Back to article list

Arno Mong Daastøl, Utsiktveien 34, N-1410 Kolbotn, Norway. ph: +47.66 80 65 23, mob: +47.90024956

Studyaddress: Rijksuniversiteit Limburg, Algemene Economie, Postbus 616, NL-6200 Maastricht MD, Netherland, ph: +31.43 88 36 67 / 36, fax: +31.34 25 84 40, Private: Bovenstraat 15, B-3770 Kanne, Belgium, ph: +32.12 45 55 65, E-mail: A.Daastoel@Algec@RuLimburg.NL.

  Vennligst vurder: følgende artikkel for publikasjon.

Artikkelstørrelse: 250 linjer, courier 12, uten orddeling.

Om forfatteren: cand.oecon., Kolbotn

Jeg vedlegger en lengre versjon av samme artikkel - tre ganger lengre,

for å begrunne enkelte forhold for redaksjonen om det skulle ha interesse.

TITTELFORSLAG: KAN VERDEN GÅ KONKURS?

eller: GJELDSKRASJ I OKTOBER?

SAMMENDRAG:
Artikkelforfatteren hevder at de ulike gjeldsituasjoner rundt om i verden har sammenheng med hverandre. Pga. avregulering av finansmarkedene er verdens største industrielle lokomotiver er i ferd med å seile på grunn med katastrofale følger for verdens befolkning. Stadig flere av verdens ledere innser at den eneste løsning må være en rekonstruksjon av finansystemet. Dette motarbeides av kreditorene som presser for en ideologisk legitimert deflasjonspolitikk.

TEKST:

Dagens Næringliv hadde bl.a. sist i sommervarmen (22/7) en større artikkel om muligheten for en kommende finanskrise
Den var preget av en tiltro til de vanlige finansielle monetære indikatorene framfor fysiske indikatorer. De monetære- har tidligere vært lite troverdige ettersom både for eksempel oktober 1987 (New York) og desember 1994 (Mexico) begge kom som julekvelden på kjerringa. Artikkelen konkluderte nærmest med å avvise muligheten utfra en analyse av Norges økonomiske situasjon og basert på "en bortimot samstemt ekspertise". Faremomentene ble sett som oljeprisen for Norges vedkommende og valutaendringer for det internasjonale systems vedkommende. Som forfatterne påpeker hjelper det lite å ha en god norsk økonomi - i den grad det faktisk er tilfelle: velstand ja, men produktive evne nei - hvis vi blir truffet av en internasjonal flodbølge. - Om vi forøvrig ser på sårbarhet og kompetanse er det åpenbart at vi ikke har en god økonomi.

Det er ikke vanskelig å finne uttalelser til støtte for standpunktet at det ikke er noen fare, men heller ikke det motsatte. BBC World hadde siste onsdag i august et par intervju med finansanalytikere i London og Tokyo i anledning bankkrisen siste sted. Den ansatte i Mitsubishi Researchs London-kontor sa bl.a at det 500 milliarder dollar tapet fra dårlige lån som vi har sett hittil i bankene Cosmos, Kizu og Hyogi, bare er en av toppende på et "multi-tipped iceberg". Resten vil sannsynligvis komme til syne i løpet av de nærmeste måneder. Ettersom det japanske finanssystem er som "et korthus", så står man i fare for å sette i gang en "dominoeffekt" om man fjerner et kort, påsto analytikeren. Den britiske analytikeren for finansselskapet Wolfson i Tokyo uttalte at vi står i fare for å få en "global meltdown". Den japanske regjeringens strategi for å løse dette innebærer spredning av belastningen i den japanske økonomien, og massive innsprøytinger av kapital. Problemet er bare at det kan være for sent fordi man kan ha passert en nasjonal regjerings produktive og dermed finansielle evne. Spekulasjonen er store omkring hvorfor man har ventet så lenge med å ta fatt på det åpenbare og ufrakommelige.

Løsningsforsøket er etter modell av Alan Greenspans løsning for det tidligere amerikanske bankkollapset: Rentene til bankene settes ned, de gis anledning til å låne mengder av kapital av sentral banken som så investers i sikre statsobligasjoner med høy rente. Dermed får bankene en gevinst av dimensjoner. Forksjellen fra USA er at man nå også baserer seg på internasjonalt samarbeide ved at de japanske bankene investerer i amerikanske obligasjoner og dermed tetter ighjen budsjettunderskuddet der. Dette gir de japanske bankene enda høyere rente, og når så dollaren bevisst dyttes opp i forhold til yen gir dette en enorm gevinst for bankene. Dette er en koordinert tiltak av interesse for alle interesserte og særlig USA og Japan. Den amerikanske økonoien kan vakle videre, de japanske bankene kan vakle videre og verdensøkonomien kan vakle videre. Alle grunnleggende problem kan utsettes til neste krise dukker opp og man finner en ny midlertidig løsning. Hva er problemet?

These success stories were not at all the stories of Adam Smith and his "natural development" left uninterupted by governmental intervention. A recent statement in The Economist is representative of how this attitude is still alive today:

"The most important lesson governments can learn about growth may be that, if they want to promote it, they must give up their desire to control it." A similar attitude can be found in the sister medium the Finacial Times September 30th 1995. The editorial comments the international banking crisis, "The growing importance of propriatary trading that gave rise to these losses is itself a symptom of increased competition. The net interest income of commercial banks has been squeezed to such a degree that banks cannot be expected to live by borrowing and lending alone. Investment banking has seen a comparable squeeze in income. The pressure, which stems from deregulation and globalisation, has encouraged bankers to take ever-greater risks to restore vaning profits. A problem that used to be confined to the Anglo-American world has now spread beyond it - witnes the bad debt problems of France and Japan." The editor concludes with an attack on taxation on speculationprone investments and the governmental institution of bailouts of banks as a guarantee to customers, "to impose the equivalent of a heavier tax on banks might increase their temptation to take on higher risk in pursuit of higher compensating returns. As long as the discipline of bankruptcy is absent, there will be no wholly convincing answer to moral hazard in banking." This is witnes also to this financial class' one-eyed fixation on the need for deregulation and of the blindness to the necessity of security and stability both for the business community and the individual.
 
 

En flodbølge - et internasjonalt finanskrasj - er umiddelbart resultat av betalingssvikt som sprer seg i finansystemet. Det er forårsaket av en gjelds- og inntektsituasjon som ikke lenger lar seg håndtere, forårsaket f.eks. av ytterlighetene naturkatastrofer eller spekulasjons-liknende investeringer (eiendom: Japan, derivater: Metallgesellschaft) - eller en kombinasjon som i tilfellet Baring og Hyogo bankene. Dypere sett har det sammenheng med den økonomiske politikken: I hvilken grad er samfunnsøkonomien motstandsdyktig mot katastrofer og villig til å tøyle spekulasjon.

De som har hatt problemer pga. spekulasjon:

USA: Goldmann Sachs, Orange County,

Skandinavia: Postipanki, Carnegie, Bærum Pensjonskasse, S-E Banken,

Russland: Cosmos,

Japan: Daiwa, Hyogo, Kizu, Cosmos,

Frankrike: Creditt Lyonais,

Tyskland: Metallgesellschaft,

England: Baring + Warburg, Lloyds,

Spania: Banesto

Italia: Feruzzi

Mexico:

Brazil

Argentina:

Uttalelser om krise:
 
 

En analyse bygget på de monetære indikatorene står i fare for å feiltolke situasjonen. To enkle eksempler: BNP -bruttonasjonalprodukt måler også omsettningen av finasielle størrelser. Om disse så vokser gigantisk mens realøkonomien svekkes, slik det har skjedd de siste årene, står man tilbake med mindre produksjon og høyere BNP. Tilsvarende, om et firma kutter ned kostnad gjennom bemanningen, "downsizing", så kan den tilhørende aksjeverdien og børsens generelle tendens stige mens på, den andre side arbeidsløsheten og sosiale utgifter stiger. Finansøkonomien og realøkonomien kan altså gå i motsatte retninger - men ikke i evighet, og der ligger hunden begravet.

Produksjonskapital - knyttet direkte til produksjonen - kan ha motsatte interesser av finanskapital - mer løsrevet fra produksjonen som pensjonskasser og investeringsselskaper. Produksjon krever forutsigbarhet og derfor stabilitet, mens finanskapitalen derimot kan profitere på uregelmessigheter og raske endringer. Gjennom de senere tiårs avregulering av de nasjonale økonomiene har forutsetningene for vekst i realøkonomien blitt svekket til fordel for en vekst i finansøkonomien. Nettopp fordelene for finansøkonomien, en "mer effektiv finanssektor til fordel for hele økonomien", har vært hovedbegrunnelse for avreguleringene. Den økte effektiviteten i finansmarkedene har imidlertid ledet til ustabilitet, usikkerhet og uoversiktlighet som realøkonomien skyr.

Disse typer kapital har altså ofte motstridende interesser, avkastning av produksjon krever langsiktige investeringer i mental og fysisk kapital mens finansinvesteringer kan ha andre interesser; en kortsiktig transaksjon kan gi vel så stor avkastning om det for eksempel dreier seg om eiendom eller finanspapirer; vi snakker mao om det vi kaller spekulasjon. Som nylig indikert kan dette også være en del av aktivitene til industribedrifter som søker å sikre sine disposisjoner, men som sagt dette skal vi her holde utenfor for å få fram poenget. Deregulering gjør spekulasjon lettere spesielt på valuta- og finansmarkedet. Med dagens teknologi bytter ufattelige summer da side i løpet av sekunder, og ustabilitet blir et uunngåelig resultat. 1980-talles frislipp på finansmarkedet var et resultat av denne typen monetaristisk tenkning som også rammet sosialdemokratiet så vel som Senterpartiet.

Skjematisk kan man si at jo mer avregulering desto mer lever finansmarkedet sitt eget liv og undergraver dermed den fysiske realøkonomien. Jo mer avregulering, desto mer kortsiktige, i prinsippet spelulative, transaksjoner får man, og desto mer uro, høyere renter, konkurser og nok en gang kortsiktighet får man, osv.. Denne prosessen krever at stadig nye markeder må åpnes opp for raske avgjørelser. Dermed tapper man realøkonomien. Avregulering kan slik sett være en selv-forsterkende spiral som skader samfunnets grunnvoller. Seniorskribent i Financial Times, Joe Roagly, beskrev følgene av "Thatcherismen" slik: "hvis du i 14 år håner alt annet enn profitt- og tapskontoen så er resultatet 1990 årene." Denne "ekstreme Anglo-Saxiske modell" er "nihilistisk i sin virkning" advarte han.

Dette er det omvendte av en "dirigistisk" politikk. Kapitalen flyter dit avkastningen er størst istedenfor at politikken dirigerer avkastningen til å bli størst der det er mest behov for realinvesteringer for å sørge for folkets behov. Uten dirigering har avkastningen en tendens til å være størst i spekulative foretak som eiendom og finanspapirer/valuta.

Dette viser i hvilken grad finansverdenen har fjernet seg fra og er blitt fiendtlig overfor folkets behov og dessuten viser det hvor få innen finansverdenen som forstår hva som skjer og tør å si det offentlig. Mest grunnleggende viser dette hvordan nettopp en liberalistisk spekulasjonsøkonomi spiser opp sitt eget fundament; realøkonomien, til stor ulykke for folket. Man spiser regelrett såkornet man skal leve av til vinteren - både det moralske, intellektuelle og materielle.

Det sentrale i en nasjonal penge- og kredittpolitikk er at utsteding må være under kontroll av staten for å sikre tilgang av særlig billig kreditt til samfunnsgavnlige prosjekter. Budsjett-restriksjonene i Maastricht-avtalen er således en absurditet: Det avgjørende er hva man bruker kreditten (budsjett-underskuddet) til produktiv investering eller forbruk-spekulasjon, ikke hvor stor den er. Alternativet i en liberalistisk politikk er å la private kredittinstitusjoner stå for en kredittskaping som ofte nettopp gjør det motsatte: fremmer kortsiktig spekuklasjon. Som så ofte ellers er dette ikke bare et spørsmål om ytre regulering, men også om indre overbevisning og holdninger hos de individuelle aktørene. Vi vet imidlertid hvordan dette har gått de siste par tiår: økningen i den private kredittskapingen har vært over alle grenser enorm, - derivathandelen utgjorde i USA ifjor 700 billioner dollar dvs. 2/3 av pengemarkedet. Slik sett har det skjedd store endringer i verdensøkonomien de senere år. Matematikeren og Nobelprisvinner i økonomi, Maurice Allais, kritiserte i 1993 økonomene i OECD, GATT og Verdenbanken for å utelate det faktum i sin lovprising av frihandelsystemet at 98% av finanstransaksjonene ikke hadde noe umiddelbart fundament i en "real-transaksjon" og hadde slike dimensjoner at det "fullstendig destabiliserer valutamarkedene" og dermed selvsagt realøkonomien. Ganske riktig har vi sett flere enorme svingninger de siste årene som ifølge f.eks. Financial Times "ikke har forbindelse med eller noen forklaring i realøkonomiske forhold". Finansøkonomien vokser altså massivt, mens realøkonomiens svekkes slik en kreftsvulst fortærer sin vert og dermed sin egen framtid.

Japans kredittkrise er ille nok fordi det gjelder verdens største kreditornasjon, men situasjonen er langt mer alvorlig fordi Japan har følge av svært mange land. Gjeldsbyrden for utviklngslandene har siden begynnelsen av 1980 tallet vokst jevnt og trutt vokst til uregjerlige størrelser og med forestående kriser i Mexico, Brazil og muligens Argentina i emning. I denne perioden har også USAs offentlige gjeld skutt i været, og fått følge av bl.a. Sverige, Ungarn, Frankrike, Spania og Italia og andre mindre industrinasjoner i øst og vest-Europa.

Et ukjent tilfelle er Tysklands gjeldsituasjon som er i ferd med å eksplodere. På fire år har den samlede offentlige gjeld økt fra 1 til 2 trillioner D-mark. Bakgrunnen er kort fortalt en absurd valutaforening mellom øst- og vest-Tyskland, den sjokk-pregede privatisering og en satsning på lånebasert konsumfest. Dette kom altså istedet for grunnlagsinvesteringer i kompetanse, teknologi og infrastruktur slik det opprinnelig var planlagt i Tyskland - før mordene på direktørene Herrhausen (1989) og Rohwedder (1991) - i Deutsche Bank og Treuhand. Den første var forøvrig kansler Helmut Kohls nærmeste fortrolige i økonomiske spørsmål. De økte skattene som nå pålegges i Tyskland oppmuntrer ytterligere til den globaliseringsprosess som har skutt fart de siste år - med destruktive følger for arbeidsløsheten og dermed igjen for den offentlig gjeld og skattetrykk. Tyskland står liksom andre gjeldstyngede land i fare for å ha havnet i en negativ spiral.

Bankkrisene over hele verden (Norge, Danmark, Sverige, USA, England, Frankrike, Spania, Italia, Tyskland, Russland, Japan, Korea, Mexico, Brazil, Argentina) har selsagt alle sammeheng med manglende innbetalinger fra "dårlige lån" eller dårlige disposisjoner fra banken selv - ofte ren spekulasjon som i derivater som følge av avregulering av finansmarkedet. Noen avfeier derivattap med å si at det er et nullsumspill. Sant nok, men den som taper kan rive andre med seg og dermed skape stor ustabilitet om ikke et skred.

Utenfor vårt tema her kan det nevnes at avreguleringen har gjort det vanskeligere å ramme narkotikatrafikken der det svir mest: i hvitvaskingen av penger særlig gjennom de britiske off-shore bankene.

De "dårlige lånene" er resultat av eiendomsspekulasjoner (investeringer i et stigende marked), konkurse kunder som ikke makter rentenivået eller konkurransen generellt. Det siste kan igjen ha sammenheng med manglende statlige stimulanser i retning av produksjons- og produktivitetsøkning - altså igjen et tilfelle av passiv politikk: liberalisme / monetarisme. Sikkert er det ialle fall at tapende har vært enorme de siste år.

Ettersom finansinstitusjonenes tap enten må føre til en konkurs og mulig svekkelse av landets finans- og produksjonssystem, så velger mange regjeringer en "bailout" - kausjonering dvs. massiv innsprøytning av kapital. Men tapet kan være så stort at troverdigheten er truet. Dermed kan en nasjons valuta bli truet og destabilisere valutamarkedet.

Hva innebærer så disse offentlige gjeldskrisene? Man har altså hittil forsøkt å løse problemet med å forordne mer av samme type medisin. Dette har gått ut på å avregulere og stramme inn livreima ettersom gjeldsutgiftene har økt. Som enhver vet med den minste peiling på økonomi har ennå ingen spart seg til rikdom: Kua døde som kjent før den hadde blitt vant til å unnvære mat. Det er dermed tale om ikke bare å tilpasse utgifter etter inntekter, men også å tilpasse inntekter etter det man trenger for å opprettholde et sivilisert samfunn.

Som ett illeluktende eksempel på perspektivløshet kan nevnes den norske velferdsdebatten. Denne har vært totalt preget av den defensive spareholdningen. Forslagene fra Høyre og Arbeiderpartiets representanter har vært nærmest like kjemisk fri for offensive løsninger - som en produksjons- og produktivitetsfremmende satsning på infrastruktur kunne bli. Med slik politisk kreativitet kan vi nok trygt se fram til like høy deltakelse ved neste valg.

Et kjapt blikk på utviklingslandenes historie siden ca 1980 er illustrende. Den internasjonale bankverden har i den grad tvungert debitorene til å betale sin gjeld at de har vært nødt til å forsake sine barn for å si det enkelt: Produktive investeringer i myk og hard infrastruktur som utdanning, helse, forskning, vann, energi, transport og kommunikasjon har blitt strammet dramatisk inn. Resultatet var forutsigbart: Ikke bare har man fått økende sosial ulikhet og usikkerhet, men hele samfunn har etterhvert sluttet å fungere. Dette føre så til den neste forutsigbare konsekvens: Gjelden kan ikke betales, og følgelig burde man egentlig slått vedkommende regjering konkurs. Problemet er imidlertid at det også vil slå verdens største banker konkurs. Så lenge ingen

internasjonal regjering finnes som

vil løse ut bankene i en slik politikk blir følgelig gjeldsreforhandlinger "løsningen" med ytterligere krav om økonomiske "strukturjusteringer": avregulering og innstramming. For enhver bør det være opplagt at synkende verdiskaping og økende gjeldsbetaling må kollapse før eller siden. En slik spiral bør man stoppe før heller enn siden, men man har altså forsøkt det siste alternativet. Dette har mildest talt ødeleggende konsekvenser for den nasjonale og globale velferden, og resultatet er synlig overalt i verden: Matproduksjonen synker, mangelsykdommer og epidemier vokser i en grad som var totalt utenkelig bare for ett tiår siden. Om det fremdeles finnes politikere med sunt bondevett og moralsk integritet bør de bidra til å stoppe vannviddet. En styrt konkurs og reorganisering av verdens kredittsystem har bare positive følger for produksjonssystemet, mens utsettelse betyr sanering av dette med katastrofale følger for verdens befolkning. Tysklands etterkrigsvelstand var bare mulig gjeenom å bygge på nettopp en slik sanering av gjelden gjennom avtalene fra 1948 og 1952.

Hvem forsøker så å forhindre en slik nødvendig sanering idag? Det liggger i dagen: Kreditorene der de store banker og fond er sentrale aktører gjennom bla.a. å føre en ideologisk (liberalistisk) kanpanje (selvsagt i retning av deflasjon) for å skjule sine interesser. Dette er en gammel strategi som regjeringer med ansvarsfølelse straks må skjære gjennom og handle. Finnes det ingen politikere som er i stand til å se det opplagte?

Vi må legge planer for et eventuelt sammenbrudd i det internasjonale finanssystemet tilsvarende planer for andre katastrofer. Et sammenbrudd vil få store realøkonomisk følger med nød og eventuelt krig som følge. Dette må forhindres ved selvsagt å endre det internasjonale finansystem til å bli underlagt realøkonomiske krav istedet for å være underlagt spekulasjonskrav. I den grad dette ikke lar seg gjøre pga. internasjonal motstand må planer legges for en reform av det internasjonale system og dessuten hvordan vi midlertidig skal klare oss i Norge før man får et nytt system på veien igjen.

Stadig flere av verdens ledere innser at den eneste løsning må være en rekonstruksjon av finansystemet. Særlig statsjefene i USA, Japan, Frankrike, har gjentatte ganger advart for følgene av det avregulerte finansmarkedet, slik president Chirac nylig advarte mot "finansiell AIDS" etter et møte med Japans stasminster .... .

Hva er så utveien ?

Globalt

Nasjonalt

Hva kjennetegner et krasj?

Hva kjennetegener et gjeldskrise?