Er norske økonomer blinde?

 

Av Arno Mong Daastøl,
Doktorand ved Finanzwissenschaft, Universität Erfurt
og koordinator ved Institute for Creditary Economics

 

 

Aftenposten trykket 7. oktober Er alle økonomer festbremser?,  en lengre kommentar fra professor i samfunnsøkonomi, Kjetil Storsletten om bruken av oljepengene.

Den fortjener et tilsvar av to grunner. Først fordi holdingen er typisk for norske økonomer og følgelig også for de fleste norske politikere. Dernest fortjener den et tilsvar, fordi artikkelen ikke stiller de grunnleggende spørsmål først.

Storsletten glemmer å undersøke hva slags penger oljepengene er. Han baserer i stedet sitt resonnement på at alle penger er like. Det er de ikke. De har derfor ulik anvendelse. 

I motsetning til vanlige penger i generelt omløp i Norge er oljepengene utenlandske penger.  De er per definisjon fordringer på utenlandsk produksjon, som motytelse for norsk produksjon og eksport av olje. De kan derfor bare brukes til import. Oljefondet representerer således utenlandske varer og tjenester som venter på å bli import til Norge. Oljefondet er en type buffer, et ”importventelager”.

Det mest fornuftige ville selvsagt være å bruke oljepengene til å importere ting som øker norsk velferd på lang sikt, og ikke bare i øyeblikket. Oljepengene bør derfor brukes til import av kompetanse og kapitalutstyr, for eksempel til infrastruktur, sykehus og forskning.

Ettersom anvendelsen av oljepenger i prinsippet ikke øker etterspørselen i Norge, forårsaker de heller ikke inflasjon. Snarere tvert om, hvis man importerer strategisk for å øke verdiskapingen.

Når norske økonomer ikke tar hensyn til at norske og utenlandske penger har ulike funksjoner blir argumentene tomme slag i luften. Å diskutere forhold som generasjonsfordeling og handlingsregel uten å ta hensyn til oljepengenes spesielle egenskaper, blir som å bygge hus uten å anlegge grunnmuren først.