Åpent
brev til Stein Reegård, sjefsøkonom i LO
I
din første replikk til meg (KK, 27. april) henviste du til den artikkelen
jeg allerede hadde kritisert, og hevdet så at jeg tar feil fordi “alle” er enige
med deg. I din andre replikk til meg (KK, 17. mai) hevder du at jeg tar
feil, fordi Norge er verdens beste land. Du avslutter så med personangrep på
meg, i stedet for å holde deg til saken. Ikke i en av replikkene
framfører du faglige
økonomiske motargumenter mht. oljefondspolitikken.
Debatten mellom oss begynte
da du i Aftenposten (29/3) kritiserte Prof. Michael Hudson for at han mente at
Norge burde bruke mer oljepenger til investeringer hjemme. Ditt motargument
var at Norge ikke har produksjonskapasitet til å bruke mer oljepenger, og at
og at større bruk vil føre til press i økonomien og inflasjon osv. Jeg har vist
i to artikler her i KK vist at sannheten er motsatt.
Min påstand er
fremdeles at Norge bruker oljefondet til ukritisk sparing og -konsum, i
stedet for det vi langsiktig trenger: Aktive strategiske
investeringer.
Oljefondet er en del av valutareserven som er krav på utenlands
produksjon, og bare kan brukes til import. Bruken skaper derfor ikke
press og inflasjon i Norge.
Problemet er at dagens oljepolitikk bidrar til en lite bærekraftig
økonomi: Du påstår at Norge er “På topp i økonomisk soliditet”.
Den eneste formen for soliditet som historisk sett har vært viktig, er
langsiktig og
realøkonomisk: Tilstanden i landets produktive grunnvoll:
Infrastruktur i bred forstand, inklusive helse, forskning og utdanning. Du
påstår omtrent at Norge har verdens beste økonomi og samfunn. Vel, vi har
jo vunnet i oljeLotto? Dessuten kan
skinnet bedra.
Det er stor forskjell på å være rik og ha
evnen til å
bli- og forbli rik:
Du
hevder at “Det kreves nok en del mer seriøsitet i omgangen med
statistikk og
dokumentasjon” - enn det jeg framfører. Du har faktisk ikke framført
statistikk og dokumentasjon for noe som helst, men jeg får plass til ett
eksempel: I
statsbudsjettet for 2011 fikk Samferdsel
12 mrd til
investeringer. (Det er 8,2 % av oljesektorens 146 mrd i investeringer i
2011, som underlig nok ikke skaper inflasjon.)
Til
sammenlikning er
tyske føderale transportinvesteringer tre ganger større, per
innbygger. Over tid får det konsekvenser … skatteinntektene er nå
rekordstore, og tysk industri hevder at de trenger 6 millioner
fagarbeidere mer de neste årene.
Norge eksporterer
i hovedsak gaver fra naturen,
råvarer, mens
f.eks. Japan og
Tyskland baserer sin eksport på tilegnet
kunnskap,
dvs. industri. En forskjell er at mange råvarer forsvinner over tid, mens
kunnskap øker - slik at kulturen stadig heves. Derfor er kunnskap et mer solid
og fleksibelt fundament for framtidens økonomi enn råvarer.
Norge
risikerer
å bli stående igjen
etter oljetiden med Europas dårligste infrastruktur, og kanskje miste
sparegrisen vår i nye finanskriser.
Da kan vi igjen bli en
relativt fattig nasjon i Europas utkant. Det er trist for LOs
medlemmer.
Mens du og bl.a.
Finansminister Johnsen vil bruke fondet til sparing for konsum
(pensjoner) vil jeg bruke fondet til å investere i infrastruktur nå.
Arno Mong
Daastøl
Doktorand, Finanzwissenschaft, Universität Erfurt, Tyskland
Norwegian to English translation
Open letter to Stein Reegård, chief economist of the LO
In your first
reply to me (KK, 27 April) referred to the article I had already criticized,
claiming that I'm wrong because "everyone" agrees with you. In your second reply
to me (KK, 17 May) you claim that I'm wrong, because Norway is the world's best
country. You end the with personal attacks on me, rather than sticking with the
issue. Not in one of the replies you forward academic economic arguments with
respect to the oil fund policy.
The debate
between us when you started in Aftenposten (29 / 3) criticized Prof. Michael
Hudson, for believing that Norway should spend more oil money in investment at
home. Your argument was that Norway does not have manufacturing capacity to use
more oil money, and that greater such use will lead to pressures within the
economy and -inflation, etc. I have shown in two articles here in KK that truth
is the opposite.
My contention
is still that Norway uses oil fund on indiscriminate saving and consumption,
rather than what we need long term: New strategic investments. The oil fund is
part of the foreign exchange reserves that are claims on overseas production,
and can only be used for imports. Its use therefore creates neither pressures
nor inflation in Norway.
The problem is
that current oil policies contribute to an unsustainable economy: You claim that
“Norway is on top in economic strength." The only form of economic strength that
has historically been important is long-term and concrete: The state of the
country's productive foundation: Infrastructure in the broad sense, including
health, education and research.
You argue that
Norway has the world's best economy and society. Well, we have won the oil
lottery? Moreover, appearance may deceive. There is a big difference between
being rich and having the ability to become- and remain rich:
You claim that
"It takes probably a lot more accountability in dealing with statistics and
documentation "- than I have put forward. You have not actually put forward
statistics and documentation of anything, but I can fit in one example: In the
State budget for 2011, transport received 12 billion NOK for investments. (This
is 8.2% of the oil sector 146 billion in investments in 2011, which oddly enough
do not cause inflation ...)
As a comparison, the German federal transportation investment is three times
larger, per capita. Over time, this has consequences ... tax revenues are now
record high and German industry argues that they need 6 million more skilled
workers over the next few years.
Norway exports
mainly gifts from nature, raw materials, while e.g. Japan and Germany base their
exports of acquired knowledge, i.e. industry. One difference is that many
commodities disappear over time, while knowledge increases – steadily elevating
the culture. Therefore, knowledge is a more solid and flexible foundation for
the future economy than raw materials.
Norway risks
being left behind after the oil period with Europe's poorest infrastructure, and
maybe lose our piggy bank in new financial crises. Then we may once again become
a relatively poor nation in Europe's periphery. This is sad for LO members.
While you and
Finance Minister Johnson want to spend the fund on savings for consumption
(pensions), I want to use the fund to invest in infrastructure now.
Reegåard's last article:
Klassekampen, 17. mai 2011:
VELLYKKET ELLER MISLYKKET?
Arne Mong Daastøl har (KK 14.mai) har en krevende oppgave når han skal
snu opp ned på norsk økonomisk politikk som kan vise til følgende
noteringer for de mest relevante målene på vellykkethet i den økonomiske
politikken:
·Verdens mest ”effektive ”økonomi (høyeste produktivitetsnivå utenom
oljenæringen)
·Verdens høyeste og jevnest fordelte lønns- og inntektsnivå
·Verdens høyeste sysselsetting og laveste ledighet
·Topp skår på tillit og tilfredshet i befolkningen
·Topp skår på helse og sosial balanse
·På topp i økonomsk vekst og fødselstall
·På topp i økonomisk soliditet og balanse
Daastøl (som titulerer seg som doktorand i økonomi) klager på LO,vei,
skole og helse, like helhetlig og faktabasert som om han talte til FRPs
landsmøte. Det kreves nok en del mer seriøsitet i omgangen med
statistikk og dokumentasjon når en økonom skal fremme en debatt om å
endre vesentlige sider ved norsk politikk.
Stein
Reegård, Sjefsøkonom i LO
Successful or unsuccessful?
Arne Mong
Daastøl have (KK
May 14) has a
daunting task when
he
wants to turn upside down
on the Norwegian economic
policy that can
demonstrate the following quotations
for the most
relevant measures of
success in
economic policy:
• The world's
most "efficient"
economy (the highest
level of productivity out of oil
industry)
• The world's
highest and
most evenly distributed between
wages and
income
• World's
highest employment and
lowest unemployment
• Top scores
of confidence
and satisfaction
in the population
• Top scores
of health
and social balance
• At the top
in the Economic
Growth and
birth rates
• On top
of economic
strength and balance
Daastøl (who entitles himself
as doctoral candidate in economics)
complaints on LO (trade unions),
road, education and
health, as sweepingly
and “factual”
as if he
spoke to the Progress Party
congress. It would probably
take a bit more accountability
in dealings with statistics
and documentation
as an
economist, to further a debate
about
changing important aspects of
Norwegian politics.
Stein Reegård, Chief
Economist in LO