I ET innlegg i Dagens Næringsliv 6. juli kritiserte Victor Norman flere stortingspolitikere. "Alliansen FossSteensnæs Lundteigen" fikk kritikk for sin uenighet med Bergoutvalget (som nylig la fram rapporten "I Norge - for tiden?" om norsk konkurranseevne, red.), der Norman selv var med. Norman argumenterte for en omfattende grunnrentebeskatning og mot skattemessig forskjellsbehandling av næringer.

Som sammenfatning kan vi si at begge deler er misforstått, fordi velstand ikke er en gave fra naturen, men et resultat av åndskraft. La meg komme med noen historiske betraktninger, for å kunne kommentere skattesystemets forhold til næringspolitikken bedre.

Norman avslutter med å spørre om navngitte stortingspolitikere kanskje vil "hevde at Adam Smith skrev 'The Wealth of Nations' på bestilling?" Det kunne de hevde, ettersom det har en kjerne av sannhet. Adam Smith var, som de fleste britiske økonomer på denne tiden - deriblant Hume, Malthus, Ricardo, Bentham og Mill - nært knyttet til det enorme statsmonopolet British East India Company. Smith skrev sitt økonomiske verk på anmodning av kompaniets direktør, den andre Jarl av Shelburne, etter en vogntur de hadde sammen i 1763 fra Newcastle til London (se brevsamlingen). Bakgrunnen var de amerikanske kolonienes pågående økonomiske løsrivelse fra England.

Flertallet av bl.a. amerikanske økonomer på 181900 tallet, deriblant Franklin, Hamilton, og senere Clay, Raymond, List, Peshine Smith og Carey, sier imidlertid eksplisitt at de oppfattet dette verk som del av et britisk forsøk på å "trekke opp stigen": en avledningsmanøver som skulle skjule den merkantilistiske vei britene selv hadde gått for å industrialisere. Dette omfattet blant annet utstedelse av handels og produksjonsprivilegier innen lukrative geskjefter. Når Smith blant annet hyllet den britiske, sterkt proteksjonistiske Act of Navigation fra 1651, avslørte han seg framfor noe som en britisk nasjonalist, som først og fremst støttet Englands interesser, enten den tjenlige politikken var merkantilistisk eller liberalistisk. De nevnte privilegiene sikret innehaverne monopolavanse ("rent") til bruk som investeringskapital og deretter produksjonskunnskap, produktivitetsøkning og medfølgende avkastning av dette.

Dette overskudd kunne så staten beskatte og refordele. Amerikanerne forsto at det største overskuddet ville komme fra å bearbeide råvarene selv istedenfor å skipe dem til England. Det siste var hva engelskmennene ville, i tråd med deres eksplisitte ønske om å ødelegge enhver spire til industri i USA, først med handelsrestriksjoner og deretter med frihandel (se f.eks. frihandelsforkjemperen R.Cobdens selvbiografi, Parliamentary Debates eller handelsminister J.Chamberlains taler). La oss kaste et prinsipielt blikk på rent eller overskuddspørsmålet for å forstå Normans, og dermed Bergoutvalgets feilaktige forslag. Alle typer merkantilister hadde følgende til felles fra fønikernes tid: Deres politikk baserte seg på forståelsen av at overskudd (på engelsk: rent, revenue i motsetning til interest) skrev seg fra eiendomsrett til knappe goder, og framfor alt til kunnskap vedrørende handels og produksjonsfortrinn - såkalte comparative advantages. Patenter er et klart uttrykk for slik eiendomsrett.

Adam Smith ga derimot uttrykk for materialistiske oppfatninger. Hans ønske om å dedikere sitt verk til naturdyrkeren og fysiokraten Quesnay er talende - også for Smiths etterfølgere idag. Han anså Quesnays verk som "kanskje den nærmeste tilnærming til sannheten hittil om faget politisk økonomi". De franske fysiokratene hadde et syn som var motsatt merkantilisters - som statslederne Richelieu og Colbert - fokus på kunnskap og produktivitet: Naturen (jorden) var ene og alene overskuddsskapende: grunnrente eller le produit net. Fysiokratene argumenterte for at samfunnsordningen måtte innrettes etter dette, og derfor helt logisk for at det bare var naturen (jorden) som kunne beskattes - gjennom en grunnrenteskatt. De britiske liberalistene føyde til handel (handelsmekanismen og ikke handelskunnskapen) som overskuddsskapende.

Overskudd skriver seg altså fra relative fortrinn. Naturressursers "fruktbarhet" (også muskelkraft) gir grunnrente - en gave fra naturen. Norman vil basere sin skattemodell på grunnrenteskatt i tråd med slike eldgamle, men også nye, populære økologiske tenkemåter.

Det er utilstrekkelig, fordi det finnes langt viktigere og langsiktige kilder til "rent", overskudd: Markedsnærhet, organisasjonsform og i særdeleshet dyktighet og kunnskap gir såkalte quasi rents - eller igjen: overskudd. Kunnskap er, som merkantilistene innså, hovedkilden til overskudd. Hvis ikke skattesystemet tar hensyn til dette, vil man ikke fremme verdiskaping og velferd i ønskelig grad. Det er oppsiktsvekkende å se Normans forsvar for både Adam Smith og grunnrentebeskatning, og dermed hans forsøk på å betrakte en menneskelig økonomi som om den var en dyreøkonomi - som lever av å høste og ikke av å skape, basert på kunnskap. Norman mener at "Målet er et skattesystem som ikke skremmer bedrifter ut av landet, som bidrar til maksimal verdiskapning, som gir tilstrekkelige skatteinntekter, og som ikke innebærer at vi gir bort verdien av norske naturressurser til utlandet."

Norman hevder videre at, "Det må være bedre å fange inn alt gjennom grunnrenteskatt." Det er karakteristisk at Norman i monetaristisk stil utelater (NB: kreditt og) skattesystemets grunnleggende rolle med hensyn til aktivt å endre samfunnsøkonomiens kompetanse og næringsstruktur i mer verdiskapende retning, dvs. i en mer kunnskaps og produktivtetsorientert retning. Dette er karakteristisk for det næringsnøytrale standpunkt. Men, bare en slik strukturendring kan gi levedyktig grunnlag for de andre funksjoner til skattesystemet som Norman nevner. Og, en bevisst strukturendring forutsetter fundamentalt en evne til å skjelne mellom, og også forskjellsbehandle ulike økonomiske aktiviteter. Det er også åpenbart at noe så avgjørende og omfattende, ikke kan ivaretas av noe så enkelt som en grunnrenteskatt.

Normans hylling av grunnrentebeskatningen er dermed nøye knyttet sammen med hans næringsnøytrale standpunkt. Den mest betegnende karakteristikk av Normans defaitistiske verdensholdning er "passivitet som strategi". Han håper åpenbart på at "the invisible hand" skal gjøre jobben for oss og frita oss fra ansvaret for å velge. Den finnes neppe, og vi står dermed tilbake med plikten til å søke kunnskap. Norman angriper stortingspolitikere som ifølge ham reagerer mot "prinsippet om næringsnøytralitet. De ønsker et skattesystem som kan brukes i aktiv næringspolitikk." De ønsker å "favorisere næringer de liker. Vi i Bergoutvalget synes ikke det er en god ide. Rent saklig finnes det argumenter for skattedifferensiering.", hevder Norman. Blant disse argumenter nevner han ikke kunnskap med så mye som en stavelse, på tross av at dette (infantindustri argumentet) historisk har vært det velkjente hovedargument for skattedifferensiering.

Victor Norman hevder derimot, "Merkantilistisk særbehandling av enkeltnæringer er imidlertid ikke veien å gå. Det var et hovedpoeng hos Adam Smith for 220 år siden,". Årsaken var selvsagt at Smith - og senere Ricardo i hans handelsteori - "tilsynelatende" ikke forsto at overskudd er kunnskapsbasert. Denne "blindhet" for den dynamiske læringsprosessen ledet dem logisk til næringsnøytralitet som dogme. Dette står i grell kontrast til OECDs siste rapport, som påpeker at i kunnskapssamfunnet er velstand grunnleggende basert på kontinuerlig ny læring.