Back to article list

Arno Mong Daastøl, Utsiktveien 34, N-1410 Kolbotn, Norway. ph: +47.66 80 65 23, mob: +47.90024956 Studyaddress: Rijksuniversiteit Limburg, Algemene Economie, Postbus 616, NL-6200 Maastricht MD, Netherland, ph: +31.43 88 36 67 / 36, fax: +31.34 25 84 40, Private: Bovenstraat 15, B-3770 Kanne, Belgium, ph: +32.12 45 55 65, E-mail: A.Daastoel@Algec@RuLimburg.NL.

Vennligst vurder: følgende artikkel for publikasjon.

Artikkelstørrelse: 34 linjer, courier 12, uten orddeling.

Om forfatteren: cand.oecon., Kolbotn
 

TITTELFORSLAG: UTVIKLING ELLER UTNYTTING?

TEKNOLOGI-DIRIGERING BEDRE ENN AVREGULERING

INGRESSFORSLAG: Forfatteren hevder at professor Jørn Rattsø mangler erfaringsgrunnlag for å kunne si at Verdensbankens politikk har hatt suksess. Tvertimot viser landene i syd-øst-Asia at den motsatte økonomiske politikk er veien å gå.

Endring av artikkel:

2 artikler: første teoretisk, andre praktisk slik som denne først var med sitater osv.

Aktuelle forfattere:

Dani Rodrik, Dieter Senghaas, David Williams, Aidan Forster-Carter, "Park Cheung",

Hva er Verdensbankens strukturtilpassningskrav (SAP.)?

Budsjettbalanse; mindre underskudd som krever:

Mindre utgifter = subsidier - særlig av matvarer og transport
Større innetkter = eksport - særlig av landbruksprodukter

Professor Jørn Rattsø hyllet i et intervju betingelsesløst Verdensbankens strukturtilpassningskrav overfor Afrika (Dagens Næringsliv 10 august). Vel kan Rattsø ha rett i at u-hjelp har utsatt presset mot u-landene til å reformere sin økonomi, men det betyr absolutt ikke at Verdensbanken har den rette reformpolitikk. Rattsø hevder riktignok at strukturtilpassningskravene kan gjennomføres på mange måter, men jeg har ennå til gode å se dette gjort på en måte som løfter og beskytter det nasjonale kompetansenivået i u-landene.

Nettopp kompetansebygging er det sentrale uansett hvor på industrialiseringsstigen man står, og må fremmes gjennom bevisst offentlig koordinert politikk på samfunnets alle plan. Verdensbankens "kosmopolitiske" avregulerings- og frihandels-strategi kan generelt ikke vise til positive erfaringer i så måte og bør derfor avvises som en almengyldig modell - selv Chile er et tvilstilfelle. Men heller ikke Verdensbankens "røde" og "grønne" kritikere har mye konstruktivt å fare med - deres alternativ er fraværende.

En strategi motsatt avreguleringen er den "nasjonale" (kontroll) strategi som har derimot vært suksessfyllt overmåte, og bør derfor få videre utbredelse. Dens erfaringsgrunnlag er like lang som industrialismen selv, og den har de siste år blitt brukt aktivt i Taiwan og Korea, og etterhvert også i Malaysia og Indonesia.

Enkelte nasjonale erfaringer som har blitt tillagt denne merkantilistiske strategi - som Argentina - er egentlig avvik fra denne: Man endret ikke tilstrekkelig næringsstrukturen over mot mer produktiv industri gjennom midlertidige favoriserende tiltak, og forsømte dermed bygging av nasjonal kompetanse. Denne konservering i næringsstrukturen var resultat av en intern maktkamp om industripolitikken.

Nasjonal kompetansebygging krever bevisst nasjonal planlegging med helhetens interesse for øye - uavhengig av særinteresser. Uten bevisst styrt politikk i denne retning står ethvert land i fare for å bli intet annet enn eksportør av billige råvarer og billig arbeidskraft - Norge ikke unntatt som vi vet - og kan dermed miste muligheten til velferd.

Den britiske Korea spesialisten Aidan Forster-Carter skrev følgende i Far Eastern Economic Review i første uke av august `94: "Økonomisk nasjonalisme har alltid vært den politiske og kulturelle drivkraft i Sør-Koreas utvikling, som alltid har stått i større gjeld til Friedrich Lists kontinentale tradisjon - som anbefalte tollbeskyttelse for å stimulere industrialisering - enn til den Ricardianske frihandelsorenterte teorien om komparative fortrinn."

Neue Zürcher Zeitung ofrer denne "dirigistiske" politikken i syd-øst Asia en helside 22-23 juli, og tillegger disse landenes suksess "statsintervensjon og koordinering" i ånden fra Japans MITI. Avisen skriver videre at hvis dette er tilfelle "så bør lærebøkene i utviklings-økonomi fullstendig omskrives ... og de moderne apostler for markedsøkonomi i Verdensbanken og IMF (det Internasjonale Pengefondet) vil snart bli uten arbeid og brød." Avisen skriver at dette ikke er et akademisk spørsmål, men av avgjørende interesse for øst-Europa der de tidligere kommunistene kan ta til slike "dirigistiske" tiltak etter sin misnøye med sjokkterapien.

Siste utgave av Economic Policy fra det Londonbaserte CEPR (Centre for Economic Policy Research) inneholder en artikkel, skrevet av Dani Rodrik ved Columbia University, om de sydøstasiatiske suksessland. Rodrik benekter at Taiwan og Koreas har hatt en eksportledet vekst. Tvertimot mener han at veksten er forårsaket av statens intervensjon. Dette skjedde gjennom billig og langvarig offentlig kreditt - og framfor alt gjennom koordinering av investeringene: fremming av kjeder av underleverandører (Taiwan) og bedriftsinterne leverandører (Korea). I Taiwan fremmet staten import av ny teknologi og startet bedrifter for så å overlate dem til private interesser -tilsvarende Japan tidligere.

Man burde også nevnt den betydning et internt nasjonalt marked utgjør for disse landene - som offentlige investeringer i bløt og hard infrastruktur - samt den gevinst det gir i nasjonaløkonomisk effektivisering. De interne markeders betydning - bl.a. gjennom bygging av leverandørkjeder - utgjør ytterligere et skudd i baugen for teorien om eksportledet vekst. Desto mer er det et skudd i baugen mot teorien om at ikke alle u-land kan følge denne veien man har fulgt i små syd-øst asiatiske land - ettersom store land som Nigeria, Brazil, Kina, Indonesia og India nettopp har enorme potensialer som hjemmemarked.

Man nevner heller ikke at tvertimot vanlig vestlig argumentasjon, så har "syd-øst Asia" ikke satset på lav "tilpasset teknologi" slik miljøbevegelsen gjerne har fremmet - bedre kalt "teknologisk apartheid". Tvertimot har man umiddelbart satset på moderne høyteknologi, ettersom man her vil høste de største produktivitetsgevinstene, bl.a. gjennom den nevnte bygging av leverandør-kjeder. Dette viser Indonesia tydelig med sin satsing på bygging av helikoptre og jet-fly. Ved å hoppe over utviklingen av arbeidsintensiv industri, gjør man til skamme vestens påstander om at u-landene må gå den lange veien mot velstand - som ville være til fordel for vestlige selskaper som søker billig arbeidskraft.

På denne generelle bakgrunn kunne det være interessant å gå inn i en nærmere detaljert diskusjon med Rattsø om hva slags (utforming av) strukturtilpassningskrav han har i tankene, og hva slags eventuelle positive erfaringer man har med slik politikk. Slik intervjuet med ham er formulert, er det ikke mulig å ta stilling til påstandene annet enn generelt å påpeke motsatte erfaringer - slik jeg har gjort her. Dette har like stor interesse for utformingen av industripolitikk i Norge som i u-land fordi det dreier seg om almene prinsipper for kompetansebygging.