Arno Mong Daastøl,
Utsiktsveien 34, NO-1410 Kolbotn, Norway
Ph: W: (prefix +47) 6680 6373
Fax: 66995325 Mob: 9002 4956 Email: amd@Creditary-Economics.org
Web: http://Creditary-Economics.org
Dagens Næringsliv, Oslo, fredag 13 juli 2001, Arno Mong Daastøl:
Ingress:
Debatten om bruk av oljepengene
har hatt feil utgangspunkt siden ’60-tallet, fordi grunnleggende regler om internasjonale
betaling ikke forstås, skriver Arno Mong Daastøl som er doktorand i
finanzwissenschaft, Universität Erfurt, Tyskland
Bildetekst:
INGEN DELSTAT:
Det er rett og slett ikke
mulig å introdusere oljedollarene i norsk økonomi fordi Norge ikke er en
delstat av USA, skriver innsenderen
Bokstekst:
Følgen av den nåværende politikk
er at Norge med store ressurser har blitt med på et pyramidespill på børsene
Tekst
Oljedollarene kan ikke brukes hjemme fordi det
er fremmed valuta. Fordi de dermed bare kan brukes til import, vil bruken senke prisstigning
og rentenivå, stikk motsatt alle vedtatte sannheter. Gamle beslutninger må
derfor omgjøres.
Norge har brukt feil problemstilling om bruk av
petroleumsinntektene. Fordi de er opptjent i fremmed valuta, amerikanske
dollar, kan de ikke brukes innenlands. Fordi de bare kan brukes til import vil de ikke skape inflasjon
eller høyere renter i Norge.
Tvert imot vil bruk av oljepenger senke (substituere) innenlands
etterspørsel. Ved kanalisering av importen til investeringer vil
produktiviteten øke og dermed senke prisstigning og rentenivå i Norge. Minsket press på norsk kapitaletterspørsel
vil også bidra til å senke renten og senke kostnader for næringsliv og
arbeidstakere. Slik vil konkurranseevne og arbeidsplasser sikres.
Det er rett og slett ikke mulig å introdusere oljedollarene i norsk
økonomi fordi Norge ikke er en delstat av USA. Vi har faktisk egne
penger i Norge. Om man forsøker, vil det lett ha negative konsekvenser. Først
må oljedollarene veksles
til kroner, som så skal brukes i norsk økonomi. Om denne økte kreditten
brukes til forbruk vil inflasjon
bli resultatet, som ved annen økning av kreditten. Om kreditten kanaliseres til
produktive formål kan inflasjonen
stagges ettersom produktiviteten vil stige.
Men så kommer ”overraskelsen” som få ser ut
til å ha forstått. Etter en slik veksling er oljedollarene fortsatt i Norge, i f.eks. Norges Bank
som har vekslet dem. Dermed består jo problemet med bruken av oljedollarene. Vi
har ikke blitt kvitt dem, og de er fortsatt her i Norge! Vi kan selvsagt kjøpe
verdipapir i utlandet for dem, men det forandrer ikke saken: Utlandet skylder oss fortsatt.
Du store alpakka! Hva kan vi gjøre? Jo, som sagt det er bare en ting vi kan gjøre: Importere. Men
vi bør importere fornuftig.
Den riktige problemstillingen er: Hvor mye mer vi hvert år skal kjøpe fra utlandet, dvs. hvor
mye arbeid kan vi kjøpe fra utlandet f.eks. i form av produserte varer. Siden
dette er hele folkets penger, skal dette utstyret særlig brukes til å forbedre de offentlige tjenester
(”public goods”) til beste for alle landets borgere og bedrifter - også
framtidens pensjonister.
Den mest produktive måten er logisk nok å bruke
petroleumsinntektene til produktive
investeringer, slik Marshall-hjelpen ble brukt til produksjonsutstyr etter
krigen. Vi skal derfor kjøpe arbeid fra
utlandet, i form av moderne maskiner og utstyr til infrastruktur i vid
forstand, til helse, skole, forskning og transport.
Dette vil øke effektiviteten i tjenestene, sette fri
arbeidskraft, senke priser og øke konkurransekraften overfor utlandet. Dette
vil sørge for framtidig
produksjon, framtidige arbeidsplasser og skatteinntekter, og dermed også
sørge for framtidens pensjoner.
Vi skal også importere arbeid direkte, slik vi indirekte gjør
når vi importerer varer, for å dekke vårt eventuelle underskudd på
arbeidskraft. At vi nå har totalt unødvendig arbeidsløshet i anleggsbransjen
setter nåværende politikk i et absurd lys. Eventuell import av arbeid kan skje på midlertidig basis, som
når utenlandske entreprenører bygger veier, og kan skjermes fra den norske økonomien.
Ett unntak fra slik innleie av arbeidskraft gjelder når vi ønsker å skaffe
oss praktisk kompetanse på visse produksjonsområder. Da skal vi gjøre det selv,
men eventuelt med kjøp av utenlandsk assistanse.
Noen forslag til bygging av offentlig
infrastruktur, hvorav mange er fremmet av andre tidligere:
1. Sett utenlandske selskap til å bygge miljøvennlig, rask
og effektiv kommunikasjon:
Et tett
integrert nett av moderne og trafikksikre motorveier, havner,
høyhastighetsbåter, -kabler og -tog for hele Norge - samt brukervennlig
kollektivtransport for byene.
Nye
transportmidler må være automatisert, for å frigjøre arbeidskraft, og bli
trafikksikker. Den skal bygges ”opphøyd” (over marken, slik som sportaxi) for å
fjerne barrierer i lokalsamfunnet, fjerne konflikt med annen trafikk og senke
trafikkulykker. (Norsk Transportplan utelater dessverre satsing på nyskaping)
2. Sett utenlandske selskap til å bygge forutsetninger for
kunnskap:
Topp utstyrte skoler, bibliotek,
forskningsanlegg og universitet. Kjøp studieplasser i utlandet.
3. Sett utenlandske selskap til å bygge forutsetninger for helse:
Topp utstyrte sykehus, m.v. Kjøp rekreasjonsplasser i Syden.
Følgen av den nåværende politikk er at Norge
med store ressurser har blitt med på et pyramidespill på børsene, og dessuten har forsynt USA med billige lån
gjennom kjøp av deres dyre statsobligasjoner (høy dollarkurs). Med en pågående
nedgang i USA, børskollaps og fallende dollarkurs kan avkastning og
tilbakebetaling bli elendig, slik vi ser tegn til allerede. Dermed forsvinner også vårt
folks nasjonalformue.