This is my first university essay, from 1980.

"Wage Bargaining - Local or Central Forms"

 - about the Norwegian semi-corporative wage bargaining system.
I focused on the economic effects, especially in relation to industrial competitiveness.
The institutional setting is a little bit changed but the principles are still valid.
arno@daastol.com

 

 

 

"TARIFFOPPGJØR - LOKALE ELLER SENTRALE FORMER" ?

 

MELLOMFAGSOPPGAVE I SOSIALØKONOMI

Ved Universitetet i Bergen 1980

Arno Mong Daastøl
Veiten 2, 5000 Bergen

INNHOLD :

1.                    Innledning

2.                    Tariffoppgjørets gang

3.                    Lønnssystemer og lønnsglidningsårsaker

4.                    Kombioppgjørets historie

5.                    Sentrale og lokale oppgjør

En vurdering

a)      lønnsutjevning og sysselsetting

b)      økonomisk vekst

c)      senking og stabilisering av inflasjonstakten

d)      virkemidlene mot inflasjon

e)      planlegging og medbestemmelse

6.            Anvendt literatur

 

1. INNLEDNING

TARIFFOPPGJØR - LOKALE ELLER SENTRALE FORMER ?

Om dette spørsmål er meningene svært delte, også innenfor de enkelte organisasjoner. Imidlertid er ledelsen i LO/NAF mer positivt innstilt overfor sentrale oppgjørsformer enn de menige medlemmer.

Noen smakebiter:

"En samordning ivaretar bedre enn noen annen form verdier som ansees for helt sentrale i vårt samfunn, slik som solidaritet mellom ulike grupper innenfor samfunner, trygghet for arbeidsplassene, en viss grad av sikkerhet for fremtiden med hensyn til prisutvikling, slik at det går an å planlegge både den enkeltes økonomi og bedriftenes og samfunnets økonomi." (Skånland i intervju i NRK 1976).

"Glidningen (d.v.s, de lokale lønnsoppgjør, min anmerkning) kullkaster våre prognoser og planer, den undergraver og svekker respekten for våre tariffoppgjør, reduserer nærings­livets troverdighet og skaper problemer for hele vår økonomi Glidningen har hittil også vist en enestående evne til å unndra seg kontroll, og problemet ser bare ut til å være blitt verre med årene.

Mens vi hittil hadde inntrykk av at lønnsglidningen i stor utstrekning svingte i takt med konjunkturene, synes denne sammenheng nå å være atskillig svakere. Nettopp dette er noe av det som gjør problemet så alvorlig", (K, Selvig i "Arbeidsgiveren" nr. 18 1977) .

De sentrale tariffoppgjør har siden 1956 (som forøvrig var et forbundsvist oppgjør) gjentatte ganger vært sam­ordnet med statens økonomiske politikk.

Samarbeidet kom i stand for å hemme prisstigningen, sikre sysselsettingen, utjevne lønnsforskjeller og sikre økonomisk vekst.

"Arbeidsløshet etter undersysselsetting representerer en mangelfull utnytting av ressurser...

Fortsatt produktivitetsvekst er nødvendig for å kunne løse alle de oppgaver vi fortsatt står overfor, både i Norge og i verden forøvrig ....

Dette forutsetter bl.a. bedre kontroll med og styring av endringene i samfunnet" (St.melding 14.77/78 s.35.)

"Etterhvert som inflasjonsproblemet er blitt stadig mer alvorlig, har mange land mer aktivt søkt å gripe inn i lønnsforhandlingene. Tanken er at med staten som en tredje part, i tillegg til arbeidstaker- og arbeids­giverorganisasjonene, kan det være håp om å nå frem til en lavere vekstrate i lønns- og prisnivå", (J.A. Isachsen: Inflasjon, 1978, s.117).

"lønnsglidningen, det er jo den som er vår økonomis hovedproblem" (Pål Kraby i NRK, 11.04.80).

For å kunne se motsetningene lettere vil jeg diskutere kombi oppgjør på den ene siden og lokale oppgjør på den annen. Jeg regner dermed samordna og forbundsvise oppgjør som mellomformer, mellom en tilnærmet korporativ.[1]

 

Hovedmotsetningene mellom disse to oppgjørsformene er to. Den første dreier seg om "medbestemmelser" kontra "plan­legging", og den andre dreier seg om "tilpassing" (av lønnskrav til bedriftens lønnsevne) kontra "lønnsutjevning". Svært grovt sett dreier det seg om korporative- kontra frikonkurranseforhold.

De tre følgende kapitler tar hovedsakelig for seg de faktiske, grunnleggende forhold omkring tariffoppgjør, lønnsglidning og kombioppgjørets inntreden på arenaen. Sistnevnte behandler framveksten av den "planlagte økonomi". Dette er bakgrunnsmateriale for fjerde kapitel som er en diskusjon av ulike sider ved lønnsoppgjørene.

 

2. TARIFFOPPGJØRETS GANG

"Tariffavtale - en avtale mellom fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold" (Arbeidstvist­loven, 5. mai 1927).

Tariffavtalen opprettes skriftlig (i Norge) og inneholder bestemmelser om utløpstid og oppsigelsesfrist. Hvis avtalen ikke sies opp, ansees den som automatisk fornyet -prolongert.

Det finnes flere praktiserte oppgjørsformer:

a)           Forbundsvise oppgjør der det sentralt forhandles om tariffen for et forbund under ett.

b)           Fellesoppgjør der LO/NAF forhandler om en generell tariff for alle forbund.

c)           Samordnet forbundsvise oppgjør er en kombinasjon av a) og b) der LO og NAF fastlegger en del sentrale trekk ved oppgjøret. De enkelte forbund og motsvarende arbeidsgiver­organisasjoner fører deretter tilpasningsforhandlinger innenfor den rammen de har fått tildelt
av LO/NAF sentralt.

d)           Samordnet - kombinert oppgjør er en variasjon av c) der staten og flere private næringsorganisasjoner blir enige om en avtale som i tillegg til c) om­ fatter statens økonomiske politikk (skatter, avgifter, subsidier) og dermed størrelsen av reallønna for LO's organiserte, bønder, fiskere m.fl.

Ved avstemning over avtaler under b), c), og d) regnes alle de avgitte stemmer i organisasjonene sammen. Under hver oppgjørsform - også de forbundsvise - hører en rekke tariffavtaler av forskjellig størrelse.

Riksmeklingsmannen kan kreve felles avstemning.

 

Forberedelsene til tariffoppgjøret starter 8-9 måneder før selve oppgjøret. Etter diskusjoner formule­rer grunnorganisasjonene sine krav. Kravene sendes til de respektive forbundsledelsene ca. fire måneder før oppgjøret. Kort etter møtes LO's representantskap for å trekke opp hovedlinjene for de forestående oppgjør.

Den første begynnelse til en tariffrevisjon er at de bestående avtaler sies opp av den part som er på offensiven. I etterkrigstiden har dette vært fag­bevegelsen. Før forhandlingene tar til, møtes hoved­organisasjonenes fremste folk for å bli enige om det tekniske opplegg for forhandlingene. De enkelte forbund - presenterer så sine krav for motparten (f.eks. M.V.L.) .

"Den første konfrontasjon kan være litt av et skue­spill, hvor delegasjonslederne og andre bruker sterke ord. Det er som om det tales fra galleriet. Fag­organisasjonenes krav koster penger, motparten forteller at fortjenesten er dårlig, konkurransen stor, og ut­siktene for den nærmeste fremtid ikke lyse. De må derfor avvise kravene, og si nei. Diskusjonen kan ofte være skarp i de første møter, men heldigvis oftest uten personlige angrep.

Muligens oppnår en enighet om enkelte rettelser i avtalene, som ikke gir stort i lønningsposene. Etter noen møter konstaterer partene at det ikke er mulig å oppnå enighet. Dette dikteres til protokollen, og partene går hver til sitt. Egentlig visste man dette før forhandlingene tok til. Selvsagt skjer det under at to parter fortsetter å forhandle, og kommer frem til enighet uten å besvære verken riksmeklingsmannen eller andre, men det er meget sjelden.

Når forhandlingene brytes er det bare første akt som  er ferdig. Enda er det langt igjen før teppet går ned for siste akt.

Plassene sies opp, og det skal meldes til riksmeklings­mannen som straks legger ned forbud mot arbeidsstans inntil mekling er prøvd. Han har 10 dager til denne jobben, men ofte går det mange ganger 10 dager før han er ferdig. Oppsigelsene kommer på rekke og rad, og ved en stor revisjon vil han helst se alt i en sammenheng, og da kan det dra ut. Selvsagt kan en av partene kreve meklingen avsluttet. Det gjøres ikke så lenge det er et lite håp om å komme fram til et an­befalt forslag". (Konrad Nordahl: Gode arbeidsår, s. 50, Oslo 1973).

"Det mest alminnelige er blitt samordnede forbundsvise oppgjør. Det blir forhandlet og meklet om hver enkelt tariffavtale mens de største og mest kostbare krav over­føres til forhandlingsutvalg mellom de to hovedorganisasjoner. Kommer en fram til et anbefalt forslag, går hele oppgjøret ut til medlemmene til felles av­stemming. Det er klart at denne formen skaper større spenning enn når hvert forbund gjør opp med sin direkte motpart. En direkte konflikt omfatter da den store eller lille gruppe der en ikke ble enig. Blir en ikke enig , eller forkastes et meklingsforslag som omfatter de ulike fag eller industrier, kan en konflikt ramme nesten hele produksjonslivet. Dette legger et sterkt press på partene". (op.cit., s. 50-51).

Meklingen kan være tvunget "hvis han (meklingsmannen) antar at arbeidsstansen enten på grunn av' bedriftens art eller på grunn av sitt omfang vil medføre skade for de almenne interesser" (Arbeidstvistloven §29, nr. 2). Dersom partene på eget initiativ bringer oppgjøret inn for riksmeklingsmannen, kalles det frivillig mekling.

Som regel gav meklingen resultat og' anbefalt forslag selv om ikke de forutgående forhandlinger gav noe positivt resultat.

"Selv om riksmeklingsmannen var med, kunne partene for­handle direkte og presentere for ham et forslag som han da la fram som sitt eget", (op.cit. s. 51). Dersom meklingen ikke gir resultat, kan partene i felles­skap bringe tvisten inn for lønnsnemda. En slik ordning kalles frivillig lønnsnemd. Rikslønnsnemdas avgjørelse er endelig og den har samme virkning som en tariff­avtale.

Noen permanent lov om tvungen lønnsnemd eksisterer ikke idag, men Stortinget kan vedta spesiallover for hvert enkelt tilfelle. Hvis det ikke er blitt oppnådd noen enighet og ingen spesiallov om tvungen lønnsnemd er vedtatt av Stortinget, blir det åpen konflikt. Etter krigen har de fleste oppgjør endt med tvungen lønns­nemd og i de gjenstående har man kommet til enighet. Hvis det skulle bli åpen konflikt, vil LO og NAF benytte seg av sine respektive pressmiddler (for LO: produksjons­reduksjon, og for NAF: inntektsreduksjon for de ansatte),
 

3. LØNNSSYSTEMER OG LØNNSGLIDNINGSÅRSAKER

Lønnssystemer (NOU - 77/26, s. 15)

De kollektive tariffavtaler omfatter en rekke forskjell­ige nivåer fra en håndfull personer opp til nasjons-nivå. Avtalene er utformet som minstelønnsavtaler eller som normallønnsavtaler.

Minstelønnsavtalene angir de laveste lønnssatsene som kan betales. Ut over dette kan det gis tillegg av forskjellig art (akkord, ansiennitet, bonus...) Normallønnsavtaler forutsetter ikke slike tillegg.

 

Vi kan også skille mellom prestasjonslønn (akkord av forskjellige slag, bonus, premie...) som avhenger av innsats, bedriftens økonomiske stilling o.l., og tidlønn som avhenger av arbeidets tid (timer, dager, uker, år, osv.).

 

Fastlønnssystemer som har utviklet seg i den senere tid er ulike typer av tidlønnssystemer. Fastlønnsavtalene revideres annet hvert år ved de sentrale (forbund eller "høyere") tariffoppgjør. Disse avtalene inneholder også bestemmelser som forutsetter at lønnssatsene skal vurderes og eventuellt reguleres en eller to ganger i året utenom de sentrale tariff­revisjoner. Siden "50-åra har det vært en overgang fra rene akkorder til blandede akkorder (f.eks. gruppe-akkord) og fra akkord til fastlønn - og dermed til tid­lønn.

 

Lønnsglidning er et begrep som dukket opp i de første etterkrigsår og det har fått øket oppmerksomhet. Lønns­glidningen blir beregnet som en statistisk restpost:
Den differansen mellom den faktiske lønnsøkning i en

periode og den lønnsøkning som er bestemt i de sentrale (inkl. forbundsvise) oppgjør. Den omfatter derfor en mengde forskjellige typer av lønnsøkninger som fast­legges lokalt i de enkelte bedrifter på formelt og uformelt vis. Disse lokale lønnsøkninger kan være hjemlet i tariffavtaler og jeg vil bl.a. derfor ofte velge å benevne de sentrale/forbundsvise tariffoppgjør/lønnstillegg "sentrale" - og ikke "tariff" - slik det ofte gjøres. Videre velger jeg ofte å kalle lønns­glidningen "lokale" oppgjør/tillegg. Jeg vil bruke disse benevnelser fordi jeg synes de bedre beskriver hvor, og dermed hvordan lønnstilleggene finner sted.

a)    De lokale tillegg kan oppstå ved direkte heving av lønnssatser - tidlønns- og/eller akkord­satser med eller uten hjemling i tariffavtaler. Disse til­leggene kan bli gitt som alders­tillegg og også som resultat av f.eks. Jern & Met/MVL-overenskomsten om at time­lønnen ikke skal være lavere enn 87% av gjennomsnittlig timelønn i verksteds-industrien. I konserner kan lønns­økning i en bedrift gi lønnsøkning i andre bedrifter p.g.a. avtaler om lik avlønning i bedriftene.

b)  Endring i arbeidsmetoder og produksjonsteknikk som medfører økt effektivitet og produksjon vil ved akkord gi økte lønninger når akkordsatsene ikke reduseres tilsvarende

Dette registreres som lønnsglidning. Selv om tariffavtalene forutsetter en slik akkordsats­reduksjon, vil arbeidsgiveren ofte la være p.g.a. f.eks. uforholdsmessig krevende revisjons­arbeid.

c) Ved prestasjonslønn vil lønna øke når innsatsen stiger eller øvelsen øker. Også dette registreres som lønnsglidning.

d) Gjennomsnittlig ligger fortjenesten høyere pr. time for akkordarbeid o.l. enn ved tidlønn. En overgang i lønnssytemer kan dermed bli registrert som lønns­glidning. På '70-tallet skulle dette ha bidratt til en negativ lønnsglidning.

e) Overtidsarbeid gir en høyere fortjeneste enn arbeid på ordinær tid. En økning av overtids­arbeid vil dermed registreres som lønnsglidning.

f) Vi vil også få registrert lønnsglidning når det finner sted en overgang fra lavere betalt arbeid til høyere betalt arbeid. Slike strukturelle for­ skyvninger kan forekomme mellom bransjer og bedriftsgrupper, mellom bedrifter innen de enkelte bransjer og innen de enkelte bedrifter.

Lønnsøkning i vanlig forstand - lønnsøkning uten mot­ytelse - vil bare finne sted under a) og b). Disse formene for lønnsøkning (lønnsglidning eller lokale tillegg) avgjøres fullstendig gjennom lokale besluttninger.

Tariffoppgjør tar som regel utgangspunkt i bedriftenes lønnsomhet - denne avhenger av pro­duktivitet, faktor­-priser, produktpriser samt av statlig beskattning. Tariffoppgjør tar også utgangspunkt i prisnivået målt ved konsumprisindexen, og lønnstakernes plass i samfunnets lønnsstruktur.

Sentrale oppgjør tar utgangspunkt i generelle økonomiske betraktninger for hele LO's organisasjonsområde og/ eller de enkelte forbunds organisasjonsområde. Dermed oppstår det forskjeller mellom lønnsevne og lønns­tillegg i bedriftene. For noen kan lønnstilleggene være for store i forhold til lønnsevne, mens andre kunne vært i stand til å gi større tillegg. I ekstreme tilfeller vil dette kunne føre til nedleggelse for den første kategori.

Når folk velger arbeidssted og bosted er lønnsnivået en av de bestemmede faktorer. Dermed kan ekspansive bedrifter med god lønnsevne øke lønningene for å trekke til seg arbeidskraft. Slik er bedriftenes lønnsevne blitt en av faktorene bak vår bo- og næringsstruktur. Dersom bedriftene ønsker å trekke til seg fagarbeidere som finnes fra før i bedriften, vil dette gjerne føre til lønnsøkning ikke bare for de nye arbeiderne, men også for større eller mindre deler av den tidligere arbeidsstokken. Det kan lønne seg for bedriften, og det kan lønne seg for samfunnet idet det har skjedd en overføring av arbeidskraft fra bedrift med liten lønnsevne (og liten grense prod. for arbeid) til bedrifter med høyere lønnsevne (høyere gr. prod.). Det er antatt at denne overflytting av produksjons­faktorer står for om lag 1/4 av den økonomiske vekst pr. innbygger i perioden 50-62 (St. meld. 71, 1972/73).  Denne øvrige vekst er et resultat av forbedring i produksjonsteknikk, organisasjonsforhold, økt ut­dannelsesnivå, stordriftsfordeler og investering.

For å beholde arbeidskraften vil de bedrifter som mister arbeidskraft kanskje øke sine lønninger utover lønns­evnen i påvente av bedre fortjeneste for sin bransje. I lengden - uten fortjenesteforbedring, vil dette føre til nedleggelse. Evnen til å gi lønnstillegg henger som nevnt sammen med beskattning, produktivitet, faktor-priser, innsatsvarepriser (inkl. lønn) og produkt­pris (idet vi antar at omsetning - og dermed etter­spørsel er variabel med produktprisen). I tillegg har vi kryssvirkninger fra andre markeder. (NOU 26/77, s. 35 -)

 

Beskattningen har bedriftene mindre mulighet til å påvirke. Produktiviteten er avhengig av investeringer som igjen er avhengig av en rekke faktorer. Bl.a. kan nevnes forventning om framtidig fortjeneste, konkurranse­forhold i bransjen, kredittilgang (herunder egenkapital).

Prisene på innsatsvarene kan ha stor betydning hvis de er bransjespesifikke, eller brukes spesiellt in­tensivt i denne bransje slik at forandringer kan føre til etterspørselsvridning på markedet i forhold til andre bransjers produkter.

Under forhold der like forhold råder m.h.t. innsats­varen, vil mulighetene til kostnadsoverveltning på konsumenten, d.v.s. produktprishøyning, være stor.

Mulighetene for kostnadsoverveltning har stor betydning, for mulighetene til å gi lønnstillegg. Dette er tilfelle når økte priser på innsatsvarer - herunder lønn, kan overveltes på konsumenten gjennom økte produkt­priser uten at omsetningen går ned. Slike forhold vil vi ha når etterspørselselastisiteten (d.v.s. etter-spørselsfølshomheten) er liten m.h.t. prisen. Økte muligheter for vare-substitusjon vil øke denne elastisi­teten. Aukrust-modellen (foruten Keynes i 1925) skiller mellom konkurranseutsatt sektor der elastisiteten er stor, prisene er bestemt på verdensmarkedet og mulighet­ene for prisøkning uten å prise seg ut av markedet er liten (eksportkonkurranse: treforedling, elektro­kjemisk, elektrometallurgisk, skipsfart, olje. Importkonkurranse: Teko, næringsnytelse, møbel).

Den skjermede sektor hvor elastisiteten er mindre og prisene bestemmes av kostnadene på hjemmemarkedet, har derfor større muligheter til å la konsumentene betale lønnsøkningene og opprettholde profitten ved å ta høyere produktpriser.

Imidlertid går det for mange varer an å prise seg ut også her ettersom en for høy pris vil føre til at konsumentene foretrekker andre varetyper (bransje-eksempler: Helse- og sosialvesen, transport).

Grovt sett vil derfor lønnsøkninger i konkurranseutsatt sektor bidra til å redusere eierinntekt og i lengden konkurranseevnen - andre forhold holdt konstant – mens lønnsøkninger i skjermet sektor vil bidra til inflasjon. Hvis lønnsøkningen holder takten på produksjonsøkningen i de enkelte sektorer, vil hverken eierinntekter eller produktpriser bli endret, andre forhold holdt konstant.

Et forhold som sjelden vurderes, er at et system basert på lønnsglidning gir mulighet til kontinuerlig tilpassning mellom produktivitet og lønnsnivå. Sentrale tariffoppgjør vil i større grad gi opphav til mistilpassninger her fordi produktivitetsendringer generelt beveger seg jevnt, mens tarifftillegg beveger seg i "hopp". Dette vil slå ut i at konkurranse­evnen vil variere rundt en gjennomsnittlig "verdi" i bølgeform overtid.
 

4. KOMBIOPPGJØRETS HISTORIE

 

Konrad Nordahl:

 

"Det som kanskje mest karakteriserte revisjonene i 1930 åra, var at de forskjellige regjeringer viste stor varsomhet med å blande seg inn i en tariffrevisjon. Det ble ikke fra regjeringshold forsøkt å trekke opp en økonomisk ramme for hva som fra et sammfunnsøkonomisk synspunkt ville være et rimelig oppgjør. Den alminnelige oppfattning var at dette fikk partene gjøre opp seg imellom, uten noen innblanding fra det offentlige. Dette hindret ikke at regjeringene i mellomkrigsårene flere ganger grep inn med tvungen voldgift for å stoppe en konflikt (1927) eller for å hindre at en konflikt brøt ut. Begrunnelsen var da de samfunsmessige skadevirkninger. Ellers mente vel regjeringene - i tråd med de liberalistiske prinsipper at det lå utenfor deres kompetanse å komme med en økonomisk analyse og presentere denne for partene.

 

Det skjedde ikke noen endring i dette da Nygaardsvold -regjeringen tok over styret i 1935. Noe ønske fra partene om at regjeringen på forhånd skulle komme med "veiledning" om hvordan et økonomisk oppgjør skulle se ut, var det ikke. Den alminnelige oppfatning i organisasjonene kan uttrykkes slik at de helst så at myndighetene holdt seg lengst mulig vekk fra dette feltet. Man skulle klare brasene selv.

 

Det kom til å bli store endringer i dette forholdet i etterkrigstiden. Den førte oss inn i en epoke sa det stadig mer og mer ble ropt på samfunnets bistand, både generelt, for de enkelte landsdeler, og for spesielle grupper av mennesker. Skulle alle disse kravene imøtekommes, måtte statsmaktene få en sterkere innflytelse på mange områder som tidligere ble regnet for "privat grunn". I alle demokratiske stater har regjeringene utvidet sitt innflytelsesområde. Ikke minst på det økonomiske område gjorde dette seg gjeldene, og dermed fikk organisasjonene i arbeidslivet føling med den nye tid.

Bare det at regjeringen hadde plikt til å arbeide for full sysselsetting, krevde, både overblikk og inngrep".

- I løpet av 30 åra utviklet bl.a. Keynes og Pigou teorier som la vekt på en stat som aktivt regulerte det økonomiske liv.

 

"Krigen ga anledning til virkelig å prøve den nye teorien og dens teknikker i praksis. Denne utprøving ble betraktet som så vellykket at det etter krigen ble regnet med at de nye teknikkene kunne hindre en gjentakelse av mellom­krigstidas kraftige rystelse av hele den kapitalistiske verdensøkonomien. Det var således en kombinasjon av erfar­ingene fra mellomkrigstida og fra krigen som utgjorde grunn­laget for nytenkningens praktiske gjennombrudd etterpå. Karakteren av hovedmålene for den økonomiske politikk etter den 2. verdenskrig viser tydelig tilbake til mellomkrigstidas problemer." (Harald Berntsen: States rolle i norsk økonomi før og etter krigen, Kontrast nr. 33. s. 6)

Hovedmålene var full sysselsetting, en jevnere inntekts­fordeling, økonomisk vekst og stabile priser. For å oppnå økonomisk vekst gjennom høye innvest, gjaldt det å holde lønningene nede og hindre arbeidskonflikter. Og for å hindre arbeidskonflikter gjaldt det å holde full sysselsetting, jevnere inntektsfordeling, økonomisk vekst og stabile priser. Dessuten skulle staten motarbeide konjunktursvingninger fra utlandet. Den fulle sysselsettinga sørget en aktiv stat for. Utbyttebegrensningen (på aksjer) sørget for jevnere inntektsfordeling og høyere økonomisk vekst, (gjennom å øke bedriftens egenkapital).

Stabile priser skulle sørge for muligheten til en planlagt inntektsfordeling og profitable innvesteringer. Kontrollerte lønnsendringer, subsidier og rasjoneringer skulle bidra til stabile priser.

Lave kontrollerte lønninger ble ivaretatt av en samtykkende DNA/LO-ledelse som samtidig agiterte hardt for moderasjon, og godtok en provisorisk tvungen lønnsnemnd.

Den permanente loven om tvungen lønnsnemd ble opphevet 1953(49) istedet har tv.lønnsn. gjentatte ganger blitt gjennomført ved særlover i enkelttilfeller.

"For så vidt har streikeretten vært svært begrenset i alle år etter annen verdenskrig: Streik blir i praksis bare tillatt når den ikke rammer særlig hardt" (Edvard Bull: Norsk Fagbevegelse s 156)

"I Norge er skiftet i synet på statens rolle i økonomien i vesentlig grad bundet sammen med Arbeiderpartiets fram­vekst til statsbærende parti. Det var først og fremst Arbeiderpartiet som tok initiativet i agitasjonen for sterkere statlig kontroll og regulering, og som gjennomførte det nye syn i praksis. (Berntsen s 15)

For "Selvsagt følte ledelsen i LO og forbundene et visst medansvar med den sittende Arbeiderpartiregjering, og ønsket ikke å øke vanskene for den" (Nordahl s. 54)

"Veksten i statens rolle er ledsaget av et stadig mer ut­visket skille mellom staten og nærings- og interesse­organisasjonene. Styrken i denne utviklingen har antagelig Arbeiderpartiets maktovertakelse som viktig forutsetning". (Berntsen s. 14)

Integrasjonen av stat, næringsorganisasjoner og interesse­organisasjoner foregikk bl.a. gjennom opprettelse av en rekke samarbeidsorganer, Statlige inngrep i streikeretten/og ved at fagbevegelsen selv overtok statens rolle innad i fag bevegelsen. -Produksjonsutvalg og rasjonaliseringskontor skulle bidra til produksjonsvekst mens streng disiplin innad i fag­bevegelsen skulle sørge for "arbeidsfred".

(Antallet samarbeidsorg. økte fra 13 i 1930,til 40 i 1940 og 122 i 1957). Integrasjonen fikk et voldsomt puff fra og med krigen, men startet allerede omkrig 1930. Arbeider­partiets Hornsrud-regjering. av 1928 ble presset igjennom av LO og DNA-stortings-gruppen mot partisynets vilje for å sette ut i livet noen av program postene. "Den korte regjeringstiden i 1928 hadde skapt presedens, et prinsipp var kastet over bord". (Finn Holden: Mot vår egen tid 1920 - 45 s. 59).

 

"Etter at staten, med en arbeiderregjering i spissen påtok seg ansvar for full sysselsetting, økonomisk vekst og iallfall en viss kontroll med prisstigningen ble fag­foreningsarbeidet uendelig mye mer innviklet. Dertil kommer at arbeiderbevegelsen inklusive fagorganisasjonen, mer og mer måtte ta hensyn til de store velgermassene utenfor den egentlige "arbeiderklassen" - småbrukere, fiskere, funk, sjonærer. Det var da ikke lenger fornuftig å kreve alt en kunne ha håp om å få, eller å streike når det var en sjanse til å streike. Det kunne godt være situasjoner da arbeids­giverne ville strekke seg så langt at en voldsom pris­stigning måtte bli resultatet. Fagorganisasjonen måtte prøve å få medlemmene til å godta beskjedne og forsiktige tariffkrav. I ganske høy grad kom regjeringen og LO¹s og Arbeidsgiverforeningens ledende folk til å samarbeide ut fra en delvis felles oppfatning av målene for den økonomiske politikk". (Bull s. 188)

 

"Alt i 1930-31 innleder LO og NAF samtaler som i realiteten er forhandlinger som en hovedavtale. Dette arbeidet munner ut i Hovedavtalen av 1935. Et avgjørende aspekt ved Hoved­avtalen er at den legger den endelige avgjørelsesmyndighet i konflikter til topp-planet i de to hovedorganisasjonene, og dessuten at samarbeidet mellom de to bygges ut som en følge av denne utvikling avvikler Stortinget de såkalte arbeiderfiendtlige lovene det hadde vedtatt i mer tilspissede år, bl.a. tukthus­loven og lover om avstemnings- regler for hovedorganisasjonene. I steden vedtar imidlertid fagorganisasjonen sine egne avstemningsregler som er vel så strenge som Stortingets hadde vært.

Det skjer altså en utbygging av samarbeidet mellom LO og NAF, samtidig som organisasjonene bygger ut midler til å kontrollere seg selv (- d.v.s. grunnplanet. A.M.D.) Idet partiet overtar statsmakten og LO og NAF vokser sammen med statsadministrasjonen ved representasjon i offentlige komiteer og utvalg, blir arbeiderorganisasjonens egne kontrollmidler også statens.

Den større velvilje overfor voldgift og andre inngrep begrunnes imidlertid ikke bare med at regjeringen nå er arbeidernes egen. Også den ekstraordinære situasjon med arbeidsløshet og depresjon ble trukket inn. Før lønningene kunne økes, måtte produksjonen og sysselsettingen bringes opp". (Berntsen s. 13 & 14)

"Sett fra organisasjonens side må dette samarbeidet på toppnivå nødvendigvis medføre en viss grad av binding. For det første fordi deltaking fordrer at reglene følges - altså at en antar en såkalt ansvarlig rolle. For det andre forpliktes en gjennom de vedtak og innstillinger som kommer ut av samarbeidet. For det tredje er rammen for samarbeidet som regel gitt på forhånd, ved det mandat som komiteen er blitt tildelt på forhånd av de politiske myndigheter eller av forvaltningen.... En slik binding representerer på mange måter et slags offer fra organi­sasjonens side - de må gi fra seg noe av sin handlefrihet. Men på den annen side får de noe igjen - eller ville de ikke delta i arbeidet. De oppnår som regel innflytelse og medbestemmelser over de beslutninger som fattes - eller ved utredningsvirksomhet over grunnlaget for framtidige av­gjørelser. (Tom Colbjørnsen og Odd Nordhaug: Norske fagbev. En org. sosiologisk studie, Bergen 1975 s. 165)

"Generelt har deltakelse vært positivt vurdert. Dette forut­setter grunnleggende enighet og interesse fellesskap mellom de samarbeidende parter, hvor høylydt strid gjennom masse­media og folkevalgte organer anses som dysfunksjonelt for de felles formål. Samtidig forsterker antakelig samarbeidet i seg selv kvalitet og fellesskapsfølelse mellom deltakerne innbyrdes - altså en horisontal harmoni blandt de deler av organisasjonens toppledelse som møtes til kollegialt samarbeid, og på tvers av eventuelle interessekonflikter i de ulike organisasjoner (Øyvind Østerud: Samfunnsplanlegging og pol. system, Oslo 1972 s. 66)

Interessefellesskapet dekker antagelig produktivitets­økning og prisstigningen. I motsetning til Colbjørnsen/ Norhaug mener jeg bestemt at int.fellesskapet også dekker inntektsfordelingen i den grad eierinntekten øker bedriftens egenkapital, og innenfor visse flytende grenser som avgjøres av relativ og faktisk levestandard o.l., når et vedtak er truffet på topplanet i komiteer og utvalg, vil det være LO"s plikt å få dette godtatt på grunnplanet i organisasjonen". (Th.Chr.Wyller i Dagbladet 1. april 1974)

"Å være effektiv deltaker i det korporative system krev eit velsmurt organisasjonsapparat. Det LO treng er først og fremst: ein solid stab med økonomiske ekspertar som best mogeleg kan takle den ekspertisen som arbeider for dei andre "partane", og som kan fremje gode krav innanfor rammene av det økonomiske systemet. - ein straumlinjeforma organisasjon som kan få grunnplanet til å godta dei resultata som toppleiinga finn er akseptable.

I denne sammenheng er det viktig å forstå dei ønska LO-leiinga har om å endre organisasjonsformen i LO. Både eit organisasjonsmønster med direkte medlemskap i LO, og eit som byggjer på færre forbund, legg opp til ein styrka sentral organisasjon og leiing.

Dette møter nettopp dei behova som vi nevnte overfor. Vi må ikkje oppfatta dette som noka"n teori om samansverging, men som eit svar på dei problema leiinga i LO har". (Rolf Ree og Asbjørn Eldhammer: Kva er statleg inntekts­politikk, Kontrast 60 s. 160 - 61).

"Når selve det sentrale fagforeningsarbeidet, tariffarbeidet blir en "vitenskapelig" sak for eksperter-sosialøkonomer og fastlønte tillitsmenn - skifter nødvendigvis hele bevegelsen preg. Og det er fare for at mange vanlige med­lemmer vil føle seg like fremmede overfor den faglige ledelsens resonnementer som overfor bedriftsledernes, og nesten like maktesløse". (Bull s. 190).

"Tvungen sammenslåing av vidt forskjellige yrkesgrupper, sentralisering i storforbund og oppløsning av grunnorga­nisasjoner til fordel for storavdelinger vil skape strek misnøye, av makt på lokalt plan og større slapphet i arbeidet blandt de fagorganiserte. Kammerfoss Arbeider­forening mener at kongressen bør vedta en målsetting som går ut på å styrke nettopp de eksisterende lokale avdelinger og de faglige samorganisasjoner ved demokratisering av regelverk og besluttningsprosess. Bare slik kan vi sørge for en aktiv deltagelse fra grunnorganisasjonene som er nødvendig for at fagbevegelsen skal være de fagorganisertes redskap".

(Forslag til LO-kongressen 1977 fra avd 99 av NPF)

Etter krigen har de private og offentlige investeringer blitt av stadig større karakter. På 70 tallet har de internasjonale økonomiske fluktuasjoner antatt betydelige dimensjoner.

(Jfr: "Størst er kanskje de problemene som henger sammen med usikkerheten - økonomisk og politisk" fra Knut Getz Wold. Den økonomiske situasjonen 1980.)

 

Begge disse forhold har gjort planleggingens nødvendighet større. Planleggingens funksjon er å sikre gunstige inn­tjenings­vilkår for investeringer og dermed sikre at inn­vesteringene blir foretatt. I likhet med i/gjenreisnings­perioden skal investeringene sikre økonomisk vekst og levestandards­forbedring samt DNA-regjeringsposisjon.

Under de internasjonale forpliktelser om stabilisering av valutakursene, og ikke minst vår egen interesse av å bidra til dette som den svært åpne økonomi vi er, har vi små muligheter til å bruke kursforandringer som mottiltak mot infalsjon- både importert og selvprodusert.

De "virkemidler” som står til rådighet i arbeidet med å styre prisutviklingen.

”............................ finnes i første rekke i etterspørselsregulering ved bruk av de tradisjonelle økonomisk-politiske virkemidler, i direkte prisreguleringstiltak og pristilsyn i et ut­videt samarbeid mellom myndighetene, og organisasjonene om inntektspolitiske spørsmål.

Men regjeringen mener at det i første rekke er ved et utvidet samarbeid mellom partene i inntektsoppgjørene og myndighetene at det kan tas et avgjørende skritt frem­over mot en bedre løsning av prisproblemene". (St.meld.nr. 32 74/75, s.3-4)

 

"De tiltak som vil inngå i et inntektspolitisk samarbeid vil omfatte konkrete vedtak om skattesatser og -regler, lønns og pristillegg m.v.

For staten vil dette bl.a. innebære en forpliktelse til å holde sin disponering av reelle resurser innen bestemte rammer. Organisasjonene i arbeidslivet vil måtte påta seg en forpliktelse til å holde den avtalebestemte lønns­stigning innenfor bestemte rammer. Det må også trekkes opp retningslinjer for den beregnede inntektsøkning i jordbruket.

Spesielt vil regjeringen fremheve tiltak som kan gjennom­føres med sikte på å bringe den del av inntektsdannelsen som faller utenfor organisasjonenes virksomhet under bedre kontroll. Dette gjelder både inntektsgrupper med fri inntektsdannelse og lønnsglidningen".(op.cit.s.3)

 

Prisproblemutvalget foreslo i 1973 opprettet et forpliktende varig samarbeide i et pris og inntektspolitisk råd. I St.meld. 82 74/75 (s.10) mener Regjeringen at dette forpliktende arbeide inntil videre bør foregå i Kontakt­utvalget, (rep. fra Stat, LO NAF, Bondelag, Bonde og Små­brukarlag, samt Fiskarlaget), og at løsningene skal være tilpasset de aktuelle omstendigheter. "Utvalget la imidlertid vekt på at man måtte etablere et samarbeid som var like varig som selve det problem en stod overfor" (Skånland - prisproblemene 4 år etter" s. 6)

Når store deler av LO gikk mot opprettelsen av et inn­tektspolitisk samarbeid gjennom det nevnte råd, kan det være gunstig å utvide samarbeidet gjennom kontakt­utvalget istedet.

Opponentene i LO hevdet at et utvidet inntektspolitisk samarbeid ville begrense den lokale forhandlingsretten, frata grunnplanet påvirkningsmuligheter og dermed passivisere fagbevegelsens medlemsmasse. (For en videre vurdering se kap. 5 c og 5 e)

5. SENTRALE OG LOKALE OPPGJØR - EN VURDERING

Kombioppgjørets hensikt har vært å stabilisere økonomien, senke inflasjonstakten, opprettholde den økonomiske vekst, sikre sysselsettingen og utjevne lønnsforskjeller.

a)Lønnsutjevning og sysselsetting

 

er ønsket fordi mange lønnsulikheter sees på som "urettferdige", og fordi sysselsetting sees som et gode - medfører produksjon av goder - i motsetning til arbeidsløshet som skaper sosiale problemer.

Som nevnt i kapittel om tariffoppgjør, fører en lands­omfattende lønnssats til at enkelte bedrifter betaler mer enn de har evne til mens andre betaler mindre enn evnen. Skjermede bedrifter med relativt høye lønns­kostnader vil om mulig legge på priser og dermed bidra til innenlands inflasjon.

Konkurranseutsatte bedrifter uten mulighet til å legge på prisene (kostnadsovervelting) vil ganske enkelt gå konkurs.

I bedrifter med høyere lønnsevne enn "sentralsatsen" vil lønnsglidningen gi arbeiderne en del av overskudd som ellers ville gått til utbytte eller egenkapital.

Stat, NAF sentralt og LO sentralt går inn for å begrense lønnsglidningen og øke de sentrale lønnstilleggenes betydning.

Dette reduserer markedets betydning som tilpassnings­mekanisme. Mens lokale fagforeningsfolk sannsynligvis ikke ville "forhandle seg ut på gata", kan sentral-tilleggene få dette til følge. Mens lokale fagforenings­folk sannsynligvis ikke ville tillate en større økning i eierinntekter uten selv å ta ut noe av lønnsomhetsstigningen i økte lønninger, kan sentraltilleggsformen føre til dette.

Om staten, NAF sentralt og LO sentralt får det som de vil med en sterk begrensing i markedets rolle i lønnsbestemmelsen, vil vi få en sanering av lavt­lønnsbedrifter som ikke har mulighet til å bidra til inflasjon gjennom prispålegg.

Avviklingen av de selektive støttetiltak og økning av lavtlønnstillegg finansiert av bedriften selv, skulle forsterke saneringstendensen. Dette gjelder spesielt konkurranseutsatte lavtlønnsbedrifter f.eks. TEKO, men kan også få konsekvenser for "svake" konkurranse­utsatte "middellønnsbedrifter".

Dessuten skulle vi få en større økning i eierinntektene. Om denne skal gå til utbytte eller egenkapital avhenger av beskattningen. Lettelsene i utbytte-beskattningen skulle føre til større uttak - mens lettelsene i investeringsbeskattningen skulle føre til økning i egenkapital.

På denne bakgrunn kan det sies at sentrale lønnsoppgjør og begrensing av lønnsglidning vil undergrave syssel­settingen i (import) konkurrerende, arbeidsintensive bransjer, men styrke og utvide den i (eksport) konkurrerende, kapitalintensive bransjer, fordi førstnevnte rammes hardt av lønnstillegg og da spesielt lavtlønnstillegg siden lønnskostnader er en betydelig del av deres utgifter. Motsvarende rammes sistnevnte kategori lite av lønnstillegg og da spesielt begrensing av lønnsglidning ettersom lønns­kostnader utgjør en relativt liten andel av deres utgifter, (Siden lønnssomheten er mer differensiert mellom bedrifter enn mellom bransjer, vil det kanskje være mer korrekt å si at strukturomleggingen vil skje mellom bedrifter mer enn mellom bransjer),

En slik oppgjørsform vil derfor føre til en struktur­omlegging fra konkurranseutsatte arbeidsintensive lavt­lønnsbedrifter til kapitalintensive høytlønnsbedrifter.

"Et grunnleggende problem er behovet for stukturomlegginger i næringslivet og på arbeidsmarkedet. Næringspolitikken bør ta sikte på å stimulere til slike omlegginger, ikke å motarbeide dem gjennom selektive støttetiltak".

(Knut Getz Wold: Den økonomiske situasjon, 1980 s.15)

"Overgang til virksomhet med høgere produktivitet er også den beste løsning på lavtlønnsproblemene. Større geografisk mobilitet kan imidlertid lett komme i konflikt med distriktspolitiske målsettinger, Her vil den geografiske differensiering av avgifter og skatter være et viktig virkemiddel", (op.cit. s.6)

Større mobilitet skal altså løse lavtlønnsproblemet. Sentrale tariffoppgjør vil både direkte på kort sikt og indirekte på lang sikt føre til utjevning av inntekts­forskjeller mellom lønnstakere, og samtidig føre til økning av inntektsforskjeller mellom kapitaleiere.

Lettelsene i utbyttebeskattningen vil føre til øket inntektsforskjell mellom lønnstakere og kapitaleiere i kapitalintensive bedrifter. Videre vil antakelig tariff­oppgjør opprettholde sysselsettingen generelt sett.

Lokale oppgjør skulle derimot øke lønnsforskjellene og sannsynligvis opprettholde den nåværende bo- og nærings­struktur i større grad enn ved sentraliserte oppgjør. Det er antakelig en negativ proporsjonalitet mellom økningen i lønnsdifferansen og sLrukturomleggingen når man betrakter den rent bedriftsøkonomiske siden.

Imidlertid vil det være en proporsjonal sammenheng mellom lønnsdifferanser og inntektsmotivert mobilitet. (Her er det selvfølgelig forutsatt at folk som flytter på seg yrkesmessig og/eller geografisk har et alternativt arbeidstilbud. Dette forutsetter igjen at arbeiderne/ eierne i høytlønnsbedrifter ikke tar ut hele fortjenesteøkningen i lønn/utbytte, men at egenkapitalen øker og brukes til investeringer og høyere sysselsetting).

Sagt på en annen måte: Sammenpressingen av lønnsstrukturen fører til at arbeidskrafttilbudet øker mens etterspørselen avtar i de importkonkurrerende arbeidsintensive lavtlønns­sektorer, og at tilbudet synker mens etterspørselen øker i de eksportkonkurrerende kapitalintensive høytlønnssektorer.

Effekten av dette er strukturomlegging. Hvilken virkning som er sterkest og avgjør om lønnsdifferanser stabiliserer eller omlegger nærings- og bostrukturen, er avhengig av individenes preferanser for høyere lønn kontra mer stabilt nærmiljø. Jeg mener sammenhengen lønnsdifferanse og strukturomlegging generelt er negativ, noe de eksisterende lønnsdifferanser mellom fungerende bedrifter skulle bevise,

Geografisk differensiering av avgifter og skatter vil svekke denne negative sammenheng idet lettelser, i distrikter hvor det er en overvekt av arbeidsintensive bedrifter, vil gi disse mulighet til et høyere lønnsnivå uten å skjære ned på profitten og "dermed" på egenkapital og investeringer.

Lavtlønnstillegg som finansieres generelt - d.v.s, av næringslivet totalt og fordeles gjennom en sentral kasse vil også svekke den negative sammenheng mellom lønnsdifferanse og strukturomlegging. En slik sammenpressing av lønnsstrukturen vil senke lønnsmotivert mobilitet og samtidig gi større muligheter til opprettholdelse av næringsstrukturen gjennom senkning av produksjons--kostnadene for vanskeligstilte bedrifter.

Bemerkelsesverdig er det at NAF har gått imot en slik finansiering av lavtlønnstillegg mens LO går inn for dette.

b) Økonomisk vekst

er ønsket fordi det gir mulighet til;

1)      levestandardsøkning gjennom inntektsøkning - d.v.s. lønnsøkning med opprettholdelse av profitt­marginen.

2)      lettere omfordeling av inntektene når noen kan øke sin levestandard uten at andre får det dårligere.

3)      opprettholdelse av sysselsettingen gjennom ekspansjon av.produksjonen som kan sysselsette arbeidere som rasjonaliseres vekk.

Grovt sett vil sentrale oppgjør føre til større økonomisk vekst enn lokale oppgjør i den grad de fører til sterkere struktur­omlegging til kapitalintensiv industri og økning i "gjennom­snitts­profitten" i industrien. Det gjelder altså å få en forskyvning av positive profitter fra arbeids­intensiv til kapitalintensiv industri, samt en forskyvning av inntekt fra lønn til kapital.

De siste par års økonomiske politikk (78 - 79) har ført lønnsandelen av nasjonalproduktet ned og tilbake til størrelser for 1975. Tilsvarende har kapitalinntekten steget. Getz Wold (1980) hevder at et moderat "lønnsoppgjør vil være av sentral betydning for at det skal lykkes å bevare sysselsettingen, en rimelig prisstabilitet og en tilfreds­stillende utenriksøkonomi".....

"Vi står her overfor det største problem, ikke bare i vårt, men i alle moderne industrilands økonomiske politikk" En omfordeling av inntekt fra arbeid til kapital er altså nødvendig, ifølge Getz Wold for å sikre vårt økonomiske systems levedyktighet. En ortodoks keynesianer ville vel ha innvendinger m.h.t. etterspørselsvirkningen av en slik inntektsomfordeling. Jeg er ikke kompetent til en slik vurdering, men Getz Wold's resonnement må være at en økning av kapitalinntektene er nødvendig for å opprett­holde/øke investeringene idet spareraten ansees å være høyere for kapitalinntekter (Rødseth: ca, -0,84) enn for lønnsinntekter (ca. 0,16).

Investeringene skal sikre opprettholdelse eventuelt økning av sysselsettingen. Imidlertid har vi i Norge hatt en høy grad av sysselsetting og økonomisk vekst er derfor avhengig av at det overføres arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive næringer. Lave fødselstall og innvandrings­stopp forsterker dette forhold.

M.h.t. en senkning av lønnsandelen har oppgjørsformen og statens "pakker" vært tillagt en sterk rolle. Det har ofte vært vist til at sentrale oppgjørsformer gir lavere realiserte lønnskrav og derfor er ønsket. Bl.a. Getz Wold refererer til de store tilleggene i det forbundsvise oppgjøret i 1974. Som Munthe nevner (se s. 40) var det imidlertid så gunstige forhold for store realiserte lønnskrav det året, at man svært vanskelig kan tillegge de store lønnsøkningene oppgjørs­formen. (Se bl.a. Sigurd Tveitereid: En kvartalanalyse av priser og lønninger 1968 - 78).

Statens "pakker" vil derimot kunne senke lønnsandelen i den grad de fører til lavere realiserte nominelle lønnskrav overfor bedriftene. Staten på sin side behøver ikke bli belastet med større underskudd på budsjettet idet deler av statens pakke og hovedparten av det nominelle lønnstillegget tas inn som økte direkte og indirekte skatter og avgifter. (Finansminister Ulf Sand nevnte i Dagbladet, april -80 at han regnet med å få det vesentligste av Sand-sekk -utgiftene inn som økte skatter og avgifter).

Getz Wold ser lønningene vesentlig som en kostnadsfaktor og dermed en fare for syssel­settingen. Han ser lønningene mindre som en etterspørselsfaktor for norske varer_r og dermed en "sikring" av sysselsettingen. Dette er uttrykk for Getz Wold's syn på norsk, økonomi som svært åpen der økte lønner fører til inflasjon, økte kostnader og lavere sysselsetting i den konkurrerende sektor, samtidig vil økte lønner på etter­spørsels­siden føre til relativt mer import enn merproduksjon av norske varer, og dermed en økning av importoverskuddet.

c) Senking og stabilisering av inflasjonstakten er ønsket fordi

I) det øker sikkerheten for gunstige inntjeningsvilkår (se Getz Wold her s .21) for investeringer, noe som skal sikre at investeringene vil bli foretatt.

II) det senker produksjonskostnadene og øker dermed konkurranseevnen overfor utlandet, noe som vil trygge
sysselsettingen.

III) det øker mulighetene for en sikker planlegging av inntektsfordelingen.

IV) det øker sparevilligheten - under forutsetning av at senket inflasjon fører til høyere realrente på sparing og
at realrenten påvirker sparing.

Punkt I) kan påvirkes i ønsket retning med stabiliserings­politikk, punkt II) med valutapolitikk og punkt III) og IV) med skatter-og kapitalmarkedspolitikk. Med en bindings- og stabiliseringspolitikk for valutaen kreves det imidlertid alternative tiltak.

Inflasjon fører videre til tåkelegging av prisene som allokeringsmekanisme,

Foruten de nevnte negative følger av inflasjon virker inflasjon positivt vekstfremmende idet den senker finans-beholdningers verdi og dermed skaper investeringer, For økonomisk vekst kan dermed en moderat, stabil inflasjon være gunstig. Inflasjon kan også lette inntektsomfordelinger av ønsket art.

For å kunne gi en vurdering av senkning av inflasjons­takten, vil jeg kort beskrive forskjellige inflasjons-teorier (basert på Jon A. Isachsen's: Inflasjon - et uløselig problem).

l. Monetærteorien hevder at økning i pengemengden medfører inflasjon.

Dette forutsetter at pengenes oppløpshastighet er konstant. Imidlertid antas rentenivået å forandre omløpshastigheten (idet kostnaden ved å holde penger går opp relativt til å holde andre verdi­gjenstander når renten stiger). Pengemengden og rentenivået vil også kunne påvirke aktivitetsnivået i økonomien.

Monetaristene hevder at øket pengemengde vil føre til inflasjon i det lange løp bl.a. på grunn av forventningsdannelser om inflasjon, Keynesianerne er villige til å godta noe inflasjon for å øke aktivitetsnivået i økonomien, Keynesianerne er mest opptatt av stabiliseringspolitikk på kort sikt, mens monetaristene er mer bekymret for de langsiktige tendenser,

 

En restriktiv pengepolitikk skulle hemme inflasjons-takten ifølge monetaristene, På debet siden kan dette senke sysselsettingen.

2a Sektorteorien bygger på en oppdeling av økonomien i flere sektorer (f.eks. primær, sekundær og tertiær-sektor) med ulike produktivitetsutvikling" .... dersom prisene holdes konstante for den sektoren med sterkest vekst i produktiviteten, og lønnsnivået følger produktivitetsutviklingen her, vil kravet om den samme lønn i den lavproduktive sektoren kombinert med opprettholdelsen av fortjenestemarginen lede til prisstigning her. (Isachsen i Inflasjon s,35).

Inflasjonen sees her som kostnadsbestemt (cost push). Denne teorien er sentral i Aukrust-inflasjonsmodell. Ifølge sektorteorien skulle lønnsøkninger i takt med produktivitetsøkninger senke inflasjonstakten. Regningen blir her større inntektsforskjeller mellom lønnstakere.

2b En verdensmarkedsvariant av sektormodellen skiller mellom primær og sekundærvaresektorer og hevder at ustabile råvarepriser skaper inflasjon. Oppbygging av råvarelagre vil kunne redusere prissvingningen og dermed inflasjon. (Se N. Kaldor: Inflation and Recession in the World Economy).

3 Phillipskurveteorien hevder at det er en negativ sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet. Hvis etterspørselen skal være så stor at alle bedrifter arbeider med full kapasitetsutnyttelse og dermed i størst mulig grad klarerer arbeidsmarkedet, så vil enkelte bedrifter få en overskuddsetterspørsel, For å øke produksjonen tøyer de kapasitetsgrensene og øker dermed produksjonskostnadene. Bedrifter med overskuddsetterspørsel vil også få økt produksjons­kostnadene når de hever lønninger for å tiltrekke seg arbeidskraft fra andre delmarkeder. Som tidligere nevnt, kan bedrifter med "likevekt" etterspørsel "svare" på dette for å holde på sin arbeidskraft. Økte produksjonskostnader og en for bedriften gunstig markedssituasjon øker prisene og inflasjonen.

Denne teorien ser inflasjonen som etterspørselsbestemt (- demand pull).

Lavere etterspørsel, større arbeidskraft- og kapital­mobilitet mellom bransjene og delmarkedene skulle senke inflasjons­takten, Dette vil skje på bekostning av mer usikre og mer ustabile forhold for arbeidstakerne.

4. Konfliktteorien antar at inflasjon er resultat av en fordelingskamp. Når de ulike grupper f.eks. lønnstakere, bedriftseiere og ikke-yrkesaktive (representert ved staten) krever mer enn det som foreligger til fordeling, da vil det som overstiger det som foreligger til utdeling, slå ut i prisstigning gjennom å bruke seddelpressa, eller i økt import.

Moderasjon_i inntektskrav og gjerne samordning av disse krevane slik at de vil stå i forhold til størrelsen på kaka, vil senke inflasjonstakten. De negative effektene av moderasjon vil ligge på et inntektsfordelingsnivå, og samtidig påvirke syssel­settingen gjennom etterspørsels­nedgang, spesielt i skjermet sektor, og en etterspørsels­oppgang i konkurranseutsatt sektor p.g.a. lavere produksjons­kostnader.

d) Virkemidlene mot inflasjon

Virkemidlene mot inflasjon vil således være en restriktiv pengepolitikk, en restriktiv finanspolitikk, moderasjon i inntektskrav, begrensning av lønnsglidning som ikke har dekning i produktivitetsøkning, samt økning av produksjonsfaktormobiliteten.

l. Mobiliteten

forsøker staten å øke (uavhengig av oppgjørene) ved f.eks. støtte og bidrag til flytting, omskolering o.l, samt mer restriktiv praksis ved tildeling av arbeidsledighetstrygd.

Regjeringens nye forslag til personlig skattesystem som vil senke progresjonen for store lønnstakergrupper, vil øke inntektsforskjellenes mobilitetsfremmende betydning, og samtidig bidra til økt oppslutning til DNA¹s politikk fra lønnstakergrupper med kr. 60 - 100,000 i inntekt – d.v.s. hovedparten av industriarbeidere og mellomsjiktet av funksjonærer.

2. Den restiktive penge- og finanspolitikken
skjer gjennom tilstramming av kredittrammer, (f.eks. større reservekvote i bankene, høyere diskontosats, avvikling av selektive støttetiltak (bl.a. iverksatt på grunn av den økonomiske krisa) til vanskeligstilte bedrifter og jordbruk, økning i beskatning (elektrisitetsavgift, medlemsavgift til folketrygd), nedskjæring i offentlig virksomhet - først og fremst helse- og sosialvesen, samt ned­skjæring i overføringer til ikke-yrkesaktive pensjonister, uføre, studenter m.fl.

Denne politikken har som formål å hemme etterspørsels-stigningen og dermed senke kostnadsøkningen i en del sektorer, samt senke importoverskuddet. Bakgrunnen er bl.a. at arbeidsmarkedet vil bli slakere og store lønnsøkninger for å trekke til seg arbeidskraft for bedriftene er mindre påkrevet. Dette vil føre til mindre lønnsglidning også i de lavproduktive bedrifter.

For imidlertid å holde kapitalvare-etterspørselen, investeringene og sysselsettingen oppe senker staten utbytte­beskatningen, investeringsavgiften (1978 i fra 13 til 5%) og arbeidsgiveravgiften. Det nest siste kommer spesielt de ekspansive bedrifter tilgode og bidrar til å lette strukturomleggingen. Lettingen i arbeidsgiveravgiften virker omvendt. Valutapolitikk

Det er ikke sikkert at justeringer av valutakursen alltid er gunstig ettersom en devaluering riktignok fører til økt konkurranseevne, men også til økt inflasjon når importvarer blir dyrere og arbeiderne krever lønns­kompensasjon. Tvungen lønnsnemnd og lønnsstopp førte nettopp til liten kompensasjon etter valutakursendringen i februar 1978, og virket derfor positivt. En devaluering kan altså fungere som å pisse i buksa for å bli varm. Mens devaluering øker kapitalandelen av nasjonalproduktet gjennom senket reallønn og større konkurranseevne, vil revaluering øke lønnsandelen gjennom økt reallønn (p. g. a. lavere importpriser) og senket konkurranseevne (og dermed senkede eierinntekter).

En revaluering kan senke inflasjonstakten, men er bare politisk mulig dersom fortjenesten er svært bra i de konkurranseutsatte næringer.

En revaluering kan sies å eksportere inflasjonen ettersom den øker prisene på norske varer i utlandet. En forutsetning for revaluering er forutgående "moderate" lønnsutvikling, mens en forutsetning for positive følger av devaluering er påfølgende moderate lønnsutvikling. En generell moderat lønnsutvikling vil gi mulighet til inflasjonsbekjempelse gjennom revaluering.

4. Moderasjon i inntektskrav

vil minske statens behov for pengetrykking og dermed inflasjon.

En generell moderat lønnsutvikling ville kunne gi lavere etterspørsel etter produkter fra skjermet sektor - som antaes å ha lavere produktivitetsutvikling enn konkurrerende sektor. Dette kan føre til redusert i behov for å bruke lønnsøkning for å tiltrekke arbeids­kraft og mindre inflasjonsskaping i denne sektor, En generell moderat lønnsutvikling vil også senke konsumimportoverskuddet. Imidlertid vil økte eier­inntekter kunne føre til økt importoverskudd av investeringsvarer og sannsynligvis til en mindre grad økt import av luksus­konsumvarer. Det er sannsynlig at nettoeffekten er redusert inflasjon ettersom etterspørselen etter investeringsvarer sannsynligvis i større grad enn konsumvareetterspørselen / tjenesteetterspørselen vil rette seg mot import og i mindre grad påvirke innenlands etterspørsel, og fordi ...

 

Økt økonomisk vekst og økt forskjell i faktor-inntektene er ganske sikre følger av moderate lønns­oppgjør.

"Det var nettopp, motstridende målsettinger og de ulike aktørers forsøk på å realisere sine egne mål­settinger med de virkemidler de selv rådde over, utvalget (prisproblemutvalget, AMD) så som hovedsak til prisstigningen. Det lå i dette at skulle kontrollen over prisutviklingen bevares, kunne ingen fastlegge fordelingspolitiske målsettinger uten i samråd med de øvrige deltakere i samarbeidet, og slik at disse var innforstått med å bruke sine virkemidler slik at den avtalte målsetting kunne realiseres". (Skånland i Prisproblemene 4 år etter, s.8.)

Virkemidler for en moderasjon i inntektskrav kan være propaganda, tvungen lønnsnemnd, kombinerte oppgjør med statlige pakker. Nærliggende momenter diskuteres i det følgende avsnitt og i 5b): Økonomisk vekst, En sterkt inflasjons­fremmende faktor de siste år har nok vært statens eget forbruk av ressurser bl.a. gjennom økte trygder.

5 Begrensing av lønnsgliding som ikke har dekning i produktivitetsvekst skjer som nevnt bl.a. ved den restriktive penge- og finanspolitikk. Andre former for bekjempelse av denne lønnsglidningen

a) er propaganda for moderasjon, beskatning av lønns­glidning, lovgivning mot lønnsglidning og oppgjørs­formens organisering, Propagandaens effektivitet er vanskelig å bedømme.

b) Lovgivning er en vanskelig vei å gå siden det er heller vanskelig å skille ut lønnsglidning som har eller ikke har dekning i produktivitetsøkning. Loven av 18.12.1970 har på grunn av sine mange unntaksregler blitt karakterisert som ineffektiv. Lønnsstoppen som hadde svært få unntak var langt mer effektiv i å stoppe all lønnsglidning.

c) Ved beskatning av lønnsglidning vil det være like vanskelig å skape et skille med henblikk på produktivitet. Selv ved beskatning vil bedrifter benytte seg av lønnsglidning for å holde på eller tiltrekke seg arbeidskraft, en beskatning vil da øke bedriftens kostnader ved samme mobilitet som
tidligere. Ved samme lønnskostnader som før vil markedsmobiliteten for arbeidskraft synke og struktur­omlegginger bli vanskeliggjort. (Uten lønnsglidning som mobilitetsfremmende faktor, og saneringen av lavtlønns­bedrifter, ville nok olje-utbyggingen gått betydelig saktere). Å lette bedriftens kostnader på andre områder vil bare føre til at bedriften gjenoppnår sin økonomiske ramme for lønnsglidning.

 

d) Oppgjørformenes organisering har også blitt antatt å påvirke lønnsglidningen. Som nevnt tidligere finner tariffoppgjør også sted på lokalnivå. K.Selvig i NAF har foreslått (Arbeidsgiveren nr. 18, 1977, s. 454), å endre tariffsystemet slik at lønnsglidningen ikke tillates. Dette må innebære å legge de lokale tariffer under en fellestariff. Jfr. også "Kunne det tenkes en større samordning når det gjelder avtalene innenfor hvert forbundsområde?" (Selvig: "Tariffoppgjør" - Bergen Bank kvartalskrift 1974). Selvig ønsker altså å sentralisere hele tariff-systernet. "LO har imidlertid fremholdt at man ikke kan gå inn for en endring i gjeldende tariffbe­stemmelser som er vedtatt av medlemmene. En avtale om begrensning av lønnsglidningen må etter LO's oppfatning skje i forbindelse med et tariffoppgjør", (op.cit. s. 582)

Ved tariffoppgjøret 1980 ser det ut som om NAF oppnår å få iallefall en sentralisering i tid av tariff-