Arno Mong Daastøl, Utsiktveien 34, N-1410 Kolbotn, Norway. ph: +47.66 80 65 23, mob: +47.90024956 Studyaddress: Rijksuniversiteit Limburg, Algemene Economie, Postbus 616, NL-6200 Maastricht MD, the Netherlands, ph: +31.43 88 36 67 / 36, fax: +31.34 25 84 40, Private: Bovenstraat 15, B-3770 Kanne, Belgium, ph: +32.12 45 55 65, E-mail: A.Daastoel@Algec@RuLimburg.NL.

 

         

Vennligst vurder:          følgende artikkel for publikasjon.

 

Artikkelstørrelse:          ca 112 linjer, courier 12, med avsnitt uten orddeling.

                             Følgende avsnitt kan kuttes i prioritert rekkefølge:

                             6; om befolkning (4 linjer),

                             4; om Lord Keynes (6 linjer),

                             nest siste avsnitt om List (5 linjer).

(nødig)                    siste avsnitt med sitat (12 linjer)         

                             Det gir: 82 linjer

 

Om forfatteren:          cand.oecon., Kolbotn

 

 

Jeg vet dette kan være i lengste laget, men så er det heller ikke trivielle problem.

 

Keynes-sitatet stammer fra: Sitert i Robert W. Oliver, International Economic Cooperation and the World Bank, Macmillian, London 1975, s.151.

 

 

TITTELFORSLAG:           VERDENSBANKEN - FRA UTVIKLING TIL UTNYTTING

 

 

INGRESSFORSLAG:           Forfatteren er uenig med professor Jørn Rattsø i at Verdensbankens politikk er gunstig for Afrika og for utviklingslandene. Tvertimot viser landene i syd-øst-Asia at den motsatte økonomiske politikk er veien å gå. Utviklingslandenes- og spesielt Afrikas krise er så akutt at man må revurdere den politikk man hittil har brukt.

 

 

    Professor Jørn Rattsø støttet i et intervju (D.N.10/8) Verdensbankens såkalte strukturtilpassningskrav overfor Afrika. Riktignok kan u-hjelp ha utsatt presset mot u-landene til å reformere sin økonomi, men det betyr absolutt ikke at Verdensbanken har den rette reformpolitikk. Kompetansebygging er det sentrale uansett hvor på industrialiseringsstigen man står og må fremmes gjennom bevisst offentlig koordinert politikk på samfunnets alle plan. Jeg kan ikke se at Verdensbankens ("VB") nåværende politikk fremmer dette.

    VBs intellektuelle far, amerikaneren Harry Dexter White, startet banken som et enestående historisk prosjekt for å utvikle infrastruktur i utviklingslandene - som det fornuftige grunnlag for utvikling av et hjemmemarked og dermed en sunn industrialisering. Han visste at infrastruktur ikke var en prioritet i finansverdenen og insisterte derfor på VBs rolle som uavhengig långiver med industriell bankpolitikk som prinsipp: kreditt-favorisering av tiltak som fremmer infrastruktur, kompetanse og produktivitet. White ble motsagt hovedsaklig av Lord Keynes som hevdet at VBs rolle bare skulle være å garantere lånene fra det private finansmarkedet. White's strategi ble valgt under press fra amerikanerne - i tradisjonen fra A.Hamilton til F.D.Roosevelt og J.F.Kennedy. Likevel ble VBs politikk sterkt påvirket av finansmarkedet ettersom dette ble bankens hovedkilde til kapital.

    White derimot, ønsket at medlemslandene skulle bidra til et fond fordi dette ville fremme deres ansvarsfølelse - når de måtte bidra og fikk stemme deretter. Hensikten var å få særlig de industrialiserte land til å ta aktivt ansvar for utviklingen av verden.

    Lord Keynes mente tydligvis at finansverdenen var bedre motivert og skikket da han argumenterte mot "den absurde forestillingen at debitorlandene skulle bli ansvarlige for internasjonale investeringer." Tvertimot, det var faktisk Keynes' framstillingsform som var absurd ettersom det faktisk er kreditorlandene som avgjør i VB - USAs bankrepresentanter har f.eks. 40 % av stemmene.

    Under McNamara som VBs president (1968-1981) ble VBs politikk i 1970-årene reorientert mot større vekt på befolkningsproblematikk, sosiale problem og derfor utdannelse og helsestell. De siste ble i stor grad utformet i henhold til befolknings-politikken istedenfor undervisning i tekniske og administrative fag.

    - "Befolkningseksplosjonen" i utviklingsland er et meget gammelt skremmebilde i anglo-amerikanske finanskretser som derfor finansierer store deler av "antropolog-" og miljøbevegelsen. F.eks er Rockefeller Foundation hovedsponsor for World Watch Institute og finansierer delvis FNs befolkningsprogram - samt tidligere byggingen av FNs hovedkontor og i '30-årene rasehygiene-"vitenskapen" .

    Sammen med nedprioritering av infrastrukturprosjekt var VBs strategi-skifte en ødeleggende kombinasjon for låntagerlandene. Likevel har VB helt til idag beholdt en vesentlig del av sin virksomhet knyttet til infrastruktur. Men, antropolog- (urbefolkning) og miljøbevegelsen har i stigende grad presset (?) VB ut av flere slike prosjekt - f.eks. vannkraft i India og Chile - som et ledd i kampen mot modernismen: vitenskap og industrialisering.

    VBs politikk ble i 1980-årene reorientert til større vekt på ekport og innføring av strukturtilpassningsprogrammet ("SAP"). Dette innebærer krav om fri prisdannelse, skatt og subsidier, inflasjon, pengestabilitet, budsjettbalanse, frihandel med produkter og fri kapitalbevegelse. Dette hindrer imidlertid skatte- og kredittfavorisering med sikte på beskyttelse av sped nasjonal industrikompetanse og dermed produktivitetsøkning.

    Denne sammensettingen av krav leder til eksportrettet virksomhet av en særskilt type. Grovt sagt: Man produserer mer av det man kan fra før: billige landbruks- og råvarer, verdensmarkedet mettes, prisene synker til produsent, eksporten gir mindre inntekter, gjelden stiger og infrastrukturinvesteringer kuttes. Man arbeider for slavelønn i gjeldsfengsel. Gjeldsatte nasjoner tvinges til devaluering, avregulering og billigsalg av produsjonsenheter til internasjonale kartell, som så øker prisene på råvarer til forbruker.

    Ingen overgang til mer lukrativ produksjon er mulig fordi gjeldsnasjonene ikke gis mulighet til å løfte og beskytte sin svake kompetanse. Samtidig skjuler de lave råvareprisene industrilandenes sviktende økonomiske prestasjoner, men frarøver dem også utviklingslandene som marked for sine industrivarer.

    Med VBs 1995-rapport er skrittet fullstendig. Lord Keynes' ønske om VB som garantist for private lån fra finansmarkedet er "gjenetablert", men i en mer ekstrem form: Finansmarkedet har nå VB til å koordinere sine krav og trusler mot debitorene gjennom SAP. Et lands manglende etterlevelse av SAP kan resultere i kreditt-boikott fra hele finansverdenen og VBs medlemsland. Motsatt White's intensjoner er finansmarkedets makt økt gjennom etablering av et kreditt-kartell utenfor statlig regulering med mat som et nytt våpen.

    De syd-øst asiatiske landene følger derimot stort sett den vei White ønsket. Dette skjedde gjennom billig og langvarig offentlig kreditt - og framfor alt ved å skape hjemmemarked gjennom koordinering av investeringene: fremming av kjeder av underleverandører (Taiwan) og bedriftsinterne leverandører (Korea). I Taiwan fremmet staten import av ny teknologi og startet bedrifter for så å overlate dem til private interesser  -tilsvarende Japan tidligere. Dette har de gjort med hjelp fra USA i de første etterkrigsår, men også som følge av at deres ledere tilhørte en annen økonomisk tradisjon enn hva VBs økonomer idag gjør. MITI (Japan), Chang Kai-shek (Taiwan) og Park Cheung (Korea) var alle beundrere av far til det tyske økonomiske "under", Friedrich List. Malaysia har fulgt etter og Kina er i ferd med å snu dithen - til fortvilelse for enkelte.

    For List var folkets kultur, kreative og produktive læringsevner: kompetanse, den største kilde til framgang - ikke arbeid og kapital som i den liberalistiske og marxistiske økonomiske lære. Liksom barn har enorme muligheter, men må beskyttes og pleies når de er små, så også med denne immaterielle produktive kraft.

    Neue Zürcher Zeitung (helside 22/8) tillegger de syd-øst asiatiske landenes suksess "statsintervensjon og koordinering" i ånden fra Japans MITI. Avisen skriver at hvis dette er tilfelle "så bør lærebøkene i utviklings-økonomi fullstendig omskrives ... og de moderne apostler for markedsøkonomi i Verdensbanken og IMF (det Internasjonale Pengefondet) vil snart bli uten arbeid og brød." Avisen skriver at dette ikke er et akademisk spørsmål, men av avgjørende interesse for øst-Europa der de tidligere kommunistene kan ta til slike "dirigistiske" tiltak etter sin misnøye med sjokkterapien. Avisen - og Jørn Rattsø - burde også ha lagt merke til tilsvarende nylige reaksjoner i Afrika og Latin- Amerika, f.eks. i Nigeria, Venezuela og Mexico der man nettopp peker på syd-øst Asias erfaring.

 

 

-------------------------

 

    Den britiske Korea spesialisten Aidan Forster-Carter skrev følgende i Far Eastern Economic Review i første uke av august `94: "Økonomisk nasjonalisme har alltid vært den politiske og kulturelle drivkraft i Sør-Koreas utvikling, som alltid har stått i større gjeld til Friedrich Lists kontinentale tradisjon - som anbefalte tollbeskyttelse for å stimulere industrialisering - enn til den Ricardianske frihandelsorenterte teorien om komparative fortrinn."

 

    Siste utgave av Economic Policy fra det Londonbaserte CEPR (Centre for Economic Policy Research) inneholder en artikkel, skrevet av Dani Rodrik ved Columbia University, om de sydøstasiatiske suksessland. Rodrik benekter at Taiwan og Koreas har hatt en eksportledet vekst. Tvertimot mener han at veksten er forårsaket av statens intervensjon.