This is my second university essay, from 1982
in Sociology of Labour and Organisation.
 

"Strategies for Industrial Democracy
- In a Perspective of Participation and Power"

 - about the motivations and strategies for economic democracy
of (1) employers, (2) employees and (3) government in the Norwegian semi-corporative system.
The conclusion is roughly :
Unless there is a considerable respect for morality and the legal system, by all parts, the most efficient strategy is wildcat strikes  - paradoxically in combination with union co-operation with political parties, in order to achieve high demand and activity in the economic system. This will create demand for labour and strengthen the basis of union power.
arno@daastol.com

 

 

 

STRATEGIER FOR INDUSTRIELT DEMOKRATI

- I ET MAKT OG DELTAKERPERSPEKTIV.[1]

 

mellomfagsoppgave i arbeids- og organisasjonssosiologi

 

ved Universitet i Oslo

 

av Arno Mong Daastøl

Dagaliveien 15, Oslo 3

tel. 41 58 45

 

 

Innhold

Innledning                                                                               Side     2

Del A Deltakerdemokratiet                                                      "          3

Del B Maktforhold i industrien                                     "          6

Del C Ulike deltakelsesinitiativ                                     "          8

1)         fra bedriftsledelsen                                          "          10

2)         fra arbeiderne                                                  "          15

3)         fra staten                                                         "          27

Litteraturliste                                                                           "          33

 

page 2

INNLEDNING

 

Bjørn Gustavsen sier i sin bok "New Patterns of Work Reform" at "Hovedsituasjonen i Norge idag kan karakteriseres som mangel på strategiske avveielser", og "vi mangler fremdeles en helhetstilnærmelse til problemet deltakerdemokrati.  Utviklingen av en slik strategi er hovedoppgaven i framtiden".

 

I denne oppgaven forsøker jeg å antyde hvordan ulike strategier forholder seg til en utopi om et deltakerdemokrati.  I del A beskriver jeg J.J. Rosseau's og den senere G.D.H. Cole's ideer om et deltakerdemokrati, og vurderer disse litt mot kritikken fra tilhengere av representasjonsdemokratiet.

Del B vier jeg til maktforhold i industrielle miljøer for å få mulighet til å vurdere hvilke motiver som ligger bak ulike initiativ, og i hvilken grad de vil lede mot det oppsatte ideal.  Del C beskriver ulike initiativ, og forsøker å gi en vurdering av dem.

 

Del A er vesentlig basert på C. Pateman (se register)

Del B er vesentlig basert på M. Poole

Del C er vesentlig basert på Poole, Colbjørnsen, Korsnes

G.D.H. Cole, B. Gustavsen & G. Hunnius, Tom Clarke, Martin

Tranmæl, Gunnar Ousland, Frans Severin og flere hefter fra den

norske fagopposisjonen 1911.

page 3

Del A                          DELTAKERDEMOKRATIET

 

Industrielt demokrati har vært diskutert siden industrien oppstod.  Fra denne tiden skjøt også den tredje (etter Hellas og nord-Italias bystater) demokratiske revolusjonen fart (i alle fall innen det den politiske - om ikke den økonomiske sfære. Arbeiderne støttet borgerskapet i deres kamp for politisk demokrati, men idet borgerskapet allerede hadde innflytelse i økonomien fikk ikke arbeiderne støtte for krav om demokratisering der).  Dennes fremste talsmann var J. J. Rosseau som anbefalte et deltakerdemokrati i motsetning til et representasjonsdemokrati.

 

Sistnevntes talsmenn ser demokratiet som en konkurranse mellom ulike eliter der dommen avsies av en stort sett passiv velgermasse gjennom politiske valg.  Gjennom denne prosessen skal folket kunne sikre seg kontroll over eliten slik at den arbeider til beste for folket.  Deltakelse for folket utover sporadiske valg ønsker representasjonsdemokratene ikke. Undersøkelser viser at lavere sosio-økonomiske grupper er preget av autoritære holdninger.  Derfor frykter representasjonsdemokratene at folkelig politisk deltakelse vil føre til uenighet om verdier i samfunnet, en ustabil politisk struktur og kanskje utvikling "mot totalitære politiske forhold. Representasjonsdemokratene hevdet at deltakerdemokratene hadde et overdrevent positivt og urealistisk syn på folkets(i motsetning til elitens) demokratiske evner og sinnelag og at teorien derfor var utdatert.

 

Imidlertid var deltakerteorien ikke en statikk-teori om en tilstand - en beskrivelse av det (u) demokratiske folk, men derimot en dynamikk-teori om en prosess.  Prosessen deltakerdemokratl er ikke 'bare en kontrollmekanisme overfor lederskapet.  Den er også en utvikling av det sinnelag og de evner som representasjonsdemokratene ikke kunne finne i folket. Deltakerdemokratene mener slike evner og sinnelag som trengs i et demokrati kan bygges opp gjennom trening Deltakerdemokratiet er en læringsprosess, men den kan bare fungere hvis institusjonelle forhold ligger til rette for det. Deltakerdemokratene ser demokratisk sinnelag og evner i sammenheng med de organisatoriske rammene (- stikk i strid med påstander fra representasjonsdemokratene).

 

Rosseau mente at noen økonomiske forhold måtte ligge til rette for et deltakerdemokrati; økonomisk likhet og -uavhengighet ville sikre at individene bare ville støtte forslag som var like mye til deres beste - som til andres beste.  (Rosseaus ideal var selveiende småbønder).  Denne situasjonen ligner ganske mye den økonomiske frikonkurransesituasjonen der alle er uavhengige og (i teorien) lik de andre, men er avhengig av de andre for å få gjennomført noe som går utover en selv.  Som i frikonkurransen blir herredømmet ikke personlig, men upersonlig lovgivning, og derfor lettere å akseptere for individene.  I pakt med den politiske liberalisme mente Rosseau at etablering av organisasjoner utenom staten ville være avvik fra idealet fordi disse ville konsentrere makt.  Han (liksom Adam Smith) innså sannsynligheten for at "tause" organisasjoner ville oppstå, men mente problemet var lite i et deltakerdemokrati.  Var det likevel umulig å unngå organiserte sammenslutninger i samfunnet, så måtte disse være så mange og like i makt som mulig - et syn

page 4

G.D.H. Cole videreutviklet.  Innen disse organisasjoner er deltakerteorien likeså relevant som for samfunnet som helhet.

Læringsfunksjonen til deltakerdemokrati har flere sider:

 

Gjennom deltaker-prosessen lærer individet at dets interesser er avhengig av andres samarbeid, og at offentlige og private interesser henger sammen.

Videre lærer individet demokratiets metoder gjennom praksis og styrker det1s selvtillit.  Slik oker individets evne til å delta og individets forståelse av seg selv som et samfunnsmessig vesen - d.v.s. avhengig av og en del av omgivelsene.

 

Deltakerprosessen og de økonomiske betingelsene sikrer dessuten at ingen er herre over andre.  Alle er like og underlagt loven. Deltakerprosessen gjør det lettere å få kollektive avgjørelser akseptert av den enkelte.  Den integrerer deltakerne gjennom avhengigheten, likheten, dannelsen av "samfunnsbevisstheten" og samhandling gjennom deltakelse.  Dette gjør et sammensveiset samfunn mulig- et samfunn med mindre normløshet og større felleskap. Disse virkningene av et deltakerdemokrati gjør det stabilt og selvopprettholdene - nettopp det representasjonsdemokratene søkte betingelser for.

 

J.S. Mill la avgjørende vekt på deltakerdemokratiets oppdragende virkning, men han trakk ikke dette inn i sine forslag til praktiske politiske tiltak.

 

Han mente allmenn stemmerett og deltakelse i et nasjonalt demokrati hadde liten verdi når folk ikke ble forberedt til dette gjennom å delta på lokalt nivå.  Nettopp på lokalt nivå har vanlige folk størst mulighet og forutsetning til å delta. Her avgjøres saker som direkte berører den enkelte, og her er det individet har mulighet til selv å bli valgt til et verv. ....

 

"det er bare ved å praktisere folkelig styre på et begrenset nivå at folket noensinne vil lære å praktisere det på et høyere".

 

Av slike lokale organisasjoner mente Mill - i likhet med samtidige fagforeningssosialister og anarkister i og utenfor 1. Internasjonale - at arbeidsplassene, - industrien måtte demokratiseres for å oppnå et levende nasjonalt demokrati.

 

G.D.H. Cole mener liksom Rosseau og anarkister at politisk organisering må bygges på vilje og dermed deltakelse istedenfor tvang. Han ser derimot ikke samfunnet som sammensatt av individer, men av sammenslutninger.  Skal individet være selvstyrende og dermed ha frihet så må det delta i styringen av de organisasjoner det er medlem av, samtidig med at organisasjonene må være selvstyrte.  Skal dette skje så må de ha lik makt. Cole ønsket en maktbalanse mellom produsent og konsument­organisasjoner.

 

Cole og samtidige fagforeningssosialister mente at representasjon var nødvendig i et industrisamfunn.  Men representasjonen skulle være funksjonell etter yrke og konsum, og ikke personlig som i parlamentarismen.  Gjennom "funksjonelle" kanaler ville individet få mulighet til konstant deltakelse, ikke bare hvert 3,4 eller 5 år, som i parlamentarismen.  Representantene representerer forhold – yrke

page 5

- bosted - som velgerne har umiddelbar kontakt ned og forståelse av.  Av disse grunner håndhever velgeren større kontroll over representanten i et funksjonelt - enn i et  parlamentarisk system. Ikke desto mindre ønsket Cole mulighet til større deltakelse og kontroll gjennom rotasjon av tillitsverv, bundne mandater og tilbakekallingsrett av representanter i motsetning til parlamentarismens formelle – i realiteten modifiserte – diktatur mellom valgene.[2]

 

For Cole var industrien nøkkelen til politisk demokrati. Mennesket tilbringer mye tid i arbeidet og står heri sitt mest organiserte forhold m.h.t. underordning og overordning.  Gjennom å forme personligheten påvirker industrien samfunnet ellers. Det var først og fremst i industrien forholdene måtte endres.

 

Økonomisk likhet var nødvendig for deltakerdemokratiet, og det ville Cole sørge for ved utnevning av inntekter og sosialisering av produksjonsmidlene.  Demokratisering av industrien skulle sikre individet en fast inntekt gjennom solidariske ordninger og oppheve skillet mellom styrende og styrte.  De økte kontrollmulighetene for velgerne og den økonomiske likheten trodde Cole ville gi mulighet til større frihet for representantene, og dermed et mer dynamisk lederskap. Deltakerdemokratiet skulle gi representanter og fotfolk mulighet og motivasjon til å frigjøre sine bundne ressurser til beste for fellesskapet og seg selv.  Slik var selvstyre nøkkelen til effektivitet.

 

Coles utopi var et samfunn som var deltakerstyrt på alle nivåer og organisert etter funksjon.  Industriell organisering skulle ivareta menneskets produsentrolle, og geografisk -konsumkooperativ organisering skulle ivareta menneskets konsumentrolle.  De horisontale organisasjonene - grend, kommune, fylke og stat skulle gi uttrykk for "den fellesskaplige ånd i hele samfunnet".

 

Deltakerdemokratiets hovedfunksjoner er følgende:

 

demokratioppdragelse, fellesskapssintegrasjon, systemets selvopprettholdelse og dynamikk, indivitets selvutfoldelse og minskning av individets fremmedgjøring.

En kan se industrielt demokrati som et middel til å oppnå nasjonalt demokrati og stabilitet.  Men man kan også se det som et mål i seg selv, og som et middel til å påvirke andre samfunnssfærer - f.eks. autoritetsforhold i hjemmet.  (Se forøvrig side 7 nederst).

page 6

Del B:                         MAKTFORHOLD I INDUSTRIEN.

 

Med utgangspunkt i arbeidskontrakten kan man si at det formellt sett finnes to parter i industrien : de styrende – eierne, og de styrte - arbeiderne.  Arbeidskontrakten har to sider: prisen på og anvendelsen av arbeidskraften.  Vi skal konsentrere oss om den siste.

 

Noe avhengig av lokale eierforhold og industritype er det stort sett en ansatt ledelse som styrer i eiernes sted.  Tradisjonelt organiserte bedrifter har en hierarkisk bedriftsstruktur. Regelen er at makt og privilegier som prestige, materielle belønninger frihet og selvutfoldelse øker mot toppen av hierarkiet.

 

Den manifeste makt i industrien viser seg ved den formelle kontrollstrukturen de ledsagende privilegiene, kontrollens mål, omfang og utfall.

 

Siden industriens start har de styrte opponert mot en dikotom fordeling av makt og privilegier. Liksom de styrte tidligere opponerte mot den skjeve fordelingen i andre arbeidsorganisasjoner som f.eks. jordbruksgods.  Opposisjonen kan ses ut fra det demokratiske ideal.  Gjennom press har de styrte erobret noe av de styrendes makt og privilegier, men har sjelden kommet lenger enn til delvise og begrensede omfordelinger. Etter '45 har grunnlaget for den skjeve fordelingen sjelden vært motgått i større målestokk - nemlig skillet mellom styrende og styrte.

 

Formalisert deltakelse og kontroll for arbeiderne er en manifestasjon av de involverte gruppenes latente makt, og av holdninger til deltakelse i samfunnet.  Den latente makt er et pressmiddel som begrenses av dens legitimitet.  Derfor er legitimitet en del av latensmakt, men en særpreget mental del. Holdningene - eller verdiene påvirker både deltakelse og latente faktorer, og er selv påvirket av disse.

 

Latent makt kan, men behøver ikke framtre på formellt vis.  Den fungerer som en underliggende, potensiell maktfaktor, og består i at man kontrollerer noe en annen part trenger. Den måles gjerne i størrelse, organisasjon og ressurser.  Arbeidernes latente makt kan også ses i økonomiske-, tekniske- og statlige forhold.  Størrelsens styrke ses i antall i forhold til andre parter - klasser, uorganiserte, andre fagorganisasjoner. Organisasjonens styrke ses i dens innvendige konsensus og fleksibilitet.  Ressursens styrke ses i eiendom, penger, kunnskap, diskresjon, troskap o.s.v. 

 

Økonomiske forhold som påvirker den latente makten er f.eks: Arbeidsledighet svekker arbeidsmonopolet til fagorganisasjonen.  Lavt profittnivå, lav konjuktur og høy konkurransegrad begrenser det presset som fagorganisasjonen tør øve.  Produksjon i liten skala svekker de byråkratiske forhold som gjør fagorganisering mulig.  Perioder med økonomisk desorganisering kan sette samfunnsordenens legitimitet på spill og slik styrke arbeidernes latente makt.

 

Tekniske forhold: Et høyt teknisk nivå, fagkunnskap og kapitalkonsentrasjon vil øke arbeidernes latente makt.  Dette fordi høy fagkunnskap og teknisk nivå kan gjøre arbeiderne uunnværlige (lite substituerbare).  Høy kapitalkonsentrasjon gjør det dyrt å ha maskiner stående uvirksomme - f.eks. i en

page 7

streik, i tillegg utgjør arbeidslønnen lite i forhold til stående kapital og gjør det relativt dyrere å stoppe produksjonen p.g.a. lønnskrav enn ved lavteknologi.

 

Statlige forhold som en arbeidervennlig arbeidslovgivning og fagforeningspolitikk, samt en økonomisk politikk som strammer arbeidsmarkedet vil øke den latente makt for arbeiderne.

 

Holdninger, verdier og ideologier er en ressurs for de ulike parter, og derfor en latent faktor.  men de skiller seg ut ved deres subjektive, bevisste, mentale karakter.

Verdiklimaet for deltakelse influeres ikke bare av generelle ideologier
(- humanitære, religiøse, liberale, sosialistiske), men også av nivået på, og utviklingen til den eksisterende deltakelsen.  Dagens deltakelsesgrad kan oppfattes som normalt og legitimt, og er slik et utgangspunkt for utvikling.

 

Latente maktfaktorer som: økte utdannelsesressurser og økt tilfreds­stillelse av såkalte basisbehov (jfr. Maslow1s behovshierarki) kan også bidra positivt til økt deltakelse.

 

Statlige deltakelses-tiltak kan lette etablering av deltakelse gjennom å etablere en akseptert minimumsterskel for deltakelse i samfunnet.  Staten kan slik påvirke deltakelsens legitimitet.

page 8

Del C:                        ULIKE DELTAKELSESINITIATIV.

 

Deltakelse kan skje på flere nivåer, og omfatte både mål og middel.  Den kan skje på individuelt nivå, gruppenivå, bedriftsnivå, bransjenivå og regionalt nivå.

 

(Michael Poole:)

                                                mål + middel              middel

nivå                                        (demokratisk)              (konservativ)   

 

hele organisasjonen                          A                                 C

smågrupper                                        B                                 D

 

A inkluderer arbeiderselvstyre og medbestemmelse, B omfatter selvstyrte arbeidsgrupper (selv om disse ofte kan plasseres under D) C og D utgår fra human relations tradisjonen.

 

Deltakelsens formelle spillerom kan variere fra rett til å få informasjon til bestemmelsesrett (M. Poole:)

 

Samarbeid:                                        Medbestemmelse:

1. Rett til informasjon               1. Rett til veto, midlertidig eller permanent

2. Rett til protest                                  2. Rett til medbestemmelse

3. Rett til forslag                                   3. Rett til bestemmelse

4. Rett til konsultasjon

 

Full deltakelse innebærer rett til bestemmelse og at arbeidernes myndighet er suveren. Delvis deltakelse innebærer rett til veto og medbestemmelse og at arbeiderne deler sin myndighet med andre parter.

 

Pseudo-deltakelse innebærer "samarbeid" og at ledelsen sitter med suveren myndighet.

 

Deltakelsen kan omfatte ulike saker i og utenfor bedriften.

Det er viktig å ikke begrense deltakelsen til bedriften ettersom bedriftsinterne forhold påvirkes av forhold utenfor bedriften.

 

 

(M. Poole:)                  Deltakelsens saksklassifisering

 

          bedriftsinternt                          regionalt

1.         personalpolitikk                          1.arbeidsmarkedspolitikk

2.         velferdspolitikk                            2. sosial politikk

3.         økonomisk politikk                     3. økonomisk politikk

a)     teknisk

b)    forretningsmessig

 

Ved å skille mellom initiativtakerne kan vi lettere få øye på motivasjoner og underliggende verdier hos bedriftsledelse, arbeidere og stat.  Flere motivasjoner har vært drivende i de senere år: demokratisering for å fremme:
 

1)      produktivitet i bred mening (d.v.s. arbeidsmotivasjon, fravær, sykdom m.m.)

2)      psykologisk tilfredsstillelse utfra et menneskebilde og dermed også økonomiske
interesser (ofte utfra humanistisk psykologi)

3)      demokrati som en verdi av vår kultur som skal sikre a) individets og b) fellesskapets interesser

4)      arbeidsmiljøet og dermed humane og økonomiske interesser.

page 9

Ledelsen motiveres som regel mest av l, arbeiderne kanskje mest av 3, og staten kanskje mest av 3 b og l gir ledelsen definisjonsmakt over hva som er attråverdig og 2, 3 og 4 gir arbeiderne definisjonsmakt over målene.[3]

page 10

Del C                         1) INITIATIV FRA BEDRIFTSLEDELSEN

 

Ved å skille mellom direkte og indirekte deltakelse kan vi lettere se deltakelsesnivåene

 

                              (M. Poole:)

 

Direkte deltakelse                                                    Indirekte deltakelse

 

1.       Delforsøk ned arbeides                           1. generelle samarbeids-

          gruppedeltakelse                                           komiteer

2.       arbeidsgruppekonsultasjon                     2. spesielle samarbeids-

3.       jobb rotasjon, jobb økning                            komiteer for produktivitet,

          og jobb-berikelse                                           velferd, sikkerhet o.s.v.

4.       Forslagsskjema, aksjemedeie                 4. produktivitetsforhandling

 

Som nevnt har herredømmeformene i industrien sjelden vært dratt grunnleggende i tvil av store deler av befolkningen etter '45. Dette tyder på at herskeformen har legitimitet hos folket.  Uten en opposisjon med makt potensiale skulle det være unødvendig for et herredømme å legitimere seg.  Tvang ville da være tilstrekkelig for å regjere.  Det kan medføre store kostnader å behandle en opposisjon med latent makt utelukkende med tvang. Jo mer makt en opposisjon har, desto større og viktigere vil derfor bruken av ideologien og verdier være.  Herredømme krever føyelighet fra de styrte, og det kan herredømmets legitimitet gi.  Max Weber mente ethvert herredømme ville legitimere seg ut fra rasjonelle, tradisjonelle eller karismatiske grunner, samt at den siste formen alltid ville gå over i en av de to andre formene.

 

I industriens første fase dominerte en tradisjonell begrunnelse basert på arv og eiendom.  Dagens industrisamfunn begrunnes mer rasjonelt: Med splittelsen mellom kontroll og eiendom begrunnes ledelsens kontroll med dens kompetense.  Hvis deltakelse er mer rasjonelt er det en klar utfordring til dagens industristruktur.  Forståelsen av begrepet rasjonalitet skifter

- f.eks. fra profittorientering mot "menneskelige" verdier, og kan dermed øke utfordringen.

 

Tanker om alternative samfunns- og industristrukturer og alternative rasjonalitetsbegrep er lite utbredt.  Så lenge den situasjonen vedvarer og samfunns- og industrisystemet fungerer "tilfredsstillende" vil ledelsen kunne flyte på sin kompetanse.

 

- Den tradisjonelle bedriftsleder var trolig mindre negativ til deltakelse enn den moderne-rasjonelle-. For den besittende leder var deltakelse et potensiale for øket profitt og styrket livsgrunnlag.  For "ekspert" lederen representerer deltakelse det motsatte - frarøving av livsgrunnlag.

 

Etterkrigstiden har sørget for å styrke arbeiderklassens maktpotensiale ved sikrere og høyere levestandard, strammere arbeidsmarked, høyere utdanning[4] m.m.  Med denne styrken i ryggen har arbeiderne "sabotert" produksjonen på ulike måter: skoft, lavt tempo, streiker og dårlig arbeidskvalitet.  Dette skyldtes følgende problemer: lav arbeidsmotivasjon, lav ledelses­legitimitet, dårlig ledelsekontroll med arbeiderne og dårlig kommunikasjon mellom ledelse og arbeidere.  Ledelsens svar på dette har ikke i første rekke vært å innrømme

page 11

deltakelse, men å utvikle paternalitisk personalpolitikk inspirert bl.a. av human relations, (f.eks. demokratisk lederstil, konsultasjoner og mer gruppearbeid i tillegg til triveligere omgivelser på jobben).  Dette i håp om å redusere arbeidernes krav og sabotage.  Dermed har ledelsen brukt grovt sett 3 motivasjonssystemer: opprykk (Weber) belønning (Taylor) og sosiale betingelser for arbeide (human-relations).

 

Mens byråkrati og scientific management modellene var hierarkiske og tvang arbeiderne inn i maskinmessige, sosiale og arbeidsmessig oppsplittende former så forsøkte human relations retningen å skape arbeidsorganisasjoner som kunne tilfredsstille de menneskelige behov for sosialitet og på den måten øke produksjonen.  I praksis fikk anvendelsen av human relations preg av kosmetiske endringer på grunnplansnivå i arbeidsoganisasjonen uten å endre de hierarkiske ledelsesformer.  Sosio-tekniske teorier er en videreføring av human relations idet man legger større vekt på hva selve arbeidet kan bety i form av behovstilfredsstillelse og dermed også engagement i jobben og økt produktivitet.  Denne retningen legger vekt på å velge teknikk etter sosiale formål siden teknikken påvirker det sosiale system.  I likhet med human relation-teknikken har sosio-teknikken i stor grad blitt integrert i industrien i amputerte former.
 

page 12

DIREKTE DELTAKELSE

 

Arbeidsgivernes tiltak er preget av pseudo deltakelse.  Det er typisk at tiltakene har vært begrenset når det gjelder omfang, karakter og nivå.  Ledelsen har foretrukket konsultasjon framfor deltakelse, og deltakelse bare på lavt-jobbplan.  Deltakelsen omfatter bare midler til å nå mål som allerede er definert. Indirekte har nye arbeidsorganisasjonsformer og omgangstoner fort til høyere produktivitet gjennom å øke arbeidernes trivsel og arbeidsmotivasjon.  Ledelsen foretrekker autoritære metoder framfor deltakelse (og dermed høyere produktivitet).  Men som så mange vil en gjerne ha i pose og sekk.  Gjennom paternalistiske (pseudo-) deltaker metoder forsøker en å øke produktiviteten uten å endre særlig på kommandostrukturen i bedriften. Arbeiderne får innflytelse men ingen makt. (M.a.o. Arbeidernes argumenter veier bare i den grad de tjener ledelsens formål).

 

Imidlertid kan ledelsen regne med motstand som varierer med motpartens latente makt.  På grunnlag av denne kan arbeiderne skille mellom ledelse-initiativ - som kan sees som illegitime, og fagforeningsinitiativ - som kan sees som legitime. Deltakerformen - konsultasjonsformen viser derfor makt/verdi balansen på en bedrift.  Bjørn Gustavsen hevder at fordi fagbevegelsen er sterkere i Norge så får ikke arbeidsgivernes motiver samme betydning som i USA.  Fagbevegelsen kan altså med sin latente makt vri arbeidsgiver­initiativene til en annen funksjon enn initiativtakeren ville.  Et annet poeng er at norsk fagbevegelse er positiv til produksjonsøkninger og derfor kan møte produktivitetsfremmende tiltak positivt ,

 

Jobbrotasjon, jobbeøkning og jobb-berikelse

er andre begrensede deltakerformer som effektivitetsorienterte ledelser kan akseptere for å øke trivsel .og dermed senke fravær, sykdom, ulykker og gjennomtrekk, og dermed øke produktiviteten. Jobbrotasjon består i å lære opp arbeiderne i forskjellige jobber og rotere disse mellom arbeiderne.  Undersøkelser har vist at dette kan fungere positivt om arbeiderne selv har kontroll over rotasjonen.  Jobbøkning består i å øke antall arbeidsoperasjoner pr. arbeider.  Jobbrotasjon og -økning er tiltak for å skape avveksling og oversikt i arbeidet, men forandrer lite på bedriftshierarkiet.  Jobb-berikelse derimot består i å øke ansvaret for arbeiderne ved at de overtar formannsjobben kollektivt i arbeidslaget.  Dette forandrer klart hierarkiet på bunnen av arbeidsorganisasjonen, og blir naturlig nok motarbeidet av lavere ledersjikt.

 

Det norske samarbeidsprosjektet LO-NAF med selvstyrte grupper kan plasseres i denne sammenheng.  De oppstod i løpet av 60 åra samtidig med øket interesse for deltakelse og økning i arbeidernes latente makt.  Fagbevegelsen har vært en aktiv deltaker i prosjektene i Norge (om enn i stor grad pålagt av LO-ledelsen), men de selvstyrte gruppene har vært organisert på siden av og ikke som en del av fagapparatet. 

 

Partene har utvilsomt hatt ulike motiver for å delta, og dette har blitt avspeilet i prosjektenes utvikling.  Ledelsen har ønsket en begrensing mens fagforeningen ønsker ekspansjon av prosjektet. Gulowsen (75) sier i boka "Arbeidsvilkår" at de fleste I.D. (industrielt demokrati) tiltak kom fra ledelsen, og at de fleste tiltak ble satt i verk i bedrifter med arbeidsmarkedsproblemer (fravær, gjennomtrekk etc.) "Det syntes ikke å være noe bindeledd mellom gulv-eksperiment-utvikling og ledelsens støtte
 

page 13

til endring".  Gulowsen sier videre at Ekspansjon var avhengig av en slagkraftig lokal fagforening.  Dette viser til nødvendigheten av latent makt.  En fagforening muliggjør enhetlig opptreden og omsetting av kunnskaper og kyndighet i innflytelse.

 

Spredningen av prosjektene innen og mellom bedrifter har vært skuffende lav i et politisk øyemed, mens eksperimentene har vært suksessfyllte sosialvitenskaplig sett.  Spredningen har også vært størst på gulvplan.

 

Spredningen er lav trass i påviselig effektivisering av produksjonen.  Det kan peke i retning av at kontroll er viktigere for ledelsen enn effektivitet, og svekker dermed ledelsens rasjonelle legitimering.

 

- Forslagsskjemaer er en pseudo-deltakelse hvor ledelsen sitter med den bestemmende myndighet.

 

Aksje- og profittdeling på individuell basis gir den aksjeeiende arbeider like liten innflytelse som småaksjonæren.  Det har trolig liten virkning på bedriftshierarkiet og kan påvirke arbeidsmotivasjonen positivt.  Derfor er den de konservatives yndlingsbarn.

 

Medeie (co-partnership) - med kompaniskap er et klart framskritt i forhold til aksjedeling fordi ledelsen overfører noe av sin myndighet til arbeiderne.  Slike overføringer innebærer omorganisering og demokratisering.  De oppstår bare når eierne blir ledet av en bredere religiøs eller humanistisk ideologi.

 

Omorganiseringen må støttes av arbeidernes latente makt - bl.a. ved selv-bevissthet og aktivitet.  Hvis ikke løper forsøket i fare for å bli paternalistisk - med initiativfattige arbeidere, snarere enn deltakerstyr€.  Deltakelsen kan få dynamiske effekter, men eksistensen av en fagforening ville ha styrket arbeidernes deltakelsesforutsetninger og gjennomslagskraft.

 

 

INDIREKTE eller representasjons DELTAKELSE

 

Siden dette involverer høyere besluttningsnivåer vil de fleste ledelser forsøke å begrense sakenes omfang og karakter enda mer enn ved direkte deltakelse. De fleste formelle konsultasjonssysterner innledes av ledelsen og spesielt i perioder da arbeidernes latente makt er stor, og samarbeidsklimaet fra begge parter er gunstig.  Omfang og karakter av konsultasjonen varierer med de samme faktorer, og kan spenne fra anbefalinger til forhandlinger med fagforeningsrepresentanter.

 

Produktivitetsforhandlinger har som formål å øke lønninger mot å utnytte "arbeidskraften mer effektivt/intensivt.  Ledelsen forsøker på den måten å få større kontroll over arbeiderne ved å få lempet på arbeiderkontroll over jobbavgrensing, arbeidstid etc.  Men produktivitetsforhandlinger kan også øke fagforeningsrepresentantenes makt ved større formalisering av arbeiderforhold.

page 14

Disse bestemmelser kan arbeiderrepresentantene så påberope seg. Ved å trekke arbeiderrepresentanter inn i administrativt arbeid vil disse (og evt. bedriftsklubben) få en regulerende funksjon gjennom å redusere usikkerheten i bedriftsstyringen.  Dette skjer ved konfliktregulering, legitimering av besluttninger, okt produktivitet og informasjonsformidling, evt. ved personaladministrasjon og ved regulering av bedriftens forhold til omgivelsene.  Slik deltakelse begrenser konflikter ved å utydeliggjøre de motstridende interesser, og utviske basisen for selvstendig arbeiderorganisering.
 

page 15

Del C                         2) ARBEIDERINITIATIV

 

Arbeidstiltak er avhengig av de underliggende maktforhold og dominerende ideologier liksom ledelsestiltak er det.

 

I sine forsøk på å forbedre livsbetingelsene kan arbeiderne velge flere strategier.  Misnøye med eksisterende forhold kan føre til overgang til annen bedrift (exit-strategi), men når denne muligheten er begrenset på forskjellige måter kan en forsøke å forbedre forholdene på bedriften (voice-strategi). Dette kan ta kollektive og individuelle former. Privatiserende ideologier - enhver er sin egen lykkes smed -fører til individuelle forsøk på å forbedre ens egen materielle situasjon.  Dette gir ledelsen mulighet til å spille underordnede ut mot hverandre, og opprettholde eller styrke sitt eget makthegemoni.

 

Utviklingen av en kollektiv ideologi svarer til dannelsen av et uformelt arbeiderkollektiv.  Formalisering av denne bevisstheten gir en fagforening.  Dannelsen av arbeiderkollektivet foregår under betingelser om sosial kontakt (- som kan begrenses av støy, tempo, ledelseskontroll, akkord og bedriftens størrelse), samt betingelser om ikkesplittende forhold
(-splittelsen kan økes av lønns- og statusgradering, opprykksystemet) og betingelser om problemtolkning (underordning og avhengighet).  Ettersom problemene fjernes ved fagforeningens arbeid får ideologien større betydning fora opprettholde kollektivet.  For opprettholdelsen er det viktig å kontrollere betingelsene og dermed arbeidssituasjonens tilretteleggelse, yrkes- og geografisk mobilitet).  I interessekampen kan arbeiderne gå både formelle institusjonsbyggende og uformelle veier.  (Stort sett etter: T. Colbjørnsen)

 

 

strategi:                                                         kanal

 

 

                                   uformell                                              formell

 

individuell:                 innynding                                             karriereplan-

                                   individuelle                                           legging

                                   protester                                              opplæring

 

 

kollektiv                     sabotage (gå sakte)                  Fagorganisering

                                    obstruksjon (overdreven                      og faglig

                                    regel-anvendelser),                  aktivitet

                                    gruppenormer, kollek-

                                    tiv-dannelse, tariff-

                                    stridige aksjoner).

 

Eksistensen av en kollektiv fagforeningsbevissthet kan ta ulike former avhengig av betingelser om sosial kontakt og ikke splittende forhold, altså av økonomiske-, tekniske-, mobilitets-, allmennpolitiske og historiske forhold.

Fagforeningsideologier kan spenne fra instrumentelle-materielle orienteringer til revolusjonære holdninger.  Førstnevnte – en mikro-bevissthet er preget av snever lønns- og bedriftsorientering og tildels spontanitet.  Sistnevnte kan karakteriseres som makro-bevissthet, og er strategisk politisk-ideologisk orientert.  Overgang fra mikro- til makrobevissthet vil skje gradvis.

 

Fagforeningsbevisstheten har særlig i etterkrigstiden blitt underminert av en utvikling innen fagbevegelsen og samfunnet som øker privatisering av arbeidstakerrollen.

page 16

J.E. Karlsen gir følgende (litt omarbeidet) kategorisering av faktorene

 

Virkninger:                                                               Årsaker:

 

	Makrososiale	Mikrososiale
Manglende kollektive idealer (makro)	Internalisering av velferdssamfunnets livsmønster	Intern funksjon-tømming av fag­bevegelsen
Individuell selvopptatthet (mikro)	Økende sosial mobilitet Bedre utdanningsmulighet Flere funksjonær-stillinger, Økende urbanisering (som splitter arbeidsplass og bosted - geografisk mobilitet). Stramt arbeidsmarked (som øker muligheten for å hevde interesser på egen hånd i kraft av sin arbeids­kraft) .	Endringer i bedrift organisasjonen (dvs "splittende" faktorer og pseudo-deltakelse) økning i service tilbud i fagbevegelsen (m.a.o fagbevegelsen blir en serviceorganisa­sjon i konkurranse med andre sådanne, og i mindre grad en kollektiv organisasjon).

 

 

Når det gjelder hvilke faktorer som har størst påvirkningskraft på ideologien vil økningen av interesse for deltakelse og faktisk deltakelse i etterkrigstiden gi en pekepinn.  Denne økningen skjedde samtidig med at grobunnen for privatiserende ideologier økte sterkt, og samtidig med en økning av arbeidernes latente makt.  Dette kan tyde på at latent makt er en særlig sterk faktor i forhold til privatiserende forhold.  Men skal arbeiderne øke sin deltakelse er det likefullt viktig å begrense de privatiserende årsakene.

Arbeiderinitiativer kan deles opp i direkte deltakelse og indirekte deltakelse.  M. Poole har foretatt denne oppdeling.

 

Direkte deltakelse	Indirekte deltakelse
1.Fagarbeidergruppekontroll over arbeidstid     og arbeidsforhold 2. Jobbavgrensing og kontroll over jobb­*     rettigheter 3. Arbeidsgruppe praksiser 4. Arbeiderkooperativer	1.    Arbeiderkontroll, syndi­kalisme og industrial unionisme 2.    Laugssosialisme (Cole) 3.    Shop-steward movement (klubbtillitsmanns-­bevegelse) og andre bedrifts-baserte representasjonssystemer 4.    Fabrikksokkupasjon, "work-ins" og overtakelse

 

page 17

DIREKTE DELTAKELSE

 

De fleste deltakerformer av denne typen har vært begrensede og har blitt utviklet i arbeidslag.  Tekniske forhold er en av de viktigste faktorer som påvirker arbeidernes latente makt. Utviklingen av teknikken påvirker det faglige ferdighetsnivået, ledelsesstruktur, forholdet arbeidslønn/maskinkapital, strategiske arbeidsgrupper og ekstern kontroll.  Historisk går utviklingen fra håndverk (-med store faglige ferdigheter og liten maskinkapital) over samlebåndsteknikk (ned lite ferdighetsnivå, men stor maskinkapital), til høy-automatikk (-med stor faglig ekspertise og stor maskinkapital).  Teknikken i dag vil derfor tillate høyere intern arbeidskontroll i motsetning til ekstern kontroll gjennom overordnede.  Den høyere faglige ferdigheten øker arbeidernes uunnværlignet, selvbevissthet og dermed latente makt.  Høyere kapitalkostnader pr. arbeider virker i samme retning når den øker ledelsens behov for å holde maskiner i drift.  Denne tekniske utviklingen har i første rekke gagnet fagarbeiderne og latt de ufaglærte tilbake i sin resurssvake posisjon.  Utviklingen av industriforbund i motsetning til fag- og yrkesforbund er en av arbeiderbevegelsens solidaritetsstrategier for å hjelpe de ufaglærte.

 

Jobbavgrensing mellom faggrupper har i størst grad blitt brukt av fagarbeidere.  Ledelsen har forsøkt å få bukt med denne produksjons­restriktive praksis med bl.a. produktivitetsforhandlinger.  Jobbavgrensing lærlingesystemet og "closed shop" er ulike måter arbeiderne kan kontrollere sitt del-arbeidsmarked på.

 

Arbeidslagspraksis for å beskytte seg mot teknikkens fremmedgjøring kan være maskinstorming, ulike uformelle arbeidslagsformer og produksjonsbegrensing som er nok en restriktiv atferd.  Arbeidslagspraksis kan være uformelle pressmidler også når den tar i bruk sabotage (d.v.s. ulike "gå-sakte" - metoder) og obstruksjon (- d.v.s. å følge arbeidsregler til overmål).

 

Hvor suksessfyllt slike praksiser er, avhenger av den latente makt og ideologier, liksom de selv er en form for latent makt og uttrykk for ideologi

 

Produsentkooperativer er også en slags direkte deltakelse som ofte er basert på overtakelse av konkursbo eller startet på eget initiativ.  Marx mente disse var de eneste former for "eksempelets makt" som ville øke arbeidernes selvtillit. Arbeidsgiver- og statlige "Kooperative" initiativer er som regel for begrenset til å kunne fungere slik.  Produsentkooperativer baseres vanligvis på felleseie, profittdeling og demokratisk styre.  Selv om arbeidsmotivasjonen er høy skal bedriftene overleve på markedet.  De opplever ofte problemer med inkompetente ledelser og vanskelig kredittfinansiering i tillegg til at kapitalgrunnlaget ofte er svakt.

page 18

INDIREKTE DELTAKELSE

 

I fagbevegelsen har det eksistert flere tendenser som har villet avskaffe kapitalismen med et system der industrien skulle kontrolleres av en sammensluttning av arbeiderne & produsentene. Man har vært uenig om systemets form - f.eks. sentraliserings-graden graden og dessuten om statens, partienes og konsumentenes plass i et slikt system.  Også om strategien har det vært uenighet, selv om alle mente at fagbevegelsen og den industrielle kampen var viktigere enn den politiske -parlamentariske kamp når en skulle skape et samfunn med økonomisk demokrati.

 

Industrial Unionists (USA, Skottland) og spesielt Tranmælittene (den norske fagopposition av 1911 - "de parlamentariske syndikatister") var mindre negative til parlamentarisk arbeid enn den latinske "syndicalisme revolutionaire", "anarcho-syndicalisme" og den engelske "shop-steward movement". Industrial Unionists var mer negative til eksisterende fagforeninger enn disse andre og skapte ofte sine egne. Laugs-sosialistene (guild-socialists med bl.a. Bertrand Russel og G.D.H. Cole) mente at konsumentene også måtte organisere seg, ikke bare produsentene.  Industrial Unionists ønsket en nasjonal organisasjon bygget på industriforbund mens syndikalistene ønsket at samorganisasjonene skulle få denne rollen.  De siste var tilhengere av lokalt selvstyre mens industrial unionists foretrakk større sentralisme.  Alle ville imidlertid benytte de øvrige organisasjonene til ulike formål.  De forskjellige holdninger har vært tilstede i varierende grad i alle de faglige tendensene.  Forskjellene mellom tendensene har vært overdrevet, spesielt når det gjelder praksis.

 

Som uttalt tendens kan fagforeningssosialismen sies å ha startet i Frankrike på 1880-90 tallet.  Tendensen hadde utspring i fagforeningssosialistiske retninger i mange europeiske land samtidig med den 1. Internasjonale.  Styrken den fikk i Frankrike influerte og spredde den til storparten av verdens fagbevegelse før første verdenskrig tok til.  Forskjellige retninger oppstod og fant forskjellig grobunn etter lokale forhold og tradisjoner omkring i nasjonene. Til og med i statsosialismens høyborg Tyskland fikk den vesentlige innflytelse.

 

Hovedtendensen er at fagbevegelsen skal være arbeidernes redskap i kampen for de daglige forbedringer, for det nye samfunnet og dessuten grunnlaget for det nye samfunnet.  Derfor må fagbevegelsens praksis og organisasjonsform være tilpasset målene.  Den militante ånd og praksis var viktigst, men siden de ble påvirket av organisasjonsformene må også disse endres - ikke minst siden disse organisasjonene skulle bli framtidas samfunnsbygning.  Reformer og krav skulle presses gjennom ved aktivitet fra de menige arbeidere.  Det bør også bemerkes at mange fagforeningssosialister var passifister og tilhengere av ikkevold slik at "militansen" ikke omfattet vold.  Den latinske fagforeningssosialismen var mer preget av voldelige kampformer liksom de latinske samfunn er det.  I tillegg til streik og boikott ønsket en utvidet bruk av sympatistreik og dessuten sabotage og obstruksjon som ikke ville koste arbeideren tap av lønn som under streik.
 

page 19

De bindende tariffavtaler skulle opphøre til fordel for "annerkjente arbeidsvilkår" som til enhver tid kunne oppheves slik at en aksjon kunne komme "som en tyv om natten" eller som "et lyn fra klar himmel",  og på en konsentrert og omfattende måte når ledelsen var mest sårbar.

En overgang fra bindende tidsavgrensede avtaler på flere år til løse avtaler ble også begrunnet med de førstes sløvende virkning på arbeiderne.  Bindende avtaler gav ikke fagforeningen noen oppgaver mellom oppgjørene, og interessen for og aktiviteten i fagforeningen sank.  Arbeidernes passitivitet i tariffperiodene gav arbeidsgiveren større spillerom.  Respekterte ledelsen tariffavtalen så var det p. g. a. fagorganisasjonens styrke og ikke p. g. a. avtalen.  Stilt overfor en "sovende" fagforening ville derfor bedriftsledelsen "overse" avtalen. Fagforeningssosialistene mente derfor at løse avtaler ville tjene arbeiderne best fordi disse holdt arbeiderne i konstant beredskap og aktivitet.  På den måten ble den latente makt styrket.

 

Innføring av løse avtaler og lokal makt i fagbevegelsen ville øke mulighetene til større ulikheter i regionale- og bransjevise lønns- og miljøforhold.  Mange fagforeningssosialister ville at samordning skulle skje gjennom klasse solidariteten, og ikke ved å underordne seg en sentralorganisasjon med dettes drepende virkning på grunnplanets ansvarlighet, selvrespekt og aktivitet.  Andre hevdet selvstyre og lokal myndighet over lokale begrensede forhold, men mer sentralisert myndighet avhengig av problemes omfang og art.  Samordning ved frivillighet og solidaritet ville kreve en høy solidarisk klassebevissthet hos de menige medlemmer.

 

Solidariteten og klassebevisstheten skulle understøttes med nye organisasjonsformer.

Klassekampen skulle foregå gjennom bedriftsklubben og den lokale samorganisasjon som skulle forene arbeidere av alle fag på henholdsvis bedriften og lokalregionen.  Norges LO-Kongress i 1920 vedtok med 3/4 flertall en omlegging av organisasjonen slik at klubbene eller alternativt fagforeningene skulle bli v avdelinger under/organisasjonene som så skulle utgjøre LO1 s underavdelinger.  Innen LO1 s skulle nasjonale industrigrupper sørge for samordning av lokale industrigrupper, som lå under samorganisasjonene.  Fagorganisasjonen skulle bli en klasseorganisasjon med form og taktikk tilpasset "for opnaaelsen av arbeiderbevægelsens endelige maal" (LO's org. komite 1921).[5]

 

Tendensen var en klassebevegelse og tok utgangspunkt i arbeidernes daglige situasjon.  Det var her forandringer måtte starte.  Det ville gi arbeiderne en klar grunn til å aktivisere seg, og det var deltaktelse fagforenings­sosialistene frem for alt ønsket. (Statssosialistene har vært mer opptatt av produksjonsøkning og fordelingsproblemer) .  Deltakelse over

dagligmiljøet ville så gi større motivasjon og større evne til å utvide deltakelse til høyere nivåer i bedriften.       

 

Ved å bruke fagbevegelsen til deltakelse istedenfor et samarbeidsorgan styrker en arbeidernes latente makt og ideologiske styrke. En kan inkorporere konflikter og dessuten påvirke flere nivåer samtidig. En slik strategi vitaliserer arbeidernes egenkontrollerte organ istedenfor å vitalisere samarbeidsorganer som blir fagbevegelsens konkurrenter på saks-og personplan. Som den svakeste part i bedriften burde
 

page 20

arbeiderne samle sine krefter istedenfor å splitte dem.  En fagforeningsstrategi vil også styrke arbeiderne fordi fagbevegelsen kan fungere som en kunnskapssentral og slik styrke arbeidernes virkelighetsmodell og ideologi.

 

G.D.H. Cole's strategi var at fagbevegelsen skulle frarøve bedriftsledelse og offentlighet deres oppgaver.  Fagforeningene skulle overta produksjonsstyring og senere kjøp/salg og investerings­styring ettersom deltakerevnene steg.  De lokale samorganisasjoner skulle overta arbeidsformidling og virke som lokale kunnskaps-, kultur- og propagandasentraler.

Trygdevesenet skulle finansieres bransjevis av bedriftene og styres av fagbevegelsen.  Cole mente en slik strategi skulle bygges på lokale forhandlinger.  Syndikalister og "arbeider-kontroll"-talsmenn som E. Mandel har i høyere grad vært tilhengere av å forbigå forhandlinger med ledelsen, basere seg på direkte aksjon og ta seg til rette gjennom arbeidslags­praksis.  Dette aktiviserer arbeiderne i høyere grad enn forhandlinger, og legger kontrollen mer i arbeidernes hender.  Direkte aksjon kan gjøre stemmingen på arbeidsplasser mer anspent enn ved forhandlinger som kan sees som kosmetikk over maktrelasjoner. Mange fagforeningssosialister f.eks. syndikalistene har vært sterke motstandere av at fagbevegelsen tar på seg noen som helst administrative oppgaver utenom klassekampen fordi det ville tappe krefter av klassekampen.[6]

Cole argumenterer tvert om med at dette vil vitalisere fagbevegelsen gjennom økt aktivitet, innsikt, anvendt og praktisk solidaritet,  Cole mener videre at fagbevegelsen og den konsument- og produsent kooperative bevegelse bør overta funksjoner for å bli fremtidssamfunnets grunnmur.

 

En vurdering av laugssosialistenes standpunkt mot "workers control" og syndikalismen blir vel helst et uløst empirisk problem.

 

Siden fagopposisjonens tid har lavere fagforeningssikt forsøkt å overføre makt fra sentralt til lokalt nivå ved utallige forslag til LO-kongresser og forbundslandsmøter, og ved regelrett å gå på tvers av sentrale bestemmelser i fagbevegelsen.  En forutsetning for slik aktivitet er at grunnplanet allerede har et nivå av kunnskaper, selvtillit og aktivitet.

 

En desentralisering av makt vil kunne forsterke mulighetene til å skape ansvar, selvtillit, selvrespekt, kunnskaper og aktivitet på grunnplansnivå.  Ikke bare nasjonen, kommunen og bedriften, men også fagbevegelsen er en organisasjon der den demokratiske læringsprosess fungerer.

 

Demokratiseringskravene har omfattet direkte valg av representanter til LO-kongress.  Overføring av besluttningsmyndighet over økonomi og aksjoner til lokale organisasjoner,rotasjon og tilbakekallingsrett av representanter, regulering av tillitsmenns lønnsforhold, og avtalenes varighet og form.  Opphevelse av bindingen mellom DNA og LO er også et tilbakevendende krav.  Opphevelse av forbudet mot organiserte fraksjoner og rett til horisontal kommunikasjon ville styrke grunnplanet overfor ledelsen i fagbevegelsen som nesten har monopol over fagbevegelsens økonomi, administrasjon og informasjon.  En organisert opposisjon ville virke kontrollerende på fagbevegelsens ledelse, og den vil
 

page 21

sannsynligvis oppstå på tross av forbud, - om behovet kjennes sterkt nok i fagbevegelses grunnplan.  Imidlertid har et forbud en illegitimerende virkning som gjør det vanskeligere å etablere en opposisjon.

 

Denne fagforeningssosialismen som la hovedvekten på aktivisering av grunnplanet svant hen i løpet av 20 åra. Dette skjedde fordi nedgangskonjukturene ga fagbevegelsen en defensiv strategi i motsetning til denne offensive som helst vinner fram under høykonjukturer og økning av arbeidernes latente makt.  Man kan si at høykonjukturer og stor profitt øker muligheten for militanse og faktisk militanse i fagbevegelsen. Dermed gir høykonjukturer fremgang for deltakelse i de profitable bransjer.  I profitable situasjoner har bedriftledelsen ofte få alternative arbeidskraftkilder, og må renonsere på sine kontrollkrav for å holde produksjonen i gang. En profitabel situasjon ( -bransje) er ekspansiv og gir dermed et stramt arbeidsmarked.  På den andre side kan konjukturomslag til det negative, og økonomiske oppløsningstider svekke tilliten til det bestående og slik øke arbeiderens latente makt og muligheten til økt deltakelse.

 

Ettersom passiviteten bredde seg i 20-30 åra fikk de fulltidsansatte tillitsmenn større spillerom til å innføre sine løsninger. Fulltidsansatte tillitsmenn har egne posisjoner å beskytte, og foretrekker deltakerløsninger som er integrert i det etablerte fagforeningsapparat.  Deres holdninger til deltakelse er svært følsom overfor  grader av demokrati i fagforeningen og dermed av medlemmenes latente makt.  En passiv medlemsmasse er dømt til å bli styrt av et fagforeningsbyråkrati både innen en bedrift og på nasjonalt plan.  En forutsetning for igangsettelse og utvikling av deltakelse er også derfor en demokratisering av fagbevegelsen selv, noe som beror på arbeidernes latente makt og likefullt er en del av den. Fulltidstillitsmenn har tendert til å støtte bedriftsorienterte representasjonsstrategier på de lokale plan, og Korporative strategier på det sentrale plan.  Disse strategiene er basert på fagorganisasjonshierarkiet.  Med en passiv medlemsmasse har disse utviklet seg til byråkratier med liten kontakt med medlemsmassene.

(Likefullt kan man iaktta motsetninger mellom lokale og sentrale fagforeningsbyråkratier).  Disse representasjonsstrategiene har vært særlig sterke i nord-vest Europa.  Her finner vi nettopp sentraliserte fagbevegelser, noe som i seg selv er uttrykk for en svak fagbevegelse.  I Englands desentraliserte fagbevegelse har derimot utviklingen favorisert tiltak fra arbeidende tillitsmenn og dermed lokale kollektive forhandlinger istedenfor heltidstillitsmennenes styrerepresentasjon og korporativisme.

 

Da 2. verdenskrig tok slutt i Norge la de sosialdemokratiske lederne i fagbevegelsen opp en strategi hvor de satset på en utvikling via produksjonsfellesskap og økonomisk demokrati til sosialisme.  Produksjonsfellesskapet skulle utvikles gjennom rådgivende samarbeidsorgan som produksjonsutvalg i bedriftene, bransjeråd og det nasjonale samarbeidsrådet.

Kunnskapsutviklingen i produksjonsfellesskapet skulle skape evner til å gjennomføre et økonomisk demokrati.  Den mest presise formulering økonomisk demokrati oppnådde var "arbeiderrepresentasjonen i direksjonene" (Gunnar Ousland:
 

page 22

Fagopposisjonens problemstilling idag (1945)) .  Sosialismen ble overhodet ikke presisert, men sosialdemokratenes strategi har unektelig ledet mot en slags korporativ statskapitalisme. Fagforeningssosialistenes strategi ville antagelig ledet mot en desentralisert marked-sosialisme med likhetstrekk til Jugoslavia.

 

Da DNA fikk stortingsflertall ble vekten i produksjonsfellesskapet lagt på produksjonsøkning, og utviklingen mot økonomisk demokrati kom mer og mer i skyggen (inntil ca. 1960).  I og med stortingsflertallet mente sosial­demokratene at fagbevegelsen fikk en ny funksjon, og skulle nå sikre oppslutningen om regjeringens politikk.  Elias Volan (tidligere i fagopposisjonen) uttalt

"           Fagorganisasjonen der er et hjelpeorgan for det russiske parti. Den norske fagbevegelse må innrette seg på samme måte".

 

Fagbevegelsen skulle altså underordnes partiet i motsetning til fagforeningssosialistenes overordning av fagbevegelsen. Fagbevegelsen må ha en politikk overfor stat og partier fordi statlig aktivitet på det økonomiske, sosiale og arbeidsrettslige felt påvirker arbeidet for industrielt demokrati. Fagbevegelsens strategi i Nor