Contact me:
am@daastol.com
+47.6300 9090
+47.9002 4956REVOLUSJONEN I SPANIA
Særoppgave av Arno Mong Daastøl,
Klasse 3E (samfunnslinje)
Ved Oslo Katedralskole,
Våren 1976.
"Revolusjonen av den 19. juli 1936 var i det vesentligste en anarkistisk revolusjon, den mest radikale revolusjon som har forekommet, dessuten den som har mobilisert de største menneske-masser i forhold til den totale befolkningen, en revolusjon som ikke hadde geografisk sentrum framfor andre..." (Lorenzo s.90)
SPANIA FRAM TIL 1933
Motsetningene som eksploderte i og med borger-krigen `36-`39 har lange tradisjoner i Spania, og de samme motsetningene er idag i ferd med å flamme opp på nytt. Foruten motsetninger mellom ulike regioner, ulike monarkist-tilhengere og borgerlige grupperinger finnes det en motsetning som omfatter flere mennesker, er istand til å omforme samfunnet langt grundigere og er preget av mye større hat. Denne motsetningen går mellom over- og under-klassen i Spania.
Helt opp til borger-krigen hadde Spania nærmest en halv-føydal sosial struktur. "Av 11 millioner arbeids-dyktige tilhørte 1 million over-klassen (prester, militære, embetsmenn, intellektuelle, godseiere og storborgerskap), 2 millioner middel-klassen (1 million velstående bønder og 1 million velstående i byer og industrisentre) og 8 millioner var fattige (1 million håndverkere, 2-3 millioner land-arbeidere, 2-3 millioner gruve- og industri-arbeidere, 2 millioner leilendinger eller små jordeiere)." (Nordberg)
Størsteparten av befolkningen levde av jordbruk og kvegavl, selv om landet stort sett har karrig jord og lite nedbør. (Leval) 1 promille av befolkningen på 24 millioner eide 2/3 av jorda (Grimberg), og kirken var blant de største jord-eierne. (Norberg)
På landsbygda levde særlig de eiendomsløse under ekstremt kummerlige forhold, mens godseierne levde i overdådighet og sløseri. Fra midten av 1800-tallet begynte det å danne seg industri rundt Barcelona og Biscayabukta. Dette skjedde ved utenlandske investeringer og ved investeringer av den innenlandske overklassen i Katalonia og ved Biscayabukta (som akkumulerte kapital mer enn i Spania ellers).
Den voksende arbeider-klassen i Katalonia rekruttertes vesentlig fra Spanias sydlige trakter, Andalusia og Murcia, som var Spanias beste jordbruks-strøk, og preget av "latifundia" (storgods med mange sesong-arbeidsløse land-arbeidere). Anarkismen hadde blitt sterkt rotfestet blant de lutfattige arbeiderne i sør, som nå eksporterte anarkismen nordover. Anarkismen i Spania har alltid hatt størst tilsluttning fra de ufaglærte og fattigste arbeiderne. Den spanske anarkismens mangel på tilsluttning fra borgerlige lag, særlig intellektuelle teoretikere, ble en hemsko for dem. Marxismens store utbredelse i Nord- og Mellom-Europa og den russiske revolusjon i særdeleshet ga de spanske marxister stor reklame og støtte. Marxismen i Spania var i mindre grad en underklasse-bevegelse enn anarkismen, som forresten aldri hadde andre enn seg selv å stole på. Dette var nok også en hemsko for anarkistene. Noe som preger den spanske underklasse og anarkisme, er dens spontane helhjertede og desperate opprør mot de priviligerte autoritetene. Helt fra første halvdel av 1800-tallet var streiker, gerilja og regulære opprør meget hyppige tross, eller kanskje snarere på grunn av hard forfølgelse fra myndighetene. Men det varte helt til århundre-skiftet før arbeiderne massivt organiserte seg.
For å beskytte seg og sine privilegier skapte overklassen det beryktede halvmilitære Guardia Civil, som ble brukt mot revolterende land-arbeidere og streikende industri-arbeidere. Om ikke Guardia Civil var nok (bøndene henrettet nemlig ofte de lokale autoritetene under sine opprør), så ble hæren satt inn mot arbeiderne. Hæren i Spania hadde nesten autonom politisk makt, og alle offiserer var rekruttert fra overklassen. Hæren var ute av stand til å vinne seire for den spanske over-klassen utenlands (i for eksempel den Spansk-Amerikanske krig og krigen mot de marokkanske opprørerne under Abd el Krim). Derimot hadde den suksess når det gjaldt å slå ned opprør og streiker. Arbeiderne kalte den "operette-hæren".
-De spanske arbeiderne så lite av stats-arbeid som undervisning, kommunikasjoner, helse- og sosialpleie. De fikk føling med staten gjennom kirken, skatte-oppkreverne og Guardia Civil. Naturlig nok ble de ikke glad i den. I Spania var det som en følge av dette og de store regionale forskjellene i språk og kultur en utbredt kantonalisme. Denne uavhengighets-bevegelsen hadde tilsluttning i nær sagt alle lag av folket.
Fiendtligheten mot staten, regionalismen, fattigdommen og det spanske lynne er nok faktorer som gjorde at anarkismen vant gjenklang.
For anarkistene, som var faglig organisert i CNT, var enhver streik revolusjons-gymnastikk. CNT hadde intet byråkrati, ingen streikekasse, lave kontigenter og godtok ingen kollektiv-avtaler med arbeidskjøperne. De gikk ikke av veien for gerilja, bankran og ren sabotasje når det gjaldt å få gjennom sine krav.
Over-klassen følte seg truet og sjenert av streikene og urolighetene. Etter nederlaget i den marokkanske krigen i 1923 opprettet Primo de Riviera et militær-diktatur. Syndikalistene og anarkistene ble forfulgt og CNT forbudt. Kommunist-partiet med et par hundre medlemmer fikk arbeide videre, og den sosial-demokratiske fagforeningen UGT ble trukket inn i et slags korporativt regjerings-samarbeide.
Som en følge av den økonomiske krisa rundt 1930 ble konge-dømmet avskaffet og republikk innført med hærens velsignelse og folkelig flertall. Den nye republikken sto på en vaklende grunn. Den var ute av stand til å få gjennomført reformer som landet måtte få for å komme ut av den økonomiske bakevjen Spania lenge hadde vært i. Som tidligere fungerte det overdimensjonerte, korrumperte og ineffektive stats-apparatet som sandpåstrøer. -Høyre- og venstre-partier utbalanserte hverandre, og de borgerlig-radikale ble tungen på vektskålen. Problemene i forbindelse med autonomi-kravene (fra Katalonia, baskerne, Leon og Galicia) og bonde-spørsmålet forble nærmest uløst, iallefall i praksis, om ikke på papiret. Bare Katalonia fikk et visst selvstyre.
"BIENO NEGRO" -DE TO SVARTE ÅRA
Tro mot de anarkistiske tradisjon og hevnlystne etter sosialistenes forfølgelse av dem oppfordret CNT til valgboikott i 1933. Boikotten og "caquizismen", -et valgbedrageri som gagnet høyre-partiene, bidro til at høyre-partiene vant valget. Undertrykkelsen av arbeiderne og radikale organisasjoner økte, og arbeiderklassen ble radikalisert. Sammenstøt mellom høyre- og venstre-orienterte ekstremister økte. Aktivistene i høyre-partiene intensiverte sine provokasjoner. De kunne skyte rett inn i en menneske-mengde for å skape panikk. På grunnlag av uroen som regjeringen ikke kunne hamle opp med, ville de legitimere et statskupp.
Selv om det var motsetninger innen de høyre-orienterte tradisjonalistene og falangistene, så kan man si at de ikke ønsket noen nyordning av samfunnet på linje med Hitler og Mussolini. De høyre-orienterte ønsket først og fremst å beholde sine privilegier og bli kvitt arbeider-urolighetene.
Grassrotas trykk på UGT-ledelsen førte til en radikalisering, i hvert fall en radikalisering i språket. (Høyre-lederen Gil Robles svarte den sosial-demokratiske lederen Indalcio Prieto når denne viftet med revolusjons-trusselen: "Dere sosial-demokrater kommer aldri til å kunne slippe løs revolusjonen, for dere er selv redde for den. Vi vet at for deres del vil det ikke bli mer enn ord.") Et hederlig unntak var det UGT-dominerte Asturias. Der utbrøt det i 1934 et voldsomt opprør under parolen "Foren dere, proletære brødre" (forkortet UHP)
I løpet av et par uker ble opprøret slått ned, og titusener arbeidere og venstre-militanter ble satt bak lås og lukke.
FOLKEFRONT OG MILITÆROPPRØR
Skremt av dette inngikk sosial-demokratene i PSOE en allianse med borgerlig-radikale partier ved nyvalget i 1936. Det aktive, men lille kommunist-partiet PCE (og POUM) sluttet seg til denne folkefronten. Hovedformålet med folke-fronten var å befri de 30 000 politiske fangene. Kloke av erfaring fra 1933 boikottet ikke anarkistene valget denne gang. På grunn av valgsystmet vant folkefronten en overveldende seier i februar 1936. Heller ikke denne regjeringen klarte å gjennomføre reformer. Arbeiderne ble igjen radikalisert, og i Castilla; Navarra og Andalucia ble storgods kollektivisert og Guardia Civil ble jaget med stein og høygafler. Folkemasser befridde de fengslede, og solidaritets-streiker for arbeidsløse samt streiker for bedre leveforhold florerte. Disse hendingene skremte over-klassen, og hæren forberedte statskupp. Fagorganisasjonene (UGT-CNT) ante dette, og ba regjeringen om å få våpen. Regjeringen, som var like redd de militante arbeiderne, nektet. (Tross alt hadde anarkistene satt igang minst 5 opprør i republikkens 5 leveår) I juli satt 9000 anarkister fengslet av folkefronten, og et par dager før opprøret ble CNTs organisasjoner oppløst og CNT-lokaler gjennomsøkt etter våpen.
Etter å ha blitt lovet støtte fra Hitler, Salazar og Mussolini startet hæren opprøret i Marokko og på kanariøyene den 16. og 17. juli. Den 18. og 19. juli hadde opprøret spredd seg til hele Spania. Omtrent alle offiserene og størsteparten av soldatene, fremmedlegionærene og deler av Guardia Civil støttet generalene Yague, Mola og Franco. (Det var forresten en offiser for hver 6. soldat) Deler av Guardia Civil, Stormtroppene (den republikanske garden) og de menige i marinen støttet regjeringen. Det som ble avgjørende, men som hæren ikke hadde regnet med, var arbeidernes reaksjon. Bevæpnet med trestokker, gamle muskedundere, stein og høygafler overmannet de militærkasernene og erobret betydningsfulle våpen. Mange arbeidere, og særlig mange arbeidermilitanter ble meiet ned av mitraljøsene. Anarkistene, trenet i gatekamper og sammenstøt som de var, utgjorde ryggraden i denne motstanden mot opprørerne.
I løpet av 2-3 dager hadde hæren fått kontroll over 1/4-1/3 av landet, altså de mest konservative områdene. De erobret først byer der det var sterke politi-styrker og militær-garnisoner. Derpå slo de ned all motstand i land-distriktene omkring der arbeiderne var ute av stand til å yte organisert motstand på grunn av de store avstandene og våpenmangel.
Hæren startet sitt regime i områdene de fikk kontroll over ved store massakrer av venstre-militanter. (Saragozza: 15-30 000, Malaga: 4000, Badajoz: 15 000, La Corunja: 7000, Valladolid: 9000) Dette framkalte en reaksjon hos republikanerne, som begynte å ta livet av sine fascist-fanger. Ifølge Orwell og Lorenzo drepte "fascistene" 10 ganger flere politiske motstandere enn republikanerne.
KOLLEKTIVISERINGENE
En viktig del av den anarkistiske propagandaen hadde vært å gi forskjellige syn på hvordan det sosialistiske samfunnet skulle organiseres. Utallige pamfletter hadde i årtier vært diskutert av arbeiderne. Spontant og inspirert av den anarkistiske propagandaen eksproprierte arbeiderne straks sine bedrifter, verksteder og jord-gods for å drive dem kollektivt. Anarkister og venstre-sosialistiske arbeidere kollektiviserte sine arbeidsplasser, men det finnes også tilfeller der katolske, høyre-sosialistiske og til og med kommunistiske arbeidere kollektiviserte sine arbeids-plasser. Av de 12 millioner i det republikanske Spania anslår G.Leval at 3 millioner levde i jordbruks-kollektivene. I Katalonia ble 70% av industrien overtatt av arbeiderne, i Levanten nesten 50%. I Asturias fikk arbeiderne nesten full kontroll over industri og handel, -i Madrid-regionen 30%. (Nordberg (B&T)) "I Aragon ble det opprettet 450 jordbrukskollektiv med 500 000 medlemmer, i Levanten 900 kollektiv (det rikeste jordbruksstrøk i Spania), i Castilla kollektiv med 100 000 medlemmer." (Guerin?)
Kollektiviseringen var også omfattende i Andalucia, Murcia, Leon og Extremadura. Også her utgjorde anarkistene ryggraden. Så stor var deres innflytelse at regjerings-sjefen Jose Giral uttalte: "alt er nå i CNTs hender! Det er CNT som fører krigen etter sitt eget hode og likevel deler den ikke ansvaret! Det ville være likebra om opposisjonen regjerte, om den tok makten!" (Lorenzo)
CNT avsto fra å ta den politiske makten fordi det: 1) stred mot CNTs frihetlige prinsipper å gjøre statskupp, fordi 2)regjerings-apparatet ingen makt hadde, og fordi 3) dette ville splitte den anti-fascistiske enheten med deler av Spania som ikke hadde så stor oppsluttning til CNT. I øyeblikket lå nemlig all makt hos sosialistiske partier og særlig hos fagorganisasjonene. Flere forsøk ble forresten gjort på å slå CNT-UGT sammen. Dette ble aldri fullbyrdet på topp-planet, men på grunnplanet ble det flere steder et enhetlig samarbeide som i Asturias og Levanten.
I kollektiviserte områder økte jordbruks-avkastningen med 30-50% takket være oppdyrking, gjødsling og teknisk og organisatorisk samarbeid. Det må understrekes at all kollektivisering var frivillig. Gjennom rasjonalisering og samarbeid ble det frigjort mye energi som ble satt inn i eldreomsorg, helsetjeneste, undervisning av unge og eldre og avskaffelse av arbeidsløshet. Mer effektive produksjonsmåter ble tatt i bruk, helsefarlige og uøkonomiske bedrifter ble lagt ned. Lønningene for arbeiderne steg og konsumvare-markedet ble forsøkt organisert til arbeidernes beste. Historikeren Bolloten skriver: "...for å rette på skjevhetene ved kollektiviseringen så vel som for å jevne ut forskjeller i levestandarden til arbeidere i fattige og rike distrikter, gjorde anarko-syndikalistene seg til talsmenn for en sentralisering -eller sosialisering som de kalte det -av hele produksjonsgrener, under fagforeningskontroll, selv om de tradisjonelt var motstandere av all nasjonalisering."
I Jordbruks-kollektivene mottok arbeiderne ofte lønn i forhold til forsørgelses-byrde istedenfor etter arbeids-evne. Flere kollektiv avskaffet penge-systemet, men flere ble også nødt til å gjen-innføre det. Solidariteten mellom kollektiv ble styrket gjennom forsikrings-system:
I industrien innførte arbeiderne nærmest likelønn også for ledelsen. Kollektiviserte bedrifter og jordbruks-områder ble styrt av utvalg som var valgt av allmøter eller fag-organisasjonene UGT-CNT. Den uavhengige engelske Labour-mannen Brockway uttalte: "Ånden blant land-befolkningen, deres entusiasme, deres måte å gjøre sin del av felles-arbeidet, den stolthet de kjenner over dette, alt dette er beundrings-verdig.", og : "Anarkistene i Spania, gjennom CNT, utfører et av de største konstruktive arbeider som noensinne er gjort av arbeiderklassen." Den sveitsiske sosialisten Andres Oltmares uttaler: "Midt oppe i en borgerkrig har anarkistene vist seg å være politiske organisatører av rang." og "Som sosialdemokrat uttaler jeg meg her fyllt av indre glede og oppriktig beundring om mine opplevelser i Catalonia. Den anti-kapitalistiske forvandlingen skjedde her uten at man var nødt til å ty til diktatur. Medlemmene av syndikatene er sine egne herrer og fortsetter produksjonen og distribusjonen av arbeidets produkter under sin egen ledelse med råd fra tekniske eksperter de har tillit til. Arbeidernes entusiasme er så stor at de håner alle personlige fordeler og bare er opptatt av det felles beste." På bakgrunn av dette kan en forstå Brockway når han uttaler: "De forstår at krigen mot fascismen og gjennomføringen av den sosiale revolusjon ikke lar seg holde fra hverandre."
POLITIKKEN TIL DE FORSKJELLIGE POLITISKE GRUPPERINGENE
Venstre-sosialistene, anarkistene og "trotskistene" (i POUM) mente at revolusjon var det eneste som kunne motivere arbeiderne til å fortsette kampen mot fascismen. Borgerkrigen var framfor alt en sosial krig, en klassekamp. Anarkistene kjempet for et samfunn basert på faglige sammensluttninger, mens venstre-sosialistene i hvertfall sentralt kjempet for større innflytelse for regjerings-apparatet.
Høyre-sosialistene som tidligere ville arbeide reformistisk for et pluralistisk Spania, så nå makten gli ut av hendene på seg. De kjempet for å gjenvinne den under påskudd som å forsvare den anti-fascistiske enheten.
De borgerlig-radikale ønsket et kapitalistisk pluralistisk Spania, og så naturligvis ikke med blide øyne på kollektiviseringene. Men i Katalonia for eksempel, var de mer samarbeidsvillige med "kollektivistene" enn både høyre-sosialister og spesielt kommunister.
Kommunistenes politikk i Spania bar selvsagt preg av deres analyse av situasjonen. Kominterns analyse av verdens-situasjonen var at den var reaksjonær. Fascismen var i framgang, følgelig måtte arbeider-klassen søke samarbeid med småborgerskapet mot det fascistiske storborgerskapet. Jeg siterer kommunisten Juan Corera: "I den demokratiske og parlamentariske republikk vil folkets arbeidende masser virkelig ha rett til å bestemme over landets skjebne, ..." Retten var nok like stor som før, men en borgerlig-parlamentarisk republikk vil aldri gi de arbeidende masser virkelig makt til å bestemme over landets skjebne. Kommunistene var siden linjeskiftet i Komintern i 1935 de fremste forsvarerne av en parlamentarisk republikk. Ut fra dette synspunktet ble kollektiviseringene meget farlige, de kunne skremme småborgerskapet ut av folkefronten og de måtte derfor opphøre.
KOMMUNISTENES KONTRA-REVOLUSJON
Tyskland, Italia og Portugal støttet Franco med store mengder moderne våpen. Dessuten bidro de med henholdsvis 16 000, 50 000 og 20 000 soldater og instruktører. (Hugh-Thomas)
Dette bruddet med non-intervensjons-avtalen fikk Sovjet til å selge våpen til republikanerne. Stalin var fanget i et dilemma: På den ene siden kunne han ikke nekte arbeiderne våpen, da ville han tape ansikt overfor det internasjonale proletariat. På den andre side forsøkte han fortvilt å få istand en forsvars-avtale med vestlige allierte mot Tyskland. For at dette skulle lykkes måtte Sovjet på ingen måte irritere England ved å støtte en revolusjon i Spania. Løsningen på dette dilemma ble at våpen ble levert mot at revolusjonen ble tilintet-gjort. (I løpet av sommeren 1937 stoppet våpen-leveransene nærmest opp. Dette hadde sammenheng med at bestrebelsene på en forsvarsallianse med Storbritannia og Frankrike hadde strandet. Stalin forsøkte da en tilnærming til Hitler, og måtte derfor oppgi våpensalget til republikanerne fullstendig. Ikke-angrepsavtalen med Hitler ble undertegnet i 1939. (Om Russlands utenrikspolitikk: Lorenzo: s.353, N.Chomsky: s.78)
PSOE-avisa "Adelante" framstiller kommunist-partiets praktiske politikk slik som et resultat av spørre-skjemaer utsendt til sekretærene i UGTs landarbeider-organisasjon: (offentlig-gjort i juni 1937) "Svarene på disse spørsmålene avslører en forbausende enighet. Overalt samme historie. Bondekollektivene blir idag energisk motarbeidet av kommunist-partiet. Kommunistene organiserer de rike jord-eierne som er på jakt etter billig arbeidskraft og er derfor åpent fiendtlig innstillt til de fattige bønders kooperative foretagender. Det er det samme element som før revolusjonen sympatiserte med fascistene og monarkistene som , ifølge fagforenings-representantenes vitnesbyrd, nå strømmer inn i kommunist-partiets rekker. "Adelante" skriver 1 mai `37 om kommunist-partiet: "Ved utbruddet av det fascistiske opprøret var arbeider-organisasjonene og de demokratiske kreftene i landet enige om at den såkalte nasjonalistiske revolusjon, som truet med å kaste landet ut i en avgrunn av den dypeste elendighet, bare kunne stanses ved en sosial revolusjon. Kommunistpartiet satte seg derimot av all sin kraft imot dette syn. Det har tydligvis glemt sine gamle teorier om en "arbeidernes og bøndenes republikk" og et "proletariatetes diktatur". Ved sin stadige gjentakelse av sitt nye slagord om den parlamentariske republikk er det åpenbart at det har mistet enhver sans for realiteter. Da de katolske og konservative deler av det spanske borgerskap så sitt gamle system knust og ikke fant noen utvei, ga kommunistene dem nytt håp. Det forsikret dem om at den demokratiske borgerlige republikk de kjempet for ikke la noen hindringer i veien for katolsk propaganda og, framfor alt, at den var rede til å forsvare borgerskapets interesser." En grunn til at kommunistene ble nødt til organisere borgerlige elementer var at arbeiderne allerede var tilhengere av organisasjoner som mer eller mindre forsvarte kollektiviseringene.
Kommunistene påsto at den revolusjonære omveltningen hindret hjelp og samarbeid med det innenlandske småborgerskapet og de vestlige "demokratiske" landene. Denne påstanden er nok riktig, men Spania var et halvføydalt land, og derfor behøvde ikke småborgerskapets økende tilsluttning bety så mye som proletariatets minkende tilsluttning. Av redsel for en fiendtlig innstilling fra de demokratiske landene turte ikke den republikanske regjeringen å støtte opprørs-styrker i Spansk Marokko. Dermed mistet de muligheten til å skape en slags revolusjonær "defaitisme" i fascistenes hær der marokkanerne utgjorde en vesentlig del.
Borgerlig-liberalerne, sosial-demokratene arbeidet kontinuerlig for å styrke statens makt på bekostning av fagorganisasjonenes makt. Dette mente de var nødvendig for å utradere revolusjonen, noe som var påkrevet, mente de, for å få støtte fra utlandet, både vestmaktene og Sovjet-staten, og holde den anti-fascistiske enheten intakt.
Her hadde de stor nytte av at UGT-arbeiderne ikke hadde kollektivisert finans- og kreditt-vesenet. Kollektivene hadde behov for kreditt, adgangen til å få kreditt og valuta ble knyttet til visse betingelser. Disse betingelsene ble bestemt av sosial-demokratene og tildels kommunistene. Betingelsene var at kollektivene i stigende grad måtte underkaste seg statens økende makt og autoritet. Kollektivene kunne nekte og gå under, eller de kunne fortsette å eksistere og gå med på statsmaktens gjenoppbygging.
Engelsk-mannen Gerald Brenan, en av de største autoriteter på denne epoken i Spania skrev (s.321); "Sentral-regjeringen, og særlig dens kommunistiske og sosial-demokratiske medlemmer, ville bringe (kollektivene) under kontroll av staten. De unnlot derfor å gi dem den kreditt de trengte for å kjøpe råmaterialer; så så snart lagrene med råbomull var tømt stoppet møllene. ... til og med ammunisjons-industrien i Catalonia ble sjenert av de nye byråkratiske organene i Forsynings-ministeriet." Angående beskyldningene om sabotasje av produksjonen sa den borgerlige presidenten i Katalonia, Companys, at "arbeiderne i våpenfabrikkene i Barcelona hadde arbeidet 56 timer eller mer i uka uten at noen tilfeller av sabotasje eller oppsettsighet hadde funnet sted." En talsmann for Valencia-regjeringens under-sekretariat for ammunisjon og krigsmateriell innrømmet at "krigs-industrien i Katalonia hadde produsert ti ganger så mye som resten av spansk industri til sammen, og ... dette resultatet kunne ha blitt firedoblet fra begynnelsen av september (`36) hvis Katalonia hadde hatt tilgang til de nødvendige midler for å kjøpe råmaterialer som ikke var tilgjengelige på spanske territorium."
Sovjetsamveldet var den eneste våpen-leverandør av betydning. Sovjetsamveldet fikk betaling for leveransene, leveransene ga kommunistene stor prestisje, og leveransene var dessuten knyttet til betingelser som gav kommunistene og staten større makt på bekostning av arbeidernes makt. Kommunistene brukte i sin propaganda slagord og uttalelser som: "Respekter den lille næringsdrivende", "Respekter småbøndenes eiendom", "Vi kjemper for en demokratisk og parlamentarisk republikk av en ny type", "Respekter medborgerne i middelklassen", "Det er absolutt ikke spørsmål om å innføre sosialismen i Spania...", "Vi kjemper ikke for den sosialistiske revolusjonen."
Denne politikken førte til en stadig tilstrømming og organisering av bønder, kjøpmenn og byråkratiske strebere. Tidlig i 1937 var kommunistpariet ifølge Borkenau (en tidligere kommunist som spesialiserte seg på kommunistenes rolle i Spania); "i stor utstrekning det militære og administrative personells parti, deretter småborgernes og enkelte velstående bønders parti, så funksjonærenes parti og først i fjerde omgang industri-arbeidernes parti." Denne tilstrømmingen og tilstrømmingen av utenlandske kommunister ga dem ytterligere innflytelse og makt.
Kommunistene, sosialistene og de borgerlig-liberale brukte makten til å svekke kollektivene nettopp i en tid da kollektivene kunne trenge all hjelp under krigens voldsomme byrde.
Anarkistenes kvinnelige regjerings-medlem Frederica Montseneys sa "anarkistene har gått inn i regjeringen for å hindre revolusjonen i å fravike sin kurs og for å føre den videre ut over krigen, og også for å bekjempe alle diktatoriske tendenser, hvorfra de enn måtte komme." De hadde tvilrådig gått inn i regjeringen, og måtte føre en hard kamp for å skaffe kollektivene kreditt, råvarer, valuta, innflytelse og til slutt for å sikre deres videre eksistens. Gjennom regjerings-deltakelse søkte de å få legalisert arbeidernes ekspropriasjoner. Regjeringen som tilsynelatende var dominert av sosialister og borgerlig-liberale, men med et sterkt kommunistisk press på seg, overførte arbeidernes erobringer til staten og tidligere eiere.
Høsten 1937 ble kommunistiske tropper sendt mot kollektivene i Aragon, Kastilla, Murcia og Levanten under påskudd av "tvangs-kollektiviseringens forbrytelser", "blodig diktatur", "mord på bønder" og "plyndring".
Aragons regional-komite la ved bøndenes nasjonal-kongress fram en rapport (22. oktober `37) som blant annet inneholdt, "Mer enn 600 kollektiv-ledere er blitt arrestert. Regjeringen har utnevnt styrekomiteer som tok over varelagrene og delte deres innhold ut i hytt og vær. Jord, husdyr og redskaper ble gitt til enkelt-familier eller til fascister som var blitt spart ved revolusjonen. Avlingen ble gitt bort på samme måte. De dyr som kollektivet hadde oppdrettet led samme skjebne. Et stort antall kollektiviserte grisefarmer, stutterier og meierier ble ødelagt. I enkelte kommuner som for eksempel Bordon og Calaceite, ble til og med såkornet konfiskert og bøndene er nå ute av stand til å dyrke jorda." (om general Lister: Lorenzo s. 349) 30% av Aragon-kollektivene ble total-ødelagt. Mange kollektiv ble seinere gjenoppbygd, dels med kommunistenes støtte fordi de hadde innsett kollektivenes viktige betydning. Men skaden ble aldri fullt ut reparert. Daniel Guerin skriver "de fattige jordbrukerne fikk ikke alltid klart for seg at det var til deres interesse å kjempe for republikken." POUM- og CNT-tropper i nærheten på Aragon-fronten holdt seg ved fronten for ikke å skape splittelse i den anti-fascistiske enheten som ble stadig mer hul. Men liksom arbeiderne ble disse troppene stadig mer desillusjonert over den sosiale utviklingen.
I den militære politikken fantes det to hovedlinjer. Den ene ville organisere hæren revolusjonært, og forlangte at alle arbeider-militsene som sto under kontroll av de enkelte politiske og faglige organisasjonene skulle samles under en ledelse. De krevde sterk disiplin, men de krevde også fortsatt likhet innenfor hæren og fortsatt en viss grad av demokrati.
Den andre retningen ønsket en mer tradisjonell organisering av hæren. Retningen besto av borgerlig-radikale, kommunister og høyre-sosialister. De ønsket enhetlig ledelse, kadaver-disiplin og differensiert avlønnings-system. Da arbeider-militsene oppsto fikk både menig og befal utbetalt 10 pesetas hver uke. Som en følge av den ikke-revolusjonære fløys framgang ble lønns-systemet forandret. Befalet fikk nå fra 25 til 100 pesetas uken mens menige fikk 7 pesetas. En soldat kunne nå risikere døds-straff for å irettesette en offiser. Befalet i den gamle hæren var på Franco`s side, og arbeiderhæren måtte derfor selv utdanne nye befal. Mange befal følte seg (naturlig nok) tiltrukket av den militær-politiske linjen som særlig kommunistene propaganderte for, og 80% av befalet meldte seg inn i PCE. (se Lorenzo s. 356) Som kjent fulgte kommunistene en lignende taktikk i stats-administrasjonen, en taktikk som ville sikre dem den fulle makt over hæren og stats-apparatet, altså all makt. Derigjennom ville de kunne kontrollere massene.
Våpen-forsendelsene fra Sovjet var langt fra nok til å dekke behovet. De russiske våpen var også av dårligere kvalitet enn de moderne tyske. De ble først og fremst sendt til kommunist-styrkene ved Madrid-fronten og det kommunist-styrte stats-politiet. De revolusjonære styrkene fikk svært lite våpen, og fikk de noe så var det dårlig. Da George Orwell oppdaget dette konkluderte han: "En regjering som sender femten-åringer til fronten med geværer som er førti år gamle, og som beholder sine kraftigste menn og nyeste våpen i de bakerste linjer, har åpenbart større redsel for revolusjonen enn for fascistene. Herav den svake krigs-innsatsen de siste seks måneder, og herav det kompromiss som krigen nesten sikkert vil munne ut i." Aragon og Malaga måtte altså forsvares med rustne gevær fra forrige århundre, med stor knapphet på våpen og ammunisjon. Da Franco rykket fram fikk regjeringen vann på mølla: "Retretten skyldes anarkistenes elendige disiplin. Den må skjerpes!"
Dyrtid og økende klasse-forskjell innen det republikanske Spania siden revolusjons-dagene drev massene til venstre i politisk oppfattning. Kommunistene rustet opp stats-politiet for å sette det inn mot arbeidere som ikke ville følge regjeringens ordre. Orwell skriver om situasjonen i Barcelona da han besøkte den for annen gang (først i desember `36, så i april-mai `37): "Det har skjedd en gjennom-gripende forandring med hele byen. To faktorer dominerte alt annet: den ene var at folket -sivilbefolkningen -hadde mistet mye av sin interesse for krigen, den andre at den vanlige inndelingen av samfunnet i rike og fattige, over- og under-klasse, begynte å gjøre seg gjeldende." Og Borkenau: "Misnøyen i arbeider-distriktene var naturligvis akutt, så meget mer som brødmangelen økte raskt etter at Comorera (kommunistenes økonomi-minister i Katalonia) var blitt minister. ... man gjeninnførte rett og slett det private initiativ i brødhandelen. Det var i januar ikke en gang et rasjonerings-system i Barcelona."
I mai-konflikten i Barcelona forsøkte det kommunist-styrte politiet å fravriste CNT-arbeiderne kontrollen over Telegraf-sentralen. CNT-arbeiderne tok kontroll over 90% av byen som nå var på randen av opprør mot myndighetene. 4-500 mennesker ble drept. CNT-lederne overga den strategisk viktige bygningen for å hindre splittelse. CNT-FAI og POUM troppene holdt seg ved fronten, mens 5000 tungt bevæpnede stats-politi-tropper ankom. Snart etter overtok høyre-sosialisten Negrin regjerings-ledelsen etter venstre-sosialisten Caballero. Anarkistene ble ikke med i den nye regjeringen.
Undertrykkelsen av venstre-militanter ble særlig sterk etter dette. POUM fikk "skylden" for mai-opptøyene i Barcelona og ble forbudt. Fengslene ble snart fulle av militanter fra CNT-FAI, POUM og "venstre-PSOE". Blant andre André Nin og Camillo Berneri ble drept. De fengslede venstre-militantene var langt fler enn fengslede fascister. Dette var altså oppgaven til det autonome kommunist-dirigerte hemmelige politiet S.I.M.. Høsten `37 hadde det 6000 venstre-militanter i sine fengsler og konsentrasjonsleire. Utslettelsen av POUM var det første skritt mot utslettelsen av CNT-FAI; først måtte CNT-FAI`s støtte-tropper slås ned. Som kommunister kunne SIM vanskelig anklage dem for å være revolusjonære, fordi arbeiderne da ville tatt parti mot SIM. De revolusjonære ble derfor anklaget for "å ha solgt seg til den internasjonale fascisme", de "spilte fotball med fascistene i ingenmanns-land." Løgn-propagandaen ble ført med stor intensitet i kommunistenes organer, og den hadde jo en slags legitimering i kommunistenes analyse: POUM var revolusjonære, de splittet altså folkefronten som derved ble svekket, dette gagnet fascistene. Konklusjon: POUM var kontra-revolusjonære og erke-fascister.
Allerede den 17. desember 1936 meldte det russiske parti-organet "Pravda": "I Catalonia er utrenskningen av trotskister og anarko-syndikalister allerede begynt, og den vil bli fullført med samme energi som i USSR." Lorenzo skriver at frihetlige militanter ble myrdet i hundretall, andre ble torturert, innesperret og mishandlet. (s.333) POUM-pressen og deler av den øvrige revolusjonære presse ble forbudt, og i flere tilfeller overlatt til kommunistene eller andre regjerings-vennlige grupperinger. Sensuren lå hardt over pressen og menigmann. SIM-agenter lurte overalt. 14. august 1937 forbød regjeringen all kritikk av Sovjet-unionen. POUM-lederne ble til slutt dømt av Negrins regjering til fengsels-straff for "forsøk på å velte den etablerte orden."
SAMMENBRUDD
Nedbrytningen av den kollektive industrien og jordbruket, forfølgelsen av venstre-militanter, sensuren, kadaver-disiplinen i hæren, dyrtiden og de stadig økende privilegie- og klasse-skillene, et statsapparat som var mer sentralisert enn da krigen brøt ut, et statsapparat som ikke tålte noen opposisjon eller tillot frie valg var faktorer som ikke fikk det til å virke så soleklart for arbeiderne at det var i deres interesse å kjenpe for republikken: De mistet interesse for krigen. De kjempet ikke lenger for frihet og rettferdighet, de kjempet for det minste av to onder. De kjempet av redsel for å tape, ikke for å vinne. De hadde mistet den revolusjonære gløden og selv-oppoffrelsen. Videre kunne republikanernes våpenantall og -standard vanskelig måle seg med fascistenes krigsmaskin. (Franco`s hær besto av marokkanere, italienere, fremmed-legionærer, tyskere og tvangsvervede spanjoler. Av de siste var mange sosialister og flere overga seg til republikanerne når de hadde anledning, men mange hadde familien sin som gisler.)
Barcelona falt 26 januar `39. Kommunistene gjorde statskupp. Derpå gjorde en anarkistdominert front statskupp og de kommunistiske hærstyrker deserterte og brøt sammen. Madrid falt 28 mars `39.
Mellom 1/2 og 1 million republikanere flyktet til Frankrike, Algerie og Latin-Amerika. De tilbragte mange kummerlige år i utlandet, mange i flyktninge-leire. De gjenblivne fikk gjennomgå det de tidligere fascist-erobrede områdene opplevde: massakrer, terror, sensur, forfølgelse, undertrykkelse og vold.
"DEMOKRATIENE"S HANDLEMÅTE
I historie-skrivingen har "de vestlige demokratiene" blitt framstilt som forsonlige, meglende og nøytrale land. Regjeringene, ofte i motsetning til folkeflertallet, var meget negative til de revolusjonære ekspropriasjonene i Spania. At de revolusjonære ble kneblet virket ikke særlig formildende på det borgerlige utland så lenge dette økte kommunistenes, det vil si Moskvas innflytelse.
England, Tyskland, Frankrike og USA hadde alle investert betydelige mengder kapital. Kapital-eierne presset intenst på regjeringene. Foruten at private foretagender i Europa i stor grad boikottet "kollektiv-varer" så førte de "demokratiske" regjeringene en liknende politikk. Noen eksempler kan illustrere: 11. august `36 skrev New York Times i en førsteside-reportasje om britiske marine-operasjoner i Gibraltar-stredet, der avisen fremholder at "disse operasjoner støtter opprørerne ved at de hindrer angrep på Algeciras hvor troppene fra Marokko blir landsatt." Republikanerne kunne altså ikke hindre troppe-overføringer uten å komme i konflikt med den britiske stat. Ifølge tyske kilder forsynte England Franco med ammunisjon via Gibraltar, og skaffet Tyskland opplysninger om russiske våpen-leveranser til republikken.
I april `37 erklærte Churchill at en seier for Franco ikke ville skade britiske interesser. Faren lå snarere i "framgang for trotskistene og anarkistene." (Step by Step s.21o) (14. august `38 uttalte han seg mer negativt angående Franco`s seier, som andre hadde synet hans forandret seg etter at revolusjonen var blitt knust.)
Da Robert Cuse insisterte på sin lovlige rett til å sende fly og flymotorer til republikken i desember `36 ble han av Roosevelt stemplet som upatriotisk. Regjeringen presset også selskaper til ikke å effektuere avtaler inngått før opprøret. Texaco Oil Company brøt sine avtaler med den republikanske regjeringen og omdirigerte fem tankbåter til Franco. Franco mottok olje til en verdi av 6 millioner dollar på kreditt nettopp da Hitler og Mussolini ikke var istand til å forsyne Franco med olje. USA har beholdt sin positive holdning til Franco-regimet etter krigen. Franco ble gratulert av henholdsvis Eisenhower i 1957 og Rusk i 1961 for "den lykkelige dagen for hans opprør."
De "demokratiske" statenes politikk var diktert av deres kapital-eieres økonomiske interesser. Som en følge av denne politikken ble alle frivillige (25-40 000) tilbakekalt fra Spania i september `38. Det ble satt fengsels-straffer for å melde seg i republikanernes hær. De "demokratiske" statene var redde for å støte Hitler som de alle ønsket et godt forhold til. De var redde for å bli trukket med i en krig. De overlot til det Spanske folk å forblø for seg selv.
ALTERNATIVER?
Hvis de revolusjonære hadde tatt et åpent oppgjør med kommunistene og deres støtte-spillere (borgerlig-radikale og høyre-sosialister) i mai `37 for eksempel, ville de da ha vunnet krigen?
Noe sikkert svar kan en selvsagt ikke gi, men noen pekepinner kan ikke skade.
De revolusjonære slo stadig retrett overfor kommunistene av redsel for å splitte den anti-fascistiske "enheten". Dermed mistet folket den revolusjonære gløden og interessen for krigen, og de mistet sjansen til å splitte marokkanerne i Franco-hæren.
Et oppgjør i mai `37 ville nok forårsake at de mistet våpen-leveransene, men disse stoppet likevel nesten opp i løpet av sommeren `37, og dessuten ville en arbeider-kontrollert våpen-industri ha øket våpen-produksjonen betraktelig.
Et slikt oppgjør ville også forårsake at priviligerte personer ville ta sin tilsluttning til republikken opp til vurdering. Om de ikke ville gå over til Franco direkte, så er det sannsynlig at de ville sabotere krigen eller i det minste gi sin tilsluttning mindre helhjertet. Selv om arbeiderne antallsmessig var langt viktigere, så hadde de priviligerte utdannelse som gjorde at man måtte sikre seg dem. Mange priviligerte sluttet seg også betingelsesløst til anti-fascismen.
I mai `37 lå britiske krigsskip i havna i Barcelona. Etter all sannsynlighet ville disse intervenert om arbeiderne hadde tatt makten.
De revolusjonære og særlig anarkistene var kompromissløse revolusjonære. Politisk hestehandel var ikke deres yrke.
I MORGEN?
Spania er idag mer industrialisert enn for 40 år siden. Industri-arbeider-klassen er større og rikere, men forskjellen i levestandard mellom over- og under-klasse er fortsatt stor. Jordspørsmålet eksistere fortsatt. Regionalismen er blitt forsterket etter at Franco`s sentralregjering forsøkte å undertrykke minoritetene i Spania. Selv om Juan Carlos har opphevet flere av disse bestemmelsene sitter nok hatet mot sentral-regjeringen fremdeles dypt. I begynnelsen av 1976 demonstrerte folkemasser i Katalonia igjen for uavhengighet og løslatelse av politiske fanger. I 1975 og 1976 har den største streike-bølgen siden borgerkrigen gått over Spania. Hundretusener har streiket. Den spanske økonomien er dårlig og holdes oppe av turismen og bidrag fra emigranter, arbeidsløsheten er stor. På overflaten hører en om kommunist-partiet og sosialist-partiet, men under gjærer massene.
Lite er forandret i Spania, i morgen løsner skredet.
(LEST) LITTERATUR:
Arturo Barea: Opprøret, Oslo 196....
Noam Chomsky: De nye mandariner, Oslo 1970.
CNT -FAI: Three years of struggle in Spain, London, 1939.
Hans Magnus Enzenberger: Anarkins Korta Sommar, Stockholm 1973 (1972).
Nordahl Grieg: i Langveisfra: Spansk sommer, Oslo 1964.
--"--- : Ung må verden ennå være, Oslo 1962. Trond Hegna m.fl.: Kommunister mot trotskister, Oslo 1973.
Gaston Leval: Social Reconstruction in Spain, London 1938(?).
Cesar Lorenzo: Syndikalismen vid makten, Stockholm 1972 (1969).
Andre Malraux: Håpet, Oslo 196...
George Orwell: Hyllest til Katalonia, Oslo 1975 (1938)
Revolusjonen i Spania 1936 -antologi, Bergen 1972(?).
ANNEN REFERERT LITTERATUR:
Gerald Brenan: The Spanish Labyrinth, London 1943.
P.Broue & E.Temine: The Revolution and Civil War in Spain, London 1972.
Hugh Thomas: The Spanish Civil War, Middlesex,England, 1961.
FORKORTELSER:
CNT -anarkistisk/syndikalistisk faglig sammensluttning
FAI -anarkistisk/syndikalistisk aktivist organisasjon
PCE -kommunist-partiet (moskva-tro)
POUM -trotskist-partiet (uavhengig)
PSOE -sosialist-partiet (reformistisk-parlamentarisk)
SIM -kommunist-styrt hemmelig politi
UGT -sosialistisk faglig sammensluttning (mindre enn CNT)