Åpent brev til Stein Reegård,
Min kritikk og logikk
er enkel og solid, men du
svarer uten å gi ETT eneste saklig motargument. Du avfeier nærmest min
kritikk med gjentatt beskrivelse av meg som en “outsider”. Da skyver du
andre foran deg, istedet for å tenke selv.
Du svarer meg også ved å henvise til den artikkelen jeg kritiserte. Det er
en underlig debattform. Jeg gjentar derfor hovedpoenget mitt: Utlandets
betaling for norsk olje, oljepengene, blir norske krav på utenlandske
ressurser. Økt bruk av oljepenger øker derfor presset i utenlandsk økonomi.
Det gir ikke økt press i norsk økonomi, og er ikke hemmet av norsk
produksjonskapasitet. Altså stikk motsatt av hva du hevdet.
Fornuftig bruk av
oljepenger til kunnskap og infrastruktur vil effektivisere norsk økonomi,
senke prispresset og desentralisere landet. Det er erfaringen i Japan,
Sveits, Tyskland, Frankrike og Sverige.
Du skriver at min
analyse og løsningsoppskrift “ikke (er) funnet hensiktsmessig” for norsk
politikk. Som kritikk er dette er tomprat, så lenge du ikke konkretiserer.
Hensiktsmessig for hvem og hva? Min analyse har et enkelt mål for hva som er
hensiktsmessig: Å sikre langsiktig verdiskaping og sysselsetting for alle.
Du tror at min analyse
krever omlegging av budsjetteknikken. Ja, praksis må endres. Analysen som
ligger til grunn for dagens budsjetteknikk er grunnleggende feil. Da må man
forvente rotete og skadelige resultat.
Og vi vet med
sikkerhet at dagens budsjetteknikk og politikk virker dårlig. Som du
skriver: “Her synes jeg resultatene taler for seg selv”: I 40 år har Norge
hatt svimlende oljeinntekter, og likevel har vårt samfunns grunnvoll råtnet.
Våre etterkommere arver Europas dårligste infrastruktur, i særdeleshet vei
og bane. Skoler og sykehus står heller ikke på stell. Vi fester og spiller
på børs mens taket ramler ned over hodet vårt.
Norsk økonomisk
politikk lider av en dramatisk mangel på evne til å planlegge og prioritere.
Norge oppfører seg som en bananstat som eksporterer råvarer uten å bygge
landet: Oljeinvesteringene øker i år til 146 milliarder (fra 50 milliarder i
1996). Hvorfor er ikke det inflasjonsdrivende? I denne sammenhengen blir
Stoltenbergs “tidenes satsing” på infrastruktur i Norge latterlige
småpenger.
Det er litt komisk at mens AP og SV fører en ideologisk preget liberalistisk
politikk for oljefondet, så har FrP blitt pragmatiske “styringssosialister”
– som i bensinprispolitikken.
Når det gjelder oljefondet arbeider LO åpenbart for finansnæringens interesser: LO fremmer en politikk for passiv “rentisme”, internasjonal arbeidsløshet og -ustabilitet, og motarbeider aktiv industrialisering og verdiskaping. LO har vært en hovedaktør i å skape denne arbeiderfiendtlige politikken.
ARNO MONG
DAASTØL,
doktorand ved Finanzwissenschaft, Universität Erfurt,
Tyskland
Av Stein Regård, i Klassekampen, 27. april 2011
Over en dobbeltside i Klassekampen 13. 4. skriver Arno
Mong Daastøl under tittelen ”Oljefondet
og LOs passivitet” at ”Handlingsregelen er basert på økonomiske
misforståelser, og skader både verdiskaping og sysselsetting.”
Det er ikke nødvendig å gå inn på Daastøls mange betraktninger og
begrepsbruk knyttet til valutainntekter for å informere KKs lesere om at
dette dreier seg om en tilbakevendende debatt om oljeinntekter og oljefond.
Daastøl tilhører ikke den ene type kritikere som mener staten bør innta
strategiske eierposter i utenlandske selskaper istedenfor dagens finansielle
(rent sparemessige)plasseringer. Derimot tilhører han den krets som mener
staten skal bruke mye mer av sine inntekter og da fortrinnsvis på
infrastruktur (f eks vei og bane) i Norge.
Det er stor enighet mellom politikere og økonomer om skadevirkningene av å
bruke ”for mye” av oljeinntektene. Jeg nøyer meg med en henvisning til min
korte artikkel 18.mars I Aftenposten og Steinar Holdens lengre 31.mars for
en nærmere forklaring. De økonomer som avviker fra dette syn er så sjeldne
at de er sikret stort oppslag i riksmedia når de ytrer seg.
Daastøl sier intet om han er uenig i disse resonnementene, men vil unngå
problemene ved en egen ”importplan” for statlige utgifter. Han definerer
bruk av oljeinntekter på en annen måte enn den som siden lenge er etablert:
underskudd på statsbudsjettet når vi holder statens inntekter fra oljen
utenfor. Hans definisjon kan være like riktig, men er altså ikke funnet
hensiktsmessig i norsk økonomisk planlegging. Det er heller ikke hans
oppskrift for en utskilling av de utgifter som går til import. Innvendingene
er her de samme som er reist mot FRPs utenlandsbudsjett på siden av eller i
tillegg til statsbudsjettet. Det vil kreve en full omlegging av
budsjetteknikken uten at det er særlig klart om det vil virke godt ei heller
om det er forenlig med internasjonale regler for offentlige innkjøp. Også
her fremstår Daastøl som en outsider. Det gjør han også i sin sterkt
negative dom over norsk økonomisk politikk. Her synes jeg resultatene taler
for seg selv i en internasjonal sammenlikning.
Stein Regård, sjefsøkonom i LO