This is my first university essay, from 1980.

"Wage Bargaining - Local or Central Forms"

 - about the Norwegian semi-corporative wage bargaining system.
I focused on the economic effects, especially in relation to industrial competitiveness.
The institutional setting is a little bit changed but the principles are still valid.
arno@daastol.com

 

 

 

"TARIFFOPPGJØR - LOKALE ELLER SENTRALE FORMER" ?

 

MELLOMFAGSOPPGAVE I SOSIALØKONOMI

Ved Universitetet i Bergen 1980

Arno Mong Daastøl
Veiten 2, 5000 Bergen

INNHOLD :

1.                    Innledning

2.                    Tariffoppgjørets gang

3.                    Lønnssystemer og lønnsglidningsårsaker

4.                    Kombioppgjørets historie

5.                    Sentrale og lokale oppgjør

En vurdering

a)      lønnsutjevning og sysselsetting

b)      økonomisk vekst

c)      senking og stabilisering av inflasjonstakten

d)      virkemidlene mot inflasjon

e)      planlegging og medbestemmelse

6.            Anvendt literatur

 

1. INNLEDNING

TARIFFOPPGJØR - LOKALE ELLER SENTRALE FORMER ?

Om dette spørsmål er meningene svært delte, også innenfor de enkelte organisasjoner. Imidlertid er ledelsen i LO/NAF mer positivt innstilt overfor sentrale oppgjørsformer enn de menige medlemmer.

Noen smakebiter:

"En samordning ivaretar bedre enn noen annen form verdier som ansees for helt sentrale i vårt samfunn, slik som solidaritet mellom ulike grupper innenfor samfunner, trygghet for arbeidsplassene, en viss grad av sikkerhet for fremtiden med hensyn til prisutvikling, slik at det går an å planlegge både den enkeltes økonomi og bedriftenes og samfunnets økonomi." (Skånland i intervju i NRK 1976).

"Glidningen (d.v.s, de lokale lønnsoppgjør, min anmerkning) kullkaster våre prognoser og planer, den undergraver og svekker respekten for våre tariffoppgjør, reduserer nærings­livets troverdighet og skaper problemer for hele vår økonomi Glidningen har hittil også vist en enestående evne til å unndra seg kontroll, og problemet ser bare ut til å være blitt verre med årene.

Mens vi hittil hadde inntrykk av at lønnsglidningen i stor utstrekning svingte i takt med konjunkturene, synes denne sammenheng nå å være atskillig svakere. Nettopp dette er noe av det som gjør problemet så alvorlig", (K, Selvig i "Arbeidsgiveren" nr. 18 1977) .

De sentrale tariffoppgjør har siden 1956 (som forøvrig var et forbundsvist oppgjør) gjentatte ganger vært sam­ordnet med statens økonomiske politikk.

Samarbeidet kom i stand for å hemme prisstigningen, sikre sysselsettingen, utjevne lønnsforskjeller og sikre økonomisk vekst.

"Arbeidsløshet etter undersysselsetting representerer en mangelfull utnytting av ressurser...

Fortsatt produktivitetsvekst er nødvendig for å kunne løse alle de oppgaver vi fortsatt står overfor, både i Norge og i verden forøvrig ....

Dette forutsetter bl.a. bedre kontroll med og styring av endringene i samfunnet" (St.melding 14.77/78 s.35.)

"Etterhvert som inflasjonsproblemet er blitt stadig mer alvorlig, har mange land mer aktivt søkt å gripe inn i lønnsforhandlingene. Tanken er at med staten som en tredje part, i tillegg til arbeidstaker- og arbeids­giverorganisasjonene, kan det være håp om å nå frem til en lavere vekstrate i lønns- og prisnivå", (J.A. Isachsen: Inflasjon, 1978, s.117).

"lønnsglidningen, det er jo den som er vår økonomis hovedproblem" (Pål Kraby i NRK, 11.04.80).

For å kunne se motsetningene lettere vil jeg diskutere kombi oppgjør på den ene siden og lokale oppgjør på den annen. Jeg regner dermed samordna og forbundsvise oppgjør som mellomformer, mellom en tilnærmet korporativ.[1]

 

Hovedmotsetningene mellom disse to oppgjørsformene er to. Den første dreier seg om "medbestemmelser" kontra "plan­legging", og den andre dreier seg om "tilpassing" (av lønnskrav til bedriftens lønnsevne) kontra "lønnsutjevning". Svært grovt sett dreier det seg om korporative- kontra frikonkurranseforhold.

De tre følgende kapitler tar hovedsakelig for seg de faktiske, grunnleggende forhold omkring tariffoppgjør, lønnsglidning og kombioppgjørets inntreden på arenaen. Sistnevnte behandler framveksten av den "planlagte økonomi". Dette er bakgrunnsmateriale for fjerde kapitel som er en diskusjon av ulike sider ved lønnsoppgjørene.

 

2. TARIFFOPPGJØRETS GANG

"Tariffavtale - en avtale mellom fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold" (Arbeidstvist­loven, 5. mai 1927).

Tariffavtalen opprettes skriftlig (i Norge) og inneholder bestemmelser om utløpstid og oppsigelsesfrist. Hvis avtalen ikke sies opp, ansees den som automatisk fornyet -prolongert.

Det finnes flere praktiserte oppgjørsformer:

a)           Forbundsvise oppgjør der det sentralt forhandles om tariffen for et forbund under ett.

b)           Fellesoppgjør der LO/NAF forhandler om en generell tariff for alle forbund.

c)           Samordnet forbundsvise oppgjør er en kombinasjon av a) og b) der LO og NAF fastlegger en del sentrale trekk ved oppgjøret. De enkelte forbund og motsvarende arbeidsgiver­organisasjoner fører deretter tilpasningsforhandlinger innenfor den rammen de har fått tildelt
av LO/NAF sentralt.

d)           Samordnet - kombinert oppgjør er en variasjon av c) der staten og flere private næringsorganisasjoner blir enige om en avtale som i tillegg til c) om­ fatter statens økonomiske politikk (skatter, avgifter, subsidier) og dermed størrelsen av reallønna for LO's organiserte, bønder, fiskere m.fl.

Ved avstemning over avtaler under b), c), og d) regnes alle de avgitte stemmer i organisasjonene sammen. Under hver oppgjørsform - også de forbundsvise - hører en rekke tariffavtaler av forskjellig størrelse.

Riksmeklingsmannen kan kreve felles avstemning.

 

Forberedelsene til tariffoppgjøret starter 8-9 måneder før selve oppgjøret. Etter diskusjoner formule­rer grunnorganisasjonene sine krav. Kravene sendes til de respektive forbundsledelsene ca. fire måneder før oppgjøret. Kort etter møtes LO's representantskap for å trekke opp hovedlinjene for de forestående oppgjør.

Den første begynnelse til en tariffrevisjon er at de bestående avtaler sies opp av den part som er på offensiven. I etterkrigstiden har dette vært fag­bevegelsen. Før forhandlingene tar til, møtes hoved­organisasjonenes fremste folk for å bli enige om det tekniske opplegg for forhandlingene. De enkelte forbund - presenterer så sine krav for motparten (f.eks. M.V.L.) .

"Den første konfrontasjon kan være litt av et skue­spill, hvor delegasjonslederne og andre bruker sterke ord. Det er som om det tales fra galleriet. Fag­organisasjonenes krav koster penger, motparten forteller at fortjenesten er dårlig, konkurransen stor, og ut­siktene for den nærmeste fremtid ikke lyse. De må derfor avvise kravene, og si nei. Diskusjonen kan ofte være skarp i de første møter, men heldigvis oftest uten personlige angrep.

Muligens oppnår en enighet om enkelte rettelser i avtalene, som ikke gir stort i lønningsposene. Etter noen møter konstaterer partene at det ikke er mulig å oppnå enighet. Dette dikteres til protokollen, og partene går hver til sitt. Egentlig visste man dette før forhandlingene tok til. Selvsagt skjer det under at to parter fortsetter å forhandle, og kommer frem til enighet uten å besvære verken riksmeklingsmannen eller andre, men det er meget sjelden.

Når forhandlingene brytes er det bare første akt som  er ferdig. Enda er det langt igjen før teppet går ned for siste akt.

Plassene sies opp, og det skal meldes til riksmeklings­mannen som straks legger ned forbud mot arbeidsstans inntil mekling er prøvd. Han har 10 dager til denne jobben, men ofte går det mange ganger 10 dager før han er ferdig. Oppsigelsene kommer på rekke og rad, og ved en stor revisjon vil han helst se alt i en sammenheng, og da kan det dra ut. Selvsagt kan en av partene kreve meklingen avsluttet. Det gjøres ikke så lenge det er et lite håp om å komme fram til et an­befalt forslag". (Konrad Nordahl: Gode arbeidsår, s. 50, Oslo 1973).

"Det mest alminnelige er blitt samordnede forbundsvise oppgjør. Det blir forhandlet og meklet om hver enkelt tariffavtale mens de største og mest kostbare krav over­føres til forhandlingsutvalg mellom de to hovedorganisasjoner. Kommer en fram til et anbefalt forslag, går hele oppgjøret ut til medlemmene til felles av­stemming. Det er klart at denne formen skaper større spenning enn når hvert forbund gjør opp med sin direkte motpart. En direkte konflikt omfatter da den store eller lille gruppe der en ikke ble enig. Blir en ikke enig , eller forkastes et meklingsforslag som omfatter de ulike fag eller industrier, kan en konflikt ramme nesten hele produksjonslivet. Dette legger et sterkt press på partene". (op.cit., s. 50-51).

Meklingen kan være tvunget "hvis han (meklingsmannen) antar at arbeidsstansen enten på grunn av' bedriftens art eller på grunn av sitt omfang vil medføre skade for de almenne interesser" (Arbeidstvistloven §29, nr. 2). Dersom partene på eget initiativ bringer oppgjøret inn for riksmeklingsmannen, kalles det frivillig mekling.

Som regel gav meklingen resultat og' anbefalt forslag selv om ikke de forutgående forhandlinger gav noe positivt resultat.

"Selv om riksmeklingsmannen var med, kunne partene for­handle direkte og presentere for ham et forslag som han da la fram som sitt eget", (op.cit. s. 51). Dersom meklingen ikke gir resultat, kan partene i felles­skap bringe tvisten inn for lønnsnemda. En slik ordning kalles frivillig lønnsnemd. Rikslønnsnemdas avgjørelse er endelig og den har samme virkning som en tariff­avtale.

Noen permanent lov om tvungen lønnsnemd eksisterer ikke idag, men Stortinget kan vedta spesiallover for hvert enkelt tilfelle. Hvis det ikke er blitt oppnådd noen enighet og ingen spesiallov om tvungen lønnsnemd er vedtatt av Stortinget, blir det åpen konflikt. Etter krigen har de fleste oppgjør endt med tvungen lønns­nemd og i de gjenstående har man kommet til enighet. Hvis det skulle bli åpen konflikt, vil LO og NAF benytte seg av sine respektive pressmiddler (for LO: produksjons­reduksjon, og for NAF: inntektsreduksjon for de ansatte),
 

3. LØNNSSYSTEMER OG LØNNSGLIDNINGSÅRSAKER

Lønnssystemer (NOU - 77/26, s. 15)

De kollektive tariffavtaler omfatter en rekke forskjell­ige nivåer fra en håndfull personer opp til nasjons-nivå. Avtalene er utformet som minstelønnsavtaler eller som normallønnsavtaler.

Minstelønnsavtalene angir de laveste lønnssatsene som kan betales. Ut over dette kan det gis tillegg av forskjellig art (akkord, ansiennitet, bonus...) Normallønnsavtaler forutsetter ikke slike tillegg.

 

Vi kan også skille mellom prestasjonslønn (akkord av forskjellige slag, bonus, premie...) som avhenger av innsats, bedriftens økonomiske stilling o.l., og tidlønn som avhenger av arbeidets tid (timer, dager, uker, år, osv.).

 

Fastlønnssystemer som har utviklet seg i den senere tid er ulike typer av tidlønnssystemer. Fastlønnsavtalene revideres annet hvert år ved de sentrale (forbund eller "høyere") tariffoppgjør. Disse avtalene inneholder også bestemmelser som forutsetter at lønnssatsene skal vurderes og eventuellt reguleres en eller to ganger i året utenom de sentrale tariff­revisjoner. Siden "50-åra har det vært en overgang fra rene akkorder til blandede akkorder (f.eks. gruppe-akkord) og fra akkord til fastlønn - og dermed til tid­lønn.

 

Lønnsglidning er et begrep som dukket opp i de første etterkrigsår og det har fått øket oppmerksomhet. Lønns­glidningen blir beregnet som en statistisk restpost:
Den differansen mellom den faktiske lønnsøkning i en

periode og den lønnsøkning som er bestemt i de sentrale (inkl. forbundsvise) oppgjør. Den omfatter derfor en mengde forskjellige typer av lønnsøkninger som fast­legges lokalt i de enkelte bedrifter på formelt og uformelt vis. Disse lokale lønnsøkninger kan være hjemlet i tariffavtaler og jeg vil bl.a. derfor ofte velge å benevne de sentrale/forbundsvise tariffoppgjør/lønnstillegg "sentrale" - og ikke "tariff" - slik det ofte gjøres. Videre velger jeg ofte å kalle lønns­glidningen "lokale" oppgjør/tillegg. Jeg vil bruke disse benevnelser fordi jeg synes de bedre beskriver hvor, og dermed hvordan lønnstilleggene finner sted.

a)    De lokale tillegg kan oppstå ved direkte heving av lønnssatser - tidlønns- og/eller akkord­satser med eller uten hjemling i tariffavtaler. Disse til­leggene kan bli gitt som alders­tillegg og også som resultat av f.eks. Jern & Met/MVL-overenskomsten om at time­lønnen ikke skal være lavere enn 87% av gjennomsnittlig timelønn i verksteds-industrien. I konserner kan lønns­økning i en bedrift gi lønnsøkning i andre bedrifter p.g.a. avtaler om lik avlønning i bedriftene.

b)  Endring i arbeidsmetoder og produksjonsteknikk som medfører økt effektivitet og produksjon vil ved akkord gi økte lønninger når akkordsatsene ikke reduseres tilsvarende

Dette registreres som lønnsglidning. Selv om tariffavtalene forutsetter en slik akkordsats­reduksjon, vil arbeidsgiveren ofte la være p.g.a. f.eks. uforholdsmessig krevende revisjons­arbeid.

c) Ved prestasjonslønn vil lønna øke når innsatsen stiger eller øvelsen øker. Også dette registreres som lønnsglidning.

d) Gjennomsnittlig ligger fortjenesten høyere pr. time for akkordarbeid o.l. enn ved tidlønn. En overgang i lønnssytemer kan dermed bli registrert som lønns­glidning. På '70-tallet skulle dette ha bidratt til en negativ lønnsglidning.

e) Overtidsarbeid gir en høyere fortjeneste enn arbeid på ordinær tid. En økning av overtids­arbeid vil dermed registreres som lønnsglidning.

f) Vi vil også få registrert lønnsglidning når det finner sted en overgang fra lavere betalt arbeid til høyere betalt arbeid. Slike strukturelle for­ skyvninger kan forekomme mellom bransjer og bedriftsgrupper, mellom bedrifter innen de enkelte bransjer og innen de enkelte bedrifter.

Lønnsøkning i vanlig forstand - lønnsøkning uten mot­ytelse - vil bare finne sted under a) og b). Disse formene for lønnsøkning (lønnsglidning eller lokale tillegg) avgjøres fullstendig gjennom lokale besluttninger.

Tariffoppgjør tar som regel utgangspunkt i bedriftenes lønnsomhet - denne avhenger av pro­duktivitet, faktor­-priser, produktpriser samt av statlig beskattning. Tariffoppgjør tar også utgangspunkt i prisnivået målt ved konsumprisindexen, og lønnstakernes plass i samfunnets lønnsstruktur.

Sentrale oppgjør tar utgangspunkt i generelle økonomiske betraktninger for hele LO's organisasjonsområde og/ eller de enkelte forbunds organisasjonsområde. Dermed oppstår det forskjeller mellom lønnsevne og lønns­tillegg i bedriftene. For noen kan lønnstilleggene være for store i forhold til lønnsevne, mens andre kunne vært i stand til å gi større tillegg. I ekstreme tilfeller vil dette kunne føre til nedleggelse for den første kategori.

Når folk velger arbeidssted og bosted er lønnsnivået en av de bestemmede faktorer. Dermed kan ekspansive bedrifter med god lønnsevne øke lønningene for å trekke til seg arbeidskraft. Slik er bedriftenes lønnsevne blitt en av faktorene bak vår bo- og næringsstruktur. Dersom bedriftene ønsker å trekke til seg fagarbeidere som finnes fra før i bedriften, vil dette gjerne føre til lønnsøkning ikke bare for de nye arbeiderne, men også for større eller mindre deler av den tidligere arbeidsstokken. Det kan lønne seg for bedriften, og det kan lønne seg for samfunnet idet det har skjedd en overføring av arbeidskraft fra bedrift med liten lønnsevne (og liten grense prod. for arbeid) til bedrifter med høyere lønnsevne (høyere gr. prod.). Det er antatt at denne overflytting av produksjons­faktorer står for om lag 1/4 av den økonomiske vekst pr. innbygger i perioden 50-62 (St. meld. 71, 1972/73).  Denne øvrige vekst er et resultat av forbedring i produksjonsteknikk, organisasjonsforhold, økt ut­dannelsesnivå, stordriftsfordeler og investering.

For å beholde arbeidskraften vil de bedrifter som mister arbeidskraft kanskje øke sine lønninger utover lønns­evnen i påvente av bedre fortjeneste for sin bransje. I lengden - uten fortjenesteforbedring, vil dette føre til nedleggelse. Evnen til å gi lønnstillegg henger som nevnt sammen med beskattning, produktivitet, faktor-priser, innsatsvarepriser (inkl. lønn) og produkt­pris (idet vi antar at omsetning - og dermed etter­spørsel er variabel med produktprisen). I tillegg har vi kryssvirkninger fra andre markeder. (NOU 26/77, s. 35 -)

 

Beskattningen har bedriftene mindre mulighet til å påvirke. Produktiviteten er avhengig av investeringer som igjen er avhengig av en rekke faktorer. Bl.a. kan nevnes forventning om framtidig fortjeneste, konkurranse­forhold i bransjen, kredittilgang (herunder egenkapital).

Prisene på innsatsvarene kan ha stor betydning hvis de er bransjespesifikke, eller brukes spesiellt in­tensivt i denne bransje slik at forandringer kan føre til etterspørselsvridning på markedet i forhold til andre bransjers produkter.

Under forhold der like forhold råder m.h.t. innsats­varen, vil mulighetene til kostnadsoverveltning på konsumenten, d.v.s. produktprishøyning, være stor.

Mulighetene for kostnadsoverveltning har stor betydning, for mulighetene til å gi lønnstillegg. Dette er tilfelle når økte priser på innsatsvarer - herunder lønn, kan overveltes på konsumenten gjennom økte produkt­priser uten at omsetningen går ned. Slike forhold vil vi ha når etterspørselselastisiteten (d.v.s. etter-spørselsfølshomheten) er liten m.h.t. prisen. Økte muligheter for vare-substitusjon vil øke denne elastisi­teten. Aukrust-modellen (foruten Keynes i 1925) skiller mellom konkurranseutsatt sektor der elastisiteten er stor, prisene er bestemt på verdensmarkedet og mulighet­ene for prisøkning uten å prise seg ut av markedet er liten (eksportkonkurranse: treforedling, elektro­kjemisk, elektrometallurgisk, skipsfart, olje. Importkonkurranse: Teko, næringsnytelse, møbel).

Den skjermede sektor hvor elastisiteten er mindre og prisene bestemmes av kostnadene på hjemmemarkedet, har derfor større muligheter til å la konsumentene betale lønnsøkningene og opprettholde profitten ved å ta høyere produktpriser.

Imidlertid går det for mange varer an å prise seg ut også her ettersom en for høy pris vil føre til at konsumentene foretrekker andre varetyper (bransje-eksempler: Helse- og sosialvesen, transport).

Grovt sett vil derfor lønnsøkninger i konkurranseutsatt sektor bidra til å redusere eierinntekt og i lengden konkurranseevnen - andre forhold holdt konstant – mens lønnsøkninger i skjermet sektor vil bidra til inflasjon. Hvis lønnsøkningen holder takten på produksjonsøkningen i de enkelte sektorer, vil hverken eierinntekter eller produktpriser bli endret, andre forhold holdt konstant.

Et forhold som sjelden vurderes, er at et system basert på lønnsglidning gir mulighet til kontinuerlig tilpassning mellom produktivitet og lønnsnivå. Sentrale tariffoppgjør vil i større grad gi opphav til mistilpassninger her fordi produktivitetsendringer generelt beveger seg jevnt, mens tarifftillegg beveger seg i "hopp". Dette vil slå ut i at konkurranse­evnen vil variere rundt en gjennomsnittlig "verdi" i bølgeform overtid.
 

4. KOMBIOPPGJØRETS HISTORIE

 

Konrad Nordahl:

 

"Det som kanskje mest karakteriserte revisjonene i 1930 åra, var at de forskjellige regjeringer viste stor varsomhet med å blande seg inn i en tariffrevisjon. Det ble ikke fra regjeringshold forsøkt å trekke opp en økonomisk ramme for hva som fra et sammfunnsøkonomisk synspunkt ville være et rimelig oppgjør. Den alminnelige oppfattning var at dette fikk partene gjøre opp seg imellom, uten noen innblanding fra det offentlige. Dette hindret ikke at regjeringene i mellomkrigsårene flere ganger grep inn med tvungen voldgift for å stoppe en konflikt (1927) eller for å hindre at en konflikt brøt ut. Begrunnelsen var da de samfunsmessige skadevirkninger. Ellers mente vel regjeringene - i tråd med de liberalistiske prinsipper at det lå utenfor deres kompetanse å komme med en økonomisk analyse og presentere denne for partene.

 

Det skjedde ikke noen endring i dette da Nygaardsvold -regjeringen tok over styret i 1935. Noe ønske fra partene om at regjeringen på forhånd skulle komme med "veiledning" om hvordan et økonomisk oppgjør skulle se ut, var det ikke. Den alminnelige oppfatning i organisasjonene kan uttrykkes slik at de helst så at myndighetene holdt seg lengst mulig vekk fra dette feltet. Man skulle klare brasene selv.

 

Det kom til å bli store endringer i dette forholdet i etterkrigstiden. Den førte oss inn i en epoke sa det stadig mer og mer ble ropt på samfunnets bistand, både generelt, for de enkelte landsdeler, og for spesielle grupper av mennesker. Skulle alle disse kravene imøtekommes, måtte statsmaktene få en sterkere innflytelse på mange områder som tidligere ble regnet for "privat grunn". I alle demokratiske stater har regjeringene utvidet sitt innflytelsesområde. Ikke minst på det økonomiske område gjorde dette seg gjeldene, og dermed fikk organisasjonene i arbeidslivet føling med den nye tid.

Bare det at regjeringen hadde plikt til å arbeide for full sysselsetting, krevde, både overblikk og inngrep".

- I løpet av 30 åra utviklet bl.a. Keynes og Pigou teorier som la vekt på en stat som aktivt regulerte det økonomiske liv.

 

"Krigen ga anledning til virkelig å prøve den nye teorien og dens teknikker i praksis. Denne utprøving ble betraktet som så vellykket at det etter krigen ble regnet med at de nye teknikkene kunne hindre en gjentakelse av mellom­krigstidas kraftige rystelse av hele den kapitalistiske verdensøkonomien. Det var således en kombinasjon av erfar­ingene fra mellomkrigstida og fra krigen som utgjorde grunn­laget for nytenkningens praktiske gjennombrudd etterpå. Karakteren av hovedmålene for den økonomiske politikk etter den 2. verdenskrig viser tydelig tilbake til mellomkrigstidas problemer." (Harald Berntsen: States rolle i norsk økonomi før og etter krigen, Kontrast nr. 33. s. 6)

Hovedmålene var full sysselsetting, en jevnere inntekts­fordeling, økonomisk vekst og stabile priser. For å oppnå økonomisk vekst gjennom høye innvest, gjaldt det å holde lønningene nede og hindre arbeidskonflikter. Og for å hindre arbeidskonflikter gjaldt det å holde full sysselsetting, jevnere inntektsfordeling, økonomisk vekst og stabile priser. Dessuten skulle staten motarbeide konjunktursvingninger fra utlandet. Den fulle sysselsettinga sørget en aktiv stat for. Utbyttebegrensningen (på aksjer) sørget for jevnere inntektsfordeling og høyere økonomisk vekst, (gjennom å øke bedriftens egenkapital).

Stabile priser skulle sørge for muligheten til en planlagt inntektsfordeling og profitable innvesteringer. Kontrollerte lønnsendringer, subsidier og rasjoneringer skulle bidra til stabile priser.

Lave kontrollerte lønninger ble ivaretatt av en samtykkende DNA/LO-ledelse som samtidig agiterte hardt for moderasjon, og godtok en provisorisk tvungen lønnsnemnd.

Den permanente loven om tvungen lønnsnemd ble opphevet 1953(49) istedet har tv.lønnsn. gjentatte ganger blitt gjennomført ved særlover i enkelttilfeller.

"For så vidt har streikeretten vært svært begrenset i alle år etter annen verdenskrig: Streik blir i praksis bare tillatt når den ikke rammer særlig hardt" (Edvard Bull: Norsk Fagbevegelse s 156)

"I Norge er skiftet i synet på statens rolle i økonomien i vesentlig grad bundet sammen med Arbeiderpartiets fram­vekst til statsbærende parti. Det var først og fremst Arbeiderpartiet som tok initiativet i agitasjonen for sterkere statlig kontroll og regulering, og som gjennomførte det nye syn i praksis. (Berntsen s 15)

For "Selvsagt følte ledelsen i LO og forbundene et visst medansvar med den sittende Arbeiderpartiregjering, og ønsket ikke å øke vanskene for den" (Nordahl s. 54)

"Veksten i statens rolle er ledsaget av et stadig mer ut­visket skille mellom staten og nærings- og interesse­organisasjonene. Styrken i denne utviklingen har antagelig Arbeiderpartiets maktovertakelse som viktig forutsetning". (Berntsen s. 14)

Integrasjonen av stat, næringsorganisasjoner og interesse­organisasjoner foregikk bl.a. gjennom opprettelse av en rekke samarbeidsorganer, Statlige inngrep i streikeretten/og ved at fagbevegelsen selv overtok statens rolle innad i fag bevegelsen. -Produksjonsutvalg og rasjonaliseringskontor skulle bidra til produksjonsvekst mens streng disiplin innad i fag­bevegelsen skulle sørge for "arbeidsfred".

(Antallet samarbeidsorg. økte fra 13 i 1930,til 40 i 1940 og 122 i 1957). Integrasjonen fikk et voldsomt puff fra og med krigen, men startet allerede omkrig 1930. Arbeider­partiets Hornsrud-regjering. av 1928 ble presset igjennom av LO og DNA-stortings-gruppen mot partisynets vilje for å sette ut i livet noen av program postene. "Den korte regjeringstiden i 1928 hadde skapt presedens, et prinsipp var kastet over bord". (Finn Holden: Mot vår egen tid 1920 - 45 s. 59).

 

"Etter at staten, med en arbeiderregjering i spissen påtok seg ansvar for full sysselsetting, økonomisk vekst og iallfall en viss kontroll med prisstigningen ble fag­foreningsarbeidet uendelig mye mer innviklet. Dertil kommer at arbeiderbevegelsen inklusive fagorganisasjonen, mer og mer måtte ta hensyn til de store velgermassene utenfor den egentlige "arbeiderklassen" - småbrukere, fiskere, funk, sjonærer. Det var da ikke lenger fornuftig å kreve alt en kunne ha håp om å få, eller å streike når det var en sjanse til å streike. Det kunne godt være situasjoner da arbeids­giverne ville strekke seg så langt at en voldsom pris­stigning måtte bli resultatet. Fagorganisasjonen måtte prøve å få medlemmene til å godta beskjedne og forsiktige tariffkrav. I ganske høy grad kom regjeringen og LO¹s og Arbeidsgiverforeningens ledende folk til å samarbeide ut fra en delvis felles oppfatning av målene for den økonomiske politikk". (Bull s. 188)

 

"Alt i 1930-31 innleder LO og NAF samtaler som i realiteten er forhandlinger som en hovedavtale. Dette arbeidet munner ut i Hovedavtalen av 1935. Et avgjørende aspekt ved Hoved­avtalen er at den legger den endelige avgjørelsesmyndighet i konflikter til topp-planet i de to hovedorganisasjonene, og dessuten at samarbeidet mellom de to bygges ut som en følge av denne utvikling avvikler Stortinget de såkalte arbeiderfiendtlige lovene det hadde vedtatt i mer tilspissede år, bl.a. tukthus­loven og lover om avstemnings- regler for hovedorganisasjonene. I steden vedtar imidlertid fagorganisasjonen sine egne avstemningsregler som er vel så strenge som Stortingets hadde vært.

Det skjer altså en utbygging av samarbeidet mellom LO og NAF, samtidig som organisasjonene bygger ut midler til å kontrollere seg selv (- d.v.s. grunnplanet. A.M.D.) Idet partiet overtar statsmakten og LO og NAF vokser sammen med statsadministrasjonen ved representasjon i offentlige komiteer og utvalg, blir arbeiderorganisasjonens egne kontrollmidler også statens.

Den større velvilje overfor voldgift og andre inngrep begrunnes imidlertid ikke bare med at regjeringen nå er arbeidernes egen. Også den ekstraordinære situasjon med arbeidsløshet og depresjon ble trukket inn. Før lønningene kunne økes, måtte produksjonen og sysselsettingen bringes opp". (Berntsen s. 13 & 14)

"Sett fra organisasjonens side må dette samarbeidet på toppnivå nødvendigvis medføre en viss grad av binding. For det første fordi deltaking fordrer at reglene følges - altså at en antar en såkalt ansvarlig rolle. For det andre forpliktes en gjennom de vedtak og innstillinger som kommer ut av samarbeidet. For det tredje er rammen for samarbeidet som regel gitt på forhånd, ved det mandat som komiteen er blitt tildelt på forhånd av de politiske myndigheter eller av forvaltningen.... En slik binding representerer på mange måter et slags offer fra organi­sasjonens side - de må gi fra seg noe av sin handlefrihet. Men på den annen side får de noe igjen - eller ville de ikke delta i arbeidet. De oppnår som regel innflytelse og medbestemmelser over de beslutninger som fattes - eller ved utredningsvirksomhet over grunnlaget for framtidige av­gjørelser. (Tom Colbjørnsen og Odd Nordhaug: Norske fagbev. En org. sosiologisk studie, Bergen 1975 s. 165)

"Generelt har deltakelse vært positivt vurdert. Dette forut­setter grunnleggende enighet og interesse fellesskap mellom de samarbeidende parter, hvor høylydt strid gjennom masse­media og folkevalgte organer anses som dysfunksjonelt for de felles formål. Samtidig forsterker antakelig samarbeidet i seg selv kvalitet og fellesskapsfølelse mellom deltakerne innbyrdes - altså en horisontal harmoni blandt de deler av organisasjonens toppledelse som møtes til kollegialt samarbeid, og på tvers av eventuelle interessekonflikter i de ulike organisasjoner (Øyvind Østerud: Samfunnsplanlegging og pol. system, Oslo 1972 s. 66)

Interessefellesskapet dekker antagelig produktivitets­økning og prisstigningen. I motsetning til Colbjørnsen/ Norhaug mener jeg bestemt at int.fellesskapet også dekker inntektsfordelingen i den grad eierinntekten øker bedriftens egenkapital, og innenfor visse flytende grenser som avgjøres av relativ og faktisk levestandard o.l., når et vedtak er truffet på topplanet i komiteer og utvalg, vil det være LO"s plikt å få dette godtatt på grunnplanet i organisasjonen". (Th.Chr.Wyller i Dagbladet 1. april 1974)

"Å være effektiv deltaker i det korporative system krev eit velsmurt organisasjonsapparat. Det LO treng er først og fremst: ein solid stab med økonomiske ekspertar som best mogeleg kan takle den ekspertisen som arbeider for dei andre "partane", og som kan fremje gode krav innanfor rammene av det økonomiske systemet. - ein straumlinjeforma organisasjon som kan få grunnplanet til å godta dei resultata som toppleiinga finn er akseptable.

I denne sammenheng er det viktig å forstå dei ønska LO-leiinga har om å endre organisasjonsformen i LO. Både eit organisasjonsmønster med direkte medlemskap i LO, og eit som byggjer på færre forbund, legg opp til ein styrka sentral organisasjon og leiing.

Dette møter nettopp dei behova som vi nevnte overfor. Vi må ikkje oppfatta dette som noka"n teori om samansverging, men som eit svar på dei problema leiinga i LO har". (Rolf Ree og Asbjørn Eldhammer: Kva er statleg inntekts­politikk, Kontrast 60 s. 160 - 61).

"Når selve det sentrale fagforeningsarbeidet, tariffarbeidet blir en "vitenskapelig" sak for eksperter-sosialøkonomer og fastlønte tillitsmenn - skifter nødvendigvis hele bevegelsen preg. Og det er fare for at mange vanlige med­lemmer vil føle seg like fremmede overfor den faglige ledelsens resonnementer som overfor bedriftsledernes, og nesten like maktesløse". (Bull s. 190).

"Tvungen sammenslåing av vidt forskjellige yrkesgrupper, sentralisering i storforbund og oppløsning av grunnorga­nisasjoner til fordel for storavdelinger vil skape strek misnøye, av makt på lokalt plan og større slapphet i arbeidet blandt de fagorganiserte. Kammerfoss Arbeider­forening mener at kongressen bør vedta en målsetting som går ut på å styrke nettopp de eksisterende lokale avdelinger og de faglige samorganisasjoner ved demokratisering av regelverk og besluttningsprosess. Bare slik kan vi sørge for en aktiv deltagelse fra grunnorganisasjonene som er nødvendig for at fagbevegelsen skal være de fagorganisertes redskap".

(Forslag til LO-kongressen 1977 fra avd 99 av NPF)

Etter krigen har de private og offentlige investeringer blitt av stadig større karakter. På 70 tallet har de internasjonale økonomiske fluktuasjoner antatt betydelige dimensjoner.

(Jfr: "Størst er kanskje de problemene som henger sammen med usikkerheten - økonomisk og politisk" fra Knut Getz Wold. Den økonomiske situasjonen 1980.)

 

Begge disse forhold har gjort planleggingens nødvendighet større. Planleggingens funksjon er å sikre gunstige inn­tjenings­vilkår for investeringer og dermed sikre at inn­vesteringene blir foretatt. I likhet med i/gjenreisnings­perioden skal investeringene sikre økonomisk vekst og levestandards­forbedring samt DNA-regjeringsposisjon.

Under de internasjonale forpliktelser om stabilisering av valutakursene, og ikke minst vår egen interesse av å bidra til dette som den svært åpne økonomi vi er, har vi små muligheter til å bruke kursforandringer som mottiltak mot infalsjon- både importert og selvprodusert.

De "virkemidler” som står til rådighet i arbeidet med å styre prisutviklingen.

”............................ finnes i første rekke i etterspørselsregulering ved bruk av de tradisjonelle økonomisk-politiske virkemidler, i direkte prisreguleringstiltak og pristilsyn i et ut­videt samarbeid mellom myndighetene, og organisasjonene om inntektspolitiske spørsmål.

Men regjeringen mener at det i første rekke er ved et utvidet samarbeid mellom partene i inntektsoppgjørene og myndighetene at det kan tas et avgjørende skritt frem­over mot en bedre løsning av prisproblemene". (St.meld.nr. 32 74/75, s.3-4)

 

"De tiltak som vil inngå i et inntektspolitisk samarbeid vil omfatte konkrete vedtak om skattesatser og -regler, lønns og pristillegg m.v.

For staten vil dette bl.a. innebære en forpliktelse til å holde sin disponering av reelle resurser innen bestemte rammer. Organisasjonene i arbeidslivet vil måtte påta seg en forpliktelse til å holde den avtalebestemte lønns­stigning innenfor bestemte rammer. Det må også trekkes opp retningslinjer for den beregnede inntektsøkning i jordbruket.

Spesielt vil regjeringen fremheve tiltak som kan gjennom­føres med sikte på å bringe den del av inntektsdannelsen som faller utenfor organisasjonenes virksomhet under bedre kontroll. Dette gjelder både inntektsgrupper med fri inntektsdannelse og lønnsglidningen".(op.cit.s.3)

 

Prisproblemutvalget foreslo i 1973 opprettet et forpliktende varig samarbeide i et pris og inntektspolitisk råd. I St.meld. 82 74/75 (s.10) mener Regjeringen at dette forpliktende arbeide inntil videre bør foregå i Kontakt­utvalget, (rep. fra Stat, LO NAF, Bondelag, Bonde og Små­brukarlag, samt Fiskarlaget), og at løsningene skal være tilpasset de aktuelle omstendigheter. "Utvalget la imidlertid vekt på at man måtte etablere et samarbeid som var like varig som selve det problem en stod overfor" (Skånland - prisproblemene 4 år etter" s. 6)

Når store deler av LO gikk mot opprettelsen av et inn­tektspolitisk samarbeid gjennom det nevnte råd, kan det være gunstig å utvide samarbeidet gjennom kontakt­utvalget istedet.

Opponentene i LO hevdet at et utvidet inntektspolitisk samarbeid ville begrense den lokale forhandlingsretten, frata grunnplanet påvirkningsmuligheter og dermed passivisere fagbevegelsens medlemsmasse. (For en videre vurdering se kap. 5 c og 5 e)

5. SENTRALE OG LOKALE OPPGJØR - EN VURDERING

Kombioppgjørets hensikt har vært å stabilisere økonomien, senke inflasjonstakten, opprettholde den økonomiske vekst, sikre sysselsettingen og utjevne lønnsforskjeller.

a)Lønnsutjevning og sysselsetting

 

er ønsket fordi mange lønnsulikheter sees på som "urettferdige", og fordi sysselsetting sees som et gode - medfører produksjon av goder - i motsetning til arbeidsløshet som skaper sosiale problemer.

Som nevnt i kapittel om tariffoppgjør, fører en lands­omfattende lønnssats til at enkelte bedrifter betaler mer enn de har evne til mens andre betaler mindre enn evnen. Skjermede bedrifter med relativt høye lønns­kostnader vil om mulig legge på priser og dermed bidra til innenlands inflasjon.

Konkurranseutsatte bedrifter uten mulighet til å legge på prisene (kostnadsovervelting) vil ganske enkelt gå konkurs.

I bedrifter med høyere lønnsevne enn "sentralsatsen" vil lønnsglidningen gi arbeiderne en del av overskudd som ellers ville gått til utbytte eller egenkapital.

Stat, NAF sentralt og LO sentralt går inn for å begrense lønnsglidningen og øke de sentrale lønnstilleggenes betydning.

Dette reduserer markedets betydning som tilpassnings­mekanisme. Mens lokale fagforeningsfolk sannsynligvis ikke ville "forhandle seg ut på gata", kan sentral-tilleggene få dette til følge. Mens lokale fagforenings­folk sannsynligvis ikke ville tillate en større økning i eierinntekter uten selv å ta ut noe av lønnsomhetsstigningen i økte lønninger, kan sentraltilleggsformen føre til dette.

Om staten, NAF sentralt og LO sentralt får det som de vil med en sterk begrensing i markedets rolle i lønnsbestemmelsen, vil vi få en sanering av lavt­lønnsbedrifter som ikke har mulighet til å bidra til inflasjon gjennom prispålegg.

Avviklingen av de selektive støttetiltak og økning av lavtlønnstillegg finansiert av bedriften selv, skulle forsterke saneringstendensen. Dette gjelder spesielt konkurranseutsatte lavtlønnsbedrifter f.eks. TEKO, men kan også få konsekvenser for "svake" konkurranse­utsatte "middellønnsbedrifter".

Dessuten skulle vi få en større økning i eierinntektene. Om denne skal gå til utbytte eller egenkapital avhenger av beskattningen. Lettelsene i utbytte-beskattningen skulle føre til større uttak - mens lettelsene i investeringsbeskattningen skulle føre til økning i egenkapital.

På denne bakgrunn kan det sies at sentrale lønnsoppgjør og begrensing av lønnsglidning vil undergrave syssel­settingen i (import) konkurrerende, arbeidsintensive bransjer, men styrke og utvide den i (eksport) konkurrerende, kapitalintensive bransjer, fordi førstnevnte rammes hardt av lønnstillegg og da spesielt lavtlønnstillegg siden lønnskostnader er en betydelig del av deres utgifter. Motsvarende rammes sistnevnte kategori lite av lønnstillegg og da spesielt begrensing av lønnsglidning ettersom lønns­kostnader utgjør en relativt liten andel av deres utgifter, (Siden lønnssomheten er mer differensiert mellom bedrifter enn mellom bransjer, vil det kanskje være mer korrekt å si at strukturomleggingen vil skje mellom bedrifter mer enn mellom bransjer),

En slik oppgjørsform vil derfor føre til en struktur­omlegging fra konkurranseutsatte arbeidsintensive lavt­lønnsbedrifter til kapitalintensive høytlønnsbedrifter.

"Et grunnleggende problem er behovet for stukturomlegginger i næringslivet og på arbeidsmarkedet. Næringspolitikken bør ta sikte på å stimulere til slike omlegginger, ikke å motarbeide dem gjennom selektive støttetiltak".

(Knut Getz Wold: Den økonomiske situasjon, 1980 s.15)

"Overgang til virksomhet med høgere produktivitet er også den beste løsning på lavtlønnsproblemene. Større geografisk mobilitet kan imidlertid lett komme i konflikt med distriktspolitiske målsettinger, Her vil den geografiske differensiering av avgifter og skatter være et viktig virkemiddel", (op.cit. s.6)

Større mobilitet skal altså løse lavtlønnsproblemet. Sentrale tariffoppgjør vil både direkte på kort sikt og indirekte på lang sikt føre til utjevning av inntekts­forskjeller mellom lønnstakere, og samtidig føre til økning av inntektsforskjeller mellom kapitaleiere.

Lettelsene i utbyttebeskattningen vil føre til øket inntektsforskjell mellom lønnstakere og kapitaleiere i kapitalintensive bedrifter. Videre vil antakelig tariff­oppgjør opprettholde sysselsettingen generelt sett.

Lokale oppgjør skulle derimot øke lønnsforskjellene og sannsynligvis opprettholde den nåværende bo- og nærings­struktur i større grad enn ved sentraliserte oppgjør. Det er antakelig en negativ proporsjonalitet mellom økningen i lønnsdifferansen og sLrukturomleggingen når man betrakter den rent bedriftsøkonomiske siden.

Imidlertid vil det være en proporsjonal sammenheng mellom lønnsdifferanser og inntektsmotivert mobilitet. (Her er det selvfølgelig forutsatt at folk som flytter på seg yrkesmessig og/eller geografisk har et alternativt arbeidstilbud. Dette forutsetter igjen at arbeiderne/ eierne i høytlønnsbedrifter ikke tar ut hele fortjenesteøkningen i lønn/utbytte, men at egenkapitalen øker og brukes til investeringer og høyere sysselsetting).

Sagt på en annen måte: Sammenpressingen av lønnsstrukturen fører til at arbeidskrafttilbudet øker mens etterspørselen avtar i de importkonkurrerende arbeidsintensive lavtlønns­sektorer, og at tilbudet synker mens etterspørselen øker i de eksportkonkurrerende kapitalintensive høytlønnssektorer.

Effekten av dette er strukturomlegging. Hvilken virkning som er sterkest og avgjør om lønnsdifferanser stabiliserer eller omlegger nærings- og bostrukturen, er avhengig av individenes preferanser for høyere lønn kontra mer stabilt nærmiljø. Jeg mener sammenhengen lønnsdifferanse og strukturomlegging generelt er negativ, noe de eksisterende lønnsdifferanser mellom fungerende bedrifter skulle bevise,

Geografisk differensiering av avgifter og skatter vil svekke denne negative sammenheng idet lettelser, i distrikter hvor det er en overvekt av arbeidsintensive bedrifter, vil gi disse mulighet til et høyere lønnsnivå uten å skjære ned på profitten og "dermed" på egenkapital og investeringer.

Lavtlønnstillegg som finansieres generelt - d.v.s, av næringslivet totalt og fordeles gjennom en sentral kasse vil også svekke den negative sammenheng mellom lønnsdifferanse og strukturomlegging. En slik sammenpressing av lønnsstrukturen vil senke lønnsmotivert mobilitet og samtidig gi større muligheter til opprettholdelse av næringsstrukturen gjennom senkning av produksjons--kostnadene for vanskeligstilte bedrifter.

Bemerkelsesverdig er det at NAF har gått imot en slik finansiering av lavtlønnstillegg mens LO går inn for dette.

b) Økonomisk vekst

er ønsket fordi det gir mulighet til;

1)      levestandardsøkning gjennom inntektsøkning - d.v.s. lønnsøkning med opprettholdelse av profitt­marginen.

2)      lettere omfordeling av inntektene når noen kan øke sin levestandard uten at andre får det dårligere.

3)      opprettholdelse av sysselsettingen gjennom ekspansjon av.produksjonen som kan sysselsette arbeidere som rasjonaliseres vekk.

Grovt sett vil sentrale oppgjør føre til større økonomisk vekst enn lokale oppgjør i den grad de fører til sterkere struktur­omlegging til kapitalintensiv industri og økning i "gjennom­snitts­profitten" i industrien. Det gjelder altså å få en forskyvning av positive profitter fra arbeids­intensiv til kapitalintensiv industri, samt en forskyvning av inntekt fra lønn til kapital.

De siste par års økonomiske politikk (78 - 79) har ført lønnsandelen av nasjonalproduktet ned og tilbake til størrelser for 1975. Tilsvarende har kapitalinntekten steget. Getz Wold (1980) hevder at et moderat "lønnsoppgjør vil være av sentral betydning for at det skal lykkes å bevare sysselsettingen, en rimelig prisstabilitet og en tilfreds­stillende utenriksøkonomi".....

"Vi står her overfor det største problem, ikke bare i vårt, men i alle moderne industrilands økonomiske politikk" En omfordeling av inntekt fra arbeid til kapital er altså nødvendig, ifølge Getz Wold for å sikre vårt økonomiske systems levedyktighet. En ortodoks keynesianer ville vel ha innvendinger m.h.t. etterspørselsvirkningen av en slik inntektsomfordeling. Jeg er ikke kompetent til en slik vurdering, men Getz Wold's resonnement må være at en økning av kapitalinntektene er nødvendig for å opprett­holde/øke investeringene idet spareraten ansees å være høyere for kapitalinntekter (Rødseth: ca, -0,84) enn for lønnsinntekter (ca. 0,16).

Investeringene skal sikre opprettholdelse eventuelt økning av sysselsettingen. Imidlertid har vi i Norge hatt en høy grad av sysselsetting og økonomisk vekst er derfor avhengig av at det overføres arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive næringer. Lave fødselstall og innvandrings­stopp forsterker dette forhold.

M.h.t. en senkning av lønnsandelen har oppgjørsformen og statens "pakker" vært tillagt en sterk rolle. Det har ofte vært vist til at sentrale oppgjørsformer gir lavere realiserte lønnskrav og derfor er ønsket. Bl.a. Getz Wold refererer til de store tilleggene i det forbundsvise oppgjøret i 1974. Som Munthe nevner (se s. 40) var det imidlertid så gunstige forhold for store realiserte lønnskrav det året, at man svært vanskelig kan tillegge de store lønnsøkningene oppgjørs­formen. (Se bl.a. Sigurd Tveitereid: En kvartalanalyse av priser og lønninger 1968 - 78).

Statens "pakker" vil derimot kunne senke lønnsandelen i den grad de fører til lavere realiserte nominelle lønnskrav overfor bedriftene. Staten på sin side behøver ikke bli belastet med større underskudd på budsjettet idet deler av statens pakke og hovedparten av det nominelle lønnstillegget tas inn som økte direkte og indirekte skatter og avgifter. (Finansminister Ulf Sand nevnte i Dagbladet, april -80 at han regnet med å få det vesentligste av Sand-sekk -utgiftene inn som økte skatter og avgifter).

Getz Wold ser lønningene vesentlig som en kostnadsfaktor og dermed en fare for syssel­settingen. Han ser lønningene mindre som en etterspørselsfaktor for norske varer_r og dermed en "sikring" av sysselsettingen. Dette er uttrykk for Getz Wold's syn på norsk, økonomi som svært åpen der økte lønner fører til inflasjon, økte kostnader og lavere sysselsetting i den konkurrerende sektor, samtidig vil økte lønner på etter­spørsels­siden føre til relativt mer import enn merproduksjon av norske varer, og dermed en økning av importoverskuddet.

c) Senking og stabilisering av inflasjonstakten er ønsket fordi

I) det øker sikkerheten for gunstige inntjeningsvilkår (se Getz Wold her s .21) for investeringer, noe som skal sikre at investeringene vil bli foretatt.

II) det senker produksjonskostnadene og øker dermed konkurranseevnen overfor utlandet, noe som vil trygge
sysselsettingen.

III) det øker mulighetene for en sikker planlegging av inntektsfordelingen.

IV) det øker sparevilligheten - under forutsetning av at senket inflasjon fører til høyere realrente på sparing og
at realrenten påvirker sparing.

Punkt I) kan påvirkes i ønsket retning med stabiliserings­politikk, punkt II) med valutapolitikk og punkt III) og IV) med skatter-og kapitalmarkedspolitikk. Med en bindings- og stabiliseringspolitikk for valutaen kreves det imidlertid alternative tiltak.

Inflasjon fører videre til tåkelegging av prisene som allokeringsmekanisme,

Foruten de nevnte negative følger av inflasjon virker inflasjon positivt vekstfremmende idet den senker finans-beholdningers verdi og dermed skaper investeringer, For økonomisk vekst kan dermed en moderat, stabil inflasjon være gunstig. Inflasjon kan også lette inntektsomfordelinger av ønsket art.

For å kunne gi en vurdering av senkning av inflasjons­takten, vil jeg kort beskrive forskjellige inflasjons-teorier (basert på Jon A. Isachsen's: Inflasjon - et uløselig problem).

l. Monetærteorien hevder at økning i pengemengden medfører inflasjon.

Dette forutsetter at pengenes oppløpshastighet er konstant. Imidlertid antas rentenivået å forandre omløpshastigheten (idet kostnaden ved å holde penger går opp relativt til å holde andre verdi­gjenstander når renten stiger). Pengemengden og rentenivået vil også kunne påvirke aktivitetsnivået i økonomien.

Monetaristene hevder at øket pengemengde vil føre til inflasjon i det lange løp bl.a. på grunn av forventningsdannelser om inflasjon, Keynesianerne er villige til å godta noe inflasjon for å øke aktivitetsnivået i økonomien, Keynesianerne er mest opptatt av stabiliseringspolitikk på kort sikt, mens monetaristene er mer bekymret for de langsiktige tendenser,

 

En restriktiv pengepolitikk skulle hemme inflasjons-takten ifølge monetaristene, På debet siden kan dette senke sysselsettingen.

2a Sektorteorien bygger på en oppdeling av økonomien i flere sektorer (f.eks. primær, sekundær og tertiær-sektor) med ulike produktivitetsutvikling" .... dersom prisene holdes konstante for den sektoren med sterkest vekst i produktiviteten, og lønnsnivået følger produktivitetsutviklingen her, vil kravet om den samme lønn i den lavproduktive sektoren kombinert med opprettholdelsen av fortjenestemarginen lede til prisstigning her. (Isachsen i Inflasjon s,35).

Inflasjonen sees her som kostnadsbestemt (cost push). Denne teorien er sentral i Aukrust-inflasjonsmodell. Ifølge sektorteorien skulle lønnsøkninger i takt med produktivitetsøkninger senke inflasjonstakten. Regningen blir her større inntektsforskjeller mellom lønnstakere.

2b En verdensmarkedsvariant av sektormodellen skiller mellom primær og sekundærvaresektorer og hevder at ustabile råvarepriser skaper inflasjon. Oppbygging av råvarelagre vil kunne redusere prissvingningen og dermed inflasjon. (Se N. Kaldor: Inflation and Recession in the World Economy).

3 Phillipskurveteorien hevder at det er en negativ sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet. Hvis etterspørselen skal være så stor at alle bedrifter arbeider med full kapasitetsutnyttelse og dermed i størst mulig grad klarerer arbeidsmarkedet, så vil enkelte bedrifter få en overskuddsetterspørsel, For å øke produksjonen tøyer de kapasitetsgrensene og øker dermed produksjonskostnadene. Bedrifter med overskuddsetterspørsel vil også få økt produksjons­kostnadene når de hever lønninger for å tiltrekke seg arbeidskraft fra andre delmarkeder. Som tidligere nevnt, kan bedrifter med "likevekt" etterspørsel "svare" på dette for å holde på sin arbeidskraft. Økte produksjonskostnader og en for bedriften gunstig markedssituasjon øker prisene og inflasjonen.

Denne teorien ser inflasjonen som etterspørselsbestemt (- demand pull).

Lavere etterspørsel, større arbeidskraft- og kapital­mobilitet mellom bransjene og delmarkedene skulle senke inflasjons­takten, Dette vil skje på bekostning av mer usikre og mer ustabile forhold for arbeidstakerne.

4. Konfliktteorien antar at inflasjon er resultat av en fordelingskamp. Når de ulike grupper f.eks. lønnstakere, bedriftseiere og ikke-yrkesaktive (representert ved staten) krever mer enn det som foreligger til fordeling, da vil det som overstiger det som foreligger til utdeling, slå ut i prisstigning gjennom å bruke seddelpressa, eller i økt import.

Moderasjon_i inntektskrav og gjerne samordning av disse krevane slik at de vil stå i forhold til størrelsen på kaka, vil senke inflasjonstakten. De negative effektene av moderasjon vil ligge på et inntektsfordelingsnivå, og samtidig påvirke syssel­settingen gjennom etterspørsels­nedgang, spesielt i skjermet sektor, og en etterspørsels­oppgang i konkurranseutsatt sektor p.g.a. lavere produksjons­kostnader.

d) Virkemidlene mot inflasjon

Virkemidlene mot inflasjon vil således være en restriktiv pengepolitikk, en restriktiv finanspolitikk, moderasjon i inntektskrav, begrensning av lønnsglidning som ikke har dekning i produktivitetsøkning, samt økning av produksjonsfaktormobiliteten.

l. Mobiliteten

forsøker staten å øke (uavhengig av oppgjørene) ved f.eks. støtte og bidrag til flytting, omskolering o.l, samt mer restriktiv praksis ved tildeling av arbeidsledighetstrygd.

Regjeringens nye forslag til personlig skattesystem som vil senke progresjonen for store lønnstakergrupper, vil øke inntektsforskjellenes mobilitetsfremmende betydning, og samtidig bidra til økt oppslutning til DNA¹s politikk fra lønnstakergrupper med kr. 60 - 100,000 i inntekt – d.v.s. hovedparten av industriarbeidere og mellomsjiktet av funksjonærer.

2. Den restiktive penge- og finanspolitikken
skjer gjennom tilstramming av kredittrammer, (f.eks. større reservekvote i bankene, høyere diskontosats, avvikling av selektive støttetiltak (bl.a. iverksatt på grunn av den økonomiske krisa) til vanskeligstilte bedrifter og jordbruk, økning i beskatning (elektrisitetsavgift, medlemsavgift til folketrygd), nedskjæring i offentlig virksomhet - først og fremst helse- og sosialvesen, samt ned­skjæring i overføringer til ikke-yrkesaktive pensjonister, uføre, studenter m.fl.

Denne politikken har som formål å hemme etterspørsels-stigningen og dermed senke kostnadsøkningen i en del sektorer, samt senke importoverskuddet. Bakgrunnen er bl.a. at arbeidsmarkedet vil bli slakere og store lønnsøkninger for å trekke til seg arbeidskraft for bedriftene er mindre påkrevet. Dette vil føre til mindre lønnsglidning også i de lavproduktive bedrifter.

For imidlertid å holde kapitalvare-etterspørselen, investeringene og sysselsettingen oppe senker staten utbytte­beskatningen, investeringsavgiften (1978 i fra 13 til 5%) og arbeidsgiveravgiften. Det nest siste kommer spesielt de ekspansive bedrifter tilgode og bidrar til å lette strukturomleggingen. Lettingen i arbeidsgiveravgiften virker omvendt. Valutapolitikk

Det er ikke sikkert at justeringer av valutakursen alltid er gunstig ettersom en devaluering riktignok fører til økt konkurranseevne, men også til økt inflasjon når importvarer blir dyrere og arbeiderne krever lønns­kompensasjon. Tvungen lønnsnemnd og lønnsstopp førte nettopp til liten kompensasjon etter valutakursendringen i februar 1978, og virket derfor positivt. En devaluering kan altså fungere som å pisse i buksa for å bli varm. Mens devaluering øker kapitalandelen av nasjonalproduktet gjennom senket reallønn og større konkurranseevne, vil revaluering øke lønnsandelen gjennom økt reallønn (p. g. a. lavere importpriser) og senket konkurranseevne (og dermed senkede eierinntekter).

En revaluering kan senke inflasjonstakten, men er bare politisk mulig dersom fortjenesten er svært bra i de konkurranseutsatte næringer.

En revaluering kan sies å eksportere inflasjonen ettersom den øker prisene på norske varer i utlandet. En forutsetning for revaluering er forutgående "moderate" lønnsutvikling, mens en forutsetning for positive følger av devaluering er påfølgende moderate lønnsutvikling. En generell moderat lønnsutvikling vil gi mulighet til inflasjonsbekjempelse gjennom revaluering.

4. Moderasjon i inntektskrav

vil minske statens behov for pengetrykking og dermed inflasjon.

En generell moderat lønnsutvikling ville kunne gi lavere etterspørsel etter produkter fra skjermet sektor - som antaes å ha lavere produktivitetsutvikling enn konkurrerende sektor. Dette kan føre til redusert i behov for å bruke lønnsøkning for å tiltrekke arbeids­kraft og mindre inflasjonsskaping i denne sektor, En generell moderat lønnsutvikling vil også senke konsumimportoverskuddet. Imidlertid vil økte eier­inntekter kunne føre til økt importoverskudd av investeringsvarer og sannsynligvis til en mindre grad økt import av luksus­konsumvarer. Det er sannsynlig at nettoeffekten er redusert inflasjon ettersom etterspørselen etter investeringsvarer sannsynligvis i større grad enn konsumvareetterspørselen / tjenesteetterspørselen vil rette seg mot import og i mindre grad påvirke innenlands etterspørsel, og fordi ...

 

Økt økonomisk vekst og økt forskjell i faktor-inntektene er ganske sikre følger av moderate lønns­oppgjør.

"Det var nettopp, motstridende målsettinger og de ulike aktørers forsøk på å realisere sine egne mål­settinger med de virkemidler de selv rådde over, utvalget (prisproblemutvalget, AMD) så som hovedsak til prisstigningen. Det lå i dette at skulle kontrollen over prisutviklingen bevares, kunne ingen fastlegge fordelingspolitiske målsettinger uten i samråd med de øvrige deltakere i samarbeidet, og slik at disse var innforstått med å bruke sine virkemidler slik at den avtalte målsetting kunne realiseres". (Skånland i Prisproblemene 4 år etter, s.8.)

Virkemidler for en moderasjon i inntektskrav kan være propaganda, tvungen lønnsnemnd, kombinerte oppgjør med statlige pakker. Nærliggende momenter diskuteres i det følgende avsnitt og i 5b): Økonomisk vekst, En sterkt inflasjons­fremmende faktor de siste år har nok vært statens eget forbruk av ressurser bl.a. gjennom økte trygder.

5 Begrensing av lønnsgliding som ikke har dekning i produktivitetsvekst skjer som nevnt bl.a. ved den restriktive penge- og finanspolitikk. Andre former for bekjempelse av denne lønnsglidningen

a) er propaganda for moderasjon, beskatning av lønns­glidning, lovgivning mot lønnsglidning og oppgjørs­formens organisering, Propagandaens effektivitet er vanskelig å bedømme.

b) Lovgivning er en vanskelig vei å gå siden det er heller vanskelig å skille ut lønnsglidning som har eller ikke har dekning i produktivitetsøkning. Loven av 18.12.1970 har på grunn av sine mange unntaksregler blitt karakterisert som ineffektiv. Lønnsstoppen som hadde svært få unntak var langt mer effektiv i å stoppe all lønnsglidning.

c) Ved beskatning av lønnsglidning vil det være like vanskelig å skape et skille med henblikk på produktivitet. Selv ved beskatning vil bedrifter benytte seg av lønnsglidning for å holde på eller tiltrekke seg arbeidskraft, en beskatning vil da øke bedriftens kostnader ved samme mobilitet som
tidligere. Ved samme lønnskostnader som før vil markedsmobiliteten for arbeidskraft synke og struktur­omlegginger bli vanskeliggjort. (Uten lønnsglidning som mobilitetsfremmende faktor, og saneringen av lavtlønns­bedrifter, ville nok olje-utbyggingen gått betydelig saktere). Å lette bedriftens kostnader på andre områder vil bare føre til at bedriften gjenoppnår sin økonomiske ramme for lønnsglidning.

 

d) Oppgjørformenes organisering har også blitt antatt å påvirke lønnsglidningen. Som nevnt tidligere finner tariffoppgjør også sted på lokalnivå. K.Selvig i NAF har foreslått (Arbeidsgiveren nr. 18, 1977, s. 454), å endre tariffsystemet slik at lønnsglidningen ikke tillates. Dette må innebære å legge de lokale tariffer under en fellestariff. Jfr. også "Kunne det tenkes en større samordning når det gjelder avtalene innenfor hvert forbundsområde?" (Selvig: "Tariffoppgjør" - Bergen Bank kvartalskrift 1974). Selvig ønsker altså å sentralisere hele tariff-systernet. "LO har imidlertid fremholdt at man ikke kan gå inn for en endring i gjeldende tariffbe­stemmelser som er vedtatt av medlemmene. En avtale om begrensning av lønnsglidningen må etter LO's oppfatning skje i forbindelse med et tariffoppgjør", (op.cit. s. 582)

Ved tariffoppgjøret 1980 ser det ut som om NAF oppnår å få iallefall en sentralisering i tid av tariff- -avtalene. Ved færre oppgjør pr. år vil lønnstakerne få mindre muligheter til å kompensere prisstigning med lønnsøkning og generelt til å presse opp lønningene gjennom aksjonstrusler.

Å gjøre lønnsglidning umulig gjennom lovgivning og utelukkende sentrale oppgjør vil ramme både produktivitetsbegrunnet lønnsglidning og den glidningen som ikke har bakgrunn i øket produktivitet. (Lønnstoppen, som i praksis var en lønnsglidningsstopp fordi den kom inn mellom to tariffrevisjoner, er et eksempel på det.) De bedrifter som derved oppnår øket produktivitet uten lønnsøkninger skulle oppnå økede overskudd. Disse overskudd kan
 

1)     øke egenkapital eller utbytte, eller de kan

2)     føre til senkede produktpriser.

Nedsetting av priser i samme grad som produktivitets­økningen skulle øke lønnstakernes reallønn mer enn lønnsøkninger fordi reallønnsøkninger som følge av nominelle lønnsøkninger minskes på grunn av beskattning og da særlig marginalbeskattning, reallønnsøkninger som følge av prisnedsettelser derimot økes på grunn av den indirekte beskattningen - synker prisen så synker skattebeløpet tilsvarende (Se, Bremer: Tariffoppgjør og økonomi. Sos.øk. 4/72).

Dessuten ville denne reallønnsøkning bli distribuert til alle konsumenter av varen mens "lønnsuttak" av produktivitets­økninger bare kommer de ansatte på denne bedriften til gode.

Kunne et slikt prisnedsettelsessystem praktiseres så ville reallønnsøkning ikke følges ad av inflasjon og nedsettelse av konkurranse-evnen, faktisk tvert om. Om utenlandsprisene ikke synker vil eierinntektene i eksportindustrien øke i takt med produktivitetsut­viklingen.

En inntektsforskyvning fra kapital til arbeid kan da foregå ved en revaluering. Her støter vi mot kursstabilitetspolitikken igjen.

Produktivitetsendringer som "tas ut" gjennom lønns­økninger virker inflasjonsdrivende på grunn av den høye personlige marginalskatten.

- Er for eksempel marginalskatten 65% vil en reallønnsøkning på 3% i tillegg til en "inflasjonskompensasjon" på for eksempel 7%, til sammen en påkrevet 10% økning initielt, kreve en nominell lønnsøkning på ca. 30% tre ganger så stor.

[ l00 + 3 = 103 = 100 + 30 .(1-0,65)-7 ]

De små skattereduksjonene kombi-oppgjørene har inne­holdt ville altså ikke føre til noen reallønnsøkning fordi nominallønningene økte mye. En annen sak er at regjeringen har fremstillt det slik for å få godtatt en dempning av lønnsøkningene. Her (i inflasjonen) har vi nok en årsak til det nye foreslåtte skattesystem.

Når et "prissenkningssystem" ikke praktiseres skulle det tyde på at konkurransen i markedet er ineffektiv. Dette kan bero på såkalte administrative markeder, det vil si monopoler. Bremer bruker også en mer psykologisk forklaring:lønnstakerne tviler på at prisene settes ned selv om de ikke krever lønns­økninger. Bedrifter tviler på at arbeiderne ikke krever lønnsøkninger selv om prisene settes ned. Denne forklaringen er kanskje tilsynelatende ettersom prisene antakelig ville blitt tvunget ned om konkurransen var effektiv, dersom dette ikke var et alment fenomen.

Det har ofte vært gjentatt at det forbundsvise i lønns­oppgjør i 1974 førte til en lønnseksplosjon (eksempel: Getzvold 1980, s.6) som ga store skade­virkninger på konkurranseevnen . Med en stabil-valutapolitikk ble nok konkurranseevnen vesentlig forverret. På den annen side er det slett ikke sikkert at årsaken var oppgjørsformen.

"Det var helt klart at bakgrunnen for lønnsrevisjonen i 1974 var slik at men måtte vente meget høye nominelle tillegg. Man hadde bak seg perioder med svært sterk prisstigning, og forventningene var at denne pris­stigning ville vare ved, kanskje med stigende hastighet". Reallønningene hadde ligget stille et par år. "De internasjonale konjunkturer ga gjennomgående høye fortjenester i de fleste eksportnæringer, og stigende priser i andre land gjorde det også lettere for norske importkonkurrerende næringer å gå med på betydelige lønnsøkninger. Forholdene på de innenlandske markeder var preget av sterk etterspørsel, slik at det ikke bød på problemer for de skjermede næringer å velte de økte lønnskostnader over på kjøperne gjennom høyere priser.

Vurderer man de tillegg man ble enige om, på bakgrunn av de stedlige tillegg som ble gitt på en rekke bedrifter i forbindelse med - eller kort etter - tariff­oppgjøret, så synest heller ikke de generelle tillegg å være ute av balanse. Det er derfor lite som tilsier at tilleggene i 1974 ble høyere enn de ville ha vært under et samordnet oppgjør.

Ja, man kon godt forestille seg at det motsatte ville ha vært tilfelle. I alle fall var det klart våren 1974 at jo lengre tiden gikk, desto sterkere slo høykonjunkturen / inflasjonen igjennom, og desto sterkere ble presset for høyere tillegg. (Munthe i "Forbundsvis eller samordnede oppgjør" i Arbeids -giveren nr. 13, 1975, s. 45).

"Forhandlerne i et oppgjør vil bygge sin argumentasjon på en del sentrale økonomiske forhold:" som varierer bransjene imellom. "Ut fra denne teoretiske oppfattning skulle man vente at tariffrevisjonen 1974 hadde vært sterkt konsentrert om de bransje-spesifikke forhold. Slik ble det ikke. Det man opplevde, var at hele tariffoppgjøret sto i stampe inntil verksteds-overenskomsten var bragt i havn. Da først følte for­handlerne på begge sider av bordet fast grunn under føttene, og da aksepterte man denne overenskomst som normgivende". (op.cit.).

Uavhengig av bransjesituasjonen og eierforhold ( de samme avtaler ble retningsgivende for oppgjørene i stat og kommuner) ble verkstedsindustrien retnings­givende. K. Nordahl: "Fikk vi ikke snøret i bann der kunne vi blåse en lang marsj i hele oppgjøret". (s. 54).

Ut fra disse betraktninger kan man tenke seg at spesielt gunstige forhold for verkstedsindustrien vil presse det generelle lønnskostnads- og inflasjonsnivå i Norge opp.

Omvendt vil ugunstige forhold i verksteds­industrien kunne presse det generelle lønns, kostnads-og inflasjonsnivå ned. Det siste passer godt med dagens situasjon med ugunstige konjunkturer og avvik­ling av selektive støttetiltak for verkstedsindustrien - spesielt skipsbygging. At forhandlingsretten blir innsnervet for jern & metall (1980) styrker antakelsen om verkstedsindustriens ugunstige situasjon.

De forbundsvise oppgjør i 1974 skiller seg i praksis altså antakelig lite fra samordnede oppgjør når det gjelder lønnsøkninger.

Om de faktiske forhold kan det sies at lønnsglidningen i 1974 skiller seg ubetydelig (mindre enn 1%) fra et annet oppgangsår 1970 ( som hadde samordnet oppgjør). De sentrale (forbundsvise)tilleggene derimot var dobbelt så store enda 1970 ga forholdsvis store sentrale tillegg. Sigurd Tveitereid (Rapporter 79/24 Statistisk Sentralbyrå) finner en lønns-/ levekostnadselastisitet, (avhenger av konsumpriser og direkte skatter) på 0,5 mens fortjenestefaktorene (eksportpriser, produktivitet, arbeidsgiveravgift) bare gir verdier mellom 0,05 og 0,25. "Kapasitets­utnyttelsen har bare en beskjeden virking på lønns­endringene" .

"I lønnsligningene har vi foreløpig blitt stående ved at den markedsbestemte del av lønnsendringene i industrien kan forklares tilfredsstillende ved samtidige endringer i fortjenestefaktorer, leve-kostnadsfaktorer og kapasitets­utnyttelse. Endringer i disse faktorer på tidligere tidspunkter, laggede verdier, kan utelates uten at føyningen av lønns­ligningene for industrien blir vesentlig svekket. I den aggregerte lønnslederligningen får en indikasjoner på at tarifftilleggene er uavhengig av de samtidige markedskreftene: tarifftilleggene virker på lønnsendringene med en elastisitet rundt 1.
Vi har også funnet lønnsendringene i (”følgende" næringer: resten av økonomien, spesielt varehandel lønnsledende næringer: eksportindustrien og deler av investeringsvaresektoren.)[2] For lønnsendringen i resten av økonomien har vi funnet et lag på gjennomsnittlig tre kvartaler i forhold til lønnsendringer i industrien" "Tariffbestemte tarifftillegg forklares ikke i modellen.

Tarifftillegg og markedsbestemte tillegg ser ut til å bli bestemt relativt uavhengig av hverandre (OECD

har derimot kommet til at høye lavtlønnstillegg fører til stor lønnsglidning, for å opprettholde lønnsstrukturen. Min anm. AMD.) Beregningsresultatene kan muligens gi grunnlag for en gjetning om at tarifftilleggene samler opp mye etterslep av virkninger i markedsfaktorer som etterspørselspress, eksportpriser og konsumpriser". "Produktivitetsvekst demper pris­stigningen og stimulerer lønnsglidningen. Netto­virkningen av produktivitetsvekst er imidlertid dempet inflasjonstakt. Produktivitetsforskjeller i favør av lønnsledende næringer, stimulerer til økt inflasjon, mens produktivitetsforskjeller i favør av lønnsfølgende næringer demper inflasjonstakten". "Vi kommer også til den, ikke uventede, konklusjon at vår modell tilskriver utenlandsprisene en helt dominerende innflytelse på den innenlandske prisutvikling siden 1974". (Tveitereid s.25 og 8).

Det siste skulle tyde på at også valutapolitikk må trekkes inn for å dempe den norske prisstigningen.

I de kombinerte oppgjør i 1976 og 1978 ble de sentrale tarifftillegg svært lave i forhold til tidligere år ( 73: 4,9%, 74: 17,2%, 75:8,9%, 76(inklusive arbeidstidsforkortelse): 9,4%, 77: 2,9%, 78: 1,8%) lønnsglidningen holdt samme nivå som tidligere, men sank i 1978 da den ble underlagt lønnsstoppen. (73:7,3%, 74: 8%, 75: 4,1%, 76: 6,2%, 77: 6,8% 78: 3,5%).

(Tallene er hentet fra økonomisk Utsyn 1979 og gjelder voksne menn l kvartal til l kvartal, hadde kvinner kommet ned, ville glidningens andel vært mindre idet "kvinneyrkene" er mer konsentrert i næringer uten særlig lønnsglidning).

Konsumprisene har vist stigning fra 1969 til 1975 med en midlertidig sterk økning i 1970. Mellom 1975 og 1978 falt den noe, men var høyere enn 1971-1975, et sterkt fall inntraff i 1979.(67: 4,4%, 68: 3,4%, 69: 3,2%, 70: 10,7%, 71: 6,2%, 72: 7,3%, 73: 7,4%, 74: 9,4%, 75: 11,8%, 76: 9,2%, 77: 9,2%, 78: 8,2%, 79: 4,8%,Økonomisk Utsyn 1979, s. 63).

De kombinerte oppgjør ga liten reduksjon i inflasjonen. Skånland hevder noe av årsaken ligger i reallønns-garantien som tenderer til å gjøre den faktiske reallønn større enn forutsatt. Dessuten vil konsum-prisgarantier bli en ekstra belastning ved forut­satte negative hendelser slik at økte subsidier for å holde garantien øker statens underskudd. Garantier om statlige tilskudd ved lønnsoppgjørene vil tendere til å gjøre NAF mer tilbakeholden og la staten betale kalaset.

"Den situasjonen vi da står overfor, er at lønns­takerne i realiteten forhandler med seg selv, med nære, umiddelbare interesser på den ene siden av bordet og med de mer langsiktige interesser på den annen). (Skånland 1977, s. 13).

Under lønnsstoppen sank inflasjonen til 4,8% for 1979. (Lønnsstoppen hindret bl.a. at devalueringen i februar 1978 fikk slå ut i øket inflasjon).

Reallønnsutviklingen for 1978 og 1979 er negativ samtidig som produktivitetsøkning og sterk bedring i bytteforholdet skulle bidra til deflasjon eller senket inflasjon. Importert inflasjon bidro (antakelig ifølge Å.Cappelen) med rundt 4% på konsumprisindexen (importpriser steg 10%) og resterende 0,8% samt nøytraliseringen av de overfornevnte deflaterende
faktorer må antakelig tilskrives statens avgiftsøkninger annen statlig aktivitet.

e) Planlegging og medbestemmelse

Samarbeidet mellom organisasjonene og staten "skapte størst problemer i fagbevegelsen. Herfra kom kravene om høyere lønninger og andre forbedringer som kostet penger. Arbeidsgiverforeningen hadde det lettere. Når finansministeren prekte om moderasjon, kunne NAF-folket sitte rolig og bare nikke bifallende til slike kloke ord. Så lett var det ikke for oss på den andre siden. Forbundene stormet på. De hadde mange og berettigede krav, men hvor langt kunne "sitronen" presses uten for store forstyrrelser i regjeringens • stabiliseringspolitikk". Konrad Nordahl i Gode Arbeidsår s. 53).

Som nevnt har planlegging vært ønsket for å stabilisere økonomien og dermed øke mulighetene for økonomisk vekst. Dessuten kan planlegging bidra til å føre økonomien i politisk ønskede retninger. Et sentralt ledd i plan­leggingen er arbeidsmarkedsorganisasjonene - LO har stor betydning fordi arbeidere i lønnsledende næringer har en svært stor fagorganisert andel, og fordi LO organiserer hovedparten av lønnstakerne i landet. LO's medlemstall har også stadig økt etter som stadig større deler av befolkningen arbeider som lønnstakere.

Medbestemmelse-(demokrati, selvstyre)- gir mulighet for bedre lokale tilpasninger av lønn og annet enn sentrale bestemmelser, fordi tiltak vil bli utformet av dem forholdene først og fremst angår. Nettopp disse vil oftest være de sakkyndige i forholdene. Dessuten vil medbestemmelse gi positive psykiske  virkninger for de berørte i form av selvvurdering, noe som kan gi mer dulgte virkninger.

Ønsket om medbestemmelse kan lett komme i konflikt med ønsket om planlegging. Planlegging innebærer som regel at avgjørelser fattes sentralt.

Jo mindre styring man har over avgjørelser som fattes lokalt, desto vanskeligere vil det være å gjennom­føre en helhets­planlegging - lokale variasjoner vil gjøre det vanskelig for planleggerne å få et helhets­syn samt utforme politisk­-økonomiske virkemidler som er tilpasset de forskjellige lokale forhold.

Lokale oppgjørsformer blir ofte hevdet å ha negative virkninger på økonomien gjennom å øke usikkerheten for framtidige produksjonskostnader p.g.a. større antall tapte arbeidsdager p.g.a. streik, ved at for­handlingene trekker ut overtid og uforutsigbare variasjoner i lønnskrav.

Sentraliseringen av tariffarbeidet står i motsetning til medbestemmelse og både NAF og LO får dermed interne disiplin-problemer når de vil presse medlemmene inn i generelle rammer.

I 1974 hadde man "ja-flertall i forbund som tradisjon­elt hadde nei-flertall . Dette betydde en styrkelse av organisasjonene og en styrkelse av grunnlaget for vår form for lønnsoppgjør". (Munthe, s. 47). Størrelsen tariffstridige-/"lovlige" konflikter er gjennomgående langt mindre i år med forbundsvise opp­gjør enn ved samordnede oppgjør. Dette styrker Munthes poeng.

"LO's ledelse kan ikke gå lenger enn man kan regne å ha medlemmene med seg, og det ble fra organisasjon­enes side lagt ned et stort arbeid for å vinne med­lemmenes tilsluttning til at man gikk såpass langt som man gjorde. Når man etter dette bare ville være med på et situasjonsbestemt samarbeid var det et ærlig svar, om enn det ikke var særlig konstruktivt. Ledelsens viktigste ansvar er å holde organisasjonen sammen. En oppsplittet fagbevegelse vil gjøre det umulig å nå frem til en inntektspolitikk, i alle fall på frivillighetens vei. Det bør likevel påpekes at det forbehold som ble tatt, betydde et nokså avgjørende brudd på de forutsetninger utvalget så som avgjørende for å bringe prisutviklingen under kontroll". (Skånland, 1977 s. 8) .

En vurdering av samme forhold fra en annen syns­vinkel forelå i et forslag til LO-kongressen 1977 fra Jern & Metall avdeling 39 Porsgrunn: "Det virker udemo­kratisk når forbundet skal ta avgjørelser om en arbeidskonflikt, når forbundet ikke nødvendigvis har samme oversikt eller samme syn på konflikten som avdelingen. Avdelingen: kjenner forholdene best. . . , man unngår slike forhold som vi har sett en rekke ganger i det siste, at forbundet kan havne på bedriftsledelsens side. Slik virker oppløsende på solidaritet­en arbeidsfolk imellom, og gjør at de streikende mister tilliten til forbundet" .

Tendensen i Skånlandsutvalgets innstilling var klart sentralistisk, og gjennomføring av slike forslag vil skape voldsomme rivninger innad i fagbevegelsen. Mens LO-ledelsen i stor grad har vært positivt innstillt til en sentralisering av oppgjørene både i tid og form, har det ikke vært mulig å gjennomføre dette på grunn av stor motstand fra fagbevegelsens grunnplan. Sist­nevnte mener at sentralisering vil passivisere med­lemmene og at dette fører til en død fagbevegelse uten handlekraft. Handlekraft trengs også i lokale konflikter som ikke behøver å ha noe med lønninger å gjøre. Handlekraft skapes blant annet av aktiviserende lønnsforhandlinger på lokalplanet. Lokale lønns­forhandlinger vil virke aktiviserende også fordi slike oppgjør blir enklere å forstå for grunnplanet.

Arthur Svenson - formann i norsk Kjemisk Industri­arbeider­forbund uttalte nylig: "Når jeg prinsipielt foretrekker forbundsvise oppgjør henger det sammen med den aktivitet dette skaper nedover i forbundet". (Dagbladet 24.4.80).

Et ønske om medbestemmelse og aktivisering er årsakene til at mange vil holde på "den frie forhandlings­retten".

I dette lys kan Konrad Nordahl's følgende uttalelse tyde på at han ikke forstår grunnplanets problemer. "Det merkeligste er at de som gjerne vil være de mest radikale, er de sterkeste talsmenn for den liberalistiske linjen ved oppgjørene, mens de som representerer lavtlønnsfagene, helst ser en felles opptreden, for da har de mulighet for å få noe mer. (s. 69).

Dette ønske - eller denne interessekonflikten -gjør det vanskelig å sentralisere besluttningene ved sentralisering av tariffsystemet, sentrale tariff­oppgjør eller lønnsnemd. Blir grunnplanet presset innenfor snevrere rammer enn de er villige til å akseptere, så vil de bruke sin makt gjennom andre kanaler enn de som brukes idag. Istedenfor et regulert arbeidsliv kan vi ende opp med sør-europeiske tilstander i arbeidslivet, økning i ville streiker m.v.

Ledelsen i LO har som tidligere beskrevet et svært kollegialt samarbeid med andre sentrale organisasjoner og har i noen grad et sammenfallende samfunnssyn. Mens grunnplanets problem og mål er å øke aktiviteten hos medlemmene så er LO-ledelsens mål og problem å øke graden av planlegging. Disse målsettningene er diametralt motsatte, og utfallet er det ingen gitt å vite.

Skånland får tilsluttning fra "markedstilhengeren" F.F. Gundersen når han foreslår: "Å la lønnstakerne få en langt større innflytelse i, og ansvar for, den enkelte bedrifts økonomiske ledelse, herunder også lønnsnivået, samtidig som systemet med landsomfattende lønnsavtaler ble avviklet. De ansatte måtte da for­handle med sine egne ledere om lønnsfastsettelsen. Forutsettningen måtte være at de ansatte, gjennom sine ledere, da også satt med ansvaret for at bedriften kunne opprettholde sin produksjon og syssel­setting. Man måtte nok også utvikle et ganske ut­strakt system med offentlig priskontroll for å hindre at lønnstakere i skjermede næringer utnyttet sin markedsposisjon. Den solidariske lønnspolitikk på landsbasis vil ikke kunne beholde sin tradisjonelle plass under et slikt system, men det er allerede finans- og trygdepolitikken som ivaretar det vesent­lige av våre fordelingspolitiske målsettninger. (Prisproblemene 4 år etter, 1977 s. 16).

Forslaget går m.a.o. ut på å gjøre fagforeningenes preferensevalg mellom lønn og sysselsettning reelt.

Gundersen hevder at et slikt system "vil føre til at kapitalen flytter dit hvor arbeidskraften finnes, og man vil oppnå et mer spredt bosetningsmønster uten inngrep fra mektige byråkratiske institusjoner i Oslo". (Desentralisering ved bedriftsdemokrati og forbrukervalg. Arbeidsgiveren nr. 8, 1975).

Et slikt system kan føre til større lønnsforskjeller enn produktivitetsmessige forhold skulle tilsi: Den lokale arbeidsmarkedssituasjonen - som varierer sterkt) vil få stor innvirkning på lønnsfastsettelsen.

I likhet med "forsøkene med selvstyrte arbeidsgrupper" og lønnstakerfond som har en funksjon når det gjelder inntektsfordelingen kapital/arbeid, har dette forslag av enkelte fått betegnelsen "mikro-korporativisme". At dette ikke er uten grunn skulle for eksempel Gundersens forslag om at "dyktige tillitsmenn for de ansatte sikres avansement til ledende stillinger innenfor bedriftene slik at de ikke står overfor valget mellom en "degradering" tilbake til sin gamle jobb eller et avansement utenfor bedriften". (Et utkast til en ideologi og et handlingsprogram for næringslivet, Norges Industri nr. 10, 1975, s.27).

Også slike forslag blir møtt med atskillig skepsis i fagbevegelsen, man er blant annet redd for at tillits­mennene skal "glemme" sine oppgaver med å forbedre arbeidstakernes kår.

Den følgende argumentasjon kan overføres til arbeidere som avanserer til ledende stillinger i bedriftene. "Det viktigste for en levende og aktiv fagbevegelse er at man får inn nytt blod i tillits­vervene hele tiden. Derved sikrer man flere aktive. Med en 4 års grense (for representasjonstid) vil heller ingen være redde for å kaste den forrige tillitsmannen, og å foreslå nye folk i stillingene, da han må gå av ifølge vedtektene. På det viset vil man sikre seg mot den farlige utviklingen at enkelte tillitsmenn kan føle det mer behagelig med sitt tillitsverv enn det er å jobbe på grunnplanet igjen. Disse tillitsmenn vil prøve å hindre nye folk i å ta plassene "deres". Det er uverdig for en fagbeveg­else hvis tillitsmenn skal slåss på det viset istedet for å konsentrere seg om sine faglige oppgaver (Motivering for forslag til LO kongress 1977 fra Jern & Metall avd. 39 Porsgrunn).

"LO 's vedtekter endres slik at LO 's tillitsmenn og funksjonærer får sin lønn regulert i takt med lønn­ingene i de yrker som er tilsluttet LO, dog ikke i prosent, men i kroner og ører". (Forslag fra Kragerø Faglige Samorganisasjon). En liten vri på Gundersen / Skånlands forslag ville trolig løse problem­et med fagbevegelsens motstand: Å gi de ansatte demokratisk kontroll av bedriftslederne eller ved å gi fagforeningen styringsretten."

Gundersens forslag om å slå sammen LO, NAF og Industri­forbundet vil nok også møte motstand, med mindre den foreslåtte "vri" blir gjennomført.

Skånlands siste forslag, - en oppdeling av arbeids­markedet i et mykt og et hardt arbeidsmarked er en kombinasjon av hans sentralistiske og desentralistiske forslag basert på Aukrust-modellens økonomiske inf lasjonsforståelse. I det "harde" konkurranse­utsatte lønnsledende markedet skal tilleggene følge lønnsomheten.

LO vil her bli fragmentisert - d.v.s. oppløst som samordnede organisasjon for de lokale avdelinger. I det myke skjermede "lønnsfølgende" markedet skal tilleggene fastsettes sentralt mellom organisasjonenes ledelser. LO vil her bli sterkere innvevet i stats­apparatet. I likhet med de to andre systemforslag er også dette forslag korporativt rettet både på makro-og mikroplan.

På de politiske plan kan kombioppgjør o.l. former få andre betydningsfulle virkninger. "Ved økningen av statens ansvar til også å omfatte inntekts­fordelingen helt direkte, vil begrepet "makro­økonomisk planlegging" tape sin politisk nøytrale karakter. (Ted Hanisch: Planlegging og inntekts­fordeling. Sosialøkonomen nr. l, 1978 s. 19).

ANVENDT LITTERATUR

 

Brunstad, R.S. og Mork K.A.: Arbeidsmarkedets økonomi: Bergen 1978
 

Brunstad, R.J.: Arbeidsmarked og Sosialpolitikk, Sosialøkonomen nr, 3/79
 

Brunstad, R.J., Rødseth T., Bernstrøm K.: Arbeidsmarkedspolitikken. Mål og midler. Kap. 1256789. Stockholm 1978.

Bakke, Egil:  Hvilke bransjer er lønnsomme, Norges Industri nr. 11/79
 

Bakke, Egil:  Lønnsomme bransjer eller lønnsomme bedrifter. Norges Industri nr. 13/79
 

Berntsen, Harald: Statens rolle i norsk økonomi før og etter krigen. Kontrast nr. 33.

Bremer, Christen: Tariffoppgjør og økonomi. Sosialøkonomen nr. 4/72

Bull, Edvard:  Norsk Fagbevegelse  Oslo 1968

Colbjørnsen,Tom og Nordhaug, Odd: Norsk Fagbevegelse en organisasjonssosiologisk studie,  Bergen 1975

Cappelen, Ådne Krisa og statens økonomiske politikk. Bergen 1979
 

Eldhammer, Asbjørn: se Rolf Ree.
 

Feiring, Robert: Skånlandsutvalget - Kontrast nr, 41

Gundersen, Fridtjof Frank: Desentralisering ved bedriftsdemokrati og forbrukervalg. Arbeidsgiveren nr. 8 - 1975.

 

Gundersen, Fridtjof Frank: Et utkast til en ideologi og et handlingsprogram for næringslivet. Norges Industri nr. 10/75

Hannisdal, Melhuus, Offenborg: Hvilke bransjer er lønnsomme. Norges Industri 13/79

Hoel, Michael: Hvem tjener på kombinerte oppgjør i Sosialøkonomen nr. 9 - 10/75

Hoel, Michael: Kombinerte oppgjør - et nødvendig onde ? Sosialøkonomen nr. 3/7

Hanish, Ted:  Planlegging og inntektsfordeling Sosialøkonomen nr, 1/78

Kaldor, Nicolas:Inflation and Recession in the world economy- The Economic Journal – December 76

Lien, Asbjørn: Lønnsglidningen opphever den effekt lavtlønnstillegg skulle ha. Arbeidsgiveren 1970 (?)

 

Munthe, Preben: Forbundsvise eller Samordnede oppgjør. Arbeidsgiveren nr. 13/75

Mulvey, Charles:The Economic Analysis of Trade Unions, Oxford 1978.

Myrvoll, Ole:  Prisutviklingen i en gjennomorganisert økonomi. Norges Industri nr. 10/79

NOU 73/36:   Om prisproblemer kap. I og II 6d NOU 77/26: Om lønnsglidningen.

NAF: Lønnsglidningen - hvor fører den oss. Oslo 1980.

Nordahl, Konrad: Gode Arbeidsår. Oslo 1973

Petersen, Erling: Lønnsglidningen som praktisk og teoretisk problem. Arbeidsgiveren, 2 deler 1978

 

Ree, Rolf: Kva er statleg inntektspolitikk. Kontrast nr. 60,        

Sosialistisk Opplysningsforbund: Frie forhandlinger eller tvangstrøye - Oslo 1976

St.meld, 82 74/75: Om pris- og inntektspolitikken kap. I St.meld. 14 77/78: Om sysselsettingspolitikken kap. I – V

Selvig, Kåre:  Inntektsoppgjør og lønnsglidning. Arbeidsgiveren -73

Selvig, Kåre:  Tariffoppgjør- former og realiteter. Bergen -75

Skånland, Hermod: Prisproblemene 4 år etter i "Penger og kreditt" 1977

Skånland, Hermod: LO-forbundene er monopoler som bør underlegges offentlig kontroll  i Økonomisk Rapport 2/80

 

Skånland, Hermod: Strategien for 1980-årenes politikk. Sosialøkonomen nr. 10/79

Serch-Hansen, Jan: Arbeid for alle. Sosialøkonomen nr. 5/77

Tveitereid, Sigurd: En kvartalsmodell for priser og lønninger, Stat.Sentralbyrå's rapporter 79/24

 

Vigtel, Per Morten: Stor forskjell mellom gode og dårlige bedrifter i de enkelte bransjer – Norges Industri nr, 19/79

Vale, Per Halvor: Lønnsoppgjøret, konjunktursituasjonen og inntektsfordelingen, Sosialøkonomen 5/77

Wold, Knut Getz:Den økonomiske situasjon. Oslo 1980

Aamo, Bjørn Skogstad: Hvorfor kombinerte oppgjør, Sosialøkonomen nr» 2/76

 

 

---

[1] korporativ stat: "Stat hvor hele næringslivet er organisert gjennom yrkesforeninger under kontroll av staten, som på den måten regulerer arbeidsmarkedet" (Gyldendal's fremmed­ordbok) -- (kombi) - og en tilnærmet fri konkurranse lokale oppgjør) økonomi,

 [2] “Følgende” næringer kan forklares av samtidige endrigner I “lønnsledende” næringer.