Arno Mong Daastøl, Utsiktsveien 34, NO-1410 Kolbotn, Ph: W: (prefix +47) 6680 6373 Fax: 66995325
Mob: 9002 4956 Email: amd@credec.org Web: http://credec.org - http://InnoTrans.net - http://daastol.com
OM FORFATTEREN: Arno Mong Daastøl, Doktorand, Institute for Creditary Economics
TITTEL: Stortingets uansvarlige pyramidespill (Finansskandalen ingen snakker om - Historien om en varslet tragedie )
INGRESS: Stortinget og spesielt deres rådgivere foranlediget investeringer i et pyramidespill på aksjemarkedene, rett før ballongen sprakk. Flere hundre milliarder kroner i tap vil nå belaste norske skattebetalere. Men stilles noen til ansvar overfor velgerene ?- for den største økonomiske skandale i Norge noensinne - og lærer man noe?
TEKST: 1521 ord - Minus innrykk: 1092
Etter naturkatastrofer og ulykker oppretter man undersøkelseskommisjoner, for å utrede årsakssammenhengen og finne ut hvordan man skal unngå noe liknende i framtiden. Dette skjer også i menneskeskapte tilfeller, som budsjetteringsfeil, der man taper noen hundre tusener eller millioner kroner. De ansvarlige stilles så til veggs og viktigst: Endringer foretas, i realiteten eller pro forma.
Når nå flere hundre milliarder er rotet bort på aksjemarkedet etc. - på tross av advarsler – da skjer ingen ting.
Det blir lett å tolke slik: Politikerne er redde for å berøre den største økonomiske skandale i Norge noensinne, fordi de vet at de er skyldige. Da er det best å sitte musestille og håpe at ingen ser dem. Deres finansrådgivere er minst like redde for å bli tatt med buksa nede, kanskje særlig på bakgrunn av de store summer mange av dem har melket samfunnet for. Media var også sløve. Alle disse gruppene er redde for å avsløre sin inkompetanse overfor nasjonen.
Disse ”papirtapene” merker man ikke så lett i starten, men de gir nå etterhvert virkelige nedskjæringer i offentlige tilbud for gamle, barn, offentlige investeringer osv. Til sammenlikning er virkningen av samlet grovt straffbar kriminalitet for en bagatell å regne. I tillegg kommer virkningene av ustabiliteten som nå rammer bedrifter og arbeidstakere for fullt.
Folket er mildest talt oppgitt, mens stortingsrepresentantene og finansekspertene altså nærmest har valgt å overse tragedien og den grove uaktsomhet og etiske bankerott som ligger i bunn.
Dette gjelder også Ap og SV.
I stedet for å gjøre noe med dette, støyer og småkrangler politikerne videre om småpenger og småsaker.
Liksom i EU saken unngår man de store og vanskelige spørsmål.
Bakgrunn
Norges Bank administrerer Petroleumsfondet som utgjør 1/6 del av norske finansinstitusjoners forvaltningskapital. I ”boom&bust” perioden 1997-2002 tapte det 120 milliarder kroner på aksjeplasseringer, sammenliknet med plassering i rentegivende obligasjoner. Dertil kommer andre indirekte men relaterte tap, som følge av politikernes beslutninger:
Tap i liv- og pensjonsselskapene, i verdifond og som følge av salg av kommunale elektrisitetsverk for å kjøpe aksjer. Det finnes underlig nok ingen oversikt over de samlede tap, men hvis andre har behandlet sine aktiva like ille som Norges Bank, så er tapet over 700 milliarder kroner – fra 1997-2002.
La oss likevel være forsiktige og anslå totaltapet til ”flere hundre” milliarder kroner. I tillegg fører private aksjetap etc. til økt premiebelastning for pensjoner og forsikringstakerne og til mindre skatteinngang for det offentlige, som vil gi ytterligere budsjettkutt.
Jeg vil se bort fra at private skatteytere har blitt forledet til å kaste vekk sine sparepenger, og bare se på effekten av de offentlige disposisjoner, som vil straffe også disse skatteyterne ytterligere.
Kommunene er et eksempel på ansvarsfraskrivelsen til rikspolitikerne: De mener at kommunene selv må bestemme hva de skal gjøre med sine penger, senest også Ap og SV. Det høres umiddelbart fornuftig ut, men vi har faktisk begrensninger overfor profesjonelle aktører som pensjonsfondene og oljefondet. Hvorfor da ikke overfor amatørene i kommunene?
Ville man la et 5-års barn selv bestemme om det skal bruke heroin? Selvsagt ikke, fordi erfaring og vurderingsevne mangler. Det samme prinsipp gjelder f.eks. kommunenes aksjelek. Selv en stor og ressurssterk kommune som Bærum gikk ettertrykkelig fem på, med 275 millioner i tap denne gang (og 233 mill. i 1994) og påfølgende sosiale nedskjæringer. Hva da med små utkantkommuner?
Stortingsrepresentantene har et ansvar overfor fellesskapet. Det er dette som er deres jobb.
Stortingsrepresentantene har konsekvent ikke sett hva som har kommet. I stedet har de gjentatte ganger latt seg lede av sine rådgivere som blinde små lam, helt fram til stupet: I 1996 foreslo Ap-regjeringen å øke eksponeringen i Sørøst-Asia. I 1997 kom krakket der. Derpå økte man aksjeandelen (-eksponeringen) for fond fra 20% til 40 %. I 2001-2002 kom krakket her. Gratulerer. Og mer er nok i vente med bolig- og dollarsprekk....
”Men på lang sikt, da lønner det seg å investere i aksjer”, ble og blir vi fortalt, ”så sitt på aksjene”. Tja...., sist gang det var en storsprekk, i 1929, tok det omtrent 30 år før aksjemarkedet totalt var tilbake på toppnivået, uten at vi tør tenke på hvilke mengder av de gamle selskapene som ikke en gang var med 30 år etter....
Og mens "en bortimot samstemt ekspertise" i Norge avviste faren for en global finanskrise (DN 22/8-95), så advarte betydelige personer i utlandet
(Allais, Lauschel, Warde, Grünfeld, Simmonet, Lewis, Gonzales, Balladur, Maystadt, Tietmayer, Delors, Hosokawa, Bank of England, Neue Zürcher Zeitung)
allerede i 1993-94 om kommende systemisk ustabilitet. Enkelte advarte også i dagspressen i Norge (f.eks. undertegnede i DN 7/6-95 og senere) om at pyramidespillet, ”boblen” ville ”sprekke” og ”kollapse”.
Mekanismen er såre enkel: En (finans-)pyramide er som en kreftsvulst som trenger næring for å vokse. Derfor må stadig nye markeder utnyttes, ved f.eks. deregulering av pensjonsfondene. Men i det øyeblikk denne tilførselen, begeistringen og tilliten tørker ut, da sprekker pyramidene....
Også Alan Greenspan (i USAs private sentralbank, Federal Reserve) varslet om ”systemkrise” (25/5-94), og advarte så om at noe var i ferd med å gå av sporet: ”Ufornuftig begeistring” på aksjemarkedene (”Irrational exuberance” - 5/12-1996 og igjen i februar 1997).
Allerede i 1996 lå p/e verdien (pris-inntjening) på 23, slik den gjorde før aksjemarkedet sprakk i 1929 (24,1)….
Og om politikerne og spesielt deres rådgivere hadde sett seg litt rundt, ville de også sett at gamle finansrever trakk seg ut av aksjemarkedet etter Asia krisen i 1997. Men nei da, Norge fortsatte å investere mens finansboblen fortsatte sin vei mot totalsprekk.
Så gode råd fikk norske politikerne av sine meget godt betalte finansrådgivere – i Finansdepartementet, Norges Bank, Kredittilsynet, private finansinstitusjoner osv. - at ingen luftet tanken at det kanskje ikke var så lurt å investere i et pyramidespill rett før ballongen sprekker. Dermed kjøpte Norge på topp, stikk i strid med den enkleste barnehageregel for aksjehandel. Det gikk lidderlig galt. Redningsaksjoner for de finansielle moromenn har siden stått i kø verden over, til skatteyternes fortvilelse.
Men stilles noen til ansvar for sin godtroenhet og for sin inkompetanse! Og har vi lært noe? Endres noe? Etter alt å dømme mangler rådgiverne fortsatt evnen til å se Norge i internasjonal sammenheng.
Framtid
Men vi bør lære og endre raskt, for stormen er ikke på noen måte over. Hva har vi f.eks. i vente av verditap når våre enorme investeringer i amerikanske aksjer og statsobligasjoner rammes av ytterligere fall, bl.a. i USAs boligmarked og i dollarkursen..... Hva har vi i vente når eksportmarkedene kollapser?
Kunnskapen om finansmarkedet har bedret seg siden 1929, men flere dyrekjøpte erfaringer har gått i glemmeboken. Flere av de sikkerhetsløsningene man fant fram til i finansmarkedene ble derfor tatt vekk på 80-90-tallet. Lobbyvirksomheten fra finansinstitusjoner som nettopp tjente på stor omsetning, har altså vært svært effektiv og politikerne tilsvarende godtroende. Man satte finansbukkene til havresekken ved å spørre nettopp dem til råds. De lever av omsetning av finanspapirer, og ikke av mer fornuftige realinvesteringer i produksjon og framtidig verdiskaping .
Det blir omtrent som å spørre en eiendomsmekler om boligmarkedsutviklingen, og om når man bør kjøpe bolig: ”Opp” og ”nå” er svaret, inntil det er for sent.
En ting er helt sikkert: De rådgiverne som politikerne valgte hjalp dem ikke ut av vrangforestillingene, tvert i mot. Derfor må politikerne først revurdere hvilke rådgivere de omgir seg med. Erfaring er viktig. Videre må økonomers utdanning snart ta hensyn til at verden har en historie som det går an å lære av, slik den etisk-historiske skolen i sosialøkonomi hevdet, med dens fokus på stabilitet. Innsikt i system- og reguleringsteori samt ekte følt moral ville også hjelpe. Det er faktisk ikke nok at en økonom er en god analytiker.
Dernest bør markedene på noen måter gjøres mindre likvide for å styrke deres stabilitet. Sett strengere regler for kommuner, meklere, finansinstitusjoner (pensjonsfond etc) og finanstransaksjoner, slik det er foreslått i EU.
Og endelig, for å bøte på den stormfloden som er i ferd med å skylle over oss, bør ressursene i fondene nå brukes produktivt, til import og norske og utenlandske investeringer som gir reell avkastning på lang sikt, a la ”utenriksregnskapet” – og dessuten etablere en internasjonal investeringsbank for industri, jordbruk og særlig infrastruktur, slik Verdensbanken opprinnelig fungerte. Alt dette kunne gi hardt tiltrengt etterspørsel i verdensmarkedene og slik være hjelp til selvhjelp. I det minste ville vi ha noen storslåtte prosjekt å se på, etter å ha skapt hundretusener av arbeidsplasser og store skatteinntekter. Ingen av disse produktive tiltak kunne gjort det så dårlig som man nå har fått til.
Det underlige med ”fondsstrategien” er at man tror folk kan leve av (finans-)papir i framtiden. Norges framtid ses som en passiv rentenist i verdenssamfunnet i stedet for som en aktiv produsent av velferd.
Innenfor en slik almen fremmedgjøring overfor virkeligheten (”virtual reality”), har de sett (olje- og pensjons-) fondsproblemene som finansielle problem – som et spørsmål om ”pengeflytting”.
Man burde i stedet ha forstått at enhver sunn nasjon også i framtiden må leve av produksjon, reell verdiskaping, og at det som teller er å øke denne praktiske evnen. Da ville de ha sett dette som produksjonsproblem som f.eks. ingeniører kunne ha hjulpet dem med.
Folket har lært, på den dyreste måte, at politikerne og spesielt deres rådgivere lider av inkompetanse, under en fasade av fine ord – lett forstyrret av krangel om småsaker. Om ikke noe skjer, kan vi snart føye ansvarsvegring til dette.
En barnehage ville være å foretrekke. Der blir synderen hurtig utpekt av stanken. Derpå kan man forsette med blanke ark.
Da blir spørsmålet til Stortinget:
Skal noen av dere ta ansvar overfor velgerene? - for den største økonomiske skandale i Norge noensinne...
- og lærer dere noe?
Nasjonen venter.