Back to homepage

MENNESKESYN, ARBEID OG KAPITAL (EIENDOM).

- Andre bøker av Hegge:
Bibsys oversikt (klikk på lenken) :
http://wgate.bibsys.no/gate1/FIND?lang=N&base=BIBSYS&type=S%F8k&bibl=BIBSYS&fo=Hegge%2CHjalmar&F0=&felt0=to&bd=&F1=&felt1=em&F2=&felt2=de&sn=&F3=&felt3=ok&sort=

Foretaksformål i den sociale og økonomiske problematikk: stiftelsesformen som foretaksform, 1946
Die deutsche Frage : ein universelles Kulturproblem, 1948
Erkjennelse og virkelighet, 1957 - 2. utg. Antropos 2000
Håndverkets plass i næringslivet, 1959
Åndsfrihet og næringsfrihet, 1965
Tre dialoger om ånd og materie : en studie i George Berkeleys filosofi, 1974
Mennesket og naturen, 1978- 2. utg. Antropos 2000
Tankeretninger i den nyere tid : et kritisk rundskue / M. J. Monrad ; med innledning av Hjalmar Hegge, 1981
Frihet, Individualitet og samfunn, 1988 – tysk utg. Freiheit, Individualität und Gesellschaft, 1992
Essays og debatt : om filosofi og vitenskap - natur og samfunn, 1993
Mennesket og naturen, 2. utg. Antropos 1993
Erkjennelse og virkelighet, 2. utg. Antropos 2000

 

Innlegg til (student-) Radio Nova`s konferanse om ideologi 5.mai 1990 av ca. 25 min. varighet av Arno Mong Daastøl. arno@daastol.com

INNHOLD:

DEL I: PROBLEMFELTET
1 innledning s 1
2 arbeid & kapital & marked i moderniserings-prosessen s 2
3 protesten mot denne type modernisering s 3
4 moderniserings-prosessens årsaker s 4

DEL II: ALTERNATIV: ANTI-DOGMATISME
1 samfunnsorganismen s 5
2 frihet og sosialitet på det indre og ytre plan s 6
3 ARBEIDETS FRIGJØRING s 7
4 kommersialisering s 9
5 enhets-stats-tenkningen s 10
6 rette forbindelser s 11
7 BRUKSRETT s 11
8 eiendom som tilegnelse s 12
9 Marx s 13
10 bruksretten i praksis s 14
11 samfunnets tregrening s 14


FORORD

For den som har dårlig tid tid vil jeg anbefale å lese innledningen her, kapitlene "Frihet og sosialitet på det indre og ytre plan", "Arbeidets frigjøring", "Bruksrett som sikring av frihet og sosialitet", "Bruksretten i praksis" samt avsluttningen "Samfunnets tregrening". De ekstra stressede kan nøye seg med kapitlene "Arbeidets frigjøring" og "Bruksrett sikrer frihet og sosialitet", men mister selvfølgelig helheten i argumentasjonen.

1: INNLEDNING

Innvendinger mot den form for argumentasjon som gjøres her, er at vel er det søtt og pent det idealet som legges fram, men det er jo så fjernt fra dagens tilstand og så vanskelig å få gjennomført. Det er riktig, men svekker overhodet ikke argumentasjonen. Den er et forsøk på å vise prinsipielt hvordan en samfunns-organisering bør være ut fra et grundig reflektert menneskesyn. At dette skulle være fåfengt er ikke annet enn å avvise fornuftens berettigelse overhodet. Hva er da alternativet? -Makt og vold er forkastelig både prinsipielt og av praktiske hensyn; den fornuftige og rettferdige er skjelden den mektigste.

Det er heller ikke en vinkling som er ny. Ikke bare filosofer, men også folk flest forholder seg i stor grad til virkeligheten på denne måten. Bare det å tenke seg muligheten for en alternativ samfunns-organisering slik liberalistene gjorde ved frigjøringen fra føydalsamfunnets autoriteter og sosialistene ved deres protest mot det kommersielle samfunns undertrykking av menneskets frihet og sosialitet er klare bevis for det. Ved å forestille seg et alternativ tar en ikke bare avstand fra det gitte, men en skaper også noe nytt. I denne tenkningen ligger menneskets indre frihet. I den praktiske gjennomføringen av det ligger den ytre frihet, for den enkelte og for menneskeheten.

Kort summert betyr lik rett til behovs-tilfreds-stillelse at fordeling må skje ut fra likhetsprinsippet fordi alt annet er en krenkelse av individets likeverd. Sikring av individets frihet til å utfolde seg ved evner og innsikt krever tilgang til kapital for den enkelte. Derfor må bruksrett innføres.

For den som søker en dypere begrunnelse enn her samt omtale av adskillige andre tema med tilknytning til menneskesynet henviser jeg til Hjalmar Hegges bok fra 1988: "Frihet, individualitet og samfunn". Fra og med kapitelet "Samfunnsorganismen" er denne artikkelen helt og holdent basert på Hegges arbeid, men spesielt fokusert på økonomisk organisering.

Jeg skal ta for meg forholdet mellom arbeid og kapital med utgangs-punkt i menneskesynet. Kapital forstår jeg her som produksjons-utstyr i vid forstand, også jord, grunneiendom og natur-ressurser. Arbeid forstår jeg som aktivitet for å dekke behov i vid forstand.

2: ARBEID,KAPITAL OG MARKED I MODERNISERINGS-PROSESSEN

For å få perspektiv på dagens tilstand som selvsagt ikke har vart evig trekker jeg inn den såkalte moderniserings-prosessen.

Mennesket har levd i tradisjonelle stamme-samfunn i nesten hele sin eksistens. Der var arbeid og kapital ikke omsettbare på et marked i den grad som idag, slik vi ofte tar for gitt. Kapital var oftest eid eller rettere sagt brukt av et fellesskap, og den enkelte hadde bare rett til en del av produktet i den grad han var en del av fellesskapet, men ikke nødvendigvis var produktiv i vår snevre forstand. Arbeid tilhørte det enkelte individ innenfor et funksjonelt differensiert uensartet fellesskap.

Senere utvikling skapte hierarkiske bonde-samfunn som føydalismen der både arbeid og kapital kom under en elites kommando, men under strenge tradisjons-pregede begrensninger som tok hensyn til både folk og guder. Forsøk på å gå ut over dette kunne ende med katastrofe for den regjerende, i den grad han i det hele tatt kunne tenke seg muligheten av det, noe han forøvrig i stigende grad gjorde: Føydalherren tiltok seg makt på lollektivets bekostning. Kapital var fremdeles kollektivt eid eller rettere sagt brukt selv om føydalherren bestyrte det hele. Arbeid var likeledes fremdeles uadskillelig fra individet, selv om individet nå var en del av et kollektiv under føydalherens tradisjons-formildede kommando.

Med kapitalismen løsrives kapital fra felles-skapet og blir en individuell rettighet omsettelig på et marked. Likeledes løsrives arbeidet fra felles-skapet såvel som fra den enkelte person og blir en markedsvare der slaveriet er begrenset til arbeidstiden, men hvor ansvaret for arbeiderens velferd også er fraværende. (Senere statsintervensjon mildner dette.)

3: PROTESTEN MOT DENNE TYPE MODERNISERING

I ulike ideologier råder det ulike forestillinger om sammenhengen mellom arbeid, kapital og samfunnet i sin helhet. Sentralt i mange utopistiske, sosialistiske og anarkistiske retninger står protesten mot å innlemme arbeid og kapital blant de varer som blir omsatt på markedet. Dermed uttrykker ikke Marcuse noen ny tanke når han hevder at "revolusjonen i det 20. og 21. århundre ... ikke primært oppstår av nød, men av den alminnelige avhumanisering ..", som nettopp denne innlemmelse består i.

Protesten har oppstått ikke i et vakum, men som et svar på en samfunns-utvikling der nettopp arbeid og kapital ble trukket inn i markeds-sfæren i samfunnet. Denne tendensen har vært del av en allmen såkalt rasjonalisering i en snever formåls-rasjonell forstand av ordet der handling ikke lenger er umiddelbart fornuftig, men bare fornuftig middelbart -som middel for noe annet, i stor grad materiell vekst.

Denne prosessen er også kalt moderniseringen av samfunnet fra tradisjonelle bonde-samfunn til industri-samfunn. Det er denne prosessen Habermas beskriver som en utvidelse av områdene for subsystemene for målrasjonell handling på bekostning av den institusjonelle rammens eller den sosiokulturelle livsverdens tradisjonalisme. I dette ligger det en overgang fra umiddelbar kommunikativ,meningsbærende og normativ handling til middelbar strategisk handling, og en overgang fra en tradisjonspreget moralsk bevissthet til en teknokratisk materialistisk forbruksorientert bevissthet.

Denne overgangen preger også legitimeringen av samfunns-systemet som ikke lenger er ideell, men basert på stimulering av forbruk eller materiellt begjær. Habermas skrev at en "nærmer seg en modell for adferdskontroll som er mer styrt av ytre stimuli enn ledet av normer." og at denne indirekte styring gjennom ytre stimuli fremfor alt har tiltatt på områder for tilsynelatende subjektiv frihet (valg-, konsum-,fritidsatferd)."

Denne samfunns-utviklingen har liberalisme og sosialdemokrati fremmet på ulik måte. Liberalismen har gått aktivt inn for den, mens sosialdemokratiet har tilpasset seg mer nølende. Liberalismen har gått aktivt inn for at markeds-tenkningen skal utvides til nye områder og at målet har vært økt materiell velstand.

I det hele kan vi se moderniseringsprosessen som et ektefødt barn av liberalismen som i sin ungdomstid var en frigjøring av mennesket fra så mange typer autoriteter, religiøse dogmer så vel som handelsrestriksjoner.

Konservatismen og sosialismen oppsto som bakslag på denne utviklingen. Konservatismen har endt opp som sid-rompa sosial-liberalisme, der nytenkning betyr rein markeds-liberalisme også kalt manchester-liberalisme.

Sosialdemokratiet har ved å godta målet; å primærstille materiell vekst, latt seg inn på en arbeidsfreds-politikk. Der ble sosiale reformer nedenfra ofret til fordel for å motta deler (også kalt sølvpenger) av den større materielle samfunnskaka som skulle bli resultatet om arbeiderklassen ikke stilte for store spørsmål og skapte problemer for kapitalens og stats-byråkratenes syn på en fornuftig samfunns-utvikling.

Dermed ble den grunnleggende prinsippielle motstand mot liberalismen oppgitt. Istedet inngikk man et tilsynelatende kompromiss som har vist seg å være en dyd av nødvendighet for systemet enten nå rytteren kaller seg liberalist eller sosialdemokrat. Statsintervensjon for å glatte over det kapitalistiske systemets dysfunksjonelle virkninger ble et alment trekk i den kapitalistiske verden, men sosialdemokratene har ofte blitt de dyktigste administratorer av denne praksis ettersom statsintervensjon nettopp er en del av deres ideologi og de dermed bedre har temmet fagbevegelsen.

Moderniserings-prosessen har vært altomfattende, og grepet inn i såvel tankeliv som natur. Prosessen er fremdeles igang, og utvider den formåls-rasjonelle eller strategisk-egoistiske tenkemåte såvel som markedets gyldighetsområde til stadig nye områder av et samfunn såvel som til nye samfunn i kapitalismens fortsatt eksisterende randområder i verden.

4: MODERNISERINGS-PROSESSENS ÅRSAKER

Protesten mot denne modernisering må ikke oppfattes som en bakstreversk motstand mot "framgang", hva en nå måtte legge i dette. Protesten må ses som et bakslag på en utvikling bygget på feilaktige forestillinger om menneske, natur og samfunn, i korthet det vi kaller det mekanistiske verdensbildet. På den annen side er bakslaget i stor grad også selv forankret i det mekanistiske verdensbildet, slik at en videre frigjøring av mennesket vanskelig-gjøres.

I denne vektlegging av verdensbildet eller tenkningen ligger det ikke at den materielle og institusjonelle samfunnsformasjonen ikke har noen betydning for utviklingen, tvert imot påvirker den sterkt. Imidlertid primærstiller jeg tenkningen, m.a.o. en filosofisk idealistisk tilnærmingsmåte motsatt den historiske materialisme. Dette er som nevnt enhver bevisst protest mot rådende forhold et uttrykk for. Nettopp tenkningen eller rasjonaliteten skal være utgangspunktet i dette innlegget, så får vi se hvor mye en slik tilnærming kan være til nytte for å forstå dagens samfunnsproblemer.

Nå er det ikke min oppgave her å gjøre rede for kapitalismens framvekst, men visse trekk bør nevnes. Firlingparet naturalismen, industrialismen, liberalismen og kapitalismen vokser fram som barn av det mekanistiske verdensbildet som har klare aner bakover i middelalder og antikk samt diffust videre bakover.

I vår sammenheng er det sentralt at det mekanistiske verdensbildet la grunnen for en verdslig-gjøring av både natur, og som en del av den; mennesket. Denne verdslig-gjøring fikk særlig fart i rennessansen da en opposisjon mot den Aristoteles pregede kirke-lære vokste fram. Dermed ble også Aristoteles intime sammenheng mellom guddom og natur, og mellom sjel og legeme brutt, og med dette falt den dype respekt for skaperverket, såvel for naturen generellt som for mennesket spesielt.

Isteden fikk vi en Platonsk preget dualisme i både religion og vitenskap som fikk ulike utslag i synet på natur og menneske. På den ene side fikk vi en verdensforakt som så sjelen som høyt hevet over den verdslige verden. På den annen side en ekstrem sanselighet og dyrking av det "natulige". Men felles for dem begge var at de så naturen og med den menneske-kroppen som avsjelet og dermed uten en egenverdi. Naturen var -i den grad den var verd å beskjeftige seg med, bare et middel for menneskelig tilfreds-stillelse. Kvalitative skiller i naturen forsvant slik at alt kunne kvantifiseres.

Dermed lå veien åpen for utnytting og utplyndring av naturen som vi idag ser de økologiske konsekvenser av. Også menneske-kroppen ble utnyttet og utplyndret grovt. Ettersom sjel og legeme ble sett på som løsrevet var det mulig å forsvare en slik utbytting av kroppen d.v.s. arbeidskraften som dermed ble tinglig-gjort.

Enda lettere ble det når også sjelen forsvant ved det materialistiske menneskesynet; naturalismen.

En grundig gjennomgang av moderniserings-prosessens årsaker er foretatt av Hjalmar Hegge i boka "Menneske og Natur", 1978.
 
 

Filosofen (og siviløkonom NHH) Hjalmar Hegge ble opprin-nelig spurt om å holde dette innlegget. Han var så vidt jeg vet forhindret, men jeg bygger i all hovedsak det følgende på hans arbeid i boka "Frihet, individualitet og samfunn" fra 1988. Det rent økonomiske aspekt er grundigere behandlet hos Leif Holbæk-Hanssen (tidl. prof. ved NHH, Bergen), Folkert Wilken (tidl. prof. i Freiburg) og Hans Georg Schweppenhauser (tidl. prof. i Berlin).
 
 

DEL II: ALTERNATIV: ANTI-DOGMATISME

1 SAMFUNNS-ORGANISMEN

I betraktningen av en ideell organisasjon av arbeid og kapital for mennesket kan det være mange forhold å ta hensyn til. Det vi her skal legge vekt på er hvordan vi kan fremme individets frihet såvel som dets sosialitet. Dette er to trekk ved individet og dermed ved samfunnet som oftest ses som motstridende.

Dette har begrunnet ulike inngrep mot individualiten og dennes frihet såvel som sosialitet. Kommersialisering og enhetsstats-tenkningen er de viktigste vi skal ta opp her. Deres forkjempere, henholdsvis liberalismen og sosialismen har vært opptatt av å fremme hvert sitt prinsipp nemlig henholdsvis frihet og likhet. Begge har imidlertid hatt en uklar forståelse av dem p.g.a. sin uklare forståelse av den menneskelige individualitet, d.v.s. deres menneskesyn. Liberalistene har således hyldet egoismen i den tro at den har vært individualisme/frihet og sosialistene har bekjempet individualismen i den tro at den har vært egoisme.

Fordi man unnlater å kvalifisere menneskelig handling med henblikk på rasjonalitet eller frihet så gir man også avkall på å etablere en distinksjon mellom individuell frihet og egoisme. Thomas Hobbes definerer dermed et fritt menneske som en "som ikke hindres i det han ønsker å gjøre." En slik frihet må naturligvis begrenses i et samfunn, og liberalistisk frihetsdebatt har da også dreid seg om hvor grensene for frihet skal gå, altså en rent negativ frihetsbestemmelse. En positiv frihetsbestemmelse derimot må nettopp ta utgangspunkt i rasjonaliteten, i den selvbestemte handling eller om man vil den indre frihet.

Vi skal her se om frihet og sosialitet ved en fornuftig ordning kan la seg forene motsigelsesfritt. Vi skal se at dette lar seg gjøre gjennom individualiteten når den forstås slik at dens særlige kjennetegn er rasjonalitet.

Frihet og sosialitet vil da gjensidig betinge hverandre. Et lite forbehold må være at rasjonaliteten og dermed sosialiteten og friheten er noe mennesket utvikler seg til gjennom sin individualitet. Det foreligger altså som en mulighet, -potensielt.

Framstillingen er også preget av at samfunnslivet som helhet ses som en organisme der tre system griper inn i hverandre og må styres etter hvert sitt særegne prinsipp. Dette kan jeg bare begrunne skjematisk her:

Selv om et prinsipp er særegent for et samfunns-område og dominerende der, så kommer de andre to prinsippene også til bruk her ettersom de tre systemene griper inn i hverandre.

De tre samfunns-områder og deres prinsipp er individualitet som krever frihet, det rettslig-politiske som krever likhet, og det økonomiske som krever brorskap eller gjensidig hjelp. At dette er den franske revolusjons slagord er ingen tilfeldighet ettersom disse tre prinsipper ligger som prisipper i den menneskelige natur og historisk viser seg gjennom filosofi såvel som en gradvis historisk utkrystallisering av disse prinsipper på hvert sitt samfunns-område. Det som er særlig verd å merke seg er at områdene eller systemene må fungere ved siden av hverandre, griper inn i hverandre, men bare slik at de er likestilt, slik at ingen av dem dominerer de andre.

2: FRIHET OG SOSIALITET PÅ DET INDRE OG YTRE PLAN

Ettersom menneskets og individualitetens særlige kjennetegn her ses som tenkningen skal jeg ta utgangspunkt i denne.

Indre frihet er tenkningens selvbestemmelse. Tenkningens og det individuelle, åndelige områdes prinsipp er frihet idet tenkning er løsrivelse fra det gitte og etablering av en egen individuell erkjennelse av den naturlige og sosiale verden. Dette kan selvsagt forstyrres av andre forhold som reklamens appell til egenkjærlig materialisme eller diktatorisk propaganda, men dette er nettopp tenkningens motsetning.

I det ytre må individets frihet forstås som utfoldelse av tenkning, evner og anlegg i handling. I den politiske sfære skjer dette gjennom politisk debatt som er åpen og kritisk. På det økonomiske område skjer dette gjennom utfoldelse av innsikt og evner.

I det indre kommer sosialiteten til syne gjennom den enkeltes individualitet hvis vesen det nettopp er å annerkjenne andre individer som likeverdige. Et særtrekk ved individualiteten er også den mulige selvbestemte tenkning som ikke lar seg redusere verken til materielle eller samfunnsgitte forhold. Gjennom dette ser vi nok et sosialt trekk ved mennesket, at kommunikasjon nettopp er grunnleggende basert på fornuft, at den enkelte ytrer seg rasjonalt. Videre baserer denne inter-subjektiviteten seg på at vi alle tar del i en felles bevissthets-verden gjennom begrepene.

I det ytre kommer sosialiteten til syne gjennom den politiske prosess som er basert på fornuftig, saklig dialog. Dette er nettopp basert på gjensidig annerkjennelse av hverandre som likeverdige fornufts-vesener.

I det ytre kommer sosialiteten også til syne på det økonomiske område som gjensidig annerkjennelse av hverandres behov, både åndelige og materielle. Dette er den dypeste og sterkeste form for sosialitet.
 
 
 
 

3: ARBEIDETS FRIGJØRING

Menneskets arbeid framtrer med tre aspekter som hver krever sine særegne prinsipper:

1: Produksjon er utfoldelse av innsikt og evner. Dette må skje under det individuelle områdes prinsipp frihet.

2: Fordeling av produktene må skje etter det rettslig-politiske prinsipp om likhet.

3: Motivasjon for og retningen for arbeidet blir det særegne økonomiske prinsippet som må være hensynet til den felles behovsdekning.

ad 1: Produksjon: Utfoldelse av evner og innsikt til-ligger individualiteten. Dette betyr at frihets prinsippet må råde her. Denne frihet krever tilgang til produksjonsmidler for å kunne realiseres, men det kommer vi tilbake til.

ad 2: Fordeling: Det rettslig-politiske prinsippet om likhet kommer til uttrykk i det økonomiske område som likhet i retten til tilfredsstillelse av sine behov. Dette er begrunnet i den enkeltes individualitets likeverd. En ulik fordeling er dermed en krenkelse av det enkelte individs likeverd.

Innvendinger kan være at individers behov er ulike, og at lik fordeling dermed skader likheten, eller at lik fordeling fører til manglende arbeidsmotivasjon, og dermed krenker individets frihet.

Dette er uholdbart siden ulike behov og manglende arbeidsmotivasjon begge i stor grad vil være utslag av egoistiske tendenser. Det dreier seg dermed om en sammenblanding av egoime og individualisme. Individet utfolder sin frihet ikke i konsumet der de fleste er naturgitt like, men i produksjonen ettersom det er her mennesker har sine ulike evner og innsikt.

ad 3: Motivasjon: Arbeidet ses i liberalistisk tradisjon og dermed og i økonomisk teori som en middelbar aktivitet der målet ikke er aktiviteten selv, men den egoistisk tilegnelse av produktet. Dette innebærer at fordelings-spørsmålet knyttes til arbeidet som vi altså ovenfor har avvist med en rettighets-begrunnelse. Vi har dermed avvist egoistisk tilegnelse av arbeidsproduktet som motivasjon og retning for arbeidet.

En alternativ motivasjon for arbeidet finner vi ved å betrakte arbeidets vesen i samfunnet. Dette er ikke å produsere for den enkelte, men å produsere for fellesskapet, noe den økende arbeidsdelingen er et tydelig uttrykk for.

Dermed er det økonomiske områdes prinsipp gitt; produksjon for fellesskapet, eller også kalt gjensidig hjelp eller prinsippet om brorskap, liksom frihet er prinsippet for det individuelle, åndelige område ut fra tenkningens vesen og likhet er det politiske områdes prinsipp ut fra individualitetenes likeverd.

Produksjon for fellesskapet er uttrykk for en dypere annerkjennelse andres individualitet enn den rettslig-politiske dialog er det. Det uttrykker en dyp medmenneskelighet.

Vi har dermed bestemt det økonomiske områdes prisipp negativt ut fra hva det ikke kan være nemlig egoisme eller hva en feilaktig har oppfattet som individualisme. Å knytte fordeling til den enkeltes ytelser utfra evner og innsikt ville være å feilaktig benytte det individuelle områdes prinsipp friheten til fordelingen. Fordeling må skje må istedet skje etter det rettslig-politiske prinsipp om likhet.

Vi har også bestemt det økonomiske prisipp positivt ut fra en betraktning om arbeidets vesen som er felles behovsdekning.

Den liberalistiske sammenblanding av egoisme og individualisme har fra Adam Smiths dager vært en konvensjon i økonomisk teori. Ikke bare er det prinsipielt feil å innrette samfunnet slik at arbeidsmotivasjonen er egoisme. Det er heller ingen korrekt oppfattning av de faktiske forhold siden mennesker ofte velger yrker der de kan få utfolde sine evner og innsikt.

Lik rett til behovsdekning er ikke så utopisk som det kan høres. Det har tendensielt vært en bestemmende rettningslinje for mye av den økonomiske og sosiale politikk de siste hundre år. Tenk bare på trygdeordninger såvel som subsidie-politikk som nettopp er utjevnings-politikk. Imidlertid har prinsippet bare fungert på siden av det som har vært grunnmotivet i vårt kommersielle samfunn, nemlig egoismen, slik at det har gitt dette et visst fattigdoms-stempel. Arbeid er også idag i visse tilfeller unndratt fra markedet, f.eks. barnearbeid og seksuelle tjenester.

Prinsippet om lik rett til behovsdekning støter altså an mot selve drivfjæren i dagens gjennom-kommersialiserte samfunn. Til grunn for dette samfunnet ligger som nevnt den forestilling at mennesket er et tvers gjennom egoistisk vesen. Istedenfor å se arbeidets motiv i utfoldelse av individualiteten mener en at den enkelte ikke vil arbeide om en ikke bruker gulrot eller pisk i form av lønn eller undergang i konkuransekampen. En mangler altså tro på at mennesket ut fra sin individualitets vesen vil arbeide frivillig og må trues og lokkes til dette gjennom markedet. Tilsvarende mangler en tro på at mennesket ut fra sin individualitets vesen frivillig er sosialt, og derfor må påtvinges dette utenfra ved statens kontroll. Dette er forøvrig ikke forbeholdt sosialister, men er ren liberalisme tankegods uttrykkt ved framfor alle Thomas Hobbes men også Mill.

En sunn inkonsekvens idag er at arbeidsledighet blir sett på som et onde, noe som faktisk strider mot det liberalistiske og sosial-økonomiske syn.

Til den "indre" trang til egen vinning svarer nettopp at arbeidet ses som middel til økonomisk fortjeneste slik at det går opp i den økonomiske prosess som økonomisk objekt og vare på et marked. Av dette menneskesyn følger en tendens til å trekke alt inn i den økonomiske prosess, ikke bare kapital, men også kulturliv og politikk, f.eks. markedsføring av ikke bare musikk, men også av forskning.

Lønnsarbeide er innfallsporten til samfunnets kommersialisering og er mønsteret for og drivfjæren i dette egoistiske konkuransesamfunnet. Det er et menneskesyn og system som gjør medmennsket til motpart og mulig fiende. At dette leder til kriminalitet, psykiske lidelser og overgrep mot naturen er en logisk konsekvens.

Det område som framfor alle skulle være fellesskapes og gjensidighetens er idag egoismens og interessemotseningenes skueplass. Det er særlig tydelig omkring det kommersialiserte arbeid, og det er jo naturlig ettersom kommersialiseringen av arbeid og kapital er hovedårsaken til kommersialismen generellt.

Det er ikke snakk om å utrydde egoismen, men at holdning og organisasjon på et samfunnsområde endres slik at det ikke fremmer denne egoismen , men gir plass for utfoldelsen av sosialitet ved samarbeide og frihet for evner og innsikt.

At egoismen har forbundet seg med produksjonslivet skyldes en forveksling av mennesket som produsent og konsument. Konsumere kan en bare gjøre for seg selv, men å produsere for seg selv stoppet menneskene med for århundrer siden da naturalie-økonomien forsvant. Og selv da var det faktisk ikke tilfelle ettersom en i stammesamfunn ofte praktiserte lik behovsdekning også på tross av en delvis manglende arbeidsdeling.

Arbeidsdelingen er for Adam Smith og sosialøkonomien en kilde til økt produktivitet. For Marx og kritikere av kapitalismen er den fremmedgjørende for arbeideren. I et samfunn der kommersialiseringen av arbeid og kapital er opphørt vil det sosiale ved arbeidsdelingen komme til sin rett. Durkheim sier at den "oppløser den tilsynelatende antinomi" mellom "individets selvstendiggjørelse" og "samfunnsfellesskapet". Dagens økonomiske organisering er innrettet som om vi fremdeles befant oss i en selvforsørgelsesøkonomi.

4: KOMMERSIALISERING -(liberalismens konsekvens)

Kommersialiseringens virkning forsterkes av at det økonomiske liv har fått en dominerende stilling i samfunnet. Den materialistiske vinningslyst brer seg også derfor til samfunnsområder som burde vært ledet av andre hensyn.

Egoismen forsøker en også idag som i Adam Smiths tid å dekke til. Derfor framstilles vår tids kriseløsning; nedskjæring av sosialytelser for å redusere skatt på høyere inntekter, som noe som på sikt vil gi større midler til sosiale formål. Dette skjer attpåtil i et av verdens rikeste samfunn.

Dagens kommersaliserte samfunn presser sine holdninger på oss på en ofte skjult og desto farligere måte enn ved politisk diktatur. Gjennom reklame appelleres det til navle-beskuende egen-interesse og sosiale individualitets-utslettende rolletyper. Til denne påvirkning utenfra svarer en indre tilstand; at individets selvbevissthet er så svak at det lar seg lede av konfomitets-presset.

Konkurransementaliteten gjør oss til rivaler og motstandere. Det fører til at vi omgås hverandre som varer som gjør oss til objekter for hverandres vinningsbegjær. De sosiale relasjoner degenerer til bytterelasjoner som er definisjonen på det amoralske.

5: ENHETSSTATS-TENKNINGEN -(særlig marxismen)

Så langt er Marx med oss, men Marx ser ikke fellesskapet ut fra en forankring i individualiteten, og overser dermed at menneskets frigjøring også er en frigjøring fra egen egoisme (som ikke kan ses som selvbestemmelse og dermed ikke som individualiteten yttring, men som artsbestemt) og ikke bare fra et samfunn som i siste instans i stor grad er et resultat av denne egoisme.

Som et resultat av sin manglende forståelse av individualitetens vesen vil han underlegge økonomien politisk styring med den tvangstrøye som det innebærer for friheten til utfoldelse av innsikt og evner. Dette er noe både sosialdemokrater og kommunister har overtatt. Det er en totalisering av demokratiet som i sitt vesen er totalitær. Det er en enhetsstatlig tenkemåte fra den borgerlige Hegel som identifiserer samfunnet med staten. Denne tenkemåte går heller ikke de borgerlige klar av, og EF tenkes på samme måte: En identifiserer de tre samfunnsområder med ett; det politiske, som dermed skal ha anledning til å gripe illegitimt inn i de andre områder f.eks. i skolestyring og økonomisk styring istedenfor å legitimt sikre individets rettigheter på disse områder.

Dette er det vi tidligere har nevnt som et overgrep fra et samfunnsområde mot et annet. Her er det det rettslig-politiske likhets-prisipp som anvendes illegitimt på det økonomiske område, mens det ved kommersialiseringen av arbeidet er det individuelle områdes frihets-prinsipp som anvendes illegitimt.

Denne feilaktige anvendelse av prinsippene slår tilbake på de områdene som begår overgrepet. Kommersialiseringen av arbeid fører til innlemmelsen av kultur og åndsliv i den økonomiske sfære. Enhetsstatstenkningen leder til undergraving av den selvstendige tenkning og dermed til demokratiets oppløsing.

6: RETTE FORBINDELSER

Økonomiens forhold til det individuelle område må være preget ikke av kommersialisering, men av brorskap d.v.s. betingelsesløse gaver om friheten på dette område skal være mulig såvel for kunst som for forskning. Den andre veien er forholdet preget av den frie utfoldelse av innsikt og evner som er grunnlaget for all økonomisk framgang.

Økonomiens forhold til det rettslig-politiske område må skje etter brorskapsprinsippet, og her i form av skatt. Den andre veien preges forholdet av sikring av individets rettigheter på det økonomiske område d.v.s. i fordeling og av individets utfoldelse gjennom bruksretten, dessuten m.h.t. individets rettigheter til miljø og ressurser.

Altfor lenge har det sistnevnte område vært overlatt til økonomien alene uten at en har sett at dette fundamentalt liksom fordelingen og utfoldelse er rettighets-spørsmål. Miljø-ødeleggelse er en frihets-berøvelse som er langt mer alvorlig og inngripende enn f.eks. en begrensning av konsumutvalget i markedet som liberalister særlig er opptatt av. En kan jo ikke godt velge seg bort fra å puste.

Vi må avvise at privatisering av produksjonsmidler skulle være noen løsning på et totaliserende demokrati, altså at politikken har underlagt seg økonomien. Dette vil jo føre fra asken til ilden hva frihet angår, ettersom det ikke stimulerer friheten og det individuelle men kommersialiseringen. Individets frihet er i større grad truet ved underkastelse under markeds-lovene enn under en rigid statsmyndighet. Dette fordi det politiske diktatur er lett å avsløre og avføder individets opposisjon. Kommersialismen derimot er underkastelse under markedslover, men også under egoistisk begjærlighet. Slik er trusselen mot individets frihet større fra høyresiden enn fra venstresiden fordi kommersialismen er mer skjult, og endatil foregir å fremme friheten. Ut fra dette kan vi si at Aldous Huxley loddet dypere enn George Orwell når han påpeker faren ved at ensrettingen blir behagelig.

De feilaktige anvendelser av de ulike samfunnsprinsippene vi har kritisert springer alle ut av en feilaktig oppfattning av individualiteten og tenkningens vesen eller menneskesynet, og viser hvor sentralt dette er for en korrekt oppfattning av samfunnets virkemåte.

En liberalistisk fremhevelse av markedet som det sanne forbruker-demokrati er feilaktig ettersom stemmeretten om vi kan si det slik her er høyst ulikt fordelt, og dermed får vi en krenkelse av individets likeverd. Dette gjelder også forsøk på løsning av forurensningsproblemet ved markeds-mekanismen slik det nå er på mote.

7: BRUKSRETT SIKRER FRIHET OG SOSIALITET

Det tradisjonelle eiendomsrett-begrepet er en etterlevning etter Romeretten som fungerte i et relativt statisk, stillestående samfunn. Følgelig er også denne rett statisk og ting-orientert slik at rett her i stor grad ses som rett til ting, -eiendom. Dagens samfunn er nettopp ikke preget av individets stabile forhold til sin jord, men av individets vekslende funksjoner i samfunnet. Vår tid er preget av raske endringer og bør tilsvarende ha et rettighetsbegrep tilpsset dette m.a.o. et dynamisk og funksjonsorientert rettighets-begrep slik bruksrett er det.

Liberalistisk begrunnelse av eiendomsretten ser i noen tilfeller denne som en sikring av individets frihet på det økonomiske område liksom ytrings- og pressefriheten er det på det politiske område. Slik sett skal eiendomsretten sikre den enkeltes utfoldelse av sine individuelle evner. Da må følgelig eiendomstypen være av samme slag som disse evner om dette skal ha noen mening. Dermed utelukkes i prinsippet eiendoms-overføring ved arv og markedstransaksjoner ettersom disse ikke kan garantere at en mottaker har de nødvendige kvalifikasjoner til å utnytte kapitalen samt at den aktuelle type kapital ikke nødvendigvis gjør individets utfoldelse av sine særeegne evner mulig. Dermed står vi tilbake med en annen organisasjonsform nemlig bruksretten som tildeles den enkelte av kvalifiserte institusjoner som ikke betyr de politiske myndigheter, men de faglig kvalifiserte innen det aktuelle produksjonsområde som også må inkludere forbrukerne.

Bruksrett er liksom lik rett til behovstilfredsstillelse ikke så utopisk som det kan synes. Også her har samfunnsutviklingen gått i denne rettning, f.eks. odelslov og ulike konsesjons-ordninger.

Forstår en altså liberalismens forsvar av eiendomsretten i et slikt frihetsperspektiv så er den berettiget, men bare som en strengt personlig bruksrett.

8: EIENDOM SOM TILEGNELSE

Imidlertid har liberalismen i all hovedsak vært opptatt av en helt annen begrunnelse for den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, nemlig som en forlengelse av den enkelte person. Slik ser en av liberalismens klassikere John Locke på 1600-tallet eiendoms-retten til sitt eget arbeid som en naturlig gitt menneskerett. Eiendomsrett til arbeidets produkt og likeledes produksjonsmidlene ses som en konsekvens av dette. På bakgrunn av datidens livegenskap var dette radikalt og frigjørende.

På den annen side ses jo her arbeidets grunnmotiv som den enkeltes egoistisk tilegnelse av produktet. Eiendommen ses dermed som begrunnet i den enkeltes underkastelse under et ting-begjær eller m.a.o. individets driftsliv og sosial herming av rolletyper, altså det stikk motsatte av både frihet og ekte sosialitet. Dette syn på mennesket som egoistisk motivert er en konsekvens av det materialistiske menneskesyn liberalismen baserer seg på, gjennom sin opprinnelse i det mekanistiske verdensbilde.

Borgeren identifiseres her med den materielle eksistens alene. Som nevnt gir en slik fordeling av de felles goder etter den enkeltes arbeide d.v.s. etter den enkeltes innsikt og evner eller etter åndslivets prinsipp om frihet den følge at fordelingen, liksom individualiteten var det, blir ulik og likeverdet krenkes. Det oppstår diskriminering og undergraving av sosialiteten.

Den relative frigjøring som eiendomsrett i sin tid utgjorde ble med liberalismen sett som absolutt og en slags naturlov som hos Adam Smith. Han overtar Lockes syn på eiendom, men ikke hans betenkeligheter med den påfølgende ulike fordelingen. Tvert imot ser han ulikheten som selve drivkraften i økonomien og et middel til fremme av det felles beste.

Dette er en karikatur av menneskelig sosialitet. Dessuten oppstår ikke rikdoms-ulikheten av ulik grad av flid eller latskap slik Smith hevder i sitt forsøk på moralske forsvar av den, men den oppstår av ulike evner og innsikt såvel som av markedstilfeldigheter. I tillegg er det åpenbart at denne egoisme nettopp er hovedgrunn til de fleste av dagens kriser, både psykiske, sosiale og økologiske.

Arbeiderstyrte eller selveide bedrifter har fra ulike politiske grupperinger vært foreslått som løsning på de økonomiske problem. Dette skiller seg imidlertid ikke prisipielt fra dagens tilstand ved at en også her tenker seg arbeidsmotivet som egoistisk tilegnelse av produktet.

Når dette forstås som altomfattende bedrift-demokrati innebærer det en slavisk overføring av styrings-prinsipp fra politikk til økonomi, som vi kritiserer i kapitlene "Marx" og "Enhetsstats-tenkningen".

9: MARX

Marx frigjør seg ikke fra denne sammenkobling mellom arbeide og tilegnelse, og trekker bare den logiske konsekvens av den. Selv om han riktig vil frigjøre arbeide fra markedsprinsippet så overtar han de borgerlige økonomenes begrep om eiendom som begrunnet i arbeid. Ved å binde fordelingen til arbeidstida mildner han den verste uretten, men fjerner den ikke som når den f.eks. er begrunnet i ulike behov.

Hans materialistiske utgangspunkt at fordelingen gjennom sitt arbeide knyttes til den enkeltes fysiske reproduksjon er nok en gang å overta arven fra de borgerlige klassikerne som bygger teorien på en antatt primitiv naturtilstand. Marx materialistiske historieoppfattning blir den konsekvente forlengelse av det borgerlig-kapitalistiske syn på det økonomiske liv, og på menneskene som egoister. Derfor er det en god beskrivelse av dette samfunn.

Rousseau reagerer på ulikheten med å totalisere likhets-prinsippet slik at det også gjelder styringen av det økonomiske liv. Dermed kom han til å bane vei for det marxistiske feiltak. Overføring av styringsretten til politikerne slik marxister ønsker er å tankeløst overføre organisasjons-prinsipper fra et sosialt område -det politiske, til et annet hvor det ikke hører hjemme. Økonomiske forhold kan ikke styres etter det prinsipp som råder på det politiske område nemlig likeverd og dermed lik rett til styring, men istedet av det prinsipp som gjelder for det økonomiske område som er brorskapsprinsippet, d.v.s. tillit og saklighet.

Videre ser vi at en slik ensidig betoning av det samfunnsmessige som Marx` menneskesyn tilsier, fører til at egoismen flytter med som nissen på lasset ved samfunnsendringer. I de sosialistiske land har egoisme bare antatt andre former enn under kapitalismen og såkalte nye klasser etableres.

10: BRUKSRETTEN I PRAKSIS

Bruksretten forutsetter opphevelse av kommersialiseringen av arbeid og kapital. Bruksretten sikres gjennom det rettslig-politiske system. Bruksretten overføres av kompetente faglige organer med representasjon fra involverte parter, arbeidere i en bedrift såvel som konsumenter. Bruksretten må gjelde enhver som arbeider. Enhver må sikres rett til utfoldelse av evner og anlegg på sin arbeidsplass, og dermed også ansvar for denne arbeidsplass enten det nå gjelder en dreibenk eller bedriftens administrasjon, eller andre områder en er kompetent til å ta seg av.

Ledelse og ansvar baseres på den tillit den enkelte har hos medarbeiderne som en saklig kompetent person. Vinningsmotivet erstattes således av tillit og saklighet, både m.h.t. organisasjonsform såvel som livsholdning. Dette er mulig når arbeid og kapital ikke lenger er markedsvarer, og åpner for en langt mer effektiv økonomi basert på et reflektert menneskesyn og individets selvrealisering. Gjennom eliminasjon av det egoistiske vinningsmotiv elimineres ikke en streben etter å forbedre produktene, tvert imot vil dette la den sanne individualitet nettopp få frihet til å utfolde sine evner med dette for øye.

Bruksrettens organisasjonsform består av to typer organisasjoner; det enkelte produksjons-fellesskap og assosiasjonen. Assosiasjonen tenkes som det organ som overfører bruksrett utfra saklige kriterier, utarbeider behovsplaner, fastsetter priser og foretar investeringer med overskuddskapitalen som tilfaller dem fra produksjonsfellesskapene. Assosiasjonene må være totalt uavhengig av det rettslig-politiske system, m.a.o. et næringslivets selvforvaltning eller selvstyre liksom på individualitetens område; kultur, utdanning, forskning må være selvstendig. Den dype sosialitet denne organisasjonsform uttrykker er forankret i den dypeste annerkjennelse av menneskets individualitet, og Hegge kaller dette endog den mest sublime form for menneskelig fellesskap.

11: SAMFUNNETS TREGRENING

Tradisjonell tenkning er som nevnt preget av statisk tenkning liksom i romerretten der det er en tendens til å dele menneskene inn etter grupper. I en dynamisk tid som vår må det tenkes etter funksjoner. Istedenfor å dele samfunnet vertikalt i sektorer,grupper er vår inndeling horisontal der avgrensningene ikke går mellom mennesker, men snarere gjennom hvert enkelt individ alt etter hvilken sammenheng det inngår, og det kan være flere samtidig, som f.eks. i fri utfoldelse som likeverdig debattant.

Som i menneske-organismen virker de tre systemer sammen uten en enhetlig sentral makt-organisasjon, istedet oppstår enheten i det harmonisk samspill.

Dette harmoniske samspill er på det økonomiske område helt avhengig av at kommersialiseringen av arbeid og kapital opphører, d.v.s. at en innfører bruksrett og lik rett til behovstilfredsstillelse.

Ved at arbeidet trekkes ut av den økonomiske prosess skjer det en avkommersialisering av samfunnet overhodet. De ordninger for samvirke i det økonomiske liv som trer istedet for egoistisk vinnings-og konkuranseprinsipp må nå skje utfra den enkeltes sosialitet og kan ikke pådyttes dem utenfra gjennom f.eks.politiske vedtak. Den tillit som er vesentlig i bruksrett-organiseringen kan ikke påtvinges, men må vokse fram frivillig gjennom frivillige sammensluttninger av mennesker. Lik rett til behovs-tilfredsstillelse kan derimot innføres ved politisk flertallsvedtak siden dette dreier seg om en rettighet og dermed er et forhold som legitimt kan tas hand om av det rettslig-politiske apparatet. Likeledes endring av arveretten til produksjonsmidler som forøvrig er en følge av fordelings-spørsmålet. Avvikling av dagens eiendomsfordeling kan videre skje gjennom frivillig overgang til stiftelser som bl.a. sosialøkonomi-nestoren Ragnar Frisch så som forbilledlige.

En samfunnsomdanning må derfor tenkes som en gradvis utvikling av menneskets bevissthet, -dets rasjonalitet og dermed frihet og sosialitet gjennom bl.a. offentlig debatt, såvel som en gradvis utvikling av samfunnets institusjoner.

En utvikling med gjensidig påvirkning.

Kort sagt: Oppløsing av koblingen mellom arbeidet og dets produkt er det første krav et reflektert menneskesyn stiller til oss på det økonomiske område.

Menneske-rettighets-tenkningen stiller oss det andre krav på det økonomiske område: fra enhver etter evne, til enhver etter behov.