HOVEDOPPGAVE I SOSIALØKONOMI
ved Universitetet i Oslo
Sommeren 1992
FORTOLKNING OG GENERALISERING
-EMPIRISME OG RASJONALISME
SOM TRADISJONER INNEN ØKONOMISK METODOLOGI
Arno Mong Daastøl
Utsiktsveien 34
1410 Kolbotn
ph: +47. 66 80 65 23
email: arno@daastol.com
web: http://daastol.com
INNHOLD
KAPITTELOVERSIKT: side 3
EN KORT OVERSIKT OVER OPPGAVEN: side 10
INNLEDNING side 12
KAPITTEL I: RASJONALISMEN side 17 KAPITTEL II: TYSK EMPIRISME: HISTORISMEN side 75
KAPITTEL III: BRITISK EMPIRISME side 95 KAPITTEL IV: REALISTISK VURDERING AV RASJONALISMEN side 155 KAPITTEL V: METODESTRIDEN I NORGE side 208
LITTERATUR side 265
KAPITTEL I
RASJONALISTISK METODETRADISJON
-introspeksjon, formalisme og og aksiomatikk
INNHOLD:
Kort karakteristikk av den filosofiske rasjonalismen s. 9
HISTORISK GJENNOMGANG AV DEN ØKONOMISKE RASJONALISMEN s. 9
De franske rasjonalistiske fysiokrater s. 10
De britiske rasjonalistiske liberalister s. 10
Klassikerne
Smith s. 10
Ricardo s. 12
Malthus s. 13
Senior s. 14
Mill s. 14
Cairnes s. 18
J.N.Keynes s. 18
Nyklassikerne - Marginalistene s. 21
Menger s. 23
Teori vs beskrivelse s. 23 Atomisme og spesialisering s. 26
Organiske analogier s. 29
Walras s. 30 Pareto s. 31
Marshall s. 35
Matematikk s. 38
Positivisme-kritikere
Robbins s. 42
J.M.Keynes s. 43
Moderne østerikere s. 44
Knight og Machlup s. 45
LITTERATUR: s. 46
KAPITTEL II
TYSK EMPIRISME:
DEN HISTORISKE SKOLE
(1800-1920)
EN MORALSK STERK NASJON, DERFOR RO OG ORDEN OG DERFOR:
STABILITET GJENNOM BESKYTTELSE OG REGULERING:
INNHOLD:
1: Innledning s. 2
2: Den materielle eller sosio-politiske bakgrunn. s. 2
3: Den filosofiske bakgrunn. s. 4
4: Det samfunnsvitenskaplige bakgrunnsmiljø s. 6
5: Historismens forløpere s. 9
økonomisk orienterte filosofer s. 9
Burke s. 9
Fichte s. 10
den tyske romantiske skole s. 10
Gentz s. 10
Müller s. 11
"Kamralistiske smithianere" s. 12 List s. 12
6: Den eldre historiske skole. (1840-70) s. 15
Roscher s. 16
Hildebrand s. 18
Knies s. 19
7: Den yngre historiske skole. (1870-1900) s. 20
Schmoller s. 20
generelt om den yngre historiske skole s. 22
mål s. 24
metode s. 26
en nærmere metodebeskrivelse s. 27
vitenskapelige lover s. 28
egoisme s. 29
atomisme s. 30
abstraksjon s. 31
monografier og samlende historie s. 32
metodenstreit s. 33
8: Den yngste historiske skole. (1900-1918) s. 35
Sombart s. 35
Spiethof s. 36
Weber s. 36
9: Marx -for kontrastens skyld s. 38
10: Logisk oversikt i resonnement s. 39
11: Vurderinger s. 44 faglig innflytelse s. 44
vurderinger av det teoretiske bidrag s. 46
bare overflatisk empiri? s. 48
litt positive vurderinger s. 49
12: Egen vurdering og kritikk av historismen s. 52
13: Appendiks:
Georgescu-Roegen om årsak og logisk følge s. 57
14: Litteratur s. 58
KAPITTEL III
BRITISK EMPIRISME
INNHOLD:
Kort om det historiske forløp s. 2
Kort om beveggrunn og begrunnelse s. 3
1 : Beveggrunner: Etikk og egeninteresse s. 4
1A: Etikk: Personer s. 4
1B: Næringsliv s. 4
2 : Begrunnelser: Etikk og metode s. 5
2A: Etikk s. 5
2B: Vitenskapsteori/metode s. 6
August Comte og positivismen s. 7
Evolusjonær teori s. 7
Britisk historismes praktiske politikk: Stabilitet s. 8
Historismens og sosiologiens
paralelle politiske utvikling s. 10
Ulike politiske mål og metoder s. 12
Etikk og skikk og bruk s. 14
Grundigst: briter eller tyskere s. 15
Betydningen av britenes historisme s. 16
Appendiks om teknologisk lederskap og liberalisme s. 18
Appendiks om Malthus`s theory of gluts s. 19
Litteratur s. 20
KAPITTEL IV
REALISTISK VURDERING AV RASJONALISMEN
INNHOLD
Inspirasjonskilder 2
DEL I: FORUTSETNINGER OG NORMATIV TENKNING
Tankehistoriske forutsetninger 3Individualismen 6
Rasjonalismens normative grunnlag 9
Rasjonalismens A-moral: Nominalistisk grunnlag 12
DEL II: INTERSUBJEKTIVITET OG ERFARINGSKILDER
Historistisk relativisme vserkjennelsesteoretisk relativisme 13
Intersubjektivitet -en nominalistisk umulighet 14
Intersubjektivitet og metode 16
Rasjonalismens primære kunnskapskilde:
Formell tenkning: Introspeksjon 18
Rasjonalismens sekundære kunnskapskilde: sanseerfaring 19
Nærmere om introspeksjon = Generelle intrykk 20 DEL III: FORMALISMENS GRUNNLAG Instrumentalismens forutsetning: Nominalismen 22
Abstraksjon vs Historisk relativisme 24
Formalismens tilsynelatende grunnlag: tankeøkonomisering 27
Formalismens grunnlag: nominalismen: 28
Atomistisk generalisering: Nominalistisk grunnlag 30
Matematikken 32
Modell-tenkning 35
Abstraksjonens konsekvenser 38
Analogienes rolle 40
Likevekt og stabilitet som forutsetning 41 Uformell produksjon som forutsetning 43
Konkurransens- og markedets legitime grenser 44
Nominalisme-tenkning kan ikke forklare teknisk endring 48 Klassikernes forhold til tenkningen 49
Tenkningens sentrale stilling 54
Mentalitet som forutsetning 55
Kommunikasjon som forutsetning 57
Det sentrale for metoden: Valg av -mål og -oppgave 59
Ulike vitenskaps/menneskesyn som grunnlag for valget- 60 Utviklingen av forskerens personlighet 62
Sammenfattning 64
Appendiks: Schumpeter 65
Appendiks: Heraklit og Aristoteles 67
Appendiks 3: Hjalmar Hegges beskrivelse av personlighet 68
Litteratur 69
KAPITTEL V
METODESTRIDEN I NORGE
1830-1930INNHOLD:
Innledning s. 2
Viktigste personer s. 2
Sosialøkonomiens oppgave
-det politiske mål s. 3
Schweigaard s. 3
Jæger s. 4
Synet på sosialøkonomi som vitenskap
-forholdet til jus s. 5
1700-tallets økonomer s. 6
Schweigaard s. 6
Aschehoug s. 7
Det statsøkonomiske studiet som eksempel s. 8 Sak og vurdering s. 10
Schweigaard s. 10
Aschehoug s. 11
Hertzberg s. 11
Jæger s. 12
Aarum og Jæger s. 13
Nyklassisk teori s. 14
Metode s. 14
Schweigaard s. 15
-den rettshistoriske skole s. 17
Aschehoug s. 19 Hertzberg s. 26
Historismens beveggrunner s. 26
Matematikkens betydning s. 27
-Marginalismen s. 27 Aarum s. 28
Kostnadsteori s. 29
Jæger s. 30
Sosialpolitikk s. 35
Hertzberg s. 36
Jæger og andre økonomer etter århundreskiftet s. 36
Aarum og Jæger s. 38
-organisk kulturstat og kollektive behov s. 39
Næringspolitikk s. 42
Schweigaard s. 42
Aarum og Jæger s. 44
Handelspolitikk s. 46
Schweigaard s. 46
Generelt s. 47 Proteksjonisme s. 48
En vurdering av den norske tradisjon 1830-1930 s. 51
Appendiks om Schweigaards syn på sak og vurdering s. 54
Litteratur s. 55
EN KORT BESKRIVELSE AV HOVEDOPPGAVEN I SOSIALØKONOMI
"Fortolkning og generalisering
-empirisme og rasjonalisme som tradisjoner innen økonomisk metodologi."
Om sammenhengen mellom
ulike menneskesyn, forskningsmetoder og næringspolitikk.
Oppgaven tar for seg de i stor grad "dannende" årene i internasjonal sosialøkonomi fra 1750 av og inntil 1930 da de prinsipielle skillelinjene i økonomisk tenkning framsto klarere enn idag. Jeg har lagt særlig vekt på årene 1850-1930 da den dominerende fransk-britiske skole blir møtt av en tysk (og senere amerikansk -og japansk) opposisjon. Jeg arumenterer for at dette har sin bakgrunn i disse landenes særegne tilstand og dermed særegne interesser som leder dem til en annen økonomisk politikk enn den økonomiske vitenskaps moderland; England. Jeg har tatt for meg den sosialøkonomiske tenkning i England, Tyskland og Norge i hele dette tidsrom og revurderer den norske tradisjon betydelig i forhold til "oppleste sannheter".
Oppgaven er tildels orientert mot praktisk sosial- og næringspolitikk, men er i høyere grad et forsøk på å utrede de tenkemessige antakelser som ligger bak de ulike standpunktene. For å bringe klarhet i dette har jeg tatt utgangspunkt i de to viktigste stridigheter omkring filosofisk metodologi i tiden 12-1800 tallet; universaliestriden og epistemestriden. Disse danner grunnlaget for ulike forståelser av tenkningens karakter, og dermed for forståelsen av vitenskapens karakter. De danner dermed grunnlaget for ulike menneske-/ virkelighets-/ samfunns- / og økonomi-forståelser. Jeg har plassert de tre hovedretninger i de siste hundreårs økonomiske metode-stridigheter (britisk rasjonalisme, tysk historisk empirisme og positivisme) i forhold til disse to filosofiske metodestridigheter, og hevder at den eneste logisk konsistente retning er den tyske retning.
I oppgaven har jeg forsøkt å forstå og videreutvikle argumentasjonen til denne tyske empiriske tenkningen som var i opposisjon til den britiske rasjonalismen. Den kritiserte britene for å generalisere for mye ut fra et spekulativt og i beste fall snevert empirisk grunnlag. I tråd med dette kritiserte tyskerne også den overdrevne formalisme- og modell-tenkningen innen tradisjonell økonomisk tenkning, og hevdet at den derved overså ikke-formaliserbare forhold av stor betydning for økonomien som f.eks.: de nasjonalt ulike institusjonelle og juridiske forhold -som f.eks. påvirker kontraktsmoral og arbeidsmoral, dessuten den uformelle produksjonen (bl.a. omsorg i familien) som jo danner grunnlaget for den mer formelle og dermed lettere målbare produksjonen i stat og marked. Videre overså den formalistiske tenkningen utdannelse og den kreative tenknings betydning -og dermed betydningen av historisk oppbygd kompetanse materialisert i teknologi som stadig nyskapes. Den tyske retning oppvurderte dermed de mentale faktorers (tenkningens og moralens) rolle i samfunnet og økonomien, og argumenterte for at tillit og kompetanse gjennom praktisk basert intuisjon er grunnleggende for økonomisk- og samfunnsmessig framgang såvel som for forståelsen av denne.
Denne såkalte metodestriden innen sosialøkonomi ligger til grunn for den ulike sosial- og næringspolitikk som på slutten av forrige århundre ble ført særlig rendyrket i henholdvis England og Tyskland/USA som var henholdvis en synkende og to stigende stjerner på den økonomiske himmel. Tradisjonelt er disse pulike typer økonomisk politikk blitt kalt henholdsvis liberalistisk- og merkantilistisk økonomisk politikk. Vi kan finne en paralell i dagens næringspolitikk der tildels Norge og Japan i stor grad ville utgjøre hver sine ytterpunkter, og hvor mellomposisjoner ville være USA, EF. En beskrivelse av landenes sosialpolitiske tradisjoner på bedriftnivå, lokalt og nasjonalt ville bli mer innviklet, men berøres i stor grad av næringspolitikken. Dette ser en klart ved følgende korte karakteristikk av disse to ulike hovedtradisjoner:
Den liberalistiske rasjonalismen:
Velstand gjennom materiell vekst, derfor effektivitet gjennom mobilitet og derfor frihandel.
Den merkantilistiske empirismen:
En moralsk sterk nasjon gjennom stabilitet og derfor beskyttelse og regulering.
Merkantilismen var også sterkt opptatt av materiell velstand, men mente at moral og sosial stabilitet var forutsetninger for denne, og følgelig at liberalismens politikk underminerte den materielle velstand på lengre sikt. Moral var likevel hovedbegrunnelsen for næringspolitikk blant annet i den forstand at en viss grad av velstand trygget et moralsk nivå og derfor var ønskelig.
Jeg berører videre så vidt naturens rolle i økonomien og søker å forklare den rasjonalistiske tradisjonens ignorans av den ubehandlede naturen som blant annet et utslag av den manglende evne til å kunne innlemme naturen i et formalistisk tenkesett. Dette fordi en innen den dominerende økonomiske tenkning er fiksert på prissetting som jo vanskelig lar seg gjennomføre med ubehandlet natur. Jeg har med andre ord behandlet naturens rolle i tråd med innfallsvinkelen i resten av oppgaven, der jeg søker å vise formalismens manglende evne til å fatte den sosiale dimensjons rolle for økonomien, og omvendt økonomiens betydning for det sosiale. Tilsvarende har formalismen ikke evnet å forstå naturens (økologiens) betydning for økonomien, eller økonomiens betydning for naturen (økologien). Men ettersom økologien tildels lar seg beskrive formalistisk om enn på et overflatisk vis, og dette i stigende grad blir gjort, har jeg konsentrert min kraft på å få fram det sosiale- og spesielt det mentale grunnlag for økonomien som må vedlikeholdes om den skal fungere til det felles beste.
Som sammenfattning av kritikken kan en si at den formalistiske metodetradisjon innen sosialøkonomi medfører at mange forhold regnes som eksterne i forhold til de faktorer en kan regne med innenfor modellene. Et resultat av denne tenkemåten er at den derfor heller ikke ikke evner å internalisere disse eksternalitetene. Dette er formalismens hovedproblem, -på det økologiske område, og særlig på det sosiale område..
Mine inspirasjonskilder -foruten det historiske materialet og da spesielt den tyske historismen, har særlig vært matematikeren og økonomen Georgescu-Roegen, høyt respektert av Nobelprisvinneren Haavelmo samt "grønne" og "institusjonelle" økonomer. Dessuten har jeg lært mye av filosofer og økonomer innen den antroposofiske skole.
INNLEDNING
AVGRENSNING
Avgrensningen av denne oppgave til årene 1750 - 1930 er som for oppgaven generellt begrunnet med min begrensede arbeidskapasitet, men også med at disse årene er mest interessante metodologisk sett idet det nettopp i disse årene i Norge såvel som i utlandet eksisterer mer rendyrkede forskjellige metoder som senere i stor grad er blitt grunnlag for de metoder som anvendes idag, men som nå forefinnes i mer "oppblandet" forfattning.
Jeg skal legge vekt på de elementer som er av størst interesse for en belysning av forholdet mellom de to hovedretninger innen sosialøkonomien før og ved århundre-skiftet; mål og middel; dvs menneskelige/politiske mål og forskningsmetoden.
FILOSOFISKE PARALELLER
En gjennomgang av økonomisk metode avslører ulike tradisjoner som har sine paralelle betraktninger innen filosofisk metode dvs det som vanligvis benevnes epistemologi eller erkjennelsesteori. Vi skal særlig se på to stridigheter innen filosofisk metode som har sin paralell innen økonomisk teori.
Den mest kjente strid foregikk startet med renessansen, og dreide seg om hva som er gode veier til innsikt og kunnskap; tenkning eller sansning. Ensidig dyrket kalles de derav følgende tradisjoner for henholdsvis rasjonalisme og empirisme. Rasjonalismen har sin paralell innen økonomisk teori i den klassisk-nyklassisk teori. Empirismen har sin paralell i den historistiske (og senere i den institusjona-listiske) retning innen sosialøkonomi. Empirismen er også representert med positivismen som var en mindre betydningsfull retning som i stor grad ble forvekslet med historismen, spesielt i England, og senere i amerikansk institusjonalisme. Denne retning utviklet seg senere til økonometrien som i stor grad har dominert etterkrigstidens økonomiske teori.
Den eldre og i stor grad oversette, men dypereliggende filosofiske strid kalt universalie-striden, foregikk i senmiddelalderen og hadde sine ytterligheter i nominalismen og realismen. Rasjonalismen og positivismen var i stor grad tradisjoner innenfor den etterhvert nærmest enerådende nominalismen. For å finne røttene til disse ulike tradisjonene kan vi trekke klare tråder helt tilbake til tidlig antikk tidsalder og middelalderen da prinsippene var klarere tegnet. Det virker sikkert søkt å trekke linjer så langt tilbake, men det er forbausende å se hvordan disse forståelses-prinsipper ligger til grunn for dagens metodestridigheter og derfor kan lære oss noe om den metodestridighet vi skal orientere oss mot; striden mellom rasjonalister og empirister innen økonomisk teori; i mer normal språkdrakt den klassisk-nyklassiske tradisjon fram til 1930-årene og den historistiske tradisjon.
METODE OG POLITIKK
Vi skal dermed i denne oppgaven gjøre et førsøk på å finne en eventuell sammenheng mellom økonomers virkelighets-oppfattning, deres oppfattning av politisk mål for økonomien, sosial-økonomiens oppgave og dens middel: metoden. Det vil bli argumentert for at menneskesynet eller som en del av dette og mer spesifikt; forståelsen av tenkningens karakter virker svært ledende for forståelsen av vitenskapens karakter generelt, og økonomisk vitenskap likeså.
Vi skal se i følgende kapitler se nærmere på den metode-striden som utspant seg hovedsaklig i førti år etter 1875. Kort fortalt så dreide seg om følgende: på et dypere plan om ulike menneske-, samfunns-, økonomi- og vitenskapssyn:
Hva er vi og hva vil vi med oss selv og økonomien.
Som en følge av ulike syn på dette oppfattet en sosial-økonomiens oppgave ulikt, og forbundet med dette og på et mer åpenbart vis dreiet metodestriden seg om hva som er en korrekt forskningsmetode: skulle aksiomer som deduktiv "vitenskaplig" aktivitet skulle ta utgangspunkt i dannes ved indre eller ytre erfaring, altså ved introspeksjon eller ved "sanseerfaring", noe fortegnet oppstilt som deduktiv vs induktiv metode eller som rasjonalisme vs empirisme. Kort sagt kan en si at motsatt rasjonalistene så ville historistene la empirien korrigere aksiomene og en var heller ikke så formalistisk orientert.
I forskningspraksis førte dette til en fokusering på henholdsvis prissetting og allokering med henblikk på økonomisk effektivitet og -vekst for rasjonalistenes del. For historistenes del fokuserte en på den brede utvikling og endring av nasjonale økonomier og industrier med særlig blikk på fellesskapets brede almenvel og derav følgende prioritering av ikke bare vekst men også etikk, og dermed stabilitet og større utjevning i formue og inntekt.
EN KAPITTEL-OVERSIKT
KAPITTEL 1:
I første kapittel skal jeg forsøke å gjengi synspunkter innen den dominerende europeiske tradisjon i akademisk sosialøkonomi i 250 år, fra ca.1776 til 1930 åra; den nominalistisk pregede rasjonalismen. Denne har sitt utgangspunkt i hva allerede Demokrit og Platon innså; at sansning ikke gir sikker kunnskap. En starter derfor med introspektiv etablering av aksiomer som en så deduserer sluttninger om den økonomiske verden utfra. Disse jamføres så med erfaring for å verifisere hvor mye andre faktorer forstyrrer resultatet og viser dermed i hvilken grad teoriene er anvendelige. Jeg skal også referere Mengers og Pretos kritikk mot historistene og kommentere denne. En kritikk av rasjonalismen blir utelatt til kapittel IV. Omtalen av klassikerne i kapittel I er i stor grad basert på Mark Blaugs bok "Methodology of Economics", Cambridge U.P. 1980.KAPITTEL 2 & 3:
I andre og tredje kapittel skal jeg forsøke å gjengi bakgrunnen for og synspunkter innen den empirisk orienterte tradisjon; historismen. Historismen var en reaksjon på rasjonalismen og blomstret særlig opp for rundt 150 år siden, men døde hen i Europa rundt første verdenskrig. En reagerte her på utslagene av rasjonalismen som en oppfattet som uetiske og lite anvendelige for nasjoner som ikke var tekniske ledere innen internasjonal handel. En kritiserte rasjonalismen for manglende bakkekontakt og dogmatisk generalisering på grunnlag av denne sviktende empiri. Kritikk av historismen fra ulikt rasjonalistisk hold vil også bli referert og kommentert. Jeg vil dessuten se på hvordan det teoretiske utgangspunkt i etiske spørsmål farger den praktiske politikk.Andre kapittel vil ta for seg den tyske varianten. Tredje kapittel vil ta for seg den mindre kjente engelske varianten av historismen og se på ulikheter mellom tysk og engelsk historisme. Disse har stort sett sin grunn i ulik filosofisk tradisjon som medførte at engelsk historisme er blandet med positivisme -en mer abstrakt og formelt orientert empirisme -en generaliserende empirisme, som derfor står nærmere rasjonalismen.
Den tyske historismen -er en realistisk empirisme som går tilbake til Aristoteles fortolkende empirisme, og i like stor grad kan kalles en realistisk rasjonalisme eller rett og slett realisme idet den i høyere grad enn de andre retninger tar begge kunnskapskilder (tenkning og sansning) alvorlig. Imidlertid definerte den seg i motsetning til sin tids dominerende rasjonalistiske tradisjon og oppfattet seg derfor som empiristisk. Derfor skal vi her følge denne tradisjon og fortsatt kalle den empirisk orientert.
Et særtegnende trekk ved denne retning er at den er orientert endring og derfor probematiserer stabilitet. Dette gir nærhet til historisk metode. Dessuten er den orientert mot institusjoner som den ser som konvensjoner som må fortolkes. Dette gir nærhet til antropologisk metode. Historismen er også orientert mot aktørenes og samfunnets virkelighetsforståelse for handling. Dette gir nærhet til filosofi.
KAPITTEL 4:
Etter at kritikken av rasjonalismen fra historismen dermed er kommet fram skal jeg forsøke å fordype kritikken i samme retning. I kapittel fire vil jeg derfor forsøke meg på en vurdering av noe av det filosofiske grunnlaget for rasjonalismen, og særlig forsøke å se sammenhengene med de nevnte to største filosofiske stridene i historien; universalie- og epistemologi-striden innen henholdvis senmiddelalderen og renessansen altså peroden 12-1700 tallet da grunnlaget for industrialismen og kapitalismen ble lagt både tankemessig og materielt.Jeg vil i denne anledning søke å gi et prinsipporientert konsentrat av den rasjonalistiske metodologiske tenkemåte slik den har kommet fram gjennom de økonomiske tenkere vi så på i første kapittel.
Jeg skal særlig forsøke hvordan den nominalistiske virkelighetsforståelsen er den grunnleggende og farger mange svært viktige sider av denne rasjonalistiske tradisjonen i økonomisk tenkning og spesielt ligger til grunn for den oppfattning en har av vitenskaplighet og metode som instrumentalistisk, atomistisk, rasjonalistisk, individualistisk, generaliserende, isolerende, abstraherende og formaliserende og at dette tildels er en helhet, -en pakke liksom historismen er det. Imidlertid finnes det også inkonsistens ettersom rasjonalismens introspektive metode springer ut av en realistisk vurdering. Denne inkonsistens er delvis overvunnet ved sammensmeltningen med positivismen fra 30-årene, men dette ligger utenfor den tidsperiode jeg skal vurdere.
Den generaliserende tendens har vært den dominerende i de siste 500 år, og det er derfor av interesse å se om den alternative fortolkende tradisjon kan ha noe å tilby forsøk på å forstå økonomiske fenomen. Ettersom det er en for de fleste uvant tenkemåte, også for meg, skal jeg prøve å utvikle denne tenkemåte fra bunnen av ved i kapittel IV, å ta utgangspunkt i tenkningens karakter. Vi skal derfor kritisere den generaliserende tendens, hovedsaklig den rasjonalistiske ortodoksien utfra fortolknings-tradisjonen; historismen med sitt grunnlag i realismen.
Jeg skal forsøke å vise at ikke bare har vurderingen av erfaringskildene, men også formalismen sin bakgrunn i forståelsen av tenkningens karakter eller i universalie-debatten. I likhet med Hegel vil denne oppgaven derfor i stor grad fokusere på tenkningens karakter og oppvurdere den i dens uformelle intuitive form. Vi skal se på dens funksjon både i forståelse av økonomiske fenomen, og på dens rolle som del av økonomiske fenomen. Tilsvarende vil vi se på den formelle tenknings fallgruber, -i motsetning til det som er det vanlige.
Ettersom et slikt utgangspunkt i tenkningens karakter og dermed universalie-debatten er typisk for historismens største inspirator -Hegel, så har denne vurderingen av rasjonalismen et historistisk preg. Jeg vil underveis også -i mindre grad, se på noen praktiske konsekvenser av slik nominalistisk tenkning.
KAPITTEL 5
: Avsluttningsvis skal jeg i kapittel fem se på nogenlunde samtidige reaksjoner på denne metodestriden i Norge mellom 1830 og 1930. Jeg skal som før særlig se på sammenheng mellom synet på sosialøkonomiens oppgave, sak og vurdering, metode og utslag i praktisk politikk. Vi skal da se at norsk tradisjon i hele perioden har en moderat historistisk preget praktisk politikk, men metodologisk går fra moderat historisme til en halvhjertet rasjonalisme. Dermed går en også fra en konsistent teoribyggning til en mer sprikende teori når en sammenholder teoribyggningen som helhet. Omtalen av den norske tradisjon er i stor grad basert på Trond Bergh og Tore Jørgen Hanischs bok "Vitenskap og politikk", Aschehoug, Oslo 1984.DE ULIKE TRADISJONER OG DERES BAKGRUNN
Vi står i hovedsak overfor to forskjellige virkelighets-oppfattninger den ene preget av et nominalistisk syn og den andre av et realistisk syn. Dette danner grunnlag for to ulike vitenskapsforståelser, henholdsvis den nomotetiske- og den ideografiske- som også kan beskrives som henholdsvis generaliserende- og fortolkende vitenskapsforståelse. Den første er splittet i to; generaliserende rasjonalisme og generaliserende empirisme, mens den siste utgjøres av den fortolkende empirisme. Disse retningene er representert av henholdvis den ortodokse-, positivistiske- og historistiske skole i sosialøkonomi. Jeg hevder at den første er inkonsistent, den andre er delvis konsistent og den tredje konsistent i filosofisk forstand.
OM GJENTAKELSER I FRAMSTILLINGEN
Visse poeng i de følgende kapitler vil bli gjentatt i andre kapitler fordi framstilling av en tradisjon blir klarere når den kontrasteres med en motsatt tradisjon. Dette gjelder følgelig også denne motsatte tradisjon. Noe gjentakelse er dermed nødvendig for helhetens skyld, men kan jo være av det gode for hukommelsens skyld også.
OM ULIK NAVNGIVING OG TILSVARENDE FORVIRRING
De ulike tradisjonene har i ulike tidsperioder og av ulike personer fåttforskjellige navn. De overensstemmer stort sett, men viser til ulike aspekter ved tradisjonene. For å avhjelpe den forvirring som lett oppstår når kjært barn får mange navn skal jeg gi en opplisting av disse.
Hovedstrømmen innen sosialøkonomi i det aktuelle tidsrom fram til 1930 kalles ortodoks og omfatter klassikerne og nyklassikerne. Den kalles også ofte liberalistisk utfra dens grunnleggende samfunnssyn og politikk. Jeg har utfra et epistemologisk synspunkt kalt den for rasjonalistisk, og av og til i forsøk på å være mer presis for nominalistisk rasjonalistisk og generaliserende rasjonalisme.
Den opposisjonelle, men ubetydelige retning som skulle overta butikken etter 1930 er positivismen fra Comte. Den har jeg i epistemologisk henseende kalt snever empiristisk eller mer presist nominalistisk empirisme og generaliserende empirisme.
Historismen i en rendyrket form, det vil si skarpet atskilt fra den forrige retning, har jeg tilsvarende kalt for empirisk rett og slett, eller utvidet empirisme eller mer presist for realistisk empiris,me og fortolkende empirisme.
Dette tror jeg dekker alle brukte betegnelser.
NB!!! : Alle understrekninger er foretatt av meg.
KAPITTEL I
RASJONALISTISK METODETRADISJON
-introspeksjon, formalisme og og aksiomatikk
INNHOLD:
Kort karakteristikk av den filosofiske rasjonalismen s. 9
HISTORISK GJENNOMGANG AV DEN ØKONOMISKE RASJONALISMEN s. 9
De franske rasjonalistiske fysiokrater s. 10
De britiske rasjonalistiske liberalister s. 10
Klassikerne
Smith s. 10
Ricardo s. 12
Malthus s. 13
Senior s. 14
Mill s. 14
Cairnes s. 18
J.N.Keynes s. 18
Nyklassikerne - Marginalistene s. 21
Menger s. 23
Teori vs beskrivelse s. 23 Atomisme og spesialisering s. 26
Organiske analogier s. 29
Walras s. 30 Pareto s. 31
Marshall s. 35
Matematikk s. 38
Positivisme-kritikere
Robbins s. 42
J.M.Keynes s. 43
Moderne østerikere s. 44
Knight og Machlup s. 45
LITTERATUR: s. 46
Jeg vil i dette kapitlet gi en generell kronologisk gjennomgang av den rasjonalistiske tradisjon innen økonomisk tenkning fram til annen verdenskrig. Jeg vil legge særlig vekt på John Stuart Mill, John Neville Keynes, (+ marginalismen), Carl Menger, Vilfredo Pareto og Alfred Marshall fordi disse er blant de mer interessante metodologisk sett med sin store vekt på en nyansert metodelære. Særlig Menger og Pareto kritiserte historismen, og derfor passer det bra å kommentere deres tanker litt grundigere når en skal finne fram til skillelinjene innen metodologi. De vil dermed danne et forspill til neste kapittel om historismen.
KORT KARAKTERISTIKK AV DEN FILOSOFISKE RASJONALISMEN
For å få et bedømmelsesgrunnlag for den rasjonalistiske retning innen sosialøkonomi skal jeg først kort beskrive den filosofiske rasjonalismen eller rasjonalistiske erkjennelsesteori i dens før-Kantianske form siden det er den som formet rasjonalismen inne økonomisk tenkning.
Rasjonalismen hevder muligheten av å oppnå kunnskap om virkeligheten alene ved hjelp av fornuften. Dens foregangsmenn Descartes, Spinoza og Leibniz hevdet at viten idéelt sett utgjør et enhetlig, altomfattende system der et lite antall selvinnlysende sannheter logisk medfører alt annet som kan kalles viten. Forutsetningen er at vi har en (medfødt) evne til umiddelbart og ufeilbarlig å fatte, erkjenne disse sannheter, og at vi dessuten er istand til å foreta fornuftssluttninger som er gyldige. Rasjonalismen hevder også at bevistheten omfatter begerper eller ideer som ikke er utledet av erfaringen, men som den bruker til å strukturere erfaringen med. Matematikk var mønstereksemplet på slik sikker og strukturerende viten.
En forestiller seg altså visse grunnleggende ideer som medfødte eller som vi kan intuitivt fatte uten behov for sanseerfaring. Opprinnelsen til dette er bl.a. Platons forestillinger om erkjennelsen av de ytterste ideer som bevissthetens erindring av tidligere livs erfaring.
En tenker seg i rasjonalismen naturen mekanistisk og forenkler, abstraherer derved vekk de kvalitative egenskaper i naturen som lukt, farge, smak, følelse og så videre. Disse er subjektive og uvirkelige. Tilbake står utelukkende de kvantitative egenskaper som er målbare i tid og rom og lar seg innpasse i matematiske uttrykk. (Debatten om disse såkalte sekundære- vs de primære sanseegenskaper dreier seg om sanseerfaringenes subjektivitet vs objektivitet, der rasjonalistene med Galiei, Descartes og Spinoza hevdet de sekundæres- subjektivitet mens empiristene med Berkeley og Hume hevdet begges subjektivitet.)
Kritikken blir at rasjonalismen fremhever de abstrakte ideer adskilt fra sanselige ting og på bekostning av dem, og slik fremmedgjør mennesket fra naturen ved å tenke naturen abstrahert i enkle og fattige begreper på mekanistisk vis. Denne kritikken beskriver også godt den kritikken som blir rasjonalismen innen økonomisk tenkning til del.
Innen samfunnsteori kan en dessuten si at rasjonalismen generellt har inntatt en normativ holdning; utfra visse ideelle grunnprinsipp gjelder det å utlede følgeriktig ytterligere viten om hvordan samfunnets innretning bør være. Denne normative tendens preger i høy grad også den rasjonalistisk pregete økonomiske tenkning motsatt hva den selv hevder. Den rasjonalistiske metode er også normativ på en annen måte ved at den tar utgangspunkt i enkeltaktøren: Dette utgangspunkt i enkeltaktøren og den påfølgende fokusering på handlingsmotivasjon er tilsynelatende utslag av kristen etikk og leder til den introspektive metode. Som vi skal se ligger forklaringen i forståelsen av tenkningen. Vi kan derfor si at epistemologien så langt jeg kan se gir oss det endelige utgangspunkt for økonomisk teori.
HISTORISK GJENNOMGANG AV DEN ØKONOMISKE RASJONALISMEN
DE FRANSKE RASJONALISTISKE FYSIOKRATER
De franske fysiokrater danner forløperen til den britiske liberalismen og er mest konsekvent fulgt av de mest ekstreme britiske rasjonalister som Senior. De mest skoledannende av disse rasjonalistene er de Tracy og Condillac. Inspirert av opplysningsfilosofien som sto særlig sterkt i Frankrike og dessuten av rasjonalismens grunnlegger René Descartes dannet de en formalistisk skole som senere fikk sin oppfølger i den matematiske Lausanne-skolen med Léon Walras og Vilfredo Pareto. Disse skal vi komme nærmere tilbake til i slutten av dette kapitlet.
Til dette kommer det at "Folkets store Masse sto lavt i Oplysning og Selvagtelse. De høiere Samfunslags Dannelse var enten klassisk eller fransk. Den herskende Philosophi var kosmopolitisk. Den Forestilling, at der gaves en for alle Folk og alle Tider fælles Naturret, havde ingen Plads for den Tanke at ethvert Folk egentlig burde danne en særskilt Stat med sin egen Styrelse og sine eiendommelige institutioner. Ogsaa Frihandelssystemet var i sin Grundtanke fiendtligt mod alle økonomiske Skranker mellem Nationene." Med denne internasjonale stemning var det åpenbart at en rasjonalistisk og liberalistisk sosialøkonomi hadde alle muligheter i verden til å få annerkjennelse.
DE BRITISKE RASJONALISTISKE LIBERALISTER
ADAM SMITH
Hverken Smith, Ricardo og Malthus utrykker ikke sine metodesyn eksplisitt, muligens fordi de anså dem som innlysende. Adam Smith anvender imidlertid svært ulike ressonementer; komparativ statikk i de første kapitler av "Wealth" og skotsk historisk metode i resten av boken samt i "Sentiments" -med økonomisk stadieteori hvor samtiden blir en blanding av foregående sådanne.
Smiths vitenskapsteori fra 1750 "Philosophical Enquiries", beskriver den Newtonske metode der en fastlegger ""certain principles, primary or proved, in the beginning, from whence we account for the several phenomena, connecting all together by the same chain." Given the pivotal role of sympathy for other human beeings in The Theory of Moral Sentiments and that of self-intersted behaviour in The Wealth of Nations, both of these books must be regarded as deliberate attempts to apply this Newtonian method first to ethics and then to economics."
Som vi skal komme til etterhvert er det bemerkelsesverdig at en her uttalt skiller etikk og økonomi som om de virkelig var mulige å skille. For mange forholder det seg jo snarere slik at det knapt finnes noe mer etisk infisert studieobjekt enn nettopp økonomi ettersom det har med makt og fordeling å gjøre. Å etablere dette skillet må bero på en annerledes og spesiell oppfattning av hva etikk og økonomi er.
Smith så imidlertid på vitenskapelige teorier som "imaginary machines" (som Popper) og nekter -på konvensjonalistisk vis utypisk for tiden, å se Newtons mekanikk som "sannheten". Aschehoug mener at han ikke så på lover som mer enn relativt gyldige, At hans induktive holdning står i sterk kontrast til Ricardos deduktive har derfor blitt trukket fram av flere økonomer siden, bl.a. av Leslie, O`Brien og dessuten av Blaug, som skriver at Smiths bruk av komparativ statikk vanligvis assosieres med Ricardo.
Det synes som om Blaug ikke har helt klart for seg hva Smith egentlig mener (noe kanskje Smith heller ikke viste). For eksempel hevder Blaug også at Marshall og Smith brukte mer empiri enn normalt innen den metodetradisjonen de regnes til. Smith hadde altså tatt opp i seg begge teori-tradisjoner, men senere rendyrket Ricardo det deduktive element. Ut fra et empirisk ståsted kan en si at dette førte til en beklagelig misforståelse: Smiths enorme status ble overført til hans etterfølgere som i stor grad glemte hans induktive, institusjonelle og historiske side. Dette førte til at flere enn "legitimt" tok parti for klassikerne mot de senere historister som sto i opposisjon til den klassiske rasjonalismen.
Imidlertid kan en utfra Smiths beskrivelse av den Newtonske metode, karakterisere dette i prinsippet som rasjonalistisk vitenskaps-forståelse og dermed i strid med den induktive holdningen Blaug, O`Brien, Aschehoug og Leslie tillegger Smith. Schumpeter skriver da også i en fotnote: "This is so important as to justify repetition: Smith`s work looks less "abstract" because it includes so much factual information that the specialized later works on economic theory did not include - but left for other specialized works to provide. But where he does not move within the orbit of economic theory, his reasoning is not less abstract than say, Ricardo`s. With the latter, "abstractness" shows more because he confines himself to topics of an "abstract" nature, and does not provide illustrative foliage, but that is all." At Smith bruker historisk metode som illustrasjon illustreres blant annet av at de kapitler som er preget av denne metode følger etter kapitlene med komparativ statikk.
DAVID RICARDO
Ricardos metodologi må en også lese mellom linjene annet enn i brevvekslingen med Malthus om metode. Han rendyrket -"imagined strong cases" som skulle belyse prinsipper i økonomien. Hans hang til å anvende disse høyst abstrakte modeller direkte på virkelighetens kompleksitet er "the Ricardian Vice". Han anså mange av økonomiens konklusjoner for å være "as certain as the principles of gravitation" og at økonomi er en vitenskap ikke pga sin metode men pga sikkerheten i dens konklusjoner.
Hans arbeide fra 1823 ble særlig i begynnelsen lite lest, men fikk umiddelbar innflytelse fordi det var som manna for opposisjonens krav og fordi nøkkelpersoner leste ham. Hans innflytelse varte i et halvt århundre i hvilket han dominerte britisk sosial-økonomi, -hvilket forøvrig Keynes så som en ulykke. Hans apell videre "lå i hans evne til å holde fast ved et vidt spekter av betydelige problem med en enkel analytisk modell som omfattet bare noen få strategiske variable og som etter noen enkle håndgrep ga dramatiske sluttninger av en klart praktisk natur. Kort sagt så var han den første til å mestre kunsten som senere ga Keynes suksess."
I hans skrifter finner vi få personer av kjøtt og blod, men desto flere marionetter i et sosialt, euklidsk, geometrisk dukke-teater som spiller roller og følger "atferdslover". Denne prinsipielle måten å tenke på finner vi igjen hos Marx.
Tilsvarende hans forhold til den deduktive metode så forsto han økonomiske lover strengere enn Smith og Malthus, og men tillegger dem ikke betydning annet enn som "Principles".
Som streng teoretiker og systematiker ligger Ricardo langt foran Smith, men Smith har langt flere håndgripelige alminneliggjøringer (vesentlige generaliseringer).
Smith overgår når det gjelder tanker om allokering av knappe ressuser, vekst og utvikling. Snarere enn å skape et verk av konkrete reultater så skapte Ricardo derimot selve den økonomiske teknikk, den spesielle tenke-metoden som fungerer som en analysemotor. Han skapte et abstraksjons-verktøy som avkler hverdagen dens utallige små avledninger slik at den underliggende mekanisme ligger naken og blir forstått.
Kort sagt kan en si at Ricardo kjennetegnes av sin systematiske logikk mens Smith og senere Malthus kjennetegnes ved sin sterke intuitive innsikt. Når Ricardos spådommer slo feil, var det hovedsaklig fordi han hadde en for mekanistisk materialistisk virkelighets-oppfattning.
THOMAS ROBERT MALTHUS
Malthus skepsis til Ricardos metodologi og hang til å vektlegge langtids virkninger hadde intet praktisk utslag, og han tenkte metodologisk likedan hevder Blaug.
Malthus har imidlertid æren for å innføre prinsippet om den avtakende avkastning, -og kritikken av Say`s lov eller sparings- og overproduksjonsproblemet, i den såkalte klassiske skole. Dessuten hevder Roll at han ser mer historisk relativt på de økonomiske lover, og denne historistiske og empiristiske tendensen blir sterkt utdypet med hans etterfølger i professor-stillingen Richard Jones. Aschehoug hevder at han ser økonomiske lover som tendenser. Dessuten trakk han i langt større grad inn etterpørsel i forklaring av prisdannelsen.
Totalt kan vi derfor si at Malthus ikke er et opplagt medlem av den rasjonalistiske skole, og i stor grad kritiserte denne. Hans empirisk orienterte kritikk ble i ettertid bare en understrømning i britisk sosialøkonomi, og fikk, ifølge Roll, ikke vind i seilene før med J.M.Keynes.
SENIOR
I den kommende periode ble gyldigheten av det ricardianske system intenst diskutert, og hans elever James Mill og John Mcculloch identifiserte det med økonomisk teori. John Stuart Mill og Senior så behovet for å formulere prinsipper som styrte undersøkelsene til de politiske økonomene.
Senior hevder som den første skillet mellom sikker (positive) vitenskap og den normative økonomiske kunst.
Han gir også den første eksplisitte formulering av at vitenskapelig økonomi "rests essentially on "a very few general conclusions, which are the result of observation, or consciousness, and which almost every man, as soon as he hears them, admits, as familiar to his thoughts," from which conclusions are then drawn that hold true only in the absense of "particular disturbing causes"."
JOHN STUART MILL
Den tidlige Mill var preget av sin far James Mill og dermed av sin oppdragelser innen det deduktive forestilling av økonomisk teori. Den eldre Mill -som bl.a. er preget av Comtes positivisme, er mindre kjent, men ble en stor inspirator for den britiske historisme spesielt da av hovedmannen Leslie.
Mill er mer oppmerksom på bekreftelses-problemet enn Senior, men karakteriserer økonomi i tysk- og Seniors stil som en "mental science" som er opptatt av menneskelige motiver og handlingsmåter i det økonomiske liv. Begrepet "Economic Man" ble født i den følgende passasje: Politisk økonomi "makes entire abstraction of every other human passion or motive; except those which may be regarded as perpetually antagonizing priciples to the desire of wealth, namely, aversion to labour, and the desire of the present enjoyment of costly indulgences. ...Economy consideres mankind as occupied solely in aquiring and consuming wealth; and aimes at showing what is the course of action ... checked by the two perpetual countermotives ...
Not that any political economist was ever so absurd as to suppose that mankind are really thus constituted, but because this is the mode in which science must necessarily proceed. When an effect depends upon a concurrence of causes, those causes must be studied one at a time, and their laws separately investigated, ... Only in a few of the most striking cases (such as the principle of population) are these corrections (impulser av andre slag) interpolated into the expositions of Politcal Economy itself, the strictness of purely scientific arrangement beeing thereby somewhat departed from, for the sake of practical utility."
Dette siste er jo en innrømmelse fra Mill av at den rasjonalistiske metode ikke er helt vanntett som prinsipp.
I Mills versjon abstraherer politisk økonomi først pengemotivert handling og dernest handling motivert av impulser av andre slag.
Hans teori er om "fictional man" som han fremhever bare dreier seg om en side av menneskelig handling. Derfor tillater han som nevnt den Ricardianske grunnsten, nemlig den Malthusianske befolkningslæres "natural passion to procreation" og hva dette innebærer av "irrational passion", selv om dette i høy grad strider mot den Smithske tendens "to exert himself in bettering his condition" og det dette innebærer av syn på mennesket som kalkulerende økonomisk agent. Imidlertid forholder hverken Senior eller Mill "Economic Man" til ikke-monetære arbeidsmotiver slik Smith gjorde, og forenklet dermed spørsmålet om Economic Man`s motiver og hvilke argument som skal inngå i nyttefunksjonen.
Som vi ser er både Mill og Smith opptatt av en forestilling av det økonomiske menneske som et biologisk vesen enten det nå gjelder å forbedre sine materielle vilkår gjennom handel og produksjon eller det gjelder å forverre dem ved å avle barn -som motsatt hva mange økonomer inklusive Balug tror, er rasjonelt i økonomisk forstand når en betrakter barns funksjon som "pensjonskasse". Det etiske individ har for dem intet med økonomi å gjøre.
J.S.Mill karakteriserer politisk økonomi som "essentially an abstract science" som anvender "the method apriori" i kontrast til en aposteriorisk metode: "By the method a posteriori we mean that which requires, as the basis of its conclusions, not experience merely, but specific experience. By the method a priori we mean (what has commonly been meant) reasoning from an assumed hypothesis"
Blaug kommenterer Mill slik: "The hypothesis of economic man therefore is grouded on a kind of experience, namely introspection and the observation of fellow men, but it is not derived from specific observations or concrete events. Since the hypothesis is an assumption, it might be totally "without foundation in fact," and in this sense it may be said that "The conclusions of Political Economy, consequently, like those of geometry, are only true, as the common phrase is, in the abstract, that is, they are only true under certain suppositions"(pp.325-326). Thus by the science of political economy, Mill means a body of deductive analysis, resting on assumed psychological premises, and abstracting, even in respect of these premises, from all noneconomic aspects of human behaviour." Blaug (65) siterer igjen Mill: ""When the principles of political economy are to be applied to a particular case, then it is necessary to take into account all the individual circumstances of that case; ... called disturbing causes. ... The disturbing causes have their laws, ..and ... the disturbance may be predicted a priori," (sic!!!, AMD) It is because of these disturbing causes that "the mere political economist, he who has studied no science but Political Economy, if he attempt to apply his science to practice, will fail". Pga vanskeligheten med å gjennomføre kontrollerte eksperimenter er den blandede induktiv-deduktive metode a priori den eneste "legitimate mode of philosophical investigation in the moral sciences".
Dette siste virker jo underlig på bakgrunn av at introspeksjon og a priori tenkning kan gi oss viten både om hypotese og forstyrrende årsaker. Mill innrømmer altså nok en gang den rasjonalistiske metodes utilstrekkelighet.
Den spesielt induktive metode a posteriori kommer ifølge Mill til sin rett "not as a means of discovering truth, but of verifying it" ved å vise oss de forstyrrende forhold som gjør at teorien ikke gir korrekte prediksjoner, men avviker fra faktiske forhold. Disse avvik viser ikke at teorien er feil og må avvises, men bare at den er "insufficent"
Slik er disse økonomiske lover ikke helt bestemte, men ettersom forstyrrende forhold opptrer i virkeligheten er de bare tendens-lover. Ceteris paribus betingelsen i moderne økonomi henviser til dette forhold at loven holder -så lenge ikke forstyrrende forhold kompliserer fenomenet- -ceteris paribus. I naturvitenskapene har hjelpehypoteser samme funksjonen. I samfunnsvitenskapene fungerer ceteris paribus betingelsen som et slag kallenavn for alt ukjent, og hvis dette spesifiseres så er dette i stor grad bare mulig i kvalitative former. Problemet ifølge Blaug (67), er at vi liksom i naturvitenskapene må begrense bruken av hjelpehypoteser likeledes i samfunnsvitenskapene må begrense betydningen av ceteris paribus betingelsen for å oppnå en prediksjon som dermed ikke er tom og dermed lar seg falsifisere.
I Mills bok "System of Logic" priser han induktiv logikk i vitenskap og matematikk, og nedvurderer deduktiv logikk ("ratiocination") og dermed tiltro til intuisjon eller Kants syntetiske apriori påstander. Imidlertid mener han induktiv logikk er gagnløs i "moral sciences": Hans fire induktive metoder; samsvar, forskjell, rest og samvariasjon kan ikke anvendes i de sosiale vitenskaper fordi så mange krefter samvirker her, sammenblandingen av ulike virkninger og umuligheten i å foreta kontrollerte eksperimenter.
Her må en isteden må bruke 1) abstrakt geometrisk-, 2) fysisk konkret deduktiv- eller 3) historisk omvendt-deduktiv metode. Av disse er den første bare anvendelig ved enkeltstående årsaker, den tredje søker å etablere historiske lover basert på universelle lover om den menneskelige natur, mens den andre praktiseres i politisk økonomi og astronomi. Hans lovprisning av induktiv metode for naturvitenskapene og anbefaling av deduktiv metode for sosialvitenskapene samtidig med hans forsvar for metodologisk monisme og positiv (imots. til normativ) analyse er god grunn til å gjøre enhver forvirret om hans syn på sosialvitenskapenes filosofi. Etterfølgerne påpeker ikke denne motsetning, men William Whewell og Stanley Jevons hevdet den hypotetisk deduktive forklaringsmodell i direkte motsetning til Mill. Whewell inspireres av Kant istedetfor Hume, og Jevons hevdet mot Mill at induksjon ikke var en logisk sluttningsform, men bare var "the marriage between hypothesis and experiment".
Selv om statistiske bevis i løpet av 1830-40 årene hadde falsifisert de viktigste Ricardianske forutsigelser mener Blaug at Mill likevel forfektet kritikkløst det Ricardianske system ved hjelp av immuniserende strategier som å tømme teoriene for innhold ved hjelp av ceteris paribus betingelsen. Ricardos tendens-påstander var ment som betingede forutsigelser, og hans holdning var ikke verifikasjonistisk. Blaug hevder at Mill overtok, men klargjorde Ricardos metodologi, dermed går han åpenbart i surr når han så påstår at Mill ikke er prediksjonist, men verifikasjonist, -i motsetning til Ricardo...
Blaug konkuderer at "Mill, sammen med alle økonomer i den klassiske tradisjon baserte seg grunnleggende på antakelsene i sin vurdering av gyldighet, mens moderne økonomer, som vi skal se baserer seg på prediksjoner." Deres overforenklede antakelser ledet nødvendigvis til overforenklede forutsigelser. Deres prøving var av teorienes anvendelighet og gikk aldri på teorienes gyldighet som var sanne a priori pga antakelsenes karakter.
Motsatt Blaug skriver Schumpeter følgende om Mill: "Several critics have held that Mill`s position in the latter differed from that he had taken in the essay. This is a misunderstanding. The essay deals with the methodological aspects of "political economy" in the sense of economic theory. The passages in the Logic deal with the methodology of a much wider sector og the social sciences, mainly with what is called economic sociology in this book. The epistemological situations in the two fields differ substantially, and there is no contradiction of prescribing "deductive" methods for the one and "inductive" (or "inverse deductive") methods for the other. The chief reason for this is that economic theory, owing to its quantitative character, admits of systematic elaboration to a much greater extent than does the analytic aparatus of any other social science."
Denne uttalelsen fra Schumpeter avslører muligens Mill og i hvertfall Schumpetermed hensyn til hva de ser som fagets formål. Økonomisk vekst og effektivitet kan delvis kvantifiseres, mens det med velvære og moralsk standard stiller seg annerledes.
JOHN ELLIOT CAIRNES
50-60 år etter Ricardo var Cairnes enda mer påståelig enn Mill i at økonomiske teorier ikke kan tilbakevises ved en enkel sammenlikning av deres implikasjoner og fakta. (men ifølge Hammond derimot legger han mer vekt på empiri enn Mill) Økonomi er for ham en hypotetisk deduktiv vitenskap hvis konklusjoner "will correspond with facts only in the absense of disturbing causes, which is in other words, to say that they represent not positive but hypothetical truths".
Det er intet hypotetisk med premissene i politisk økonomi, fordi disse er basert på "indubitable facts of human nature and the world" slik at en har en fordel sammenliknet med de fysiske vitenskaper i og med at "The economist starts with a knowledge of ultimate causes" og derfor "can conduct thought experiments in his mind" såvel som fysiske eksperiment. Det hypotetiske i politisk økonomi ligger i at forutsigelser alltid er betingede idet de er underlagt ceteris paribus betingelsen slik at de er tendens påstander.
Økonomiske lover kan derfor bare tilbakevises ved å vise at antakelsene er urealistiske, eller ved å vise logisk inkonsistens. Feilslåtte forutsigelser kan ifølge Cairnes (og forøvrig Popper) ikke tilbakevise en teori, særlig ettersom bare kvalitative forutsigelser er mulig i økonomi. Slik hevdet Cairnes -mot deler av historistene og delvis mot Mill (den eldre), en mer kritisk holdning til bruken av statistikk altså tildels en mer anti-positivistisk holdning.
Hos Senior, den tidlige Mill og Cairnes er verifikasjon ikke en prøving av en teoris sannhetsstatus, men det er en fastlegging av anvendelses-grensene til åpenbart sanne teorier. Avvik mellom fakta og teori avslører "støy" -forstyrrende forhold og dermed i hvilken grad teorien har vært feil anvendt, men teorien selv er fremdeles sann.
JOHN NEVILLE KEYNES
J.N.Keynes søker å gjøre denne tradisjonen mer akseptabel overfor kritikken fra den tyske historiske skolen for eksempel Schmoller, ved å peke på at selv à priori metoden begynner og slutter med empirisk observasjon. Induksjon har hos J.N.Keynes en dobbelmening idet "inductive determination of premisses" involverer en annen art logisk operasjon en "the inductive verification of conclusions".
Blaug tviler på at O`Briens kontrastering av den deduktive skolen med en annen induktivistisk representert ved Hume, Smith, Say og McCulloch vil tåle kritisk granskning, og Smiths generelle tanker om metode såvel som Schumpeter utsagn om dette støtter Blaug her. En annen sak er at økonomer slik Schumpeter påpeker, i sin praksis kan ta større hensyn til empiri enn den tradisjonen de eksplisitt tilslutter seg, slik som for eksempel Smith og Marshall.
J.N.Keynes oppsummerer den deduktive skolen i fem teser:
1) Skille mellom positiv vitenskap og normativ kunst.
2) Økonomisk forhold kan kan i en viss grad isoleres fra andre sosiale fenomen.
3) Som startpunkt er induktiv metode upassende.
4) Den rette prosedyre er den a prioriske: start med få og uunnværlige fakta om den menneskelige natur sett i sammenheng med fysiske egenskaper til jorda og mennesket.
5) Economic Man er en abstraksjon slik at "political economy is a science of tendencies only, not of matters of facts."
Dessuten kan en 6. tese tilføyes pga Mill, Cairnes og Bagehots arbeid:
6) Sammenlikning med observerte fakta er en prøving av de deduktivt etablerte konklusjonene og muliggjør en etablering av grensene for anvendelsen av dem.
Hans oppsummering av den historiske skolens standpunkt er enda mer kortfattet: Den har et "ethical, realistic and inductive view" og benekter alle disse tesene til Senior-Mill-Cairnes tradisjonen, og er dessuten mer positivt innstillt til statlig innblanding i økonomien. Grunnstriden i denne Methodenstreit er ifølge Blaug om hva som er det viktigste og mest interessante studieområde; prissetting og allokering eller den brede utvikling og endring av nasjonale økonomier og industrier.
Blaug har forsåvidt rett i dette, men han gir her uttrykk mer for konsekvensene enn av motivene bak metode-striden. Han har lagt lite vekt på denne metode-striden i sin bok om metodologiens historie på tross av at det ettter manges mening er den grundigste og mest vesentligste metodedebatt som har forekommet innen økonomisk teori, og det har han følgelig blitt kritisert grundig for i flere anmeldelser.
Blaug kritiserer (i karakteristisk Popperiansk- og empirisk orientert ånd) at spørsmålet om: manglende interpersonlig prøvbarhet av introspeksjon gjorde den uegnet som en empirisk startpunkt for økonomiske resonnement, aldri dukket opp hos J.N.Keynes eller i denne tradisjonen. Heller ikke brydde en seg om å prøve loven om avtakende avkastning slik tyske agronomer og von Thünen hadde gjort. Likevel kan en ikke si at de klassiske økonomer tok sine antakelser ut av lufta uten å kreve realisme.
J.N.Keynes liksom den klassiske og nyklassiske tradisjon ser Economic Man som en abstraksjon av "real man" ikke av "fictional man". Mill så dette som en forenkling, mens Senior lå nærmere det moderne syn i sitt syn på dette som bare en påstand om rasjonalitet, -en antakelse om betinget maksimerings-atferd. Cairnes fulgte Mill. Siden den gang har Economic Man blitt karakterisert som henholdsvis et aksiom, en a priori sannhet, en selv-innlysende påstand, en brukbar forestilling, en ideal-type, en forståelses konstruksjon, et ubestridelig erfaringsfaktum, og en typisk menneskelig atferdsmønster under kapitalismen. Jevons ser economic man som det virkelige og hele mennesket.
J.N.Keynes hevder sterkt Economic Mans realisme idet egoisme dominerer altruisme under nåværende forhold. Grunnantakelsene i økonomi er ikke tilfeldige og har ikke "som om" karakter. Han hadde altså et realistisk ontologisk forhold til teori: Selv om en forstiller seg krefter som virker under forenklede forhold, så er de likevel sanne krefter som dominerer i den økonomiske verden hevder han. Til forsvar for dette viser han bare til kausal empirisme slik at avvik fra Economic Man bare er unntak fra regelen. Selv om han med Mill hevder at vi bare kan vurdere realismen i antakelsene ved å verifisere forutsigelsene så mener Blaug at han vrir seg unna ved å si "we may have independent grounds for believing that our premisses correspond with the facts ... indispite of the fact that there is difficulty in obtaining explisit verification" og vi må ikke "consider theories overthrown, because instances of their operation are not patent to observation"
Sannsynligvis inspirert av Marshall hevder han at økonomisk teori ikke kan forvente å gi direkte forutsigelser, men snarere er en "engine of analysis" som skal brukes i samband med detalj-undersøkelse av passende "forstyrrende årsaker".
Ifølge Blaug viser han likevel ikke til en eneste bruk av statistiske prøver for å løse økonomiske kontroverser, slik at en står tilbake med det inntrykk at siden antakelsene generellt er sanne så er forutsigelsene det generellt også. Og når de ikke er det vil en sømfaring av fakta alltid vise noen (ad hoc) forstyrrende forhold eller "støy" som får bære skylden for avviket. Vi ser dermed at til syvende og sist er den "formidlende" rolle J.N.Keynes har blitt tillagt ikke reell; også han er en ekte rasjonalist i og med sin tiltro til introspektiv aksiomatikk og deduksjon uten den tiltro til empiri som for eksempel den norske rasjonalisten Jæger innrømmer.
MARGINALISTENE:
Marginalismen tilførte økonomisk tenkning to vesentlige elementer; en subjektivistisk vending i verditeorien med økt vekt på etterspørsel istedetfor den tidligere ensidige vekt på produksjonskostnader. Dernest gjorde en rendyrking av det "økonomiske motiv" det mulig å skille mellom ren teori og anvendelse av teorien. Dette førte til en ytterligere formalisering av økonomisk teori.
Dette skillet som skulle gjøre økonomisk teori mer "vitenskapelig" iom større verdifrihet var ironisk nok nettopp ikke verdifri pga sin ensidige fokusering på en type u-etisk og sterkt verdiladet handlingsmotivasjon, og nettopp denne ensidighet gjorde denne type teori mindre empirisk basert og istedet normativ -og som indikert direkte u-etisk normativ.
Bo Gustafson skriver følgende om overgangen fra klassikerne: "Skillnaderna mellan den klassiska -för att inte tala om den marxistiska- och den marginalistiska teorin kunde inte vara större. Trots likheter på många punkter rörde det sig i själva verket om två olika sätt att betrakta den ökonomiska verkligheten. Klassikerna och Marx var väsentligen upptagna av att blottlegga den ekonomiska verklighetens struktur och dynamisk, medan marginalisterna väsentligen undersökte betingelserna för individernas rationella handlande på det ekonomiska området. Klassikernas och Marx`s teori gjorde verkligen skäl för det gamla namnet "politisk ekonomi" medan marginalisternas teorier skulle kunne kallas" rationell handlingsteori"." Og vi kan tilføye: normativ.
Mjøseth skriver at "Kjernen i den "marginalistiske revolusjon" var å erstatte det klassiske "objektive" verdibegrepet med grensenytte-begrepet. Andre elementer hos klassikerne søkte man imidlertid å videreføre, ... Begrepet om et nettoprodukt og om fordelingen av dette mister karakteren av et problem, mens det for klassikerne hadde vært et fundamentalt problem." Imidlertid blir akkumulasjons-problemet en erstattning for fordelingsproblemet; større kake istedenfor likere delt kake: Pareto(effektivitets)løsningen.
Forklaringen på oppkomsten av denne retning har mange fasetter som bl.a. Mjøseth, Gustafson og også F.Sejersted beskriver. Om dette skal vi bare nevne at verdilæren hos klassikerne var blitt politisk betent, -og ble videreført av radikale ricardianere som for eksempel Marx. Vi skal her istedet konsentrere oss om metode-spørsmålene.
På dette området utgjør ikke marginalismen tilsynelatende noen revolusjon, men er som Mjøseth skriver en videreføring av klassikerne, for eksempel tok Marshall helt etter Mills metodelære ifølge noen beskrivelser. Dette er vel grunnen til at Blaug knapt har nevnt marginalistene i sin metodebok, men stort sett har nøyd seg med rasjonalismen (klassikerne) og positivismen (økonometrien).
Imidlertid legger den subjektivistiske vendingen og det skarpere skillet mellom teori og praktisk økonomi grunnen for en sterk økning i abstraksjon og deduksjon, -både kvalitativ og kvantitativ, spesielt av konsumteorien. Marginalismen hadde "multiple methodological consequences. The main proposition -the striving for maximation of preferences (profit in the capitalist enterprise, utility in the household)- had been generalized, and provided the foundation for an artificial theoretical construction, built up by deduction. Economics was finally identified with a general theory of efficient execution (i.e. praxiology) in the works of two eminent contemporary representatives of the subjectivist school.": Lionel Robbins og Ludvig von Mises. "In both cases, economics is the "formal logic of rational choice" of economic agents. The implisit assumption is that the general market equilibrium occurs spontaneously out of the unrestricted endevours of individuals to maximize their preferences.
There was no empirical foundation of this pattern of economic thinking, current among academic economists before the great depresion, but it was nevertheless confronted with reality. The masses of the unemployed and the idle productive facilities during the depression made many economists realize that major economic problems had beeen excluded from orthodox theory, and that their micro-instruments of the "logic of choice" were completely inadequate to tackle the problems society then faced. The Keynes revolution emerged...." Denne økte vekt på deduksjon var mulig gjennom
Marginalismen innebærer altså ingen metodologisk revolusjon, men en kraftig forsterkning av formaliseringen av denne vitenskapen. Som nevnt en tendens som har vært tilstede allerede fra før Smith av, videre med Ricardo og ikke minst med Senior og Cairnes. Ettersom tiden går blir en altså seg stadig mer bevisst sitt teoretiske ståsted og prinsipp. Dette avtvinger flere steder en reaksjon som dog til slutt gir tapt; historismen, spesielt i Tyskland.
På den annen side opponerte også økonomer innen "mainstream" mot formaliserings-tendensen; for eksempel Mill og Cairnes mot Jevons ytterligere formalisering -i form av kvantifisering (matematisering og bruk av statistikk), av fagets metode (se Schabas 1985). Den franske matematisk orienterte skole i særdeleshet med Walras, Pareto sto for en ytterligere formalisering i tradisjonen fra Descartes.
Blant marginalistene fikk kvantifiseringen delvis motbør av Mengers og Marshall etterfølgere i Böhm-Bawerk, den ny-østerikske skolen med von Mises og Hayek, samt Knight, Robbins og Keynes.(se Blaug)
Denne matematiske tradisjon med aner hos bl.a. Gossen og Cournot (1838) annerkjente knapt Menger og faktisk heller ikke Jevons som vitenskaplige idet deres matematiske evner sto langt tilbake for de franske.
CARL MENGER:
Mengers syn på sosialøkonomi er rasjonalistisk. I tråd med denne tradisjonen er empiri bare et tillegg til teoriens kjerne som er basert på introspeksjon, og handlings-teorien er derfor normativ. Videre er vitenskaplig aktivitet analyserende i tradisjonen fra Descartes; dvs at en tar utgangspunkt i virkelighetens enkleste elementer. Menger mente at sosialøkonomi som andre vitenskaper skal generalisere og derfor abstrahere. Han så intet metodologisk skille mellom human og naturfag på dette område. Han mente derfor at teori ikke skulle være beskrivende for enkelt-tilfeller slik som historie.
TEORI VS HISTORISK BESKRIVELSE
Hanisch skriver følgende om Mengers stilling i metodestriden: "Menger sto her i en noe paradoksal situsjon. Han hadde selv i sin Gründsätze rettet skarp kritikk mot klassikerne, men nå finner han på en rekke punkter å måtte forsvare dem mot (hva han oppfatter som) misforståelser og uetterretteligheter hos historikerne. ... Menger forsøkte ikke i særlig grad å redusere historikernes betydning. Tverimot understreker han gang på gang at de har utført en uvurderlig vitenskaplig innsats. Innvendingen mot dem er at de ikke skjønner forskjellen mellom økonomisk historieskrivning og teoretisk økonomi, mer generelt mellom historie på den ene siden og teori på den andre.": mellom det individuelle konkrete og det almene. Han mener at "De historiske vitenskapene har som oppgave å beskrive, og forklare utviklingen av enkelte mennesker, institusjoner, nasjoner etc. De teoretiske vitenskaper derimot abstraherer fra det spesifikke for å finne fellestrekkene eller typene. Menger betrakter betydningen av det konkrete og det individuelle som selvinnlysende, men bruker en del tid på å forklare hvorfor det også er viktig å studere typene. Han sier herunder at teori i høy grad er viktig for forståelsen av det konkrete."
Det virker som om Menger her forestiller seg økonomisk teori helt paralellt med teori i naturvitenskapene, og ikke spør seg om det er noen forskjell, videre at historie er teori anvendt på virkeligheten; ettersom historisk vitenskap skal forklare utviklingen av det enkelte og -som nevnt, samtidig at "teori i høy grad er viktig for forståelsen av det konkrete.". Når Menger hevdet at abstraksjon er en sentral del av vitenskapelig praksis, så er det også viktig å skjelne mellom ulike typer abstraksjon. Hva en abstraherer eller reduserer virkeligheten til i teorien, avhenger sentralt av hva en ser som det vesentlige i virkeligheten.
Daniel Fusfeld kommer inn på det samme tema når han skriver om die Methodenstreit:
"In addition to economic method, academic freedom and the role of the state were at issue.
On the basic issue of the place of theory and empirical studies in economics, Menger and Schmoller agreed that both were necessary. They disagreed, however, on the emphasis to be placed on each and their role in the development of conclusions. Menger argued that "pure" economics based on assumptions of wide and perhabs univeral generality, could be developed through correct logical analysis to arrive at conclusions of equally broad applicability and usefulness. Propositions based on empirical data, however, would be correct only for the limited data on which they were based. Since empirical data were always partial, as well as bounded by time and space, the conclusions drawn from them must be both problematic and of limited generality. Correct and general propositions could be derived through rigorous logic from assumption not bounded by time, space or special circumstance, however.
Empirical studies entered Menger`s method in two ways. First they could be used to verify or illustrate the results of theoretic inquiry. Second they were necessary when theoretic principles were applied to specific instances or policy problems. Empirical studies were required to define the situation to which theoretic principles were applied, and to delimit the applicability of the conclusions. Data acted as a bridge between the principles of pure economics and the policy problems of applied economics. Indeed, Menger warned against application of pure theory to applied problems without thorough empirical studies.
Schmoller also advocated use of both empirical studies and theory, but in a different combination." (se avsnitt om S.)
Mengers forhold til empiri er slik ganske typisk rasjonalistisk i at empiri aldri er kjernen i undersøkelsen, men bare et tillegg som skal verifisere, illustrere eller vise anvendbarheten av hva en har kommet fram til gjennom introspeksjon.
Willy Meyer utdyper Mengers forståelse av teori i en artikkel i Methodus, der han hevder at mens klassikerne anså at sine antakelser om maksimerende individer bare gjaldt de kapitalistiske institusjoner "so that the propositions could not hold true for other historical epochs. Menger had the vision of a general economic theory whose validity is independent of space and time. The basic elements of this theory had to be exact types and exact relations. ... empirical knowledge is unable to provide an understanding of basic factors and mechanisms in the economy. As in the natural sciences one has to look for universal laws in order to explain the observable phenomena. Put in a modern language: Menger defended economic theory against the demand for realism in economics by pointing to the essential goal of science: the explanation of all important and interesting observations on the basis of universal laws which -as it stands- usually refer to unobservable (or badly observable) parts of reality. But what are the relationship of Menger`s exact types and exact relations to reality? Are these types and relations realistic descriptions of economic reality? And if not: How is it possible to explain the factual behaviour of economic agents and economic systems with "unreal" economic models. Menger`s solution of this methodological problem is not quite satisfactory. ... if economics is to have any explanatory power at all, then one cannot defend the methodological rule -as Menger seems to do- that empirical observations can never disprove a theoretical statement." Dermed er han helt på tvers av den vitenskaplige tradisjon fra Aristoteles av. Meyer vurderer så forskjellige tolkninger av Mengers teorier: 1: en logisk konsistent teori om en fantasiverden er ubrukelig. 2: teorien som idealtype utelukker lovformulering. 3: teorien som beskrivelse av en ideal-situasjon gir oss derimot en forklaring i prinsippet.
Imidlertid antar han forhold som ikke overensstemmer med en strikt naturvitenskaplig fortolkning av hans metode. "Menger assumes strict interested and economically efficient (rational) behaviour on the side of the actors involved (exact type of economic action). This assumption is not a (natural) law of behaviour as Menger correctly observed. Therefore the deductions of economic theory cannot claim the status of (factual) laws of the economy, but are (normative) laws of the economy (Gesetze der Wirtschaftlichkeit). As it not possible to explain empirical events by normative laws (or rules of conduct) alone, i.e. without a law that explains why the actors follow those normative rules, Menger`s theory is useles (or incomplete) for the explanation of economic events."
Men vi har ifølge Meyer to muligheter idag: 1: akseptere at Menger feilet i å vise at økonomi kan være eksakt som naturvitenskap og dermed akseptere Weber: "economic theory as the most advanced outcome of the method of ideal types in social science; (2) to aknowledge that economic theory is incomplete; we do need at least additonal hypotheses that state under which conditions" en kan vente seg at aktørene oppfører seg ifølge "the "laws of economy". The modern theory of rational choice and the modern theory of property rights are steps in this direction but are yet insufficient for an adequate explanation of the bewildering facts of the economy. Anyway, anyone who follows Menger`s goal cannot but accept my interpretation."
Om vi ikke aksepterer skillet mellom human- og natur-vitenskap og derfor ikke følger Weber, så er vi altså ifølge Meyer nødt til å gjøre teorien mer realistisk.......
I tillegg til hans metodologi om eksakt økonomisk teori forslo Menger et grunnlag en ikke-funksjonalistisk institusjonsteori. -Ideer han fikk fra den rettshistoriske skolen med Savigny og Eichhorn som forøvrig er hovedinspirasjonskilden til den historiske skole.
Avsluttningsvis hevder Meyer at "The fact that due to the complexities of social life we can get, in practice, only explanations in principle does not reduce the fruitfulnes of this program for social science because there is no acceptable alternative." For å komme til en slik konklusjon må Meyer åpenbart ha akseptert Mengers mål for vitenskaplighet, slik at for eksempel historismens og institusjonalismens mindre eksakte og mer relativistiske former ikke tiltaler.
ATOMISME OG SPESIALISERING
Menger oppfatter historismen som en metodologisk okkupasjon og landsfordrivelse av analystiske enkeltvitenskaper til fordel for en syntetisk beskrivende virksomhet:
Mjøseth skriver følgende: "Det avgjørende ankepunkt mot den historiske skolen var at den visket ut skillelinjene mellom de forskjellige samfunnsvitenskapene ved å opphøye deskriptiv eller i høyden induktiv økonomisk historie til fundamentet for all samfunnsvitenskap. En undersøkelse av skillelinjene måtte derfor være grunnlaget for en kritikk av den historiske skolen, og det var dette Menger forsøkte seg på i sine Untersuchungen fra 1883.
Ifølge Menger har hver vitenskap sitt spesielle vitenskapelige "Ziel" eller oppgave. Sett i forhold til den teoretiske økonomiske vitenskapen skal historie og statistikk bare være hjelpemidler med beskrivende oppgaver. Atskilt fra dette finnes det også "praktiske" avdelinger av vitenskapene, disse skal gi "Grundsätze" og "maksimer" for praktiske inngrep i økonomien, statshusholdningen, finansene osv.
-Schmoller og den historiske skole blander alt dette sammen. Menger understreker at han setter pris på den historiske skolens innsats som historikere. Det er først når de hevder å bedrive "økonomi" at de må kritiseres: deres "feiltakelse" er troen på at historiens beskrivende oppgaver også er den teoretiske økonomiens oppgave. ... Enhver eksakt vitenskap må ifølge Menger benytte seg av "isolasjon" for å få fram virkelighetens "enkleste elementer". Det isolerte, nyttemaksimerende individ er det "enkleste" element ved fenomenenes "økonomiske side", og på dette plan formuleres økonomiens lover (om grensenytte, osv.), bl.a. på basis av psykologiens lover om individuelle behov og motivasjoner. Den økonomiske vitenskapen gir ingen fullstendig beskrivelse av virkeligheten, det får man ifølge Menger bare dersom man bringer sammen alle de "eksakte vitenskapenes" kunnskap om lovene i alle ting. Menger synes altså å anse "concrete empirical phenomena as being composed of elements belonging to different spheres or realms each of which is governed by laws of its own."
Til forskjell fra dette hevder Schmoller at det er umulig å skille menneskets nyttemaksimerende streben fra andre handlingsmotiver, f.eks. slike som følger av dets forhold til staten, retten og religionen. Schmoller angriper Menger for å terpe på en kunstig vitenskapelig arbeidsdeling. Mennesket må gripes i sin helhet og derfor motsetter Schmoller seg et skille mellom deskriptiv og teoretisk vitenskap. ....
Metodestriden markerte altså både et sammenstøt mellom forskjellige virkelighetsoppfattninger, og en uenighet om hvilken retning en reform av den politiske økonomien burde ta. Den historiske skole mener at eneste gangbare vei er en nærmere utforskning av den økonomiske historien, en forsert akkumulasjon av historisk og statistisk materiale. Menger avviste dette som "historisk-statistisk Kleinmalerei".
Her er det flere forhold å peke på:
At det enkleste element skulle være det nyttemaksimerende individ basert på behov og motivasjon gir oss et inntrykk av hva Menger ser som det sentrale i mennesket og dermed det økonomiske system. Vi står overfor et sensualistisk individ løsrevet fra sine sosiale- og ikke minst meningsfyllte omgivelser. Uten at en PRIMÆRT (sic!!!) trekker inn kultur, moral og kommunikasjon står en i sannhet tilbake med et svært så innskrenket forståelse av menneske og økonomi som vil gi vidt forskjellige konklusjoner på atskillige felter som for eksempel innen metode og praktisk politikk.
Vi står dessuten overfor en spesiell forståelse av hva vitenskapelig aktivitet er. Liksom Pareto (se under) og den rasjonalistiske tradisjon fra Descartes, men ikke Kant, forestiller en seg dette som analytisk og ikke syntetiserende virksomhet. Istedet for å finne sammenhenger i virkeligheten skal en finne de enkleste elementer virkeligheten består av. Det dreier seg derfor om to ulike syn på det vi tidligere var inne på: intuisjonen som vitenskapens grunnlag. Den tidlige rasjonalismen hadde et formalistisk syn, mens alternativet er et mer åpent, spontant og "flytende" oppfattning av intuisjonen der en ser helheten som det rette objekt for intuisjonen istedet for de elementære deler. Dette skal vi komme tilbake til.
Sitatet fra Thomas Burger peker dermed også på at en atomistisk samfunnsforståelse ligger til grunn for oppfattningen av arbeidsdelingen mellom de enkelte fagvitenskapene. Jeg repeterer noen påstander: historistenes ""feiltakelse" er troen på at historiens beskrivende oppgaver også er den teoretiske økonomiens oppgave. ... Enhver eksakt vitenskap må ifølge Menger benytte seg av "isolasjon" for å få fram virkelighetens "enkleste elementer" "den økonomiske vitenskapen gir ingen fullstendig beskrivelse av virkeligheten, det får man ifølge Menger bare dersom man bringer sammen alle de "eksakte vitenskapenes" kunnskap om lovene i alle ting."
Som nevnt under (i kommentar til Pareto) kan en spørre seg når dette skal skje? Det er jo nettopp denne samføringen av ulike beveggrunner, motiv som er det store problemet i økonomi, men det unngår Menger å ta stilling til ettersom han vil skyte det ut i det fjerne. Han gjør det med andre ord farlig lett for seg og sin disiplin. Roscher behandlet dette problemet 50 år tidligere: "The abstraction ... must pass as an indispenable stage in the preparatory labors of political economists. ... But it should never be lost sight of, that such a one is only an abstraction after all, for which, not only in the transition to practice, but even in finished theory, we must turn to the infinite variety of real life (Principles,pp.104-105)." Liksom mange rasjonalister så skjelner imidlertid Roscher og Hildebrand mellom teori og politisk anvendt teori.
Hanisch skriver at "Menger på sin side er utpreget sarkastisk overfor de historiske økonomer som tar avstand fra naturlover i sosialvitenskapene, men som selv "nicht nur Entwiclungsgesetze annerkennen, sonderen denselben bisweilen sogar den Character von "Naturgesetzen" vindiciren", som altså selv fremsetter utviklingslover med naturvitenskaplig status." Denne kritikken fra Menger dekker ikke alle historistene, og spesielt ikke de mer rendyrkede historistene ettersom for eksempel Knies har den samme kritikken av Hildebrand. Kritikken passer derimot godt på Comte og positivismen, og dermed ser vi en generell tendens som vi også skal finne bl.a. hos Jæger i Norge til ikke å evne å skille mellom historisme og positivisme.
ORGANISKE ANALOGIER
"Menger bruker også mye tid på å forklare svakhetene ved å bruke ved å bruke biologiske analogier i sosialvitenskapene, spesielt tendensen til å sammenlikne et samfunn med en organisme. Utviklingen av et samfunn blir til en viss grad styrt, f.eks. gjennom lover. Den biologiske utvikling er derimot et resultat av blinde krefter. En organisme består av elementer som nærmest mekanisk underordner seg helheten. Individene i et menneskelig samfunn handler ganske annerledes uavhengig og bevisst, ofte på tvers av felleskapets interesser."
Som Hanisch referer til i beskrivelsen av historistenes eget syn, så kritiserer ikke historistene bare bruk av mekanistiske naturvitenskaplige metoder og -analogier, men også "biologiske eller organiske forbilder." som i Hanischs sitat fra Schmollers Grundriss(s.107) som riktignok spesielt retter seg mot sosialdarwinistiske tilløp: "den bei Pflantzen und Tieren beobachteten Kampf".
Likevel, organiske analogier kan tildels forsvares om en bruker dem forsiktig: Analogier er modeller for forestillings-kraften som skal hjelpe oss til å se trekk ved studieobjektet vi ellers er blinde for. Det område modellen tas fra må ha disse trekkene klart anskuelige om modell-overføringen skal ha noe poeng. Som enhver forklaring så gjør slike modell-betraktninger noe ukjent til noe kjent ved på en stilltiende og dulgt måte å peke på likheter mellom de to områder som modellen tas fra og som modellen anvendes på. Derfor må en være varsom når en velger det område en henter analogiene fra fordi det virker, og er ment å virke ledende for tanken enten det nå gjelder maskinell mekanikk eller organiske funksjoner.
Et sentralt trekk ved en organisme er at dens ulike deler utfører funksjoner som helheten ikke kan være foruten og som den derfor må besørge. Dette innebærer ikke at en i organisk teori har "elementer som nærmest mekanisk underordner seg helheten" slik Menger ifølge Hanisch påstår. Istedet innebærer det at helheten og delene pålegges visse restriksjoner for å opprettholde sin eksistens, i motsatt fall opphører denne. Et annet aspekt er også at i en organisme er helheten er mer enn summen av delene, idet de ulike delene summert ikke bare er en tilfeldig ansamling, men faktisk kan utgjøre en fungerende helhet med helt andre egenskaper enn noen av delene hver for seg kunne gitt inntrykk av, -de enkelte deler og helheten er gjensidige formål og midler som ikke er selvstendige fra hverandre.
Menger søker derimot å vurdere samfunnet ut fra å se de enkelte delene isolert, uavhengig av hverandre, mens historistene bestrider at dette er mulig om en skal forstå samfunnet. De hevder nettopp som Hanisch referer at klassikerne "syntes å overse at intet fenomen er et økonomisk fenomen alene. For å forstå det som skjer må man alltid ta i betraktning andre forhold som f.eks. moralske, religiøse og politiske aspekter. De overså fremfor alt mente en at helheten er mer enn summen av delene at en nasjon er mer enn summen av individene."
Historistene karakteriserte klassikerne og Mengers metode som mekanistisk bl.a. pga dens forbilde i den Newtonske mekanikk. Dette kan ved litt ettertanke synes fremmed å se mekanikk, maskiner som enkle idag, men betegnelsen må forstås på bakgrunn av dens opprinnelse i den tidlige industrialismen med dens primitive teknologi.
Til sist må det nevnes at det forekommer noe underlig med Mengers kritikk av organiske analogier som jo faktisk aldri kan bli noe annet enn bilder, heuristiske forestillingsmåter, mens han selv i høyere grad anvender seg av en formalistisk begrenset logikk i sin metode som nettopp gjør betegnelsen "mekanistisk" og "resultat av blinde krefter" passende. Så formalistisk er den at den munner ut i og også forutsetter en materialistisk, sensualistisk forståelse av sitt studieobjekt.
WALRAS:
Walras står klarere enn de fleste i den rasjonalistiske tradisjon. Schumpeter skriver at Walras "had no choice but to simplify heroically. Thus he posulated at first that the quantities of productive service that enter into the unit of every product (coefficients of production) are constant technological data; that there is no such thing as fixed cost; that all the firma in an industry produce the same kind of product, by the same method, in equal quantities; that the productive process takes no time; that problems of location can be neglected"
Bo Gustafson kommenterer dette slik: "Det är inget fel med abstraktioner i vetenskap. Tvärtom är den successiva abstraktionens metod oundgänglig i nationalekonomin. Men det bör erkännas, att Marx` abstraktioner aldrig var så "heroiska" som Walras`! I ett brev til Pantaleoni 1892 erkände också Pareto, att den allmänna jämviktsteorin inte dög till att lösa ett enda praktiskt problem."
PARETO:
Pareto tilhørte den rasjonalistiske og matematiske skolen i Lausanne der han overtok Walras` professorat. Han kritiserte den historiske skolen noe i ettertid. Han refereres slik av Hanisch: " "Human actions display certain uniformities and it is thanks to this property alone that they can be made the subject of a scientific study. These uniformities have another name. They are called laws.." Han understreker også at slike regelmessigheter er en forutsetning for enhver beskrivelse. Et hvilket som helst fenomen har uendelig mange aspekter, men når vi beskriver det tar vi bare med det som vi oppfatter som vesentlig. ... Siden vi ikke kan gi et fenomen en fullstendig beskrivelse, kan vi heller ikke kjenne det til bunns. ... Våre teorier om fenomenene er derfor bare approksimasjoner. ... Det er derfor ingen innvending mot en "lov" at den gir rom for unntak. ... En teori i naturvitenskapene såvel som i samfunnsvitenskapene antas bare å gjelde under bestemte
forutsetninger (f.eks. friksjonsfri bevegelse). I det enkelte tilfelle vil det alltid være et mer eller mindre åpent spørsmål om forutsetningene kan sies å være oppfylt.
Mange har avvist teoretisk sosialøkonomi fordi som det heter "Homo oeconomicus" ikke finnes i virkeligheten. Man kunne like gjerne understreker både Menger og Pareto, ta avstand fra fysikk og kjemi fordi de opererer med abstraksjoner som frisksjonsfri bevegelse eller "rent" vann. Ved slike begreper kan vi imidlertid gi en approksimasjon av første (eller andre) orden.
Når vi f.eks. studerer økonomi løsrevet fra religion eller morallære eller politikk betyr ikke dette at vi nedvurderer disse fenomener. "In studying A separately from B we implicitly submit to an absolute necessity of the human mind.....
When we return to the concrete from the abstract, the parts which had been separated in order to study them better must be united again. Science is essencially analytic, practice is essentially synthetic." I økonomisk analyse kan vi ofte nøye oss med rent økonomiske abstraksjoner, men hvis vi ønsker å bruke teorien til noe praktisk bør vi også ta hensyn til moralske, religiøse og politiske konsekvenser. "The economist for example who in commending a law takes into considerations only economic effects, is not much of a theorist"."
Historikerene hadde spesielt kritisert dogmet om "Der Privategoismus". Mennesket slik vi kjenner det sa de, har også mange andre motiver som f.eks. samfunnsplikt, rettsfølelse og nestekjærlighet. Menger kunne her fremheve at egennytte er så viktig i økonomisk sammenheng at det fortjener en meget grundig analytisk behandling. I mange tilfelle kan vi uten vesentlig feil se bort fra andre motiver. Vi kan dessuten uten større vanskelighet bygge inn andre motiver i teorien hvis dette synes påkrevet.
Her er det på tide å kommentere litt:
For det første er det, -som Roll påpeker, en vesentlig forskjell mellom natur- og samfunnsvitenskap: avvik innen naturvitenskap kan forutsis og beregnes, -som for eksempel friksjon, ikke så i samfunnsfag. (Som nevnt er Mill ikke enig i dette.)
For det andre: når Pareto påstår at vitenskapens essens er analytisk kolliderer han ihvertfall med Kant: "Han bestente fornuften som en "systematisk" evne, som en streben efter enhed og sammenhæng." Denne oppfattning har vi kommentert i kapitlet om Menger.
For det tredje er det historistenes mening at; de moralske og psykiske meningsbærende verdiladde forhold som en ser bort fra, er de sentrale ved mennesket: rasjonalistene baserte seg nettopp ikke på de vesentligste egenskaper når de for eksempel så mennesket som egoistisk alene; andre forhold er grunnleggende for samfunn og økonomi.
For det fjerde: Hvis økonomen først skal ta såkalt ikke-økonomiske forhold i betraktning når teorien skal anvendes i praksis, så må han stå særdeles dårlig rustet til oppgaven ettersom han hittil bare har lært seg til å tenke innenfor disse snevre rammer. Innen den rasjonalistiske tradisjon tenker en seg imidlertid valigvis at den såkalt "rene" teorien skal ha et mellomledd i "praktisk" eller "anvendt" teori på sin vei til praksis. Her kan en ta hensyn til andre faktorer enn de en har regnet med i den rene teorien.
For det femte: Det virkelig vanskelige som derfor en økonomisk vitenskap nettopp burde ta i tu med er hvordan de ulike motiver, egenkjærlige såvel som nestekjærlige syntetiseres og bringer andre resultater enn de hver for seg ville gjort. Bl.a. som en del av disse andre motiver står institusjonenes rolle i økonomien, -fx lover omkring rettferd. Derfor bør praktisk teori dominere aktiviteten mer enn kalkulasjoner innen ren teori. Imidlertid har finesser innen den tekniske kalkulasjon en tendens til å ta overhånd innen den rasjonalistiske tradisjon slik at en i stor grad forskusler den mulighet en har til å få et bredt perspektiv på økonomiske fenomen.
Etter min mening er den kritikken som fremsettes av Menger og Pareto i stor grad banal, og om den hadde truffet riktig ville historistene vært usedvanlig slett skolert i vitenskaps-teori. Dette er lite trolig ettersom Tyskland i det aktuelle tidsrom var ledende i Europa intellektuelt og filosofisk. Økonomene ville neppe tålt å stille seg på tvers av denne massive påvirkning. Som vi skal komme tilbake til hadde en andre typer betraktninger omkring vitenskaplighet enn hva som var dominerende i det øvrige Europa. Særlig utslagsgivende var det skillet den tyske idealismen hadde opprettet mellom human- og naturvitenskaper på bakgrunn av en ikke-materialistisk forståelse av mennesket.
"Hverken Menger eller Pareto nøydde seg med å forsvare teori og teoretisk økonomi. De kom også med mange kritiske kommentarer til den "historiske metode". Pareto sier f.eks. at det å studere opprinnelsen til visse økonomiske fenomener kan være interessant, men det er en misforståelse å tro at slike studier viser hvordan økonomien fungerer idag. "To know how property was constituted in prehistoric times is of no help in understanding the role of property in modern societies.""
Det kan innvendes at ved å gå tilbake til et fenomens opprinnelse kan en lære meget om de prinsipielle funksjoner et fenomen har og som en gang sto klart fram, men som har blitt forvansket, mer komplisert og dermed tåkelagt gjennom ettertiden. Denne prosessen forteller en om de krefter som virker i samfunnet.
Men om det bare var slik oldtidshistorie historistene var opptatt av, så kan en lett si seg enig, men historistene arbeidet jo også med den umiddelbare historie, og sett i dette lys blir Paretos kritikk tildels uredelig.
"Både Menger og Pareto har mye negativt å si om forsøkene på å redusere nasjonaløkonomien til "dogmehistorie", en historie som skal nøye seg med å "forstå" teoriene på bakgrunn av den sosiale situasjon de ble fremsatt i. En økonomisk teori, enhver vitenskaplig teori overhodet, må (først og fremst) bedømmes i forhold til de empiriske forhold den pretenderer å gjelde. Spørsmålet om hvilke samfunnsmessige forhold som fikk opphavsmannen til å fremsette teorien er irrelevant for dens sannhetsverdi."
Om dette var hele bildet, så måtte en i stor grad si seg enig, men det er neppe hele bildet vi her har fått presentert.
Å framstille det som om dette var alt historistene var opptatt av er ganske grovt, og likner den fortegnelse av historistenes virke vi så under Paretos beskrivelse av dem som opptatt bare av prehistoriske forhold. Atskillige historister har tvertimot fx kritisert liberalistisk næringspolitikk for å være industrifiendtlig, og hevdet at den merkantilistiske politikk var mere egnet. Dette er jo nettopp å la være å relativisere, idet en sammenlikner politikk på tvers av ulike tidsepoker.
Det kan dessuten innvendes at hvilke forhold som påvirket dannelsen av teorien, -den sosialpsykologiske side av forskningssituasjonen jo har interesse i seg selv. Men det stikker dypere enn det: På en måte kan en si at det kunnskapsosiologiske er irrelevant for teoriens sannhetsverdi, men det kan likevel ha interesse.
Historistene mente en teori var historisk begrenset til tid og rom, og evt. bare var gyldig, hadde sannhetsverdi innenfor denne ramme. At de i tillegg var opptatt av å studere forskerens forståelsesramme eller -horisont atså av kunnskapsosiologiske forhold bør telle positivt for en vurdering av deres vitenskaplige holdning: En vitenskap som ikke er selvkritisk kan neppe tas alvorlig.
De sosiale fenomen som teorien er myntet på påvirker teoretikerens mer ubevisste tanker, og omvendt påvirker samfunnsmessige tankemåter (som også økonomisk teori er en del av), de samfunnsformasjoner som studeres,-for eksempel lovverk, institusjoner og andre konvensjoner og regler i samfunnet. Ikke bare det; disse tankebaner er faktisk en vesentlig og grunnleggende del av studieobjektet slik at økonomisk teori i stor grad faktisk er en mentalitetsvitenskap (sic.!) slik J.S.Mill hevdet. Også på det området hvor naturen setter økologiske grenser for økonomien er mentalitetens rolle stor.
Når økonomisk teori slik er en mentalitetsvitenskap må en vurdering av tidligere teorier ikke ses adskilt av den generelle samfunnsmentalitet denne teori er en del av. Gjør en dette risikerer en å overse poeng som kan vise hvor en selv er dogmatisk etteraper av tidligere økonomisk og generell tankegang. Tar en derimot slik mentalitetshistorie alvorlig kan en få innblikk i hvordan en selv kan forholde seg ytterligere kritisk til sin egen teori og forståelse av samfunnsfenomen. I sum: Paretos kritikk virker nok en gang overflatisk og fortegnende.
Økonomer har stort sett forbigått i taushet det faktum at Pareto tok et oppgjør med økonomisk teori og hevdet at de fleste handlinger var irrasjonelle i økonomisk (snever egoistisk) forstand. Derfor hevdet han da også, som nevnt ovenfor, at "den allmänna jämviktsteorin inte dög till att lösa ett enda praktiskt problem."
ALFRED MARSHALL:
Ifølge flere betraktere så tok Marshall helt etter Mills metodelære. Schumpeters påstand om at "In fact all the really valid points in the latter`s (Marshall, AMD) methodological credo could have been copied out from Mill. Dette er kanskje grunnen til at Blaug knapt har nevnt Marshall i sin metodebok annet enn for eksempel å skrive at han og J.N.Keynes søkte å forsone metodefraksjonene. Også Ronald Coase som referer Pigou hevder at Marshall "would have nothing to do with the controversies. ... There was work for all and he welcomed all." "Marshall`s live and let live attitude.. is mirrored by another assesement of the Methodenstreit, ...Schumpeter wrote that "the quarrel was about prescedence and relative importance and might have been settled by allowing every type of work to find the place to which its weight entitled it."(1954,p.814)"
Denne vurdering av Marshall -typisk for Schumpeter, har trolig sin grunn i en fokusering på Marshalls praksis. Hammond er derimot hovedsaklig orientert mot Marshalls metodologiske program-erklæringer:
Hammond hevder at denne undervurdering av metodologiske synspunkter hos Marshall er særlig uheldig i Marshall tilfelle "because for Marshall theory was method.":
"an important element of the marginal revolution was a change in the distinction between theoretical and applied economics. J.S.Mill was prototypical of the pre-marginal revolution economics in making a sharp distintion between the science of political economy and the art of applying economic theory. The science concerns man`s pursuit of wealth, ...other parts of human nature ... non-economic "disturbing causes" must be accounted for by anyone who would apply economic theory... Testing or verifying economic theory is problematical in Mill`s view because in actual behavior the economic causes are invariably tied up with disturbing (i.e. non-economic) causes." Cairnes syn var stort sett som Mills, men med litt mer vekt på empiri. Jevons endret dette ettersom han mente nytte-teorien ville bli verifisert slik at "economic man" var virkelig og hele mennesket. "This belief broadened the scope of scientific economics and correspondingly diminished the importance of non-economic disturbing causes." skriver Hammond.
For Marshall var der ingen dogmer i betydningen universelle påstander om økonomisk politikk ettersom økonomisk teori snarere var en analytisk holdning -en metode. Marshall ble påvirket av den tyske idealismen til å utvikle en dialektisk metode som ingen av sidene i Metodestriden kunne like hevder Hammond. Hans benektelse av evige definisjoner, og av isolasjon av økonomiske motiv såvel som vekt på observasjon av atferd, institusjoner og vaner brakte han nær de moderate historistene. Hammonds beskrivelse bestrider Blaugs påstand om at J.N.Keynes og Marshall hevder at økonomisk teori er en "engine of analysis" som skal brukes i samband med detalj-undersøkelse av passende "forstyrrende årsaker", ettersom han jo nettopp ville trekke disse inn i analysen.
"according to Marshall economic theory is an aid in the discovery of "concrete truth", but there is no economic dogma. ...concrete truth is drawn from the world through perception and explained analyticly. But the facts, and thus the truths vary from one time and place to another. Marshall thought that human nature was among the facts that are time and place specific. He thought that economic conditions would influence character in ways that economists should account for. So for Marshall the truths arrived at though economic analysis are concrete but they are not universal. This is an important part of Marshall`s vision of economic methodology -one that sets him apart from Jevons and from deductivists who rely heavily on introspection for insights into human nature."
Men Marshall gikk også mot de ekstreme historistene: "..Marshall reserved an essential role for analysis, for the search for and use of that which bind particulars together.
For Marshall scientific economics was a search for causes and,.. ... Induction and deduction were required for both explanation and for prediction." Disse synspunkter rammer ikke den seriøse historismen med sin aksept av deduksjonens rolle og nettopp vekt på årsak og sammenheng som en ønsket å studere i hva en oppfattet som en dypere og bredere måte enn i rasjonalismen.
Marshall gikk imidlertid mot historistene generelt idet "Marshall`s universal engine for the discovery of concrete truth (i.e. his theory) was the equilibrium theory of demand and supply. ... Marshall characterized his effort as an economist as one of ""real"-ising the results of abstract quantitative reasoning..."(Pigou,1956 p.371, and Whitaker, 1975, p. 83). Like Jevons, Marshall thought that realistic economics dealt with "man as he is: not with an abstract or "economic man"; but with the man of flesh and blood" (1962, p.22). But contrary to Jevons, Marshall did not think that "economic man" is all there is to flesh and blood man."
"Theory alone does not yield concrete truths about the world; this is possible only with theory informed by and applied to perceptual facts. "Induction, aided by analysis and deduction, brings together appropriate classes of facts, arranges them, analyses them and infers from them general statements or laws" (1962,p.664). Marshall ruled out "long trains of deductive reasoning" on the basis that reality was so complicated that factors omitted from the analysis would vitiate the results. His emphasis on the use of facts and his devaluation of formal proofs could be characterized as a call for broad but thin analysis, ... In this regard Marshall wrote that "the function then of analysis and deduction is not to forge a few long chains of reasoning, but to forge rightly many short chains and single connecting links"(1962,p.638).
But Marshall also ruled out any non-analytical, straight-forward appeal to facts. He was favorably inclined toward Wagner and other moderates of the German historical school, but he disapproved of the extreme version of historicism." Han hevdet mot disse at bare fornuften anvendt på fakta kan fortelle oss om åraksforhold, "facts by themselves are silent", -slik også Hume ordla seg. Denne kritikken passer best på "den del av historismen som var positivistisk orientert" i tråd med Comtes vekt på statistikk og derfor sto i sterk opposisjon til den egentlige historisme med fx Knies og Schmoller.
"Induction and deduction were required for both explanation and for prediction. Indeed Marshall protested against those who would clain that one or the other was more important to economics that in practice one never used one mental process without the other.
Han mente at lover i økonomien bare var "statements of tendencies og var den første til å anvende ceteris paribus betingelsen i økonomisk teori. Han trodde at en med tiden ville økonomi bli istand til å frigjøre seg fra denne cet.par. betingelsen slik at en kunne vurdere mange faktorer på en gang. "He viewed immature econoics as similar to mechanics and foresaw mature ecnomics as like biology." Likefullt betraktet han vitenskaplige metoder på linje med dagligdagse forklaringer.
MATEMATIKK
"The real distinction between the scientific enterprise and ordinary conversation is not one of logic or of structure, but simply care about details. ... Marshall saw mathematics (differential calculus) as a terse language conducive to precise statements, but saw the substance of mathematical science as the same as the everyday nontechnical explanation..."
Marshalls syn på måling som det særpregede ved økonomisk metode stred generelt mot historistenes syn, selv om mange av dem for eksempel brukte statistikk i stor grad, men dog ikke la ensidig vekt på det kvantifiserbare eller konstruerte modeller. Marshalls vekt på at metoden var matematisk og dermed vekt på målbarhet stred mot historistene i den grad såkalt (økonomiske- og ikke-økonomiske) faktorer ikke lot seg måle, da kunne Marshall naturlig nok ikke trekke dem inn i den primære (kvantitative) teoretiske analysen, -men antakelig heller vurdere dem etterpå som justeringer i praksis. Vi skal se under at Georgescu-Roegen har et mer moderat framstilling av Marshalls syn på kvantifisering.
Historistene insisterte tverimot på å trekke dem inn i denne primære analyse fordi synbare og dermed målbare forhold ikke alltid er de viktigste. På sett og vis hadde de Marshall med seg i dette "mot ham selv" idet han også anså at "Much of economist` work is to search for hidden causes and hidden effects; not infrequently, Marshall thought, these are more important than the more obvious."
Forskjellen mellom Marshall og historistene med hensyn til de kvalitative faktorer, synes altså å være en ulik vurdering av på hvilket steg i analysen de skal komme inn, -først eller sist. Kvantifisering er et resultat av andre vurderinger innen metode, som for eksempel individualistisk eller kollektiv metode, eller av hvilke handlingsmotiver som er sterkest. Imidlertid er kvantitative metoder ofte vurdert som mer vitenskapelige. Derfor er muligheten for å kunne kvantifisere en vesentlig begrunnelse for å vurdere disse andre forhold slik at en kan bruke kvantitative metoder. Slik blir kvantifisering ikke bare et resultat, men en "årsak".
Flere ledende økonomer i den rasjonalistiske leir har imidlertid hatt modererende holdninger til kvantifisering. Matematiker-økonomen Nicolas Georgescu-Roegen nevner flere i sin inngående kritikk av kvantitative metoder i økonomisk teori, og gir et litt annet bilde av Marshall enn Hammond:
Som Knut Wicksell sier er rollen til arithmomorfiske modeller: " "to facilitate the argument, clarify the results, and so guard against possible faults of reasoning- that is all", "The point of course goes back to Marshall who, moreover, practised it by relegating his mathematical similes to the back of his Principles." En ser ut fra dette at kvantifisering var et pedagogisk, heuristisk hjelpemiddel, men ettersom nøkkelbegrep i økonomisk teori -som behov og forventning, ikke egner seg for kvantifisering og kjernen i teorien derfor er dialektiske begrep.
"The obvious conclusion is that if economics is to be a science not only of "observable" quantities but also of man, it must rely extensively on dialectical reasoning. Perhabs this is what Marshall meant by "delicacy and sensitivity of touch." But in the same breath he added that the economic science "should not be invertibrate ... (but) have a firm backbone of careful reasoning and analysis." It is highly significant that Marshall did not say "exact reasoning." For dialectical reasoning can never be exact. But ... dialectical reasoning can be correct and ought to be so. There are two known methods for testning the correctness of dialectical reasoning: Socratic analysis and analytical simile. Surprisingly enough, we owe them to Plato," "...we should keep reminding ourselves that an aritmomorphic model has no value unles there is a dialectical reasoning to be tested. ... If we forget this point we run the great risk of becoming not "mathematicians first and economists afterwards" -as Knight once said -but formula spinners and nothing else."
"Marshall was loath to make general prescriptions for scientists. His vision was for a "constructive" enterprise with particular methods tailored to individuals` abilities and proclivities and to the exegencies of partucular problems. But we have seen that this does not indicate that he thought methodology uninteresting or a waste of time. He did have a unique vision of the nature of the scientific enterprise. Key elements of science were for Marshall measurement, regularity of phenomena, explanation and prediction, and verification. The scientist would need perception, imagination, and reason, "and most of all he needs imagination, to put him on the track of those causes of visible events which are remote or lie below the surface, and of those effects of visible causes which are remote or lie below the surface" (1962,p.36).
The Methoden streit was viewed at the time, though perhabs mistakenly, as a dispute over the roles of induction and deduction in economics."
Blaug summerer deduktivistenes syn i 6 punkter slik J.N.Keynes gjorde det (se dette kapittel eller note). Hammond hevder at "Our review of Marshall`s views on methodology indicates that they stand out distictively from this tradition, and from the views associated with the extreme views of the Historical school. The only one of the six points of the Senior-Mill-Cairnes tradition that Marshall might appear to be squarely in line with is the first. For in the preface to the first edition of Principles he wrote that "...the Laws of Economics are statements of tendencies expressed in the indicative mood, and not ethical precepts in the imperative"(1962,v)."
Han skilte med andre ord mellom positiv vitenskap og normativ kunst innen økonomifaget, men som vi har påpekt er denne positive vitenskap både verdiladet og normativ slik at dette skillet er kunstig. Vedrørende punkt 2 så forkastet han skillet økonomisk vs ikke-økonomiske sosiale fenomen, og oppretter istedet skillet målbare vs ikke-målbare forhold.
Vedrørende punkt 3 og 4 så forkastet han både den ensidige deduksjon og -induksjon. Med hensyn til punkt 5 og 6 så mener han at økonomi er en vitenskap om tendenser ikke fordi economic man er en abstraksjon, "but in virtue that the economist could not account for all causes." hevder Hammond, men for meg synes dette å gå ut på ett idet abstraksjon er utdrag dvs forenkling.
Det synes som om Marshall har gått langt i retning av å møte kritikken av den tradisjonen han står innenfor, men han avviker likevel fra historistene i sitt grunnleggende utgangspunkt i likevektsteorien og i sammenheng med dette avviker han i sin vekt på målbare forhold og dermed sin bortvisning av kvalitative forhold til sekundær vurdering i analysen. Han evner dermed ikke å løsrive seg fra den rasjonalistiske tradisjon og dennes bindinger til metafysiske forestillinger om verdens struktur; som matematisk strukturert og som i harmonisk likevekt. I sin praksis kunne han kanskje likevel ta en pragmatisk holdning til dette, -Blaug hevder for eksempel at Marshall og Smith i sin praksis tok større hensyn til empiri enn den tradisjonen de tilsluttet seg eksplisitt. Også Schumpeter hevdet at dette lån fra fysikken i og med likevektstankegangen ikke spiller noen rolle "-a point for critics to fasten on but actually irrelevant, since no practical use was made of it."
Imidlertid synes det litt underlig at denne likevekts-tankegangen ikke skulle vri Marshall oppfattning av den omgivende virkeligheten slik det framgår når han for eksempel uttaler i et brev til J.B.Clark i 1908 : "My whole life has been and will be given to presenting in realistic form as much as I can of my note xxi" (see Pigou, 1925,p.417). Note xxi of his Principles is -except for the treatment of capital- substantially Walras`s general equilibrium system, generalised for variable coefficients."
Vi kan også hjelpe minnet litt ved å repetere fra ovenstående: "Marshall gikk mot historistene generelt idet "Marshall`s universal engine for the discovery of concrete truth (i.e. his theory) was the equilibrium theory of demand and supply. ... Marshall characterized his effort as an economist as one of ""real"-ising the results of abstract quantitative reasoning..."(fra Pigou)
Som nevnt avviste jo Pareto etterhvert denne likevektsteorien som totalt uten evne til å hjelpe oss til å løse praktiske problem. Ut fra en et empirisk orintert synspunkt er det nærliggende å se på kjernen i Marshalls metodologi som -tross alle modererende utsagn om kvantifisering; ukritisk dogmatikk slik at vi i det store og hele kan konkludere med en kapittel-overskrift fra Mirowski: "Marshall: More discreet than right."
LIONEL ROBBINS
Etter J.N.Keynes og Marshalls forsøk på å forsone metodefraksjonene blusset kritikken opp igjen, og denne gang fra den amerikanske institusjonalismen med Veblen, Mitchell og Commons fra 1910 til 1930. Robbins reformulerer så Senior-Mill-Cairnes tradisjonen ut fra østerriksk vinkling. Hans økonomi-definisjon er preget av den østerrikske skole: "Economics is a science which studies human behaviour as a relationship between (a given hierarchy of) ends and scarce means which have alternative uses" .
Denne oppfattningen vant snart aksept og er svært populær i lærebøker også idag. Hovedpåstanden er at individer kan, og faktisk ordner sine preferenser. Dette er en a priori sannhet og en "elementary fact of experience". Fallende grense-produktivitet følger likeledes fra "simple and indisputable experience"(B88).
Lionel Robbins hevdet liksom Cairnes at sosialvitenskapene står bedre rustet enn naturvitenskapene idet "There is much less reason to doubt the counterpart in reality of the assumption of induvidual preferences than that of the assumption of the electron." Dette er en gjentakelse av Verstehen doktrinen som alltid har stått sterkt i østerriksk økonomi, likeledes skepsisen til metodologisk monisme. Liksom Cairnes benekter Robbins at økonomiske virkninger noensinne kan beskrives i kvantitative former; økonomen besitter bare kvalitativ kalkyle som bare muligens kan brukes i et spesielt tilfelle. Han avviser den historiske skoles påstand om at alle økonomiske sannheter er relative til tid og sted, og spotter de amerikanske institusjonalistene for ikke å ha skapt en eneste kvantitativ generalisering eller lov. En teoris gyldighet hviler på dens logiske utledning fra antakelsene, mens dens anvendbarhet i en gitt situasjon avhenger av i hvilken grad dens begreper faktisk avspeiler kreftene som virker i situasjonen.
En kan innvende at denne anvendbarheten kan jo ikke få vite noe om annet enn i empiriske undersøkelser, og da må jo eventuelt teorien justeres, ellers ville det være liten vits i det hele: Uten en justering ville en i neste situasjon bruke samme teori og bare ta kvalitiativ høyde for de avvik en tror foreligger i virkeligheten det vil si de forstyrrende faktorer. -Enten justeringene tas med i den rene teori i den grad de lar seg kvantifisere eller de holdes utenfor i anvendt teori; Vil vi ikke i begge fall nærme oss en mer realistisk teori?
Robbins benekter muligheten for interpersonlige sammenlikninger av nytte i velferdteorien fordi de "never can be verified by observation or introspection". Hutchison kritiserer den logisk motsigelsen mellom dette og å akseptere intrapersonlige nytte-sammenlikninger i konsument-teorien: Hvis ikke objektive metoder finnes for å slutte noe om velferden til ulike individer så finnes heller ingen metoder til dette når det gjelder ulike individers preferenser. Og at individer ordner sine preferenser motsies av faktisk markedsatferd som kjøp motivert av vane, impuls, nysjerrighet og statusorientering, slik at a priorisme ikke er mindre farlig i etterspørsels-teorien enn i velferdsteorien.
Robbins metodologiske poeng er at intrapersonlig sammenlikning -i motsetning til interpersonlig sammenlikning, kan verifiseres ved introspeksjon ut fra en rasjonalistisk posisjon. Derfor er Robbins utfra sin posisjon i sin fulle rett, men Hutchinsons kritikk av a priorismen selvsagt er på sin plass: Robbins sier også i sin selvbiografi at han la for liten vekt på å prøve antakelsene og forutsigelsene.
JOHN MAYNARD KEYNES
Robbins fiendtlighet mot kvantitative undersøkelser ble delt av mange ledende økonomer i 30-årene bl.a. av J.M.Keynes som i et brev advarer Harrod mot å gjøre økonomi til en "pseudo-natural science". "It seems to me that economics is a branch of logic, a way of thinking;" Han skriver at å fylle en models variable funksjoner med faktiske verdier gjør modellen ubrukbar idet den mister sin almenhet og sin verdi som tenkemåte. "The object of statistical study is not so much to fill in missing variables with a view to prediction, as to test the relevance and validity of the model. Economics is a science of thinking in terms of models joined to the art of choosing models which are relevant to the contemporary world. It is compelled to be this because unlike the typical natural science, the material to which it is applied is in many respects, not homogenous through time. The object of a model is to separate the semi-permanent or relatively constant factors from those which are transitory or fluctuating so as to develop a logical way of thinking about the latter, and of understanding the time sequence to which they give rise in particular cases. ... In the second place, as against Robbins, economics is essentially a moral science and not a natural science. That is to say, it employs introspection and judgements of value."
Vi ser dermed at Keynes prinsipielt slutter seg til den engelske introspektiv-deduktive tradisjon.
Imidlertid finnes "kompliserende" omstendigheter idet han også søkte å innføre større realisme ved å ta hensyn til forhold som for eksempel usikkerhet, forventninger, -delvis forhold som vanskelig lot seg kvantifisere. I tråd med denne mer realistiske tendens gjeninnfører han også Malthus kritikk av Ricardo med hensyn til Say`s lov med hensyn til sparing og overskuddsproduksjon og dermed påvisning av ustabilitet i det økonomiske system. Keynes har derfor plassert seg selv i en uklar situasjon metodologisk; hans rasjonalistiske program-erklæringer stemmer ikke overens med hans øvrige uttalelser og heller ikke med hans vekt på statlige inngrep for å sikre stabilitet som følge av dette. Ikke uten grunn spanderer Keynes et helt kapittel (kap.23) på merkantilistisk politikk og blir etterhvert mer skeptisk til frihandelens velsignelser.
Hans praksis i det store og hele med generaliserende konklusjoner bygd på et enkelt og logisk oppbygd grunnmateriale står likevel klart i den rasjonalistiske tradisjon.
MODERNE ØSTERRIKERE
Ny-østerikerne Ludwig von Mises og Friedrich Hayek hevdet med enda større veltalenhet og kraft standpunktet at økonomiske sannheter krever verifikasjon bare for å sjekke at de lar seg anvende i enkeltsaker. Blaug trodde i 1980 at det var siste gang i historien en skulle få se den rendyrkede rasjonalismen innen økonomisk tenkning ettersom den nye falsifikasjonismen og tom operasjonalismen, oppmuntret av økonometri og keynesianismens styrings-orientering overtok i løpet av få år. Men idag har faktisk ny-østerikerne igjen fått en sterk stemme i internasjonal debatt.
Von Mises hevdet at handling må forstås utfra mening, og at "the ultimate yardstick of an economic theorem`s correctness is solely reason unaided by experience".
Denne radikale a priorismen følges ad av en metodologisk dualisme der en utfra Versthen doktrinen skiller tilnærmings-måten i sosial- og naturvitenskap, samt at en avviser enhver kvantifisering både av premissene og implikasjonene av økonomiske teorier. Blaug hevder at dette ikke er en gjentakelse av klassisk metodologi, men en parodi.
De essensielle deler av denne skolen som bl.a. også besto av Murray Rothbard, Israel Kirzner og Ludwig Lachman, synes å være: 1) metodologisk individualisme som en forståelses-påstand. 2) mistenksomhet mot alle makro-økonomiske aggregater som BNP eller prisindex. 3) avvisning av kvantitativ prøving av forutsigelser og matematisk økonomi og økonometri. 4) En overbevisning om at mer kan læres av å studere markeds-prosessers bevegelse mot likevekt enn av analyse av den endelige likevektens egenskaper. Det siste poeng stammer fra Hayek. De andre tre fra von Mises og smaker ifølge Blaug av en anti-empirisk undertone i kontinental økonomi helt ukjent for vitenskapens egen ånd ifølge Blaug.
Littlechild skriver at "Austrian economists are subjectivists; they emphasize the purposefulnes of human action; they are unhappy with constructions that emphasize equilibrium to the exclusions of market processes; they are deeply suspicious of attempts to apply measurement procedures to economics; they are sceptical of empirical "proofs" of economic theorems and consequently have serious reservations about the validity and importance of a good deal of the empirical work being carried on in the economics profession today."
FRANK KNIGHT OG FRITZ MACHLUPS KRITIKK AV POSITIVISMEN
Knight reagerer sterkt mot Hutchisons positivisme og forsterker Verstehen-læren i økonomi: empirisk prosedyre kan ikke verifisere noen påstand om økonomisk handling fordi den er målrettet og handlingens mening beror derfor på vår intuitive kunnskap om dens hensiktsmessige karakter. Hutchisons skille mellom prøvbare påstander og commonsense verdibegrep, og at bare de første er tillatelige i økonomisk teori er derfor ikke holdbar; "The testable facts are not really economics."
Machlup angriper likeledes Hutchisons ultra-empirisme: "meaning one who would "insist on independent verification of all assumptions by objective data obtained through sense observation" thus proposing "a program that begins with facts rather than assumptions. ... Machlup argues that the direct testing of such fundamental assumptions as utility maximation .. and profit maximation .. is "gratious, if not misleading"".
Machlup bekreftet Verstehendoktrinen i økonomisk teori: "This indeed is the essential difference between the natural and the social sciences: that in the latter the facts, the data of "observation", are themselves results of interpre-tations of human actions by human actors. And this imposes on the social sciences a requirement which does not exist in the natural sciences: that all types of action that are used in the abstract models constructed for purposes of analysis be "understandable" to most of us in the sense that we would conceive of sensible men acting (sometimes at least) in the way postulated by the ideal type in question". Machlup synes her å følge Menger og Webers idealtype-metode.
Blaug kommenterer ikke dette sitatet, og det har egentlig ingen betydning her, men skillet er nok mindre enn Machlup forestiller seg idet observasjoner også i naturvitenskapene er resultat av tolkninger av -ikke handlinger, men hendelser -som dog er påvirket av observatøren som dermed likevel får et preg av handling.
Hutchison innrømmer i 1977 farene ved metodologisk monisme som han mener kan være like store som dualismen i Verstehen-læren. Men: "I would still support for economics the criterion of testability and falsifiability." Han mener og at hans verk fra 1938 "its optimistic "naturalism" seems now indefensible."
LITTERATURHENVISNING:
Aschehoug, Torkel H.: Socialøkonomik, En videnskabelig fremstilling av det menneskelige samfunds økonomiske virksomhed, Aschehoug, Kristiania 1920 (1908) del I av I-IV.
Blaug, Mark: The Methodology of Economics, Cambridge U.P., Cambridge 1980. (285)
Campus, Antonietta: Marginalist economics, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (6)
Eklund, Robert jr., and Robert F.Hèbert: A History of Economic Theory and Methodology, McGraw Hill, N.Y 1990. (1975)
Fusfeld, Daniel R.: Methodenstreit, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Georgescu-Roegen, Nicholas: The Entropy Law and the Economic Process, Harvard U.P., Cambridge, Mass., 1981 (1971). (340)
Gregory, C.A.: Richard Jones, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Gustafson, Bo: Klassicism, marxism och marginalism. (13)
Hammond, J.D.: Alfred Marshall`s methodology, Methodus vol 3, No 1, 1991: (14)
Hanisch, Tore Jørgen: Fra Platon til Keynes, Sosialøkonomisk Institutt, Oslo 1979. s134-141 (190)
Lübcke, Poul: Politikens filosofi-leksikon, København 1983.
Maheau, Renè: Main trends of research in the social and human sciences, part one: the social sciences, chapter V: Economics, I: The development.. A: Schools II: The historical school, 1967. (11 av 68)
Meyer, Willi: A Note on Menger`s Philosophy of Science, Methodus Vol 2 No 1 1990. (4)
Mirowski, Philip: Against Mechanism - protecting economics from Science, Rowman & Littlefield, N.J., 1988. (3 av 250) s 22-24: "The Austrians were not marginalists"
von Mises, Ludvig: The Science of Human Action, Hahn, Frank & Martin Hollis (eds.): Philosophy and Economic Theory, Oxford U.P. Oxford 1979. (8 av 173)
Mjøseth, Lars: Rasjonalitetens dimensjoner i Max Webers lære om økonomi og samfunn, Arbeidsnotater ved Instituttet for sosiologi, Universitet i Oslo, 1980. (500)
Roll, Eric: A History of Economic Thought, Faber, London 1973. (150 av 626)
Schumpeter, Joseph A.: History of Economic Analysis, Oxford U.P., New York 1976. (1954)
KAPITTEL II
TYSK EMPIRISME: DEN HISTORISKE SKOLE
(1800-1920)
EN MORALSK STERK NASJON, DERFOR RO OG ORDEN OG DERFOR:
STABILITET GJENNOM BESKYTTELSE OG REGULERING:
INNHOLD:
1: Innledning s. 2
2: Den materielle eller sosio-politiske bakgrunn. s. 2
3: Den filosofiske bakgrunn. s. 4
4: Det samfunnsvitenskaplige bakgrunnsmiljø s. 6
5: Historismens forløpere s. 9
økonomisk orienterte filosofer s. 9
Burke s. 9
Fichte s. 10
den tyske romantiske skole s. 10
Gentz s. 10
Müller s. 11
"Kamralistiske smithianere" s. 12 List s. 12
6: Den eldre historiske skole. (1840-70) s. 15
Roscher s. 16
Hildebrand s. 18
Knies s. 19
7: Den yngre historiske skole. (1870-1900) s. 20
Schmoller s. 20
generelt om den yngre historiske skole s. 22
mål s. 24
metode s. 26
en nærmere metodebeskrivelse s. 27
vitenskapelige lover s. 28
egoisme s. 29
atomisme s. 30
abstraksjon s. 31
monografier og samlende historie s. 32
metodenstreit s. 33
8: Den yngste historiske skole. (1900-1918) s. 35
Sombart s. 35
Spiethof s. 36
Weber s. 36
9: Marx -for kontrastens skyld s. 38
10: Logisk oversikt i resonnement s. 39
11: Vurderinger s. 44 faglig innflytelse s. 44
vurderinger av det teoretiske bidrag s. 46
bare overflatisk empiri? s. 48
litt positive vurderinger s. 49
12: Egen vurdering og kritikk av historismen s. 52
13: Appendiks:
Georgescu-Roegen om årsak og logisk følge s. 57
14: Litteratur s. 58
1:INNLEDNING:
Schumpeter hevder at om historister på den ene side og klassikere/ nyklassikere på den andre hevdet motsatte prinsipper, så lå de langt nærmere hverandre i praksis. Det som er vårt anliggende her, er imidlertid ikke å vurdere økonomers praksis, men det langt snevrere; å vurdere deres teoretiske programerklæringer som utgangspunkt for, og tildels som sammenfattning av praksis. Denne interesse primært for teori har som utgangspunkt og begrunnelse en forestilling om mennesket som fornuftsvesen og økonomisk vitenskap som en tilsvarende aktivitet: Økonomi som vitenskap er derfor ment å fungere som en veiledning i praksis -foruten verdien av kunnskap i seg selv, derfor må en ta metodologiske programerklæringer mer alvorlig enn hva Schumpeter gjør.
Oppdelingen av den tyske historiske skole i tre tidsrom stammer fra Schumpeter, men synes noe kunstig idet høydepunktet nås med Knies i den eldre skole, den tidlige Schmoller i den yngre skole og derpå Sombart i den yngste skole. Noen metodologisk begrunnelse synes således den oppdeling egentlig ikke å ha. Dens funksjon er stort sett begrenset til kronologisk ordning. Å avgjøre hvilke økonomer som skal plasseres under den historiske skole er overflødig idet alle tyske økonomer på slutten av 1800-tallet ble formet av denne skolen.
A
Kort sagt kan vi si at den historiske skolens beveggrunn eller motiv var beskyttelse, -av de svake bedrifter og personer, med andre ord etikk og egeninteresse (nasjonalisme) som her går i spann, -en sterkt mobiliserende sammenstilling av beveggrunner.B
Dens begrunnelse var fundert i en verdensanskuelse og menneskesyn. Denne ble formulert i filosofiske skoler som romantikk og dermed hermeneutikk og historisme. At dette tildels overensstemmer med visse tyske materielle interesser rokker ikke ved denne skolens tankegang, selv om det har vært delvis utslagsgivende for den oppsluttning den fikk.2: DEN MATERIELLE ELLER SOSIOPOLITISKE BAKGRUNN.
Den tyske historiske skole springer ut av Tysklands særegne sosiale situasjon i det aktuelle tidsrom. Den tyske historiske skole kan ikke forstås uten kunnskap om den økonomiske situasjon i Tyskland på 1800-tallet. Denne er for det meste et resultat av befolkningsvekst og sen industrialisering såvel som av nasjonalisme i et oppsplittet land som søkte å samle seg.
Aschehoug skriver at den franske revolusjonshær på kort tid erobret mesteparten av Europa, og ble mottatt som befriere fra århundrers fyrstetyrrani. Men dette utvilet seg til et militæråk og vakte dermed en av de sterkeste krefter i moderne tid; folkenes selvbestemmelsestrang eller hva vi kaller nasjonalisme. Dette slo etterhvert også gjennom på det økonomiske område slik at for eksempel Tyskland samlet seg i en økonomisk tollunion med stort hell. Dette "gav Nationalitetsidéen ny Styrke overalt i den civiliserede Verden. Den Begyndte nu at vende son Spids mod den klassiske Frihandelslære."
Den historiske skole forbindes gjerne med beskyttelse av ung industri, men det opprinnlige utgangspunktet for proteksjonisme var billigimporten av korn fra Russland og USA. Tysklands industrielle "backwardness in the 17th and 18th-century Schmoller ascribed to the abscence of a centralized national state and the consequent domination of particularist regional and local interests." Tysklands industri og handel ble blant annet hindret av de mange statenes innbyrdes tollgrenser. Samtidig fikk for eksempel de sterkt konkurranse-dyktige engelske varene passere uhindret, og blant annet derfor ga egeninteressen den tyske nasjonalismen grobunn og uttrykk i krav om proteksjonisme og blant annet som forutsetning for dette samling i èn stat.
Den sene industrialiseringen førte til et voldsomt gjennombrudd når den endelig kom på slutten av 1830-åra. Motsatt England, kom den særlig i produksjonsmiddelsektoren og Mjøseth hevder at dette skjer pga den sterke oppsplittingen i småstater. Han hevder videre at pga teknikkens høyere stadie ved den sene industrialisering krevdes større investeringer, og dermed ble de mest avanserte finansieringsformer utviklet. En fikk aldri noen frikonkurranse, og storindustri og bankvesen ble stadig mer sammenvevet og monopolisert. Tyskland var på slutten av det nittende århundre på høyde med det ledende industrielle land Storbrittannia når det gjelder produksjonsvolum, og var ledende innen de nye industrier som elektrisk og kjemisk industri.
Alt dette er nok verd å merke seg, for vi skal se at tysk økonomisk tenkning må tåle adskillig negativ medfart fra den etablerte rasjonalistiske skole i for eksempel England. På bakgrunn av Tysklands økonomiske og finansielle framskredenhet -som for eksempel leder til at finanslæren i Norge særlig ved Jæger blir en kopi av den tyske, synes det litt underlig å nedvurdere tysk økonomisk tenkning, som om teori og praksis skulle være helt løsrevne fra hverandre........
Den moderne industrialiserte sektor i Tyskland var preget av moderne differensierte arbeidsformer og -byråkrati, mens det tradisjonelle landbrukets junkere dominerte stats-apparatet. Tysklands økonomiske samling i en tollunion gikk føre den politiske samling, og Bismarck førte en aggressiv utenriks-politikk blant annet for å oppnå indre samling. Denne skjedde ovenfra uten medvirkning fra borgerskapet.
Nettopp savnet av denne staten kan ha ledet mange til en glorifisering av den, og tysk samtid var nettopp preget av dette behov for nasjonsbygging - som preger alle økonomer fra Müller til Weber. I den tyske Kameralie(-forvaltnings) tradisjonen var allerede samfunns-vitenskapene sterkt forbundet med statens behov, -ikke minst i Preussen. ("Kameralie" = statsvitenskap/-økonomi)
Billigimporten av korn og overlegen konkurranseevne i utenlandsk (særlig engelsk) industri bidro ikke bare til en sterk proteksjonistisk motivasjon for borgerskapet, men også til at økonomene krevde statlig intervensjon i økonomien, ikke minst pga de store sosiale problemene i tysk samtidshistorie fra 1830-40-årene med "Pauperismus" -millioner av arbeidsløse i by og land. Junker-godseiernes ansettelse av lavtlønte slavere bidro også til dette. Misnøyen blant arbeiderne taklet Bismarck på to måter; han beskyldte arbeiderlederene for å fordyre tyske produkter, og fikk dermed igjennom sosialist-lovene i 1878. Samtidig skulle sosialpolitikken "framstå som en velsignelse fra stat og øvrighet, ikke et produkt av kampen mellom klassene. .. for derved å integrere dem i det tyske folkefelleskap."
3: DEN FILOSOFISKE BAKGRUNN.
Den tyske historiske skole er altså nært knyttet til den romantiske vitenskaplige skole og til framveksten av tysk nasjonalisme. Den var som sådan tildels en reaksjon på fransk og engelsk opplysningstid og -klassiske økonomi, -i teori og i praksis.
Filosofisk er den tyske historiske skole en del av en omfattende tysk tanketradisjon som kalles historisme. Denne dominerte tysk åndsvitenskap i siste halvdel av 1800-tallet. Om denne tradisjonen har Rune Slagstad dette å si (Pax leksikon): "Den bærende grunntanken er at historiens utvikling ikke er underlagt allmene lover, men må forstås som variasjoner av individuelle uttrykk. Ethvert historisk fenomen er enestående og må ses på bakgrunn av sin tids ideer, prinsipper, vaner og institusjoner. Historievitenskapen, som åndsvitenskapene forøvrig, representerer ikke bare en egen type vitenskap, en særskilt metodologi, i forhold til naturvitenskapene; det dreier seg om to grunnleggende forskjellige måter å erkjenne verden på, to konkurrerende" verdensanskuelser". De to fremste historiefilosofiske representantene for historismen er W.Dilthey og E.Troeltsch, mens nykantianismen (blant annet H.Rickert) og fenomenologien (E.Husserl og M.Heidegger) er forsøk på å løse de problemer historismen stilte. En sentral problemstilling er hvorvidt det lenger er mulig å opprettholde et begrep om absolutt sann erkjennelse, når all kunnskap er underlagt historisk endring, eller om den historiske relativisme nødvendigvis innebærer erkjennelsesteoretisk skeptisisme. K.Mannheim har overført historismen til sosiologien: Enhver tanke kan bare forstås som uttrykk for en bestemt sosial posisjon."
I en annen artikkel i Pax leksikon skriver Rune Slagstad om hermeneutikk -læren om fortolkning av teksters mening: " Opprinnelig var hermeneutikk en teologisk disiplin som oppsto ved reformasjonen. ..... Den tyske historiefilosofen W.Dilthey overførte hermeneutikken fra teologien til filosofien. Hos Dilthey ble hermeneutikken en allmen teori om åndsvitenskapene som en type vitenskap som er grunnleggende forskjellig fra naturvitenskapene: Mens naturvitenskapene søker å årsaksforklare fenomene ut fra allmene lovmessigheter, søker åndsvitenskapene( historie, litteratur m.fl.) ifølge Dilthey å forstå de enkelte fenomenenes mening ut fra deres kontekst (sammenhenger, omgivelser)." Den tyske eksistensfilosofen M. Heidegger radikaliserte dette og utviklet en generell lære om mennesket. "Heideggers synspunkt er at et historisk fenomen overhodet ikke kan forstås om ikke fortolkerens subjektive forutforståelse spiller med. Enhver forståelse har ifølge Heidegger en sirkelstruktur - ... delen i en tekst kan bare forstås ut fra en foregripelse -om enn aldri så uklart -av helheten, og denne helhetsforståelsen kan bare korrigeres ved å forklare delene. ... Valget i denne forbindelse står slik ikke mellom subjektiv forutforståelse eller ikke, men mellom å være seg sin forutforståelse bevisst eller ikke." Gadamer og Habermas har utviklet dette videre.
Hermeneutikken har også inspirert økonomisk tenkning, og i særdeleshet den neo-østerikske variant som er en svært rasjonalistisk rettning. I motsetning til historismen er denne stort sett ikke institusjonsorientert (unntatt Menger), men abstrakt logisk formalistisk orientert.
Vi har tidligere nevnt at det ikke bare er snakk om å vurdere natur og kultur på ulike måter, men også å vurdere disse fenomen hver for seg på ulike måter. Det er som nevnt tale om mekanistisk- vs organistisk verdensanskuelse og tilsvarende nominalistisk- og realistisk tankeforståelse. Det er derfor noe misforstått når en erklærer skillet mellom natur og kulturvitenskap for å være, på den ene side å "årsaks-forklare fenomene ut fra allmene lovmessigheter", og på den annen side å "forstå de enkelte fenomenenes mening ut fra deres kontekst" fordi en i Heraklitisk-Aristotelisk tradisjon og dermed i tysk idealistisk tradisjon søker å forstå naturen på den samme måte som kulturen: forståelse av fenomen utfra deres funksjon og mening i helheten: teleologisk. En slik dualistisk oppsplitting som overfor er derfor preget av en mekanistisk naturforståelse der en søker å etablere almene lovmessigheter som går ut over det observerte istedetfor å etablere indre sammenhenger i det observerte, noe bare fornuften kan.
I en vurdering av filosofiske påvirkninger av historismen er det umulig å unngå evolusjonismen -ikke bare slik den framsto i den tyske rasjonalismen med for eksempel Oncken, Leibniz, men i særdeleshet med den tyske idealismen og Hegel som inspirerte historismen, og videre inspirerte Darwin, Spencer og Comte som også har stor betydning for evolusjonære tanker i sosialøkonomien, og for vårt formål framfor alt hos Spencer som i særlig grad inspirerte Roscher og Schmoller foruten adskillige britiske historister.
4: DET SAMFUNNSVITENSKAPLIGE BAKGRUNNSMILJØ:
De engelske klassiske økonomer fikk stor betydning i hele Europa, også i Tyskland på tross av den sterke (merkantilistiske-) kameralistiske tradisjon der. Roll skriver at "classisism was accepted as much for its analysis of the economic structure, as for the theory of economic policy it contained. It was the strength of its case for laisser faire, rather than the purely theoretical analysis on which that case rested, that gave the classical school its authority."
KRITIKK MOT KLASSIKERNE:
I det 19- århundre satte en kritisk tendens mot klassikerne inn, men den fikk ingensteds på langt nær så stor innflytelse som i Tyskland -med delvis unntak for U.S.A. noe senere. Opposisjonen besto av "the romantic, the critical and the revolutionary attitude to classical political economy. The former was not a serious threat, the latter was more formidable." særlig ettersom "Marx could and did claim to be in the direct line of descent form Smith and Ricardo."
Opposisjonen hadde blant annet sosialpolitiske grunner; "Attempts to portray the whole post-Ricardian school, as social reformers whose interest in laisser faire was only that of opponents of monopoly and privelege have not been generally succesful. ... It is undenieble that the economists` most bitter attacks were reserved for the associations of working men, who were "creating monopolies" of their own, and for the state when it was interfering with the free play..." Han mener det var i denne perioden at økonomisk teori ikke helt urettferdig fikk sitt dårlige rykte.
Det økende skillet mellom økonomiske teorier og -erfarte realiteter fremmet en ny retning i økonomisk forskning. Industrialisering i land svært ulike 1700-tallets England syntes å kreve en endring av økonomisk forskning til disse enderede realiteter. Et slikt forsøk kunne ta to retninger: Enten å finne en mer omfattende teori som kunne omfatte også den klassiske skole, eller å avskrive teori og slik se det eneste fornuftige for økonomisk forskning i historisk beskrivelse. "For these reasons the historical school is characterized by the development of statistics and economic history".
Schinzinger inngår her i den generelle tendens til å avskrive historistenes teoretiske evne. Eklund og Hèbert skriver: Several reasons exist for the subsequent supremacy of the historicist movement in Germany: First a more favourable envionment allowed historical economics to embed itself. Theoretical economics had never had become firmly entrenched in Germany. As Professor Schumpeter has remarked, theory in that country was an alien plant that had been transplanted by hands that were by no means especially skillful."
En får tolke dette utsagnet snevert slik at det her bare er tale om økonomisk teori, ellers ville dette utsagnet vitene om en ytterst ekstrem uvitenhet om tysk tanketradisjon. Men selv innen denne snevre tolkning må det tolkes enda snevrere for å kunne godtas: en må her da mene engelsk klassisk økonomisk teori, det vil si formalisert teori -ikke den mengde teori som kameralismen sto for og som riktignok var mindre forenklet (abstrakt) og mer praktisk orientert, ellers ville påstanden at dermed "theory in that country was an alien plant that had been transplanted" nok en gang være en absurd påstand. Men en slik innsnevring av ordet teori til bare å gjelde den engelske forenklede og geometriske klassisisme, er uakseptabel.
Eklund og Hèbert skriver videre at: "Second, continental, and particularly german, philosophy had always stressed an "organic" approach, as contrasted to an individualistic approach, to philosophical and social problems. Thus, men of the caliber of Roscher, Knies, and Hildebrand, spurred partly by the philosophy of Hegel and by the organic jurisprudence of Frederick Karl von Savigny, were drawn into the search for a broad omnibus of economic and cultural laws that would explain the world around them. A strained interpretation of Roscher, for example, is not required to find Hegelian notions on history, which Hegel viewed as a continous unfolding of selfrevealed purpose in phenomena external to individuals. Hegel`s stress upon evolving ideas as the motive force for changes in social organisation is implicit in most of the German radical litterature, including the historicist movement. It figures centrally in Friedrich List`s doctrine of the succession of states, for example, which was developed as early as 1845. Indeed, Hegelian philosophy permeated practically all aspects of German social thought in the nineteenth century, including that of Marx and the romantics."
Denne romantiske vitenskapstradisjon var en reaksjon på den rasjonalistiske vitenskapstradisjonens historisk løsrevne abstraksjoner av blant annet samfunnsforholdene. Den tyske historiske skole nære tilknytning til den romantiske vitenskaplige skole var èn grunn til reaksjonen på engelsk opplysningstids liberalisme og -klassiske økonomi. Dette gir dermed en forklaring på tiltroen til staten og på den anti-individualistiske tendens. Eichhorn, Savigny og andre historisk orienterte jurister i opposisjon til opplysningstidens rasjonalisme var spesielt læremestre for historistene innen økonomi. Disse hevdet ifølge Mjøseth at "rettsforholdene sprang ut av en prinsipielt irrasjonell "Volksgeist", en "overindividuell organisk enhet" som bare kunne gripes ved en "totalanskuelse", historie-vitenskapen skulle -paralellt til poesien- skue "livets totalitet". Dette romantisk inspirerte synet, med basis i en fortynnet hegeliansk pansofisme kombinert med biologisk evolusjonisme, ble ført videre av den senere historiske skole."
Roll gir også fra seg en kraftsalve i sin beskrivelse av romantikken: "Compared with Malthus, the romantic movement in economic thought produces work of an altogether inferior theoretical level. It could hardly be otherwise, because its purpose was not understanding of reality and its representattion in a consistent scientific system. As if the works of the leaders did not proclaim it, we are told by a modern admirer of political romantism that its "science" rejected logical analysis. .... The general tenor of these ideas is peculiarly suited to any kind of obscurantism in intellectual matters and of totalitarian methods in goverment. ... In fact, romantic social thought has never in the past been able to survive critisism. ... Two circumstances (related to each other) are unfavourable to the existance of economic and political illusions. One is economic expansion and a fairly universally rising standard of well-being. The other is freedom of scientific inquiry. ... Romantic illusion must, therefore, be an implacable enemy of rational thought, not only in theory but also in practice. ... The economic development of the nineteenth century which made Germany into an industrialist an capitalist country also liberalised its political and social structure and created the institutional environment which made possible a rational analysis of economic processes. " I betraktning av at Roll her beskriver en tanketradisjon som adskillige skarpsindige teoretikere (for eksempel W.Windelband) har beskrevet som det ypperste menneskeheten har prestert, så tar han muligens noe sterkt i.
Deres argumentasjonsform var altså noe dunkel og fjernt fra for eksempel engelskmennenes tilsynelatende mer praktiske og derfor annerledes metafysisk-filosofisk orienterte språkbruk. Denne var mer preget av skolastisk religiøse begrep som for eksempel likevekt, men hadde gjennomgått en transformasjon over til tilsynelatende vitenskaplighet i og med sin suksess i naturvitenskapene. Dette nektet imidlertid tyskerne å overføre til åndsvitenskaperne. Som vi skal har vært inne på tidligere og skal komme tilbake til etterhvert dreier det seg nettopp ikke om irrasjonell tankegang, men om en tankegang som kan virke slik fordi den har andre filosofiske røtter slik at det er tale om to motstridende tradisjoner, den ene benevnt nominalistisk, materialistisk, rasjonalistisk og mekanistisk, den andre benevnt realistisk, idealistisk, empirisk og organistisk.
Rettshistoristenes argumentasjonsform ble overtatt av de romantiske økonomene Geitzl og Müller, men de senere økonomiske historister renset etterhvert i stor grad sitt begreps-apparat for slike åndelig-metafysiske pregede uttrykk, -men selv Weber er sentralt opptatt av "Weltanschauung" og "Volksgeist".
En annen sak er at i motsetning til disse romantiske økonomer ble historismen aldri reaksjonær i sin kritikk av liberalismen og kapitalismen: Faktisk ble den ikke bare metodologisk stadig mer radikal, men også politisk stadig mer radikal, noe særlig Sombart viser.
Klassikernes sosiale kynisme overfor de sosiale problemene vakte avsky og bidro både til en styrking av romantikken (som tenkemåte) og til avvisningen av liberalismen og klassisismen. Dette resulterte i utviklingen av alternativt mål og metode i økonomisk forskning, -hevder Schinzinger, men en kan motsatt dette hevde at nettopp ulikt mål var grunnen til at en reagerte og avviste den klassiske politikk og metode. (Dette kommer vi senere særlig innpå i kapittelet om den yngre historiske skole.)
"The historical school represents a striking example of the difficulty of survival of the pure classical doctrines once it was faced with new economic developments, or, as in this case, with a different national environment."
Den rasjonalistiske og liberale tradisjon i Tyskland fikk således en kort gjesteopptreden før den ble feid vekk av den historiske skole, og fikk egentlig ikke fotfeste før den ble tvangsimportert etter 1945.
5: HISTORISMENS FORLØPERE (1800-40).
ØKONOMISK ORIENTERTE FILOSOFER:
EDMUND BURKE
De to politiske filosofer som framfor alt inspirerte romantikken var Edmund Burke og Johan Gotlieb Fichte. Ifølge Roll var ingen av dem spesielt romantisk eller middelalder-orientert, men de hadde så pass kompliserte syn at de kunne inspirere motsatte tankeskoler.
Burke sto hovedsaklig i den liberalistiske og utilitaristiske tradisjonen, men hadde enkelte konservative og aristokratiske islett. For eksempel hadde han større tiltro til statens makt og dermed betydningen av dens finanser enn Adam Smith. Selv om han ikke angrep menneskerettighetserklæringen fordi den hadde galt syn på statlig styring, så angrep han den fordi den ikke la nok vekt på politisk formålstjenlighet. "His anti-democratic attitude was that of the practical statesman. ... Stability, tradition, history, says the conservative in Burke, are as important as the abstract rights of popular government. A condemnation of the French Revolution on these grounds was more than welcome to German reaction.." Burkes Reflections ble oversatt til tysk i 1793 av den romantiske økonomen Friedrich Gentz.
JOHAN GOTLOB FICHTE
(1762-1814)Den andre store politiske inspirasjon til den tyske romantikken kom fra Fichte. Som Burke tilhørte han naturrettstradisjonen, men heller ikke han trakk demokratiske sluttninger av den. Utfra et Aristotelisk statssyn så han staten som en organisme der individet bare hadde eksistens som deltaker i helheten. Fichtes Der gesclossene Handelsstaat fra 1800, baserte seg på naturretten, men avviste frihandel fordi makt var for ujevnt fordelt. han tegnet opp bildet av en idealstat hvis plikt det var å sikre det enkelte individ ikke bare dets eiendom, men også dets rettmessige andel av det felles arbeidsprodukt og slik at alle får det de trenger. For å oppfylle kravene må derfor staten være avstengt -et autarki, slik at innbyggerne beskyttes fra sjokkene i utenrikshandelen, og likeledes fra nasjonale stridigheter med krig til følge. Fichte anså penger for å være uten verdi i seg selv, og dermed bare avhengige av statens tiltro. Derfor ville han avskaffe metallpenger ettersom disse også kunne brukes til internasjonal handel ("Weltgeld"). Istedet skulle staten utstede papirpenger til innenriksbruk ("Landesgeld"), og med en fast verdi.
DEN TYSKE ROMANTISKE ØKONOMISKE SKOLE:
FRIEDRICH GENTZ
(1764-1832)Gentz var opprinnelig en stor beundrer av engelsk liberalisme og av den franske revolusjon, men ble kritisk til revolusjonen etter å ha oversatt Burke til tysk. England forble idealet og egoismen menneskets hovedmotiv. Han slukte imidlertid ikke liberalismen rå, men framhevet Smiths unntak fra frihandel ved sikkerhetstilfeller.
I sitt arbeid innen det østerrikske statsapparat ble han imidlertid lei av den vedvarende hensyn en i liberalismen måtte ta til den folkelige opinion. "His growing belief in the strong state made Gentz turn to the Middle Ages for inspiration; ... The one-time admirer of Burke ended by being a complete reactionary. ... All traces of liberalism left him."
-Det synes noe paradoksalt at Gentz skal ha vendt seg til middelalderen for å finne noe den nettopp ikke hadde; sterke statsmakter.
Adam Müller
(1779-1829) var særlig inspirert av den konservative rettshistorikeren SavignyGentz var romantikkens politiker og Müller var dens teoretiker.
Hans første arbeid var en skarp smithiansk kritikk av det nevnte verk av Fichte. Han kritiserte Fichtes manglende innsikt i økonomi i forhold til Smith, og dessuten hans manglende realisme og viten om økonomisk litteratur, og i særdeleshet Fichtes lovprisning av statens visdom.
Müller avskrev aldri sin beundring for Smith, men angrep sine landsmenn for å ha overført hans ideer ukritisk uten hensyn til de ulike forhold i Tyskland. Han mente at Smith hadde generalisert utilbørlig utfra engelsk urbane og industrielle omgivelser, og derfor så på samfunnet utfra individets egoistiske interesser. Selv framhevet Müller altruisme og religion mot Smiths egoisme og materialisme.
Individene kunne ikke tenkes uten i den statlige organisme, uten den kan de ikke se, høre føle og så videre. Staten er ikke en kunstig oppfinnelse slik liberal tankegang forleder en til å tro, men totaliteten av det sivile liv. Det Müller her taler om er ikke det vi i moderne forstand kaller staten, men snarere det vi idag kaller samfunnet, -i motsetning til statsapparatet.
Liksom Gentz vendte han seg paradoksalt nok mot middelalderen for å finne sin sterke idealstat. "it served as the background against which Müller`s defence of feudal landownership could be made to appear less reactionary.
Müller`s theory of property, wealth, production, and capital is idealist and suitably vague." Eiendomsretten er ikke hellig, men må tjene felleskapets interesser det vil si statens. Rikdom kan ikke måles, og staten må bry seg om både materielle og ikke-materielle goder, med personer og relasjoner. Formålet med produksjonens og den politiske økonomi er å øke nytten av personer, ting og ideele goder samt å øke det sosiale og økonomiske samhold i felleskapet. "The factors of production are not land, labour and capital, but nature, man and the past. The last includes all capital, physical and spiritual, which has beeen built up in the course of time and is now available to help man in production. Economists, says Müller, have tended to ignore spiritual capital. The fund of experience which past exertion has made available is put in motion by language, speech and writing; and it is the duty of scolarship to preserve and increase it. All these elements collaborate in production; though in different spheres the emphasis will differ. In agriculture the stress is on landed property; in industry it is on labour; in commerce on capital, particularly in its monetary form; and in science the accent is on the capital of ideas. But in all of them the other elements are also preserved. Feudalism is praised because its social structure reflected the existence of these factors of production. Land leads to nobility, labour to the estate of the burgher, spiritual capital to the clergy. As for physical capital, it was at first also attached to the clergy; but the disintegration of feudalism brought a separation between physical and spiritual capital. The concept of physical capital began to invade every other factor and gain supremacy over the whole of civic life. Physical capital acquired the strongest influence in all spheres of production and economists began to distinguish land, labour and capital only." Mange av disse tankene skal vi finne igjen hos historistene.
Med hensyn til økonomisk politikk så overtar han Fichtes visjon om det totale autarki, men hevder at denne økonomiske patriotismen ikke skal være kalkulert eller påtvunget.: Statens plikt er å vekke innbyggernes kjærlighet for hjemme-produserte varer og -enhetsfølelse i det økonomiske:
"Free trade destoys national cohesion; it makes each member of the state a citizen of the world. Fichte wished his ideal state to be insulated from the shocks of the outside world. Müller wanted it to be a closed unit, because it might otherwise lose the blind obedience of its citizens. ...
Perhabs the most important application which Müller made of all these ideas was in the theory of money." Han overtar stort sett Fichtes skille mellom det Müller kaller "Weltgeld" og "Nationgeld". "He develops a mystical theory of the nature of money which leads to the view that money is the only economic form of the inevitable union of men in the state. Like the state, it binds men together. ... it is one of the chief signs of a great and powerful nation that more and more individual persons and things become money by entering into the social relationship that constitutes the state.
But all this symbolism has a purpose. ... After all this mysticism what does concrete political and economic institutions does Müller advocate? Paper money, protection, no taxation on landed property ... are perhabs the only definite economic suggestions he makes. Politically, the mystic voew of the state seems to resolve itself into an advocacy of a marriage of the landed interests with certain capitalist sections and with reactionary professional politicians to form an absolute state."
Roll avslutter beskrivelsen av Müller med dennes hyllninger av hvilket gode krigen er for nasjonens ide og samhold og derfor må være statens første plikt: ""Perpetual peace cannot be an ideal of politics. Peace and war should supplement each other like rest and motion."" Müller ble i grunnen en enslig svale, og ikke gjennopdaget før nazistene trengte ideologiske forgjengere. Påfølgende tysk tradisjon synes i langt større grad å ha bygd på sine merkantilister, -også kalt kameralister, List er et eksempel på dette.
"KAMERALISTISKE SMITHIANERE"
List, Friedrich (1789-1846)
Friedrich List uttrykker seg mindre metafysisk enn romantikerne, og forsvarer som dem heller ikke de besittende interesser (godsadelen). Som hos romatikerne sto nasjonen sentralt i hans begrepeverden, og han kan kanskje ses som en mellomstandpunkt mellom merkantitlister og liberalister slik vi senere skal se også Schweigaard kan oppfattes.
"He rejected liberal cosmopolitanism on the groud that it rejected the nation, without which the individuals could not exist. The "atomism" of Smith took no account of the national bound: in considering man, the producer and consumer, Smith had forgotten the citizen. The individual`s position, even as an economic unit, depended on the strenght of the national power. That national power was not to be estimated in terms of exchange-value".: Fra den kritiske smithianeren grev F.J.H.von Soden overtok han ideen om a; "the true aim of foreign trade or any other foreign policy was not so much immedeate gain in welfare but rather the development of the nation`s productive resources, a mercantilist point of view, which is important not only for policy but also for analysis." Det viktige var som Roll (s228) skriver "the ability to replace, preferably with an increase, What had been consumed. A true view of national productive power should take into account all the nation`s resources in their mutual realtionship." Schumpeter viser altså til at et slikt merkantilistisk syn krever en annen analyseform; en helhetsanalyse antyder Roll.
List ses ofte som den første forløper for den historiske skole idet han til forskjell fra dem ikke bare har samme konklusjoner, men også lik argumentasjon. Han ble meget sterkt påvirket av Alexander Hamiltons kristne økonomi etter sitt USA opphold, og har slik meget til felles med den amerikanske proteksjonistiske bevegelse med blant annet Henry C.Carey og tildels John Rae. Han kritiserte frihandel og hevdet i merkantilistisk ånd statens midlertidige plikt til å beskytte den unge tyske industri fra en langt mer utviklet engelsk industri, samt plikten til å beskytte de svake i samfunnet. I motsetning til Adam Müller var han svært positiv overfor industriell utvikling som han mente ville komme kunst, vitenskap og dessuten landbruket til gode som han derimot ikke ville beskytte. Han mente at en nasjons styrke berodde på den ideelle balanse mellom ulike næringsgrener. I motsetning til Smithianerne hevdet han at denne ikke oppstår spontant, men må innføres av staten, og derfor avviste han laissez faire. "The balance between agriculture and industry was the true principle of division of labour. Adam Smith`s exposition of it was a one-sided one, due to his neglect of the national interest."
List var særlig interssert i at staten måtte støtte utvikling av samferdsel, som på denne tid betød jernbane. Hans tilhengere som fulgte ham i tanken på en balansert utvikling av ulike næringsveier ville imidlertid gå lengre. "De mene, at alle Næringsveie, et Land ikke kan undvære, ere solidarisk forbundne, og at enhver af dem maa opretholdes, selv om dette medfører en Byrde for de øvrige. Dette er jo ikke mer end en følgerigtig anvendelse av Nationalitetsprincipet. Det er Merkantilismen i en ny Skikkelse. En saadan gjennemførelse af dette Princip kommer først og fremst Jordbruget tilgode. ... End videre fjerner denne nyere Merkantilisme sig fra List deri, at den anser Beskyttelsessystemet ikke blot som en midlertidig foranstaltning, ... Denne nyere Merkantilisme har vundet megen Indgang baade i Videnskaben og i Statslivet".
Denne merkantilismen er fornuftig på flere måter. Som nevnt i kap.III under, sikrer for eksempel et velstående jordbruk etterspørsel etter verkstedsvarer på bygda, og i en tid da de internasjonale forhold var usikre måtte ethvert land sørge for selvforsyning og derfor et bredt sammensatt næringsliv.
Imidlertid kan en med stor rett se ham som en Smithianer som i likhet med Smith selv ville begrense frihandel i enkelte tilfeller. Smith ville begrense i tilfelle rikets sikkerhet var truet, og List så oppbygging av ny ung industri som et klart tilfelle av dette. Flere klassikere støttet forøvrig beskyttelsespolitikk ved ny industri fx Clarke.
Hva de fleste teorihistorikere ikke har fått med seg, men Torkel Aschehoug husker, er at List også anbefalte frihandel i enkelte tilfelle, fx når en ville øke veksten i et råvare-ekporterende land. Å bygge opp hittil ikke-eksisterende industri krevde derimot helt andre midler: "Finally, protection was envisaged as a transitional policy which would bring all the suitable nations up to the level of the most developed (which at the time was England), and would then be replaced by a system of universal free trade.
Such in brief outline is the protectionism of List. It will be seen that List`s theory was by no means a completely different quality from that of the English classics. It is true that there are many differences of emphasis and marked opposed conclusions with regard to policy. And also in matters of theory, that is, in the comprehension of fundamentals in the economic system, List cannot be mentioned in the same breath as Smith and Ricardo. But when due allowence has been made for differences in the economic environment, his social and political significance was not unlike theirs. Like them he was essentially a champion of industrial capitalism. Rolls påvisning av at List avviser laissez faire og understreker behovet for helhetsanalyse, motstrider tildels hva Roll her skriver: List var nok istedet like mye merkantilist som rasjonalist og liberal klassiker.
6: DEN ELDRE HISTORISKE SKOLE (1840-70).
Historikernes delvise erobring av -ikke bare økonomi, men også av de andre samfunnsvitenskapene førte til at historievitenskapen selv endret seg: istedet for kriger, intriger o.l. ble upersonlige fakta stående i front. Og problemorientering tok overhand framfor arbeider om land og perioder. Videre framhevet en sterkt kvantitative forhold. Innen rettshistorie generelt kan en si at vidden i arbeidet økte og likeledes metodekvaliteten. Sentrale navn er Dopsch, Below, Maine, Taine, Savigny og Eichhorn. Og liksom rettshistorie, ble også generell historie ble stadig mer institusjonsorientert og fremhevet den økonomiske forming av den historiske prosess.
Som i de fleste skoledannelser er det stor spredning i oppfattningene blant tilhengerne av den historiske skole. Derfor er det vanskelig å skille ut èn allmen mening, dessuten ble få ideer formulert klart og utvetydig.
På tross av at historistene går mot klassikerne på ulike vis har de likevel flere synspunkter felles som rettferdiggjør en samgruppering. Hovedideén var at hvert økonomisk fenomen er et resultat av den sosiale sammenheng idet det har grodd historisk fram som resultat av en lang prosess. De kritiserte den klassiske skole, og spesielt den deduktive metode, selv om flere av dem brukte den selv, men på et mer empirisk grunnlag, og deri ligger den vesentlige forskjellen. Videre kritiserte de klassikernes tro på den harmoniske (likevekts-)tilstand som skulle oppstå av individenes kunnskaper og "fornuftige, rasjonelle" egeninteresse. De framhevet de ikke-rasjonelle sider av individenes atferd og deres plassering i en sosial sammenheng som varierer sterkt.
Fra Roscher over Hildebrand til Knies ser vi at den eldre historiske skolens metodologiske program med tiden ble gradvis stadig mer radikalt og uttalt. Slik sett kan en ikke være enig i Schumpeters påstand om at "their relation to economic history was neither uniform nor very different from that of a host of other economists.." og at de som han sier "did not form a school in our sense". På tross av uenighet er den metodologiske tendensen klar, men Schumpeter tillegger alle, kanskje unntatt unge Schmoller og Sombart, en langt mer moderat posisjon enn for eksempel Schinzinger og Roll gjør. Som vi har vært inne på og kommer tilbake til, modererer Scumpeter alle teoretiske uttalelser og hevder til en viss grad at alle retninger nærmer seg hverandre i praksis, denne tilnærmingsmåten er lite hensiktsmessig i teoretisk metodologihistorie, selv om det kan tjene andre hensikter.
Roscher, Wilhelm
(1817-94)Roscher og den historiske skole var særlig inspirert av den liberale politiske skole som underviste ved århundreskiftet i Göttingen og Tübingen. Utgivelsen av Wilhelm Roschers "Grundriss .." i 1843 markerer starten på den historiske skole som et mer organisert fenomen. Han var ifølge Schinzinger (Ekelund og Hèbert under, er klart uenig i dette) uklar i sine metodologiske forsetter, men hevder selv å basere seg på Savigny.
Han ønsket å anvende den klassiske lære i praktisk politikk, og illustrerte den med historiske eksempler. Han beskrev Ricardo og Malthus som "political economists and discoverers of the first rank" and .. went out of his way to express agreement with J.S.Mill`s methodology,..". Ekelund og Hèbert under, er enige for så vidt, men viser selv hvor kritisk han var til den forenklende (abstraherende) metode. Schumpeter hevder at hans hyllest av en historisk og fysiologisk metode bare var ment til å distansere ham selv fra en idealistisk metode som foreskriver normer for idealsamfunnet istedet for å beskrive det eksisterende slik han selv ønsket. Derfor kan vi altså si at han tilhører den realistiske reaksjonen på den romantiske skole, og med dette skjeldnet han også mellom "arguments about what is and arguments about what ought to be: The distinction between the "science" of economics and the "art" of policy." Senior hevdet det samme skillet, og det er siden blitt stående i den rasjonalistiske tradisjon.
Mot den klassiske påstand om universell gyldighet hevdet han imidlertid det enestående i ethvert lands økonomi. Roscher ville at den økonomiske vitenskap skulle søke å klargjøre samhandlingen mellom etiske, politiske og økonomiske forhold. Han hevder at selv om enkelthandlinger kan kausal-forklares rasjonelt ut fra egennytte, så ligger derimot institusjonenes begrunnelse i fenomenenes vesen. (I dagens språkdrakt skulle vesen bety noe slikt som funksjon, mening innenfor helheten.) Hans viktigste bidrag er å vise hvordan ikke-økonomiske forhold påvirker økonomien. Han prøvde å finne utviklingslover ved sammenliknende induksjon over tid, folk, land og kulturer.
Ekelund og Hèbert skriver at "It is unfortunate that time and a dubious reputation have cast a shadow over the mass of historisist litterature. Most historians pass it over in silence while others pause to make jest over the famous (and pointless) methodenstreit, ... This neglect is particularly regrettable in the case of the representative and founder of the older school, Wilhelm Roscher. ...The Principles reveals Roscher as a scholar of the first magnitude. In addition to writing an encyclopedic work which encompasses all the topics of J.S.Mill`s classical treatise, Roscher showed an ability as an historian of economic thought without peer in the nineteenth century. Not the least of the book`s singular features is the fact that it is written as an elucidation of the historical method in economics.
As has been written above, the historical method attempts to combine organic, biological analysis and statistics of all kinds in order to discover the laws of the phenomenon at issue. These laws, at least in Roscher`s formulation were always relative to an ever-changing set of institutions. Unlike Schmoller and the more extreme historists, Roscher did not wish to totally abandon Ricardian economics but rather to supplement and complete it. In a brilliant discussion of the Ricardian method, Roscher noted: " ... The advantages of the mathematical method of expression diminish as the facts to which it is applied become more complicated. This is true even in the ordinary psychology of the individual. How much more, therefore, in the portraying of national life! ... The abstraction ... must pass as an indispenable stage in the preparatory labors of political economists. ... But it should never be lost sight of, that such a one is only an abstraction after all, for which, not only in the transition to practice, but even in finished theory (sic!, dette i sterk kontrast til Menger og Pareto og stort sett hele den rasjonalistiske tradisjon, AMD), we must turn to the infinite variety of real life (Principles,pp.104-105)."
Roscher`s warnings about the abstract method have been repeated in our own time (see Leontieff, pp.1-7). But Roscher was not willing to embrace the economics as simply a set of normative, value-loaded prescriptions. Rather in distinguishing between studies of "what is" and "what should be", Roscher clearly eschewed normative analysis and studies of ideal systems in his studies of economics. alleging that such systems are transitory and conflicting, taking as their base different natures and social configurations.
Roscher tried to describe "what has been" and how national and social life "came to be so". As he put the matter: "Our aim is simply to describe man`s economic nature and economic wants, to investigate the laws and the character of the institutions which are adapted to the satisfactio of these wants." ... (Principles, p.111)
Within this scenario, Roscher expected to discover broad laws of historical development of which, as already noted, The Ricardian theory was only a small part. He wished, in short, to discover nothing less than the laws of socioeconomic development with which he could compare existing stages within and between nation-states."
Denne beskrivelse og sitering av Roscher gir et ganske annet inntrykk av hans kritiske holdning til den rasjonalistiske ricardianske metode enn for eksempel Schinzinger og Schumpeter gir. Særlig gjelder dette når en tar i betraktning Eklund og Hèberts kritiske holdning til historisismen generelt.
Ekelund og Hèbert fortsetter slik: "The advantages of Roscher`s method, if achieved, are obvious. He argued that "once the natural laws of Political Economy are sufficiently known and recognized, all that is needed, in any instance, is more reliable and exact statistics of the facts involved to reconcile all party controversies on questions of the politics of public economy."
Further, the historical method would ideally secure, amid an ocean of ephemeral opinions, "a firm island of scientific truth, as universally recognized as are the principles of mathematical physics by physicians of the most various schools."
To these ends Roscher (together with Knies and Hildebrand devoted his lifework. In a prolific stream of publications, which included the 1000-page Principles, Roscher set out to discern the nonseparability of economics from other phenomena. But the plain truth is that in treating the theory of most of the topics selected -money, values, wages, etc. -Roscher presented analyses that would compare favorably with those of Mill`s Principles (he incorporated Jevons`s contributions to utility and statistics in the later edition). What was so special about Roscher`s work was an incredible display of historico-statistical virtuosity aimed at enlarging upon and elucidating the received economic theory.
Thus Roscher took side excursions ... Many of these accounts still repay careful reading, but despite Roscher`s best efforts, not to mention his obviously considerable mental talent, he (and this also holds true for Knies and Hildebrand) was unable to establish any laws of historical development. He was in short unable to reorient the method of economics."
Dette lange sitatet av Ekelund og Hèbert er som nevnt spesielt interessant på bakgrunn av deres kritiske holdning til historisismen generelt, men fortjener også en plass fordi Roscher ellers blir ganske overflatisk og tildels nedlatende behandlet. E&H`s beskrivelse er derimot full av beundring noe som imidlertid ikke tilfaller Schmoller fra E&H.
Noen av Roschers utsagn ovenfor, om at alt som ville trenges på et senere stadie i forskningsprosessen var statistikk, og om den vitenskaplige sikkerheten i den historiske metode, kan minne om senere tiders positivister, og har nok til dels blitt skoledannende for deler av den tyske historismen. Schumpeter uttaler da også: "I have been much struck by the quantitative spirit, as it were, that pervades the works of one of the greatest historians of that period, Alfons Dopsch". Flere britiske historister inngår likedan og Bruno Hildebrand. Imidlertid skal en -som nevnt flere steder, være klar over de to ulike empirisk orienterte retningene ulike holdning til kvantifisering og de ikke-kvantifiserbare. Det er et spørsmål om vektlegging i analysen.
Hildebrand, Bruno
(1812-78)For Hildebrand er historie et middel til å fornye økonomisk tenkning og forskning. Han søkte å vise forskjellene mellom de enkelte lands økonomier, og å finne utviklingslover ved hjelp av statistisk kunnskap, og kan i en eksisterende, men svak grad, sies å representere en bro over til positivismen og Comte. Han framhevet i program og praksis "the evolutionary character of economic civilisation -without renouncing belief in "natural laws" however - and the basic importance of historical material more than did the majority of his contemporaries. Schumpeter er her i utakt med Schinzinger som hevder at "he stresses more sharply than Roscher the differences between the German Historical school and classical economics.", og Roll støtter her Schinzingers syn: "he explisitly rejected the claim of the classical school to have found, or at any rate to be searching for, natural economic laws which could be valid for all time and for all countries. He opposed the ideas -that occasionaly appeared in Roscher- that it was possible to discover a "physiology" of economic life. He also separated -which Roscher had failed to do- the practical questions of economic policy from theoretical analysis, and concentrated on the latter." Dette siste punkt er nok et eksempel på uenigheten mellom Roll og Schumpeter, som det framgår av Scumpeters uttalelser i avsnittet om Roscher over.
Knies, Karl
(1821-98)Knies uttrykker den nye metoden best og mer teoretisk presist og raffinert. Han understreker behovet for å finne en ny metode i økonomisk forskning, men oppfatter dette anderledes enn Roscher og Hildebrand. Han var skeptisk overfor Hildebrands forsøk på å finne økonomiske utviklingslover. For Knies er det bare analogier idet økonomisk tenkning utvikler seg sammen med økonomiske tilstander: Han "stressed the historical relativity not only of policies but also of doctrines, ..." "With complete consistency Knies claims that historical study is the only legitimate form of economics." Schumpeter hevder imidlertid at "the modes of procedure actually employed in all his subsequent publications are so many disavowals of these principles. As a teacher, too Knies was very far from including economic historism."
Schumpeter hevder noe tilsvarende om klassikernes motsatte prinsipielle standpunkt, slik at hans mening er at om historister og klassikere hevdet motsatte prinsipper, så lå de langt nærmere hverandre i praksis.
Det som er vårt anliggende er som nevnt og begrunnet innledningsvis ikke å vurdere økonomers praksis, men det langt snevrere å vurdere deres teoretiske programerklæringer.
Som en indikasjon på Knies format kan vi vise til Böhm-Bawerk skrev at Knies vurderte implikasjonene av kapitalkontroversen innen marginalismen "quite accurately" når han sa at "there is more involved here than in the ordinary case of a conflict over a felicitous versus an awkward definition, or even a wright versus a wrong definition"
7: DEN YNGRE HISTORISKE SKOLE (1870-1900).
Schmoller, Gustav von
(1838-1917)Wesley Clair Mitchell nevner at foruten historistene, særlig Knies, tildels Roscher og Hildebrand, så er det framfor noen Spencer som påvirket Schmoller.
Den yngre skolens overhode var uten tvil Gustav von Schmoller. De sekundære lederne av skolen var Brentano, Bücher, Held og Knapp. Schmoller ledet skolen ved eksempel og i ord, og hadde en svært sterk innflytelse generelt både i tysk statlig og akademisk økonomisk tenkning, og lyktes f.eks. i løpet av et par årtider praktisk talt å fordrive teoretiske økonomer fra læreseter i Tyskland. Schmoller hadde derfor en usedanlig dominerende stilling i tysk økonomi -i teori og praksis fra 1870 til hundreårsskiftet. Den historiske skolen spesielt den Schmollerske, ble altså sosial- og akademisk-politisk og en meget stor suksess.
Som von Soden, Hamilton, List og de eldre historister hevdet han statens plikt til beskyttelse av ung industri, og gjorde "Merkantilismus" til et honnørord. Schefold skriver om utslaget av hans tro på nasjonsbygging som en forutsetning for en sterk tysk økonomi: "this glorification of the Preussian state and its rulers was probably the most characteristic feature of Schmollers work. ... Social reform and social justice were central to Schmoller`s thinking. We may regard him as a conservative in the specific German or better, Preussian sense of the word. ...Schmoller advocated a paternalistic social policy to raise the material and cultural standard of the working classes as the only means to prevent revolution, ..."
Den teoretisk-akademiske vurdering av Schmoller råder det derimot stor uenighet om, men de fleste vender tommelen ned for Schmollers innsats. Eklund og Hèbert for eksempel begynner sitt kapittel om Schmoller slik: "Instead of appreciating the beautiful sunset of Roscher`s Principles, younger German economists mistakenly identified it as a sunrise. Although many writers dived into the ocean of historical reasearch, none came closer than the notorious Gustav Schmoller, leader of the younger school."
Schmoller ønsket som E&H skriver å erstatte den rasjonalistiske teori fullstendig med "historical laws of development. ... Schmoller, it must be emphasized, did not believe that the determinants of the law of history were simple as in the Malthusian system. in other words, rather than reduce these laws to simple explanatory theories, Schmoller utilized a historical and ethnological approach...
Schmoller, pushing Roscher`s historisism to extremes, argued that all received economic analysis, mainly Ricardian, was not only useless but pernicious (since it led to social conclusions that were presumably not to Schmoller`s taste). Schmoller drew up sharp lines of demarcation in the debate over method: ... Economic issues were not simply logical issues but took on the broadest possible context.
While the older school of German historicists questioned the absolutism of economic theory, the younger school rejected it all together. In the extreme to which Schmoller took the doctrine, historicism was antirationalist. It refused to derive general rules from reason, insisting instead of observing and recording the unique in its infinite historical variation. Thus it offered no principle to guide or restrain human action. Historicism was a well without a spring to feed it."
Resten av E&H`s kapittel om metodestriden er nærmest en avskrift av Schumpeters vurdering av denne som kamp mot vindmøller, poengløs og spørsmål om relativ vekt på teori eller historie.
Som nevnt tidligere må en her anvende en spesiell tolkning av ordet teori for å kunne være enig med E&H (og adskillig andre som framstiller metodestriden som et valg mellom teori og historie), nærmere bestemt den tolkning som nesten hele etablissementet innen anglo-amerikansk økonomi har anvendt; teori må forstås som rasjonalistisk dannet forenklende (abstraherende) teori. Dette fremgår også klart av sitatet ovenfor; "historism was antirationalist. It refused to derive general rules from reason,... Thus it offered no guide or restraint to human action." En må her innvende at dette gir et feilaktig inntrykk av det faktiske idet en ikke benektet at fornuften kunne gi regler, men en benektet at den alene kunne gi regler eller lover og derfor måtte ta utgangspunkt i den ytre verden. Videre benekter en ikke at fornuften skal veilede i hvordan undersøkelsene skal foregå, det er jo nettopp det fornuften gjør ved å framheve betydningen av å ta utgangspunkt i empiri framfor introspeksjon for etablering av logiske sluttningsrekker. Videre var det heller ikke tale om å unngå teori, men som Hanisch skriver: "I praksis kom også disse til å "teoretisere", men utvilsomt på et noe mer konkret nivå. Teoriene var i ganske annen grad knyttet til spesielle, historiske og institusjonelle forhold." Dessuten er denne skolen ekstremt mye mer aktiv når det gjelder anbefalinger i økonomisk poltikk enn den liberalistiske skole. I dette lys virker E&H`s siste påstand ytterst merkverdige, -i alle fall for meg.
Schefold skriver følgende om Schmollers syn:
"he was not excluding deduction from economic reasoning. In his opinion, it was of the utmost importance for the application of deductive method and for economics in general to be based on the knowledge of sufficient historical facts and material. He advocated a somewhat interdisciplinary approach... Through detailed and monographic historical research he intended to free economy from "false abstractions" (1904 p.vi) and to put it on a solid empirical foundation."
GENERELT OM DEN YNGRE SKOLE:
"The basic and distinctive article of the historical school`s methodological faith was that the organon of scientific economics should mainly - at first it was held that it should exclusively -consist in the results of, and in generalizing from, historical monographs. So far as the scientific part of his vocation is concerned, the economist should first of all master historical technique. By means of this technique, which was all the scientific equipment he needed, he should dive into the ocean of economic history in order to investigate particular patterns or processes in all their live details, local and temporal, the flavor of which he should learn to relish. And the only kind of general knowledge that is attainable in the social sciences would then slowly grow out of this work. This was the original core of what became known as the Historical Method in economics. The resulting attitude and program is what economists of a different persuasion meant by historism."
"the methodological creed of the historical school may be summed up precisely in the proposition that the economist, considered as a research worker, should be primarely an economic historian. The work of the historical school in fact supplemented, and was supplemented by, the works of economics historians proper, ..." Men metodologiske programerklæringer til tross; "Economists, Schmoller`s pupils in particular did not always take much trouble about acquiring the historian`s equipment, and their work in fact failed sometimes to meet the historian`s professional standards. Indictments of this kind were even leveled at Schmoller himself."
Siden de fleste var professorer ble de kalt "Katheder-sozialisten" skriver Schinzinger. Men Schumpeter har nok mer rett i å se det som to allierte grupper idet for eksempel Schmoller var politisk patriarkalsk, -en annen sak er at dette jo lar seg forene med å være ("stats-")sosialist. Eklund og Hèbert skriver at "On the practical side, German historicists promoted a "social policy" of ameliorating the condition of the working class. They envisioned a kind of "peoples capitalism" in which workers obtained a propriatory interest in industry. Their views were therefore compatible with the welfare state that Bismarck undertook..." De fleste ser derimot historistene som tilhengere av en paternalistisk statssosialisme som nettopp derfor overensstemmer med Bismarck. Deres mer syndikalistiske syn på eiendomsrett og -styring ble først utviklet senere, som hos Werner Sombart. Dette kommer vi tilbake til i kapitlet om britisk historisme.
De opponerte både mot liberalistisk laissez faire teori og -politikk, såvel som mot sosial-demokratenes revolusjons-ønsker og Marx` og Lasalles forstillinger om den jernharde lønnslov eller merverditeorien som vitenskapelig, den første basert på mekanistiske framskrivinger av enkelte historiske erfaringer, og den siste basert på Locke`s liberalistiske forestillinger om eiendom.
Ashley beskriver slik hvordan katetersosialistenes opprinnelige enhet oppløses: "Marked divergencies had made themselves apparent among those who once bore that name -as in practical politics between Professors Brentano and Schmoller, and with regard to scientific method, between Professors Schmoller and Wagner; while the Liberal and Fortschritt parties had begun to manifest a greater interest in social reform. Thus the apparent unity and distinctnes of the group of 1872 -then chiefly the unity of protest had largely disappeared; though most German economists were still dominated by the leading principles of the Eisenach congress."
Som nevnt, -og omvendt av Schinzingers framstilling, så var ulikt mål grunnen til at en reagerte og avviste den klassiske politikk og metode både i teori -og når det gjalt praktiske utslag. Schinzinger kommenterer heller ikke den intime sammenhengen mellom mål og middel som vel bare Schumpeter indirekte er inne på i og med sin diposisjon.
Det primære for de romantiske- og historiske filosofiske og -økonomiske skoler var menneskets og samfunnets enhet, og med særlig vekt på det etiske og den sosiale velferd som det sentrale aspekt av dette, derfor også Schmollers karakteristikk av sin metode som "historisk-etisk", -se forøvrig avsnittet om egoisme under.
På denne bakgrunn synes Roll å ha valgt en noe underlig vektlegging av dette forhold i sin framstilling: "Lastly, the historical school stressed the unity of social life,.." Det samme kan sies om Hanisch ettersom etisk praksis var historistenes (til forskjell fra enkelte interessegruppers) hovedgrunn til opprør mot den rasjonalistiske økonomi:
MÅL:
Hanisch skriver at "En tredje innvending var at klassikerne i overveldende grad skal ha laget politiske resepter (istedet for vitenskap)." Historistene kan regnes til den fortolkende empirisme i motsetning til den generaliserende tradisjon som har vært totalt dominerende siden middelalderen. Hanisch sier muligens i denne anledning at "Man kan kanskje si at historikerne prioriterte erkjennelse fremfor handling."; det er imidlertid en misforståelse at en er mindre interessert i praksis når en heller vil fortolke erfaring enn å generalisere erfaring, noe følgende sitat vil utdype:
Schumpeter skriver om dette at; "First, we have noticed that Schmoller himself and most of his pupils threw themselves into the fight for social reform, asserting their personal value judgements with the utmost vigor. This has obliterated the fact that their scientific credo was extremely critical of value judgements and of the practice of economists to identify themselves with political parties and recommend measures. One of Schmollers objections to what he called "Smithianism" was precisely that these Smithians were so bent on producing political "recepies". In part, no doubt, he took this stand because he did not like the particular recepies that were proffered by economic liberalism." Hanisch istemmer: "Problemet var vel i noen grad at de historiske økonomene foretrakk en annen politikk. De fleste av dem var, som man vil vite, medlemmer av den tyske "Verein für Sozialpolitik", og sterkt politisk engasjerte. De så med dyp skepsis på frihandelsdoktrinen og den klassiske "harmonilære" som "Kindlich und die Identität der Gesellschafts- und Individualinteressen glaubt". Schumpeter tilføyer imidlertid at "But this was not all of it. Beyond his allegiance to different principles of economic policy there was respect for the economic fact and the will to let it speak for itself."
Målet for forskningen var å være et nyttig redskap særlig i sosialpolitikken. Skolens sterke etiske interesse hadde sammenheng med de store sosiale problemene i tysk samtid fra 1830-40-årene med "pauperismus" -millioner av arbeidsløse i by og land. En mente at frihandel var ute av stand til å løse disse problemene i et land så ulikt England. Fra dette etiske ståsted erklærte en at staten hadde en viktig rolle å spille i økonomiske forhold. Den samtidige "tyske idealistiske" tradisjon innen filosofien spilte også en meget sterk rolle med sin særdeles sterke vekt på etikk hos for eksempel Kant, og senere med Fichte, Schiller, Goethe og så videre..
En ønsket særlig å eliminere de negative resultatene av liberalismen (særlig etter "die Gründerkrise" i 1873) ved statsintervensjon. Schmoller hevder at klassisismen ikke er istand til å løse arbeiderklassens sosiale problemer. Debatten oppstår nå omkring hvordan staten skal intervenere.
De ønsket sosial-lovgivning, forsikring mot sykdom, ulykker, alderdom og arbeidsløshet, og grunnla "Verein für Sozialpolitik" som forum for slik debatt. Schumpeter hevder at "German economists` zeal for reform concentrated upon individual problems or measures much as did that of the Fabians in England: fundamental reconstruction of society was to come in time, as a by-product rather than as the result of efforts directly aimed at it." Dette overensstemmer godt med Mjøseths påstand om at dens primære funksjon var å hindre en ytterligere radikalisering av arbeiderklassen, og med B.Schefolds påstand om Schmoller som patriarkalsk. F.Schizinger skriver at resultatet av påtrykket var 1880-årenes sosiallovgivning som dog ikke innbefattet ledighetssikring, men likefullt var enestående i Europa.
Ashley beskriver deres innbyrdes forskjeller slik: "Among themselves, opinions ranged all the way from a disposition to think well of the trade unions to an eagernes for state intervention in industry in all directions. But most of them were moderate in their expectations and cautious in their proposals. From Hegel and the philosophers on one side, and from the bureaucratic traditions of the Preussian monarchy on the other, they had learned a high doctrine of the state; but they were guided in their application of it by their firm hold on the principle of relativity which had been inculcated by Roscher and the creators of the historical school."
Totalt kan en si at historismens forkjærlighet for etikk (+ redsel for revolt), og dermed (paternalistisk) beskyttelse av de svake, og dermed statlige inngrep fortsetter den tyske merkantilistiske tradisjon: -"kameraliesmen": En fortsetter dennes velferds-, og sysselsettings-fokusering med vekt på utvikling av produktiv-kreftene, -både materielle og åndelige, såvel som den kritiske og aktive holdning til eiendomsforhold.
METODE:
En hevdet at den klassiske metoden var uvitenskapelige av flere grunner: Den klassiske skolens deduktive program ble ansett som for abstrakt på den måte at en deduserer ut fra for få og enkle aksiomer. Dette ble oppfattet som ukritisk bruk av naturvitenskapelige metoder som gjorde krav på universell gyldighet. Schmoller avskrev ikke helt deduksjon, men ville ha den fundert empirisk. "He rejected Mengers deductive method for three chief reasons: its assuptions were unrealistic, its high degree of abstraction made it largly irrelevant to the real-world economy, and it was devoid of empirical content, The theory was therefore useless in studying the chief questions of importance to economists; how have the economic institutions of the modern world developed to their present state, and what are the laws and regularities that govern them? The proper method was induction of general principles from historical-empirical studies (Schmoller, 1883). In the Hegelian tradition of the 19th-century German scholarship, Schmoller conceived of the economy as a dynamic and evolving set of interrelated institutions (sic! AMD) whose laws of development could not be understood in terms of an abstract theory of constrained choice. One reason for the polarized argument of the Methodenstreit was that the disputants were talking about different things."
En foretrekker derfor en induktiv metode der en påpeker at økonomisk utvikling er enestående slik at en ikke kan danne "naturlige lover", men må nøye seg med å vise felles utviklingstendenser for ulike land. I høyden kan en si at "økonomiske lover" er betinget av den konkrete historiske situasjon. Istedet for å søke generelle lover skulle en beskrive det spesielle for hver periode, samfunn og økonomi. Dessuten hevdet en at samfunnsproblemene stort sett var for komplekse til å bli gjenstand for abstrakt deduksjon. En rasjonalistisk tilnærming til atferd anses for å være ute av stand til å vise rikeligheten i motivasjoner -også ikke-økonomiske, selv innen det økonomiske området.
Typisk for deres arbeidsmetode var at de skrev en hel del monografier i form av økonomisk historie. Deres andre forskningsfelt var på løsning av samtidige praktiske problem, spesielt innen sosialpolitikk. "much of this work was no doubt rather pedestrian. But the sum total of it meant a tremendous advance in accuracy of knowledge about the social process."
EN NÆRMERE METODEBESKRIVELSE:
Roll skriver: "Lastly, the historical school stressed the unity of social life, the inteconnection of individual social processes and the organic, as against the mechanistic, view of society. ...social life was something more than the sum of the economic activities of individuals ...This view led to a desire for a comprehensive discipline which would understand the entire organism of social life; and it implied depreciation of the efforts of the individual social sciences." (Roll kommer her inn på arbeidsdelingen i vitenskapen, men den lar vi bero til slutten av kapittelet selv om det dreier seg om helhetssynet og dermed det sentrale i historistenes syn.)
Hanisch skriver: "Det uvitenskapelige i den "tradisjonelle sosialøkonomien" (som man gjerne sa), besto dels i en ukritisk bruk av naturvitenskapelige metoder og naturvitenskapelige analogier. .... kritikken gjelder både mekaniske eller anorganiske analogier såvel som biologiske eller organiske forbilder. Den rammer derfor ikke bare "likevektsøkonomer", men også mange "utviklingsteoretikere" innen den historiske skole som f.eks. Oswald Spengler." Hanisch belegger dette med sitat av Schmoller, og det er bemerkelsesverdig idet denne skolen nærmest uten unntak framstilles som tilhengere av en organisk teori.
VITENSKAPELIGE LOVER:
Det karakteristiske for Schmoller og hans skole var at de ikke uttalt benekter at lover og regulariteter eksisterer i det økonomiske og sosiale liv, -faktisk er de selv ganske deterministiske når de søker regularitetene hevder Schinzinger. Schumpeter skriver følgende om historistenes syn på teoridanning:
"Second, the same truly scientific spirit of critisism (som i spørsmålet om politisk stillingtaken, AMD) made the school look ascance at the broad generalisations that are in the nature of philosophies of history. Schmoller realized of course the inevitability of theories in the sense of explanatory hypotheses, and he was less cautious in framing them than it is usual for professional historians to be. But he stopped far short of any attempt at reducing the whole historical process to the action of one or two factors. A single hypothesis of the Comte-Buckle-Marx kind he did not even visualize as an ultimate goal -the very idea of a simple theory of historical evolution seemed to him a mistaken one, in fact unscientific.
This point is essential in order to understand his scheme of thought and in order to distinguish it from all those elements that have nothing in common with his except the reference to history, .. For instance, the view that history is our source of facts might be called Comtist. But Comte turned to this source (or told us to do so) in order to discover -by a procedure which he believed to be the same as that used in the physical sciences -"historical laws". Schmoller`s scientific intent was quite different. For him, Comte`s suggestion was the very incarnation of the "naturalist error" and Comtist historical laws were shams."
Roll skriver at selv om historistene framsatte forholdet i en noe ekstrem form, så fikk de fra et viktig forskjell mellom natur- og samfunnsvitenskaper: "It was agreed by theoretical economists that even though their conclusions were not formally different from those of the physical sciences (both being ideal in the sense that they had reference only within a framework of assumed circumstances), there was an important difference in their relation to reality. The conditions within which the physical laws operate more often exist in practice; they and the deviations from them are easily measured; and allowances can be made for deviations from the ideal. Economic laws operate in a reality which contains an ever-increasing number of changeable conditions of which the original analysis has had to make abstraction. These concrete conditions are, moreover, difficult or impossible to measure; and it is rarely easy to discover the exact way in which the tendencies embodied in economic laws are modified in practice."
EGOISME:
Roll viser til at Menger forsvarte klassikerne mot påstander om at de ignorerte alle andre motiver enn egeninteressen, og samtidig hevder at forutsetningen om Economic Man ble valgt fordi den var mest framtredende, "most easily observed and measured." Saken var vel at en ignorerte andre motiver i den abstrakte analyse for så å komme tilbake til andre motiv i mer anvendt teori. Spørsmålet blir da hvor dominerende og førende den abstrakte analyse er i den totale teori og praksis.
Vi skal foreløåpig se på den abstrakte teori. Valget av economic man som egoist som derfor egner seg for abstrakt framstilling og kalkulasjon er deler av en sammenhengende helhet, en total virkelighetsforståelse som er nominalistisk preget.
Det er lett å forestille seg det metodologiske forholdet slik at en nominalistisk virkelighetsforståelse avler metodisk abstraksjon som krever en atomistisk samfunnsforståelse og dermed muligheten for å se mennesket som egoistisk alene. Da er det på en måte metoden som er (delvis) primær og leder til en visst menneskesyn, i alle fall innenfor akademisk sosialøkonomi.
Det kan også ses på den måte at nominalismen er et uttrykk for at en forstår mennesket og dets tenkning som atomistisk og isolert i utgangs-punktet; Da er det snarere slik at menneskesynet eller selvforståelsen hos mennesket er det primære.
Economic Mans preferenser og impulser dannes ifølge en slik atomistisk forståelse inne i det enkelte individ i en uendelig strøm. Vi har altså med en navlebeskuende narsisist og psolipsist å gjøre. Den eneste måte å forestille seg et slikt menneske er som egoist: Forsåvidt behøver ikke denne egoisten eller psolipsisten å være materielt orientert, men det er ikke så viktig, for resultatet er det samme om han var ideelt orientert: de andre er bare kulisser og objekter for mine lyster og tanker. Det solidariske mennesket ville derimot ikke kunne ses slik løsrevet fra de andre, -og forøvrig ei heller et sosialisert staussøkende menneske.
Oppfattningen av mennesket er altså en forutsetning for nominalisme, atomisme og mekanisme, faktisk er det bare flere måter å uttrykke det samme på. Oppfattningen av mennesket går altså forut for metoden for studiet av mennesket; ontologi betinger metodologi. Vi står overfor følgende paradoks:
Som nevnt er vi fanger i Neuraths båt; ute på havet der vi samtidig må kjølhale båten; for å kunne undersøke noe må vi vite hva dette som vi vil undersøke er for noe; Vi må være forutinntatt, dogmatiske for å kunne være skeptiske og kritiske.
I synet på egoismen som grunnleggende er det dessuten lett å spørre seg selv om en ikke var vel overflatisk selv når det gjelder markedsrelasjoner, ettersom for eksempel enhver økonomisk transaksjon eller kontrakt i prinsippet forutsetter, baserer seg på ærlighet, tillit og gjensidig annerkjennelse som likeverdig. Disse forhold er ikke så framtredende, observerbare eller målbare, men de er likefullt uunnværlige. Ved å se bort fra dem risikerer en å undergrave dem, slik det er påpekt av mange. Den økonomiske liberale rasjonaliteten er dermed irrasjonell på sikt fordi den ser det grunnleggende i økonoien som egoisme og ikke det moralske felleskap.
Den samme undergravingstendens gjelder tildels for den såkalte uformelle produksjonen som foregår i primærsfæren; alt fra barne-oppdragelse via klesvask til bærplukking og naboskapsdugnad. Den lar seg ikke så lett måle, men er likevel en forutsetning for den formelle sektor.
Særlig gjelder dette primærsektorens betydning for de sosial-psykologiske faktorer vi nettopp nevnte og dermed indirekte for den formelle sektor. Den uformelle materielle produksjon lar seg tross alt erstatte og blir erstattet av den formelle produksjon.
Likevel kan den sosialiserende produksjon ikke løsrives fra den materielle produksjon, ettersom den sosialiserende funksjon ikke kan løsrives fra dens materielle funksjon. En kan derfor ikke si at noen av dem er "viktigst". Dette fordi sosialiseringen foregår gjennom den materielle produksjonen her. Undergravingen av samfunnets røtter går derfor paralellt med markedsutvidelsen og funksjonstømmingen av primærgruppene.
ATOMISME:
"Et annet ankepunkt mot de teoretiske økonomene var tendensen til "isolasjon" og "atomisme". De syntes å overse at intet fenomen er et økonomisk fenomen alene. For å forstå det som skjer må en alltid ta i betraktning andre forhold som f.eks. moralske, religiøse og politiske aspekter. De overså fremfor alt mente man, at helheten er mer enn summen av delene, at en nasjon er mer enn summen av individene."
Og Schumpeter kommenterer slik den historistiske kritikk av atomisme som grunnlag for abstraksjon: "Third; Schmoller always protested against an "isolating" analysis of economic phenomena -he and his followers spoke of a "method of isolation" -and held that we lose their essence as soon as we isolate them. This view, of course, was simply the consequence of his resolve to feed economics exclusively on historical monographs." "Essence" er her det sentrale begrep, det dreier seg om å forstå et fenomens mening (essens, vesen) som del av helheten, dette mister en totalt når en isolerer enkelt-fenomenet. Dette dreier seg som så ofte nevnt om to ulike filosofiske tradisjoner fra middelalderen med hensyn på synet på tenkningens begrep og dermed på sammenheng i tilværelsen; nominalisme vs realisme; ytre tilfeldighet eller indre nødvendighet. Mot Schumpeter kan vi derfor her si at en baserte seg på monografier nettopp fordi en var imot isolasjon, -ikke omvendt slik Schumpeter hevder og slik antyder at han ikke har forstått det epistemiske grunnlag i metodestriden.
"Nothing in the social cosmos or chaos is really outside of Schmollerian economis. In principle, if not quite in practice the Schmollerian economist was in fact a historically minded sociologist ... Specialisation would indeed impose itself again if decent work is to be turned out. But the divisions would be enforced by the material and would be of the same kind as those that must excist between medievalists and, say, Romanists. This is the scientific meaning of the label that Schmoller affixed to his school. He did not call it historical simply, but historico-ethical. The label also carried a different meaning -it was to express protest against the wholly imaginary advocacy of the hunt for private profit of which the English "classics" were supposed to have been guilty. But below this surface meaning, which no doubt served well enough with the public, there was one that was less suggestive of salesmanship: the school professed to study all the facets of an economic phenomenon; hence all the facets of economic behaviour and not merely the economic logic of it; hence the whole of human motivations as historically displayed, .."
ABSTRAKSJON:
Hanisch skriver at "Den viktigste innvending mot klassikerne var likevel at de ikke tenkte historisk. De manglet så og si det historiske synspunkt. Det var derfor de lot seg forlede til å lage en slage "naturlære" for samfunnet. ... En helt sentral grunn for de historiske økonomers sterke betoning av fakta på bekostning av teori og spekulasjon var en følelse av at klassikerne og ikke minst neoklassikerne bent frem abstraherte seg bort fra virkeligheten. Hvordan kunne man ellers forklare at de opererte med forutsetninger som for nøkterne iakttagere var åpenbart urimelige."
Om de urealistiske forutsetninger skriver Hanisch: "Ta f.eks. den hedonistiske antagelse om nytte eller lystmaksimering. Enhver må vite mente de, at gode normale samfunnsborgere (i det 19.århundre) ikke handler slik. Og det gjorde ikke saken vesentlig bedre at nyttemaksimering ble erstattet (som svar på kritikken?) med "rasjonell valghandlingsteori". Alminnelige folk har ikke konstante, konsistente preferenser, og de handler ikke "rasjonelt". Som botemiddel mot den slags livsfjerne tankekonstruksjoner anbefaler de et forskerliv i nær kontakt med "kildene", i første rekke historiske, men også nåtidige kilder. De stilte seg skeptiske til lange, analytiske resonnementer på grunnlag av mer eller mindre tvilsomme abstrakte premisser. De fremmet "induksjon" på bekostning av "deduksjon".
Roll skriver at historistene ble så overveldet av de praktiske begrensningen ved økonomiske lover at de avskrev hele den deduktive metode. Alternativt -skriver han, kunne de ha plassert deduktiv metode på sin rette plass og med bedre aksiomer enn klassikerne brukte.
Skal vi tro Schefold så tegner Roll her i hvertfall Schmoller i adskillig grovere trekk enn de burde: "he was not excluding deduction from economic reasoning.", men ville ha aksiomene empirisk belagt. Hanisch kunne kritiseres for det samme, men modererer dette straks etter:
MONOGRAFIER OG SAMLENDE HISTORIE:
"Man følte at selve teoribegrepet var så belastet at det nærmest burde ekskluderes.
Den egentlige historiske metode slik Schmoller så det, består i å samle fakta og dels i å trekke sluttninger på grunnlag av fakta. Det spesielle består i å betone at fakta kommer først. ..... Observasjon og beskrivelse var altså grunnleggende Schmoller og hans elever gikk så langt som til å hevde at arbeidet måtte konsentreres om å samle fakta i flere generasjoner, og de tok så og si konsekvensen av dette syn. De ville imidlertid ikke slik som enkelte samtidige historikere nøye seg med å utgi kommenterte kildesamlinger. De ville også trekke sluttninger om f.eks. årsaksforhold og forsåvidt ville de også lage økonomisk teori. Dette presiserte også Schmoller i debatten med Menger. Det ville imidlertid være en teori av en helt annen karakter enn den tradisjonelle. Den ville ha et virkelig vitenskapelig fundament."
Schmoller brukte fem innledende kapitler i Grundriss til å klarlegge hvordan de historiske lover om økonomisk utvikling og endring skulle bestemmes, forresten ikke helt suksessrikt skriver Daniel Fusfeld som utlegger metoden slik; "The starting point of his method was empirical research rather than assumptions. The second step was to organize the data in a logical fashion, to bring out the essential nature of econoic phenomena. The third step was to identify the relationship between phenomena in the context of their continually changing interaction and development. At all stages of the inquiry, empirical research was to be used to obtain the propositions of steps two and three. The connecting link between data and generalisations were not spelled out, although in retrospect we can interpret the procedure as an early version of the gestalt method and the use of pattern models."
Schumpeter skriver: "Fourth, it is of course a delusion to hope that the results of monographic historical research will weld into "general economics" merely by being co-ordinated and witout the aid of mental operations other than those that produce the monographs. But, we must not overlook that, though such research plus co-ordinating study of its results will never produce articulate theorems, they may produce, in a mind appropriately conditioned, something else that is much more valuable. They may exude a subtle message, convey an intimate understanding of social or of specifically economic processes, a sense of historical perspective or, if you prefer, of the organic coherence of things, which is extremely difficult, perhabs impossible to formulate. ...
These considerations will go a long way towards clarifying the possibilities of synthesis that were within the reach of the Schmoller school. The most obvious one is of course a comprehensive economic history."
Inama-Stegg skrev en slik om tysk middelalderhistorie, og Schmoller selv skrev relativt sent i livet den systematiske avhandlingen "Grundriss.." om den historiske skole. "But by that time he had unlearned the lessons of the extreme "historism". Into a framwork that did not depart fundamentaly from the oldest tradition, he fitted the rich materials of social history, giving for each type or institution a sketch .. of its historical evolution.. Of course he has to develop a conceptual apparatus, and occasionally to reason in the same way as do economic theorists, traditionally so called. He theorized weakly..." NB: kom i hu Schumpeters og rasjonalistenes mekanistiske forståelse av "teori".
METHODENSTREIT:
Den yngre historiske skole har blitt berømt gjennom en metodedebatt mellom Gustav Schmoller og Carl Menger. Hanisch skriver: "Som vi har sett konsentrerte de historiske økonomene sin kritikk mot representantene for den klassiske skolen. Nyklassikerne eller grensenytteteoretikerne ble stort sett oversett.
Det omvendte var ikke tilfelle.": Carl Menger skrev en lite bemerket bok i 1871, men da han søkte å klargjøre sin egen nye posisjon -marginalismen, ved å kontrastere den med historismen i "Untersuchungen.." i 1883 ble oppmerksomheten stor. Schmoller anmelder boken negativt i "Zur Methodologie..." samme år, og Menger følger opp med pamfletten "Die Irrtümer des Historismus..." året etter, forøvrig et innlegg Schmoller i raseri nektet å lese.
Menger hevdet den deduktive metode mot den historiske metode, og brakte slik synspunktene til den eldre historiske skole til forgrunnen igjen, men nå mer presist skriver Schinzinger. Menger "intended to vindicate the rights of theoretical analysis and to put the Schmoller school in its place- and a very secondary place it was!" Framstillingen Hanisch gir er langt mer moderat: "Menger forsøkte ikke i særlig grad å redusere historikernes betydning."
Mjøseth skriver følgende som støtter vår påstand om helheten som det sentrale i historistenes argumentasjon: "Det avgjørende ankepunkt mot den historiske skolen var at den visket ut skillelinjene mellom de forskjellige samfunnsvitenskapene ved å opphøye deskriptiv eller i høyden induktiv økonomisk historie til fundamentet for all samfunnsvitenskap. En undersøkelse av skillelinjene måtte derfor være grunnlaget for en kritikk av den historiske skolen, og det var dette Menger forsøkte seg på i sine Untersuchungen fra 1883.
Ifølge Menger har hver vitenskap sitt spesielle vitenskapelige "Ziel" eller oppgave. Sett i forhold til den teoretiske økonomiske vitenskapen skal historie og statistikk bare være hjelpemidler med beskrivende oppgaver. Atskilt fra dette finnes det også "praktiske" avdelinger av vitenskapene, disse skal gi "Grundsätze" og "maksimer" for praktiske inngrep i økonomien, statshusholdningen, finansene og så videre.
-Schmoller og den historiske skole blander alt dette sammen. Menger understreker at han setter pris på den historiske skolens innsats som historikere. Det er først når de hevder å bedrive "økonomi" at de må kritiseres: deres "feiltakelse" er troen på at historiens beskrivende oppgaver også er den teoretiske økonomiens oppgave. ... Enhver eksakt vitenskap må ifølge Menger benytte seg av "isolasjon" for å få fram virkelighetens "enkleste elementer". Det isolerte, nyttemaksimerende individ er det "enkleste" element ved fenomenenes "økonomiske side", og på dette plan formuleres økonomiens lover (om grensenytte, og så videre.), blant annet på basis av psykologiens lover om individuelle behov og motivasjoner. Den økonomiske vitenskapen gir ingen fullstendig beskrivelse av virkeligheten, det får man ifølge Menger bare dersom man bringer sammen alle de "eksakte vitenskapenes" kunnskap om lovene i alle ting. Menger synes altså å anse "concrete empirical phenomena as being composed of elements belonging to different spheres or realms each of which is governed by laws of its own."
Til forskjell fra dette hevder Schmoller at det er umulig å skille menneskets nyttemaksimerende streben fra andre handlingsmotiver, f.eks. slike som følger av dets forhold til staten, retten og religionen. Schmoller angriper Menger for å terpe på en kunstig vitenskapelig arbeidsdeling. Mennesket må gripes i sin helhet og derfor motsetter Schmoller seg et skille mellom deskriptiv og teoretisk vitenskap. Innenfor "vitenskapen om det individuelle" har det "deskriptive" status som forarbeider til "allmen teori"..." hevder Mjøseth, slik at en fullendt beskrivelse forutsetter en fullendet klassifikasjon, begrepsdanning, ordning og oversikt av fenomenene. Og videre: "Beskrivelse og allmen teori vil flyte over i hverandre, og desto mer omfattende og detaljert beskrivelsen blir, desto mer blir det også tale om "objektiv" vitenskap, befridd fra "subjektive Wertungen". Den praktiske sosialøkonomien utvikler seg til å bli rent teoretisk ved fullkommen beskrivelse, og komplementært vil den "allmene nasjonaløkonomiske teori" gå opp i beskrivelsen og overflødiggjøre seg selv.
Metodestriden markerte altså både et sammenstøt mellom forskjellige virkelighetsoppfattninger, og en uenighet om hvilken retning en reform av den politiske økonomien burde ta. Den historiske skole mener at eneste gangbare vei er en nærmere utforskning av den økonomiske historien, en forsert akkumulasjon av historisk og statistisk materiale. Menger avviste dette som "historisk-statistisk Kleinmalerei".
Schmoller nektet altså å skille deskriptiv og teoretisk vitenskap, og det av den grunn at han nektet å ensidig analysere økonomien ut fra ett eneste motiv. Da er det heller ingen behov eller grunn til å skille deskriptiv og teoretisk idet de da faller sammen i en realistisk teori. -Med de ønsker om en formell teori som rasjonalistene hadde, ville de snarere sagt at han ikke hadde mulighet til å skille.
Albert Schäffle
Av andre yngre historister hevdet Albert Schäffle muligheten av å kombinere planlagt produksjon og frihet i konsumet.
Lujo Brentano
Lujo Brentano motstred dette fordi konsumet stort sett var ufornuftig (irrasjonelt).
Adolph Wagner
Adolph Wagner arbeidet mest med offentlig finans og ga staten en viktig rolle i økonomistyringen. Han hadde også utviklet en teori om de kollektive behov som fundament for kulturstaten. Metodologisk ble han regnet som en moderat historist.
Karl Bücher
Karl Bücher arbeidet med stadier i den økonomiske utvikling.
8: DEN YNGSTE HISTORISKE SKOLE (1900-1918).
På tross av andre mål, metoder og praksis enn Schmoller så forble de "yngste historistene" "faithful to the fundamental principles he had been foremost in asserting. We might almost speak of a "youngest" historical school. By far the most eminent members of it are Spiethof,Sombart and M.Weber."
Sombart, Werner, (1863-1941)
Sombart var inspirert av den yngre skole, men la vekt på andre problemer. I enda høyere grad enn Schmoller søkte han å forene økonomi i en altomfattende sosiologi. Sombarts hovedverk, Moderner Kapitalismus skiller seg fra de tidligere historister ved en nærmest kunstnerisk kvalitet, ifølge Schumpeter, det er andrehands og kler et enkelt analytisk skjema med historiske fakta der alle faktorer i den historiske prosess kommer inn. Schumpeter både hyller og kritiserer sin lærer Sombarts- og dermed også i stor grad Schmollers metode:
"All factors operative in the totality of the historical process do come in and must come in: wars and Jews enter pari passu with saving or gold discoveries. And this is quite all wright so long as we remember (a) that such comprehensiveness is the privilege of just that one type of scientific endeavor; (b) that this type cannot live except on the food provided by other types of work if it is not to degenerate into irresponsible dilletantism; and (c) that Sombartian succes depends on a combination of personal qualities not usually found together in the requisite intensity and cannot be had by wishing for it- which it is just as well to emphasize in view of the wide international appeal of Sombarts work.
Sombart`s "methodological" pronouncements followed fashions too closely to be interesting."
Spiethoff, Arthur ( -195?)
Spiethof er av utdannelse egentlig ingen historiker, men viet seg til studiet av konjunkturforløp. Han anvendte et enkelt og klart begrepsapparat og metode. Han hevdet at ulike historiske "stiler" krevde sine spesielle teorier i tillegg til et fellesforråd av begreper og påstander av tidløs karakter. I motsetning til Schmoller og Sombart smeltet han ikke økonomi om til en altomfattende sosiologi.
Weber, Max, (1864-1920)
Hans første periode er helt innenfor rammen av den yngre historiske skole som han utdannes innen. Etter sykdommen 1899 revurderte han historismen, men uten å bryte med historien. Tematisk er det altså ikke noe brudd.
Weber hadde en langt vennligere holdning til tradisjonell økonomisk teori i sin senere periode. Hans interesse er ikke "ren økonomi", men som før "forholdet mellom økonomi og elementene" (institusjonene) i "Volksgeist". Men han behandler kollektivbegrepene (så som staten, retten og religionen) ikke som metafysisk begrunnet, men som (hos Rickert) handlings-sammenhenger.
Omfattende arbeid brakte ham en teori som baserer seg på to begrep; mening og idealtype. I motsetning til naturviten-skapene krever forklaring i samfunnsfagene forståelse av kulturelle innhold, fortolkning av mening. For å forstå sitt undersøkelsessubjekt må forskeren derfor skape idealtyper som -liksom economic man, er forenklinger, -abstraksjoner. De er logiske idealer som bare innehar de essensielle (NB: vesentlige-; funksjonelle-; mening i helheten) egenskaper. Vi kan forstå et fenomen ved å søke denne idealtypens egen forståelse av situasjonen og sin handling. Snakker man om "statens interesser", så er dette for Weber en idealtype.
På den annen side kritiserte Weber Mengers forsøk på å avlede økonomiske lover av psykofysikken, men uten å benekte verdien av abstrakte nyklassiske modeller. Riktig forstått er også disse "idealtyper". Ifølge Mjøseth mener han at det sosialøkonomiske synspunktet nødvendiggjør et ""ensidig materialistisk synspunkt": Denne ensidigheten er ingen glipp som skal utbedres ved noen fullstendig detaljbeskrivelse av den historiske virkelighet. Det er tvertimot et bevisst metodisk prinsipp, som gjelder "helt alment for erkjennelsen av kulturvirkeligheten" (GWL,170). Det er her Weber vender seg definitivt mot den historiske skolen, og i den forbindelse søker han hjelp fra filosofen Heinrich Rickert. Rickert er som nevnt nykantianer, og menneskenes virkelighet er derfor forstått som kategorialt utformet av forstanden, og derfor et utvalg og en abstraksjon fra det flytende mangfold. Bare slike former begrepsdannelse som gir objektiv erkjenelse er vitenskapelige."
Webers bruk av Rickert er delvis en legitimering av den abstrakte metode i den grad vi tar den Kantianske epistmologi alvorlig, men det legitimerer ikke det spesielle utvalg som foretas; gjennom et såkalt "bevisst metodisk prinsipp som gjelder allment for kulturvitenskapene"; som forutsetter "et ensidig materialistisk synspunkt" som nevnt ovenfor blant annet under beskrivelsen av rasjonalistene. Jeg repeterer Mjøseth: "Det er her Weber vender seg definitivt mot den historiske skolen, og det er her han søker hjelp...", og ender med idealtypen som metode og dermed nettopp den oppsplitting av mennesket som Schmoller vendte seg mot.
Weber søker å løse de metodologiske problemer han har funnet i sitt opprydningsarbeid i forhold til den pågående vitenskapelige praksis. Han understreker sin begrensning som fagmann og griper derfor til fagfilosofen Rickerts meninger om kulturvitenskapenes logikk; den anvender idealtyper som metodologisk redskap uten at en er klar over det. Dette er ifølge Mjøseth et "hint om at vitenskapenes arbeidsmetoder har sammenheng med en spesiell samfunnsmessig utvikling. ... Weber mener at rasjonelle vitenskap og vitenskapelig arbeidsdeling er spesielt for den vestlige kapitalismen, og denne utviklingen er nært bundet til det moderne byråkratiet. ... -Det er således treffende når det fastslås at for Weber var metoderefleksjon samtidig refleksjon over vitenskapens sosiale status og omvendt. ... det metoden skal brukes til å forske i ikke er utvendig eller uten forbindelse til metoden selv. ... Han fastslår gjentatte ganger at hans metodologiske polemikk ikke representerer noe annet enn å prøve ut anvendbarheten av Rickerts erkjennelses- og vitenskapsteori innenfor kulturvitenskapenes problemområder."
Dette intime forholdet mellom ontologi og metodologi er også hevdet flere steder i denne oppgave.
"På grunn av naturvitenskapenes store nyvinninger omkring århundreskiftet var det sterke tendenser til å hevde at historien ikke kunne gjøre krav på å være noen eksakt vitenskap, dens oppgaver ble ansett som rent beskrivende. Heinrich Rickerts viktigste prosjekt var å undersøke dette nærmere: er historie mulig som vitenskap? Nykantianeren Rickerts undersøkelse av dette skjer på basis av en typisk "kantiansk" epistemologi: utgangspunktet er et strikt skille mellom subjekt og objekt: det atomiserte subjekt står overfor en omverden av uendelig mangfold. Virkeligheten besitter ingen "ontologisk struktur"," Dette er reinspikka nominalisme! Utgangspunktet for at Weber kan bruke dette begrepet om idealtypen er -som Mjøseth her er inne på, hans nominalistiske og dermed instrumentalistiske begreps- og teoriforståelse og derfor en utvendig og derfor materialistisk virkelighets-forståelse. I tråd med dette har bruken og forståelsen av begrepet (her: idealtypen) en løsrevet eksistens ift virkeligheten. Det blir dermed legitimt å abstrahere vekk alt annet enn economic man.
Schumpeter synes her å ha ganske rett i sin vurdering av Weber som tilsier at vi burde ha plassert ham i kapitlet om den rasjonalistiske tradisjon når det gjelder metode -om ikke tema, noe som hittil ha hatt sammenheng. Men altså Schumpeter om Weber: "economic theory in the traditional sense is not ruled out. ... he saw no objection to what economic theorists actually did, though he disagreed with them on what they thought they were doing, that is, on the epistemological interpretation of the procedure."
I objektivitetsessayet reserverer Weber seg også overfor den andre part i metodestriden og mener at ""Mengers "naturalistiske feiltakelse" er troen på at økonomien som kulturvitenskap har til oppgave å stille opp "allmene lovmessigheter". Men hvor mange allmene lover man enn etablerer, så kan man ifølge Weber aldri erstatte den spesifikt kulturvitenskapelige erkjennelse, som består i forståelse og kausal forklaring av individuelle fakta" (GWL,177)." Når det gjelder dette skillet kultur/naturvitenskap, så hevder blant annet nykantianeren Windelband dette skillet ved at Kants lære skal være begrenset til natur-vitenskapene, og at kultur-vitenskapene krever en annen tenkning. Ikke-kantianere innen den tyske idealismen hevder at dette skillet mellom natur- og kulturvitenskap er kunstig idet naturen da forstås mekanistisk mens den bør forstås på linje med kultur-vitenskapene.
Schumpeter vurderer avsluttningsvis Weber slik: "Indeed he was not really an economist at all. ... His work and teaching had much to do with the emergence of Economic Sociology in the sense of economic institutions, the recognition of which as a distinct field clarifies so many "methodological issues." "
9: KARL MARX:
En liten sammenlikning med Marx` metode kan sette den historiske skole i et klarere lys, og vise hvor egenartet den var.
Marx var samtidig med den eldre historiske skole, og hadde mye av den samme bakgrunn og innfallsvinkel som historistene. Han så økonomien i et historisk lys først og fremst, og dannet en sosial og økonomisk utvikingsteori. Han hadde som Smith og Ricardo tildels et institusjonelt utgangspunkt, men søkte å forene samfunnsvitenskapene i beskrivelsen. Roll blant annet hevder imidlertid at hans sosiologi var svært grovkornet, og på bakgrunn av hans bruk av economic man som idealtype kan en si seg enig.
Han så den klassiske læren som historisk relativ. Dette har han felles med historistene. Derimot står han nærmere klassikerne på andre områder; det helt sentrale er at han hevdet idealet om sosialvitenskaper med samme presisjonsnivå som naturvitenskapene (også Roscher); han trodde på muligheten av å etablere sosiale lovmessigheter (også Roscher); han abstraherte i stor utstrekning med blant annet det resultat at han beholdt economic man begrepet. Han betraktet forøvrig Roscher som en overflatisk empirist og "vulgærøkonom", i motsetning til hvordan vi har sett Ekelund og Hébert hyllet Roscher.
Roll hevder at hans verk evner den samme integrasjon av historisk bekrivelse, økonomisk analyse og teorihistorie som bare få andre økonomer har evnet, for eksempel Steuart, Smith, Marshall, og tildels Schumpeter og Keynes. Marx har på den annen side i høy grad inspirert den yngre historiske skole, kanskje særlig Sombart og Weber. (Weber erklærer seg i tradisjonen fra både Marx og Roscher)
En historistisk kritikk av Marx ville nettopp gå på hans strenge påstander om utviklingsforløp og skjematiske og enkle klassifikasjoner, -som forøvrig har vist seg henholdvis å ikke å holde stikk eller å være lite anvendbare med tiden. Liksom klassikerne bygger han på tvilsomme postulater som han så arbeider logisk videre ut fra; economic man som basis for klasseinteressene, dessuten den liberalistiske (John Locke) arbeidsverdi-læren som basis for merverditeorien og kapital- og produktivitetsteori. En kort beskrivelse av Marx vil derfor være "en historisk orientert klassiker" som Steuart og Smith, men mer radikal.
Vi kan derfor si at om han var mer radikal i sin politiske filosofi enn historistene, så var han mer konservativ i sin vitenskapsfilosofi. Dette kan ha sammenheng med påvirkning fra tendensen på hans bosted, London, og at mer raffinerte utgaver av historismen kom etter hans tid.
Metodologisk er det derfor mer innsikt å hente i et studie av den historiske skolen enn av å studere Marx` metode ettersom denne ligger nærmere "mainstream".
10: EN LOGISK OVERSIKT I RESONNEMENTET:
Min framstilling er basert på Schumpeters idet han er den eneste som har en logisk ordnet framstilling av den historiske skoles resonnement, -av de framstillinger jeg har lest. Andre benytter seg kun av rene opplistinger av særtrekk ved denne skolen.
Historismens utgangspunkt og endepunkt er den praktiske økonomiske politikk; en reagerer intuitivt negativt på utslag av liberalismen og søker så å begrunne dette. Dette skjer ved henvisning til metode og etikk. Ved bruk av alternativ metode og etikk søker en så å begrunne alternativ økonomisk politikk.
Min forståelse av den historiske skoles tankegang er slik: Ut fra et helhetssyn har en mål, og velger dertil et middel; en metode:
Innen historismen reagerer en på den mekanistisk pregede ensidigheten i den den liberale økonomi i teori og praksis: En ønsker motsatt denne å legge større vekt på de etiske og dermed sosiale sidene i mennesket, samfunnet og økonomien. Dermed framstår ikke økonomiens mål lenger som noe en kan tvinge inn i abstrakte mekanistiske former; et mål som det nasjonale felleskapets indre styrke beror også på moralske kvaliteter som ikke lar seg beskrive på en slik måte. Vår egen A.M.Schweigaard, kalt "materialismens yppersteprest" av samtidige, så faktisk det materielle mål som underordnet dette moralske mål; formålet for den materielle vekst var å forbedre den moralske og kulturelle standard i folket; det materielle var et middel intet mål i seg selv.
En ser derfor økonomi som en kulturvitenskap som pr definisjon er en moralsk vitenskap (som også klassikerne og blant annet Keynes kalte den) som har andre egenskaper enn naturvitenskapene. Derfor må en anvende andre metoder enn naturvitenskapenes formalistiske forenklinger (abstraksjoner -omvendt Mill`s konklusjon med samme begrunnelse) som ikke får inn dette element: Mennesket liksom samfunn og økonomi må ses i sin helhet, ikke bare som egoistisk. Denne helhet må inn i teorien, -ikke bare komme inn etterpå når teorien skal anvendes på praksis slik den rasjonalistiske skole vil, da er det for sent. Nå skiller riktignok flere rasjonalister mellom ren- og anvendt teori, og tillater altså at den anvendte teori skal omfatte såkalt ikke-økonomiske motiver, og i den grad rasjonalistene baserer seg på anvendt teori framfor ren teori alene er historistenes kritikk overflødig. Imidlertid kan en også spørre seg om ikke grunnen til å dele teorien i to er at dette muliggjør en streng formalisering av ren teori og at dette lett medfører at anvendt teori blir ansett som uvitenskapelig i og med sitt fundament i mer verbale utrykksformer, og dermed mer dialektiske, løsere, tvetydige og holistiske karakter idet begrepene viser til hverandre.
Striden om synet på økonomi som natur- eller kulturvitenskap er et utslag av ulike syn på begrensningen av den økonomiske sfære. Det er med andre ord tale om bestemmelse av grenser for det økonomiske system, evt. om synet på økonomi som åpen eller lukket system. Som N.Georgescu-Roegen sier i det konkluderende kapittel i avsnittet "The Boundaries of the Economic Process.": "The problem was implicitly first raised by the German historical school, ... The boundaries of actual objects and, especially, events are dialectical penumbras. ... even natural science do not have rigidly fixed and sharply drawn frontiers. There is no reason for economics to constitute an exception in this respect. On the contrary, everything tends to show that the economic domain is surrounded by a dialectical penumbra far wider than than that of any natural science. Within this wide penumbra ... the economic intertwines with the social and political. How could we otherwise account for the ... tremendous difference in economic development ... if not by difference in social and political factors."
En annen vinkling på det samme problem er det følgende: En sentral motsetning mellom rasjonalister og historister er at mens de siste isolerer grupper av fakta i tid og rom og søker å redegjøre for dem liksom klassikerene, så isolerer rasjonalistene enkelte motiv og måler dem og deres lover, dette er altså et studie mer av en type handlings-holdning enn av et emneområde. I redegjørelsen trekker historismen inn alle tenkelige betydningsfulle forhold fra sparing til religion, med andre ord også forhold av ikke-økonomisk karakter. Altså: rasjonalister isolerer motiver mens historister isolerer i tid og rom. Hvis det kan sies at avstand i tid og rom er mindre betydningsfullt enn avstand i motiv, så er rasjonalismen mindre realistisk, virkelighetsnær enn historismen.......
Rasjonalistenes isolasjon av enkelte motiv gjør det mulig å se økonomiske forhold isolert fra etikk. Faktisk utelukker en dem bevisst ved i alle fall i praksis bare å se på såkalt egoistiske motiv. Dermed blir det naturlig å anse forhold som en vanligvis forstår som ikke-økonomiske som likevel legitime for økonomisk undersøkelse fordi de aktuelle motivene også opptrer her, derfor også undersøkelser som "The economics of toothbrushing" og "The economics of child-rearing".
De ikke-økonomiske forhold trekkes dermed inn i analysen på ulikt vis; av historistene som forklaringsårsaker til det økonomiske, og av rasjonalistene som det som skal forklares av økonomien eller mer korrekt av den økonomiske metode, eller i praksis som utslag av, forårsaket av én type motiv: egoisme. De ikke-økonomiske faktorene ser rasjonalistene som et tilfelle av Galileis friksjon. Ettersom denne friksjonen på det sosiale område som Roll sier ikke lar seg måle (eller forutsies), så kan disse ikke innlemmes i ren teori (matematisk behandling av egoismen), men må utsettes til skjønnsmessig behandling i den anvendte teori på de enkelte fagfelt.
Slik peker begge tilnærminger utover det snevre økonomiske område, men den rasjonalistiske metode leder i større grad til en fagimperialistisk holdning som legger hele samfunns-vitenskapen under den økonomiske metode eller -studie, -eller én type motivasjon: egoismen (diplomatisk kalt "det økonomiske motiv"). Den historistiske metode inntar et mer ydmykt standpunkt idet en påpeker økonomiens avhengighet av det øvrige samfunn og i prinsippet -natur.
Historistenes avgrensning av en undersøkelse går derimot ikke på de motiver som tenkes undersøkt, men gir seg av materialet som et saksområde; I en monografi slik avgrenset i tid og i rom evner en å se helheten og dermed gjøre framstillingen realistisk. Fordi samfunnsprosessen er noe som skjer over tid, -er en historisk hendelse, vil en bare kunne nærme seg en realistisk framstilling og dermed få øye på helheten ved å vurdere historisk. Blant annet derfor karakteriserte Schmoller sin metode som etisk-historisk.
Dette innebærer et annet syn på hva vitenskaplig aktivitet og etablering er, og av hva "lover" innebærer for samfunnsfagene, såvel som et annet syn på hva vitenskaplig aktivitet kan bibringe menneskeheten på disse områder. Det er ikke som i naturvitenskapene tale om å etablere allmene lover, men om å forstå individuelle tilfeller, -med andre ord ideografisk vs nomotetisk vitenskap. Økonomisk vitenskap har ikke som oppgave å lage prognoser, -idet det er umulig, men å utvikle økonomens intuitive følsomhet for sitt studiefelt. Dermed er historismen også en påpekning av at forskerens innsikt også er avhengig av forskerens egen personlighets-utvikling (blant annet på det etiske området) og dermed forsknings-deltagelsens karakter i forskningsfeltet for eksempel med hensyn til dialog vs manipulering eller med hensyn på deltakelse vs observasjon. I tråd med dette har den historiske metode da også ofte blitt kalt etnologisk.
Den motsatte -ideelt sett rent observerende tendens, fører til at virkeligheten blir opplevd som mekanistisk, det vil si mer eller mindre uten sitt rike mangfold av kvaliteter; evnen til å fatte nyanser drepes og derved svekkes vår evne til dypere opplevelse og erkjennelse av virkeligheten.
Ikke alle økonomiske historister så det slik, men i sin mest rendyrkede versjon forholdt det seg slik. -Denne tankegang springer ut fra den tyske romantikk , hovedgrenen av den tyske idealistiske filosofi som inspirerte utallige tenkere og blant annet ble på sin måte videreutviklet av nykantianerne Windelband og senere Rickert som igjen inspirerte Weber.
Historismen har tilsynelatende paradoksalt nok sterkt slektskap med positivismen epistemologisk sett. Positivismen inspirerte sterkt store deler av den britiske historiske skole (Ingram, Cunningham, J.S.Mill). Motsatt rasjonalismen er de begge empirister, og hevder derfor induktiv metode som ledende. Vel er det stor forskjell mellom for eksempel Dilthey og Comte, men de står samlet mot rasjonalismen. Vektleggingen av den induktive metode har store konsekvenser.
Den induktive metode tar utgangspunkt i spesielle erfaringer i motsetning til rasjonalistene som tar utgangspunkt i generelle erfaringer. Mens rasjonalistene derfor kan hevde universell gyldighet for sine teorier og deres utledninger kan empiristene bare hevde relativ gyldighet for sine teorier, og må derfor ved enhvert tilfelle foreta feltstudier av de aktuelle spesielle forhold (liksom antropologene eller etnologene).
N.Georgescu-Roegen har likevel rett når han hevder at "at bottom the Streit (i.e. the fight) was about the claim that it is possible to construct a universally valid theory" Dette er et resultat av det epistemologisk valget mellom induksjon vs deduksjon og videre av striden mellom nominalisme og realisme hvor nominalismen nettopp krever generalisering.
Nå skiller historismen og positivismen lag særlig i synet på karakteren av teori. Positivismen insisterer i stor grad på muligheten av kvantifisering av teorien og har således opptatt i seg et sterkt og ledende nominalistisk og rasjonalistisk element som i stor grad virker begrensende på hvilke forhold som er legitime å behandle. På den annen side hevdet positivismens "far" Comte nettopp samfunnsfagenes enhet og indre avhengighet innenfor det sosiale "helhetsfaget" sosiologi, men han hevdet at dette -i overensstemmelse med det første punkt, skulle skje ved hjelp av sosial-statistikk i form av utarbeidelse av lover om konstante forbindelser gjennom ordning og beskrivelse av erfaringsgivne fakta -det vil si. sansedata.
Historismen framstår dermed som den mest rendyrkede empirisme i og med sin annerkjennelse også av de forhold som ikke lar seg beskrive aritmomorfisk (numerisk), men som lar seg beskrive dialektisk (ikke-diskret).
Paradoksalt framstår også denne form for empirisme som den epistemologiske retning innen økonomisk teori som ivaretar den største respekt for fornuften (det rasjonelle element) i og med:
1: overfor den snevre empirismen; positivismen: verdsetting av fornuftens evne til intuitivt å fatte indre sammenhenger i fenomen-verdenen gjennom aktuell kontakt med den.
2: overfor positivismen og den mekanistiske retning i rasjonalismen (Ricardo-Walras); sin verdsetting av også andre begrep enn de aritmomorfe; de kvalitative- og meningsladde-.
3: overfor den mer kvalitativt orienterte rasjonalismen (Hayek, Mises): sin tro på tenkningens evne til å fatte den aktuelle verden gjennom aktuell kontakt med verden; mens derimot rasjonalisten hevder innsikt løsrevet fra verden formellt i ettertanken.
Disse ulike syn på vitenskaplighet i sosialfagene hadde også praktiske konsekvenser, og var i høyeste grad ment slik; Rasjonalistene ønsket å utvikle en objektiv vitenskap uten samfunnsmessige bindinger, men som nevnt i kapitlet om "rasjonalismens nomative grunn" var dette knapt tilfelle i utgangspunktet, og med den liberalistiske politikk, som for eksempel Roll framhever at klassikerne anbefalte, så kan en knapt si det ble slik i praksis heller.
Historistene ønsket å bruke sin viten til veiledning i samfunnsspørsmål og så anvendbarheten som det fremste mål med teorien, mens rasjonalistene lot dette komme i annen rekke. Dermed kommer nok et skille til syne; historistenes understrekning av fagets anvendbarhet krevde også at fagets formål kom til overflaten og måtte debateres. Dettevar ikke i den grad nødvendig for rasjonalistene ettersom de tilsynelatende begrenset seg til den intellektuelle registrering av den økonomiske verden. I den grad de beskjeftiget seg med "anvendt teori" måtte de imidlertid ta dette inn over seg, men som kjent var anvendt teori et nedprioritert område for mange rasjonalistiske økonomer. Historistene måtte ta stilling til ønskeligheten av ulike politiske mål og ulike politiske konsekvenser av sine anbefalinger. De ble med andre ord nødt til å politisere vitenskapen som konsekvens av å vitenskapliggjøre politikken, men de gjorde dette med vitende og vidd i større grad enn rasjonalistene.
At rasjonalistene orienterte seg mot å perfeksjonere ren teori, mens historistene var opptatt av økonomisk historie og anvendt teori er ytterliger et forhold som trekker i den samme retning..
11: VURDERINGER:
Hanisch (s141) hevder at den tyske historisme i like høy grad var tysk som klassisismen var engelsk. Som vi skal se i neste kapittel om britisk historisme (og videre om vi hadde innlemmet et kapittel om amerikansk institusjonalisme) er dette en sannhet med modifikasjoner. Historisk, institusjonell og etisk vinkling finner vi i alle land, men det spesielle i Tyskland var først at tendensen ble dominerende som hadde med Tysklands sosioøkonomiske posisjon å gjøre. Dernest var det spesielle med tysk historisme at det tross alt var en særegen tenkemåte som ikke kan forstås om en ikke har den tyske filosofiske tradisjon i bakhodet. Den form for empirisme som utviklet seg sto i skarp kontrast til den engelske og særlig den franske empirisme: positivismen; en rasjonalistisk innsnevret empirisme. Denne striden har derfor meget å fortelle oss om prinsipper for metode og mål innen den økonomiske vitenskap.
Schumpeter vurderer historismens bakgrunn slik: "the roots of both the work done and of the program are to be found exclusively in the German past: the high level of historiographie; the widespread respect for the historical fact; the low level of theoretical economics; the lack of respect for its values; the suppreme importance attributed to the state; the small importance attributed to everything else.." (!!!)
FAGLIG INNFLYTELSE:
Den historiske skole var typisk for Tyskland i det 19. århundre, men hadde ifølge de fleste kommentatorer liten innflytelse ellers. Dens krav om et mer fullstendig syn på atferd tilskyndet sosiologisk- og sosial historie i Frankrike, og i U.S.A. inspirerte den institusjonalismen gjennom Thorstein Veblen. Videre ble den allerede eksisterende historistiske tendens i England og Irland oppildnet, og også i Norge ble den tilsvarende posisjon styrket ved Schweigaard og Aschehoug.
Schumpeter skriver "so far we have been dealing with a specifically German phenomenon that grew out of specifically german roots and displayed typically german strenghts and weaknesses. Of course, some of the factors that account for the rise of the German school were ubiquitous. Moreover, in every country there were other factors that favored parallel movements -Comtism was one of the most important of these. Finally, the work of the German school was far too important to remain without influence on the course of things in other countries. Nevertheless, it is important to realize that these parallel movements, though similar, were yet essentially different; that they owed less to the German example than one might be tenpted to suppose; and that, with the possible exeption of American Institutionalism, none of them was strong enough to cause a break in traditions and to redirect research, partly because that tradition was stronger and more ably defended."
Eklund og Hèbert hevder at mesteparten av kritikken mot klassikerne fram til midten av 1800 tallet ikke såret denne særlig, men avviker noe fra Schumpeter med det følgende: "One form of methodological critisism did make significant inroads into economics, however -the historical movement.. The German variant was prior to its English counterpart and to some extent had different influence. German historicism constituted a milder form of critisism than Marxian economics. ... The British variant of historicism was not unrelated to its German strain, but its impact was more forcefully felt on neoclassical British economics and on American Institutionalism. ... Both William S.Jevons and Alfred Marshall made important concessions to the historisist point of view. Moreover a number of the organizers of the American Economic Association (founded in 1866), in particular Richard T.Ely, its first secretary, were educated in Germany under the aegis of the historisists. The significance of the movement, therefore, should not be taken lightly, even if the major methodological issues raised by the historicists (regarding induction and deduction) were sometimes based on a misunderstanding of logical processes."
At noen har misforstått er jo trolig, hvem det er er en annen sak: For historismen som helhet gjaldt dette et ønske om å etablere eventuelle aksiomer ved ytre empiri istedetfor ved introspeksjon, og dessuten en motstand mot å forveksle empirisk årsak med rasjonalistisk logisk følge. Georgescu-Roegen skriver at dette er en gammel synd i europeisk tankegang: "There is no exaggeration in saying that the distinctive feature of Greek thought was its obsessive preoccupation with "why?"
But this obsession does not suffice by itself to explain the marriage of Logic and science in Greek thought. The marriage was possible bacause of one peculiar confusion: between "the why" and "the formal ground," that is between causa materialis and causa formalis. The symptom is obvious in Aristotle`s bringing them together in his four types of causes, and even more so in our using explanation in two distinct senses, each related to one of the causae just mentioned. "
VURDERINGER AV DET TEORETISKE BIDRAG:
Eklund og Hèbert fortsetter i samme sporet i sitt konkluderende kapittel; "It was on the intellectual front that their failures were most obvious. Not only did they fail to discover the laws of historical development; they also failed in their attempt to establish an historical method. Although they strongly supported fact-finding, their quantitive data were not assembled in such a way as to verify economic theory but rather to speak for themselves. This was a futile undertaking because there can be no meaningful measurement without theory. (nok en gang: "teori" i rasjonalistisk og mekanistisk forstand, AMD) ... Roscher, perhabs more than any member of the historical school, seemed aware of the symbiotic nature of theory and facts. He noted: "It is evident, that, of statistics in general, economic statistics constitute a chief part, and precisely the part most accessible to numerical treatment. As these economic statistics need to be always directed by the light of Political Economy, they also furnish it with rich materials for the continuation of its structure, and for the strengthening of such foundations as it already has. They are, moreover, the indispensable condition of the application of economic theorems to practice" (Principles, pp.94-95).
Not so long ago a similar concern was expressed by Wassily Leontieff in his presedential address to the American Economic Association. Leontieff warned that "the weak and all too slowly growing empirical foundation (of economics) clearly cannot support the proliferating superstructure of pure, or should I say, speculative, economic theory" ("Theoretical Assumptions and Nonobserved Facts, p.1). It is almost as though Leontieff (who was since to become a Nobel laureate) was warning that contemporary economic theory may yet have to pay dearly for neglecting the saner and less extreme messages of the historisist doctrine."
Sitatet of Roscher underbygger ikke helt E&H`s angrep på historismens empiriske orientering ettersom det eksplisitt understreker empiriens betydning for teorien. Når Roscher på den annen side anser at "economic statistics need to be always directed by the light of Political Economy", så betyr ikke det nødvendigvis at han med "politisk økonomi" mener "teori" i samme mekanistiske forstand som rasjonalistene.
Når det gjelder påstanden om at empirien skulle verifisere teorien: "their quantitive data were not assembled in such a way as to verify economic theory" så er dette en kritikk som ikke rammer historismen helt, ettersom den så det som empiriens primære mål å danne et grunnlag for å etablere (mer konkret) teori snarere enn å verifisere teori som er rasjonalistisk dannet slik klassikerne og deres etterfølgere så det. Som nevnt annetsteds ønsket en i realistisk tradisjon snarere å etablere teori som kunne gi innsikt i indre sammenhenger enn å etablere teori som en kunne dedusere mekanistisk fra for så å verifisere evt. falsifisere dette på en utvendig statistisk måte.
At disse kvantitative data istedet skulle "speak for themselves" og at dermed "This was a futile undertaking because there can be no meaningful measurement without theory." høres ut som en rimelig kritikk så lenge vi glemmer at den tyske historismen hørte hjemme i Europas sannsynligvis sterkeste teoretiske miljø som hadde skarp brodd mot slike positivistiske standpunkt, og derfor ikke bare var klar over dette, men også var klar over farene ved å la teoretiske forutinntakelser lede forskningen, en la derfor vekt på å gjøre disse eksplisitte for publikum slik Gunnar Myrdal senere insisterte på.
Schumpeter vurderer metodestriden slik: "In spite of some contributions toward clarification of logical backgrounds, the history of this litterature is substantially a history of wasted energies, which could have been better put to use.
Since there cannot be any serious question either about the basic importance of historical research in a science that deals within a historical process or about the necessity of developing a set of analytical tools... the controversy, like all such controversies, might well seem to be wholly pointless. This impression is strengthened by the surprising fact that ... neither party really did question its opponent`s position outright. The quarrel was about precedence and relative importance and might have been settled by allowing every type of work to find the place to which its weight entitled it." Som vi har nevnt annetsteds kan denne vurderingen av fortrinn og relativ viktighet anta så forskjellige vurderinger at vi får diametralt motsatte standpunkter. Da er det faktisk blitt en svært viktig debatt, men det bør den jo i alle tilfelle være.
Schumpeter mener for det første at alle slike motsetninger inneholder gjensidige misforståelser som særlig forsterkes innen økonomi idet faget er så upresist slik at en lett kommer i skade for -som don Quixote; å bekjempe harmløse vindmøller i den tro at de er fiendtlige festninger. Dessuten mener han de metodologiske slag ofte er treffninger mellom temperamenter og intellektuelle lynner og interesser. Han foreslår istedet at vi har bruk for begge typer, og derfor må verdsette dem begge. For det tredje mener han at ekte skoler er sosiologiske virkeligheter med egne strukturer og kulturer som forsvarer seg mot fiendtlige parter. I striden smykker begge parter seg med gjetord som empirisk, realistisk, moderne, eksakt og skjeller ut motparten med bannord som spekulativ, gagnløs og underordnet.
Roll skriver om den sakte hendøen av den historiske metode som besto i en oppvurdering av totalitets-arbeidet og en tilsvarende nedvurdering av enkelt-vitenskapenes arbeid:
"But this view soon disappeared and all that remained was an emphasis on the intimate interaction between the different branches of social life which made it impossible for one social science to come anywhere near exhausting the field. There also remained the stimulus to detailed historical research. .. which, after all, enlightened theorists had always understood and appreciated.
In its native country the Methodenstreit gradually petered out for lack of any substantial points of disagreement. Tacitly, the indispensability of both branches of economic inquiry, the historical-realistic and the abstract-analytical, was mutually admitted, even though there remained a difference of emphasis which is still present today."
BARE OVERFLATISK EMPIRISME?:
Den historiske skoles bidrag til økonomisk tenkning har i ettertid blitt sterkt kritisert på de fleste hold. Den har blitt avskrevet som katastrofal for vitenskapen idet en har oppfattet den slik som Marx oppfattet det, som teorifiendtlig og overflatisk empirisme . I Unescos bok: "Main trends of research in the social and human sciences", finner vi denne ekstremt negative vurderingen:
"In the words of Hayek (cf Science and the Study of Society), the extreme proponents ended up by taking a position which no longer depended on either theory or history: repudiating any theory that organizes the facts into particular structures or tendencies, they produced innumerable monographs which have rarely been used, even by historians...if generalization is entirely ruled out history, too, ultimately ceases to be a science." Det påstås i samme bok at "there was an urgent need for a pragmatic type of economic analysis. ... there was a need for an economic technology. ... the approach of the historical school was much too abstract. Life had left it and its theories behind." Gustafson (s.11) påpeker nettopp det samme om klassisismen, Marx og spesielt om marginalismen, slik at argumentet om hva som hadde praktisk relevans synes ikke å tjene andre noe bedre.
Ut fra hva vi sier i kapitlet om rasjonalismen, avsnittet om generalisering og om abstraksjon vitner (det implisitte) utsagnet om at historismen utradere generalisering, om at en ikke har forstått en av de grunnleggende motsetningen i vitenskaps-teorien som blant annet har ledet til en negativ innstilling til den hypotetisk-deduktive metode. Ut fra hva vi generelt har sagt om den historiske skoles motiv virker utsagnet om historismen som for abstrakt spesielt virkelighets-fjernt, rent bortsett fra at det slår det forrige utsagnet ihjel.
Schefold skriver i samme ånd som Schumpeter: "It is nowadays generally agreed that Schmollers influence on the development of the economic sciences in Germany was rather unfortunate: it contributed to the neglect of economic theory in Germany for a full half century. Neither Schmoller nor his pupils achieved their goal of building a new theory based on the historical materials they collected, however valuable it was. Schmollers main work, the Grundrisse (1900; 1904) remained rather traditional in its theoretical part -the treatment of value and prices was not to far away from mainstream neoclassical economics - and constituted all in all a rather incoherent analysis. Perhabs this was the main reason why Schmoller`s work and with it the historical school was to fall into oblivion in Germany soon after his death."
Schefold er imidlertid ikke like endidig som Schumpeter i sin vurdering: "..the Methodenstreit (struggle over methods)..
occupied two generations of German speaking economists, produced a vast litterature and was perceived essentially as "a history of wasted energies" (Schumpeter) by theoretical economists of the next generation. However, it may also be viewed as the expression of the endevour to preserve seminal insights into the historical and changing nature of economic and social phenomena against simplified and mechanistic views of "rational" behaviour, and as such it had important consequences for the development of neighbouring disciplines, especially sociology."
Schumpeter er ikke nådig i en av sine beskrivelser av den historiske skole der han hevder at "The majority of the German critics, however -those of the genuine historical school- cannot have had much first hand knowledge of Mill or of the "classics" in general, for it is hard to believe that if they had they could have misunderstood Millian methodology as completely as they wrote. And, considering their absorption in a research program of their own, this is after all not so difficult to understand." Schumpeter belegger ikke denne påstanden, og sier imidlertid intet om på hvilken måte historistene misforsto klassikerne. Forøvrig så vurderer både Schumpeter såvel som Ekelund og Hébert det slik at Roschers arbeide i økonomisk teori-historie som det beste som til da hadde vært foretatt overhodet. Ettersom Roscher var hoved-foregangsmannen i den historistiske tradisjon med særlig stor innflytelse, virker Schumpeters utsagn noe underlig. En kan kanskje spørre seg om ikke Schumpeter har misforstått noe av hva historistene egentlig ville? Hva de for eksempel mente med teori..., og mer grunnleggende hva de så som sosialøkonomiens oppgave....
LITT POSITIVE VURDERINGER:
Til slutt vil jeg ha med en vurdering i ettertid av en av samtidens mest kritiske og -nyskapende økonomer, forøvrig en Schumpeter-elev, matematikeren Nicolas Georgescu-Roegen:
"4. Economics and Man. Arithmomorphic models, to repeat, are indispensible in economics, no less than in other scientific domains. That does not mean they can do all there is to be done in economics. For, as Schrödinger argued in the case of biological life, the difficulty in the subject of economics does not lie in the mathematics it needs, but in the fact that the subject itself is "much too involved to be fully accessible to mathematics" And what makes this subject not fully amenable to mathematics is the role cultural propensities play in the economic process. Indeed, if man`s economic actions were independent of his cultural propensities, there would be no way to account for the immense variability of the economic pattern with time and locality.
The well known conflict between standard economics and all other schools of thought is a striking illustration in point. The conflict stemmed from the cultural differences between the economic process known to one school and that known to another. Nothing is more natural than the inability of the standard economists to understand their German colleagues who insisted of bringing such "obscurantist" ideas as Geist or Weltanschauung into the economic science. On the other hand, it was equally normal for the German school to reject an idea which reduces the economic process to a mechanical analogue.
The much better faring of standard economics notwithstanding, it is the position of the historical school that is fundamentally the correct one. The point seems to be winning in conscent, however tacit, of an increasing number of economists. And perhabs it is not too involved after all."
(se også avsnitt om "Matematikken" i kapittel IV)
Som nevnt i kapitlet om rasjonalisme, avsnittet om formalismens grunnlag i nominalismen skrev G-R at en vitenskap høyeste mål var å etablere lver om utvikling, ikke å danne en mekanisk represntasjon av sitt område, og at en for å makte dette måtte ta utgangspunkt i Aristoteles. Nettopp dette gjorde jo historistene gjennom å ta utgangpunkt i Hegel slik Ekelund og Hébert hevder (vi repeter fra fra avsnittet om den samfunnsvitenskaplige bakgrunn): "Indeed, Hegelian philosophy permeated practically all aspects of German social thought in the nineteenth century," og: "A strained interpretation of Roscher, for example, is not required to find Hegelian notions on history, which Hegel viewed as a continous unfolding of selfrevealed purpose in phenomena external to individuals. Hegel`s stress upon evolving ideas as the motive force for changes in social organisation is implicit in most of the German radical litterature, including the historicist movement. It figures centrally in Friedrich List`s doctrine of the succession of states, for example, which was developed as early as 1845 including that of Marx and the romantics."
I det konkluderende kapittel i avsnittet "The Boundaries of the Economic Process." sier Georgescu-Roegen: "The problem was implicitly first raised by the German historical school."
Hanisch gir den følgende vurdering av metodestriden og historistene: "Begge parter måtte vedgå at det den andre drev med hadde noe for seg, men de prioriterte forskjellig. Teoretikerne la hovedvekten på presise begreper, eksplistitte forutsetninger og følgeriktige sluttninger. Historikerne var mer opptatt av at det som ble sagt, skulle være i overensstemmelse med virkeligheten og så med skepsis på abstrakte, generelle teorier. I praksis kom også disse til å "teoretisere", men utvilsomt på et noe mer konkret nivå. Teoriene var i ganske annen grad knyttet til spesielle, historiske og institusjonelle forhold.
Historisk orienterte økonomer kom til å yte en meget viktig innsats på områder som langt på vei ble forsømt av de neoklassiske økonomene. De utførte f.eks. omhyggelige, empiriske studier av konjunkturfenomenet. En av Schmollers elever, Arthur Spiethof, spilte en nøkkelrolle ved utviklingen av den moderne konjunkturoppfattningen. Interessant nok kom de i meget betydelig grad til å bidra i utformingen av nyere normer for den økonomiske politikken, tildels som et resultat av kritikken mot de liberalistiske doktriner. Således tok de f.eks. avstand fra det klassiske begrepet om rettsstaten, der statens rolle er begrenset til å beskytte innbyggerne mot vold på liv og eiendom. I stedet utviklet de begrepet om kulturstaten, der det offentlige gis et langt videre ansvarsområde. Man kan gjerne si at de utviklet tanken om den aktive stat ca. 50 år før keynesianerne. Disse tankene fikk imidlertid bare begrenset respons i mange neoklassiske miljøer, tildels som en følge av Metodestriden."
Essensen i det Hanisch sier i det første avsnittet er at mens den ene part prioriterte formell logikk, så prioriterte den andre part feltstudier. At "Begge parter måtte vedgå at det den andre part drev med hadde noe for seg" er noe de nok var enige om i utgangspunktet; logikk eller empiri underslo ingen av dem, "men de prioriterte forskjellig.", og det er jo nettopp kjernen, og ingen uvesentlig kjerne ettersom konsekvensen kan være meget stor, særlig i enkelte utrerte tilfeller på begge sider. Som Ashley argumenterer i sin kommentar til marginalistenes kapital-kontrovers i begynnelsen av århundret; "Doubtless all the differences could be construed as differences of emphasis; but this is hardly reassuring, for the emphasis may differ so much as to give totally opposite impressions".
Et annet poeng er at de tilla empirien forskjellig rolle; mens rasjonalistene ville den skulle bidra til verifisering av rasjonalistiske teori (eller som idag: falsifisering), så ville historistene at den skulle være utgangspunkt for teoridanning mer i takt med Aristoteles-Bacon`s empirisme.
Daniel Fusfeld skriver i sin Palgrave-artikkel at die Methodenstreit "is one of the most important methodological debates in the history of economics. ... In addition to method, academic freedom and the role of the state were at issue. ... The Methodenstreit had a significant impact on the development of economics. Schmollers attack on the logical deductive method as inherently devoid of empirical content coincided with similar critiques by the British historians, John A.Hobson and the American institutionalists led by Thorstein Veblen. These critics forced the adherents of neoclassical economics to bring empirical studies more fully into the mainstream of economic thought and practice. After the Methodenstreit a combination of theory and empirical studies was almost universally accepted by economists as necessary.
Menger`s method of combining them was adopted, however. In the 20th century economics became increasingly a theoretic discipline based on "as if" assumptions, which are developed by rigorous logical methods to derive general propositions. Hypotheses about reality, derived from the general propositions, are then tested against empirical studies. Schmoller`s vision of an empirical discipline based on factual studies, in which generalisations are both derived from and tested against data as they are developed, remains among critics of the mainstream in a new battle of methods that has erupted a hundred years later."
12: EGEN VURDERING OG KRITIKK AV HISTORISMEN
Jeg har i denne oppgaven søkt å forstå og vise rasjonalismens og spesielt historismens bakgrunn og argumentasjon, og da må en kritikk av historismen også ta fatt i denne bakgrunn og begrunnelse. Dette blir lett en filosofisk debatt som jeg har vært inne på ved å kritisere rasjonalismens nominalistiske kilder, i kapittel IV. Ut fra et kritisk filosofisk standpunkt synes det som om realismen og følgelig historismen er mest konsistent. Det er ingen grunn til å ta denne diskusjonen to ganger, så jeg skal isteden forsøke meg på litt mer praktisk orientert kritikk. Vi kan dessuten undersøke i hvilken grad historismen makter å leve opp til et realistisk standpunkt idet den kan utarte til dens rake motsetning; positivisme, og denne er den ofte blitt forvekslet med.
Georgescu-Roegen følger ikke denne realistiske eller historistiske argumentasjonen helt ut i en fortolkende empirisme, men hevder at abstraksjon og dermed formalisering klart har en sentral posisjon i en sunn økonomisk vitenskap på grunn av dens evne til å forenkle og klargjøre (presisere) ressonnementer som den uformelle tenkning allerede har foretatt, og dermed kontrollere at denne ikke har feilet. Formalisering er ikke ment å være annet enn et hjelpemiddel for hva uformell- og fantaserende tenkning gjennom intuisjon allerede har spekulert seg fram til i sin praktiske (og teoretiske) erfaring med verden.
-Dette har forøvrig vært også moderne mer modell- og økonometrisk orienterte økonomers standpunkt slik som hos Frisch og Johansen.
Jeg er -på tross av alle de faremomenter som er påpekt i oppgaven, tilbøyelig til å være enig, men innser at dette kan skyldes min forutinntatthet overfor uvante tenkemåter slik realismen og den fortolkende empirisme virkelig er for meg og vår tid.
Vi kan i en kritikk av historismen ta utgangspunkt i den kritikk vi allerede har sett hos rasjonalistene fx Menger, Pareto og teorihistorikere som Schumpeter. Dessuten skal vi ta noe av kritikken fra Aschehoug på forskudd. Kritikken har som kritikken av rasjonalismen ofte noe for seg, men mister sin kraft når den blir ført for langt og blir overdreven og virkelighetsfjern. Tilsvarende er mye av kritikken basert på at nettopp historismens kvaliteter kan føres for langt slik at den blir doktrinær og uanvendelig.
De følgende to sider er en oppsummering av den kritikken av historismen som er referert i oppgavens fem kapitler, spesielt kapittel 1,2 og 5. De vil bare bli kort kommentert. Avsluttningsvis skal jeg forsøke å gi en kort praktisk orientert vurdering av rasjonalismen og historismen.
REPETISJON AV KRITIKK OG FORSØK PÅ EN DIALOG:
(parenteser gir henvisning til kapittelnummer og sidenummer her i oppgaven)
ORGANISK- OG KONSERVATIV TENKNING:
Menger (III, 23) hevder videre at forskjellen mellom en biologisk organisme og samfunnet ligger i at delene i den første mekanisk underlegger seg helheten, mens de i samfunnet underordner seg bevisst, om de da underordner seg. Det er et bra poeng, men liksom kriminalitet finnes i samfunnet, så finnes kreft i biologien. Dessuten skjer mye sosial innordning ubevisst, et eksempel er forestillingen om economic man blant økonomer. Til sist bør det nevnes at som nevnt Schmoller kritiserte selv analogien med biologiske analogier.
Som Pareto (III, 25) hevder kan tendensen til å søke fenomeners historiske røtter føres for langt slik at en mister de aktuelle årsaker og dermed de aktuelle problemene av sikte. En lærer ikke nødvendigvis noe om hvordan dagens økonomi fungerer. Dette er paralellt med kritikken av rasjonalismens fastholdelse av antikverte aksiomer og påfølgende dogmatisme. Aschehoug (V, 20) påpeker også dette, og kritiserer også at historismen har en tendens til å unnskylde alle historiske institusjoner som nødvendige.
Som Schweigaard (V) nevner kan tendensen til å understreke fenomenenes historie og kontinuitet bli en hvilepute og unnskyldning for ikke å gjøre noe drastisk i en drastisk situasjon ettersom fenomenenes art må få utvikle seg organisk og naturlig. Historismen kan derfor lett bli konservativ, tradisjonsbundet og autoritetstro. Reformene kan dermed få preg av lappverk og symptombehandling istedenfor å ta i tu med dypereliggende årsaker. Det samme sumptombehndling kan en beskylde rasjonalismen for, men av en annen årsak, og det er deres haltende vilje til å trekke inn ikke-formelle faktorer i analysen. Dermed blir symptom-behandling heller et resultat av sektorperspektiv og manglende helhetssyn.
Pareto og Menger (III, 30) kritiserer historismen for å redusere nasjonaløkonomi" til dogmehistorie, og forstå økonomiske teorier ikke ut fra den empiriske situasjon de skulle beskrive, men ut fra den mentale stemning i tidsperioden. Dette kan en jo være helt enig i, men som nevnt er begge deler påkrevet, det ene for å oppøve en kritisk holdning til teorier, og det andre for å oppøve en kritisk holdning til teoridanning og forskerens posisjon. Det synes derfor som om historistene har et mer kritisk forhold til sin forskerrolle enn rasjonalistene.
PRAKTISK POLITIKK:
Hertzberg (V, 37) mener at de historistiske reformene bare er kopier av klassikernes. Det lyder underlig ettersom Tyskland var foregangslandet i sosialpolitikk, og hvis britisk økonomisk liberalisme er kjent for noe så er det ikke sosiale reformer. Dette legges klart fram av Roll.
En kan også kritisere at beskyttelse leder til ineffektivitet. Det gjør det utvilsomt hvis en ser snevert på saken, men det er det liten grunn til å gjøre. Dette er en lang diskusjon vi har tatt annetsteds og ikke har plass til å foregripe ettersom den kan ses i kapitlet om den norske tradisjonen, avsnittet om handelspolitikk.
ISOLASJON AV DET ENKLESTE ELEMENT:
Menger og Pareto (III, 23) hevder at enhver vitenskap må benytte seg av isolasjon for å få fram virkelighetens enkleste og bestemmende elementer som så skal undersøkes. Psykologisk innsikt om motivasjon viser oss at det enkleste element er economic man. Resultatene skal så føyes sammen med resultater fra andre vitenskaper for å få et helhetsbilde. Menger (III,20) mente at egennytte var så viktig i økonomiske forhold at det forsvarte isolasjon av dette element.
Her har vi pekt på den ytterst snevre og derfor feilaktige psykologiske forståelse som ligger til grunn for economic man. Dessuten forutsetter dette at en kan isolere virkeligheten ikke bare i enkle elementer, men også i adskilte ulike felt som derpå kan settes sammen for å få et helhetsbilde. Schmoller ser derimot virkeligheten som sammenhengende og likedan mennesket slik at skillet mellom deskriptiv og teoretisk vitenskap er overflødig, umulig og skadelig.
GENERALISERING:
Pareto (III, 20) understreker at det er takket være at menneskelig handling utviser noen generelle likheter at vi kan underlegges vitenskapelige studier og dermed etablere lover. Disse er vel å merke bare som tendenser å regne fordi aldri vil kjenne et fenomen til bunns og fordi en beskrivelse bare tar med det vesentlige. Liksom i naturvitenskapene er lovene derfor bare tilnærminger som gir rom for unntak, dette gjelder også economic man. -en annen sak er at Pareto etterhvert fant ut at unntakene var dominerende og derfor ble sosiolog (se Palgrave artikkel). Teori kan anvende abstraksjoner, men Pareto mente det ville være katastrofalt å ikke ta hensyn til andre faktorer i anvendelsen av teorien.
Robbins (III, 39) avviser den historiske skoles påstand om at alle økonomiske sannheter er relative til tid og sted, og spotter de amerikanske institusjonalistene for ikke å ha skapt en eneste kvantitativ generalisering eller lov. Mahaeu (III, 43) mener tilsvarende at uten generalisering er ingen vitenskap mulig.
Når det gjelder manglende generalisering og etablering av kvantitative lover, så var jo de fortolkende empirister, historistene, ikke intressert i dette fordi dette ville føre til utidig "regelrytteri". Istedet skulle den økonomiske innsikt og intuisjon opplæres.
MANGLENDE TEORI:
Ekelund og Hébert (III, 41) tilføyer at historistene heller ikke etablerte ingen lover for historisk utvikling, ingen historisk metode, og deres erfaringsmateriale var samlet på en slik måte at det ikke kunne støtte økonomisk teori. Schumpeter (III, 47) mener at historistene plasserte for liten vekt på nødvendigheten av å utvikle et sett analytiske redskap. Schefold (III, 43) skriver at historistene overså betydningen av teori og ikke maktet å etablere ny teori basert på sitt materiale. Marshall (III, 32) kritiserte historistene for å ikke legge vekt på det som binder data sammen; teorien, fordi fakta er stumme. Ekelund og Hébert (III, 41) kritiserer også historistene fordi de mente at data skulle tale for seg selv, noe som for E&H er umulig, idet de mener at data uten teori ikke eksisterer. Aschehoug påpeker også farene (V,24-25) ved feilaktig anvendelse av statistikk og overvurderingen av historisk analyses betydning. Aschehoug (V, 20) mener forøvrig at det er umulig å granske alle forhold som en teori skal hvile på idet forholdene stadig endres og en i så fall aldri ville bli ferdig med granskningene. Jæger (V, 32) påpeker at historismen kan utarte slik at en anvender statistikk uten egentlig å vite hva en sikter mot fordi en ikke inntar standpunkt overhodet i utgangssituasjonen. Det hele blir en hodeløs telling og måling. Induktiv metode er ute av stand til å etablere sammenhenger annet enn preget av tilfeldighet og utvendighet.
Ekelund og Hébert (III, 41), Schefold (III, 43) og Schumpeter (III, 47) mener altså at historistene svikter når de ikke greier å støtte eller å etablere teori. Nå ville jo heller ikke historistene etablere teori i den forståelse rasjonalistene hadde av teori som generaliserende. Det nytter derfor ikke å gripe fatt i løse ender, men en må gripe problemets kjerne: Hvis en skal gå løs på hsitorismens manglende interesse for teori, må en angripe selve den ideografiske og realistiske forståelsen av vitenskap i denne fortolkende empirismen, og da må en gå inn i en diskusjon om tenkningens karakter slik vi her har søkt å gjøre.
FAREN FOR POSITIVISME:
Ekelund og Hébert (III, 41), Marshall (III, 32), Aschehoug (V, 20, 24-25) og Jæger (V, 32) peker her også på den fare som foreligger for at historismen for det første ikke skal komme lenger enn til å samle data ved ikke å bry seg om teorien som binder data sammen, og påpeker dermed at historismen kan utarte til positivisme; det vil si fra realistisk fortolkende empirisme til nominalistiske generaliserende empirisme.
Denne faren er klart til stede, og kan bare motarbeides ved å legge økt vekt på den kvalitative side av arbeidet i motsetning til den statistiske. Det vil si at en kan arbeide med kvalitative feltstudier i mer antropologisk retning såvel som kvalitativt teoretisk arbeide i historiske- og mer filosofiske undersøkelser.
FORSØK PÅ EN DIALOG:
Menger mener -som andre rasjonalister, at historismen ikke kommer lenger enn å ende opp i ren beskrivelse, og at teori og følgelig abstraksjon er nødvendig for å se fellestrekkene i det konkrete for slik å kunne forstå det konkrete. (III, 20) Det synes rimelig, så lenge en glemmer at nyansene en dermed overser, kan være det avgjørende for fenomenet, og at dette er en systematisk feilkilde når en overser kvalitative faktorer som ikke så lett kan kvantifiseres. En "generalist" kan så hevde at det er en feilkilde vi må leve med og kan korrigere i anvendt teori ved ikke å legge for stor vekt på kalkulasjonsresultatene i ren teori. Ren teori blir dermed bare en veileder for de formaliserbare data som så korriges av forskerens innsikt i kvalitative forhold.
Faren ved dette er at en middelmådig forsker til den grad fortaper seg i den formelle teknikken at han glemmer å korrigere resultatene overfor mer realistiske antakelser. Denne glemsel kan skyldes barnslig glede over teknikkens finesser eller manglende mestring av teknikken slik at det ikke blir noe overskudd til å ta fatt på korreksjonene. Denne glemsel kan også skyldes at de samme forskerne ikke har tid, evne eller vilje til å sette seg inni de kvalitative forhold. Faren er dermed stor for at middelmådige forskere kan dominere og gjøre faget til en skolastisk og dogmatisk formalisme slik det også til tider har skjedd. Det kan nemlig være fare for at overdreven vekt på formalisme tiltrekker forskere av denne legning og videre bidrar til disiplinens selvrekruttering i denne lei. Da kan en ende en opp med en forskerstand av formelkrigere med liten interesse for den kaotiske virkeligheten, og fagfolk og teorier av minimal interesse for innbyggerne i denne virkeligheten. Dette kan være katastofalt for disiplinens almene tilsluttning i samfunnet og dermed også for samfunnet selv.
Det kan også stilles spørsmål ved om kalkulasjonene innen ren teori har noe for seg hvis terrenget avviker meget sterkt fra kartet, da kan korreksjonene som må foretas være så store at ren-teori-kalkulasjonene er spilt tid. Dette er hva historismen har hevdet med påpekning spesielt av det etiske element og generelt ved påpekning av alle eksternaliter som det er vanskelig å internalisere i ren teori: Avviket blir for stort.
Menger hevder også at gyldigheten og dermed anvendeligheten av empiriske data er begrenset av tid og rom. Det er jo nettopp også historistenes poeng, og de forsøker seg da nettopp heller ikke på ekstrapolering i form av prognoser for dermed å gå ut over den erfaring en sitter inne med. Istedet søker en å fortolke denne erfaring en faktisk har for å danne innsikt, utvikle forskerens intuisjon i problematikken. Her støter vi på det paralelle problem som i den rasjonalistiske tradisjonen og som Schumpeter pekte på; Bare den erfarne og modne historist er istand til å tolke intuitivt og ta henysn til alle faktorer i en veiet og avbalansert helhet. Faren er derfor tilsvarende som i rasjonalismen, at middelmådige forskere kan gjøre faget til utsvevende og uoversiktlig føleri. Historistenes begrensning av faglig arbeid i tid og rom istedenfor til egenytte som motiv som kan behandles abstrakt gjør derfor at den mister stringens.
Denne faren tror jeg likevel er mindre enn ved rasjonalismens formalisme fordi formalisme idag har så stor status at manglende stringens raskt blir gjennomskuet (?) og æresskjellt. Det vil dessuten bidra til denne krtikk at en slik praktisk orientering av faget gjøre det lettere tilgjengelig for folk flest og praktikere spesielt, slik økonomisk teori opprinnelig var, og dermed gjør det lettere tilgjengelig for kritikk.
13: APPENDIKS:
APPENDIX: GEORGESCU-ROEGEN OM ÅRSAK OG LOGISK FØLGE:
-forsettelse av sitat side 40
" As partakers of the Western mind we are apt to believe that causality represents, if not an a priori form in Kant`s sense, at least one of the earliest notions inevitably grasped by the primeval man. Yet the brute fact is in contrast to Greek civilisation and the ancient cultures of Asia never developed the idea of causality. It was thus impossible for them to link the logical syllogism with the causal algorith and organize factual knowledge theoretically. However, we cannot blame only the absense theoretical science for very well known fact that over the last two millennia or so factual knpwledge in the east progressed little, if at all, despite the substansial advance it had over the West at the outset. Other factors as well counted heavily in the balance.
While Greek philosophers were searching for the First Cause, in India, for instance, they were bending their efforts to discover the Absolute Essence behind the veil of Mâyâ. While the Greeks believed that the truth was reached by ratiocination, the Indians held that truth is revealed through contemplation. Now, contemplation has some unquestionable merits: without it we could not arrive even at pure description, nor strike upon the interpretative fictions of modern science. But a purely contemplative mind, even if it may see things that "have completely eluded us" can hardly observe systematically the happenings of all sorts in the domain of natural phenomena; still less can such a mind think of devising and carrying out experiments. With the contemplative bent of the intellectual elite, the growth of factual knowledge remained in the East dependent solely upon the accidental discoveries made by the craftsman, whose mind is ordinarily less qualified than the scholar`s to observe and evaluate."
14: ANVENDT OG SITERT LITTERATUR:
Aschehoug, Torkel H.: Socialøkonomik, En videnskabelig fremstilling av det menneskelige samfunds økonomiske virksomhed, Aschehoug, Kristiania 1920 (1908) del I av I-IV.
Ashley, W.J.: Socialists of the chair (Kathedersozialisten), The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (1)
Eklund, Robert jr., and Robert F.Hèbert: A History of Economic Theory and Methodology, McGraw Hill, N.Y 1990. (1975) kap. om hist. (8)
Fusfeld, Daniel R.: Methodenstreit, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Georgescu-Roegen, Nicholas: The Entropy Law and the Economic Process, Harvard U.P., Cambridge, Mass., 1981 (1971).
Gustafson, Bo: Klassicism, marxism och marginalism. (13)
Hanisch, Tore Jørgen: Fra Platon til Keynes, Sosialøkonomisk Institutt, Oslo 1979. s134-141 (190)
Hjalmar Hegge, Menneske og natur, Universitetsforlaget, Oslo 1978. (110)
Lübcke, Poul: Politikens filosofi-leksikon, København 1983.
Maheau, Renè: Main trends of research in the social and human sciences, part one: the social sciences, chapter V: Economics, I: The development.. A: Schools II: The historical school, 1967. (11 av 68)
Mjøseth, Lars: Rasjonalitetens dimensjoner i Max Webers lære om økonomi og samfunn, Arbeidsnotater ved Instituttet for sosiologi, Universitet i Oslo, 1980. (500)
Roll, Eric: A History of Economic Thought, Faber, London 1973. (626)
Schefold, B.: Gustav Schmoller, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Schinzinger, F.: German historical school, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (4)
Schumpeter, Joseph A.: History of Economic Analysis, kap 4, Oxford 1954. (120)
Slagstad, Rune: Hermeneutikk, Pax leksikon. (1)
Slagstad, Rune: Historisme, Pax leksikon. (1)
KAPITTEL III
BRITISK EMPIRISME
INNHOLD:
Kort om det historiske forløp s. 2
Kort om beveggrunn og begrunnelse s. 3
1 : Beveggrunner: Etikk og egeninteresse s. 4
1A: Etikk: Personer s. 4
1B: Næringsliv s. 4
2 : Begrunnelser: Etikk og metode s. 5
2A: Etikk s. 5
2B: Vitenskapsteori/metode s. 6
August Comte og positivismen s. 7
Evolusjonær teori s. 7
Britisk historismes praktiske politikk: Stabilitet s. 8
Historismens og sosiologiens
paralelle politiske utvikling s. 10
Ulike politiske mål og metoder s. 12
Etikk og skikk og bruk s. 14
Grundigst: briter eller tyskere s. 15
Betydningen av britenes historisme s. 16
Appendiks om teknologisk lederskap og liberalisme s. 18
Appendiks om Malthus`s theory of gluts s. 19
Litteratur s. 20
KORT OM DET HISTORISKE FORLØP
Den britiske økonomiske empirisme har et forløp som ikke er så ulikt det tyske: de første tilløp skjer innenfor den klassiske tradisjon med induktive element hos Smith, videre-utviklet av Malthus, og særlig av Jones. Men etterhvert avtegner konturene av en prinsipielt annerledes metodologisk økonomisk teori seg med London-statistikerne og Sir Henry Maines rettshistorisme såvel som Dublin-økonomene, topper seg i løpet av 1870 årene. Da drar en rekke faktorer i spann for at historismen skal få vind i seilene, spesielt krisa i 1873, historismen mister så gnisten etterhvert som omgivelsene tar opp i seg endel av skolens prinsipper (særlig Marshall). Forskjellige skribenter er enige så langt, men avviker så med hensyn til den senere utvikling; enkelte mener historismen så dør ut i England med flere av dens tilhengere i 1890-åra, mens andre mener at den får et nytt men siste blaff ved debatten omkring frihandel rundt 1903, -som kanskje signaliserte Englands endrede situasjon på verdensmarkedet. Den fortsetter delvis ved blant annet Webbs og Hobsons aktivitet i arbeiderforeningene i mellomkrigstiden.
De mest orginale og særpregede personer i den britiske historisme er forløperen Richard Jones og derpå dens høydepunkt Cliffe-Leslie som var samtidige med henholdsvis List og Roscher i Tyskland. Etterfølgerne utviklet ingen nye prinsipp men polerte de gitte prinsippene videre slik for eksempel Foxwell, W.Bagehot, A.Toynbee, L.L.Price, B.Price, W.Ashley, W.Cunningham, T.Rogers og J.Ingram gjorde. De (siste to-tre) er imidlertid også påvirket (stigende i den nevnte rekkefølge) av Comtes positivisme, og er derfor ingen rene historister. Gerald Koot er blant de få ekspertene på britisk historisme, og hevder at Toynbee, Foxwell og Ashley utgjør historismens høydepunkt i England. Scumpeter regner ikke Toynbee og Ashley som historister, men snarere som økonomiske historikere.
KORT OM BEVEGGRUNN OG BEGRUNNELSE
Britisk empirisme har flere likhetstrekk med den tilsvarende tyske: den oppstår av stort sett samme beveggrunner, -motiver, men har derimot delvis andre begrunnelser, -pga andre intellektuelle tradisjoner noe som har betydning for den videre utvikling av denne skolen. Som i Tyskland var den praktiske politikk det intuitive utgangspunkt og endepunkt for historismen, metodelæren tjente først som en mer formell begrunnelse for opposisjon mot den ortodokse retning og dernest som begrunnelse for sitt eget alternativ motivert av egeninteresse og etikk.
Liksom i Tyskland var den britiske historismens beveggrunn beskyttelse av svake individer (bønder og arbeidere) og (nye) bedri forhold tiler, og begrunnelsen var også tilsvarende den tyske; etisk opposisjon mot utilitarismen (Carlyle, T.H.Green), samt vitenskaps-teoretisk opposisjon ved blant annet historisme (Maine) og positivisme (Comte, J.S.Mill) som i England ble noe blandet sammen, i motsetning til i Tyskland hvor historismen ble enerådende.
I kapitlet om tysk empirisme skrev jeg at "Historismens utgangspunkt og endepunkt er den praktiske økonomiske politikk", dette kan også skrives som "Historismens utgangspunkt og endepunkt er etikk (og egeninteresse); en reagerer intuitivt (etisk eller egoistisk) negativt på utslag av liberalismen og søker så å begrunne dette. Dette skjer ved henvisning til metode og dermed etikk." Store deler av historistenes argument er dermed motivert av-; begrunnet ved-; og har som ønsket resultat-; etikk. -Schmollers karakteristikk av historismens metode som historisk-etisk er ikke uten grunn.
Etikken står på en måte på egne ben, ettersom beveggrunnen er sin egen begrunnelse, -den er både intuitivt motiv og formellt begrunnet fornuft (som formalisering av den etiske intuisjon). Derimot kan en si at metodelæren delvis inngår som en del av etikken; dels bidrar den til å legitimere den etiske intuisjon og standpunkt, men dels er den selv avhengig av etikken idet den etiske intuisjon er utgangspunktet for refleksjon omkring den anvendte metode og politikk. Enhver metode er på denne måte etisk fundert.. På samme måte er metodelæren også legitimering av egeninteresse såvel som fundert på den.
At historismen slo rot i Tyskland og Irland, mens den ikke gjorde dette i England, har trolig sammenheng med blant annet kapitalens egeninteresse: Den lokale kapital så seg tjent med historismens proteksjonistiske konkusjoner i Tyskland og Irland (og USA) mens den ikke gjorde det i England. I tillegg har vi at den ortodokse retning hadde sterkere fotfeste i England med de akademiske tradisjoner, akademiske egeninteresser og forsvarsbastioner dette medfører. Den etiske motivasjon alene var slik ikke tilstrekkelig til å vinne allmen tilsluttning til historismen i England. Ettersom en kan si at etikken forsvares av arbeiderklassen (med en porsjon egeninteresse) og deler av intelligensiaen (ditto), og en på den motsatte side i metode- (og egeninteresse)striden har kapitalinteressene, så skulle det ikke være så vågalt å si at utfallet av metodestriden forteller oss noe om styrke-forholdene mellom klassene. I Tyskland sto derimot alle krefter på historismens side. Her skulle det heller ikke være så vågalt å si at metodestriden tildels ble avgjort av styrkeforholdene mellom klassene, som under andre forhold fikk dette andre utslag.
1: BEVEGGRUNNER: ETIKK OG EGENINTERESSE:
1 A: ETIKK: PERSONER:
Når det gjelder beveggrunner så førte Laissez-faire politikken for det første til enorme sosiale kostnader -som i Tyskland, og dermed til etisk opprør mot den liberalistiske økonomien, i det akademiske økonomiske miljø særlig ved Oxford-skolen pga Thomas Hill Green. Hans forløper Thomas Carlyle øvde også stor innflytelse. Det spiller også en stor rolle for historismen at en svært viktig arena for utbredelse av økonomisk teori til folket utenfor de akademiske sirkler ("popularisering") var arbeider-foreningene hvor klassisk teori av naturlige grunner møtte usedvanlig liten forståelse.1B: NÆRINGSLIV:
For det andre ledet ønsket om industriell utvikling av Irland til et ønske om beskyttelse av den yngre industrien. En anser som i Tyskland at overføring av en politikk som passer England etter at det har blitt en industriell stormakt ikke passer for nykommere. En anser også at en overføring av engelsk stordrifts-forhold i jordbruks-politikk til Irland ikke passet. Irlandsspørsmålet ble en vekker for mange britiske økonomer -blant annet J.S.Mill, hvis standpunkt fikk stor betydning for utviklingen og legitimiteten til historismen -særlig for Leslie.Det er også sannsynlig, uten at dette kommer fram hos noen skribenter, at Englands endrede posisjon på verdensmarkedet på slutten av århundret fikk endel kapitalister til å endre sine syn på frihandel (slik det skjer i USA idag) og dermed på den teori som støttet frihandel: den ortodokse skole. Nå kan det tenkes motstridende interesser innen kapitalsterke kretser, og det kan tenkes at finanskretser hadde blitt så sterke at de var istand til å overkjøre interessene til produksjons-kapitalen med hensyn til beskyttelse av denne.
De britiske historistene mente da også -tilsvarende tyskerne, at en liberalistisk politikk heller ikke er bra for England på lengre sikt. En hevdet at det gagner finans-kapitalen mot produksjonskapitalen. Historistenes vekt på "hjemmeinvestering" for å sikre en balansert nasjonal økonomisk utvikling blir samtidig en kritikk av Britisk imperialistisk økonomisk politikk. Særlig Hobson utvikler tanker om dette på basis av sin underkonsumsjonsteori -i Malthus ånd. Deres påstand om at selveiende bønder er mer effektivt enn de ortodokses kapitalistiske storskalabruk begrunnes institusjonelt.
En påpeker at engelsk økonomi trenger en balansert utvikling der etterspørselen fra velstående selveiende bønder i jordbruket er sentralt for å kunne opprettholde og videreutvikle en sysselsetting og bosetting som utvikler landets totale produktive ressursser optimalt, for eksempel ved blant annet verksteds-produksjon på bygda. Staten skulle sørge for denne balanserte utvikling ettersom markedet alene ikke ville være istand til dette. En uttrykker seg med andre ord i eksplisitt merkantilistiske tankebaner som minner både om Malthus og J.M.Keynes. Denne påpekningen av jordbrukets betydning er selvsagt også et forsvar av disse interessene, denne delen av næringslivet.
Forøvrig ligger det en faglig interesse bak; Historistene var dypt bekymret over det økonomiske fags rykte hos folk. De ønsket å skape en økonomisk teoretisk aktivitet som forholdt seg til folkets praktiske erfaring og behov. Til dette anså de at en radikal omstrukturering både av mål og middel var nødvendig innen økonomisk teori.
2: BEGRUNNELSER: ETIKK OG METODE.
Når det gjelder begrunnelser for den britiske empirismen, så er den mer flerfoldig enn den tyske. Romantikken spiller her en mer sideordnet rolle mens den var totalt dominerende i Tyskland.
2A: ETIKK:
De etiske inspirasjonskilder var som i Tyskland romantiske og anti-utilitaristiske: S.T.Coleridge, W.Woodsworth, Thomas Carlyle og Thomas Hill Green som skarpt gikk imot naturalismen; natur-vitenskaplige metoder i humanistiske fag. Coleridge, Woodsworth, og Carlyle var inspirert av den tyske romantikk og idealisme, først og fremst Kant og Fichte. Green hevdet senere Hegels versjon av Kant. Disse opponerte sterkt mot utilitarismen og dens individualistiske lystkalkyler, og appellerte mot dette til høyere idealer.2B: VITENSKAPSTEORI/METODE:
Den vitenskapsteoretiske kilde for historismen var i stor grad romantikken som i Tyskland, men som nevnt var den ikke enerådende. Den spilte liten rolle som import direkte fra Tyskland, men den fikk -som i Tyskland, innpass og stor betyning gjennom den retts-historiske skole ved Henry Maine og dermed videre gjennom den historistiske nestoren Leslie. Den var imidlertid forberedt ved Malthus og Jones som begge hevdet historisk-relativistiske synspunkter. Jones hevdet også institusjonelt komparative- og dermed relativistiske synspunkt slik Maine senere gjorde etter å ha sammenliknet eiendomsinstitusjonen i India, England og på kontinentet. Malthus og Jones` synspunkter synes å ha oppstått i stor grad i den alminnelige debatten omkring den ortodokse lære, uten noen klare forløpere for for eksempel Malthus vekt på etterspørsel og relativisering av renteteorien. Imidlertid finnes det avvik som for eksempel Says opposisjon mot Ricardos abstraksjon og London-statistikernes kritiske bemerkninger til den ortodokse lære. -A propos statistikk var Mill og senere Leslie negativ til visse bruk av statistikk, som for eksempel grove gjennomsnitt av lønnsnivå, pga en generell mistro mot generaliseringer til fordel for tro på institusjonelle forklaringer og produktivitet.Det finnes adskillige uenigheter innen den britiske historisme om metode-spørsmål:
I motsetning til Ingram trodde ikke Leslie på en underordning av økonomi under historisk preget sosiologi slik både Comte og tyskerne ville. I motsetning til for eksempel Ashley og Leslie anvendte ikke Rogers induktiv metode, men brukte empiriske funn til å ilustrere sin teori. Derfor er hans status som historist og empirist tvilsom.
AUGUST COMTE OG POSITIVISMEN
Britisk historisme eller -empirisme som det ville være mer praktisk å kalle den for ikke å forvirre for mye ved bruken av begrepet historistisk, var selvfølgelig preget av den britiske empiristiske retning innen filosofien og var derfor preget av Spencer, Comte direkte (Ingram og tildels Cunningham) og Comte indirekte gjennnom J.S.Mill og dermed Leslie. Denne påvirkningen spesielt fra Comte gjør at den avviker fra den tyske historismen. Likhetspunktene er tendensen til å se samfunnet organisk under ett og i historisk evolusjonært lys og å se økonomien som utfoldelse av ulike stadier.
De skiller seg imidlertid sterkt ad ved Comtes forsøk på å anvende naturvitenskaplige metoder for å etablere natur-vitenskaplige lover i humanvitenskapene, noe som står langt fra historistismens mer hermeneutisk inspirert forståelse. Mot historismen så Comte historien som determinert og forutsigbar. Mer enn den tyske retningen la en her vekt på bruk av statistikk, etablering av korellasjoner og forklaring ved hjelp av et lite fåtall faktorer, altså mange trekk som minner om den mekanistiske tenkningen historistene kritiserte hos de ortodokse (og kunne ha kritisert Marx for).
I ettertid er det denne positivistiske retning som har fusjonert med den ortodokse skole og således danner det som idag er mainstream økonomi. Dette produkt kalles til stor forvirring også nyklassisisme på tross av at det er en blanding av rasjonalistisk metode (met.ind. blant annet) og den mer mer halvhjertede empirisme som kalles positivisme. Den betydning Comte og positivismen med dette har fått berettiger den til langt større oppmerksomhet enn den har blitt til del i de aller fleste skriv om den britiske historiske skole.
Hébert og Ekelund skriver: "the historians used the Comtian and other deterministic philosophy of change as a starting point for their assult on abstraction. British writings were often more vitriolic in their critique of classisism than those of the Germans. T.E. Cliffe-Leslie, for example, joined in the chorus of wages-fund critisisms of the period, categorically attacked wanton deduction. Leslie presented a case for "positive economics" regarding statistical verification fo all laws and assumptions as crucial to social theory. The formal incorporation of empiricism with economic science is seen as having the great advantage of forcing the economist to use much negelected and ever-changing facts. The alternative was metaphysics. Unverified abstraction was attacked as alien to the very conception of a social science.
Some historists simply felt that the existing body of theory was untenable. Cliffe-Leslie proposed a purge of all heuristic postulates from the science, hoping to clear the air for new "theory.""
EVOLUSJONÆR TEORI
En særdeles viktig inspirasjons- og legitimasjonskilde for det historiske standpunkt mot de ortodokses statikk var foruten Comte også Spencers og senere Darwins enorme autoritet og popularitet. Dette er gått mange forfattere forbi, spesielt når det gjelder de tyske historister. Spencers- og Darwins vekt på evolosjonens betydning framhevet det relative ved enhver teori om det aktuelt værende -det nåværende samfunn og økonomi. Denne påvirkning fra naturvitenskapen var imidlertid også tilstede i Tyskland som dessuten hadde vært påvirket i samme retning i lang tid gjennom Leibniz, Schellings og Okens teorier på det naturvitenskaplige område mens påvirkningen var minst like sterk innen humaniora ved blant annet Hegels aktivitet. I tillegg til naturvitenskaplige teorier ga også Spencers organisk-biologiske samfunnsteori historismen autoritet.
Filosofi-historikeren Windelband skriver at denne interesse for utvikling var noe nytt for naturvitenskapene som inntil da hadde vært opptatt av rasjonalistisk mekanistisk statikk som hos Galilei og Newton. Det som skjer ved utviklingslærens påvirkning av økonomisk teori er derfor en gjeninnføring av en historisk og dynamisk preget metode som i nyere tid (etter at naturlæren til Aristoteles "falt") bare hadde vært forbeholdt humanistiske fag.
BRITISK HISTORISMES PRAKTISKE POLITIKK: STABILITET
Den britiske historismens argumenter mot ortodoksien adskiller seg i liten grad fra de tyske. Metodologisk hevdet de induksjon som grunnlag for deduksjon, og relativisme som konsekvens av dette. De la derfor vekt på at politiske anbefalinger først måtte skje etter inngående studier i det enkelte tilfelles omstendigheter. Og med hensyn til politikk fantes det adskillige uenigheter innen den britiske historiske skole:
Rogers og Maine hevdet frihandel mens de fleste historister kjempet for mer beskyttelse. Mens flere historister pekte på det uheldige ved utenlandsinvesteringer istedetfor å utvikle sin hjemlige produksjon, så var de senere Cunningham og særlig Hewins opptatt av "imperial preference" for å sikre den britiske innflytelse i koloniene.
Likevel kan en kan se flere tilbakevendende tema hos historistene som tilsammen danner deres mål: en anti-utilitaristisk etisk basert politikk. Historistene søkte -skriver Koot, liksom Toynbee "to combine religious, ethical, and social ideals within economic studies."
I praktisk politikk rettet de seg derfor i stor grad mot frihandel og ensidig industrialisering, for større selvforsyning, for større statlig intervensjon i økonomien, for større regulering av eiendomsretten, for utstrakt sosialpolitikk, i flere tilfeller for større statlig sysselsetting, fagforeninger og truster, for stabil pengeverdi og for lovgivning i henhold til dette. Dessuten ønsket flere økte offentlige arbeider i nedgangstider. Flere av disse elementene ble først aktuell politikk etter J.M.Keynes -som forøvrig også stilte seg sterkt kritisk til frihandel og hentet lærdom hos merkantilistene.
For historistene har alle disse nevnte tiltak en sak felles; de virker alle regulerende og stabliliserende på økonomien -slik også J.M.Keynes senere ønsket. Dermed stabiliserer de ifølge historistene også sysselsettingen og bidrar dermed til det nasjonale (samfunnsmessige) samhold og tilfredshet. Dette er i stor grad etisk begrunnet, men har også (gode eller dårlige) nasjonalistiske overtoner idet dette styrker nasjonen internt ved å unngå splittende klassekamp. Liksom i merkantilismens tid står nasjonen dermed sterkere overfor det truende utland som på denne tiden var en nærværende trussel i langt større grad enn idag. Beskyttelse av ung industri og jordbruk skulle også tjene dette nasjonale formål ved å sørge for utvikling av landets produktive muligheter og selvforsyning slik som for eksempel Tysklands kjemiske industri kom istand. Dessuten ville beskyttelse og større selvforsyning sørge for mer stabil sysselsettning som en mente var av større betydning for arbeiderklassen enn noen skilling ekstra i lomma. Dermed unngikk en også uro og ekstremistiske politiske tendenser.
Flere historister som for eksempel L.L.Price, Webbs og Hobson, var også opptatt av demokratisering av arbeidslivet og utbyttedeling for å styrke tillit mellom partene og vekke arbeidernes produktive evner. Slik ser vi at om utgangspunktet for historismen i stor grad var konservativt, så utviklet den seg over tid både i England og i Tyskland til å bli en radikal bevegelse med sterke sympatier for arbeiderbevegelsen. Denne utviklingen kan ha sammenheng med at reformene etterhvert hadde gått så pass langt at de sett fra et tidligere synspunkt etterhvert fortonte seg som radikalisme, men vi sakl også se på en mer innviklet årsak til denne utviklingen:
Den samme utvikling fra konservativ opposisjon- til radikal opposisjon mot liberalismen finner vi som hovedtendens innen den sosiologiske vitenskap som også har romantisk og konservativt utspring. Også her er en opptatt av stabilitet og derfor av å beskytte det sivile samfunn mellom stat og marked. Også her er en bekymret for det samme resultat av det liberalistiske politisk-økonomiske systemet og industrialismen; den tiltagende differensieringen og oppløsningen av fellesskap -eller i sosiologisk språkdrakt (fra Tönnies): overgangen fra gemeinschaft til gesellschaft. Jurgen Habermas beskriver denne "moderniseringen" av samfunnet eller også kalt rasjonaliserings-prosessen, som en gradvis fortrengning av den normstyrte institusjonelle ramme i samfunnet til fordel for sub-systemer der handlings-måten er formåls-rasjonell, strategisk. Det er med andre ord historien om middelet som ble til mål; fra også å tjene normative hensyn blir materielle forhold til et mål i seg selv. Det er altså slett ikke bare det vide perspektivet den historiske skole har til felles med sosiologien!!! -felles er også motiv og som vi skal se politisk utvikling:
HISTORISMENS OG SOSIOLOGIENS PARALELLE POLITISKE UTVIKLING
:I arbeiderbevegelsens fagforeninger ville forøvrig en konservativ kunne finne de økonomiske organisasjoner som kunne overta den fellesskapsdannende funksjon som de gamle stender-organisasjoner og spesielt laugene hadde hatt, men som liberalismen hadde oppløst i Europa. Dette innså også flere sosiologer. Durkheim var sterkt opptatt av felleskapets oppløsning, og var vel den som så fagforeningenes misjon klarest i denne retning. Han skrev jo også nettopp i dette tidsrom vi har behandlet da syndikalismen sto på sin høyde og var dominerende blant annet i Frankrike.
Denne overgang fra konservatisme til radikalisme er ikke tilfeldig idet både konservatisme (primærnæringene og levninger av feudalsamfunnet) og fagbevegelse-delen av arbeiderbevegelsen begge av naturlige egenkjærlige årsaker har vært opptatt av det sivile samfunn. Motsatt har liberalismen (kapitalister) og statssosialismen (byråkrater og parti-sosialister) vært opptatt av henholdsvis marked og stat igjen av egenkjærlige årsaker.
Ettersom det gamle samfunns institusjoner svinner hen og nye oppstår, vil denne tendensen til å hevde stabilitet og derfor det sivile samfunn mot stat og marked nødvendigvis ta utgangspunkt i de nye institusjoner idet disse er de eneste sivile organisasjoner som finnes. Overgangen fra konservatisme til radikalisme innen historisme og sosiologi er derfor et resultat av en endret virkelighet og ønsket om å forholde seg til denne. -Forøvrig "degenererer" konservatismen til holdningsmessig verdikonservatisme når dens materielle basis i det gamle samfunn forvitrer, -en ideologi som i politisk praksis blir overkjørt av liberalismen.
Men: i bunnen av denne orienteringen ligger selvsagt motivet urokkelig; hevdelsen av det sivile samfunn som et forsvar for stabilitet og for individets kamp mot to institusjoner (stat og marked) som er individet totalt overmektig, og som individet ville være helt prisgitt om ikke individene hadde sluttet seg sammen i mellomliggende (forsvars)organisasjoner som fagorganisasjonene er (og det gamle samfunns institusjoner var). Paradoksalt er dermed motstanden mot liberalismen begrunnet i et forsvar for individet!
Dette framstilles imidlertid som regel som en hevdelse av felleskapets interesser; kollektivisme, men ettersom mennesket er et politisk og sosialt dyr og ingen kan stå støtt alene, så er altså denne kollektivismen et forsvar for individet, spesielt de svakeste, men det kan jo gjelde en hel økonomisk kategori mennesker slik som arbeiderklassen. Sagt på denne måten er nok dette mindre paradoksalt for en snever liberalist.
Vi ser slik at kollektivismen -som et forsvar for det sivile samfunn (sic!), er et forsvar for visse kategorier individers interesser; i det moderne samfunn arbeiderklassen, mens liberalismen er et forsvar for andre kategoriers interesser; kapitaleiere som beriker seg på markedet -(så lenge de er sterke forsvarer de liberalismen).
I en annen type kollektivisme ser vi derimot et angrep på det sivile samfunn, klarest utformet i vår tid i de tidligere kommunistland hvor nettopp ikke det sivile samfunns selvbestemmelse, men istedet kommando-tenkning preget den institusjonelle utformingen av det økonomiske liv til fordel for det moderne opplyste enevelde: det offentlige byråkrati. Tradisjonelt har denne retning i industrisamfunnet organisert seg som parti-sosialisme, og det er klart at denne retning i stor grad har blandet seg med den tidligere beskrevne kollektivisme som vi kan kalle samfunns-sosialismen eller også tildels syndikalisme. Dette er kanskje særlig tydelig i den tyske historismen, men for meg ser det ut som om samfunnssosialismen etterhvert fikk overtaket eksemplifisert med Schmoller på den ene side og Sombart på den andre side.
ULIKE POLITISKE MÅL OG METODER
Vi ser hos ortodoksien og historismen, disse to politiske og økonomi-teoretiske grupperinger ulike mål med hensyn til hvem staten skulle beskytte; for den ortodokse liberalismen skulle staten beskytte eiendom og derfor kontraktsretten. Foruten å sikre egeninteressen til kapitalistene, ville dette lede til akkumulasjon og vekst ved at kapitalistene var sikret "sitt" utbytte og slik ble motivert. Ricardo søkte å vise at akkumulasjon var til det beste ved å henvise til Says lov og skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid. Malthus (og senere for eksempel Leslie) bestred dette og dermed den ukritisk motiverte ønskeligheten av akkumulasjon.
Malthus induktive metode og striden mot Ricardo hadde bare det formål å forsvare den økonomiske kategorien godseieren mot Ricardos kapitalist -ifølge Roll, men han endte opp med å vise at markedsøkonomien ikke var selvregulerende slik at også likevektsmetoden ble diskutabel.
Han forsvarer godseierens "uproduktive konsum" fordi det gir etterspørsel og sysselsetting. Arbeiderne kunne derimot ikke gis bedret standard av hensyn til å holde befolknings-veksten nede og -sultedøden vekk. Dette resultatet førte altså befolkningslæren ham til. Slik ser vi at også befolkningslæren er politisk infisert!, og det er vel verd å merke seg dette ettersom det vel er det eneste element som klassikerne overtok fra Malthus, og det er spesielt verd å merke seg ettersom det er det eneste empiriske element i det metodologiske grunnlaget for hva jeg har kalt den rasjonalistiske tradisjon. Opptakelsen av befolkningslæren motstred dermed direkte helheten i det metodologiske grunnlag for den liberale ortodokse skole idet det (tilsynelatende!) var et empirisk element, som forøvrig Malthus selv modererte etter å ha iaktatt Norges bondebefolkning -og forøvrig Marx så som en fornærmelse mot arbeiderklassen: Dessuten motstred det Smiths prinsipp om at menneskeheten var konstant rasjonellt opptatt med å "better his conditions".
Hvorvidt det lå politiske motiv bak dette kan en jo spekulere i: Opptakelsen av befolkningslæren i den ortodokse teori resulterte blant annet i Ricardos jernharde lønnslov, og bidro dermed til lønnsfondteorien som begge legitimerte moderasjonkrav overfor arbeiderklassen. -Dog skal det sies at Malthus på den andre side bringer klassekonflikten mellom arbeid og kapital enda klarere fram enn Ricardo ifølge Roll.
For de egentlige historistene (blant annet de konservative og arbeiderbevegelsen) skulle staten beskytte de økonomisk svake i samfunnet; arbeidere og bønder (tildels godseiere). Foruten å tjene egeninteressen til disse, ville dette lede til blant annet stablisering av kjøpekraft og dermed sysselsetting samt utvikling av tillit og de produktive ressurser -vel å merke også på landsbygda. Dette påpekes av Malthus, Jones, J.S.Mill, Leslie og etterfølgere. Leslie tilføyer liksom tyskerne at dette dessuten ville styrke moralen og dempe sosial uro. Redskapet skulle være statlig lovgivning også med hensyn til agrar eiendomsrett -som Mill så som ufortjent og dermed som et legitimt offer for statlig regulering.
Denne vekt på fordeling og etterspørselssiden i økonomien ville på en mer dulgt og mer intrikat måte enn hos de ortodokse liberalistene lede til velstand, og velstand både på det materielle og åndelige plan, og vel å merke også på lengre sikt. Vekst og velstand skulle dermed sikres ved å appellere til egenkjærlige motiv også hos arbeiderne -ikke bare hos kapitalistene. Dessuten appellerer en til andre motiv enn egoismen; nemlig felleskapets beste både i framtid og her og nå, -ikke bare i en fjern framtid når veksten (svært!) eventuelt har gjort alle velstående.
De ulike veier til velstand baserer seg ikke bare på ulik etikk, men også på ulike syn på økonomiske mekanismer som dog er nært koblet som vi skal se, til politiske standpunkt og dermed selvfølgelig nok en gang til egeninteresse og etikk:
Liberalistene konsentrerer og begrenser sine argumenter til produksjonssfæren. Historistene derimot har lang tradisjon -blant annet fra Jones som videreførte dette poeng fra Ricardo, i å legge vekt på distribusjonens avgjørende betydning for produksjonen. Jones hevdet at produksjonsformene var bestemt av organiseringen av arbeidet og dermed av fordelingen eller med et annet ord; av eiendomsformene.
Dette viser oss et nytt tema opp som adskiller historistene og de ortodokse. Historistene ønsker å trekke fordeling av eiendom inn i den økonomiske analyse ettersom den foruten å ha etiske sider også påvirker produksjonen. Historistene så felleskapets interesser som overordnet de enkelte eiendoms-besittere i så måte, og som for merkantilistene var eiendoms-retten ikke hellig, men et virkemiddel for fellesskapet.
Nettopp derfor betød jo også liberalismen sikring av eiendomsretten og dermed individets frihet for kapitaleierne -mot den tidligere merkantilistiske staten. De ortodokse liberalister ser derfor bort fra eiendomsfordelingens betydning, og analyserer i så måte bare ut fra status quo. De ortodokse liberalistene har beholdt Ricardos metode, men har ironisk nok filtrert vekk det absolutt mest grunnleggende resultat av Ricardos økonomiske analyse: distrubusjonens nøkkelrolle. Dermed har de også fjernet utgangspunktet for hans delvis institusjonelle metode og grunnlaget for hans verdi- og vekstteori som henger intimt sammen.
Våre tidligere tilløp til digresjon uti politisk ideologilære kommer nå til nytte: Historistenes- og sosiologenes kobling til konservativ- og radikal samfunnsteori forklarer -i hvertfall tildels, hvorfor de oppfattet og derfor tok hensyn til flere institusjoners positive innflytelse på økonomiske forhold enn utelukkende stats- og markeds-institusjonene.
De ortodokse liberalister var stort sett negative til alle de tidligere nevnte historistiske motiverte tiltak, og så tilnærmet utelukkende -i tråd med sin politiske ideologi, negative sider ved andre institusjoner enn stat og marked. De hevdet på tradisjonelt liberalistisk vis at statens oppgave var å sørge for at kreftenes frie spill kunne skje uhindret. På denne måte kunne materiell akkumulasjon og vekst skje mest effektivt; en måtte skape før en kunne fordele. Et paradoksalt forhold med denne Laissez-faire ideologien er at den krever en relativt sterk stat for å hevde dette frie spillet, og dette skal attpåtil være en monopolisering av politisk makt uhemmet av mellom-liggende organisasjoner i det sivile samfunn. Laissez-faire og despoti oppfattes vanligvis som motsatte ytterligheter, men likevel?.....
ETIKK OG SKIKK OG BRUK
De ulike økonomiske skoler går slik i spann med ulike motivasjoner, økonomiske interesser og typer økonomisk politikk i forbausende stor grad, men det burde vel egentlig ikke overaske at en velger middel (metode) etter sitt mål (politisk), og at målet varierer med ens ståsted i verden.
Motsatt de ortodokse liberalistenes vekt på effektivitet og vekst la de britiske historistene altså også vekt på etikk og overordnede nasjonale hensyn. Disse forhold så de i sammenheng på den måte at høy samfunnsetikk styrker nasjonen på den ene side, og motsatt slik at høy nasjonal velferd kan styrke evnen til etisk forbedring av befolkningen og dermed bedrer framferd overfor de svakeste. Historistene så derfor med sympati på senket konkurranse, -mobilitet, -produksjons-kostnader og -profitt i moderne betydning, og flere av dem mislikte den industrielle revolusjons følger for samfunnets etikk og stabilitet Ved å bifalle konkurransehemmende midler rammer de hjertet av hva Adam Smith oppfattet som den drivende kraft i den vekstorienterte markedsøkonomien.
Historistene avviste også ortodokse teorier som Says lov, kvantitativ pengeteori og lønnsfondsteorien som blant annet avskrev betydningen av produktivitetsforbedringer, og de avskrev konkurransens utjevnende virkning på alle priser (for eksempel lønn og profitt). De hevdet istedet blant annet vanens- og skikk og bruks- det vil si institusjoners betydning for økonomien. De så videre sneverheten i den ortodokse lære som både årsak til og konsekvens av å ignorere moralske spørsmål. De mente at både Ricardo og Jevons hadde den samme tendens til å redusere alle menneskelige tilbøyligheter hos sin "economic man" til en alene; egeninteresse i snever forstand. De mente økonomien måtte tjene høyere formål enn det rent materielle.
Videre mente de antakelsen om economic man hadde resultert i overflatiske produksjonslover, og at den var en forutsetning for den deduktive individualistiske metoden. Toynbee mente derfor at bare en induktiv metode kunne spore institusjonenes betydning. Hobson har blitt kjent for sin imperialisme- og underkonsumsjonsteori, men selv la han selv mest tid og krefter i angrepet på ortodoksiens individualistiske metode. Historistene mente at den ortodokse teori var et forsvar for middelklassen og slik hadde bidratt til sosial uro og slik styrket sosialismen. Dette hadde også skjedd teoretisk ved Ricardos verdilære -som blant annet Marx videre-utviklet.
Etter at marginalismen hadde gjort sitt inntog foretrakk Cunningham heller klassikernes lære idet han mente at denne ihvertfall baserte sin psykologi på identifiserbare historiske typer som den Victorianske entreprenør. Marginalismens abstrakte matematikk var ifølge Cunningham derimot helt løsrevet fra virkeligheten og gjorde empirisk verifisering umulig. Ashley så marginalismen som "not much more than a verbal description of the superficial facts of a particular point in time" Historistene anså at økonomi var en kunst en måtte lære gjennom induktiv trening med sikte på de praktiske mål som tilhørte tidsepoken, slik som i middelalderen, istedenfor ved Marshalls teoretiske universelle abstraksjoner.
GRUNDIGST: BRITER ELLER TYSKERE
Liksom den tyske historisme var den britiske historisme i praktisk politikk kortest karakterisert som neomerkantilisme. Motivgrunnen var grovt sagt beskyttelse fordi dette ville gi en mer ordnet økonomi og -samfunn. Dette resulterte også i krav om større selvforsyning.
I sine metoder var den liksom den tyske motivert av romantikken (i stor grad den tyske), men adskilte seg ved å være under betydelig innflytelse også av positivismen, en retning som (pga sin abstraherende, kvantitative tendens, se kapitlet om tysk empirisme; sluttavsnittet) står betydelig nærmere rasjonalismen. Metodologisk sett er derfor den tyske historisme mer interessant eller opplysende som kontrast til den ortodokse skole, men den britiske- kan ha mye å lære vekk ettersom den står i konstant kommunikasjon med sine rasjonalistiske landsmenn og slik kan fungere mer klargjørende for forskjellene i de metodologiske standpunkt og i spesiell grad i striden om praktisk politikk. Dessuten er den britiske historismen -som nevnt, viktig fordi nettopp positivismen ble den retning som skulle inngå ekteskap med den liberalistiske ortodoksien.
Flere skribenter, særlig Schumpeter og Roll, hevder derfor at de britiske historistene avviker fra de tyske- ved at deres opposisjon er langt mer artikulert. Forklaringen på dette er -som indikert ovenfor, at deres nærhet til den ortodokse skole gjorde dem mer istand til å forstå dennes argumenter, og dermed kritisere dem. Denne tankegang kan ha noe for seg, men jeg tror det er vel så korrekt å se denne større grad av artikulasjon som en forskjell mellom på den ene side immanent kritikk fra de britiske historistene, -som de ortodokse dermed kunne forstå, og på den annen side ekstern kritikk fra de tyske historistene som de ortodokse -slik Georgescu-Roegen (s.342) beskriver det, så som mystisk og obskur pga en annen kultur også innen vitenskapen, som etter min mening blant annet bunner i ulike implisitte standpunkt i universalie-debatten. Som kjent er ekstern kritikk nettopp mer grunnleggende enn en immanent kritikk, og det er derfor grunnlag for å si at den tyske historismens kritikk deler denne karakteristikk.
Videre var de færreste britiske historister interessert i å danne et alternativt teoretisk byggverk slik irene og spesielt tyskerne med sine store historiske skjema ville. Britene -som for eksempel Leslie, ville begrense seg til nitid empirisk arbeid og anvendt teori.
En forskjell det er lagt liten vekt på i litteraturen, et det forhold at mens tyskerne i høy grad var påvirket av kameralismen, en tysk merkantilisme, så er det uklart i hvilken grad og måte britisk historisme var påvirket av britisk merkantilisme: En har stor sett nøud seg med å peke på forskjellene.
BETYDNINGEN AV BRITENES HISTORISME
Betydningen av de britiske historistenes bestrebelser er flere: Jevons la økende vekt på statistikk, Marshall la økt vekt på evolusjon og historie. Likevel blir ikke rasjonalistisk dannet teori skjøvet til side til fordel for induktivt dannet teori. En fortsetter stort sett som før, men benytter seg av økonomisk historie til å illustrere sine deduktive teorier. Generelt ble økonomer mer varsomme med generaliseringer og politiske anbefalinger. Generelt blir økonomer også mer påpasselige med å etablere definisjoner og forutsetninger for sine teorier og altså mer metodologisk bevisste. Koot hevder at metode ikke er det sentrale stridspunkt mellom historistene og de ortodokse. Istedet hevder han at det delvis dreier seg om ulike syn på økonomisk politikk, og i hovedsak synet på den økonomiske vitenskap som en kunst eller en vitenskap i betydningen naturvitenskap som oppfattes som mer mekanistisk teori.
Koot overser da at metode og politikk nettopp henger sammen idet metoden nettopp skal underbygge en alternativ politikk; et annet middel skal tjene et annet mål. De er deler av en helhet som ikke kan ses atskilt. Dessuten er spørsmålet om økonomi som håndverk eller natur-vitenskap nettopp et spørsmål om hvilken metode som er mest anvendelig til forsknings-prosjektet.
Koot skriver videre at historistenes nedvurdering av teori (i den formalistiske og mekanistiske betydningen "ren teori" som rasjonalistene alltid forstår dette ordet og Koot fortsetter) og oppvurdering av anvendt teori er et resultat av religiøse og filosofiske overbevisninger. Hva dette dreier seg om gir han oss ingen nøkler til, men sannsynligvis sikter han på den den filosofiske side til den historiske filosofiske tradisjon tradisjon fra Vico til Dilthey. På den religiøse siden er jeg derimot blank.....
Satt på spissen kan en si at fasadeforskjønning ble resultatet istedenfor helrenovering innen den akademiske sosialøkonomi. Imidlertid er ikke historistenes innflytelse uttømt med dette idet mange av dens tilhengere fortsatte å arbeide i de nye fagområder de hadde etablert: økonomisk historie og økonomisk sosiologi.
Jeg avslutter med å sitere Koot: "In the history of economic thought, which they studied as an integral component of economic history, the historical economists attempted to reconcile Adam Smith and List; further, they insisted -an insistence also advanced by Jevons and J.M.Keynes in a rather different form -that the main tradition of English economics proceeded from Adam Smith to Malthus and had bypassed Ricardo. Like that of Marx, their economic history was a critique of nineteenth-century capitalism and its economic theory; but, as nationalists and social reformers, their efforts on behalf of economic history were designed to transform British capitalism in a largely neomercantilist direction."
En siste sleivspark: List oppfattet seg selv som Smithianer; vel å merke i Tyskland og under tyske forhold -eller i USA der han gikk i lære hos Carey, han søkte å anvende Smiths innsikt under andre nasjonale empiriske forhold og oppfattet det som om Smith ville ha tenkt likedan. Derfor er spranget ikke så stort i dette tilfelle. Koot ville gjort bedre i å kontrastere for eksempel Karl Knies og Adam Smith.
APPENDIKS: OM TEKNOLOGISK LEDERSKAP OG LIBERALISME.
(Til s.4)
Som nevnt går de ulike økonomiske skoler i spann med ulike motivasjoner, økonomiske interesser og typer økonomisk politikk i forbausende stor grad, idet en jo velger middel (metode) etter sitt mål (politisk).
Forholdet er vel i stor grad at innen et internasjonalt kapitalistisk system så får et land som er ledende teknologisk (NB: i betydningen både maskinelt og organisatorisk) pga denne autoritet i praksis -med hensyn til for eksempel økonomisk styrke, og dessuten prestigemessig også en ledende stilling økonomi-teoretisk. Det ledende land har interesse av et liberalistisk økonomisk system med vekt både fri bevegelighet av alle faktorer, og dette avspeiles i landets økonomiske teori. Når en så føyer dette sammen med en generell menneskelig tendens til "tanke-økonomisering", det vil si -til universalisering av mønstre, så følger det en slags nødvendig liberalistisk tanke-imperialisme uavhengig av hvilket land som er teknologisk leder så lenge det bare finnes en leder. Da følger det også at den økonomiske og teknologiske periferi er dømt til et liv i opposisjon både med hensyn til teknologi, økonomisk styrke og med hensyn til økonomisk teoretisk tradisjon. Det følger også som en nødvendighet av sakens faktiske forhold at denne opposisjonen vil bli preget av en mer empirisk orientert holdning pga nødvendigheten av å argumentere for sine egne økonomiske interesser og kritikk mot den liberalistiske politikk som er internasjonalt dominerende gjennom en universalistisk og rasjonalistisk menneskelig tendens.
Frafalte ledere som for eksempel England (tidligere Holland, og idag USA) kan fortsette å hevde et liberalistisk system av flere grunner. For det første er etablerte tankestrukturer vanskelige å endre; ideologi er en treg "materie". For det andre er det muligheter for at det i løpet av et lands kapitalistiske og akkumulerende "modnings-prosess" skjer styrke-endringer internt i landets kapital-besittende grupperinger fra produksjonskapital til handelskapital. Ettersom denne handelskapital i regelen har mer nytte av liberal politikk enn produksjonskapitalen, så ser vi at det med andre ord oppstår en slags nødvendighet i at "overmodne" lederland forblir liberalistiske i den grad finanskapitalen evner å hevde sine interesser overfor landets øvrige befolkning.
Rent hypotetisk; i et tilfelle hvor alle land er likestilt teknologisk kunne en tenke seg at alle har like stor nytte av handel slik at alle ville støtte liberal politikk.
Som resultat har vi altså at verdenshandelen er dømt til å være dominert av liberalisme i den grad det lykkes lederland og finanskapitalen i mer perifere land å "kue" den øvrige befolkning i periferilandene.
De svakeste ledd i dette argumentet er det empiriske spørsmål om det ledende land også får en sterk stilling økonomi-teoretisk, og at det finnes en generell menneskelig tendens til tankeøkonomisering. Det første synes å være tilfelle i industrialismens historie hittil, både for Englands og USAs historie.
Det andre synes også å være tilfelle, men vi skal komme nærmere inn på dette under avsnittet formalismens grunnlag i diskusjonen om rasjonalismen.
APPENDIKS: Om Malthus`s theory of gluts:
Ricardo aksepterte Says lov og dermed at den indre avhengigheten i en bytte-økonomi umuliggjorde annet enn partiell overproduksjon og at denne var selvjusterende. Konklusjonen av at generell overproduksjon var umulig var at overakkumulering av kapital var umulig. Ricardo, James Mill og Say søkte å vise at akkumulasjon var til det beste. "The identity of supply and demand (and the impossibility of demand falling behind supply) is easy enough to demonstrate if it is assumed that what is currently produced is also currently consumed. But the accumulation of capital creates a difficulty. Ricardo`s proof depended on being able to show that there was as inevitable a balance of supply and demand, as far as capital was concerned, as there was in regard to goods. The distinction between productive and unproductive labour was applied to consumption in order to give this proof." Mens kapital ble konsumert produktivt og krevde produktivt arbeid, så ble tjenester og luksus tilsvarende uproduktivt.
Et overskudd av kapital var umulig, -for hvis kapital økte raskere enn befolkningen, så ville lønner stige og dermed akkumulasjonen bremse inntil bytteverdi-mekanismen (mellom arbeid og kapital) hadde brakt likevekten tilbake slik at akkumulasjonen kunne fortsette. "It was an argument which both appoved the trends of the existing system and helped to put in its proper economic place the whole structure of unproductive consumers, which had played such an impotant part in the old social order.
The main purpose of Malthus`s attack on the Ricardian theory was to defend the unproductive consumer. Historically, therefore, it was reactionary." Malthus teori baserte seg på en mer primitiv versjon av Smiths verditeori, og Ricardos var derfor overlegen. Men til sitt formål var den dugende ettersom den viste at det kapitalistiske systemet ikke var selvregulerende.
LITTERATUR:
LITTERATURHENVISNING:
BØKER:
Ekelund, Robert jr., and Robert F.Hèbert: A History of Economic Theory and Methodology, McGraw Hill, N.Y 1990. (1975) kap. om britisk hist. (6)
Roll, Eric: A History of Economic Thought, Faber, London 1973. (87 av 626)
Schumpeter, Joseph A.: History of Economic Analysis, kap 4, Oxford 1954. (70)
ARTIKLER:
Coats, A.W.: The Historist reaction in English Political Economy 1870-90, Economica XXI (May 1954), p.143-53, (11)
Koot, Gerard M.: T.E.Cliffe Leslie, Irish social reform, and the origins of the English historical school of economics, History of Political Economy 7:3, 1975. (25)
Koot, Gerard M.: English historical economics and the emergence of economic history in England, History of Political Economy 12, 1980. (32)
Kurer, O.: William James Ashley, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (1)
Maloney, J.: Thomas Edward Cliffe Leslie, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (1)
Maloney, J.: English historical school, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (5)
I "BAKHODET":
ARTIKLER:
Clarke, Peter: John Atkinson Hobson, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (4)
Cole, Margaret: Sidney and Beatrice Webb, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (7)
Gregory, C.A.: Richard Jones, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Macpherson, C.B.: Thomas Hobbes, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Petridis, A.: Langford Lovell Frederick Rice Price, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (2)
Simmonds, N.E.: Natural law, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (4)
Spiegel, Henry W.: National system, The New Palgrave Dictionary, Macmillian, London 1987. (4)
KAPITTEL IV
REALISTISK VURDERING AV RASJONALISMEN
INNHOLD
Inspirasjonskilder 2
DEL I: FORUTSETNINGER OG NORMATIV TENKNING
3Tankehistoriske forutsetninger 3
Individualismen 6
Rasjonalismens normative grunnlag 9
Rasjonalismens A-moral: Nominalistisk grunnlag 12
DEL II: INTERSUBJEKTIVITET OG ERFARINGSKILDER
13Historistisk relativisme vs
erkjennelsesteoretisk relativisme 13
Intersubjektivitet -en nominalistisk umulighet 14
Intersubjektivitet og metode 16
Rasjonalismens primære kunnskapskilde:
Formell tenkning: Introspeksjon 18
Rasjonalismens sekundære kunnskapskilde: sanseerfaring 19
Nærmere om introspeksjon = Generelle intrykk 20
DEL III: FORMALISMENS GRUNNLAG 22Instrumentalismens forutsetning: Nominalismen 22
Abstraksjon vs Historisk relativisme 24
Formalismens tilsynelatende grunnlag: tankeøkonomisering 27
Formalismens grunnlag: nominalismen: 28
Atomistisk generalisering: Nominalistisk grunnlag 30
Matematikken 32
Modell-tenkning 35
Abstraksjonens konsekvenser 38
Analogienes rolle 40
Likevekt og stabilitet som forutsetning 41 Uformell produksjon som forutsetning 43
Konkurransens- og markedets legitime grenser 44
Nominalisme-tenkning kan ikke forklare teknisk endring 48 Klassikernes forhold til tenkningen 49
Tenkningens sentrale stilling 54
Mentalitet som forutsetning 55
Kommunikasjon som forutsetning 57
Det sentrale for metoden: Valg av -mål og -oppgave 59
Ulike vitenskaps/menneskesyn som grunnlag for valget- 60 Utviklingen av forskerens personlighet 62
Sammenfattning 64
Appendiks: Schumpeter 65
Appendiks: Heraklit og Aristoteles 67
Appendiks 3: Hjalmar Hegges beskrivelse av personlighet 68
Litteratur 69
INSPIRATØRER:
Et par skribenter har betydd spesielt mye for dette arbeidet, og har blitt særlig mye benyttet i dette kapitlet:
Romensk-amerikaneren Nicolas Georgescu-Roegen er utdannet matematiker og økonom, og en nær venn og medarbeider såvel som kritiker av Paul Samuelson. Han har skrevet om konsum- og produksjonsteori og om økonometriske kvantitative metoder i sin tidlige fase, og senere om epistemologi og vitenskaps-historie i forhold til økonomisk teori og dessuten om overføring av fysiske og biologiske modeller til økonomisk teori, ganske spesielt om termodynamikk som grunnlag for innsikt i økokrisa. Hans hegeliansk pregede tanker om økonomisk metodologi har vært spesielt givende.
Jeg har også forsøkt å overføre kunnskapen fra hegeliansk orienterte filosofer til økonomisk teori. Dette er som nevnt særlig aktuelt ettersom den tyske historismen framfor noen var inspirert av Hegel -og derved av Aristoteles vitenskapsforståelse:
Helge Salemonsen er filosof og har arbeidet vesentlig med erkjennelsesteori. Ragnar Fjelland er en sivilingeniør og filosof som har arbeidet med vitenskapsteori. Hjalmar Hegge er siviløkonom og filosof, og var de foregåendes lærer med arbeider innenfor erkjennelsesteori, vitenskapsteori og sosialfilosofi. Wilhelm Windelband var nykantianer og filosofihistoriker rundt århundreskiftet.
DEL I: FORUTSETNINGER OG NORMATIV TENKNING
"TANKEHISTORISKE" FORUTSETNINGER
Den metodologiske grunnsten for rasjonalistiske retning innen økonomisk tenkning er delvis realismen som leder til forestillingen om tenkning som den rette metode for å nå gyldige sluttninger om den økonomiske virkelighet. Dette kan -som vi skal se etterhvert, betraktes som en etterlevning av tidligere tiders tiltro til tenkningen ettersom nominalismen fra senmiddelalderen etterhvert ble den dominerende tenkeform. Derfor er rasjonalismen som filosofisk retning og spesielt innen økonomisk tenkning i enda høyere grad og i strid med denne realismen framfor alt preget av nominalismen som i sin tur leder til forstillingen om formalisme som den vitenskapelige hjørnesten.
Derfor baserer ikke rasjonalismen seg på tenkning som intuisjon men heller på en formalistisk variant kalt introspeksjon. Denne nominalismen gir også en atomistisk samfunns- og virkelighetsforståelse og gir grunnlaget for den aktørorienterte og materialistisk orienterte metoden orientert omkring "economic man".
Rasjonalismen er jo i bunn og grunn et forsøk på å overkomme sansenes subjektivitet -en innsikt som allerede førsokratikerne hadde, -bl.a. Demokrit som regnes som rasjonalist fx av Windelband. Mens empiristen Aristoteles mer lot seg prege av det intuitive i den rasjonalistiske impuls eller tenkningen, har den tradisjonen som vanlivis kalles rasjonalistisk i filosofien og dermed i økonomisk tenkning latt seg prege av det formelle i det rasjonelle impuls: tenkningen. Dermed har en valgt å se bort fra den type rasjonalisme som gir kreativt vidsyn for i stedet å slå seg til ro med snevert skolasteri. Formålet med dette var edelt nok; å etablere viten ved systematisk organiserte metoder. Imidlertid kan systematikken lett drepe kreativiteten som er forskningens største aktivum.
Både matematikeren/økonomen Georgescu-Roegen og vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend peker nettopp på farene for kunnskapsproduksjonen i å feste seg for sterkt til fastlagte regler og strukturer for forskningen. Det virker drepende for nyskapning og innebærer alltid at visse former for informasjon ikke kommer med i betraktningen. Logisk empirisme og -positivisme søker nettopp å underlegge kunnskapsproduksjonen strenge regler fordi de vil unngå utarting av den intuitive metode til charlatanisme og manglende intersubjektivitet (fellesforståelse eller kommunikasjon), pga manglende etterprøvbarhet. Intensjonen er forståelig og prisverdig, men resultatet blir ikke bedre av den grunn.
Formalisme muligjøres slik av element innen nominalismen; atomismen som leder til den individualistiske metode eller mere korrekt til forestillingen om enkeltaktøren som utgangspunkt for undersøkelser, og av materialismen som leder til forestillingen om denne enkeltaktør som opptatt av egennytte; economic man. Derved kan en avskjære seg fra etikk. Vi har ovenfor nedvurdert kristendommen som opprinnelse for økonomisk metode, det er ikke helt rettferdig fordi den er en klar inspirasjonskilde -mer eller mindre ubevisst, for mange forstillinger innen økonomisk tenkning -naturlig nok i en kristen sivilisasjon.
Den kristne tanken om mennesket som syndig (Luther særlig) viser seg i forestillingen av economic man som egoist (denne tolkningen av economic man er forsvart under). Forskjellen fra tidligere er at en nå søker å utnytte denne "imperfeksjon" til det felles beste istedenfor som tidligere å kontrollere gjennom å hemme den. Litt mer kuriøst, men sikkert ikke uten betydning er det at de fleste økonomer har ragnarokk-forestillinger -i form av kriseperspektiver for kapitalismen, i tråd med kristen tradisjon.
En annen og svært viktig grunnsten er forestillingen om den preetablerte og selvjusterende harmoni, -opprinnelig en kristen idé liksom det lineære tidsbildet som ligger til grunn for veksttanken. Forestillingen om markedet som en usynlig hand som leder til det felles beste har også sin opprinnelse i Leibniz religiøst inspirerte forestilling om den pre-etablerte harmoni. Disse forhold henger sammen på den måte at de siste lar seg uttrykke innenfor formalismens "vitenskapelighet", noe også de følgende forhold medvirker til:
Eiendomsforhold anses ikke for å være et økonomisk tema, hverken mentale forhold som etikk og tenkning på den ene side eller natur og økologi på den annen side inngår i den sorte boks som kalles det økonomiske system, men bearbeides av andre fag. Dog uten at en i nevneverdig grad tar konsekvensen av disses resultater når det for eksempel gjelder preferenseteori eller entropiteori. Økonomi ses dermed som et lukket system, en selvjusterende harmoni, -selv om en vet at noe slikt ikke eksisterer. Denne metodologiske forutsetning om harmoni og likevekt er en metafysisk-religiøs forstilling liksom de andre forestillinger, som en neppe får særlig "klart og tydelig" inntrykk av i ens praktiske og konkrete dagligliv slik den rasjonalistiske metode faktisk krever for å ta noe alvorlig. Den metodologiske grunn-forestilling om nominalismen og dermed forestillingen om formalismen som vitenskapelig ser ut til å forme såvel framstillingen av andre metafysiske forestillinger liksom også hvilke faktorer en anser som akseptable i en vitenskapelig forklaring. Formalismens røtter kan vi finne blant annet i egyptisk og pytagoreisk tall-mystikk, og grekerne så det målbare som etisk høyverdig, men enda dypere enn slike mer åpenbare dogmer ligger den skjulte dogmatisme i nominalismen -som vi har beskrevet under gjengivelsen av Helge Salemonsens redegjørelse nedenfor.
At disse nevnte forutsetningene og flere med dem innen økonomisk teori bare er implisitte og ikke eksplisitt formulert, er som vi skal se farlig fordi det leder til at en overser dem og dermed deres betingelser. Dette kan lede til at disse forutsetningene for økonomien undergraves og dermed hele samfunnets eksistens trues.
En påminnelse når det gjelder rasjonalismens tankemessige røtter: Den introspektive metode har sitt grunnlag i et etterslep fra middelalderens realisme. Den såkalt individualistiske metode -eller rettere sagt det atomistiske samfunnsyn og synet på enkeltaktøren som undersøkelsenes rettmessige utgangspunkt, har sin opprinnelse i den framstormende nominalismen fra sen-middelalderen av.
INDIVIDUALISMEN
Å ta utgangspunkt i enkeltaktøren som prinsipp for forklaring av handling er (tilsynelatende) en god rettesnor ettersom all handling pr def utføres av individer slik at ontologisk individualisme i samfunns-vitenskapene er trivielt sant. Det har vært vanlig å hevde at det likevel ikke er noen selvfølge å anvende metodologisk individualisme ettersom dette skygger for svært viktige faktorers betydning; særlig historie og dernest moral. Sterke føringer for handlingen er tross alt historisk etablerte institusjoner og sosio-materielle strukturer.
Selv om en kan være enig i det siste så er det likevel viktig å hevde den sterke sammenheng som eksisterer mellom ontologi og epistemologi/metodologi det vil si sammenhengen mellom hva som finnes og hvordan vi skal undersøke det. Det ene gir det andre, i motsetning til hva mange later til å tro.
Individualistisk metode er tvilsomt i vitenskapen idet dette forutsetter rene subjekter og at deres intensjoner i forvrenges ved utførelsen. For det første er bare selvstendige mennesker rene subjekter: -Selvstendige mennesker kan bare de være som er fri fra kollektivt press av ulike slag gjennom sin tenkning. Det kollektive presset kan være av ulike slag: Enten dette er immaterielt og sosialt; statusjag, annerkjennelse, eller materielt og sosialt; politisk-, juridisk-, økonomisk makt, eller materielt og biologisk; sult, snever sex.
For det andre ser individualistisk metode bort fra kontra-finalitets-problemet med kollektivt utilsiktede og ofte uønskede resultat av individuelle handlinger.
Det er dessuten selvmotsigende å forestille seg individet som rent subjekt og samtidig hevde en liberalistisk atomistisk og dermed mer eller mindre psolipsistisk samfunnsforståelse idet handling derimot nærmest pr definisjon bare foregår innenfor en sosialt forstått meningsramme. Mennesket er pr definisjon sosialt og er dermed låst fast i en sosial forutforståelse som ikke bare begrenser dets frihet, men også muligjør denne frihet fordi mennesket ikke kan tenkes uten den sosiale rammen uten å være menneske. -det samme er forøvrig tilfelle med språk og sosiale konvensjoner og ritualer.
Da er det snarere slik at det enkelte individ ontologisk sett ikke handler som individ alene, men i stor utstrekning handler som individ som del av et kollektiv på bakgrunn av kollektivt, moralsk og materielt press. Derfor ville følgelig en kollektiv metode ville være mer passende ved for eksempel å ta utgangspunkt -som nevnt andre steder, i meninger og funksjoner innenfor helheten -samfunnet og dets økonomi.
Bare i den utstrekning individer i praksis handler selvstendig fra kollektivet og fra sin egen biologi eller utvikler seg til å handle selvstendig er en individualistisk motivasjonsorientert forskningsstrategi legitim, og selv da er det bare grader det kan være tale om. Den ortodokse konvensjon å ta utgangspunkt individualistisk metode og samtidig i economic man er forøvrig er selvmotsigelse eller en skinn-individualisme idet egoisme tilsier at en nettopp ikke har frigjort seg fra ens egen biologi eller kollektive statuskrefter; tenkningen er ikke herre.
Men hvordan kan vi vite hva som foreligger i praksis det vil si ontologisk? Jo gjennom å anvende en metode som vi må håpe er korrekt. Vi er dømt til å befinne oss i "Neuraths båt" på havet og samtidig forsøke å kjølhale skipet. Vi er nødt til å anta noe om verden for å kunne håpe på å finne ut om den er slik -eller ikke slik. Hva vi antar virker ledende for det svar vi får, men vi må likevel anta noe! Kritisk intuisjon er vår viktigste ledestjerne i denne antakelsen.
Ut fra en slik kritisk tenkning er det klart at med den såkalt individualistiske metode og den introspektive metode står vi dermed overfor dogmer med opprinnelse i vestlig kristedom og nominalistisk tenkning, og ikke overfor "vitenskapelig" fundert kritisk tenkning -ettersom dogmet ikke har noen dypere fornuftig fundament.
Et forsvar for den kollektive metode understrekes av at en i sosialvitenskapene stort sett er interessert i de uforutsette virkninger av handlinger, altså de virkninger individene selv ikke forutser.
Dermed ville et samfunn med tenkende frie individ trolig ha mindre behov for samfunnsvitenskap enn idag, fordi engler som kjent ikke synder (-med mindre de har falt i pipa). På den annen side ville det være lettere fordi alle ville ha tilgang til andres tenkemåte i høyere grad enn idag som vi kommer inn på i kapitlet om intersubjektivitet.
Rudolf Steiner har framsatt følgende Aristotelisk inspirerte kritikk av den individualistiske metode og dermed aktørorienteringen innen den rasjonalistiske tradisjon:
Ved å ta utgangspunkt i prissetting og dermed praktikernes behov for veiledning; i middelalderen kjøpmennene og i vår tid staten, så har en dermed et statisk utgangspunkt idet en ønsker å fiksere en fast verdi. Imidlertid er prisen ikke fast, men høyst variabel etter tid og sted. Det er derfor et dårlig utgangspunkt for den økonomiske vitenskap. Bedre ville det være å ta fatt i nettopp det faktum at økonomien er en prosess der alt endrer seg og dermed ta utgangspunkt i visse funksjoner i økonomien. Ved å studere en av økonomiens grunnsteiner; arbeidet, vil vi se at det har ulike funksjoner. Statisk teori kunne da erstattes med dynamisk teori. Andre grunnsteiner i økonomien vi kunne ta utgangspunkt i ville være for eksempel tenkning og natur avhengig av hvilke aspekter vi var interessert i å få fram.
RASJONALISMENS NORMATIVE GRUNNLAG
Marginalismen tilførte økonomisk tenkning to vesentlige elementer; en subjektivistisk vending i verditeorien og økt vekt på etterspørsel istedet for den tidligere ensidige vekt på produksjonskostnader.
Den rasjonalistiske tradisjon har vært opptatt av å være vitenskapelig, i den forstand at teori derfor må være verdifri samt at dette faktisk er mulig. Dominique Bouchet skriver om dette: "Den vælger at afgrænse systemet ved at se bort fra dets væsentligste dimension samtidigt som at den ikke tenker seg som en del af systemet. Sagt på en annen måde, økonomien vælger at lege videnskab ved at fjerne ethvert spor af værdi. Den ser stort sett på alt værdiladet, og dermed overser den sin genstand som netop er et sæt af konventioner, af værdier." ... "den bliver blot til en forvaltningteknik som ikke kan reflektere over seg selv." .
Denne oppfattning at den sosialøkonomiske vitenskap bør være verdifri har fått særlig styrke etter den marginalistiske omveltning. En rendyrking av det "økonomiske motiv" gjorde det mulig å skille mellom ren teori og anvendelse av teorien slik at en kunne skille mellom positiv vitenskap og normativ kunst innen økonomifaget. Som vi skal vise er imidlertid denne positive vitenskap både verdiladet og normativ slik at dette skillet er kunstig. Dessuten førte dette skillet mellom positiv vitenskap og normativ kunst innen økonomifaget til en ytterligere formalisering av økonomisk teori.
Schmoller nektet derimot å skille deskriptiv og teoretisk vitenskap, fordi han nektet å ensidig analysere økonomien ut fra ett eneste motiv ettersom han så både mennesket og også samfunn som en integrert helhet som en ikke kunne dissekere for å studere og likefullt tro at en får et sannt bilde. Da er det heller ingen grunn til å skille deskriptiv og teoretisk idet de da faller sammen i en realistisk teori.
"Den nye velferds-økonomien" som oppsto i 1930 årene så seg selv som verdifri på basis av et skarpt skille mellom er og bør. Den annerkjente økonom og metodolog Mark Blaug hevder imidlertid at skillet mellom er og bør er mindre enn en vanligvis forestiller seg idet også et bevis eller en falsifikasjon likeledes er bygget på tilsluttning til visse "vitenskapelige" regler for sannhet. Blaug hevder derfor at "mål og middel er uadskillelig forbundet", samt at politikerne søker råd om begge forhold: De søker ikke bare råd om hva som er mulig å gjennomføre men de søker også etter preferense-funksjonen. Og hvordan skal økonomen finne den uten å presse inn sin egen spør Blaug.
Om dette er riktig så er læreboksbildet av den verdifrie tekniske økonomiske rådgiver som fikk særlig stor tilsluttning fra marginalismens oppblomstring, derfor feil, og "hence this very model of the advisory function contributes to systematic self-deception among economists."
Rasjonalismen inneholder noe moderne vitenskapsteori i stor grad har fjernet seg fra: en grunnleggende forestilling og forutsetning om muligheten av objektivitet og verdifrihet. Tverimot er det ikke bare slik at begrep og metode er verdi-ladet, men som Popper og Blaug hevdet er også fakta verdiladet, -disse er jo nettopp fremkommet på basis av de samme begrep og metoder. Vitenskap basert på verdier opplever Popper som et uvitenskapelig dilemma som han søker å unngå.
Popper har imidlertid det felles med tidligere vitenskap at han søker å unngå å basere seg på verdier fordi han ikke tror det er mulig å argumentere rasjonelt, fornuftig for verdier. En kan tvertimot si at det er både mulig og nødvendig for at vi skal få et reellt fungerende demokrati basert på reflekterte verdier. Det er også uunngåelig ettersom enhver metode tar utgangspunkt i et syn på tenkningens karakter og dermed i et eller annet menneskebilde og dermed i verdier.
En kan se det som en oppgave å tydeligjøre dette verdimessige grunnlag i enhver vitenskaplig tenkning. På den måten kan en gjøre det tydelig hvilke verdivalg og hvilke grunnleggende virkelighets-forståelser som ligger bak, og dermed skape mer et bevisst forhold til samfunnsproblemene og deres løsningsformer.
En kan si at rasjonalismen innen samfunnsteori generellt har inntatt en normativ holdning motsatt hva den selv hevder;
1: Rasjonalistisk teori er normativ utfra empiriske vurderinger:
Utfra visse rendyrkede ideelle grunnprinsipp gjelder det å utlede følgeriktig ytterligere viten om hvordan samfunnets innretning bør være mer enn hvordan den egentlig er.
Om en trodde at en gjennom introspeksjon undersøkte verden slik den virkelig er, så forutsetter dette flere forhold: alle individer må være som meg uavhengig av tid og rom; intet må skje som ikke er kalkulerbart på forhånd i "tenkeboksen" for eksempel med hensyn til gruppepress og institusjonelle forhold. Som vi alle vet kan vi imidlertid ikke se bort fra disse nevnte faktorer.
2: Rasjonalistisk teori er normativ utfra etiske vurderinger: Dette skillet som skulle gjøre økonomisk teori mer "vitenskapelig" i og med større verdifrihet var ironisk nok nettopp ikke verdifri pga sin ensidige fokusering på en type u-etisk og sterkt verdiladet handlingsmotivasjon, og nettopp denne ensidighet gjorde denne type teori mindre empirisk basert og istedet normativ -og som indikert direkte u-etisk normativ.
At det enkleste element skulle være det nyttemaksimerende individ basert på behov og motivasjon gir oss et inntrykk av hva for eksempel Menger og Pareto ser som det sentrale i mennesket og dermed det økonomiske system. Vi står overfor et sensualistisk individ løsrevet fra sine sosiale- og ikke minst meningsfyllte omgivelser. Uten at en PRIMÆRT (sic!!!) trekker inn kultur, moral og kommunikasjon står en i sannhet tilbake med et svært så innskrenket forståelse av menneske og økonomi som vil gi vidt forskjellige konklusjoner på atskillige felter som for eksempel innen metode og praktisk politikk.
3: Den rasjonalistiske metode er også normativ i sin opprinnelige motivasjon:
Ved at den tar utgangspunkt i enkeltaktøren: Dette utgangspunkt i enkeltaktøren og den påfølgende fokusering på handlingsmotivasjon er som nevnt tilsynelatende utslag av kristen etikk og handelsmannens (statens) kvale over å forlange en rettferdig (samfunnsøkonomisk effektiv) pris. Dette viser seg derimot ved ettertanke å stamme fra nominalismens atomistiske samfunnssyn.
4: Den rasjonalistiske metode er derfor også normativ i sin epistemologi og metodologi:
Fordi denne opprinnelige kristne motivasjonen ledet til den introspektive metode. Det synes derfor som om vi må tilbake til religiøs-metafysiske overbevisninger for å forstå økonomisk teori. Men som nevnt er ikke dette hele historien ettersom introspeksjon som metode springer ut av forståelsen av tenkningen i form av et etterslep fra realismen. Vi kan derfor si at epistemologien gir oss det endelige utgangspunkt for økonomisk teori, slik at vi må helt tilbake til forståelsen av tenkningens karakter og utvikling for å forstå økonomisk teori. Som nevnt kan dette også ha preget religiøs (vestlig) tenkning og videre -som først hevdet her, økonomisk tenkning. Dermed er økonomisk tenkning religiøst farget også i sin introspektive metode, selv om det endelige grunnlag kan ligge annetsteds.
Rasjonalismen springer altså delvis ut av kristendommen: frelsetanken; det enkelte individ er det sentrale i historien. Dermed oppstår også den metodologiske individualisme av den kristne religiøse individualisme: Den metodologisk individualisme oppstår naturlig fra et rasjonalistisk filosofisk grunnlag som tar utgangspunkt i introspeksjon og den enkelte; -Descartes utgangspunkt i "Jeg tenker, altså er jeg" ble foregrepet 1200 år tidligere av kirkefaderen Augustin med "Jeg tviler, altså er jeg".
Her finner vi også grunnlaget for liberalismen som et kristent produkt, bl.a. i uttalelse om "her finnes hverken jøde eller greker", mao lik rett mellom individer som delvis romerretten var basert på, -vel å merke for romerske frie menn. Dette videreføres i naturretts-tenkningen fra renessansen av, og dermed videre med liberalismen som krevde frihet og likestilling for byborgerene (håndverkere/ handelsfolk) vs landadelen.
Rasjonalismen og den introspektive metode er et uttrykk for et tankemessig etterslep fra middelalderens åndelig-logiske orientering i motsetning til renessansens empiriske orientering.
RASJONALISMENS A-MORAL: NOMINALISTISK GRUNNLAG
Rasjonalismens rendyrking av det egoistiske (såkalt "økonomiske") motiv, og følgelig ignorans av moral har også sitt grunnlag i nominalistisk tenkning. Nominalismen er jo en utvendighets-preget tenkning som ikke ser de indre sammenhenger i virkeligheten mellom begrepene, mellom begrep og fenomen og mellom fenomenene. Nominalismen er en så dyptgripende tankeform at den også preger vår oppfattning av samfunnet.
Samfunnet oppfattes her som tilfeldig sammenrasket og holdt sammen ved -ja nettopp av ytre trykk og nettopp ikke av en indre sammenheng; det moralske felleskap. Dette går klart fram av foregangsmannen i nyere tids materialistiske og liberalistiske sosialfilosofi Thomas Hobbes. I tråd med dette materialistiske syn ses det økonomiske system som holdt sammen av gulrot og pisk, det vil si av løfter om materiell belønning og trusler om former for fysisk straff.
Erling Fossen sier det på denne måten: "Mennesket søker etter å bli forent med noe utenfor seg selv. I materialismen skjer det ved å karre til seg flest mulig materielle goder. Idealismen tar utgangspunkt i at det finnes en "ideell" verden som forener alle ting. Ved hjelp av erkjennelsen kan vi ta del i denne verdenen og forene oss som subjekt med verden som objekt. Aksepeter man at mennesket kun er et materielt vesen aksepterer man at vi ikke har noe felles bortsett fra våre drifter; mennesket blir redusert til et behovsstyrt, alltid konkurrerende dyr dømt til å leve i et evig motsetningsforhold til andre mennesker.
Aksepterer man derimot at mennesket er en del av den samme idéverdenen unngår man dette motsetningsforholdet. Erkjenner man sin egen handlingssituasjon, frigjør man seg fra de materielle prosessene. Den samme erkjennelsen forener samtidig de enkelte individer. For erkjennelsen springer ut av innsikt i den ideelle verden alle mennesker har adgang til gjennom sin tenkning. -De enkelte frie individer lever ikke i adskilte verdener. De elementer som bestemmer deres handling er de samme for dem alle. Denne forening av individuell frihet og almen rasjonalitet har da også den mest grunnleggende konsekvens for den menneskelige sosialitet. Det betyr nemlig at etiske konflikter ikke kan tenkes mellom frie mennesker. Etisk konflikt og sosial strid følger av menneskelig handling som ikke beror på erkjennelsen, men på blinde drifter og instinkter eller på almene etiske normer. I disse tilfellene kan harmoni og sosialitet bare etableres gjennom en ytre påtvungen orden." Dette idealistiske synet utvikles videre under i avsnittene om "Intersubjektivitet.." og om "Formalismens grunnlag."
DEL II: INTERSUBJEKTIVITET OG ERFARINGSKILDER
HISTORISTISK RELATIVISME VS
ERKJENNELSESTEORETISK RELATIVISTISME
Generell vitenskaplig praksis alt fra sofistene og Sokrates av søkte kunnskap som skulle være universell og ikke relativ til tid, sted og særlig person.
-Dette siste unngår forøvrig historistene, og kan derfor ikke erklæres som relativister i filosofisk forstand. At de likefullt innen økonomisk teori blir kalt for relativister er derfor lett å misforstå. Deres relativisme gjelder de økonomiske teoriene, og ikke forståelsen generellt. Historistene går altså ikke helt ut på den relativistiske sti; de relativiserer viten til tid og sted, men ikke til person. Historistene aksepterer altså at mennesker har et felles- og nogenlunde lik erfaringsevne om ikke felles- og lik faktisk erfaring.
Vi kan derfor karakterisere historistene som historiske relativister, men ikke erkjennelses-teoretiske relativister.
En debatt av enorm betydning for økonomisk forsknings-metode, men som ytterst skjelden ses som relevant er den erkjennelsesteoretiske universalisme-relativisme debatten der intersubjektivitets-spørsmålet ligger bak. -Og som vi skal komme til; bak dette ligger universalie-debatten og ontologisk materialisme vs -idealisme kontroversen. Vi skal av åpenbare årsaker imidlertid bare antyde berøringspunktene med økonomisk metodologi og økonomisk teori.
Ytterpunktene i debatten er total universalisme og total relativisme, og representeres av henholdvis fullstendig kommunikasjon og ved total kommunikasjonsløse isolasjon individer imellom det vil si psolipsisme. Et annet ord for kommunikasjon er intersubjektivitet, og flere svar har vært gitt på hvordan denne er mulig.
INTER-SUBJEKTIVITET -EN NOMINALISTISK UMULIGHET.
La oss se litt nærmere på intersubjektivitets-spørsmålet:
Hvordan er forståelse mellom mennesker; intersubjektivt kommunikasjon mulig?
En vanlig utvei som antropologen Horton velger, og hvor han har følge av for eksempel Wittgenstein, Habermas, Richard Bernstein og vitenskaps-filosofene Doyal & Harris, er å ta utgangspunkt i praksis og den menneskelige fysiske konstitusjon; På grunn av like behov og dtort sett lik erfaringsverden (?) og dermed lik praksis dannes intersubjektiv forståelse. Dette er i prinsippet en materialistisk forklaring av den intersubjektive forståelsen.
Idealistisk orienterte filosofer i Hegel-tradisjonen ser dette på en helt annen måte, svært uvant for dagens tenkning: Helge Salemonsen tar som Hegel utgangspunkt i tenkningen selv eller mer spesifikt i begrepsdannings-prosessen når han skal forklare forståelsen. Dermed havner vi rett inn i middelalderens universalisme-debatt mellom nominalister og realister eller også mellom materialister og idealister. Idealistenes og realistenes argument mot nominalistene og materialistene er at når de hevder at forståelse følger med nødvendighet av materielle (praksis) årsaker, så tar de i bruk begreper som de nettopp skulle forklare, særlig begrepet nødvendighet og dessuten ulike kategorier almennavn. Poenget er som hos Hume, Kant og Hegel (og forsåvidt allerede Demokrit, Platon, Aristoteles), at bare tenkningen gir nødvendighet, i den materielle verden finnes bare tilfeldighet.
Det fellesskap som intersubjektiv forståelse krever finner de såkalte universalisme-realistene, objektive idealister og essensialister istedet i idéverdenen. I vår karakteristikk, klassifikasjon og vurdering måler vi alle forhold mot et ideal. Dette ideal eksisterer reelt. Det eksisterer reelt i den grad tenkning eksisterer reelt, og det kan ingen benekte uten å slå seg selv på munnen. Denne positive siden av tenkningen -i tillegg til den negative kritiske, har blitt sett bort fra i stigende grad siden renessansen og dette har forøvrig mye av skylden for det kjølige og negative rennomé intellektet har fått. Den positive skapende side av intellektet er den intuitive innsikt i de ideale begrep som muliggjør intersubjektiv klassifisering av fenomen. Nettopp det gjør forståelse mulig.
Idealet er videre et kollektivt fenomen som alle tenkende tar del i i den grad de tenker og ikke handler som "ikke-tenkende": Vi kan forstå hverandre i den grad vi tenker, og vi kan forstå verden i den grad den er fornuftig slik som i Heraklit-tradisjonen. Platon uttrykkte det på den måte at alle kan se i den grad de er opplyst av solen (=tenkning=gud).
Denne betydningen av idealene, det vil si begrepene understreker hva flere har hevdet, at "valg" av begrepsdefinisjoner leder forskningen, men dette "valget" av definisjonene er igjen ledet av en situasjonsforståelse, en forutforstått virkelighet som på sin side gjør livet mulig for oss idet vi ikke kan navigere uten kart; et dårlig kart er bedre enn intet kart. Ragnar Fjelland sier at "Valg" av definisjoner "kan ikke uten videre begrunnes ved henvisning til fakta. Tvert imot er det valget av definisjoner som avgjør hvilke fakta vi får." Eller ved å omskrive fysikeren Werner Heissenberg så er det ikke slik at forsknings-objektet er økonomien selv, men heller økonomien slik den ter seg for menneskets spørsmål. Eller på godt norsk: "som en roper i skogen får en svar". Derfor bør også en økonomisk vitenskap ta definisjoner og denne forutforståelsen av virkeligheten alvorlig. Det er dette vi nå undersøker.
INTERSUBJEKTIVITET OG METODE
Intersubjektivitets-spørsmålet er vesentlig for oss i vurderingen av økonomisk metodologi fordi svaret på det avgjør hva slags metode en anvender for å komme fram til "sikre" resultat i forskningen. Som i så mye vi kommer inn på i denne oppgaven finnes det her to hovedprinsipper og tradisjoner. Den ene tiltror intuisjonen evnen til å forstå, mens den andre mistror intuisjonen og stoler derfor istedet på "håndfaste" gjerne målbare bevis. De to standpunkter i universaliestriden er også her relevante; Realismen legger vekt på den indre nødvendige sammenheng i fenomenenes vesen eller mening, funksjon innenfor helheten, mens nominalismen legger vekt på den ytre tilfeldige sammenheng.
Rasjonalismens røtter i realismen gjør at den legger vekt på tenkningen, men følger på grunn det tiltagende innslag av nominalisme etter middelalderen og dermed den økte vekt på formelle former bare delvis den første tradisjon. Rasjonalismen tiltror derfor bare tenkningen evnen til å fatte verden, men bare indirekte gjennom formelle skjematiske sluttninger basert på introspektivt og mer eller indre "kontemplativt" dannede aksiomer, altså gjennom den introspektive metode.
Som vi så vidt berørte er introspeksjon og intuisjon som metode avhengig av at alle mennesker har en felles psykisk konstitusjon slik at vi har evne til å sette oss inn i andres tenke- og væremåte ved å iaktta oss selv og eventuelt "føle oss inn i" medmenneskers tenke- og væremåte. Dette kommer fram i den ny-østerikske Verstehen-tradisjonen. Positivismen følger den andre tradisjonen og tiltror tenkningen evnen til å fatte verden, men bare indirekte gjennom formaliserte bevis basert på målbare "data". Comte og positivismen, og for eksempel Popper og Blaug med dem, tar derved en mellom-posisjon mellom rasjonalisme og empirisme. Disse forlanger derfor statistiske håndfaste målbare "bevis" for påstander, og hevder at dette er det eneste en kan ha tiltro til. Disse bevis vurderes så på formelt fastsatte måter som for eksempel sosialstatistikk enten ved verifisering eller falsofisering. Dette er hva vi har benevnt den snevre empirismen. Denne tradisjon tror seg også istand til å opptre som ren iakttager, observatør, i en grunnleggende skepsis til at subjektet er istand til å fatte verden som deltaker. Men det er jo nettopp som deltaker at tenkningen kan fatte verden, nemlig ved at en for eksempel tar del i den forutgående oppfattning av situasjonen en skal vurdere. Da er en jo nettopp deltaker.
Historismen følger den første tradisjonen og tiltror intuisjonen evne til å fatte verden intuitivt, uformelt og direkte gjennom praktisk erfaring og innlevelse.
Historismen -eller hva vi har foretrukket å kalle den utvidede empirismen, står dermed på rasjonalismens standpunkt, men med den viktige tilføyelse at en ikke låser seg dogmatisk fast til formelle aksiomer og utledninger -som både kan være foreldet over tid, og begrenset i og med den formelle logikks begrensede form. Istedet søker en å ta hele den aktuelle virkeligheten inn over seg som deltaker. Derfor er jo også historismen blitt tillagt en etnologisk metode, det en kaller deltakende observasjon.
Vi har altså en situasjon der historismen og positivismen utgjør hvert sitt ytterpunkt. Historismen er mest realistisk mens positivismen er mest nominalistisk. Rasjonalismen tar en mellom-posisjon med et bein i hver leir idet den tar tenkningen alvorlig, men ikke helt fordi den på nominalistisk vis båndlegger den med formalisme. Denne formalismen skal vi søke å forklare bakgrunnen for, fra og med kapitlet om "Instrumentalismens forutsetning: nominalismen". Dette nominalistiske islettet i rasjonalismen, som den har felles med positivismen, bereder veien for den sammensmeltning som skjedde mellom disse fra 30-årene av.
Denne formaliseringen har også en paradoksal konsekvens: den leder rasjonalismen til å forstå economic man som snever egoist fordi teorien da kan formaliseres og adskilles fra etikk. Men denne economic man er som så ofte påpekt intet sosialt menneske, men en psolipsist hos hvem behov og preferenser strømmer evig ut uten at de er påvirket av omgivelser enten det er reklame eller moral. -Preferenser tas jo som gitt, noe en ikke har noen teori for danningen av. Det paradoksale er at psolipsisme, -som nevnt i første avsnitt i dette kapittelet, innebærer total erkjennelsesteoretisk og intersubjektiv relativisme!!!
Vi har altså en totalt inkonsistent posisjon der forskeren innrømmer seg selv intersubjektiv kommunikasjon gjennom introspeksjon, men frarøver erkjennelses-objektet; economic man, det samme. Dermed slår rasjonalismen dvs den ortodokse skole basert på introspeksjon og economic man seg selv på munnen som det skjer så ofte når en ikke tilkjenner mennesket fulle fornuftsmuligheter. Se også avsnittet "Kommunikasjon som forutsetning".
På motsatt side er historismen erkjennelsesteoretisk og intersubjektiv univeralistisk. Dette må vi forøvrig skille fra synet på vitenskapelig teori der historismen er fortolkende mens rasjonalisme og positivisme er generaliserende eller; univeralistisk.
Historismen oppfatter økonomi som etablerte konvensjoner, institusjoner og strukturer, og dermed blir sosialøkonomi ut fra dette et sammenliknende studie av disse og deres mening, -betydninger, samt oppgaver, -funksjoner innenfor helheten. Dette er en svært Aristotelisk innfallsvinkel.
En mulighet som imidlertid er stengt for naturvitenskaplige metoder ville være å spørre aktørene selv eller bruke intuisjon og introspeksjon. Denne veien til å forklare handling går gjennom forståelse, altså gjennom hermeneutisk metode. Dermed står kommunikasjon, inter-subjektivitet, dialog med aktørene (frigjøring), samt erkjennelse og tenkningens vesen sentralt, og forsterker betydningen av at økonomi må være begreps-problematiserende. Dette vil lette forbindelsen til andre samfunnsvitenskaper og filosofi og dermed tillate mer tverrfaglige helhetlige undersøkelser.
Historismen er altså både mest fornufts-orientert og mest sanseerfarings-orientert. En kan derfor på et vis si at historismen er mer rasjonalistisk enn rasjonalismen og mer empirisk enn positivismen ettersom den adskiller seg fra dem begge ved ikke å begrense seg til de formaliserbare forhold. Den er altså mest realistisk både i en universalie-forstand, i en vitenskapsteoretisk forstand og i en dagligtale-forstand. Til sammenlikning har vi sett at positivismen derimot tar en mellom posisjon mellom de andre to når det angår å stole på konkret sanse-erfaring. Også her er det historismen som går lengst idet den søker å omfatte all erfaring ikke bare den formaliserbare.
Den adskiller seg imidlertid også fra rasjonalisme og positivisme ved ikke å være like ensidig i sitt valg av kunnskaps-kilde, slik at på dette "ekstremistiske" vis er historismen mindre henholdsvis rasjonalistisk og empiristisk og inntar et både-og mellomstandpunkt. Som nevnt tidligere i hovedinnledningen er det litt misvisende å karakterisere historismen som rasjonalistisk eller empiristisk fordi den er begge deler; fortolkende realistisk ville være en bedre betegnelse i motsetning til generaliserende nominalistisk som positivismen og delvis rasjonalismen.
-Som nevnt tok den betegnelsen empiristisk fordi den oppsto som opposisjon til den ensidig rasjonalistiske tradisjon.
RASJONALISMENS PRIMÆRE KUNNSKAPSKILDE:
FORMELL TENKNING
INDRE ERFARING: INTROSPEKSJON OG A PRIORI SANNHET
Intuisjon ble fra gammelt av, i realistisk tradisjon annerkjent som en empirisk erkjennelseskilde som sto over sansning som erfaringskilde. Rasjonalismen -fra Descartes av, annerkjente også denne status, men innførte en formalisering av intuisjonen som vi senere har lært å kjenne som introspeksjon. Introspeksjon ble derfor også i den økonomiske rasjonalistiske tradisjon oppfattet som en empirisk metode. Tankegangen var at når den indre erfaring gir tilgang til klare og særskilte (uavhengige) overbevisninger, så er disse for sanne å regne. Dermed kan en bruke disse som utgangspunkt for deduksjon som en logisk sikker metode.
Ettersom både aksiomer og deduksjon her anses som sanne apriori anser en også utledningene for å være det. Den vitenskapelige aktivitet består foruten etableringen av dette aksiomatiske system også av undersøkelsen av dets anvendelighet, -naturlig nok ikke av dets gyldighet i og med det rasjonalistiske utgangspunkt.
Anvendeligheten avhenger av i hvilken grad det enkelte tilfelles ikke-økonomiske individuelle "forstyrrende forhold" påvirker den økonomiske sfære, altså i den grad forholdene er ceteris paribus -"tilsvarende teorien". I den grad forstyrrende forhold ikke foreligger og dermed er ceteris paribus, så er de logiske utledninger også sanne aposteriori.
Imidlertid viser det seg at disse forstyrrende forhold opptrer i alle tilfeller slik at teorien alltid kan reddes selv om den aldri har forutsigelsekraft. Slik blir denne teoretiske retning lett orientert mot å forsvare teorien istedenfor å utsette den for prøvelser som evt kunne ha forbedret den: Disse rasjonalistiske teoretikere er derfor også verfikasjonister. I Popperiansk stil er dette falsifikasjonisten Blaugs hovedkritikk mot denne retningen: Teoribyggningen er dermed gjort immun mot kritikk, og dette strider mot vitenskapens selvkritiske og virkelighets-orienterte karakter.
RASJONALISMEN SEKUNDÆRE KUNNSKAPSKILDE:
YTRE SANSE-ERFARING
EMPIRI SOM "VEDHENG"
Med denne stivbente formalisme legger denne tradisjonen seg ut med det meste av den vitenskapelige tradisjon helt fra Aristoteles av: ""If at any future time (new facts) are ascertained, then creedence must be given rather to observation than to theories and to theories only if what they affirm agrees with the observed facts.""
I den rasjonalistiske tradisjonen -slik vi så hos Menger, er ytre sansebasert empiri (heretter kalt empiri ifølge konvensjonell ordbruk) bare et tillegg til teoriens kjerne som er basert på introspeksjon. Empirien er slik aldri kjernen i undersøkelsen, men bare et tillegg som skal verifisere, illustrere eller vise anvendbarheten av hva en har kommet fram til gjennom introspeksjon.
Rasjonalismen insisterer på å bygge på generelle introspektive inntrykk av virkeligheten. I prinsippet er dette et helt korrekt utgangspunkt om en hadde erstattet introspeksjon med intuisjon, med andre ord vært litt indre formalistisk. Skillet mellom introspeksjon og intuisjon går på at introspeksjon er generellt og middelbart orientert, mens intuisjon er "konkret", spesifikt og aktuelt orientert.
Når en betrakter de forhold som en betrakter som grunnleggende, må empiri føres inn for å se om dette er rimelige forestillinger eller tankespinn. Dette fordi en tross alt undersøker hva som skjer i verden og ikke bare hva en mener bør skje "ut fra" sitt egen tenkning normativt sett. Empiri tjener således til å korrigere intuisjonen slik vi overfor så at Aristoteles ønsket.
I den grad rasjonalismen unnlater å korrigere introspeksjonen med empiri, -konkret erfaring, i den grad står den i stor fare for å være tankespinn. Dette kan en i stor grad ha blitt den økonomiske rasjonalismen til del. Eksemplene er mange, for eksempel har Ricardos spekulative fordelingslære forårsaket mange unødvendige kontroverser i faget.
Det empirien særlig kan bringe inn i vårt kritiske henseende er en be/avkreftelse på at mekanismetenkingen er virkelighetsnær "nok" enten i en realistisk forstand -eller i en instrumentalistisk forstand, -mekanisme-tenkningen vil si forenklingen, formaliseringen, abstraheringen innen den rasjonalistiske tradisjon -enten det nå gjelder Galilei og Newtons fysikk eller det gjelder Ricardos, Walras, Jevons og Marshalls økonomi.
I sitt kapittel om J.N.Keynes kritiserer Blaug at spørsmålet om manglende interpersonlig prøvbarhet av introspeksjon, gjorde den uegnet som en empirisk startpunkt for økonomiske resonnement, aldri dukket opp i denne tradisjonen. Han er selv orientert mot skjematisk og statistisk testing av hypoteser i hypotetisk-deduktive metode-tradisjon. Denne HDM-metoden er som vi skal komme til en utvendig metode, slik at Blaugs kritikk er empiristisk, men i snever forstand.
NÆRMERE OM INTROSPEKSJON = GENERELLE INNTRYKK
Sosialøkonomiens metode, -fra Adam Smith over Ricardo til Jevons (eksplisitt hos Senior-Mill-Cairnes) samt Lionel Robbins og den senere ny-østerikske skole, J.M.Keynes og Frank Knight, var dannelse av aksiomer ved generelle inntrykk fra omverdenen og introspeksjon, med derpå følgende deduksjon av et deduktivt-aksiomatisk system som skulle gi forklaring av økonomiske fenomen. (Et delvis unntak innen denne tradisjonen er Marshall)
En betraktet en introspeksjon som en empirisk undersøkelsemetode skarpt adskilt fra intuisjon eller medfødte ideer. Forskjellen mellom introspeksjon og intuisjon synes ofte litt uklar og er som så meget et spørsmål om definisjon. Introspeksjon betyr vanligvis selviaktagelse. Intuisjon finnes det derimot mange forståelser av, og det er nok en følge av at dette er det sentrale begrep i vitenskapen siden før Platon og at forståelsen av hva vitenskap er har skiftet, og dermed har forståelsen av intuisjon skiftet.
Slik ordet brukes når et setter et skille mellom introspeksjon og intuisjon, så leder det meg til å tro at en her forstår intuisjon i en antikk og moderne fenomenologisk måte som direkte helhetsforståelse, mens introspeksjon snarere antakelig ses som en formalisert logisk praksis ved bruk av flere mellomledd i en personlig intern diskurs. En bygger slik opp et system som tar utgangspunkt i de enkleste elementer, ironisk nok tildels slik en oppfattet nettopp intuisjonens karakter i den tidlige rasjonalistiske periode fra Descartes. Den tidlige rasjonalismen hadde et mer formalistisk syn på intuisjonen, og har sin paralell i den generelle tendens til formalisering i vitenskapen der en oppfatter det formaliserte som mer sikkert enn den mer flytende intuisjonen i og med sin tilsynelatende mer konkrete og materielle form. Alternativet er et mer åpent, spontant og "flytende" oppfattning av intuisjonen der en ser helheten som det rette objekt for intuisjonen istedet for de elementære deler. Dette synet på intuisjonen -eller definisjonen av den, er det mer moderne synet som også gjør at økonomer i moderne tid har skilt mellom intuisjon og introspeksjon idet de har holdt fast ved det formalistiske grunnlag for økonomisk teori.
Vi bør her legge merke til at introspeksjon og generelle inntrykk er to innbyrdes avhengige sider av samme sak: den rasjonalistiske metode; idet introspeksjonen liksom intuisjonen nettopp er av generell erfaring (men som nevnt er mer formalisert enn intuisjonen). Som nevnt går skillet mellom introspeksjon og intuisjon dessuten på at introspeksjon er generellt og middelbart orientert, mens intuisjon er spesifikt og aktuelt orientert.
Det motsatte av generelle erfaringer er spesielle erfaringer som viser til konkrete erfaringer begrenset i tid og rom, for eksempel formulert i form av en fortolkende historisk monografi over et gitt historisk fenomen i et begrenset tidsrom og -geografisk-kulturelt område.
Dette er det sentrale punkt som skiller rasjonalismen og den tyske empirismen, idet det avgjør om økonomisk innsikt er allmen, generelt gyldig, uavhengig i tid og rom som i gammeldags naturvitenskaplig forstand. Eller om økonomisk innsikt er relativ i tid og rom kulturelt sett. Det som således skiller den empiristiske og den rasjonalistiske tradisjon i og med den ulike vektlegging av generell eller spesiell erfaring, blir derfor også synet på ceteris paribus betingelsen. Rasjonalistene ser det som legitimt å anvende denne liksom i naturvitenskapene. En empirist ville om en midlertidig skulle godta "generalistenes" (rasjonalister og positivister) forestillingsverden og språkbruk, hevde at denne -og dermed "forstyrrende forhold" i.e. "støy", i sosiale forhold omfatter så meget, og en har så lite begrep om hva dette er slik at en for eksempel ikke kan beregne det. En annen grunn til at det ikke lar seg beregne er synet på virkelighetens karakter: Mange grunnleggende forhold lar seg ikke beskrive aritmomorfisk fordi de er dialektiske forhold som ikke lar seg avgrense diskret, men stedet består av kontinua som bare lar seg beskrive med dialektiske begrep som for eksempel demokrati. Dermed er ceteris paribus betingelsen lite anvendelig i sosialfagene.
Men utfra en hsitoristisk (og realistisk) forestillings-verden og språkbruk er det ikke noe som heter forstyrrende faktorer idet en ikke anvender abstrakt teori der bare visse faktorer tas i betraktning. Alle faktorer er derfor i like høy grad både årsaker og støy.
Positivismen er en mellomposisjon mellom rasjonalisme og empirisme idet den på den ene side er empirisk orientert, og på den annen side er formaliserende og generaliserende. Hypotetisk-deduktiv metode har de samme kjennetegn. På den annen side er positivismen mer konsistent -vel å merke innenfor en nominalistisk oppfattning, enn rasjonalismen. Dette fordi positivismen på alle måter er ytre orientert.
DEL IV: FORMALISMENS GRUNNLAG
INSTRUMENTALISMENS FORUTSETNING: NOMINALISMEN
Nominalismen er en forutsetning for den instrumentalistiske holdning som i stor grad har preget vitenskapen i moderne tid, men nærmest totalt har blitt forlatt av vitenskapsfilosofer de senere tiår. En forstår her vitenskaplige teorier som instrumenter, praktiske og heuristiske redskaper for tenkningen som skal hjelpe oss til å forstå og eventuelt kontrollere deler av virkeligheten. Teoriene oppfattes da som å ha en utvendig status ift virkeligheten og ingen nødvendig indre sammenheng med denne -teoriene er ikke "sanne".
Innen økonomisk tenkning har denne tenkning vært framtredende fra de første tilløp til modellering av den økonomiske virkelighet hos Ricardo videre over Mill og ekstremt uttrykkt hos vår tids Milton Friedman. En har anvendt teoriene "som-om" de var korrekte avspeilinger av virkeligheten, utledet konsekvenser og først derpå -i anvendt teori, korrigert for feilaktige premisser slik vi gjentatte ganger har vært inne på når det gjelder economic mans snevre motiv.
Denne tankegangen finner vi igjen overalt i økonomisk tenkning som en forutsetning for abstraksjon og modellering. En underordnet men sentral antakelse er for eksempel at arbeid og kapital betraktes som om de var homogene. Det vil si at vi i teorien later som om alle typer arbeid (jfr. segmentering av arbeidsmarkedet) eller alle typer kapital (jfr kapital-kontroversen) er helt kvalitativt like. En annen antakelse som forøvrig J.S.Mill tidlig kritiserte var at det fantes et mål for gjennomsnittlig lønnsnivå i en økonomi.
Som eksempel kan vi bruke at det forhold at Friedman hevder at konkurranse er en darwinistisk prosess som gir samme resultat som om alle handlet ifølge maksimerings-maksimen. Blaug sier at hvis Alchian-tesen -om at alle motiv-antakelser i mikro-økonomi kan utlegges som "som-om" påstander, skal forsvares "we need to be able to predict behaviour in disequilibrium situations, that is we need to supplement the standard theory of the firm by a so far missing theory of entry and exit..."; Anta at vi har økende skala-avkastning i en sektor og at det allerede finnes bedrifter der som drives etter andre retningslinjer enn maksimering, da vil alle firma vi påtreffer her være slike, i motsetning til hva tradisjonell teori sier.
Vi kan støtte Alchian tesen med antakelser om skalaelastisitet og så videre, men da er vi nettopp i ferd med å gjøre antakelsene realistiske. Problemet med tesen er det samme som med Darwins survival of the fittest; for å overleve må en være bedre tilpasset omgivelsene, men utvalgs-mekanismen kan ikke si oss hva som er best tilpassnings-egenskaper -for eksempel profitt-maksimanter.
En slik "som om" tankegang vitner om en mekanistisk samfunnsoppfattning som underkjenner det bevisste element i menneskelig atferd: Vi kan si at "naturlig utvalg" ikke forklarer en slik formåls-rettethet, men likvevel forutsetter det i streben for å overleve.
J.N Keynes hevdet i motsetning til mange andre økonomer at grunnantakelsen i økonomi ikke er tilfeldige og ikke har "som om" karakter; economic man er realistisk idet egoisme dominerer altruisme under nåværende forhold. Selv om en forestiller seg krefter som virker under forenklede forhold, så er de likevel sanne krefter som dominerer i den økonomiske verden hevder han. Dette er en overflatisk betraktning som overser andre faktorer som kan være viktigere. Dermed er dette bare tilsynelatende riktig idet for eksempel tillit innenfor det moralske felleskap er det underliggende dominerende prinsipp som er en forutsetning for denne egoismen, det jordsmonn den vegeterer på.
Mange økonomer hevder at ikke beskrivelse, men forutsigelse er det viktigste krav for å godta en teori. Det hevdes slik at denne instrumentalismen ikke interesserer seg for sannhet, men bare for anvendbarhet. En kan så innvende at en påstand om metoders pålitelighet utfra empiri imidlertid er en påstand om virkeligheten og forståelsen av denne. Hvis det ikke ligger en slik påstand om faktisitet i instrumentalismen så har den ikke noe fornuftsbasert forsvar for sitt standpunkt overhodet. Vi kan derfor trygt si at virkelighets-forståelsen er grunnleggende uansett hvilken teoretisk eller metodologisk standpunkt en har. Følgelig må en også ha en realistisk virkelighets-oppfattning og "metateori" om denne virkelighet for å kunne avgjøre hvorvidt en teori er anvendelig og forutsigelses-kraftig. Instrumentalismen forutsetter dermed realisme og vegeterer på denne.
Blaug synes også denne instrumentalismen blir i spakeste laget og sier "Science, it might be argued, ought to do better than merely predict accurately."
-Historismen og Schmoller sto derimot for en realistisk preget vitenskapsteori, beskrevet i kapitlet om tysk empirisme under avsnittet "Methodenstreit" og gjengitt i fotnoten.
ABSTRAKSJON VS HISTORISK RELATIVISME
EN ANNEN SLAGS UNIVERSALISME: GENERALISERING
Universell forklaring av alle hendelser utfra få eller bare en faktor er en annen form universalisme enn intersubjektiv og erkjennelsesteoretisk universalisme -la oss kalle det generalisering eller "historisk universalisme" med sin motsetning i historisk relativisme som er et mer benyttet begrep og er bærende idé innen den fortolkende empirisme: historismen.
Et rådende vitenskaplig ideal ved forklaringer i moderne tid er enkelhet og dermed generalisering. Noe utover vage begrunnelser som oversiktlighet vil vi ikke finne for dette idealet. Den enkleste forklaring er én-faktor forklaringen; å trekke ut (=abstrahere) én faktor som alle forhold kan reduseres til (reduksjonisme). Én-faktorforklaring er derfor den høyeste form for universalisme, forklart ved én årsak og av sakens natur er en slik generalisering også totalt innholdsløs pga sin abstraksjon det vil si forenkling; den forklarer alt og derfor ingenting.
Tanke-økonomisering er forenkling; abstrahering (trekke ut det viktigste, danne regler) skjer alt fra spebarns tilegnelse av språk til generell vitenskaplig praksis alt fra sofistene og Sokrates av idet en søkte kunnskap som skulle være universell og ikke relativ til tid, sted og særlig person. N.Georgescu-Roegen utvikler dette grundig i sin bok om entropi, men han går ikke inn på dens endelige grunnlag i nominalismen som vi kommer inn på i neste kapittel.
Tanke-økonomisering ses ofte som vitenskapens grunnstein, og formell logikk og framfor alt matematikk er tanke-økonomiseringens høyeste uttrykk. Imidlertid har dette sine naturlige begrensninger.
For det første kan en universell beskrivelse unngå å dekke alle forhold, for eksempel i ulike land av den enkle årsak at en slik enkel forklaring ikke kan ta hensyn til alle de faktorer som eksisterer under ulike forhold. Dermed overskrider slike generaliserende (univerelle) beskrivelser den faktiske erfaring gjennom ekstrapolering. Alternativet ville være å fortolke, forstå og forklare sammenhenger i den faktisk erfarte verden og dermed på en måte nøye seg med interpolering om vi skal bruke et litt haltende bilde. Dette er den vanligste kritikk fra empirisk orienterte kritikere som historistene i den fortolkende empiristisk tradisjon. Induksjons-problemet eksisterer forøvrig bare innenfor en slik generaliserende metode.
For det andre er ikke alle forhold beskrivbare på denne formelle måten idet -som nevnt i avsnitt om tysk empirisme, mange og de mest grunnleggende forhold er forhold som ikke kan klassifiseres diskret, og derfor ikke formaliseres for eksempel i tall.
En fortolkende empirisme ser faren ved generalisering i å formalisere verden i det hele tatt, men spesielt i å gå for langt i den rasjonaliserende, ordnende, abstraherende formalisering av verden slik at en mister kontakten med verden. Målet må med andre ord være å holde en balanse. En mellom-posisjon er derfor å forklare ved et mangfold faktorer slik en i stor grad tilstreber både i rasjonalistisk og empirisk orientert tradisjon.
Rasjonalistene anvender derfor flere, -om ikke så mange, forklaringsfaktorer, men i regelen de som kan kvantifiseres. Hvilke faktorer som anvendes avhenger av problem-området og -problem. I det enkelte tilfelle begrenser en seg vanligvis til 2-3 uavhengige faktorer slik en innen matematikk (se Herman Ruge Jervell) begrenser seg til 6-10 faktorer.
I svært mange tilfeller vil selv dette være helt utilstrekkelig om en vil ta hensyn til alle de faktorer som faktisk har betydning for en situasjons utfall. Om en matematisk skal anvende flere faktorer slik det idag er teknisk mulig, inntar likningssystemet slike enorme proporsjoner at det blir umulig for økonomer som mennesker flest å holde oversikten.
En står da overfor det dilemma å måtte forenkle verden i den grad at den blir håndterbar i en formal-modell. I den grad dette er mulig gjenstår det øvrige arbeid som en ren kalkulasjons-prosess som i prinsippet kan utføres maskinelt.
Imidlertid modererer rasjonalistene sin bruk av kalkulasjon i og med den såkalt anvendte teori.
Georgescu-Roegen beskriver hvordan drømmen om en objektiv vitenskap innebar å måtte rense seg for alle antropomorfiske elementer. Etter kvanteteori og ubestemmelighets-prinsippet har særlig fysikken -langt mer enn sosialvitenskapene, kastet idealet om en menneske-fri vitenskap overbord. "Nothing more needs to be said to see that for a science of man to exclude altogether man from the picture is a patent incongruity. Nevertheless, standard economics takes special pride in operating with a man-less picture. ... There is only a jig-saw puzzle of fitting given means to given ends, which requires a computer not an agent.
If standard economics has not completely banished the individual from its discourse it is because a weakening assumption has been added to those outlined above. The assumption is that although every individual knows his own means and ends, no one knows the means and ends of others. ... What one will do depends on the cultural matrix of the society to which he belongs. The point is that whether the outcome of choice is Y or Z depends also upon the value the actions B or C have according to the cultural matrix of the agent."
I dette siste avsnittet påpeker G-R den tendensen jeg viste til tidligere; at den rasjonalistiske tradisjon med sitt utgangspunkt i den realistiske tradisjon og vekt på tenkning, på grunn av sin "dragning" mot nominalismen får en hang til formalisme, og dermed glemmer det faktiske og mangfoldige individet utover den kalkulerbare economic man.
I utgangspunktet kan en si at med den sosiale verdens kompleksitet -i større grad enn den naturlige verden som for eksempel med hensyn til ressursuttømming lettere lar seg beskrive matematisk slik også Georgescu-Roegen gjør, er kalkulasjons-metoden dødsdømt når den står alene. -Ikke bare G-R, men også både Roscher og Aschehoug påpeker denne svakhet med abstraksjonen. Dermed står og faller den på mer eller mindre omfattende endring ved mer eller mindre kvalitativ analyse -om en da kommer så langt at en blir ferdig med de tekniske detaljer.
Georgescu-Roegen uttrykker et ønske i strid med abstraksjonstendensen: "Opposition to Walras and Jevons claim that "economics, if it is to be a science at all, must be a mathematical science," has not failed to mainfest itself. But, in my opinion, during the ensuing controversies swords has not been crossed over the crucial issue. For I believe that what social sciences, nay, all sciences need is not so much a new Galileo or a new Newton as a new Aristotle who would prescribe new rules for handling those notions that Logic cannot deal with." Så spørs det da, om ikke ny regler fører oss inn i samme formalistiske problemer som rasjonalismen har gjort.
Og à propos Aristoteles; Tendensen til å se økonomiske lover som tendenser har i vårt århundre fått sin paralell i naturvitenskapene, ettersom også disse lover nå ses som stokastiske. Vi har tidligere nevnt at innføringen av evolusjonisme i naturvitenskapene gjorde bruk av et begrep hentet fra humanvitenskapene. Alt dette utgjør en reaksjon i de siste drøye hundre år på den tendens som har foregått siden senmiddelalderen; å se samfunnet ut fra naturvitenskaplige begreper. Isteden svinger en nå tilbake til det Heraklit lærte av Ionerne i før-Sokratisk tid og senere lærte Aristoteles: å se den menneskelige verden som nøkkelen til å forstå kosmos. Se appendiks.
FORMALISMENS TILSYNELATENDE GRUNNLAG = TANKE-ØKONOMISERING
Hvorfor denne trang til formalisering og abstrahering allerede fra Sokrates? Georgescu-Roegen framhever tanke-økonomisering som sakens kjerne, og har nok mye rett i det. Slik blir det da også oppfattet av den rasjonalistiske tradisjon, men det stikker nok dypere. Jeg skal ta for meg Helge Salemonsens utlegging av Hegels erkjennelsesteori som en innfallsvinkel.
Dette har relevans i den grad slike tanker påvirket de aktuelle rettninger i det aktuelle tidsrom vi har tatt for oss: særlig Hegel, men også beslektede ideer hos Fichte, Schelling og Goethe gjennomsyret tysk kultur på hele 1800-tallet, og jeg kan vanskelig se hvordan tyske økonomer kunne unnslippe å ta stilling hvis de ønsket aksept i sitt samfunn og spesielt i de akademiske sirkler. Dette er desto klarere ettersom tyske økonomer jo hadde en idag totalt annen bredde i sine studier og i særlig grad var orientert om "åndelige forhold" som for eksempel religion og filosofisk erkjennelsesteori som grunnlag for vitenskapsteorien.
FORMALISMENS GRUNNLAG: NOMINALISMEN
ERKJENNELSESTEORETISK FORKLARING AV FORMALISMEN.
Jeg vil i dette avsnittet i stor grad basere meg på Helge Salemonsens redegjørelse for den Hegelianske erkjennelsesteori i boken "Tenkningen som erfaring.
Ut fra Salemonsens utlegning synes det som om den overdrevne formalismen er et uttrykk for et stadie i menneskets historiske modningsprosess der mennesket etterhvert lærer å stå på egne ben og dermed ser seg som subjekt overfor objektverdenen. Dette skillet er et resultat av overgangen fra naiv og mytisk realisme til nominalisme og en forutsetning for kritisk tenkning og et aktivt selvstendig subjekt. Det særpregede ved denne omforming av tenkemåten er en overgang fra indre til ytre: fra indre sammenheng til ytre tilfeldighet. Men som Hume og Kant samstemte; i den sanselige verden finner vi ingen nødvendighet.
MER UTFØRLIG SAMMENHENG
I den pre-antikke mytiske erfaring ses mennesket som passivt mottakende medium for andre makter. Begrep oppleves som virkelige og forbundet med den materielle virkeligheten i en enhet slik at menneskelig tenkning og forestilling tar del i denne materielle verden og omvendt. Gradvis blir mennesket istand til å skjelne det begrepsmessige fra det øvrige verdensinnholdet. Fra antikken og opp gjennom middelalderen foregår en overgang fra mytiske bilder til abstrakte almenbegrep som ikke lenger er nødvendig forbundet med den materielle verden. Derfor tar mennesket nå ikke lenger naturlig del i den materielle verden gjennom tenkningen og begrepene. Det oppstår et skille mellom begrepet og den sanseerfarte verden som senere førte til debatten mellom rasjonalisme og empirisme -som la vekt på hvert sitt moment. Denne nominalismen styrkes kraftig fra renessansen av, og har siden vært totalt dominerende unntatt for en kort periode i den tyske idealisme. Med nominalismen følger altså en objektivistisk holdning som stiller subjektet utenfor det erfarte objekt for dermed gjøre seg sin aktive subjektivitet bevisst. Denne objektiviseringen er dermed en forutsetning for negasjon av det gitte, det vil si skepsis og kritikk som er en forutsetning for det aktive subjekt i tenkningen. Dette i motsetning til mytisk tenkning. Mennesket opplever seg nå som fremmed subjekt overfor verden som objekt. Gjennom denne objektivisering og abstrahering utvikles altså menneskets selvbevissthet og selvstendighet fra autoriteter og dogmer.
I de abstrakte begrepene som derved etableres makter ikke mennesket å se noen virkelighet og tenkningen oppfattes som negativ, abstrakt og kald. "Abstraksjonen (begrepet) fornemmes som en vesensløs uvirkelighet, som subjektets eiendom og refleks. Virkeligheten, livet, substansen fornemmes følgelig som noe transcendent, det vil si. som noe utenfor begrepet."
UTFALL
Etter tapet av den gudegitte mytiske "naturlige" sammenheng, så viker mennesket tilbake for å stå helt på egne ben og for å trekke den logiske konklusjon og se tenkningen som erkjennelsens endelige dommer. Formell logikk og enda mer målbare forhold har en tilsynelatende objektivitet i og med sin mer håndfaste framtoning enn intuisjonen har, selv om begge helt og holdent bare har sin begrunnelse i intuisjonen. Derfor har en foreløpig stanset nominalismens vekt på det ytre -og følgelig ved formalismen, i tenkningens modningsprosess på vei mot menneskelig selvstendighet og frihet manifestert i en moden kritisk realisme. Denne ville legge vekt på indre sammenheng i mening og funksjon innenfor helheten, og er dermed beslektet med essensialisme og objektiv idealisme i tradisjonen Heraklit-(Platon)-Aristoteles-Thomas-Hegel-Goethe.
Det skjebnessvangre og feilaktige med denne vekt på det ytre aspekt er desto tydligere i humanvitenskapene der kompleksiteten overgår det formalismen tillater oss å behandle oversiktlig, sli både Roscher, Aschehoug såvel som Georgescu-Roegen påpeker. Her gir de utallige ulike mulige innfallvinkler til området unik mulighet til å hevde vår individualitet og dermed vår frihet som tenkende mennesker.
Formaliseringen er imidlertid ikke bare snever i betydningen at den ikke tar hensyn til hele virkeligheten.
Formalismen er i tillegg uttrykk for en fastlåsing av tenkte tanker som stenger for nye inntrykk og intuisjoner. Det er altså en fastlåsing av fortidige erfaringer istedenfor å ta ny erfaring inn over seg.
Georgescu-Roegen har sine tanker også om dette: "Abstraction, even if it ignores Change, is "no exclusive privilegium odiosum" of the economic science, for abstraction is the most valuable ladder of any science. In the social sciences, as Marx forcefully argued, it is all the more indispensable since there "the force of abstraction" must compensate for the impossibility of using microscopes or chemical reactions. However, the task of science is not to climb up the easiest ladder and remain there forever destilling and redestilling the same pure stuff. Standard economics, by opposing any suggestion that the economic process may consist of something more than a jigsaw puzzle with all the elements given, has identified itself with dogmatism. And it is a privilegium odiosum that has dwarfed the understanding of the economic process whereever it has been exercized.
So it is for its dogmatism, not for its use of abstraction, that standard economics is open to valid critisism." Som vi ser følger ikke Georgescu-Roegen helt en avvisning av abstraksjon, liksom heller ikke Roscher gjorde det, men begge likevel så begrensningene i denne formalismen. Georgescu-Roegen ser ikke rasjonalismens (og enda mer positivismens) bakgrunn i nominalismen, og er ikke er oppmerksom på universaliestridens pregende stilling. Dette er antakelig grunnen til hans mer positive holdning til abstraksjon.
Rasjonalismens utgangspunkt i intuisjonen og dermde realismen er dermed svært begrenset idet den bare anvender intuisjonen introspektivt for å etablere (tvilsomme) aksiomer som en så siden kan dedusere mekanisk ut fra. Dermed mister tenkningen sin "inderlighet". Dette har ikke uten grunn et slektskap til kalkulasjonene innen positivismen; de springer begge ut av nominalismen. I Salemonsens termer er dette også å fastholde tidligere tenkte tanker som en tvangstrøye for framtiden idet nye tanker ikke tillates å komme fram som et resultat av aktuell kontakt -erfaring med den nåtidige verden. Dermed mister tenkningen sin "aktualitet".
ATOMISTISK GENERALISERING: NOMINALISTISK GRUNNLAG
For mange rasjonalister som Menger og Pareto er vitenskaplig aktivitet analyserende i tradisjonen fra Descartes; det vil si at en tar utgangspunkt i virkelighetens enkleste elementer. Menger mente at sosialøkonomi som andre vitenskaper skal generalisere og derfor abstrahere. Hans vitenskaps-oppfattning er dermed klart nominalistisk og nomologisk. Han er også metodologisk monist idet han ikke så noe metodologisk skille mellom human- og naturfag på dette område. Han mente derfor at teori ikke skulle være beskrivende for enkelt-tilfeller slik som historie. -men tydligvis inngår historie for ham i en annen kategori vitenskap unntatt fra denne monismen....
En forutsetning for å kunne abstrahere er som vi nevnte i kapitlet om "Instrumentalisme..." at vi har en nominalistisk og dermed instrumentalistisk teoriforståelse. Dessuten er det en forutsetning -særlig ved anvendelse av matematikk, at virkeligheten ikke er kontinuerlig men diskret, det vil si at det er mulig å dele den opp i adskilte enheter eller sagt på en annen måte at virkeligheten ikke er indre sammenbundet, men snarere sammenraket av ytre tilfeldighet. En slik atomistisk forestilling er typisk for nominalistisk tankegang. En slik generaliserende abstraksjon utvisker fenomenenes konkrete særegenheter istedenfor å forklare dem. Vi fjerner oss altså (om enn aldri så midlertidig) intellektuelt fra virkeligheten istedet for å nærme oss den.
Vi står altså overfor en spesiell forståelse av hva verden og følgelig den vitenskapelig aktivitet er. Som nevnt; ontologi gir metodologi. Liksom Pareto (se under) og den rasjonalistiske tradisjon fra Descartes (men ikke Kant) forestiller en seg denne aktivitet som analytisk og ikke syntetiserende virksomhet. Istedet for å finne sammenhenger i virkeligheten skal en finne de enkleste elementer virkeligheten består av. Det dreier seg derfor om to ulike syn på det vi tidligere var inne på: intuisjonen som vitenskapens grunnlag. Den tidlige rasjonalismen hadde et formalistisk syn på intuisjon, mens alternativet er et mer åpent, spontant og "flytende" oppfattning av intuisjonen der en ser helheten som det rette objekt for intuisjonen istedet for de elementære deler. Dette er sentralt i tradisjoner som fenomenologi og hermeneutikk som også har sine avleggere innen økonomisk teori.
Georgescu-Roegen kommenterer abstraksjonens destruktive konsekvenser for den empiriske holdning og hevder begreps-formulering og intuisjon som fundament på denne måte:
"Though economy of thought is the reason why the human spirit acquired the analytical habit, the habit has in turn very important economic role. Thanks to this habit, experimenting ceases to be a routine procedure by which the factual truth-value of logically derived propositions is established. ... Moreover, the analytically mind creates what it craves for: logical order. During the centuries that elapsed between Euclid and Newton, it slowly created patches of logically ordered knowledge, gradually increased the area of each patch, and ultimately united some in a single unit: theoretical mechanics. As I have said, whenever a theory is destroyed the analytically mind sets out to rebuild its logical foundation on the ashes of the old. The most important work in the reconstruction is the building of entirely new concepts. These concepts then open up new experimenting grounds, thus extending the fields upon which we harvest new knowledge. Thanks to the analytical habit, every Spencerian tradgedy is followed by a scintific bonanza. On the other hand, as Einstein cautioned us, we should not believe that this habit consists only of pure logical thinking: it requires above all "intuition", resting on sympathetic understanding of experience," -and may I add- a consumate intellectual phantasy. Logic helps us only present thought already thought out, but it does not help us think up thoughts." Det tilsvarende gjelder følgelig matematiske modeller.
Dette motsatte standpunkt hevdes av den Aristoteliske empiriske tradisjon inklusive den tyske idealisme og -historisme -hva jeg har kalt den realistiske empirisme og Windelband kaller den fortolkende empirisme. For denne tradisjon har virkeligheten en indre sammenheng som vi ikke bare kan utforske ved (formell) introspeksjon som i rasjonalismen eller ved måling som i den snevre empirismen (positivismen) og hypotetisk-deduktiv metode, men sammenhengen kan bare oppdages først og fremst gjennom en intuitiv, aktuell opplevelse gjennom praktisk erfaring slik Einstein framhever.
Denne tradisjon hadde andre typer betraktninger omkring vitenskapelighet enn hva som var dominerende i det øvrige Europa. Ny-Kantianerne hadde opprettet et skille mellom human- og naturvitenskaper på bakgrunn av en ikke-materialistisk forståelse av mennesket og fordi Kants epistemologi hadde Newtons mekaniske fysikk som ideal. Sterke personer innen den tyske idealismen hevdet at en med dette skillet misforsto naturen som mekanistisk. Selv om dette skillet fikk stor tilsluttning, blant annet av Windelband og Rickert som inspirerte blant annet Weber, skapte det ikke særlig avvikende holdninger overfor resten av den tyske tradisjon med hensyn på studiet av samfunnet. Imidlertid skapte Kants lære og videreføring i for eksempel Rickert slike skiller med sin nominalistiske godtakelse av for eksempel abstraksjon.
MATEMATIKKEN
En naturlig videreføring av denne abstraksjon, generalisering og universalisering er matematiseringen av vitenskapen og økonomisk teori. Som nevnt har dette lange tradisjoner tilbake til det antikke Hellas og endatil Egypt der måling ble ansett for både intellektuelt og etisk høyverdig virksomhet, og de tilsvarende objekter ble tilsvarende respektert.
Det følgende fyldestgjørende sitat er av økonomen og matematikeren Nicolas Georgescu-Roegen:
"From whatever angle we may look at arithmomorphic models, we see that their role is "to facilitate the argument, clarify the results, and so guard against possible faults of reasoning- that is all" This role is not only useful, as everyone admits, but also indispensible- a point some tend or want to ignore. Unfortunately, we are apt, it seems, to be fascinated by the merits of the arithmomorphic models to the point of thinking only of the scalpel and forgetting the patient. That is why we should keep reminding ourselves that an arithmomorphic model has no value unless there is a dialectical reasoning to be tested. To return to an earlier analogy, the rule of casting out nines is of no use if we have no arithmetic calculation to check. If we forget this point we run the great risk of becoming not "mathematicians first and economists afterwards" - as Knight once said-but formula spinners and nothing else.
4. Economics and Man. Arithmomorphic models, to repeat, are indispensible in economics, no less than in other scientific domains. That does not mean they can do all there is to be done in economics. For, as Schrödinger argued in the case of biological life, the difficulty in the subject of economics does not lie in the mathematics it needs, but in the fact that the subject itself is "much too involved to be fully accessible to mathematics" And what makes this subject not fully amenable to mathematics is the role cultural propensities play in the economic process. Indeed, if man`s economic actions were independent of his cultural propensities, there would be no way to account for the immense variability of the economic pattern with time and locality."
Aschehoug hadde fullstendig paralelle ideer 70 år tidligere idet han famhevet matematikkens klargjørende egenskaper men også påpekte dens brist på relevans når kompliserte forhold skulle analyseres.
MATEMATIKKENS UTVENDIGHET, ENKELHET OG ENTYDIGHET
Matematikken belyser bare de utvendige egenskaper som følger ut fra matematikkens gyldighetsområde: kvantitet og romlig mangfold. De få elementer som derved betraktes og de enkle og ensidige spørsmål som det derved er mulig å stille, gjør det mulig å gi enkle og entydige svar. "Jo lavere ambisjonsnivå en vitenskap har, det vil si. jo mer ensidige spørsmål den stiller, desto mer ensidige svar (av typen 7+5=12) vil den kunne gi. Denne entydigheten behøver imidlertid ikke å være av matematisk art. .... Så lenge de spørsmålene vi stiller til verden, er ensidige nok, vil vi kunne forvente entydige, enkle svar -"hevet over" den subjektive personlighet. Jo mer kompliserte fenomener vi forholder oss til -det vil si jo flere sider av virkeligheten vi trekker inn i erkjennelses-bildet- desto mer mangesidige må svarene bli, desto flere perspektiver blir det å velge mellom....
Man mener ofte, at fordi subjektets rolle er større i de mer kompliserte og sammensatte vitenskapene, så er deres objektivitet mindre. Detter er en misforståelse. ...
For de enkleste, mest ensidige og dermed mest trivielle sannheter, finnes det derimot bare ett perspektiv; derfor vil alle mennesker som forholder seg til dem, også gi helt like, entydige svar: ...
Skal vi derimot forholde oss til et mangfoldig sammensatt fenomen, et bestemt menneskes biografi f.eks., da kan og bør vi anlegge mange forskjellige perspektiver. ...
At virkeligheten er mangfoldig åpner for vår individuasjon i erkjennelsesakten. Enhver erkjennelse som går ut over de mest trivielle og enkle fenomenområdene, kaller på vår skapende medvirkning."
Georgescu-Roegen beskriver tilsvarende hvordan drømmen om en objektiv vitenskap innebar å måtte rense seg for alle antropomorfe elementer, elementer som er meningsfyllte og verdiladede. Han og Mirowski undres også over at økonomisk teori ikke har fulgt fysisk teori i sin avvisning av en slik menneskefri og verdifri vitenskap og dermed avvist den økonomiske vitenskap som en kalkulasjonsteknikk mer egnet for en computer enn for menneskelig forståelse for å sette det litt på spissen.
MODELL-TENKNING: NOMINALISME
Hovedstrømmen av økonomisk teori fra de franske fysiokratene og Smith har vært orientert mot modelldanning med forbilde i fysikken. Derfor hevder hisoristisk kritikk at en innen økonomi ser tilsvarende tendenser som i natur-vitenskap og spesielt fysikk, når en abstraherer vekk mange sider ved mennesket (naturen) for å kunne innpasse restene i et formelt system: sektortenkning og følgende symptombehandling.
Den rasjonalistiske tenkningen i sosialøkonomi søker som den filosofiske rasjonalismen å danne et aksiomatisk-deduktivt system. Modelltenkning er en variant av aksiomatisk metode som innen samfunnsfagene i særlig grad brukes innen økonomi, hvor spesielt Ricardo har æren for å overføre Galileis stiliserende metode fra mekanikken til økonomiens område, -selv om hans mindre kjente skrifter er mer empirisk orientert ifølge Aschehoug. En formulerer generelt modeller med et fåtall uavhengige bestemmende faktorer, og enkle sammenhenger for å rendyrke de antatt mest innflytelsesrike faktorers rolle, og dermed se dem klarere. Tradisjonelt har en i matematikk brukt langt flere faktorer enn i økonomisk teori, men likevel begrenset seg til 6-10 uavhengige faktorer
Noen økonomiske teoretikere anser likevel at matematikken (og etterhvert statistikken) ikke har den almene anvendelige status som mange innen den rasjonalistiske tradisjon gir den. Mange rasjonalister i økonomi som for eksempel Cairnes, Mill, Menger, Pareto, Robbins, J.M.Keynes, Knight, Hayek, von Mises, mener formalismen må begrenses til kvalitative eller ordinale forhold.
En kontrastering med det moderate historistiske synspunkt kan være opplysende. Roschers forhold til abstraksjon kom til uttrykk i 1843 og refereres av Ekelund og Hébert:
"In a brilliant discussion of the Ricardian method, Roscher noted: " ... The advantages of the mathematical method of expression diminish as the facts to which it is applied become more complicated. This is true even in the ordinary psychology of the individual. How much more, therefore, in the portraying of national life! ... The abstraction ... must pass as an indispenable stage in the preparatory labors of political economists. ... But it should never be lost sight of, that such a one is only an abstraction after all, for which, not only in the transition to practice, but even in finished theory we must turn to the infinite variety of real life (Principles,pp.104-105)."
Roscher`s warnings about the abstract method have been repeated in our own time (see Leontieff, pp.1-7)."
Denne understrekning av abstraksjonens utilstrekkelighet også i teori viser klart -i motsetning til hva for eksempel Schumpeter hevder, at Roscher har en helt annen oppfattning enn rasjonalistene av hva "teori" er. Dette står i sterk kontrast til Menger og Pareto og stort sett hele den rasjonalistiske tradisjon, men det kan tilføyes at også Aschehoug lufter slike tanker.
Vi gjør et lite sammendrag:
Modell-tenkningen er altså et utslag av formalistisk abstraksjon og aksiomatisk-matematisk tenkning, og abstraksjon er igjen et utslag av atomistisk tenkning; at ting kan ses isolert. Dette er igjen utslag av nominalistisk tenkning: at såvel sammenhengen mellom begrep og fenomen -såvel som sammenheng mellom begrep og sammenhengen mellom fenomen, ses som utvendige og tilfeldige istedet for indre forbundet gjennom tenkningen med virkeligheten og i virkeligheten.
Modell-tenkningen legger sammen med materialistisk kausalitet og -linearitets-tenkning grunnen for manipulerings-tenkning og er omvendt likeledes resultatet av en slik tenkning: de er deler av samme helhet. Jurgen Habermas utpensler kontroll vs. selv-realiserings-aspektene i sin artikkel om moderniserings-prosessen; "Teknikk og vitenskap som ideologi". Han stiller her opp flere motsetningspar; målrasjonell handling vs. frigjøring, og statsstyring vs det gode liv som vitenskapens værensmotiv.
Disse motsetningene kjenner vi igjen både fra striden mellom Heraklit-tradisjonen mot Galilei-tradisjonen eller det vi har kalt realisme og nominalisme, og vi kjenner det også igjen fra striden mellom de økonomisk generaliserende og -fortolkende retninger.
Kontroll tankegangen har også gjennomsyret det sosialdemokratiske samarbeidet med kapital-kreftene. Dette gikk ut på at sanfunnskaka skulle øke så lenge arbeiderne ikke fant på noe lureri, -d.v.s. forsøkte å endre samfunnet. Denne tenkemåten er ifølge Herbert Marcuse ("Det endimensjonale menneske") og Jurgen Habermas ("Vitenskap som ideologi") nettopp den moderne kapitalismens legitimerings-form: Staten intervenerer i markedet, skaper stabilitet, velstand og dermed sosial ro. Styring innenfor en liberalistisk ideologi gjør styringen vanskeligere å få øye på ettersom den benytter det enkelte individs slaveri under egne lyster som brekkstang. Denne styring og slaveri seiler under flagget "frihet" og er derfor særlig vanskelig å gjennomskue.
Den materielle vekst blir systemets eksistens-berettigelse, og den (teknokratiske materiellt formåls-rasjonelle og strategiske), egoistiske tenkemåte blir den dominerende: moral blir uvesentlig, likeledes offentlig debatt om denne ettersom alle problemer bare er tekniske problemer ved å få til vekst; folket passiviseres og utleverer sin skjebne til tekno-byråkratene. Dette kommer vi delvis tilbake til i avsnittet om "Mentalitet...."
Arne Næss skriver i det følgende riktignok om økonometri, men det gjelder likevel modell-tenkningen generelt: "Den dominerende retning innen teoretisk sosial-økonomi i Norge, den økonometriske modell-tenkning, søker og har greid å utforme et redskap som i prinsippet kan brukes ved høyst ulike politisk målsettinger, men som i praksis i alt vesentlig støtter uøkologisk politikk ved å gi den en blendende vitenskapelig glasur. Den rene økonomikk er blitt alle de sentraliserte industristaters tro tjener. Erkjennelses-teoretisk er det ikke vanskelig å se hvor lett en slik tjenende virksomhet kan begrunnes: Modell-tenkningens teknikk gjør det naturlig å kutte båndene til almene politiske vurderinger"
Følgende er vesentlig:
Det er i stor grad en helhetspakke vi har med å gjøre; virkelighetsforståelse innen naturvitenskap, synet på mennesket, intuisjon, metode; alt henger ihop, og det ene reflekterer det andre. Det er i stor grad tilfelle for rasjonalismen, og i enda høyere grad for positivsmen som hovedsaklig står i samme tradisjon. Det samme "pakkeløsningen" kan en selvsagt si at vi i stor grad har innen alternative syn som den tyske historismen (og -idealismen).
ABSTRAKSJONENS KONSEKVENSER
En vitenskap velger en metode ut fra det mål den stiller seg. Målet i rasjonalistisk teori -selv om få uttaler noe slikt åpent, kan synes å være kontroll, -manipulering med hensyn på økt effektivitet for å få økt materiell vekst, i et håp om at vi har en trickle down effekt der dette skal lede til større alment velvære. Denne forestillingen om "trickle down" er en forestilling om samfunnets konstitusjon, og en svært enkel, utvendig og overflatisk sådan som helt overser faktorer som sosialitet og moral.
Derfor velger en å abstrahere for å få oversikt over de mest vesentlige faktorer for slik økt effektivitet og vekst. Hva en forestiller seg som det vesentlige er derfor nøkkelen vi må finne, men disse forestillinger ligger jo innenfor det vi har kalt en forutforståelse. Og den har vi for rasjonalismens vedkommende, funnet på et mer grunnleggende plan i nominalismen.
I sosialøkonomiens etablerings-fase var en overbevist om matematikkens og dermed mekanikkens sannhetsgehalt som intuitiv ytterste viten. Følgelig måtte sosialøkonomi støpes i samme form, og det lot seg bare gjøre om en abstraherte vekk de forhold som vanskelig lot seg formalisere eller endog kvantifisere.
Paralellt med abstrahering i natur-vitenskapene kan en imidlertid hevde at de mest vesentlige sider ved mennesket abstraheres vekk i "Economic Man". Dette kan hevdes enten en ser economic man realistisk som en abstraksjon av realistic man slik Keynes og Jevons gjør eller som fictional man slik Mill og Cairnes gjør. Denne abstraksjonen og forenklingen av mennesket til economic man er helt paralellt med en forståelse av det økonomiske mål som økt effektivitet og materiell vekst.
Mennesket er som nevnt ovenfor et meningssøkende- og fornuftsvesen. Dette har flere følger; for det første evner en ikke å se karakteren av de materielle behov hos mennesket, det vil si hvordan andre sider av mennesket virker inn på disse materielle behov. For det annet evner en ikke å se at menneskets andre sider, for eksempel mer ikke-materielle behov, har stor betydning for ulike andre sider av økonomien.
1) Når det gjelder det første trer poenget fram om vi sammenlikner mennesket med dyreriket: En kan si at materielle behov jo ikke er noe som skiller mennesket fra dyrene, men nettopp måten dette framtrer på skiller det fra dyrene i og med at de materielle behov her er meningsfyllte; de står via tenkningen i en sosial sammenheng som for eksempel statusjakt som kan gi -for en økonom perverse og irrasjonelle, utslag som Veblens "conspicious consumption". Ved å se bort fra dette avskjærer den rasjonalistiske økonomiske teori seg fra å kunne fatte vesentlige sider av økonomien.
2) Den andre grunn til at den rasjonalistiske sosial-økonomien avskjærer seg fra virkeligheten, er at en ved å ensidig fokusere på menneskets materielle sider, og dermed ikke sette økonomi i sammenheng med andre sider av samfunnet oppnår en et sektor-perspektiv som kan være skadelig særlig idet det oftest bøtes med symptom-behandling når en ikke forstår de egentlige årsaker.
Et eksempel kan være at "Economic Man-perspektivet" ikke tar hensyn til at mennesket har skaper-trang som trenger frihet for å utfolde seg. Dette er en grunnstein i den økonomiske aktivitet som en må legge forholdene til rette for. Når dette ikke skjer og en isteden organiserer det økonomiske liv utfra kadaverdisiplin får en reaksjoner som likegyldighet og opposisjon til organisasjonens mål som uttrykt for eksempel ved en fagforening. Botemidler kan utfra et slikt snevert synspunkt være mer kadaverdisiplin eller materielle lokkemidler for å framdyrke "samarbeid". Imidlertid vil ingen av forholdene gå til roten av problemet og dermed dra nytte av det frie skaper-potensiale som faktisk ligger i arbeidsstokken. Som vi diskuterte i avsnittet om det nominalistiske grunnlag for rasjonalismens samfunnssyn så er det igjen ytre midler en ser som drivkraft, -ikke det indre skaperpotensiale i tenkningen som blant annet er grunnlag for teknologi i det hele tatt.
Et annnet utslag kan være at modell- og manipulerings-tenkning gjør det vanskelig å ta hensyn til faktorer som ikke kan kvantifiseres og manipuleres som for eksempel eksternaliteter av den aktuelle organisasjonstrukturen eller av markedskonkurransen.
På et mer generellt plan kan slike eksternaliteter være psykoser og kriminalitet eller politisk-klima eller investor-klima, men som i visse fall likefullt kan påvirkes gjennom andre metoder, for eksempel dialog i den politiske prosess. Denne typen manipulerings-orienterte tenkning underkjenner dermed vesentlige sider av virkeligheten.
Dette har sin bakgrunn i det tradisjonelle "positive" standpunkt der en tilsynelatende skal analysere verdifritt, men har faktisk utelukkende materiell ervervelse for øye som om dette virkelig skulle være verdifritt. En hevder -i motsetning til historistene- at sosialøkonomiens tema ikke er et spesielt virkelighetsområde, men en spesiell holdning eller motivasjon. Denne motivasjon ser en som egoismen. Dette er som nevnt ikke verdifritt eller a-etisk, eller rent beskrivende.
Med et slikt syn på mennesket selv om det bare er "som-om" det var tilfelle, legger en forholdene til rette for en politikk som tar utgangspunkt i dette og følgelig ikke evner å forholde seg til mennesker som noe annet enn rene egoister som følgelig må manipuleres om en skal få dem til å handle i fellesskapets interesse, og det er istedet direkte uetisk ifølge for eksempel Kants moralnorm om ikke å behandle andre mennesker som midler! Alternativet til slik abstraksjons-orientert kontroll-tenkning er dialog på demokratisk og etisk grunnlag.
Klassisk og nyklassisk økonomisk teori ser i stor grad mekanikk som modell for det økonomiske system. Handlings-teorien blir tilsvarende mekanisk: individene (atomen) ses som predeterminerte gjennom at de betraktes som maksimerende egoister. Dette gjør hele systemet beregnbart -tildels matematisk. Det er således delvis feil å se klassikerne -eller i hvert fall Smith og Ricardo, som fullstendige tilhengere av metodologisk individualisme selv om deres verdi-interesse opprinnelig hadde en slik opprinnelse (rettferdig pris). Ricardo satte nemlig verdi-fastsettelsen i samband med systemets -helhetens betingelse for ikke vekst, men for reproduksjon, ettersom han var opptatt av systemets grenser -slik som Malthus, snarere enn utvidelse -slik som Adam Smith og nyklassikerne. Det spesielle med den ortodokse tenkningen er at den forener systemtenkning med en metodologisk individualisme. Men det er også dette som gjør den så lett å angripe idet det er et mekanistisk system og som betingelse for det en skinn-individualisme; aktørene er ikke bevisste mennesker, men bare med i et dukketeater der egennytten holder strengene.
ANALOGIENES ROLLE
Schumpeter modererer den historistiske tradisjon ved å henvise til deres mer moderate praksis ift deres prinsipielle standpunkt. Nøyaktig det samme gjør han når det gjelder klassikerne når han blant annet unnskylder deres etterlikning av fysikk og dens forståelse av lovmessighet. Han kaller dette for "harmless" og "irrelevant, since no practical use was made of it". Han forsvarer også fullstendig klassikernes prinsipielle isolering og abstraksjon av "det økonomiske motiv" og følgelig fjerning av andre handlingsmotiver.
Schumpeter fortsetter med å si at mange kontroverser ser ut som metodedebatter fordi en faller tilbake på slike anklager når en ikke har mer konkrete argumenter å fare med.
Om vi til dels kan godta at ordbruken i seg selv er uskyldig, så er det likevel et hint om hvor en henter sine tankemodeller fra. Dermed er det også et hint om hvordan en forestiller seg de vesentlige særtrekk, kjennetegn ved det økonomiske system siden en mener en viss type modell fra et annet virkelighetsområde kan anvendes, og at en mener de ulike virkelighetsområder har noe til felles. Poenget med å overføre en modell eller en tankemåte fra et virkelighetsområde fra et område til et annet er nettopp at en som i forklaring generellt vil gjøre noe ukjent forståelig ved å sammenlikne det med noe kjent. I avsnittet om organiske analogier i kapitlet om Menger skrev jeg blant annet at
"Analogier er modeller for forestillings-kraften som skal hjelpe oss til å se trekk ved studieobjektet vi ellers er mer eller mindre blinde for. Det område modellen tas fra må ha disse trekkene helt klart anskuelige om modell-overføringen skal ha noe poeng. Som enhver forklaring så gjør slike modell-betraktninger noe ukjent til noe kjent ved på en mer eller mindre stilltiende og dulgt måte å peke på likheter mellom de to områder som modellen tas fra og som modellen anvendes på. Derfor må en være varsom når en velger det område en henter analogiene fra fordi de virker, og er ment å virke ledende for tanken". Det synes som om Schumpeter bagatelliserer dette forhold i for stor grad, at han ikke er oppmerksom på den makt slike analogier har over tanken, og hvilke videre konsekvenser dette har for ytterligere tenkning og praksis.
LIKEVEKT OG STABLILITET SOM FORUTSETNING
En peker her på likheter mellom det fysiske område og økonomien. Denne likevekts-tankegangen har også i fysikken sine metafysiske røtter i den kristne harmonilæren. Meier og Baldwin sier om likevektstankegangen: "The neoclassical view of development as a prosess that is generally harmonious and beneficial to all sectors of the economy and to other countries is closely related to the concept of development as a gradual process. If the continuity of growth is not emphasized so strongly, the disruptive and harmful aspects of development acquire more significance. Neo-classical writers do not emphasize these aspects of economic change sufficiently.... Furthermore, if one accepts a discontinous, volatile picture of dynamic economic change rather than the neo-classical framework, their free trade policy advice become less relevant."
Historistene var nettopp orientert mot å stabilisere økonomien ved blant annet å isolere den innenlandske økonomien mot utenlandske sjokk idet et samfunn og økonomi som nevnt krever stabilitet for blant annet å vedlikeholde den tillit som er nødvendig for at samfunnet skal kunne fortsette sin eksistens.
Forestillingen om likevekt forutsetter faktisk et lukket system idet det ellers kan forstyrres utenfra. Valg av en lukket framstillingsmåte i teorien senker realismen av framstillingen, men gjør det mulig med en kvantitativ analyse av systemet. Når en vurderer å studere et system på en lukket framstillingsmåte oppstår uvilkårlig avgrensningsproblemet og nok et metodeproblem: kvalitativ- vs kvantitativ studieform. Velger en en kvantitativ framstillingsform -som ble muliggjort gjennom å velge en lukket framstillingsform, så ender en opp i mekanikk slik fysikken inntil Einstein gjorde. Velger en derimot en kvalitativ framstillingsform så ender en snarere i essensialisme som utforsker enkeltelementenes mening, funksjon innenfor helheten slik Heraklit og Aristoteles og den senere romantiske skole innen vitenskapen (fx Goethe og historismen) gjorde.
Meier og Baldwin sier videre at: "Another critisism of the neoclassical scheme might be offered on the grounds that neo-classical economists assume that the forces making for development operate in a gradual continous fashion. This implies the existence of an economic environment in which a high degree of certainty exists and in which careful rational calculation is feasible. Consequently, the price mechanism becomes an important device in determining the nature of an economy`s production for both current and future needs. In particular the rate of interest is considered an important determinant of investment. If, however, the neo-classical assumptions are modified to allow the forces of development to behave in a discontinous fashion, the picture changes considerably. The degree of uncertainty about the future increases -so much, perhabs, that the interest rate ceases to be an important factor in the decision-making process of investors."
Som vi ser har likevekts-tenkningen adskillige betydningsfulle konsekvenser for oppfattningen av den økonomiske virkelighet, og framstår som et intellektuelt spill som kan ende med katastrofe om overser de stabiliserende- såvel som de ustabiliserende elementer som eksisterer i økonomi og samfunn. Dette kan lett skje om stabilitet er et ikke-problem som tas for gitt slik som innen den ortodoske skole.
Stabilitet er derimot som vi har sett historistenes viktigste konkrete middel (eller"sekundærmål") i den økonomiske politikken -avledet av ønsket om å bedre almenvellet. Paul Samuelson skriver at "your theoretical model will always be an idealized representation of the real world with many variables ignored; it may be precisely the ignored variables that keep the real world stable." Dette gir oss en god grunn til hvorfor historistene så sterkt søkte et helhetbilde av økonomien som ikke kan begrenses til formaliserbare forhold.
Mens historistene så stabilitet som vanskelig å oppnå og et problem så tok de istedet endring for gitt, på den måte at de så endring som noe "naturlig" som en måtte avfinne seg med. Men de overså ikke endringsaspektet, og studerte istedet endring for å se dets konsekvenser for samfunnets stabilitet. Denne skolens betegnelse; "historistisk" bærer preg av dette.
Georgescu-Roegen legger også særlig stor vekt på dette endrings-aspektet som helt sentralt i enhver moden vitenskap: "the highest ambition of any science is to discover the laws of whatever Change is manifest in its phenomenal domain.
That is the most challenging task of science. Contrary to what many scientists mainain, The maturity of any science is not measured by the extent to which it has been able to construct a mechanical representation of its special phenomenal domain. Instead, as David Bohm (a physisist!) argues, the maturity must be judged by the ability to "consider the processes in which things have become what they are, starting out from what they once were and in which they continue to change and to become something else again in the future." To do this, even astrophysicists, not only biologists, have to fall back on Aristotle`s doctrine of Change, of matter and form." Dette endringsaspektet har stått helt sentralt i Heraklit-tradisjonen og dermed også hos historistene.
DEN UFORMELLE PRODUKSJON SOM FORUTSETNING
Et utslag av den formalistiske økonomiske tenkningen er at den overså den uformelle produksjonen i samfunnet. Den brød seg svært lite om den produksjon som foregikk utenfor markedssfæren ettersom denne ikke kunne kalkuleres gjennom markedsbestemte priser, noe forøvrig den offentlige sektors produksjon heller ikke kunne uten at en overså den av den grunn. Derfor kan en jo spørre seg om det ligger kjønnslige årsaker bak en slik ignorans; menn var kanskje vant til at kvinner tok seg av denne samfunnsmessige produksjonssektor slik at de kunne ta den for gitt.
Enkelte økonomer har kritisert denne markedsfiksering og noen få har i senere tid fokusert på denne såkalte uformelle økonomi, men historistenes standpunkt var derimot tidlig at familien var samfunnsøkonomiens grunnstein. Dette standpunkt overtok de fra de tidlige historisk orienterte retts-teoretikerne som Henry Maine og F.K von Savigny.
Denne uformelle sektor burde tas i betraktning, for vi vet jo alle at den har enorm størrelse og betydning, ikke minst i de såkalte utviklingsland, og i stor grad er ryggraden også i modne industriland. Også der hviler den formelle økonomi på den uformelle sektor i form av for eksempel ulikt omsorgsarbeide i hjemmene, som ikke kan skilles fra den materielle produksjon som foregår i hjemmene. Uten den ene forsvinner den andre idet hjemmesfæren blir tømt for funksjoner, -en slik funksjons-tømming er forøvrig tilsvarende et stort problem ved fagbevegelsens sentralisering.
At den økonomiske teori overser denne synes ikke særlig fornuftig ettersom dette forhold var særlig åpenbart for eksempel i 1830 og 1870 åras England og Tyskland (og tilsvarende burde være åpenbart idag) med økende oppløsning, disintegrasjon i samfunnets primær-nettverk, familie- og naboskaps-struktur, og manglende støtte for de svake enten det nå er gamle, småbarnsfamilier eller ungjenter som drives til abort eller småbarn tar selvmord på grunn av familiens gjeldskrise. Nettopp dette var jo historistenes utgangspunkt for moralsk indignasjon.
Dette hadde ikke det ringeste innslag i rasjonalistiske økonomiske teorier tross at det var samfunnets grunnvoll som sto på spill. Som nevnt andre steder, så kan ren teori vanskelig unnskyldes med at feil vil bli korrigert i anvendt teori når det her sto helt fundamentale forhold på spill.
En kan forøvrig tenke seg at det kunne finnes en slags optimal mobilitet i samfunnet som balanserer mellom "trangvik" og sosial desintegrasjon slik at verken samfunnets skjøre vev går i stykker eller konvensjoner stivner totalt. Noen fare for det siste syntes i historistenes tid -eller i vår tid likeså, ikke å være overhengende slik at stabilisering ut fra et historistisk synspunkt ville være en førsteprioritet slik vi har vist.
KONKURRANSENS- OG MARKEDETS LEGITIME GRENSER
Vekten på mobilitet og markedssfæren henger intimt ihop med vektleggingen av konkurranseelementet, og har sammen med egennytte vært sett som den sentrale drivkraft av rasjonalistisk orienterte økonomer helt fra Smith. Rasjonalismens fokusering på markedet fører til en fokusering på bytteverdien. Arne Næss skriver at "Hele oppmerksomheten blir henledet mot det det er for lite av. Man søker altså et samfunn hvor det må bli tapere. Konkurranse er utpeking av vinnere og tapere. At mynten har to sider lar seg ikke oppheve, bare skjule. Status vil bare hefte ved den som har noe andre mangler."
Helt fra fysiokratene har det vært en generell følelse av at perfekt konkurranse representerte en optimal situasjon slik det moderne usynlig hand teoremet søker å støtte opp om, -uten at argumenter om fordelingsrettferd har evnet å rokke ved dette. Mark Blaug skriver at dette likner en generell rettferdiggjøring av prismekanismen som rasjoneringsredskap. Motforestillinger mot perfekt konkurranse truer hele begrepet om økonomisk effektivitet som er hele fagets "raison d`etre" skriver han videre.
Tendensen de siste 500 år har vært å inkludere stadig større deler av samfunnet i markedssfæren, men vi har også motsatte tendenser selv om de kan virke små i sammenlikning til hovedtendensen:
Offentlige trygde og pensjonsvesen er eksempler på at ikke alt er basert på kjøp og salg, -ytelse og motytelse, men på rettighetsstenkning. Visse forhold unntar vi fra markedstransaksjoner som for eksempel politisk stemmegivning, barnearbeid, visse seksuelle tjenester, og i andre forhold legger vi bånd på markedet som for eksempel ved konsesjon i jordbruk og -sørlandsboliger.
Rasjonalistene var hverken for et fullstendig fritt marked eller det motsatte. Og idag har vi heller intet fritt marked, men vi har heller ingen systematisk gjennomtenkning av dette forhold: Hva er legitime markedstransaksjoner? Grunnen til dette etiske tema er nok en gang den misforståtte aversjonen mot verdier samt tendensen til kvantifisering av alt "vitenskapelig".
ARBEID SOM VARE
Noe av det mest konsekvensrike for samfunnet har vært innlemmelsen av lønnsarbeidet i markedssfæren:
Som nobelprisvinneren John Hicks skriver er lønnsarbeid en levning fra slavesamfunnet, men fritar arbeidsgiveren for ansvar for arbeideren utover arbeidstiden. Lønnsarbeid kobler dessuten arbeidet sammen med den egoistiske tilegnelse av dets produkt som en motivasjon for arbeidet istedet for individualistisk skapertrang og fellesskap som motivasjon. Denne liberalistiske sammenkobling fikk sin begrunnelse hos Locke, og har siden vært gjentatt i denne form.
Denne liberalistiske sammenblanding av egoisme og individualisme har fra Adam Smiths dager vært en konvensjon i økonomisk teori. Ikke bare er det prinsipielt feil å innrette samfunnet slik at arbeidsmotivasjonen er egoisme. Det er heller ingen korrekt oppfattning av de faktiske forhold siden mennesker ofte velger yrker der de kan få utfolde sine evner og innsikt. Dette viser nok en gang den rasjonalistiske teoriens begrensede og feilaktige menneskebilde.
Nå kan en selvsagt hevde at det rådende syn er det som beskriver dagens samfunn best, og det er vel tildels riktig, men for det første er det en grov ensidighet, og for det annet må en være oppmerksom på fagets legitimerende praksis; det er en selvoppfyllende profeti; når samfunnet innrettes som om egoisme og konkurranse er de skapende krefter, så blir det lett slik.
At egoismen har forbundet seg med produksjonslivet skyldes en forveksling av mennesket som produsent og konsument. Konsumere kan en bare gjøre for seg selv, men å produsere for seg selv stoppet menneskene med for århundrer siden da naturalie-økonomien forsvant. Og selv da var det faktisk ikke tilfelle ettersom en i stammesamfunn ofte praktiserte lik behovsdekning også på tross av en delvis manglende arbeidsdeling.
En kan karakterisere det som en grov krenkelse av det menneskelige likeverd å fordele jordens ressurser ulikt mellom individene. Denne ulike fordeling er dessuten hovedmotivet bak vår tids materielle undergangskarusell, og en økologisk politikk er derfor i høyeste grad markedsbegrensende og utjevnende.
Prinsippet om lik rett til behovsdekning støter derfor an mot selve drivfjæren i dagens gjennom-kommersialiserte samfunn. Til grunn for dette samfunnet ligger som nevnt den forestilling at mennesket er et tvers gjennom egoistisk vesen. Istedenfor å se arbeidets motiv i utfoldelse av individualiteten mener en at den enkelte ikke vil arbeide om en ikke bruker gulrot eller pisk i form av lønn eller
undergang i konkuransekampen. En mangler altså tro på at mennesket ut fra sin individualitets vesen vil arbeide frivillig og må trues og lokkes til dette gjennom markedet. Tilsvarende mangler en tro på at mennesket ut fra sin individualitets vesen frivillig er sosialt, og derfor må påtvinges dette utenfra ved statens kontroll. Dette er forøvrig ikke forbeholdt sosialister, men er ren liberalistisk tankegods uttrykkt ved framfor alle Thomas Hobbes men også Mill.
Til den "indre" trang til egen vinning svarer nettopp at arbeidet ikke ses som et gode og mål i seg selv, men som middel til økonomisk fortjeneste slik at det går opp i den økonomiske prosess som økonomisk objekt og vare på et marked. Av dette menneskesyn følger en tendens til å trekke alt inn i den økonomiske prosess, ikke bare kapital, men også kulturliv og politikk, for eksempel markedsføring av ikke bare musikk, men også av forskning.
Lønnsarbeide er slik innfallsporten til samfunnets kommersialisering og er mønsteret for og drivfjæren i dette egoistiske konkuransesamfunnet, og er dermed indirekte årsak til ønsker om statlig kontroll over økonomien ettersom det er utskeielser av dette prinsippet som leder til krav om statlig intervensjon i økonomien. Det er et menneskesyn og system som gjør medmennesket til motpart og mulig fiende. At dette leder til kriminalitet, psykiske lidelser og overgrep mot naturen er en logisk konsekvens.
Samfunnets materielle bedømmelse gjennom lønnsmessig verdsetting av individer er av stor symbolsk betydning fordi verdsettingsformen uttrykker samfunnets verdier. Slik sett bør verdsettingsformen være et demokratisk anliggende.
Det er samfunnets rett og plikt å stille opp regler for samfunns-virksomheten. Denne innsnevring av den økonomiske virksomhet er begrunnet i likeverd og dermed i den enkeltes respekt for den andre og for samfunnets vurderinger. Lønnsarbeid er dermed også et politisk og juridisk problem.
Med sin klare orientering mot institusjoner, normer og ikke minst rettsvesen har historistene her en åpenbar forsprang på rasjonalistene som stort sett tar rettssystemet for gitt.
EIENDOM SOM KONSEKVENS
Lockes arbeidsverditeori la grunnlaget for det forsvar av eiendomsretten som den økonomiske liberalismen -den ortodokse skole, siden har hevdet. Den relative frigjøring som eiendomsrett i sin tid utgjorde ble med liberalismen sett som absolutt og en slags naturlov -som hos Adam Smith. Han overtar Lockes syn på eiendom, men ikke hans betenkeligheter med den påfølgende ulike fordelingen. Tvert imot ser han ulikheten som selve drivkraften i økonomien og et middel til fremme av det felles beste. Historistene har et nesten diametralt utgangspunkt idet de nettopp angrep de usunne konsekvenser av konkurransen (særlig W.Cunningham) og så eiendomnsretten som et rent praktisk anliggende som fellesskapet skulle forvalte etter forgodtbefinnende. Dette har vi beskrevet i kapittel III.
Rudolf Steiner har framsatt en Aristotelisk inspirerte kritikk av den individualistiske metode som er devis gjengitt på side 7. Her kritiseres rasjonalismens prisorientering, og han hevder at det ville være bedre å ta utgangspunkt i samfunnets økonomiske funksjoner. Som historistene påpeker han at vårt samfunn i stor grad er organisert ut fra et eiendomsbegrep som er en levning fra romerretten og var tenkt ut fra et statisk samfunn. Industrisamfunn er i stadig bevegelse og trenger snarere en organisering ut fra funksjoner som tjener denne mer mobile helheten.
Alternativet til egoisme som drivkraft er f.eks å se individualitet (skaperkraft) og broderskap (solidaritet) som de skapende krefter. Det var svært mange hisorister opptatt av, og i særlig grad de mer kristent engagerte av dem som A.Toynbee og W.Cunningham. De samme personer var da også engagert i arbeidet for å utvide sosialpolitikken.
Alternativet til den tradisjonelle eiendomsrett kan en ut fra funksjonstankegang og rettighetstenkning begrunne midlertidig eiendomsrett eller bruksrett, slik at individene har tilgang til kapital for å få brukt sine individuelle evner. Dette begrunner ikke bare at produksjonsmidler fjernes som markedsvare, men også avskaffelse av arv til disse. En overgang til en bruksrett-økonomi kan skje raskt og mykt ved en overgang til stiftelser i produksjonslivet, noe forøvrig Ragnar Frisch viste interesse for.
Dette begrunner videre at arbeidet trekkes ut av den økonomiske prosess eller markedet, og derved skjer det en avkommersialisering av samfunnet overhodet.
De ordninger for samvirke i det økonomiske liv som trer istedet for egoistisk vinnings-og konkuranseprinsipp må nå skje utfra den enkeltes sosialitet og kan ikke pådyttes dem utenfra gjennom for eksempel politiske vedtak. Den tillit som er vesentlig i bruksrett-organiseringen kan ikke påtvinges, men må vokse fram frivillig gjennom frivillige sammensluttninger av mennesker. Lik rett til behovs-tilfredsstillelse kan derimot innføres ved politisk flertallsvedtak siden dette dreier seg om en rettighet og dermed er et forhold som legitimt kan tas hand om av det rettslig-politiske apparatet. Likeledes endring av arveretten til produksjonsmidler som forøvrig er en følge av fordelings-spørsmålet. Avvikling av dagens eiendomsfordeling kan videre skje som en myk overgang, men likefullt ganske raskt gjennom frivillig overgang til stiftelser.
Ledelse og ansvar kan da baseres på den tillit den enkelte har hos medarbeiderne som en saklig kompetent person. Vinningsmotivet erstattes således av tillit og saklighet, både m.h.t. organisasjonsform såvel som livsholdning. Dette er mulig når arbeid og kapital ikke lenger er markedsvarer, og åpner for en langt mer effektiv økonomi mht menneskelige behov basert på et reflektert menneskesyn og individets selvrealisering.
På denne måte ville det moralske grunnlag i økonomien bli tillagt den betydning den etter den historistiske oppfatning hadde og har.
Filosofen Hjalmar Hegge og økonomi-professoren Leif Holbæk-Hansen har gjort atskillig arbeid innen denne lei.
NOMINALISME-TENKNING KAN IKKE FORKLARE TEKNISK ENDRING
Nominalismens utvendighets-pregede og materialistiske synsmåte fører som nevnt til en nedvurdering av tenkningens rolle såvel som at dens karakter feilvurderes, og dette slår selvfølgelig ut også i økonomisk forståelse.
Som Rudolf Steiner påpeker vil for eksempel en manns slit i en tredemølle ikke anses for å være arbeide, men så snart noen får den ide å koble den til en vannpumpe for å irrigere jorda er slitet kjapt blitt endel av arbeidssfæren og det økonomiske system.
På grunn av denne typen tenknings dragning mot det formelle så undervurderes spesielt den typen uformell intuitiv tenkning som nettopp skaper teknisk endring: kreativ uformell tenkning.
En forståelse av tenkning-kunnskap-innsikt (om enn i en snever formåls-rasjonell forstand) er opplagt kjernen en må forstå om en skal forstå den faktor som i de siste tiår er blitt tillagt den største vekt i vekstteorien; teknisk endring Den tyske professor i sosialøkonomi og antroposof, Folkert Wilken sa i den anledning at "kapital er et åndsprodukt" i motsetning til Marx` "kapital er stivnet svette", det vil si et arbeids- eller materielt produkt.
-Dette kommer vi også inn på i avsnittet under: "Klassikernes forhold til tenkningen" der vi omtaler Marx` syn og et forslag fra Odd Aukrust i 1958.
Nobelprisvinneren og MIT-økonomen Robert Solow gjorde en økonometrisk undersøkelse av USA i tiden 1909-1949 og "Solows surprising conclusion was that over 80% of the growth in ouput pr man hour over that period was due to technical progress". Imidlertid er teknisk endring underlig nok noe en i svært liten grad har vært oppmerksom på i økonomisk teori, og dette er særlig påfallende om en tillegger undersøkelser av Solows type større vekt. Thomas de Gregori skriver følgende i en anmeldelse av teknologi-teoretikeren Nathan Rosenbergs bok Inside the Black Box; "Technology has rarely figured prominently in the history of economic thought. Some massive works in economics, such as Adam Smith`s Wealth of Nations, dicourse at lenght about the means of production, but essentially none abstracts out technology as a dynamic force in the production process. According to Rosenberg, "the great bulk of the writing by economists on the subject of technical change -both theoretical and empirical- treats the phenomenon as if it were solely cost-reducing in nature, that is, as if one could exhaust everything of significance about technical change in terms of the increases in output pr unit that flow from it" (pp.3-4). Rosenberg notes as exceptions to this generalisation Joseph Schumpeter and Simon Kuznets, both of who have clearly influenced him. Strangely, he totally omits reference to institutional economists like Thorstein Veblen and Clarence Ayres, whose thought processes were along the same line as his. Technology of course involves more than improvements in productive efficiency; it is a process that transforms people`s lives and society. The qualitative aspects of technological change are as important as the quantitative."
Årsaken til at teknologi blir tillagt så liten vekt er sannsynligvis det nominalistisk-materialistiske utgangspuktet idet tenkning som en i utgangspunktet immmateriell faktor vanskelig lar seg fange i en kvantitativ modell. Jfr. forskningssjefen i OECD Angus Maddisons utsagn: "Teknisk endring er det mest vesentlige kjennetegn ved moderne vekst, og det som er vanskeligst å kvantifisere eller forklare." (min oversettelse)
KLASSIKERNES FORHOLD TIL TENKNINGEN
Den første klassiske sosøk var ikke i den grad individualistisk orientert som nyklassikerene, og hadde i høyere grad både syn på naturens begrensning (-Malthus og Ricardo om jordbruket), samt et grunnleggende utgangspunkt i institusjonelle makroforhold som klassesammensetning (Smith, Malthus og Ricardo). Dertil var den i høyere grad opptatt av dynamikk over lengre tid, derfor tok den ikke utgangspunkt i individuelle preferenser, og den var levende opptatt av institusjonelle endringer og disses konsekvenser.
Derimot hadde heller ikke denne noe utviklet syn på teknologi. Teknologisk endring var stort sett bare et kvantitativt forhold, slik at teknologisk framgang ble ensbetydende med akkumulasjon eller kapitaløkning pr. arbeider eller mao kapitalfordypning. Dette syn arvet også Marx
Mens klassikernes og Marx`s makroorienterte "politiske økonomi" var opptatt av strukturens dynamikk og "normale" hendelser på lang sikt, så ble marginalismens en mikroorientert rasjonell handlingsteori som studerte betingelsene for individenes maksimerende handlinger på kort eller rettere sagt statisk sikt. Begge var likefullt både formalistisk og dermed mekanistisk orientert, og overgangen til marginalismen økte formaliseringpotensialet.
Ettersom den individuelle og konkrete natur ikke så lett lar seg formalisere, så står den tilbake som formalisert natur i kapital som til en viss grad kan måles i markedspriser. Kapital er abstrakt natur både i form av naturressurser og arbeid. Det ble mulig å framstille de tre produktivfaktorer en tok hensyn til: jord, arbeid og kapital i kvantitative former. Med industrialiseringen kom jordbruket mer i bakhånd, og de andre naturressurser ble sett som ubegrensede - særlig med koloniene. Tilbake sto arbeid og kapital som grunnlaget for økonomien og den materielle vekst. Med en videreutvikling av Ricardos abstraherende metode gjennom å ta i bruk Leibniz og Newtons matematikk var grunnlaget lagt for den nyklassiske metode. Som nevnt gjorde også den ensidige fokusering på den "økonomiske" motiv det mulig å formalisere teorien. Overgangen kom i stand ved at visse sider av den klassiske økonomiens forutsetninger -som arbeidsverdiforestillingen, ble silt ut slik at den ble mer spiselig. Men derved mistet en også av syne Ricardos grunnleggende forestillinger om fordeling som en nøkkelfaktor i vekstprosessen.
På grunn av denne hang til formalisering har derfor de færreste økonomer tidligere vært særlig oppmerksomme på teknisk endring som en faktor i vektproblematikken, i alle fall om en speider langs hovedleia.
For eksempel var Adam Smith overhodet ikke opptatt av denne faktor. Han så vekst som et resultat av kvantitenten av jord, arbeid og kapital og dermed og dessuten hovedsaklig av størrelsen på markedet, alle relativt formaliserbare størrelser. Denne faktisk i utgangspunktet mer institusjonelle betraktningsmåte grunnga han på den måten at økt markeds-størrelse muliggjorde større arbeidsdeling og spesialisering og dermed større effektivitet og akkumulasjon, og dermed økt kapital samt økt levestandard og dermed økt arbeidskraft-potensiale.
Smiths stagnasjon-hypotese bunner likeledes også i hans mangel på å se tenkningens og dermed den tekniske endrings enorme potensiale for økonomisk vekst; Han tror stagnasjon vil inntre når markedets potensiale for arbeidsdeling er uttømt, det vil si når markedet er altomfattende.
David Ricardo tenkte også i utgangspunktet ganske institusjonelt, men formaliserbart. Som Smith holdt han de tre materielle faktorer for å være vekstens årsaker. På grunn av en antakelse om at de tre tilhørende klasser (jordeier, kapitalist og arbeide) hadde ulik sparerate og dermed bidro ulikt til akkumulasjon ville fordelingen av produksjons-resutatet være avgjørende for den økonomiske vekst.
Ricardo mener at stagnasjon før eller siden vil inntre fordi avtakende avkastning i jordbruket vil føre til relativt dyrere jordbruksvarer etterhvert, og dermed krav om økt nominal-lønn og lavere profittrate i industrien og en inntektsforskyvning over til de sløsaktige jordeierne. Dessuten vil enhver real-lønnsforbedring være midlertidig fordi den blir spist opp av real-lønns-initiert befolknings-økning.
En kan si at Ricardos feil, liksom Malthus, med hensyn til å forutsi utviklingen var at han undervurderte befolkningens evne til å kontrollere sin vekst og dens kontinuerlige evne til å skape teknologi som kunne heve produktiviteten først og fremst i landbruket. Aschehoug støtter dette og sier at "Det Præg av Pessimisme, Socialøkonomiken havde faaet gjennem Malthus, Ricardo og James Mill, skrev sig aapenbart fra, at de ikke var komne paa den Tanke, at den civiliserede Menneskehed, tiltrods for alle Vanskeligheder, dog i det Hele taget gjør Fremskridt. Men denne Tanke laa i Tiden og fremkaldte Motstand mot den klassiske Skole. Den første iøinefallende Representant for denne Retning var Nordamerikaneren Henry Carey, ...Almindeligere Opmerksomhed forstod Franskmanden Bastiat at skaffe sig". Aschhoug har forøvrig samme kritikk av J.S.Mill som langt på vei følger Ricardo: Mill "synes at undervurdere den Evne, Fremskridtet i Jordbrugets Teknik" har for å motvirke en økonomisk stagnasjon.
Konklusjon: Ricardo spådde feil hovedsaklig fordi han hadde en for mekanistisk materialistisk virkelighets-oppfattning.
Han hadde altså for liten tiltro til menneskets tenkeevne og (dermed?) dessuten for statiske modeller som ikke tok hensyn til dynamisk endring i modellen over tid. Imidlertid var Ricardo ikke så dum likevel: World Watch Institute støtter ham i at "avtakende utbytte" i teknisk utvikling innen landbuk gjør at avkastningen ikke greier å holde tritt med befolkningsutviklingen.
Ricardos mest velkjente teori om komparative fordeler lider av den samme svakhet. Den er ensidig materielt og statisk orientert og ser dermed ikke de muligheter for utvikling somn et land kan ha ved ikke å ensidig satse på rendyrking av sine kortsiktige komparative fortrinn. Utvikling av en import-konkurrerende industri kan for eksempel gi spin-off effekter som langt oppveier de kostnader igangsettelsen kan innebære i form av for eksempel teknisk innsikt og økonomisk selvforsyning og sosial stablilitet. Det kan dessuten gi uavhengighet fra mulige "klemmer" som for eksempel den internasjonale markedsøkonomien kan gi; som på de fleste råvare markeder der prisene synker mens produsentene øker eksporten for å betale vestlig teknologi. Den materialistiske grunnholdning ser ut til å innsnevre perspektivet slik at teoriene ikke beskriver virkeligheten og dermed muligheter på en fyllestgjørende måte.
Karl Marx var også bare opptatt av de kvantitative forhold, men nok en gang er utgangspunktet institusjonelt.
Med sitt materialistiske utgangspunkt er heller ikke Marx istand til å se tenkningens betydning for økonomien, og dette vanskeliggjør hans merverdi-teori dramatisk. Bare en gang er han inne på andre tanker, og dette ville som -påpekt av blant annet R.Bernstein og J.Habermas kreve drastiske revisjoner av merverdi-teorien. Fra "Grundrisse": "I den grad storindustrien utvikler seg, vil formue-skapningen avhenge mindre av arbeidstid og av den anvendte arbeidsmengde, ..., men heller avhenge av vitenskapens allmene stilling og av teknologiens framskritt..."
Richard Bernstein hevder i sin beskrivelse av Horkheimer at "Hvis vi tar dette forslaget alvorlig, ...., så trenger den opprinnelige marxistiske kritikken av den politiske økonomi grundig bearbeiding. ... Men vi finner (heller ikke, A.M.D.) hos Horkheimer noe forsøk."
Jurgen Habermas følger i samme kritiske spor: "Med industriell forskning i stor stil .... blir teknikk og vitenskap til den viktigste produktivkraft, og dermed bortfaller anvendelses-mulighetene for Marx` arbeidsverdi-teori. Det er ikke lenger mulig å beregne kapital-beløpene til investering i forskning og teknikk på grunnlag av verdien av ukvalifisert (enkel) arbeidskraft når det teknisk-vitenskapelige framskritt er blitt til en uavhengig merverdi-kilde, og i forhold til den veier den eneste kilde til merverdi Marx tok i betraktning: de umiddelbare produsentenes arbeidskraft stadig mindre. (fotnote 17: Nylig: E.Løbl, Geistige Arbeit - die wahre Quelle des Reichtums, 1968.)"
(se også begynnelsen av forrige kapittel for mer om tenkning og teknisk endring)
Karl Marx` spådommer om den fallende profittrate som et utslag av loven om avtakende avkastning ble dermed motgått, men egentlig ikke falsifisert av utviklingen ettersom kontinuerlig teknisk framskritt mer enn oppveide det fallende utbytte pga kapitalfordypning (økt k/l -organisk sammensettning av kapitalen). Han tok altså liksom Ricardo feil i sine spådommer fordi han var for opptatt av materielle faktorer og ikke av menneskets tenkeevne. Imidlertid skal det sies til hans forsvar at han for eksempel anså Malthus manglende tiltro til at befolkningen bevisst kunne kontrollere sin tilvekst som en fornærmelse mot arbeiderklassen.
Innenfor materialistisk pregede tradisjoner som den klassiske "borgelige" økonomi, marxismen og marginalismen finner vi unntaksvis andre syn på hva som er produktivt, men som vi har sett er slike tanker er mer vanlige i den historistiske leir:
En moderat historist som A.M.Schweigaard skriver følgende: "Udbyttet av det menneskelige Arbeid er ikke alene afhængigt af dets Styrke og Udholdenhed, men i Væsentlig Grad ogsaa af den Indsigt hvoraf det ledes" . Han gikk videre og sa at "indre religiøse, moralske og politiske Samfundsforhold, som i Vigtighed ikke staar tilbage for, men have Overvægten over de mere udvortes betingelser for Produktionens Gang. " " -Dette sagt av en person som av samtidige som Bjørnson, Wergeland og Vinje ble karakterisert som materialismens yppersteprest i Norge........ Lignende "ikke-materialistiske" tanker ble framført i Norge i 1950-åra: En ville tillegge investeringsnivået ""mindre vekt. Istedet skulle oppmerksomheten mer rettes mot de "organisatoriske og administrative midler". På denne måte ville det "utvilsomt være mulig å øke produktiviteten uten eller med forholdsvis beskjedne investeringer"".
I parentes bemerket kan vi nevne at slike tanker heller ikke har så lett for å vinne fram i vår egen tid; Odd Aukrust hevdet i 1958 "Vi har prøvd å presse framstegstakten i været ved å holde investeringsnivået høyt. Vi bør tenke alvorlig over om det ikke er mer å hente ved økt innsats innenfor forskning og undervisning. " Synspunktet vant ikke fram, og etterkrigstidens hovedarkitekt i investeringspolitikk Erik Brofoss skrev til Frisch i 1960 at "Dette anser jeg for det rene sludder". (op.cit. ) Motviljen mot ikke -kvantifiserbare størrelser -som har sin kilde i forståelsen av tenkningens karakter eller med andre ord i menneske-, verdens- eller vitenskapsbildet, er altså sterkt framtredende også i vår samtid.
TENKNINGENS SENTRALE STILLING
Kjernen i økonomisk vekst pr.cap. er økt tilgang på ressurser og dessuten tenkning, -altså oppfinnelser av mer effektiv kapital og organisasjonmåter. Som Robert Heilbroner sier: "..our human capital of skills and knowledge. In the long run this is probably the ultimate source of a country`s productivity and inventiveness-..."
Hva som motiverer og befordrer tenkningen bør dermed være det sentrale tema i økonomisk vekstteori. Da er religiøs tenkning et tema som har interesse, noe adskillige økonomiske historikeres praksis også bekrefter.
Weber hevdet blant annet at katolisismen sperret veien fra å anvende tenkningen på verdslige forhold som teknikk. Tilsvarende forhold mente han å finne i antikken i Hellas, Kina og India. Protestantismen og kalvinismen åpnet derimot muligheten for en utnytting av teknikk, men på en særegen måte der tilegnelsen av produktet ble tillagt den enkelte og ikke kollektivet.
Dette er viktig fordi det ga industriell kapitalisme istedenfor industriell kommunisme. Denne individualistiske tenkemåten er kanskje på sin plass i åndelige forhold, men kanskje mer tvilsom i verdslige forhold ettersom et arbeidsdelt samfunn ikke på noe klart og fornuftig vis kan tillegge den enkelte en bestemt del av det samfunnsmessige produkt. Dette hevdet da også adskillige økonomer som for eksempel Robbins, eller her i landet; Hertzberg og Jæger. Det er en forveksling av menneskets rolle som produsent og konsument; konsumere kan en gjøre alene, men produsere må en gjøre i felleskap i et industrisamfunn.
Det kan ha mye for seg å se på religiøse holdninger, for eksempel når det gjelder arbeidsmoral og forbrukermoral, men en bør også se på historiske- og politiske maktforhold som for eksempel hindret paven i Roma i å kunne kontrollere nordvest-europa, samt den oppløsningen av føydalismen som gjorde det mulig for håndverkere og kremmere å samles i byer utenfor adelens kontroll og dermed ta i bruk ny teknikk påtvers av adelens interesser.
Ved å se tenkning, religion og historie (som oppsamlet kunnskap slik Adam Müller så det) som produksjonsfaktor så får man en klar kobling til andre vitenskaper og filosofi, større perspektiv og nærhet til mål og mening i økonomien.
Dette borger for at sosialøkonomi ut fra historistiske synspunkt derfor bør bli mer begreps-orientert (forståelse av dypere sammenhenger) istedenfor ensidig data-orientert slik vi har vært inne på under diskusjonene av universalie-debattens relevans.
MENTALITET SOM FORUTSETNING
Mentalitet er en grunnleggende forutsetning som skjelden ofres oppmerksomhet fordi den tas helt for gitt innen ortodoks økonomisk teori til den grad at den regnes som en universell del av den menneskelige natur: flere typer mentalitet er helt avgjørende for om for eksempel et kapitalistisk samfunn skal leve og gro. Generell moral og ærlighet har vi nevnt, men arbeids- og forbukermentalitet er også viktig.
Økonomisk vekst har to hovedkilder: naturens ressurser og tenkning -det materielle og det åndelige. Feilaktig tenkning eller -mentalitet i form av utvendig nominalisme, har ført til praktiske konsekvenser i form av blant annet oppløsning av samhold og fremmedgjøring -gjennom moderniseringens bestanddeler: arbeidsdeling, kapital-utdyping, utstrakt mobilitet og så videre. Foruten de økologiske konsekvenser som jeg i denne oppgaven ikke har hatt kapasitet til å berøre.
En modernisering basert på utelukkende egne ressurser har i mange land skjedd med tvang over folket. I Sovjet tvang Stalin folket, og i vest "tvang" markedet dem mer eller mindre ved en gradvis prosess der de materialistiske vekst-verdiene etterhvert gikk folket i blodet. Heilbroner sier om dette: "The new market society did more than merely bring about an environment in which men were not only free, but forced, to follow their self-interest. ... Thus, the pattern of economic maximation was generalized thoughout society and given an inherent urgency that made it a powerful force for shaping human behaviour. In a word, the drive to maximise outcome became a new mode of social control."
Moderniseringen av samfunnet fra tradisjonelle bonde-samfunn til industri-samfunn er en markedsekspansjon som kalles moderniserings-prosessen. Det er denne prosessen Habermas beskriver som en utvidelse av områdene for subsystemene for målrasjonell handling på bekostning av den institusjonelle rammens eller den sosiokulturelle livsverdens tradisjonalisme. I dette ligger det en overgang fra umiddelbar kommunikativ, meningsbærende og normativ handling til middelbar strategisk handling, og en overgang fra en tradisjonspreget moralsk bevissthet til en teknokratisk materialistisk forbruksorientert bevissthet: "Det som speiler seg i den teknokratiske bevissthet, er ikke sønderlemmelsen av en moralsk sammenheng, men fortrengningen av "moral" som en kategori ved livsforhold overhodet." -Dette beskriver også godt det standpunkt den ortodokse skole har overfor sin høyest vurderte teori "som gjør den til en vitenskap"; ren teori.
Denne overgangen preger også legitimeringen av samfunns-systemet som ikke lenger er ideell, men basert på stimulering av forbruk eller materiellt begjær: en "nærmer seg en modell for adferdskontroll som er mer styrt av ytre stimuli enn ledet av normer." og at denne indirekte styring gjennom ytre stimuli fremfor alt har tiltatt på områder for tilsynelatende subjektiv frihet (valg-, konsum-,fritidsatferd)."
Vi står dermed overfor et samfunnsystem som nettopp egner seg for den type kontroll som den rasjonalistiske metode åpner for, slik Weber understreket, og slik vi nevnte i kapitlet om modell-tenkning. Slik Mjøseth gjengir Weber, så tvinger behovet for praktisk kunnskap -tilpasset situasjonen, vitenskapen inn i bestemte praksissammenhenger. Weber framhevet også sammenhengen mellom den snevre rasjonalitet i economic man og kalkulerbarheten, slik som vi har beskrevet.
En omforming av mennesket i denne retning gjør det mulig å styre ovenfra i en helt annen grad enn hva en kan med overtroiske middelalderbønder. Og dermed har vi antydet en paralell utvikling i europeisk historie som vi også har nevnt under beskrivelsen av paralellen med historisme og sosiologi (kap. III): markedet og statens makt øker paralellt og er gjensidig avhengige, og de er dessuten nettopp avhengig av den underliggende kraften; mentalitetsendring.
Det var altså en gigantisk mentalitets-endring som fant sted i moderniserings-prosessen; en gikk fra en tenkning der en hovedsaklig var fornøyd med "det nødvendige" til en tenkning der "mye vil ha mer": I industrialismens barndom, -som daglig repeteres i mange av dagens U-land, hadde entreprenør-kapitalistene et svare strev med å få arbeiderne tilbake på jobb etter lønns-utbetaling ettersom de syntes at "de nå hadde så de klarte seg for en stund".
Uten en mentalitetsendring i arbeids- og forbruker-mentalitet eller -moral er kapitalismen og framfor alt massekonsumsamfunnet utenkelig. Imidlertid strider det fundamentalt med den tanke for eksempel Schweigaard mente den økonomiske vitenskap burde ha som sitt annet formål, nemlig "lær dig at undvære" altså et mer ikke-materielt livs- og menneskesyn.
Som Habermas og også Heilbroner indikerer med sine ord om "a new mode of social control" så er prosessen muligens selvopprettholdende, og at det derfor ikke er noen grunn til å vurdere den. Imidlertid er det også mulighet for at den er ødeleggende for samfunnet -som vi gjentatte ganger har vært inne på, ved at den undergraver det moralske felleskapet i samfunnet. Den motsatte mulighet, at for eksempel en (selv-) oppofrende arbeids-mentalitet svekkes bør kanskje også ofres oppmerksomhet. Marx, Weber og Scumpeter har også mentalitets-orienterte begrunnelser for en kollaps av systemet.
Arbeidsmentalitet eller -moral er et sentralt viktig tema av grunnleggende betydning for at en økonomi skal kunne fungere, noe ikke minst Weber var opptatt av. Imidertid ser vi også her en nærmest total ignorans av dette felt innen tradisjonell ortodoks sosialøkonomi. Ulikhetene mellom -ikke bare datidens økonomier, men også dagens, for eksempel USA og Japan eller dagens skille mellom øst- og vest-Europa er gode illustrasjoner på betydningen av disse ulike typer forbruks- og arbeidsmoral. Og det er gode illustrasjoner på de endringene som kontinuerlig finner sted med dem i fx overgangen til "forbrukersamfunnet" og det evenuelt "post-industrielle samfunn" samt de endringer i dem som skapes av ulike økonomiske system og det vel å merke bare over noen få tiår!!! Hva som har skjedd med forbruks- og arbeids-mentaliteten i Norge i 80-åra kan også være et eksempel.
Mentalitets-endring er like sentralt for et eventuelt skifte av økonomisk system idag.
Meier og Baldwin kommer innpå disse problem når de beskriver den rasjonalistiske tradisjon: "As with all theories, the adequacy of neo-classical theory as an explanation of the development process depends upon the accuracy of its vision concerning the important causal variables in economic activity. In constructing models relevant for an analusis of development in Western capitalist countries, most neo-classical writers, like the classical economists, generally assume the existence of such conditions as political stablility, a firm "will to develop" among the people, strong habits of thrift, given tastes, an adequate supply of trained labor and managerial skill, atomistic competition, a high degree of domestic factor mobility, and a rapid flow of economic knowledge within and among nations. They especially emphasize quantitative changes in population, capital stock, natural ressources, and improvements in techniques. In this area they unquestionably make a significant contribution to the better understanding of the causes and processes of economic development.
Yet such an approach to the development problem is obviously open to the critisism of being too narrow. For it tends to minimize the significance for development of changes in such inmeasurable, non-economic elements as the degree of political stability and the attitudes of the population. A notable exception, however, is Marshall who fully recognizes the limited nature of the theoretical analysis. Marshall never lets formal theory dominate his writing; he discusses these matters outside the traditional confines of economics and stresses their importance for understanding economic growth. But most neo-classical economicsts do not approach the study with such a broad vision as does Marshall."
KOMMUNIKASJON SOM FORUTSETNING
En grunn til at en innen den ortodokse skole har oversett normenes betydning er den oppfattning en har hatt av rasjonaliteten, fornuften eller det vi her har kalt tenkningen. I økonomisk teori er det normalt at rasjonell atferd stort sett identifiseres med egoisme, i stor grad av materiell art siden goder av denne art i større grad er knappe. Om en istedet for egoisme hevder at individet søker lite offer og stor nytte, så er det likefullt et hedonistisk prinsipp som nettopp er primært orientert mot en selv og ikke mot andre, og er dermed ikke rettet mot kommunikasjon annet enn av taktiske hensyn; den er ikke helt ærlig.
Noe av det mest nærliggende område vi kan se betydningen av intersubjektivitetens og tenkningens og dermed menneskets karakter er forutsetningen om full informasjon. Dette forutsetter selvsagt kommunikasjon.
Det er også berørt i kapitlet om "Intersubjektivitet..." såvel som i kapitlet om "Rasjonalismens A-moral...".
Egoisme kan med god grunn ses som tenkningens diametrale motsetning. Kommunikasjon forutsetter både i symbolsk og mer håndfast form ærlighet. Habermas kaller handling i dette felt for kommunikativ handling. Motsetningen er strategisk handling der målet helliger middelet. Mens det kommunikative forutsetter ærlighet og åpenhet for å lykkes så fordrer strategi istedet fortielse og løgn for å lykkes. Men strategi vegeterer på samband fordi ingen handling finner sted uten forutgående informasjon som må være korrekt -eller sann, og som nevnt finner handling sted i samfunn som ikke kunne eksistere uten oppriktig atferd fra de fleste borgere.
Vi finner her et direkte ankepunkt til rasjonalismen som forutsetter full informasjon i sin handlingsteori, og da nødvendigvis sann informasjon, men likevel i ren teori hevder at economic man bare er nytelsesorientert. Her ser vi tvertimot økonomiens fundament i sannhet og oppriktighet, egoismens motstykke. Dermed overser ren teori økonomiens grunnlag, og det kan det være vanskelig å flikke på i anvendt teori om det i det hele tatt skal bli noe igjen av resultatene fra ren teori.
Forestillingen om Economic man forårsaker dermed to inkonsistenser; den strider mot forskerens introspektive metode slik vi påviste i kapitlet "Intersubjektivitet...", og den forårsaker som vist her at ekte kommunikasjon ikke kan tenkes. Ettersom economic man forestillingen selv er et resultat først og fremst av nominalisme og deretter av forsøket på å formalisere økonomisk tenkning, så er denne doble inkonsistens et resultat av at en realistisk orientert metode ikke får råde grunnen alene, men blir spedd opp med nominalisme. En positivisme som er kollektivt orientert ville være mer konsistent innenfor en nominalistisk oppfattning. Men som vi har sett under kritikken av nominalismen ville dette bare være en konsistens på et overflatisk plan. En fortolkende historisme ville vært mer konsistent på alle plan ettersom den hevder kommunikasjonens mulighet, hevder "en intuitiv metode" og benekter economic mans eksistens.
DET SENTRALE FOR METODEN: VALG AV POLITISK (MENNESKELIG) MÅL
La oss anta at vi -motsatt realistisk forståelse av vitenskap som fortolkende, godtok rasjonalistenes nominalistiske forståelse av vitenskap som generaliserende og dermed abstraherende. Da ville det springende punkt være hvorvidt en evner å trekke ut (trekke ut = abstrahere) de viktige, vesentlige og grunnleggende forhold og så aksiomatisere og dedusere ut fra disse -helt bortsett fra Gödels teorem om at fullstendig aksiomatisering er umulig. Å trekke ut det grunnleggende er selvsagt avhengig av hva en ser som det grunnleggende og er dermed avhengig av ens perspektiv, og dermed av ens mål med aktiviteten.
Målet i rasjonalistisk teori -selv om få uttaler noe slikt åpent, kan synes å være kontroll, -manipulering med hensyn på økt effektivitet for å få økt materiell vekst, i et håp om at vi har en trickle down effekt der dette skal lede til større alment velvære. Denne forestillingen om "trickle down" er en forestilling om samfunnets konstitusjon, og en svært enkel, utvendig og overflatisk sådan som helt overser faktorer som sosialitet og moral. Denne forestillingen rimer således godt med hva vi ellers har æresskjellt nominalismen for.
Godtar en imidlertid en slik trickle down teori og nominalisme ellers også, så velger en å abstrahere for å få oversikt over de mest vesentlige faktorer for slik økt effektivitet og vekst. Det har syntes klart for økonomer at economic man begjær etter egennytte, det såkalte økonomiske motiv, er helt sentralt og uunnværbart i denne sammenheng.
Abstraksjon av de vesentlige forhold er et valg. Dette valg er avhengig av hva en ser som vesentlig, eller i mer moderne språkdrakt; det avhenger av hva en ser som meningsfyllt i en større sammenheng; målet. Dette er klart et (livs)filosofisk spørsmål, men kan beskrives enkelt og greit: Det synes i stor utstrekning som om de ulike økonomiske tradisjoner vektlegger økonomisk effektivitet med hensyn på -vekst på den ene side, og på den andre side et bredere og mer diffust mål som almenvellet og derfor det moralske fellesskap og videre stabilitet.
Dette eksemplifiserer også Salemonsens (og Hegges m.fl.) poeng om at nettopp i denne muligheten av ulike perspektiv i sosialvitenskapene, nettopp her ligger menneskets mulige frihet. Frihet til å velge definisjonen, forståelsen og utøvelsen av seg selv, sitt liv og sitt samfunn. Ingen vitenskap er "nøytral" heller ikke sosial-vitenskapene. Det er sosialvitenskapenes styrke ifølge disse Hegel inspirerte tenkerne.
ULIKE VITENSKAPSSYN OG MENNESKESYN SOM GRUNNLAG
FOR DET POLITISKE VALG AV MÅL
Synet på mennesket gir selvfølgelig utslag i hva slags syn en har på økonomi som fag og dets metode ettersom metode avhenger av hvilken karakter forskningsobjektet har;
Et mer "biologisk" syn på mennesket leder lett til å se naturvitenskapene som forbilledlige hva gjelder metode. Alternativt leder et "idémessig" syn på mennesket lett til å se tolkningsorienterte fag som teologi, språkfag eller nettopp historie som mer forbilledlige hva angår metode. Dette er også hva som ligger bak karakteristikken fra de økonomiske historistenes side av sosialøkonomi som kulturvitenskap.
-Synet på naturvitenskapen som rettmessig område for formell og kvantitativ analyse er imidlertid et forkvaklet syn også på naturvitenskap idet dette også her leder til at en også her ser bort fra det mangfold av kvaliteter som gir fenomenet dets særpreg. Det er altså egentlig ikke snakk om at et skille mellom human- og naturvitenskap utgjøres av et skille mellom kvantitativ eller kvalitativ metode, men om et skille mellom to ulike verdens-anskuelser som har forskjellige mål for øye. Mens den Galileiske tradisjon søker økt kontroll gjennom generalisering, så ser den aristoteliske tradisjonen målet som økt innsyn i sammenhenger gjennom fortolkning, som igjen vil gi større frihet eller kontroll om en vil. Begge tradisjoner søker altså kontroll, men over ulike forhold:
Formalisering og særlig matematikk egner seg bra for manipulering og kalkulering av materiell effektivitet i den hensikt å øke den materielle vekst. I alle fall gjør den tilsynelatende det -før en gjør analysen realistisk og trekker inn i analysen alle de eksternaliteter som kan påvirke den økonomiske prosess -og før en betrakter alle de komplikasjoner som inngår ved aggregering av data av ulik karakter til statistiske gjennomsnittstall.
Alternativet til kalkulasjon av effektivitet og vekst, er innsikt i befordring av almenvellet som er en så mye mer komplisert og nyansert sak at kalkulasjon i stor grad er utelukket. I stor grad har en sett dette i likhet med hovedtradisjonen befordret ved økt økonomisk vekst og effektivitet, men dette har vært underlagt det nevnte mål; almenvellet. Dette kan befordres ved å tilfredstille andre sider i mennsket enn de rent materielle, for eksempel ved å innføre demokrati som kan tilfredsstille behovet for aksept og likeverd, og dette ble da også hevdet av senere historister. En så moral som kanskje den viktigste faktor som dette almenvellet består av, fordi moralen oppfattes som en forutsetning for samfunnet overhodet og dermed også for den økonomiske virksomhet. Dette innebærer at en legger økt vekt på å velge de etiske rammer for økonomien og markedet, selv om dette går på tvers av umiddelbart målbar økonomisk effektivitet.
I så måte er betydningen av tillit illustrerende; tillit til at ulike kontrakter overholdes: for eksempel at en får betalt for arbeidet på fabrikken, at en får kjøpt noe for de pengene lønna betales i, at en for eksempel får levert de varene en har bestilt og betalt på forhånd for disse pengene. Demokrati -for eksempel på det økonomiske område, kan bidra til slik tillit.
En kan trygt si at moral og tillit ble sett som det grunnleggende fenomen i samfunnet og særdeleshet i den økonomiske virksomhet. Slik oppfattet i stor grad historistene moralens betydning, og var dermed helt på linje med mange av dagens filosofer som for eksempel Jürgen Habermas som understreker kommunikativ tenknings forrang for strategisk tenkning, og Ånund Haga som understreker moralens forrang for strategisk tenkning.
Almenvellet som mål for samfunnsutviklingen lar seg vanskelig beskrive på en måte som åpner for kalkulasjon ved for eksempel matematikk, men i lar seg høyden beskrive formalistisk ved utvalgte indikatorer som for eksempel levealder, kriminalitet, selvmord rusmiddelbruk ol slik det faktisk også gjøres i nyere levekårsundersøkelser som for eksempel hos Amartya Sen.
Som vi nevnte i kapitlet om "Rasjonalitetens A-moral.." så strider dette moralorienterte synet hos historistene fundamentalt med den forståelse som råder innen ortodoks teori. Her oppfatter en snarere samfunnet sosial-darwinistisk eller i Hobbesiansk stil som en alles kamp mot alle der egeninteressen er det primære urdrift og en diktator må innsettes for å hevde felleskapets interesser på tvers av den enkelte ettersom individene er ute av stand til å enes på fornuftig vis. Trusler og belønning er dermed de eneste drivkrefter som inngår i en slik sensualistisk forståelse av menneske og samfunn. Og drift er her et talende uttrykk idet det nettopp ikke dreier seg om tenkning men om biologi. Dette dreier seg med andre ord om menneskesyn; hva en oppfatter mennesket som; primært et tenkende vesen eller primært en samling biologiske drifter.
Nå kan det synes underlig å karakterisere for eksempel moralfilosofen Adam Smith som Hobbesianer, men slik blir det faktisk på det økonomiske område når Smith holder andre motiver enn det lystorienterte utenom det økonomiske system og den økonomiske vitenskap. Han modererte sine standpunkt ved å peke på andre forhold, men hovedprinsippet for den økonomiske organiseringen ligger fast.
UTVIKLINGEN AV FORSKERENS PERSONLIGHET;
-OG DERMED DENNES FORSTÅELSE
Ulike politiske mål og i like stor grad ulike mål for den vitenskaplige aktiviteten krever ulike personkarakteristika hos forskeren. Mens rasjonalismens (og positivismens) generaliserende tendens kan tenkes å kreve anlegg for effektiv databehandling, så vil historistenes syn på vitenskapens som fortolkende kreve helt andre egenskaper. Istedet for å ha evner i rask abstraksjon og kalkulasjon så vil en måtte legge vekt på evner som dypere innlevelse både av mennesker og problemstillinger. Dette ville kreve evne til følelsesmessig engagement og etisk stillingtaken. Dette er beskrevet av Arne Næss i "Økologi, samfunn og livsstil", der han understreker behovet for å utvikle artikulasjon og presisjon spesielt omkring verdiprioritering. Hjalmar Hegge har beskrevet en motsetning -tilsvarende den som finnes innen økonomisk metodologi, når det gjelder naturforståelse, og dette er gjengitt i appendiks.
Den historiske erfaring dreier seg om å utvikle økonomens forskerens "intuitive følsomhet for sitt studie-felt.", og dermed øke varheten for det "rike mangfold av kvaliteter" samt "evnen til å fatte nyanser" og "vår evne til dypere opplevelse og erkjennelse av virkeligheten." Schumpeter synes å forstå disse tankebaner: Selv om den historiske metode "will never produce articulate theorems, they may produce, in a mind appropriately conditioned, something else that is much more valuable. They may exude a subtle message, convey an intimate understanding of social or of specifically economic processes, a sense of historical perspective or, if you prefer, of the organic coherence of things, which is extremely difficult, perhabs impossible to formulate."
Dette kan ikke skje uten i samband med en utvikling av iakttakerens personlighet! Ettersom økonomi som vi har sett er et samfunnsfag hvor blant annet etiske proriteringer med nødvendighet må inngå er det vanskelig å se hvordan økonomen kan unnslå seg dette.
Alternativet til kalkulasjon og påfølgende modifikasjon av resultatet i anvendt teori, er således å stole på intuisjonens evne til å tolke den økonomiske virkelighet, å sortere ut de vesentlige faktorer i riktig rekkefølge. Intuisjonen kan oppøves gjennom praktisk omgang med de faktiske problem en sliter med gjennom daglige problem og gjennom studiet av historiske fenomen -og som Arne Næss peker på, oppøvelse i definisjon og artikulasjon av verdi-prioriteringer.
Dette er den andre begrunnelse for den historisk-etiske metode -i tillegg til det jeg nevner i kap om tysk empirisme, der jeg henviser til at historien kan vise oss helheten i samfunns-prosessene. En annen sak er at historien også viser oss noe så fundamentalt som utviklingens karakter, prosessenes egenart og utvikling.
Alternativet til den rådende formelt orienterte retning innen sosialøkonomi tenkte en seg -foruten gjennom begreper som tolkning og historie, kunne gå gjennom å legge vekt på også andre verdier enn de materielle. Derfor står også den historistiske tradisjon tross alle de indre uenigheter svært støtt samlet om under-strekningen av betydningen av moral, ansvar, felleskap, og derfor av stabilitet som et sentralt krav og som en forutsetning for disse verdiene i en stadig mer skiftende liberalistisk virkelighet. Dette kravet om stabilitet begrunnes i at intet samfunn er i stand til å utvikle omsorg for sine medmennesker uten en viss stabilitet. -En kunne kanskje tilføye at flere forhold som å sette fellesskap og vekst mot hverandre samt å tilføye behov som ønsket om en viss bevegelse og "nytt blod" kunne tilsi en slags "optimal mobilitet" -hverken for mye eller for lite.
Andre mer konkrete mål historistene gikk inn for er i stor grad avledede sekundærmål og slik forutsetninger for stabilitet. Et eksempel er kravet om "home-investment" det vil si begrensninger på kapitalens bevegelse. Dette skulle sikre en allsidig utvikling av det nasjonale næringsliv og dermed større selvforsyning og stabilitet. Dette skulle også sikres ved lovgivning som blant annet etablerte støttetiltak for nasjonale næringer i form blant annet av kvantitative ordninger som (fiskal proteksjonisme) tollgrense eller ved kvalitative ordninger som for eksempel konsesjonslovgivning eller for eksempel lærlingestøtte-ordning til "ny" industri. Kravet om stabil pengeverdi er også begrunnet i samfunnsmessig stabilitet, og slik ser vi at også paripolitikken i Norge i 20-åra springer ut av denne merkantilistiske orientering. En anså i stor grad at stabilitet var viktigere for arbeiderne enn det tap av økte lønninger dette måtte representere som følge av mindre effektiv økonomisk drift -på kort sikt. Dette hadde selvsagt sin bakgrunn i de sosiale tragedier de økonomiske omstillingene førte med seg - særlig på 1870 tallet.
I kapitlet om britisk historisme er det foruten dette også nevnt at etablering av truster og fagforeninger ofte ble sett som positivt stabiliserende og i fagforeningenes tilfelle også et direkte tiltak for å styrke en svak forhandlingspart på arbeidsmarkedet, som avgjort ble vurdert etisk positivt.
Det sentrale for oss i dette avsnittet er ikke de politiske tiltak i og for seg, men er at evnen til å se hvordan økonomiske tiltak og andre sosiale forhold henger sammen, er klart avhengig av iaktagerens sosio-psykologiske konstitusjon og særlig dennes evne til å sette seg inn i sine medmenneskers levevilkår og reaksjonsmønster. Dette er ikke mulig annet enn ved å pleie en vid sosial omgangskrets og å blant annet derved utvikle sin etiske personlighet. Dermed blir iakttakeren deltaker i høyere grad enn før. Dette innebærer nære forbindelser mellom metode og etikk, men denne gangen på det mer personlig forskerplan, ikke bare på politisk makronivå.
En kan si derfor si at sosialøkonomen og kunstneren vil ha mye felles og at økonomen kunne gjøre skuespillerens leveregel til sin: intet menneskelig skal være meg fremmed. Økonomisk metode får også større likhet med ikke bare historikernes metode, men også med antropologenes deltakende observasjon istedetfor som til nå å etterlikne naturvitenskapens passive observasjon. Ved å oppøve sin evne til definisjon, artikulasjon og prioritering kommer økonomen også til å gå filosofene i næringen.
SAMMENFATTNING AV KRITIKK
Se også avsluttning i kapittel III.
Den rasjonalistiske posisjon kritiseres for manglende evne til å se tenkningens uformelle og helhetlige karakter, og følgelig manglende evne til å se samfunnets helhetlige karakter og uformelle sider:
Den ny/klassiske posisjon kritiseres derfor -trass i den tilsynelatende konflikten med utgangspunktet- for det utvendige materialistiske grunnsyn og dessuten for sin individualistiske metode og dermed for den manglende evne til å vurdere betydningen av sosiale strukturer og i særdelshet betydningen av mentale strukturer og deres historisitet. Rasjonalismen bør også kritiseres -på tross av denne materialismen, for den manglende evne til å se hvordan økonomi er sterkt sammenbundet med økologi og naturvitenskapene.
APPENDIKS 1: SCHUMPETER OG ANALOGIER.
-følgende er et sitat fra Schumpeter s. 537-8:
"most economists, J.B.Say and J.S.Mill in particular, thought all together too much of the analogy with the physical sciences, which the latter declared to be the "proper models" for economic theory (Autobiography, p.165) -a point for critics to fasten on but actually irrelevant, since no practical use was made of it. J.B.Say, while correctly emphasizing that economics is an observational science, nevertheless called it "experimental". But this can be easily corrected into "empirical". Furthermore, practically all economists used the term Law or even Natural Law, the avoidance of which would have saved them much obloquy from philosophical-minded critics. But this habit was quite harmless, since what they really meant was nothing but Montesquieu`s "necessary relations" between economic phenomena or Marshall`s "statement of tendencies". In view of J.S.Mill`s insistence on "the very limited and temporary value of the old political economy", there is no excuse for later critics who harped on these words. In fact all the really valid points in the latter`s methodological credo could have been copied out from Mill. Again, Mill used the term a priori in a misleading sense and also placed unecessary emphasis upon "deduction". This was perhabs responsible for the absurd argument of later times about "induction vs. deduction", but, always remenmbering that he thought of the theoretical apparatus of economics when speaking of methods of political economy, we readily see that it never caused any error in practice. Finally, as regards the method of "isolating" economic phenomena or motives, or of abstracting from noneconomic ones, not only the practice of the "classics" but even their methodological rationalisation was free from serious error. It is difficult to believe that any critic who raises objections to this score can have studied J.S.Mill.
Of course, this statement must be understood to refer to the principles of isolation and abstraction per se as the "classics" applied them for the purpose of carving out the domain of purely economic research. Only, so far as this goes, I maintain that, in principle as well as in practice, Their procedure did not differ either from that of A.Smith or from that of later economists as formulated by the later methodologists, Carl Menger and John Neville Keynes (see below, Part iv,ch.4), and as accepted, around 1900, by a large majority of non-German economists. But I do not maintain that individual "classic" writers, when reasoning within that domain, always "isolated" relevant factors and "abstracted" from others faultlessly. This would be absurd on the face of it, becuase it would imply that all their propositions would be faultless: any critisism that does not charge either logical error or misstatements of facts can be formulated as an objection to the manner in which the critisized author "isolates" or "abstracts".
APPENDIKS 2: OM HERAKLIT OG ARISTOTELES
som historismens forløpere
Om Heraklit:
Heraklit ser verdens urgrunn i Logos (ordet, verdens-fornuften) som utfolder sin mening i kosmos -universet -helheten. Han ser derfor forklaringens grunnlag som det blivende, -verden er en ild -en evig prosess der Logos -den fornuftige verdensorden lovmessig virkeligjør sin mening etter mål (metron); skjebnen, gjennom stadig konflikt mellom motstridende krefter innen Logos. Likevekt mellom disse krefter er harmoni pr.def.. Fordi verdensordenen er rettferdig og fornuftig er tilværelsen forståelig (for mennesket som fornuftsvesen) og bør følges. Lovovertredelse straffes av furiene. Han setter forståelsen av Logos (ordet, verdens-fornuften) sin mening og utfoldelsen av denne som en forutsetning for å forstå universets mening. Han isolerer derfor det andre elementet i begrepet om verdensstoffet; ikke substans men selvstendig endring, og kritiserer antakelsen om et varig stoff og ser forandringens lov som det eneste en kan oppnå kunnskap om.
Om Aristoteles:
Den tredje formidlingstradisjon mellom bliven og væren står innen Heraklits tradisjon og søker å gjøre rede for det værende ved det blivende. Dvs at den tar utgangspunkt i verden som prosess og ser det værende som et ledd i dette, som en midlertidig tilstand. Denne tredje formidler er Aristoteles som anvender Platons begreper, forstått som immanente prinsipper -ideer i naturen, for å utlegge og videreføre Heraklits mer mytisk pregede teori. Som Heraklit så ikke Aristoteles begrepene som noe over sansefenomenene, men som det høyeste logiske prinsipp (Cassirer 111) i fenomenene selv. Denne tankegang kan hverken kalles materialistisk eller idealistisk og heller ikke dualistisk, men må simpelthen benevnes ontologisk monistisk; enhetlig. Den er epistemologisk realistisk og derfor metodologisk empirisk.
Her får man istedet en gradvis overgang fra forklaring av anorganisk natur til forklaring av mennesket, der alt forklares utfra bevissthet og fenomenets vesen om enn dette vesen har ulik karakter i de ulike fenomenområder. Således er det pga det ulike bevissthetsnivå i fenomenverdenen en gradvis overgang fra å forklare utfra nødvendighet til å forklare utfra frihet.
Selv om Aristoteles teori blir nærmest enerådende fram til senmiddelalderen, så blir den også misforstått og tenderer mot -ikke empirisme, men rasjonalistisk syllogisme-skolasteri. Som et resultat av- og opprør mot dette samt nyoppdagelsen av platonske skrifter blir aristotelisk filosofi skjøvet til side, og fra renessansen og Galilei har platonsk preget filosofi vært enerådende, med unntak av tildels Leibniz og den tyske idealisme med Goethe, Schelling og senere Steiner.
(se: Windelband s.27-65, Cassirer s.111, Næss (Filosofiens historie 1967) s.34-45)
APPENDIKS 3: HJALMAR HEGGES BESKRIVELSE AV PERSONLIGHETER
Hjalmar Hegges skildrer i sin bok Menneske og natur det mennesket som framelskes gjennom "den moderne tekno-urbane livsform". Vel er forholdet satt på spissen, men det kan likevel være betegnende for den tenkning som framelskes i mye økonomisk litteratur:
Dette ensidige tekno-urbane miljøet befester "en mekanistisk virkelighets- eller naturoppfattning. Det fungere derved som en praktisk innlæring av denne oppfattningen, som er vel så virkningfull som den teoretiske inndoktrinering av den i skole og populærvitenskap, fordi den virker mer direkte på holdning og adferd overfor naturvirkeligheten. Virkeligheten blir opplevd som mekanistisk, det vil si mer eller mindre uten sitt rike mangfold av kvaliteter." (HH150) evnen til å fatte nyanser drepes og derved svekkes vår evne til dypere opplevelse og erkjennelse av naturen.
På den annen side stimulerer det samme miljøet intenst "evnen til rask reaksjon og hurtig omstilling - og ikke minst evnen til abstrakt kvantitativ tenkning - som alt selvsagt er uomgjengelige egenskaper i en effektiv tilpassing til dette miljøet. Men derved medfører dette miljøet en sjelelig disharmoni og ubalanse, så og si som et mentalt motstykke til den ulikevekt det samme miljøet utvirker i naturen. Det tekno-urbaniserte miljøet stimulerer altså ekstremt en mennesketype med "raskt" utviklet intellekt, men med et lite utviklet følelsesliv og evne til dypere tenkning -i ekstreme varianter et ikke ukjent tilfelle for psykiatrien.." Dette høyteknifiserte miljøets stimuli virker ubevisst mot å danne en ny mennesketype, effektivt tilpasset dette miljøet. En mennesketype som tenker i teknologiske, kvantitativ-mekaniske, kvalitetsløse begreper og "flat" kausalitet, og som derved selv begynner å fungere "teknologisk" som en maskin eller robot. "Mekaniseringen av verdensbildet" (naturen) har som ytterste konsekvens en mekanisering av mennesket."
Forsvaret for naturen "er nært forbundet med et indre spørsmål om hvilken oppfattning vi har av naturen og av menneskets forhold til den. Denne "frontlinjen" går gjennom hver enkelt av oss, og ikke minst gjennom samtidens naturvitenskapelige og filosofiske tenkning."
I vårt henseende skal vi erstatte "natur" med "menneske" for å få fram det ønskede budskap.
LITTERATURHENVISNING:
Aschehoug, Torkel H.: Socialøkonomik, En videnskabelig fremstilling av det menneskelige samfunds økonomiske virksomhed, Aschehoug, Kristiania 1920 (1908) del I av I-IV.
Bergh, Trond og Tore J. Hanisch: Vitenskap og Politikk, Aschehoug, Oslo 1984. s69-100 (270 sider)
Bernstein, R.J.: The Restructuring of Social and Political Theory, Methuen, London 1976. (286)
Blaug, Mark: The Methodology of Economics, Cambridge U.P., Cambridge 1980.
Bouchet, Dominique: Bidrag til en sociologisk kritik av økonomiens status, Samfundsøkonomen, Odense 1983. (23)
Cassirer, Ernst: An Essay on Man. 1954. (200)
Dorenbusch, Rudiger og Stanley Fischer: Macroeconomics, McGraw-Hill Inc. N.Y 1978. (600)
Doyal & Harris: Empirisism, Explanation and Understanding, Routledge, London 1986. (200)
Fossen, Erling: Filosofi for framtiden, -en sammenfattning av Hjalmar Hegges filosofi, Tidsskriftet Folk og Røvere nr.32, mars/april 1990. s.48. (5)
Georgescu-Roegen, Nicholas: The Entropy Law and the Economic Process, Harvard U.P., Cambridge, Mass., 1981 (1971). (320)
de Gregori, Thomas i sin anmeldelse av Nathan Rosenbergs bok Inside the Black Box i History of Political Economy 16:3 (1984), s.482.
Habermas, Jurgen: "Vitenskap som ideologi", Gyldendal, Oslo 1968. (117)
Haga, Ånund: "Samfunn og handling", Universitetsforlaget, Oslo 1991. (314)
Haga, Ånund: "Handling og samfunn", artikkel i Kontinent nr.1/82.
Hegge, Hjalmar: "Materialismens nye klær", "Grunnbegreper uten fundament", "Humanitet som effektiv "nyttemaksimering" og "Samfunn uten mål og mening". Kronikkserie i Morgenbladet 1979.
Hegge, Hjalmar: Menneske og natur, Universitetsforlaget, Oslo 1979. (110)
Hegge, Hjalmar: Frihet, individualitet og samfunn, Universitets-forlaget, Oslo 1989. (370)
Heilbroner, Robert: The Making of Economic Society, Prentice-Hall, N.J. 1989. (256)
Holbæk-Hansen, Leif: Metoder og modeller i markedsføringen, bind 3, Tanum-Norli, Oslo 1976. (200)
Maddison, Angus: Phases of Capitalist Development, Oxford U.P. Oxford 1982.(276)
Meier, Gerald M. and Robert E. Baldwin: Teories of Economic Development, London 1957. s 17-138. (121)
Mirowski, Philip: More Heat than Light, Cambridge U.P., Cambridge 1989. (450)
Næss; Arne: Filosofiens historie, Universitetsforlaget, Oslo 1967. (930)
Ruge Jervel, Herman: Den matematiske erfaring, Samtiden, nr.4 1985.
Salemonsen, Helge: Tenkning som erfaring, Tano, Oslo 1985. (240)
Schumpeter, Joseph A.: History of Economic Analysis, kap 4, Oxford 1954. (120)
Sen, Amartya: Development: "Which Way Now?" Resources, Values and Development, Basil Blackwell, 1984. (23)
Steiner, Rudolf: Samfundsøkonomi, privat forlag, Bergen 1975. (223)
Windelband, Wilhelm: A History of Philosophy, Greenwood Press, Westport, Conn. 1979. (1893) (700)
KAPITTEL V
METODESTRIDEN I NORGE
1830-1930INNHOLD:
Innledning s. 2
Viktigste personer s. 2
Sosialøkonomiens oppgave
-det politiske mål s. 3
Schweigaard s. 3
Jæger s. 4
Synet på sosialøkonomi som vitenskap
-forholdet til jus s. 5
1700-tallets økonomer s. 6
Schweigaard s. 6
Aschehoug s. 7
Det statsøkonomiske studiet som eksempel s. 8 Sak og vurdering s. 10
Schweigaard s. 10
Aschehoug s. 11
Hertzberg s. 11
Jæger s. 12
Aarum og Jæger s. 13
Nyklassisk teori s. 14
Metode s. 14
Schweigaard s. 15
-den rettshistoriske skole s. 17
Aschehoug s. 19 Hertzberg s. 26
Historismens beveggrunner s. 26
Matematikkens betydning s. 27
-Marginalismen s. 27 Aarum s. 28
Kostnadsteori s. 29
Jæger s. 30
Sosialpolitikk s. 35
Hertzberg s. 36
Jæger og andre økonomer etter århundreskiftet s. 36
Aarum og Jæger s. 38
-organisk kulturstat og kollektive behov s. 39
Næringspolitikk s. 42
Schweigaard s. 42
Aarum og Jæger s. 44
Handelspolitikk s. 46
Schweigaard s. 46
Generelt s. 47 Proteksjonisme s. 48
En vurdering av den norske tradisjon 1830-1930 s. 51
Appendiks om Schweigaards syn på sak og vurdering s. 54
Litteratur s. 55
VIKTIGSTE PERSONER I PERIODEN 1730-1930:
Ludvig Holberg (1684-1754)
Gregers Fougner Lundh (1786-1836)
Anton Martin Schweigaard (1808-1870)
Torkel Halvorsen Aschehoug (1822-1909)
Ebbe Hertzberg (1847-1912)
Bredo Morgenstierne (1851-1930)
Thorvald Aarum
Oskar Jæger (1863-1933)
Niels Kiær (1838-1919)
Einar Einarsen
Nikolai Rygg (1872-1957)
INNLEDNING
Jeg vil i vurderingen av metode-tradisjon i Norge se på utgangspunktet for de ulike metoder -i form av synet på det politiske mål og dermed sosialøkonomiens oppgave, synet på forholdet mellom sak og vurdering, såvel som på metodologiske utsagn.
Jeg vil også se på de teoretiske konsekvensene av dette i form av synet på forholdet til jus og matematikk. De praktiske konsekvenser i den økonomiske politikk vil bli splittet opp i sosial-, nærings- og handels-politikk. Vurderingen av konsekvensene vil forhåpentligvis gi oss et mer helhetlig innblikk i hvilken innflytelse de ulike tradisjoner og spesielt den empirisk orienterte tradisjon hadde her i landet. Vi skal se at synet på sosialøkonomiens oppgave og synet på dennes metode og forholdet til andre vitenskaper som for eksempel jus henger nøye sammen i Norge liksom i utlandet. Dette gjelder også de praktiske konsekvenser av dette i form av økonomisk politikk i det nittende århundre.
Vi skal derimot se at de praktiske konsekvensene av den teoretiske nyorienteringen etter århundre-skiftet er små i Norge. Den type etiske orientering som Schweigaard hadde innført i den historiske skoles ånd forble dominerende. På tross av all tale om adskillelse av "ren teori" og "anvendt teori" så forble også dette skillet uklart i Norge (hos for eksempel Hertzberg og Jæger). Faget forble også i stor grad institusjonelt- eller nasjonalt orientert ved blant annet å legge stor vekt på statistikk og finanslære. Og den praktiske politikk ble som før etisk og empirisk orientert.
Jeg skal legge vekt på de samme personer Bergh og Hanisch (heretter B&H) framhever som de toneangivende i perioden 1836-1930 nemlig Schweigaard, Aschehoug og Jæger, men med kommentarer også om Hertzberg, Aarum og tildels Morgenstierne, Einarsen og Rygg.
Jeg skal ta for meg dette tema hovedsaklig ved å gjennomgå Trond Bergh og Tore Jørgen Hanischs framstilling i boken "Vitenskap og politikk" (heretter benevnt "B&H") fra 1984.
SOSIALØKONOMIENS OPPGAVE -DET POLITISKE MÅL
Schweigaard
Hvis man istedet for den størst mulige produksjon satte den størst mulige sum av "alment Velvære som videnskabernes Gjenstand", så ble det uungåelig til fordel for det siste formål " at opgive den Grundsætning, der udgjør Sjælen i Læren om den Første"."
Schweigaards påpekning av at antakelsen av "economic man" spiller falitt straks vi definerer et bredere mål enn den rene økning av produksjonen er bemerkelsesverdig. Som vi ser hadde han en klar oppfattning av sammenhengen mellom mål og middel i sosialøkonomien.
Han klart avviste den type økonomiske teori som så egeninteressen som den viktigste økonomiske drivfjær og ledestjerne, fordi han også hevdet "at "Udbyttet af det menneskelige arbeid er ikke alene afhængigt af dets Styrke og Udholdenhed , men i Væsentlig Grad ogsaa af den Indsigt hvoraf det ledes." og "indre religiøse, moralske og politiske Samfundsforhold, som oftest i Vigtighed ikke staar tilbage for, men have Overvægten over de mer Udvortes Betingelser for Produktionens Gang.""
Scweigaard er har her en helt klar paralell i den tyske historismes påpekning av betydningen av organisatoriske forhold såvel som "den åndelige kapital"s betydning for produksjon og økonomi.
Hans samtidige kritikere beskyldte han for utilitarisme, men Schweigaard gikk selv mot tendensen til materialisme og ønsket derfor at den skulle oppta moralske læresetninger som ""Lær at undvære", ved Siden af den Sætning: "Lær at forskaffe dig Midlerne til dine Fornødenheders Tilfredstillelse". En nytteorientert hedonistisk filosofi i Benthams sensualistiske versjon av utilitarismen sto ham derfor fjernt om enn Bentham hadde aldri så egalitære etiske og edle motiver.
Schweigaard var førende i utformingen av handelsloven av 1842, og så i liberalistisk tradisjon egeninteressen som den drivende, men den ettersom målet var det almenvellets beste måtte egeninteressen styres gjennom lov og moral. Derfor forutsatte Schweigaards form for liberalisme en sterk og forholdsvis aktiv stat.
Synet på den "overordnede politiske visjon om "Nationalrigdommens Forøgelse" strider mot hva B&H tidligere har skrevet om Schweigaards syn, der han tvert imot avviser dette mål til fordel for "Almenvelstandens Udbredelse". Det strider også mot hva Francis Sejersted hevder om Schweigaards syn på rikdom som utelukkende et middel til styrkning av moralen.
Denne tilsynelatende motsetning bunner imidlertid i Schweigaards eget syn; rikdoms-forøkelse var for ham underordnet almenvellet, ikke desto mindre var han en tilhenger av nettopp rikdomsvekst idet han så det som et gode i seg selv og fordi han nettopp trodde det ville komme almenvellet til gode. I så måte kan en kanskje karakterisere ham som en vekstorientert moralist.
Aschehoug framhever sosialøkonomiens oppgave som samfunnshusholdning, men gir ellers i Socialøkonomik bare et referat av ulike oppfattninger blant sine forgjengere.
Jæger
Jæger var sterkt uenig i Schweigaards og Aschehougs forening av teoretisk og praktisk økonomi, og "reiste spørsmålet om hva som var temaet for den teoretiske sosialøkonomi. Fremfor alt gjaldt det å bli klar over hvilket formål den menneskelige virksomhet måtte ha dersom den skulle kunne kalles økonomisk." Han fulgte her en tradisjon der han forsto målet som: det merkantilistiske formål: "penge-ervervelse", fysiokratenes "frembringelse af formue", og Smiths: "at skaffe menneskene midler til at tilfredstille sine behov for livets fornødenheder, behagligheder og fornøielser". Hva mener han med midler og behov? Antakelig mente han med dette materielle midler til materielle behov slik han framstiller de foregående tradisjonene. I så fall er dette snevert. I parentes bemerket er dette er dette også en lite dekkende beskrivelse eller forståelse av disse retningers økonomi-politiske mål.
Nesten alle handlinger fikk dermed økonomisk betydning for Jæger. De handlingene som særlig var preget av "det økonomiske synspunkt" skilte han ut som "det økonomiske liv", men understreket han, selv "specifikt økonomiske fænomener aldrig er helt ud økonomisk" fordi mennesket lar seg lede av flere motiv så som juridiske-, etiske, religiøse og så videre. "Den teoretiske sosialøkonomis oppgave var derfor å utforske fenomenenes "generelle væsen og generelle sammenheng i rent økonomisk retning".
Som vi ser innledningsvis inntar Jæger det tradisjonelle "positive" standpunkt der en tilsynelatende skal analysere verdifritt, men faktisk utelukkende har materiell ervervelse for øye som om dette virkelig skulle være verdifritt. Han hevder som adskillige ortodokse -i motsetning til historistene- at sosialøkonomiens tema ikke er et spesielt virkelighetsområde, men en spesiell holdning eller motivasjon. Denne motivasjon ser han -og spesielt Einarsen, som egoismen. Dette er ikke bare verdifritt eller a-etisk slik Jæger og Einarsen hevdet, ettersom de så det som rent beskrivende.
Med et slikt syn på mennesket selv om det bare er "som-om" det var tilfelle, og en ikke evner å korrigere dette i "anvendt teori" eller denne får en helt underordnet stilling i teori og praksis, så legger en forholdene til rette for en tilsvarende politikk; En politikk som tar utgangspunkt i dette og følgelig ikke evner å forholde seg til mennesker som noe annet enn rene egoister som må manipuleres for å følge fellesskapets interesser, og det er istedet direkte uetisk ifølge for eksempel Kants moralnorm om ikke å behandle mennesker som midler! Alternativet er dialog på etisk grunnlag.
SYNET PÅ SOSIALØKONOMI SOM VITENSKAP - FORHOLDET TIL JUS
En gjennomgående konflikt også innen norsk sosialøkonomi som i stor grad er en konsekvens av de nevnte tema er hvorvidt sosialøkonomi bør ha mekanikk som forbilde-vitenskap og således ha en mer universell karakter. Motsatt er det spørsmål om hvorvidt sosialøkonomi skal ha nær tilknytning til jus og dermed være institusjonelt orientert og således av mer nasjonal relativ karakter slik historistene ønsket. Dette avhenger særlig av hva en ser som sosial-økonomiens oppgave, og dermed avhenger det av ens menneske- og samfunnssyn.
Schweigaard og Aschehoug knyttet i historisk og institusjonalistisk ånd faget til jusen, mens etterfølgerne gradvis fjernet det fra jusen.
1700-TALLETS ØKONOMER
Tidlige dansk-norske økonomer som Ludvig Holberg sto hovedsaklig i den dominerende tradisjon på sin tid; merkantilismen, og var påvirket av tysk kameralisme. Den fikk sin siste representant i Norge på begynnelsen av 1800-tallet i Norges første professor i filosofi og senere kirkeminister Niels Treschow, som forsvarte den organiske, eneveldige, merkantilistiske stat og dennes kontroll for å fremme felleskapet mot handels-borgerskapets liberalisme.
På midten av 1700-tallet ble fysiokratiske og senere liberalistiske ideer populære, og da Oluf Christian Olufsen (1764-1827) ble ansatt som den første professor i statsøkonomi i København i 1815, var dreiningen bort fra merkantilismen avgjort.
Jernverkseier Jacob Aall ble førende for den svingning mot iberalisme som oppsto blant norske næringslivfolk på slutten av 1700-tallet, og fikk større innflytelse enn Norges første virkende professor i økonomi (1822) Gregers Fougner Lundh som selv bidro til denne dreiningen mot liberalisme.
Lundh forleste blant annet i kameralvitenskap, og klassisk økonomi, og forslo å "gjøre statsøkonomien til eksamensfag og overlate den til en jurist. Da Lundh døde i 1836, var dette et av de alternativer som ble lansert og som brakte Schweigaard fram som fagets første mann."
Schweigaard
I 1840 gikk Schweigaard "over i en ny stilling som omfattet alle tre fagene lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk. For Schweigaard var denne kombinasjonen hverken tilfeldig eller unaturlig. Det var ved å bringe disse tre fagene sammen at han grunnla noe av en særnorsk tradisjon som skulle få stor og langvarig betydning for sosialøkonomien."
"For orienteringen mot det særnorske var også statistikken viktig. Den gav sosial-økonomien en empirisk forankring som klart skilte den ut f.eks. fra den abstrakte deduktive sosialøkonomien som blant annet David Ricardo representerte i England." B&H skriver at dette "gav ... økonomifaget en forankring i særnorske institusjonelle forhold og en orientering mot aktuelle og politisk sentrale spørsmål som i høy grad har preget det senere."
Aschehoug
B&H skriver at det i 1876 var liten interesse for å overta Schweigaards faglige kombinasjon. Aschehoug anså for eksempel i stor grad sosialøkonomi som et ""mere universelt Fag" i motsetning til den nasjonale jusen. Det betydde at man i langt større grad kunne importere faglig kunnskap. Aschehoug distanserte seg med andre ord på denne tid noe fra Schweigaards understrekning av behovet for en norsk sosialøkonomi. Men hans viktigste argument var at han anså det teoretiske arbeid for nærmest fullført." At Aschehoug dermed ikke hadde oppdaget den økende faglige striden på denne tiden er underlig ettersom Schweigaard lenge hadde vært oppmerksom på de ulike vitenskapsteoretiske retninger som på denne tiden fikk fornyet kraft.
Imidlertid ble Aschehoug etterhvert oppmerksom på dette, noe vi kan se av at Aschehoug i Socialøkonomik fra 1904-08 mener det er naturlig at den rettshistoriske retning fikk stor innvirkning på økonomisk tenkning: "Dette flyder af den Sammenhæng, hvori Ret og Økonomi staa med hinannen. Ingen økonomisk Samvirksomhed kan udvikle sig uden støtte af en vis Retsorden, ...De viktigste institusjoner,... Hvorledes de ordnes, er af den største Betydning for Samfundets Økonomi." Noen abstrakt teori kan Aschehoug således neppe ha sans for på denne tiden.
Stortingsrepresentant Johan Sverdrup ønsket en økonomisk disiplin som tok hensyn til nasjonale særtrekk og derfor ikke kunne være en universell disiplin. Sverdrup så jusen som mer konservativ og økonomi som mer radikal. Av taktiske politiske årsaker ble det derfor paradoksalt nok i stor grad Sverdrup som sto for adskillelsen av økonomi og jus på tross av den sammenheng han så mellom dem.
DET STATSØKONOMISKE STUDIET SOM EKSEMPEL
Prioriteringen av ulike faglige sider i studiet vil gi oss en klar pekepinn om hvordan det norske akademiske fagmiljøet oppfattet faget og dets forhold til den praktiske verden og de andre akademiske fag.
Fra Schweigaards tid av var faget integrert som et delstudie innen jus, og dessuten i kombinasjon med statistikk og sosialhistorie.
Da det statsøkonomiske studium ble etablert i 1908 etter lovvedtak fra 1905 var sosialøkonomi i ferd med å løsrive seg fra jusen. "Dette var et skritt bort fra den faglige integrering som Schweigaard hadde etablert og som Aschehoug hadde styrket, ... Schweigaard-tradisjonen ble med andre ord både videreført og satt under press."
Opprinnelig var studiet delt i tre hoveddeler. "Det ene var teoretisk, historisk og praktisk sosialøkonomi. Dette var den egentlige statsøkonomi. Kunnskapskravene skulle svare til Aschehougs 4-bindsverk som forelå komplett i 1909."
Aarum og særlig Jæger søkte i motsetning til Aschehougs framstilling å systematisere annerledes ved å "trekke et klarere skille mellom teoretisk og praktisk sosialøkonomi og mellom sosialøkonomi og økonomiske historie."
"Den andre del av studiet var finansvitenskap, som også ble presentert som en spesialgren av den praktiske sosialøkonomi. Denne disiplinen hadde sine sterkeste røtter i Tyskland, ... Men også her ble forelesningene og tilpassningen til norske forhold viktig."
Den tredje del av studiet var statistikk, og "I samsvar med den norske sosialøkonomiske tradisjon ble statistikken tillagt stor vekt. ...
Stortinget hadde i 1905 særlig ønsket en praktisk rettet utdannelse for det private næringsliv. Og i store trekk kom den statsøkonomiske utdannelse til å fungere på en slik måte."
Det var den første del av studiet som metodestriden særlig dreide seg om. Den andre del av studiet, (tyskpreget) finans-lære, var institusjonelt rettet, og den tredje del av studiet, statistikk, ble bemerkelsesverdig nok en selvfølge i norsk tradisjon. I all hovedsak er dermed studiet i stor grad rettet mot særnorske forhold i motsetning til generell abstraksjon. Vi kan derfor fastslå at den empiriske orientering som blant annet den historiske skoles sto for fikk et sterkt støttepunkt i Norge.
Staten hadde etterhvert fått mange nye oppgaver og innen statsforvaltningen ble det defor misnøye med jusens snevre ekspertise. Derfor startet en debatt omkring innholdet i et statsvitenskaplig studie der økonomi skulle være likeverdig med jus. "Når dette til syvende og sist ikke ble godkjent skyldtes det antagelig at de mest berørte jurister, i departementene og i Departementsføringen satte seg til motverge. ... Sosialøkonomien skulle fortsatt være jusens bifag."
Omkring 1930 kom det ny fart i debatten omkring det statsøkonomiske studium som følge av økende problemer for statsøkonomene på arbeidsmarkedet og fordi slik blant annet Jæger og Wedervang mente:
"den samfunnsmessige og den faglige utvikling (ga) gode grunner til å utvikle de økonomiske fagene og gi dem en klart overordnet status i forhold til de juridiske. ...
I tillegg til bedriftsøkonomi måtte studiet utvides med sosiologi og økonomisk og sosial historie. Sosiologi ... ga den rette forståelse av sammenhengen mellom de økonomiske og sosiale idéer. Og ... økonomisk og sosial historie skulle fungere som "samlende og utfyllende ledd". Ved hjelp av historien skulle man få " et helhetsbilede av samfundslivet i de forskjellige tidsperioder". Jusen skulle beskjæres, men ikke helt utgå. Siktemålet var ikke å utdanne "halvjurister", men å trekke frem felter som sto i organisk sammenheng med den økonomiske fagkrets, som statsforfatnings- og stats-forvaltningsrett og nærings-, sosial- og finansrett.
De norske økonomene hadde tidligere i prinsippet akseptert nytten av matematikk, men ønsket nå å styrke det matematiske innslag noe. ... Det ble imidlertid advart mot å gå for langt. ... Nettopp på dette punkt skulle det gå svært annerledes."
Den nye økonomiske embetseksamen som Stortinget vedtok i 1934 ... viste ..(blant annet AMD).. at ambisjonene på fagets vegne var økende og at det definitivt ikke lenger var tale om noen intim og utstrakt sammenknyttning med jusen. Sosialøkonomien måtte stå på egne ben for å kunne danne et organisk hele."
SAK OG VURDERING
Atskillelsen mellom sak (fag, "teori" i formalistisk betydning) og vurdering (etikk) har vi tidligere beskrevet under betegnelsen skillet mellom teoretisk- og praktisk sosialøkonomi. Dette skillet har stått svakt i historisk tradisjon og sterkt i hoveddelen av fransk-engelsk tradisjon. I Norge har vi her en litt variert tradisjon:
Schweigaard og Aschechoug blandet sak og vurdering eksplisitt. Fra Hertzberg ble det en stadig sterkere tendens til å skille dem ad, -men Frisch benektet igjen dette skillet.
Dette gjelder teorien, i praksis har dette skillet vært mye mer uklart slik at en tvert imot den fransk-engelske "positive" tradisjon har vært svært aktive -ikke bare i "ikke-faglige" debatter, men en har også i stor grad blandet fag og politiske anbefalinger, ikke bare Schweigaard og Aschechoug, men også videre ved Jæger og Aarums angrep på ulikhet og liberalismen, og deres "faglige anbefalinger" for eksempel av hva politikerne burde forstå ved velferdsbegrepet.
I 20-årene ble "Den indre faglige utvikling i sosial- økonomien ... én av hovedårsakene til at økonomene fikk et mer konfliktfyllt forhold til politikerne og næringslivsfolk enn før. Grensenytte-teorien hadde gjort faget til mye mer av en vitenskapelig spesialitet. Med det nye skillet mellom teoretisk og praktisk sosialøkonomi ble ikke teorien handlingsbestemmende på samme måte som før." Aschehoug hevder at allerede matematikken hadde gjort sosialøkonomien eksklusiv.
Schweigaard
Som nevnt så tok Schweigaard "avstand fra den oppfattning som etter engelsk mønster utgav den politiske økonomi for å være en lære, "ikke om Almenvelstandens Udbredelse, men om National-rigdommens Forøgelse." I pakt med dette avviste han den engelske tradisjon som skilte økonomisk teori fra etikk. Han ville forhindre at man "ved Grundbegrebernes Dannelse afviser en Klasse af Betragtninger, hvis Udeladelse leder til uriktige Følgeslutninger".
Han avviste som nevnt av egoismen som ledestjerne for den økonomiske vitenskap, og så etikk som en "klasse betraktninger" som ikke kunne utelates fra grunnbegrepene uten å ende med urealistiske antkelser. Han avviste derfor både den ekstremt rasjonalistiske klassiske økonomi og dennes hang til Laissez-faire liberalisme.
Aschehoug
Under debatten om skille mellom teoretisk og praktisk sosialøkonomi er det "imidlertid verdt å merke seg at Jæger ikke fikk tilsluttning fra Aschehoug, som riktignok vedgikk at det var blitt ført et "udmerket Forsvar for en skarp Udsondring af den rene Socialøkonomik". Han var redd for at økonomene da ville stå i fare for å tape sin upartiskhet eller bli mistenkt for dette. "Den mister da sin Inflydelse på den offentlige Mening." Han mente også at økonomer vanligvis ikke hadde kunnskaper til å ta slike praktiske besluttninger. Likevel endte han opp med å konstatere at "Nogen skarp Sondring mellem den rene og anvendte Socialøkonomik lader sig ikke gjennemføre". Ifølge B&H er hans lærebok preget av det. "Økonomiske Sætninger som aldrig have havt og aldrig kunne faa nogensomhelst praktisk Anvendelse, ere tomme Hjernespind. Videnskabens siste Opgave bliver til alle Tider praktisk. ... Veiledningen maa afpasses efter de til enhver Tid stedsfindende Omstendigheder. ... Men heri ligger ogsaa Vanskeligheden. ... Den sande Videnskab er derfor altid beskjeden. Dobbelt nødvendig er dette, hvor den vil optræde som Veileder for det praktiske Liv."
Hertzberg
Selv om Hertzberg etterhvert hadde mye godt å si om den tyske historismen, så var han likevel svært "kritisk overfor sentrale sider ved den nyere tyske sosialøkonomien. Han tok f.eks. skarpt avstand fra forsøkene på "at sammenarbeide de økonomiske og etiske fordringer til en høiere enhed". På dette punkt kom Hertzberg ikke bare i motsetning til den historiske skolen, men også til Schweigaard og Aschehoug som begge støttet en slik integrering. Denne "sammenblanding" kunne etter Hertzbergs mening bare skape uklarhet, og uklarhet var det som etter hans mening kjennetegnet katetersosialismen. Den hadde ikke noe eget teoretisk system, men nøyde seg stort sett med å kritisere det gamle".
Samtidig med endringen innen økonomisk teori etter ca 1895 skjedde også en endring i synet på teori og særlig av dets forhold til praksis. Vi fikk nå for første gang en metodedebatt i Norge, og resultatene av denne ble dominerende synsmåte fram til rundt 1930. Først ute var Jæger med sin doktoravhandling, og dertil kom Morgenstiernes og Aschehougs opponentinnlegg, samt Jægers selvvalgte prøveforelesning, senere Einarsens avhandling og så Aschehougs og Morgenstiernes metodeavsnitt i sine lærebøker.
Jæger
Jæger understreket sterkt at de teoretiske og praktiske vitenskaper måtte holdes fra hverandre, blant annet av den grunn at de "praktiske sandheder" varierte med tid til sted, mens de teoretiske var mer universelle.
Dette skillet mellom "er" og "bør" fikk med tiden støtte fra Morgenstierne, Einarsen og Aarum, mens Hertzberg hadde hevdet noe lignende allerede i 1883. Vi skal imidlertid i sosialpolitikken få se at Jæger tildels blander teori og etikk i praksis. Forøvrig kan det nevnes at historistenes opphavsmann Roscher søkte faktisk også å renske økonomisk teori for normative betraktninger.
De normative vitenskaper som praktisk sosialøkonomi og finanslære ble bindeleddet mellom den deskriptive teori og praksis. Grunnsetningene her hadde ikke samme universelle gyldighet som i "teorien", fordi innholdet avhang av tid og sted; slik som historisk utviklingstrinn og andre særegenheter som ga seg utslag i "en rekke forhold som lå utenfor den "rene" sosialøkonomis enemerker, som rettsforhold, sedvane og spesielle historisk og sosialt betingede forhold. Eller som Jæger sa det, man måtte forhindre at grunnsetningene tapte i praktisk anvendelighet hva de vant i almengyldighet." Dette siste synes imidlertid som en logisk umulighet idet enhver generalisering fjerner utsagnet fra den konkrete og alltid individuelle virkelighet.
Slike tanker om generell versus spesiell teori kan en også finne hos historiske økonomer som Bruno Hildebrand.
B&H kommenterer dette slik: "Tankegangen kan minne om den historiske skole og om Schweigaards institusjonelt orienterte sosialøkonomi. Men tilpassning til tid og sted betydde ikke at det var uten verdi å oppstille grunnsetninger og prinsipper.".
Aarum og Jæger
"Aarum og Jægers historiske relativisme ble oppsummert i uttrykk som "samfundets velfærd" og "hensigtsmæssighed". Tilpassningen av grunnsetningene måtte skje etter en samlet vurdering av den samfunnsmessige velferd eller nytte av de ulike tiltak. For så vidt inneholdt disse to praktiske disipliner ansatser til en velferdsteoretisk tenkning." Aarum og Jæger er dermed inne på baner som historistene la grunnen for med sine felleskapsbetraktninger og relativisme.
Ettersom de innlemmet velferdsbetraktninger i sin "teori", så ble deres skille mellom fag og politikk satt på sin hardeste prøve i å fastsette en slik samfunnsmessige velferd eller nytte. De mente at spørsmålet delvis var politisk og at vuderingene måtte bli skjønnsmessige "avhengig av de bestemmende mydigheters opfatning av hva der tjener til landets bedste". Ut fra dette skulle økonomene vise politikerne passende virkemidler til deres måsetninger. Schweigaard ytret seg ganske likedan om det skjønnsmessige, og dagens økonomer har tydelig hentet mye fra den tidens økonomer.
Jæger og Aarum fastsatte selv normer for hvordan politikerne skulle oppfatte velferd og nytte, og mente at disse grunnleggende normer og synspunkter var saklige resultater av historiske analyser og konfrontasjoner mellom teori og virkelighet. De bygde særlig på en kritisk analyse av hvordan den økonomiske liberalismen hadde artet seg i praksis, og etablerte langt på vei et nytt syn på forholdet mellom individ og stat. Ikke bare politikere, men også nordiske kolleger protesterte mot en slik sammenblanding av vitenskap og personlige vurderinger.
NYKLASSISK TEORI
"Den nye nyklassiske teori gav sosialøkonomien et teoretisk og metodisk raffinement som gjorde den mindre tilgjengelig for amatøren. Den la også grunnlaget for et skarpere skille mellom fag og politikk og utfordret på den måte den normative tradisjon fra Schweigaard."
Schweigaard hadde med sin tilsluttning til klassisk teori i stor grad vært forpliktet av frihandellæren skriver B&H. Med dette nye skillet mellom er og bør var dette båndet mellom teori og politikk ikke lenger noen selvfølge. Økonomene fortsatte stort sett den liberal-konservative tradisjon fra Schweigaard, og brukte den nyklassiske teorien som redskap til dette. "De understreket imidlertid langt klarere enn tidligere at hva som i én situasjon var riktig politikk, var avhengig av en lang rekke forhold som ikke ble behandlet i den teoretiske sosialøkonomikk."
Dette siste er bemerkelsesverdig og går i lag med den internasjonale tendens til å relativisere økonomisk teori, men da i "anvendt form". Det er en generell samstemmighet om at dette skyldtes kritikken fra den historiske skole.
Det er også bemerkelsesverdig at norsk sosialøkonomi fortsetter en mer konservativ tradisjon samtidig som den metodologisk erklærer seg å tilhøre en rasjonalistisk og liberalistisk tradisjon. Denne tilsluttningen er imidlertid bare delvis, for som vi skal se følger heller ikke Jæger denne tradisjonen helt ut, men fastholder det empiriske grunnlag for teori. Dette overensstemmer helt med tendensen til å relativisere politikken, eller med andre ord basere den på empiri.
METODE
B&H skriver at det i og med sammenføyningen av økonomi, jus og statistikk ble "etablert en empirisk tradisjon som skulle få stor betydning for norsk sosialøkonomi. ... En slik empirisk orientering var intet særnorsk trekk, selv om det nok kom til å prege faget sterkere i Norge enn i mange andre land. En lignende utvikling fant sted i Tyskland ."
Grovt sett kan en si at norsk tradisjon i forrige århundre var historisk-etisk orientert på nær sagt alle måter både med hensyn til etiske- og politiske problemstillinger, men også metodologisk. Imidlertid tok ingen eksplisitt parti for historismen, men oppfattet seg som i den engelske klassiske tradisjon. Likefullt hentet den adskillig fra den klassiske tradisjon i form av begrep og teorier -vel å merke noe også den historiske skole gjorde, og særlig til å begynne med. B&H har åpenbart den yngre historiske skole i tankene når de hevder at nordmennene hadde et mer positivt syn på klassisk teori enn tyskerne:
Eldre historister som List og Roscher regnet seg jo faktisk som i den klassiske tradisjon. Det synes av en eller annen grunn som om ingen norske økonomer var istand til å se dette nærmere slektskapet med tysk enn med engelsk sosial-økonomi, og at deres handelsliberalisme også er utslag av dette og som vi skal se er helt i samsvar med historistene.
Generelt kan en si at norske økonomer etterhvert stilte seg svært mottakelige til "der Methodenstreit" og mer spesielt til den historiske skole. En oppfattet til å begynne med kritikken som urettferdig ettersom en selv allerede hadde etablert en tradisjon som lå nærme historismen, men som en likefullt oppfattet som klassisk:
"På ett viktig punkt ble likheten mellom norsk og tysk sosialøkonomi særlig tydelig, nemlig med hensyn til metode. Det ble etter hvert nokså lite teori og nokså mye fakta også hos oss. ... Nå er det ikke åpenbart at denne likhet var et resultat av tysk påvirkning i Norge. Norsk sosialøkonomi hadde som vist tidligere, lenge hatt et solid empirisk fundament. Dette ble vesentlig forsterket utover i 1880-årene,"
Schweigaard
Schweigaard formulerte tidlig sitt vitenskapsteoretiske grunnsyn og avviste skarpt den rasjonalistiske filosofi med sin vekt på abstrakt generell filosofi. Han var likevel ikke tihenger av radikal eller agnostisk empirisme, men hevdet at verden var fornuftig ordnet. For Heraklit-Aristoteles-Thomas-Hegel tradisjonen er jo også dette grunnen til at mennesket er istand til å erkjenne verden.
På denne bakgrunn tok Schweigaard også klart avstand fra naturretts-tenkningen og dermed at "retten (lovverket) kan avledes deduktivt av noen få generelle prinsipper, f.eks. av morallæren, en gang for alle og uavhengig av konkrete historiske forhold. Schweigaard benektet denne mulighet, det vil si ikke egentlig muligheten av å avlede et sett rettsregler fra et sett premisser, men snarere gyldigheten av premissene." Dette er nøyaktig hva den historiske skole hevdet"
Vi kan si at mens historistene var deskriptivt orientert, så var rasjonalistene preskriptivt orientert: Historistene var opptatt av å beskrive mens rasjonalistene var opptatt av å foreskrive normativt.
"Den tyske historiske skolen skulle få atskillig betydning for utviklingen i Norge, men man kan ikke si at norsk sosialøkonomi ble en kopi. For det første kom Schweigaards historiske og statistiske arbeider forut for grunnleggelsen av den historiske skolen og lenge før denne fikk større innflytelse. For det andre ble den norske tradisjon vesentlig forskjellig fra den tyske. Fremfor alt preges den av et mer positivt syn på klassisk økonomi. Adam Smith og den klassiske skolen kom til å spille en grunnleggende rolle for Schweigaards økonomiske tenkning. Det var framfor alt her han fant økonomiske begreper og teorielementer som f.eks. "verdi" og "grunnrente", Malthus befolkningsteori og Says lov. Og han var hovedsaklig enig i den liberalistiske økonomiske politikken som denne skolen anbefalte. Dette betyr ikke at han blindt fulgte de klassiske økonomene. I flere tilfelle distanserte han seg f.eks. klart fra David Ricardo, Nassau Senior og John Stuart Mill. Han kom antakelig til å stå nærmere enkelte klassiske økonomer på kontinentet, spesielt J.B.Say i Frankrike, F.B.von Hermann og K.Rau i Tyskland. Han mente nok at de engelske økonomene hadde mange gode ideer, men at de i enkelte tilfeller fulgte dem litt for langt."
"Avsnittet om befolkningslæren er nokså typisk for Schweigaards økonomiske analyse. Han brukte klassiske begreper og teorielementer, men vektleggingen var ofte annerledes enn hos klassikerne, til dels som et resultat av hans egne empiriske studier. I den videre gjennomgåelse av produksjon, verdi, penger, arbeidslønn, kapitalrente etc. ble dette mønster fulgt."
Schweigaard tok i hovedsak historistisk pregede politiske standpunkt, og i hele sin metode var han dypt gjennomsyret av en anti-rasjonalistisk empirisk-statistisk historisk orientert grunnholdning i særlig sterk motsetning til sine samtidige klassikere selv om han sto i sterk gjeld til Adam Smith. Hans grunnmotivasjon var som hos historistene etisk og var tilsvarende primært orientert mot kontinuitet og sosial stabilitet. Han var dessuten som historistene opptatt av den nære tilknytning til jus, og så snarere målet for den økonomiske aktivitet som almenvel istedenfor materiell vekst, igjen i motsetning til klassikerne. Aschehoug viderførte senere alle disse elementer.
Å sette en merkelapp på Schweigaard er derfor lett; han var eklektiker og en pragmatisk orientert praktiker. B&H setter ham i bås med klassikerne (s.68) men kvalifiserer dette med å påpeke en sterk historisk innflytelse hos ham, og nettopp av denne grunn synes jeg dette er misvisende å kalle ham klassisk økonom. Schweigaard kan i høyere grad kalles historist, særlig ettersom det var den empiriske metode han anvendte. At han selv forsto seg som innenfor den klassiske tradisjon har liten betydning, ettersom også List og Roscher gjorde dette, men likefullt er jo disse helt alment akseptert som grunnleggere av den historiske skole. Min oppfattning er at den tradisjon han klarest og uten reservasjoner kan plasseres under er hans samtidige tyske eldre historiske skole.
DEN RETTS-HISTORISKE SKOLE
Schweigaard avviste altså tidlig og klart den filosofiske rasjonalismen og dennes avleggere innen juridisk- og økonomisk tenkning. I klar påvirkning fra den tyske historisk orienterte rettsfilosofen Savigny tok han et empirisk orientert standpunkt. Den retts-historiske skolen hadde ikke bare preget Schweigaard, men dannet forbilde for hele den tyske historiske skole innen sosialøkonomi. De så ikke retten som et filosofisk problem en kunne spekulere seg fram til, men snarere som et empirisk gitt faktum som var historisk gitt og varierte med nasjonale og lokale forhold. Retten var derfor ikke noe universelt fenomen.
Schweigaard kritiserte denne historiske tradisjon for å være for tradisjonsbundet og autoritetstro, og i så måte var Schweigaard her på linje med historismens største inspiratør, Hegel, tidligere (og Marx senere) hevdet. Vi skal videre være oppmerksom på at han skrev i en svært tidlig fase av historismen, og spesielt om den juridiske historisme, mens den økonomiske historisme senere på en langt annen måte skulle utvikle seg til å bli tildels politisk radikal og tildels autoritets-fiendtlig. -Aschehoug anvendte 50 år senere samme argumenter om rettshistoristene og mot Schmoller, men tenkte ikke på Sombart for eksempel....
"Schweigaard selv kom et stykke på vei til å trekke den (kritikken) tilbake. I praksis tok han et slags mellomstand-punkt -her som så ofte ellers- mellom naturretten og den historiske skolen. I likhet med den historiske skolen la han stor vekt på studier av konkrete forhold, i jusen og kanskje spesielt i sosialøkonomien. I motsetning til Savigny og hans elever ville Schweigaard imidlertid ikke nøye seg med å beskrive og analysere den positivt gitte rett. I likhet med naturrettstenkerne hadde han også store ambisjoner når det gjaldt å skape ny og bedre (skreven) rett. Hans kriterier for dette (konstruktive) arbeid var for en stor del, men ikke utelukkende, av økonomisk art."
"Schweigaard mente at det fantes ""lover", både i naturen og i samfunnet, og disse var kanskje det viktigste mål for erkjennelsen. I markert motstand til tysk (men ikke engelsk) naturretts-tenkning mente han at lovene ikke lot seg påvise ved fornuften alene. Empirisk forskning var absolutt nødvendig. Som økonom tok han i høy grad konsekvensen av dette syn."
Mens de juridiske historistene var deskriptivt- så var rasjonalistene i stor grad preskriptivt orientert: Historistene var opptatt av å beskrive mens rasjonalistene var opptatt av å foreskrive normativt. Men selv dette er ikke mulig uten å skjele til hva som faktisk lar seg gjennomføre, og kan derfor bedre etableres etter et empirisk-deskriptivt studie. Dessuten var jo selve siktemålet for historistene nettopp praktisk politikk.
Selv om han som List og Roscher hadde stor respekt for Ricardos forenklende metode så syntes han som disse at det ikke lot seg gjøre å redusere en hel økonomi til noen få prinsipper. "Dette sto åpenbart i strid med Schweigaards empiriske grunnholdning. Det er betegnende for situasjonen at de argumenter som senere representanter for den tyske historiske skolen kom til å bruke mot klassikerne, var påfallende like dem som Schweigaard tidligere hadde brukt mot naturretten. Klassisk økonomi ble av den historiske skolen nettopp kritisert for å være et naturrettssystem.
Imidlertid er det jo nevnt at han tok opp teoretiske elementer fra den klassiske skole, og da i særlig grad Says lov som utelukket generell overproduksjon. I dette var han inspirert av den klassiske likevektstankegang. Begge disse elementer sto i motsetning til den historiske tradisjon.
Aschehoug
Vi skal se litt grundigere på Aschehoug syn på metode fordi han trådde sine barnesko i den klassiske læren, han hadde levet samtidig med "Die Methodenstreit" i flere tiår, han hadde opplevd den marginalistiske revolusjon i moden alder, og skrev sitt hovedverk så sent i livet at han evnet både tvisyn og nyansering. Dessuten var hans mammutverk Socialøkonomik "en så omfattende og lærd fremstilling at det internasjonalt neppe fantes mange paraleller til den."
Aschehoug startet i likhet med Schweigaard sin karriere som jurist, og gjorde sine første arbeider innen statistikk og historie. Hans verker var hele tiden historiske enten det dreide seg om teori eller om praksis der statistikk ble anvendt.
Han interesserte seg særlig for engelsk teori, og spesielt den praktiske anvendelsen av den. Hans behandling av engelskmennene i Socialøkonomik var sympatisk, og hevdet at om teoriene kunne virke spekulative og uten empirisk fundament så var utgangspunkt i "dagligdagse erfaringer" og "ubeviste Almensætninger" en nødvendighet i en tidlig fase av den økonomiske vitenskap ettersom en ikke hadde utstrakt empiri å basere seg på. Han synes her å se bort fra det faktum at engelsk sosialøkonomi etter Smith og med basis i Smith, i stigende grad ble rasjonalistisk og baserte seg på de opprinnelige aksiomer lenge etter at for eksempel tyske agro-økonomer som von Thünen såvel som "London-statistikerne" startet omfattende empiriske undersøkelser og nettopp kritiserte disse aksiomene.
OM HISTORISTENE OG DYNAMIKK
Aschehoug skriver innledningsvis i sitt verk Socialøkonomik at klassikerene møtte motstand av en rekke vitenskaplige forfattere som hevdet det gamle samfunns- og dets institusjoners autoritet. De "skjøde langt ud over Maalet" konstaterer han. Men han skriver videre at den historiske skole som "lægger Vægten paa på Kontinuiteten i Samfundslivet, altsaa paa dettes Historie" har fått "Varigere Indflydelse". "Det var i Retsvitenskaben, denne Aandsretning først gjorde sig gjældende med nogen Styrke." "Mellem et Samfunds Økonomi og dets Retsforfatning er der desuden et i mange Tilfælde let paaviselig Vexelvirkningsforhold," (s.9)
I langt større grad en dagens framstillinger gjør han seg møye med å utlegge denne rettshistoriske skoles lære, og påpeker at den hadde et "stærkt konservativt preg". Videre mener han at "Kiendskabet til Fortidens Retsregler er stedse af historisk, men ikke altid af praktisk Interese."
Han påviser at også Adam Smith "ingenlunde var fremmed for den Tanke, at de økonomisk Institutioner maa være forskjellige hos forskjellige folk og hos samme Folk til forskjellige Tider. Men stærkt treder det ikke frem hos ham, og hos mange af hans efterfølgere er den ganske forsvunden. Navnlig led
J.B.Say paa Mangel af historisk Sans." "Men Englands indflydelsesrigeste Retsphilosoph, Bentham var i høi Grad blottet for historisk Sans. Dette bidrog visselig til at det tog rum Tid, inden den tyske historiske Skole fik Indgang i England." Aschehoug overser her delvis Malthus, men spesielt R.Jones og London-statistikerne. -Men Trinity-skolen i Dublin var jo tross alt irsk.
Aschehoug hevder "Senere Forfattere have været paa Vei til at overdrive det Sande i den historiske Skoles Grundsyn og miskjende den klassiske Skoles Theorier. Disse, har man sagt, mangle den Gyldighed, de selv tillægge sig; thi de ere byggede paa utilstrækkelig Oversikt over de Kjendsgjerninger, som burde være tagne i Betraktning. Fuldstændig sande Theorier kan Videnskaben ikke opstille, førend den har gjennemgransket alle de historisk givne Forudsætninger, paa hvilke Theoriene maa bygges. Da nu disse Forudsætninger ideligen forandres, maatte det følgerigtigen negtes, at der overhovedet kan opstilles nogen theorietisk Socialøkonomik. Videnskaben kan ikke komme længere end til, saavidt muligt, at beskrive det økonomiske livs historisk beviselige Kjendsgjerninger og Sammenhengen mellem dem, saavidt denne lader sig udfinne. Dette er kun at slaa Vrag paa al Videnskab, som ikke svarer helt ud til sit ideal Men nyttig kan det jo alligevel være: se overfor Kap. 2, § 9.
Som ordfører for denne saakaldte yngre historiske Skole i Tyskland nævnes gjerne Schmoller. ... Han har ... sat den eneste Forskjel mellem den ældre og den yngre historiske Skole deri, at den sidste anser en nøiagtigere historisk Undersøgelse af alle enkelte Sider af den økonomiske Virksomhed og og de økonomiske Tilstande fornøden, førend Viden skaben kan opstille noget almindeligt System. Den nyere Skole finder, at den ældre gik altfor hurtig tilværks med sine Generalisationer. Denne "Historismus" vækker stigende Motstand i selve Tyskland. Med at indsamle alle de historiske og statistiske Oplysninger bliver man aldrig færdig. Ligesaalidt som Arbeidet med at indsamle nyt Materiale maa standses, ligesaalidt tør man udsætte den videnskabelige Tilgodegjørelse af det materiale, man til enhver Tid allerede besidder.
Aschehoug benekter liksom Ashley Schmollers historistiske tanke om at enhver institusjon har vært hensiktmessig idet de ellers ville blitt raskt fjernet. "En saadan tanke er ikke fullt begrunnet. Var den det, maatte det samme gjælde ogsaa om Nutidens Institutioner og Theorier. ... At de Taales, skyldes ofte en Træghed i det Samfund, der lider under deres Følger, ... At forklare, hvorledes disse ere opkomne, er ikke altid at retferdigjøre dem. Ved at miskjende dette bliver ogsaa den historiske Skole ensidig og doktrinær.
Dens værste skrøbelighed er dog den allerede før (Kap. 2, § 6) omtalte, at det ofte falder den saare vanskeligt at skaffe sine Theorier et tilstrækkeligt Grundlag af sikre historiske Kjendsgjerninger.
Men alt dette er ingenlunde uforenligt med Erkjendelsen af de store Fortjenester. den historiske Skole har indlagt sig.
Den deduktive Methode har altid hævdet sin Plads ved siden af den historiske. Dette kommer tilsyne dels i den Anvendelse Mathematiken, som før omtalt, har faaet i Socialøkonomiken, dels i Grenselæren,"
Aschehoug skriver følgende om forholdet mellom statikk og dynamikk: "Løsningen af sine Opgaver begynder Socialøkonomiken naturligst med en, saavidt muligt, alsidig Undersøgelse ... kalt Socialøkonomiens Statik. Herved er den dog kun kommen halvveis frem. ... I ethvert Samfund der er skredet ind paa civilisationens Baner, forandrer den økonomiske Tilstand sig uafladelig, ... Forandringene ske ikke tilfældigt, men fremkaldes af bestemte, med hverandre i Forbindelse staaende Aarsager og danne altsaa en sammenhengende Bevægelse eller Udvikling. Denne tage Tid. Hermed er Tidens overordentlige Betydning given for baade den økonomiske Virksomhed og den økonomiske Videnskab." Med denne holdning kunne Aschehoug vanskelig kunne tilslutte seg for eksempel Walras statiske modeller der tid er en ikke-eksisterende faktor. Schumpeter skriver for eksempel at Walras "had no choice but to simplify heroically." og derfor blant annet "postulated that" ... the productive process takes no time...". Hans vekt på endringsprosessens betydning avspeiles blant annet i den store plass slike teorier opptar i hans verk.
OM LIKEVEKT, MATEMATIKK OG LOVER
Etterhvert ble hans forbilde likevel Marshall som riktignok både var historisk- og likevekts-orientert, men med vekt på det siste. Aschehoug selv så tilsvarende likevektslæren og følgelig matematikken som interessant idet den har "bragt det til fuld Klarhed at hele den økonomiske Virksomhed bestaar af Vekselvirkninger,". Han hevdet likevel at "En saadan stabilitet er dog ikke stort mere end tænkelig. Den vil i saa fald aldrig vare længe." Han sier likevel at "i alle økonomiske Kræfters samspill ... finder Socialøkonomiken et sidestykke i Mekaniken. Ligheden mellem denne og Socialøkonomiken i sin abstrakteste Skikkelse er stor. Det er derfor sagt at Socialøkonomiken kun er Selvinteressens og Nyttens Mekanik, eller at den er Mekanik andvendt paa de sociale Rigdommers Ligevægtspunkt og Bevægelser. Efter den rigtigere Opfatning tør man dog ikke sige mere, end at der her er en Analogi tilstede."
Hvilket område en velger analogier fra er imidlertid kritisk ettersom det leder og er ment å lede tanken. Se forøvrig mine kommentarer om analogier i kapittel IV: "Analogier...". Aschehoug syn er tydelig nyansert og tvisynt.
Han skriver for eksempel at "Mathematiken kan misbruges, dels til Forklaring af, hvad der allerede uden dens bistand er klart nok, dels til Forsøg paa at forklare hvad den ikke magter, fordi antallet af de ubekjendte Størrelser bliver enten større eller Mindre enn Antallet af de Ligninger, man kan opstille for at finde dem. Mathematiken bliver defor mindre og miNdre anvendelig, jo mere forviklede de undersøgte Forhold blive."
Vedrørende spørsmålet om i hvilken forstand de økonomiske regelmessigheter kan kalles lover skriver han at engelskmennene er tilbøyelige til å strekke begrepet slik at det også omfatter de tendenser eller "betingede aarsager", som de mener de økonomiske regelmessigheter egentlig dreier seg om. Dette hevder han for Smith, Malthus, men derimot ikke for Ricardo som ser lovene som "Principer". Say og franskmennene gikk derimot hele veien ut og hevdet samme status for økonomiske og naturlige lover ifølge Aschehoug. Schumpeter er klart uening i denne vurderingen av Smith.
Tyskerne derimot, forbeholder begrepet de naturgitte strengt determinerte forhold mens de sosiale regelmessigheter ses som relative til tid og sted og følgelig ikke kan kalles naturlige lover. Aschehoug avslutter med å si at en stort sett er blitt enige om at begrepet ikke bør tolkes for snevert. Han sier altså at Smiths versjon vant fram.
OM ABSTRAKSJON, LOGIKK OG DEFINISJONER
Aschehoug har også kommentarer til debatten mellom Schmoller og Menger; Etter å ha påpekt at vitneskapen også må søke å formulere de spørsmål den ikke kan svare på sier han; "Den Frengangsmaade, Videnskaben herunder har at følge er at opløse Spørgsmaalet og isolere hver enkelt del af dets Bestanddele." Han hevder at de teser dette gir bare har hypotetisk gyldighet det vil si gyldighet i fravær av "forstyrrende Kræfter". Videre: "Videnskabens Sætninger ere kun Abstraktioner, ... Ved Afgjørelsen af de i det praktiske Liv forekommende konkrete Spørgsmaal, ... kan ingen saadan Almensætning uden videre bringes til Anvendelse. ... Videnskabens Sætninger yde altsaa kun Veiledning,"
Dette er en programerklæring helt på linje med for eksempel Menger og J.N.Keynes. Han understreker deretter at vitenskapens styrke ligger i evnen til oversikt og å skille ut det vesentlige samt i logisk stringens. Svakheten mener han ligger i at den aldri er tilstrekkelig og en derfor må tilføyes av "godt praktisk Skjøn" og kjennskap til lokale forhold.
Aschehoug understreker også betydningen av at økonomer må øke sin innsats i å "skaffe sig bedre Definitioner og sikrere Terminologi." Men ettersom verden endres må begrepene endres, gjør en ikke det, så ender en i det som er kritisert i kapittel IV utfra Georgescu-Roegen og Salemonsen: Mens vitenskapen krever logisk tenkning med klare begreper, men " ogsaa noget mere. ... Den maa ganske vist forstaa at udvikle sine Begreber klart og "regne rigtigt" med dem. Men forsøger den at fastholde noget enkelt af dem og gjennemføre det følgerigtigt i alle Anvendelser, kommer den tilsidst til kunstlede og i det praktiske Liv ubrugbare Resultater. Videnskaben skal ogsaa bringe sine Begreber i sammenheng med hverandre og maa følgelig forstaa at bryde Spidsen af hvert Begreb, hvor det er nødvendigt at bringe det i harmoni med det praktiske Livs ethiske eller økonomiske Fordringer." Han utvikler ikke dette videre, men tankegangen minner sterkt om det vi tidligere kalte abstraksjonens fastlåsing av tidligere erfaring og tanker som derved stenger for ny erfaring.
OM STATISTIKK, INDUKSJON OG DEDUKSJON
Aschehoug angriper også mer positivistiske tendenser eller hva jeg har kalt den snevre empirismen, noe som er helt på linje med hva Jæger senere skulle hevde og med det som hevdes i "den rene" historismen: Aschehoug hevder om den induktive eller "realempiriske metode" at "herved kan videnskaben ikke stanse. Den søger at bringe sammenheng mellem de ved Induktionen vundne Begreber ... Med Udgangspunkter i de iagttagne og begrebne Kjendsgjerninger slutter man sig til de ikke iagttagne. Det er denne Methode, man har kaldt den deduktive (a-prioriske, synthetiske, konstruktive) eller den exakte. ... I Socialøkonomiken har disse Methoder været anvendte i høist forskjellig Udstrekning. Adam Smith benyttede begge" Aschehoug skriver at Ricardo benyttet den deduktive i sitt hovedverk, men ellers behersket induktiv metode på en mesterlig måte. Han synes at Malthus benyttet begge mens særlig Senior, men også Mill la for stor vekt på deduksjon.
Selv hevder Aschehoug at "Det fornemste Hjælpemiddel, Socialøkonomiken har faaet, er Statistiken", men han innrømmer også dens svakheter. "opgaverne kan lide af forskjellige Slags Feil og kunne misbruges til falske Forklaringer. "Forhastede Slutninger, byggede paa ufuldkomne eller misforstaaede Opgaver, ere nu i Socialøkonomien blevne et ligesaa stort Onde, som Misbrugen af abstrakte Ræsonnements tidligere har været" (Colson). Han nevner den støtte (!) sosialøkonomien har fått i historiske undersøkelser: "De Bidrag, ... ere selvfølgelig af stor Værdi ... Men de historiske Forskningers Betydning bliver ikke skjelden overvurderet. Meget af, hvad der udgives som sikre Resultater af disse Forskninger, er kun aandfulle og skarpsindige Hypotheser om hvilke selve Historikerne ere uenige. Det træffer heller ikke sjelden, at man er ude af Stand til at bringe paa det Rene, hvilke økonomiske Virkninger en tilstrækkelig fastslaaet historisk Kiendsgjerning har havt."
B&H skriver om Aschehoug senere dager: "I 1890-årene ble han igjen mer opptatt av teori, men dette skjedde for en stor del ved en historisk tilnærming. ... Han ble etter hvert noe av en spesialist på konjunkturteori eller konjunkturlære, men dette skjedde karakteristisk nok ved induktiv og historisk metode. ... Konjunkturlære var en gammel interesse både hos Hertzberg og Aschehoug. ... Man kan si at konjunkturlære ble noe av et norsk spesialområde." -som forøvrig også den mest ekstreme marginalisten Einarsen tok del i. I så måte hadde norsk og tysk sosialøkonomi noe til felles ettersom også tyskerne og spesielt Spiethof i den yngste historiske skole gjorde dette til sitt spesialområde.
VURDERING
Aschehoug følger altså i stor grad i Schweigaards tendens med understrekning av tilnytningen til jus, moral, statistikk og historie. Han unnskyldte engelsk rasjonalisme og dens sviktende empiri (som han innrømte!) like til det siste, men forsvarer den østerikske forståelse av deduksjonens betydning; han var i det hele tatt var en eklektiker som fant interessante tanker hos de fleste skoleretninger blant annet likevektsteori og matematikk. Likevel så var (ble) han når alt kommer til alt i meget stor grad empirisk, institusjonelt-rettslig og dynamisk- historisk orientert. Med Schweigaard og Aschehoug som de helt dominerende skikkelser i norsk sosialøkonomi fra 1836-1909, kan vi dermed si at historistisk tankegang i Norge hadde vel så stor innflytelse som klassikerne i denne perioden.
B&H skriver følgende om de eldre norske økonomer:
"Som vi har sett var Schweigaard klassisk økonom, med enkelte viktige modifikasjoner. Det samme var tilfelle med hans etterfølgere Aschehoug og Hertzberg på 70-tallet. Det var stort sett klassisk teori som Aschehoug brukte i sine forelesninger over den politiske økonomi, og det var den klassiske frihandelspolitikken han forsvarte på Stortinget."
Å klassifisere alle disse som "klassisk økonom, med enkelte viktige modifikasjoner" er neppe helt dekkende om en går i dybden med hensyn til motiv og metode idet særlig Schweigaard her er helt på linje med historistene mot rasjonalistiske klassikere; om ikke erklært så i "skriftelig praksis". Frihandels-politikken var som vi skal se ingen motsetning til dette.
Aschehoug kan til nød gå under den nevnte beskrivelse om en er oppmerksom på at disse viktige modifikasjoner er helt essensielle idet vekten på historie, dynamikk og statistikk er svært ledende for praktiske undersøkelser.
Hertzberg
B&H forsetter: "Noe lignende kan sies om Hertzberg. I sin tiltredelses-forelesning i 1877, i artikler og forelesninger, ga han klar beskjed om at han også ville følge den klassiske tradisjon, I denne ånd gikk han f.eks. ganske langt i retning av å ville postulere eksistensen av økonomiske "lover", atskillig lenger enn f.eks. Schweigaard."
Historistene postulerte også lover i varierende grad, men disse dreide seg særlig om økonomiske utviklingstendenser og --stadier, ikke så mye om empiriske sammenhenger i en aktuell type økonomi noe de kritiserte klassikerne for å postulere.
Aschehoug og Hertzberg hevdet til å begynne med at kritikken av klassisk økonomi var sterkt overdrevet og de var mange punkter klassikernes trofaste forsvarere. Senere forandret de imidlertid mening; B&H skriver om Hertzbergs syn på et senere stadie: "I en langt mer anskuelig og sammenhengende fremstilling enn hos de engelske sosialøkonomer hadde denne tyske skole "udhævet de økonomiske læresætningers relative karakter" og gjort gjeldende at teoriens anvendelse måtte avhenge av de foreliggende tids- og stedsforhold.
Så langt synes Hertzberg nokså enig i den tyske kritikken, og dette er bemerkelsesverdig på bakgrunn av hva han selv hadde hevdet få år tidligere. I sin tiltredelsesforelsning hadde han f.eks. gått svært langt i retning av å snakke om "evige og uforanderlige lover". Nå, i 1884, syntes han i langt større grad å ha erkjent disse lovers relative og historiske karakter."
HISTORISMENS BEVEGGRUNNER
B&H skriver at "Til å begynne med var motsetningen mellom den historiske og den klassiske skolen primært av metodisk karakter. ... En tid var dette ikke så veldig mye mer enn program-formuleringer. Nokså mye av det de historiske økonomene skrev kunne uten større tilpassning inngå i klassisk økonomi. Etter hvert kom imidlertid den historiske skolen til helt andre resultater enn den klassiske, både med hensyn til de faktiske økonomiske sammenhenger og spesielt med hensyn til økonomisk politikk."
B&H har sikkert rett når det gjelder de faktiske økonomiske sammenhenger. Men ellers snur B&H her forholdet på hodet idet den metodologiske konflikten ble framprovosert som en følge av at en så seg tvunget til å begrunne ulike etiske- og politiske standpunkt, især når det gjaldt tysk sosial-, nærings- og handelspolitikk. Metode ble altså brukt som begrunnelse. B&H framstiller da også dette annensteds nettopp på denne måten: "Den tyske "katetersosialismen" var et opprør mot liberalismen som var begrunnet med behovet for sosialpolitiske reformer."
MATEMATIKKENS BETYDNING
Marginalismen ble opptatt i Norge i østeriksk versjon, og derfor ble grensenytte-teorien formulert verbalt og kvalitativ slik at matematikken fikk en underordnet rolle. En innså likevel at "den mathematiske Methode" stadig ble mer anvendt og at den også var anvendbar. "Aschehoug skrev f.eks. at matematikken hadde "bragt det til fuld Klarhed at hele den økonomiske Virksomhed bestaar af Vekselvirkninger," ... Han fremhevet i større grad enn Jæger og Einarsen Marshalls betydning og understreker spesielt at engelskmannen "tager den ældre lære i forsvar mot den nye". I Marshalls fremstilling ble det bedre kontinuitet, og det satte Aschehoug pris på. Han hadde startet sin karriere som klassisk økonom og siden mottatt viktige impulser fra den historiske skolen. Nå ca. 80 år gammel var han med å innføre grenseverdilæren til Norge."
På sine gamle dager viste Aschehoug seg således som en foregangsmann idet det senere blant annet ved Aarums deltakelse var Marshalls versjon som senere skulle bli dominerende i Norge.
MARGINALISMEN
B&H skriver at den marginalistiske revolusjon fikk relativt sent innpass i Norge og i stor grad ble oppfattet som en bekreftelse på den klassiske tradisjons teoretiske angrepsmåte, da antakelig mot den historiske tradisjon. Derfor vakte innføringen av grensenytteteorien ingen "strid mellom fagets eldre og yngre representanter slik det f.eks. hadde skjedd i England og Danmark. Det var muligens de yngre, særlig Jæger og Einarsen, som gikk mest entusiastisk inn for den nye læren, men også Aschehoug kom til å spille en viktig og positiv rolle. Den kom til Norge i østeriksk versjon,"
"Grensenytteteorien har vært beskrevet både som et forsvar for den økonomiske liberalisme og som et argument for en ny revolusjonerende likhetsmoral. ... Grensenytteteorien var ikke vokst frem som et nytt forsvar for liberalismen eller tatt i bruk til et slikt formål. Den var et analytisk redskap, og ikke mer enn det." hevder B&H.
Om så var så ble den ikke brukt slik, for både Aarum og Jæger brukte den i likhet med Bentham i sin argumentasjon for større økonomisk likhet og fordeling i samfunnet, og B&H skriver videre at "Mens økonomene så for seg den sosiale virkelighet som en grunn til å modifisere den økonomiske liberalisme, kom den nye marginalistiske teori ikke til ubetinget å virke i samme retning. Jæger fant f.eks. i marginalismen nye og mer rasjonelle argumenter for visse sider ved liberalismen." Jæger mente at teoretiske nyvinninger ville bidra til å dempe samfunnsmotsetninger slik han mente Böhm-Bawerks kapitalrente-teori gjorde. Tendensen var som hos historistene å føre klassene mot hverandre i harmoni.
B&H skriver at hos Aschehoug og Einarsen var marginalismen en verdifast-settingsteori, men etterhvert oppdaget man at den kunne brukes som et generelt analyse-verktøy. B&H beskriver ikke nærmere hva dette består i; forutsettninger, konsekvenser, bare at Aarum i likhet med Marshall tok et mellomstandpunkt mellom klassikere og østerikere og hevdet at både produksjons-kostnader og grensenytte bestemte nettopp: verdien.
Bortsett fra et høyere teknisk raffinnement i framstillingen -utenom Walras likevekt-modell, ble denne markedsteori stort sett overtatt av Frisch, skriver B&H videre.
Ifølge B&H fikk marginalismen først innpass i Norge på 1890-tallet og i undervisningen etter 1905 reformen. Samtidig ble teori en egen disiplin og etterhvert selve kjernen i faget. Dette muliggjorde en mer systematisk lidenskapsløs debatt. Men ettersom det ble marginalismen, etter hvert en matematisk form, som kom til å utgjøre denne kjernen så ble samtidig faget i langt større grad enn før omdefinert til en kalkulasjonsteknikk. Dette følger av at Jæger, Einarsen og Aarum hevdet at økonomiske handlinger fulgte det "økonomiske princip", og da var det ifølge Aarum opptil vitenskapen å trekke konsekvensene (se forøvrig under om dette "økonomiske princip").
Aarum
"Aarum ble etter hvert "den moderne" blant de norske økonomer. Mens Jæger og Einarsen i sine tidlige arbeider vesentlig hadde konsentrert seg om de østerrikske sosial-økonomene, kom Aarum også til å legge stor vekt på Alfred Marshall. ... Dette medførte større vekt på tilbudssiden i økonomien og at simultan likevekt ble et nøkkelbegrep. Det innebar også en noe mer matematisk fremstillingsmåte. ...
I likhet med Jæger og Einarsen tok Aarum utgangspunkt i de menneskelige behov. Det var ikke tale om spesielle "økonomiske behov". De kunne være av timelig og materiell karakter eller av mer åndelig art. ... Det var en stilltiende eller uttrykt forutsetning i den økonomiske vitenskap, sa Aarum, at folks handlinger fulgte dette (økonomiske) prinsipp. Vitenskapen gikk idet vesentlig ut på å trekke konsekvensene."
Vekten på simultan likevekt og dermed det matematiske skiller Aarum fra østerikerne, men utgangspunktet i de menneskelige behov viser en klar paralell. Det vesentlige er på hvilken måte en oppfatter behov:
Det er hos Aarum -slik han gjengis, en motsetning mellom på den ene siden at behovene kan være av åndelig art, og på den annen side at folk generelt fulgte det "økonomiske princip", idet dette består av utilitaristisk nytte-offer-kalkulasjon, som i utgangspunktet er lite åndelig og fjernt fra for eksempel en plikt orientert etikk. Dette framgår av Jægers definisjon av prinsippet som vi skal komme tilbake til i kapitlet under. Aschehoug beskriver likedan J.S.Mills etablering av sosialøkonomiens oppgave til å studere motiver, nærmere bestemt lyst-ulyst som hedonistisk.
At vitenskapen vesentlig gikk ut på "å trekke konsekvensene" av at folk handler etter "det økonomiske prinsipp" viser også hvordan den økonomiske vitenskap nå i høyere grad oppfattes som en kalkulasjons-teknikk. Aarum handler da også deretter idet "simultan likevekt ble et nøkkelbegrep" og at dette "innebar også en noe mer matematisk fremstillingsmåte."
KOSTNADSTEORI
Ifølge B&H var det meste av Jægers og Aarums teoretiske lærebygninger gjengivelse av den internasjonalt rådende sosialøkonomi. Men de kom likevel med særegne bidrag innenfor spesielt pengeteori, konjunkturteori og produksjonsteori:
Aarum kritiserte den klassiske forestillingen om avtakende-, konstante- og tiltagende utbytte henholdvis i jordbruk, håndverk og industri. "Denne sektoroppdeling var etter Aarums mening basert på en misforståelse. den skyldtes at man ikke for alvor hadde undersøkt betingelsene. Vi står med andre ord overfor en empirisk kritikk av klassikernes skrivebords-dogmatisme. Birck matematiserte Aarums produksjons-teori, og påvirket slik Frisch.
Jæger
"Einarsen gikk enda lenger (enn Jæger, AMD) i klassisk og deduktiv retning. Han sa at "Den rene økonomi er altsaa væsentlig en deduserende vitenskab; den legger det hedonistiske princip til grunn og deducerer saa fra dette". I dette fikk han imidlertid ikke støtte. Jæger mente som vi har sett, at det induktive og spekulative var minst like viktig som det deduktive. Ved Einarsens doktordisputas ble det spesielt poengtert av Morgenstierne at det hedonistiske prinsipp og det økonomiske prinsipp var klart forskjellige ting."
Her er det flere forhold å gripe fatt i:
Det ville for det første vært svært interessant hvis B&H hadde vist hvordan Morgenstierne belegger sin påstand om at "det hedonistiske prinsipp og det økonomisk prinsipp er klart forskjellige ting." Jæger hadde jo som nevnt erklært om de "empiriske årsaker" som inngikk i den "eksakte metode" (!) at "Den viktigste av dem var imidlertid den "psykologiske lov" om at mennesket for å tilfredstille sine behov "søger med den mindst mulige opofrelse at opnaa det størst mulige udbytte". Dette er det Jæger kaller "det økonomiske prinsipp", og det burde være tydelig for enhver at klarere utlitaristisk eller hedonistisk tale vil en vanskelig oppleve. Begrepene "opofrelse" og "udbytte" kan da vanskelig forstås på noen annen måte enn kost-nytteorientering om en ikke vil bryte helt over tvers med gjengs tale.
Om det spekulative og induktive skulle være minst like viktig som det deduktive, så må dette bety at Jæger mener at prosessen med å fastlegge aksiomene er "minst like viktig" som å dedusere fra dem. Dette lyder greit, for innen vitenskaplig aktivitet har det ene ikke mening uten det andre. Dog kan det, i den grad en oppfatter introspeksjon som en del av empirisk forskning, tolkes i retning av han var empirisk orientert i større grad enn han var opptatt av skolastiske formal-utledninger.
Dette utsagnet kan likevel ikke bety at Jæger likestiller det spekulative og induktive ettersom han jo nedprioriterer det induktive til fordel for det spekulative idet han sverger til den "eksakte metode". Imidlertid skal vi se at Jæger har en svært særegen fortolkning av hva denne "eksakte metode" er, som gjør det mulig for ham å sidestille det spekulative og det induktive:
Jæger skiller tre typer vitenskap hvor den første er historisk og omhandler det individuelle. I denne gruppering inngår historie og statistikk. Det individuelle var imidlertid tilfeldig og uvesentlig for den andre vitenskapskategori; den teoretiske som omhandler det generelle vesen og sammenheng.
Den tredje kategori vitenskap var praktisk og skulle ikke utforske og forklare faktiske fenomen, men på grunnlag av de andre to vitenskapskategorier oppstille normative handlings-maksimer.
Den sosialøkonomiske oppgave Jæger så for seg har vi belyst i et tidligere kapittel, og han mente at den "kunne løses på hovedsaklig to forskjellige måter. Den ene måte var den såkalte induktive eller "realempiriske " metode", og den andre måte var de såkalte "eksakte metode".
Jæger kritiserer den induktive eller "realempiriske " metode for ikke å kunne etablere noen sammenhenger. De empiriske lovmessighetene som her ble etablert mente han hadde preg av tilfeldighet og utvendighet. Jægers kritikk er en typisk og berettiget rasjonalistisk kritikk av empirismen slik den framstår i sin positivistiske variant slik det nok fantes tendenser til ikke bare innen engelsk historisme, men nok også i tysk historisme, men som for eksempel Schmoller aktivt bekjempet.
Denne kritikken sier at noen nødvendig sammenheng vil vi ikke finne i den materielle verden, men i tenkningen. Hvilken karakter denne har er et annet spørsmål, og nettopp her trår Jæger feil. Han går ikke langt nok, og fastholder rasjonalismens tiltro til formalisme. Hans alternativ er nemlig det han kaller den "eksakte forskningsmetode" som utgår fra spekulasjon om de dypere årsaker til deduksjon av virkninger fra disse årsaker. Disse årsaker er imidlertid ikke som i fysikken av "ikke-empirisk natur" som for eksempel atomer og gravitasjonskraft, men kan iakttas gjennom forskning i andre vitenskaper som for eksempel psykologi og agronomi. Disse omfatter for eksempel Malthus befolkningslov, avtakende avkastning i jordbruket, men "Den viktigste av dem var imidlertid den "psykologiske lov" om at mennesket for å tilfredstille sine behov "søger med den mindst mulige opofrelse at opnaa det størst mulige udbytte". Denne loven som var direkte iaktagbar ved introspeksjon, var samtidig selve definisjonen på "at handle økonomisk".
Historismen rammes imidlertid ikke av denne kritikken når den framstår i sin mer rendyrkede utgave som f.eks. Knies og Schmoller representerte og som de skiller skarpt fra Comtes "historisme" -slik også Schumpeter gjør. De søkte nettopp å unngå den overdrevent statistisk orienterte analyse, og den overdrevne forenklende abstraksjon og deterministiske historie-oppfattning som de mente Comte og dermed tildels Mill representerte. De oppfattet nettopp denne tradisjon som utvendig orientert, og Jægers kritikk synes derfor å være mer passende på den tendens de Comte-inspirerte "historister" John Kells Ingram og Thorold Rogers såvel som på endel amerikanske institusjonalister som for eksempel Wesley Clair Mitchell, og er også mer passende på den tendens som senere utviklet seg i Norge med økonometriens sterke stilling særlig etter krigen.
Ifølge Jæger skulle aksiomene som ble etablert ved spekulasjon ha et empirisk fundament. Da er det klart at Jæger ikke kan forstå spekulasjon som det samme som introspeksjon, idet spekulasjon tydligvis må være beslektet med iaktagelse. Hvis så er tilfelle blir det imidlertid vanskelig å kontrastere denne "eksakte metode" med en induktiv eller "real-empirisk" metode. De ser nemlig ut til å være ganske like idet begge er basert på sanseerfaring.
Den eneste utveien han har er den tradisjonelle å omdefinere motstanderen slik at han blir lettere å angripe. Hva vi tidligere har sagt om hans angrep på denne induktive retning synes også å tyde på dette, slik at hva han i virkeligheten angriper er den positivistiske metode. Ettersom han da selv hverken er positivist -eller rasjonalist slik vi har definert det som en som baserer seg hovedsaklig på introspeksjon, står det bare en retning tilbake og det er den rent historistiske der erkjennelsen oppstår i det likeverdige samspillet mellom tenkning og sansning.
Ifølge Jæger var det et kriterium på at den spekulative gjetning var riktig gjort, at den ga mulighet til å dedusere de lover som tidligere var funnet empirisk. Det kunne imidlertid ikke ventes noen full overensstemmelse. Et eventuelt avvik viste ikke nødvendigvis at de antatt grunnleggende årsaker var gale. Den viste derimot "at de endnu er ufuldstændige, og at man har oversett en eller anden i virkeligheden medoptrædende aarsag". Under disse omstændigheter måtte man ikke gi opp, men forsøke ved fornyet induksjon (sic!, AMD), deduksjon og verifikasjon "at fuldstændiggjøre den exakte theori saaledes, at den kan blive skikket til at levere de empiriske typers og lovers fulde forklaring."
Uvilligheten til å forkaste sine teorier ser vi senere hos empiristene og falsifikasjonistene Popper og Blaug.
Jæger ser altså vitenskapens oppgave som verifisering og iterasjon; en gjentakende rekke av prøving og feiling med hensyn på å stadig indusere og dedusere seg nærmere virkeligheten. Dette er i tråd med den rasjonalistiske tradisjon generelt, men når han trekker induksjon inn i sin metode så rimer det ikke helt lenger fordi han da betviler gyldigheten av utledningene noe "rene" rasjonalister nettopp ikke gjorde; de betvilte bare anvendeligheten av dem: En "ren" rasjonalist ville heller ikke karakterisere sin teori som ufullstendig, men bare si at dens anvendelighet ikke er fullstendig kartlagt. Derved avviker Jæger også her fra den rasjonalistiske tradisjon, og har opptatt empiriske og realistiske tendenser fra empiristene.
B&Hs karakteristikk av ham som distansert fra den historiske skolen kan derfor ikke være helt dekkende:
"Med denne sterke understrekning av abstrakte lover og deduktiv metode distanserte Jæger seg meget klart fra den historiske skolen. Det var jo nettopp en slik teoretisk utledning av sosialøkonomien fra "atomistiske" prinsipper som de historiske økonomene så sterkt hadde fordømt hos klassikerne. Jæger sa riktignok at den historiske skolen har innlagt seg store fortjenester, men da vel at mærke ikke som statsøkonomer, men som dyrkere af den økonomiske historie og den økonomiske statistikk".
Sannsynligvis mener Jæger her med "statsøkonom" at historistene var slette i "teori" i rasjonalistisk forstand. Jæger står altså selverklært innenfor den rasjonalistiske tradisjon, men gjør likevel flere innrømmelser til den empiriske tradisjon -ved blant annet å framheve de sosialøkonomiske begrepenes empiriske fundament, at aksiomene måtte endres ved empirisk prøving såvel som at han vektla statistikkens betydning. Videre berømmer han historistenes kritikk av klassikernes dogmatisme. Disse innrømmelsene påvirker hans erklærte metodologiske standpunkt og "skoletilhørighet" på en måte som gjør hans metode svært uoversiktlig. Jæger synes å ha et mer nyansert metodologisk syn enn sedvanlig, men likefullt et uavklaret forhold til disse to erkjennelsesformer. Hans "eksakte metode" virker ganske lite eksakt:
Ved å gjøre seg avhengig av empiriske forhold og atpåtil framheve det har dermed Jæger innrømmet empiriens betydning i sosial-økonomien og slått beina under sin introspektive (= ?) spekulative metode. Likeledes kan det sies at Jæger gir en konsesjon til en empirisk orientert metode når han aksepterer statistikkens betydning, dette var det jo svært mange rasjonalister som ikke gjorde.
Med hans kritikk av positivisme og likefullt empiriske innrømmelser synes han å ha tatt svært grunnleggende lærdommer fra den historistiske tradisjon:
Jæger mente at klassikernes vitenskaplige metode stort sett hadde vært riktig. Imidlertid innrømmet han at klassikerne selv hadde gått for langt i sin à priori-spekulative holdning til økonomien. "Han sa derfor at de historiske økonomene hadde hatt en riktig følelse av "det ørkesløse ved at skulde være henviste til en uafladelig fornyet deduktion ud fra de gamle, uddeduserede præmisser". Etter hvert kom det imidlertid på ny "orginale theoretikere" blant økonomene, og det inntrådte hurtig et omslag. Man begynte å grave i grunnen under den klassiske teoribygning, og det ble da oppdaget "feilaktig grebne udgangspunkter ...". Jæger nevnte en rekke nyere teoretikere, f.eks. Jevons, Menger og Walras, men blant dem fremhevet han spesielt Böhm-Bawerk.
Disse nye metodiske synspunkter skulle i betydelig grad komme til å prege norsk sosialøkonomi. Vi finner den samme grunnholdning hos Morgenstierne og Aarum, muligens også hos Hertzberg og Kiær. Aschehoug var, som vi har sett, uenig på flere punkter, men også han fulgte et stykke på vei."
"Faglig sett ble de etterfølgende tiårene -frem til omlag 1930- ikke preget av de store og grunnleggende endringer. De teoretiske og metodiske nyvinninger ble videreutviklet og etablert som selve "kjernen" i faget og det nye statsøkonomiske studiet. Denne faglige konsolidering ga seg imidlertid ikke utslag i en tilsvarende styrkelse av sosialøkonomiens politiske innflytelse. Snarere kom faget og økonomene inn i et nesten kriseartet forhold både til politikerne og til nærningslivets folk. Dette gjaldt særlig fra 1914 av og utover på 1920-tallet,"
SOSIALPOLITIKK
GENERELT
Økt oppmerksomhet omkring det sosiale spørsmål før århundreskiftet førte ikke til noen opposisjon mot den etablerte sosialøkonomiske tradisjon i Norge slik det f.eks. skjedde i England. Dette fordi den norske tradisjon i lang tid hadde vært oppmerksom på dette problem og aktivt hadde foreslått statistisk begrunnede løsninger. "På denne måte kom økonomene til å spille en helt sentral rolle i den tidlige norske sosiallovgivning. ... selve det grunnproblem som økonomene ble stilt overfor, var om liberalismens individualisme og statlige passivitet overfor alt annet enn den ytterste fattigdom og nød måtte tas opp til revisjon."
Avgrensningen mellom hva som var statlige eller individuelle oppgaver var derfor et gjennomgående tema i hele den aktuelle periode.
Sosial- og skattelovgivning var svært debattert før og etter hundreårsskiftet. Konflikten sto i det vesentlige mellom dem som hevdet det "økonomiske prinsipp" og på den andre siden dem som hevdet det "statborgerlige prinsipp". De første hevdet nærmest at et bytteforhold eksisterte mellom individ og stat slik at den enkelte ikke skulle betale mer enn han mottok av staten i form av f.eks. offentlige goder eller av pensjon og sykepenger slik at i prinsippet de fattigste skulle betale mest.
Mot Einarsens "økonomiske princip" eller "kræmmeropfatning" hevdet Rygg individenes plikt til å ofre etter evne silk den tyske historismen hadde hevdet. Dette gjaldt såvel skatt- som forsikringsordninger, og var et omfordelende element i sosialpolitikken. Morgenstierne var på viktige punkter uenig med begge to og inntok vel nærmest en mellomposisjon. Slik ligger det jo i dagen at Einarsen kom til å forsvare proporsjonal skatt mens Rygg forsvarte progressiv skatt i likhet med den historiske tradisjon.
Imidlertid var det stor skepsis til å trekke staten inn i administrasjonen særlig av arbeidsledighetstrygd. En var i tradisjonell liberal tradisjon redd for å bidra til passivisering av arbeiderne "ved å sy puter under armene på dem" i dagens sjargong.
Hertzberg
Aschehoug og Herzberg var som nevnt i begynnelsen svært negative til den hisoristiske kritikken mot klassikerne. De var særlig opptatt av de negative sidene av statssosialismen. Denne var jo et sosial-etisk opprør mot de negative sidene av den økonomiske liberalismen, og fikk og av denne grunne betydelig oppmerksomhet i Norge. Hertzberg berømmet katetersosialistene for sin sosialpolitiske innsats, men særlig fordi disse så en betydelig rolle for selvhjelps- og forsikringsprinsippet. Men han kunne han ikke følge dem helt
fordi han ikke ville "direkte trekke inn staten, selv som et tilleggselement i sosialpolitikken. Faren var at også statens subsidiære forsørgelsesansvar ville rykke bort "den grundvold, hvorpaa selvopholdelsesdriften skulde hvile". " Han var redd for at "en slik begrenset "forsørgelsesstat" ... kunne føre utviklingen tilbake til det gamle merkantilistiske system. Han var også redd for at slike midler i sosialpolitikken ville smitte over til næringspolitiiken, og dermed gjeninnføre laugsvesen og tollbeskyttelse og slik opprette en velferdsstat som altså hadde et dårlig rykte på seg i tiden.
Hertzberg benektet statens ansvar for sysselsettingen, og ville som en mellomting mellom liberalisme og kateter-sosialisme oppmuntre "associationsaanden" ved å legge forholdene til rette for fagforeningsdannelse og disses solidariske engagement særlig i arbeidsløshetskasser. Hertzbergs bekymring for statssosialismen i hans foredrag i 1884 fikk senere følge i blant annet den yngste historiske skole ved Weber og Sombart som imidlertid hadde helt ulike løsninger.
Hertzberg var -av en eller annen grunn, også kritisk til det sosiale programmet til historistene fordi de hadde ulike meninger; noen ville begrense seg til reformer av det eksisterende individual-økonomiske systemet, mens andre ville gå langt i retning av statssosialisme. Han berømmet de foreslåtte reformer med hensyn til fagforeninger, fabrikklovgivning og sosialforsikring, men syntes at historistene framstilte sine reformer som langt mer orginale enn de egentlig var: ""Undersøkes det lidt nøiere, opdager man imidlertid at de foreslaaede reformer uden undtagelse netop var laante fra det fra skolen for sit ensidige frihandelssystem saa stærkt udskregene England.""
Jæger og andre økonomer etter århundreskiftet
Selv om de sosiale problem fikk svært stor oppmerksomhet hos tidens økonomer rådet det ifølge B&H likevel almen enighet om at de ikke undergravet tilliten til den økonomiske liberalisme slik at den gamle utviklingsoptimismen fra Adam Smith fremdeles rådde. Likevel så de ikke grunnen til de sosiale problemene i individuell umoral, men så det derimot i høyere grad enn andre i samtiden, i svakheter i selve det økonomiske systemet.
"Mer enn å se arbeidsløsheten som resultat av individuell umoral, var økonomene opptatt av dens følger for moralen. Den truet "først og fremst arbeiderens økonomiske, men dernest ogsaa hele hans borgerlige og moralske eksistens". Jæger så for seg hjem i oppløsning og forsømte barn. Dessuten pekte han på at arbeiderne etter hvert vente seg til å gå arbeidsledige," med ulike uønskede konsekvenser.
Økonomene hadde altså sosialpolitiske grunner til å reformere den økonomiske liberalismen, marginalismen kom derimot til delvis å gi argumenter for denne.
Jæger mente på den ene siden at ny teori kunne bidra til å dempe samfunnsmotsetningene ved å gi argumenter for det bestående, slik for eksempel Böhm-Bawerks kapitalrente-teori gjorde. På den annen side mente han at ""det måtte gjøres mer enn før for å lindre fattigondet. Og det var intet mindre enn "den bestaaende samfunnsorden" og "den rolige samfunds-udvikling" det sto om. ... Ikke alle økonomene anvendte en like drastisk argumentasjon som Jæger som begrunnelse for et mer aktivt sosialpolitisk engasjement. Aschehoug og Morgenstierne talte således mest og velgjørenhet og barmhjertighet, en solidaritet basert på kristen etikk."
Hertzbergs sosialpolitiske program fra 1884 ble stort sett rådende blant økonomer ved århundreskiftet, og Tyskland ble sett som et foregangland på dette området. Av praktiske årsaker ønsket en for eksempel innføring av invaliditetsforsikring, men det store problemet var hvilken rolle staten skulle spille i
Jæger var den som ville strekke seg lengst idet han mente arbeiderne ikke hadde evne til å forsikre seg selv. Hans forslag om statlig støtte til arbeidernes selvhjelp fikk lovform i 1906. Han mente at i alle andre henseende enn ledighet var statlige trygdeordninger i en folkeforsikring å foretrekke selv om dette hadde preg av statlig regulert omfordeling noe som jo ifølge Jæger allerede i prinsippet var blitt politisk akseptert ved progressiv beskattning.
Enigheten og kontinuiteten i sosialpolitikken var slående i det norske økonomiske miljøet;
Det var liten uenighet mellom Jæger og de mer konservative økonomer og avstanden var også liten fra den norske liberalismen under Schweigaard til den modifiserte liberalismen ved århundreskiftet. Som nevnt innledningsvis førte ikke den økte oppmerksomhet omkring de sosiale problemene til noe faglig oppgjør fordi norske økonomer aldri hadde hyllet den snevre liberalistiske rettsstaten. "Allerde i 1889 kunne Morgenstierne slå fast at det var "forlænst erkjendt" at staten også var en "kulturstat", med den oppgave "at fremme enhver menneskelig interesse og støtte samfundets materielle og aandelige udvikling". Uttrykket "kulturstat" var lånt fra de tyske katetersosialister, men meningsinnholdet kan nesten like gjerne føres tilbake til Schweigaard og hans statsoppfattning."
Som tidligere i Norge -og forøvrig også i Tyskland, var det likevel vanskelig for økonomene å trekke noen klar grense mellom individuell frihet og statlig virksomhet. I tradisjonell empiririsk orientert stil hevdet en nemlig at dette måtte tilpasses problemenes art og situasjonens behov. De nye økonomiske og sosiale problemer som oppsto i årene etter 1910 gjorde derfor denne avveiningen til et hovedtema i det fagøkonomiske miljø.
Aarum og Jæger
"På tross av sin orientering mot nyere marginalistisk teori var likevel både Jæger og Aarum tilhengere av den såkalte organiske statsoppfattning slik historistene var det, og tok endog et enda grundigere oppgjør med liberalismens abstraksjoner og uetiske konsekvenser enn både Hertzberg og Morgenstierne". På bakgrunn av at Jæger og Aarum var sterkere tilhengere av marginalismen og dens legitimerende funksjon overfor det liberalistiske økonomiske system enn Hertzberg og Morgenstierne, så er jo dette bemerkelsesverdig!
Selv om Jæger og Aarum var opptatt av teori, så var de spesielt opptatt av aktuelle og sosiale spørsmål og fagets rolle i løsningen av disse. Som sine forgjengere brukte de derfor mye tid på debatt og påvirkning av offentlig politikk.
ORGANISK KULTURSTAT OG KOLLEKTIVE BEHOV
"Både Jæger og Aarum bekjente seg til den såkalte organiske statsoppfattning. I dette lå det mye av et oppgjør mot den liberalistiske rettsstat, som de så som en forståelig og historisk betinget reaksjon mot merkantilismens statsinngrep, men ikke som noen endelig eller almengyldig ordning. Rettsstaten var bare et stadium i en utvikling."
Utviklingen av de kollektive behov var det sentrale i prosessen mot et mer fullkomment samfunn; fra rettsstat mot kulturstat. Historisten Adolf Wagner hadde som den første utarbeidet en slik teori. Hertzberg og Morgenstierne hevdet også slike teorier, men Aarum og Jæger gikk et langt skritt videre i å kritisere liberalismen.
Et mer komplisert samfunn krevde naturlig at staten tok på seg flere oppgaver; de kollektive behov vokste. Men det sentrale var at staten tok på seg oppgaver som, strengt tatt, nettopp ikke var nødvendige. Derfor skulle staten, motsatt det normale for private husholdninger, fastsette utgiftene først, og derpå sørge for inndrivning av inntektene. Disse vedtak måtte fattes av politikerne ut fra hensyn til forvaltning og finansiering.
"Den organiske statsoppfattning støttet seg, som antydet, på historisk erfaring om hvordan den økonomiske liberalisme faktisk hadde virket. Liberalismens "hovedmangel" var at den "uten videre gaar ut fra at de abstrakte forutsætninger hvorpaa den bygger, ogsaa slaar til i det praktiske liv". Denne avstanden mellom teori og virkelighet hadde flere utslag hvorav det viktigste var den ulike inntekts- og formuefordelingen, de feilaktige forutsetningen om full informasjon og den overvurderte bevegeligheten i det økonomiske systemet. Fri konkurranse ville derfor bare sakte og dertil tvilsomt lede til økonomisk utjevning.
Aarum så også andre svakheter ved den frie konkurransen idet den kunne gi monopolisering, kvalitetsforringelse, overproduksjon og kriser. Derfor var det blitt ""en bydende nødvendighet, at samfundsmagten griper inn i den økonomiske virksomhet". Næringsfriheten skulle fortsatt være grunnlaget, men bare slippes så langt at den ikke kom i konflikt med samfunnets interesser. De liberalistiske prinsipper var ikke uttrykk for uforanderlige menneskerettigheter, men måtte til enhever tid "utformes i den skikkelse som de vekslende samfundsforhold kræver"."
Grensenyttelæren ble sett som et viktig redskap for å vurdere liberalismens evne til å tilfredstille individuelle og samfunnsmessige behov. Problemet var imidlertid at grensenytte-teoriens betingelser ikke var oppfyllt slik at markedslikevekten mellom offer og nytte ikke var uttrykk for lik tilfredstillelse av behov, men istedet for kjøpekraft. Den omtalte ulikhet i inntekt og formue ga nemlig pengene ulik grensenytte. "Aarum gikk så langt som til å mene at "de økonomiske kræfters automatiske funktionering gavner hvert enkelt menneske nøiaktig i omvendt forhold til vigtigheten av hans behov". De økonomiske krefter opererte "fulstændigt blindt" og tok ikke hensyn til om virkningene var skadelige eller gavnlige. Den økonomiske markedsmekanisme kunne brukes til å fremme et hvilket som helst formål."
Ut fra dette så Aarum og Jæger større økonomisk likhet som et grunnleggende krav til økonomien og dette skulle iverksettes ved statlige inngrep som skulle påvirke partenes økonomiske styrke og dermed sikre mer likelig fordeling. En slik realisering av teoriens forutsetninger ville markedsmekanismen aldri selv klare, men det skulle sikre et maksimum av nytte og behovstilfredstillelse.
Vi ser her implisitt en meget klar innrømmelse av den rasjonalistiske teoriens normative karakter på et attpåtil helt (sic!) sentralt område: ettersom forutsetningene ikke eksisterer der i virkeligheten må staten tre inn for å realisere dem!
-Helt fra fysiokratene har det vært en generell følelse av at perfekt konkurranse representerte en optimal situasjon slik det moderne usynlig hand teoremet søker å støtte opp om, -uten at for eksempel argumenter om fordelingsrettferd har evnet å rokke ved dette. Mark Blaug skriver at dette likner "a univeral justification for the price mechanism as a rationing device in literally any economy." Han skriver videre at motforestillinger mot perfekt konkurranse dermed truer hele begrepet om økonomisk effektivitet som er hele fagets "raison d`etre". "Since the visible hand theorem is not falsifiable, it does not belong to positive ecnomics but to normative ecnomics ... the very terms "efficient"and "inefficient" are terms of normative and not of positive economics," -Vi har tidligere hevdet at disse forestillingene om perfekt harmonisk likevekt er religiøs arv og ikke resultat av vitenskapelig kritisk tenkning -om enn de kan lette forståelsen av det økonomisk system, -og forvirre. Om ikke Aarum og Jæger påpeker bakgrunnen for disse forutsetningene, så er de iallefall klare på hva som bør gjøres for å oppfylle dem: omfordeling av inntekt og eiendom.
Selv om Aarum og Jæger mente at sosialpolitikken tildels skulle bidra til omfordeling, så mente de forsikring burde være hovedprinsippet. Motforestillingene mot forsørgelse var ikke lenger "det gamle prinsipielle om selvhjelpstankens moralske styrke, men det praktiske at den ville "overstige vore kræfter".
Aarum så omfordeling som et utslag av den solidaritet måtte ligge til grunn for etablering av statens oppgaver, og som var begrunnet i ulik fordeling av ressurser ikke inst de medfødte som ga ulik evne til å ivareta sine interesser uten hjelp fra fellesskapet. Først og fremst skulle en "fjerne nød og fattigdom, men det endelige mål for statinngrepene var "at sikre de vilkaar for den enkelte som er nødvendige for at de kan føre en menneskeværdig tilværelse og utvikle sin personlighet saa fuldkomment som mulig i henhold til de raadende idealer"." Dette lyder nærmest som et avskrift av tidlige utopister som Thomas More.
Målet skulle nås ved forsikring og arbeidsledighetslov, men en reformpause ga stillstand i 20-årene og først praktisk gjennomføring på slutten av 30-tallet. Ikke bare sosial-politikken skulle bidra, men også skattepolitikken skulle avvike fra sine andre formål mot en sosial profil. Jæger motsatte seg den selvstendige sosialpolitiske innrettning som Adolf Wagner ville gi skattesystemet. Aarum aksepterte derimot i stor grad "dette skatteprinsipp, som han mente Wagner hadde "utviklet og begrunnet med stor dyktighet".
I denne forbindelse ble progressiv beskattning et stort debatttema. Selv om prinsippet om progressiv beskattning ble akseptert på 1890-tallet, så ble det stor uenighet om hvordan satsene skulle fastsettes og hvordan det skulle begrunnes teoretisk. Jæger begrunnet progressiv beskattning med at behovsintensiteten og dermed pengens grensenytte synker raskere enn inntekten øker for en forbruker. Størst samfunnsmessig behovs-tilfredstillelse (etisk forutsetning) oppstår da ved økt utjevning av inntekter og formue. Dette var den mer teoretisk pregede begrunnelse ut fra grensenyttelæren, men det fantes også en klart mer etisk preget begrunnelse. Jæger og Aarum mente derfor at bare progressiv beskattning var forenlig med det eneste akseptable prinsipp for en organisk statsoppfattning; skatteevne-prinsippet. Etter dette synet er den enkeltes interesser som person ikke begrenset til ens egne materielle interesser, men omfatter også ens medborgeres velferd. Som samfunnsmedlem var han "solidarisk forbundet med alle dem som er borgere av det samme samfunn som ham", og hans plikt til å betale skatt var derfor "likesaavel en moralsk som en retslig forpliktelse". Derfor skulle enhver betale skatt "etter sin evne til at betale, saaledes at det offer som skattepligten paalægger ham, maa sættes i forhold til hans skatteevne."" Jægers kristne bakgrunn skinner her tydelig gjennom.
Dermed forkastet en nytte- eller ekvivalensprinsippet som førte til slike underligheter som at de fattige som hadde størst nytte av det offentliges utgifter skulle betale størst skatt. Her kunne en innvende mot B&Hs framstilling at en kalkulasjon av hva de mest bemidlede mottok i form av sitt relative merforbruk av offentlige goder som utdannelse, kultur, kommunikasjon lett kunne gitt motsatt konklusjon.
I løpet av denne gjennomgåelsen av norske økonomers sosialpolitiske synspunkter i tiden 1830-1930 burde det være klart for enhver i hvilken vesentlig grad den er i slekt med tysk historistisk organiske samfunnssyn og politikk, altså både med hensyn til motiv og praksis. På det sosialpolitiske området sto altså norske økonomer langt nærmere tyskerene enn engelsk-mennenes liberalisme slik denne opprinnelig framsto. Imidlertid ble som vi har nevnt engelsk tradisjon adskillig endret etterhvert som historistenes kritikk trengte seg på, og skillene ble til syvende og sist kanskje ikke så store.
NÆRINGSPOLITIKK
Schweigaard
"Schweigaard ble den store talsmann for liberalistisk politikk i Norge, men orienteringen mot det spesifikt norske og mot det situasjonsbestemte gjorde ham til noe langt mer enn en ren imitator av Adam Smith og hans liberalistiske efterfølgere. Som vi skal se, kom særlig hans syn på statens oppgaver til å bære preg av dette."
Som vi tidligere har vært inne på så mente Schweigaard i liberalistisk ånd at egeninteressen ville komme både by og land til gode, men for at det overordnede målet almenvellet skulle nås så måtte den styres ved ytre lov og indre moral, og dette krevde en sterk og aktiv stat. Han avviste derfor den type økonomiske teori som så egeninteressen som den viktigste økonomiske drivfjær og ledestjerne som knapt skulle begrenses. Dette ble uttrykkt gjennom laissez-faire liberalismens selvpålagte begrensning av sin politikk til enten å holde seg uvirksom eller til negativt å avvikle de positive tiltak som var overtatt fra det merkantilistiske system som ble skapt under andre økonomiske og politiske forhold
Han sa at "Denne lære om Non-Intervention, der ikke har været optaget i de civiliserede Folks offentlige Økonomi, vil dog uden al Tvil ogsaa i Theorien komme til at opgive Fordringen paa at være et Grundprincip naar Reaktionernes Tid er forbi, og med den formentlige Nødvendighed at bekjempe den ene Yderlighed med den Anden er bortfalden". Etter først å ha forkastet Seniors snevre definisjon av den politiske økonomiske vitenskap, forkastet han altså liberalismen i dens ytterligående form.
Schweigaard ga en rekke argumenter for dette, og de fleste av dem vil bli oppfattet som gangbare også i vår tid. Han sa f.eks. at det viktigste ikke var å frembringe "det størst mulige Produkt paa en given Tid, men Vækkelsen af de produktive Kræfter". At et foretagende en tid medførte tap, var ikke noe bevis på at det gikk dårlig, dersom det med dette offer kunne vinnes enda mer for fremtiden. Dette var kun "En Anvendelse af den Sætning, at det for Nationerne ikke mindre end for Individerne kan være lønnende at betale Lærepenge". Nettopp derfor kunne det være nødvendig med offentlig støtte, i hvert fall til å begynne med. Han understreket spesielt at egeninteressen var utilstrekkelig til å danne noe tilfredstillende grunnlag for den offentlige økonomi. Dette hang sammen med at det var vanskelig å forene "adspilttede Kræfter" og "de individuelle Interessers Kortvarighed".
Men viktigst av alt: "Schweigaards overordnede politiske mål var et stabilt pengevesen ... En stabil pengeverdi hadde etter hans oppfattning en overordentlig stor betydning for den økonomiske og samfunnsmessige stabilitet. Den var nærmest en hjørnesten i rettsstaten."
Vi ser altså at Schweigaard hevdet sterkt statens ansvar for næringspolitikken og står nærmere en historisk orientert- enn en liberalistisk orientert næringspolitikk. Hans avvisning av liberalistisk laissez-faire politikk som en forbigående ytterlighet og hans understrekning av "Vækkelsen af de produktive Kræfter" og at det kunne være "lønnende at betale Lærepenge" for ny industri var utsagn som kunne vært tatt rett ut av en historistisk orientert lærebok.
Selv om flere ortodokse fulgte med Schweigaard og historistene på ferden i alt dette -eller omvendt, så tar saken en litt annen vending om en ser det hele i sammenheng med metodologi og sosialpolitikk hvor de ortodokse i stor grad skiller lag med Schweigaard og historistene. Dessuten er grunnmotivasjonen forskjellig, mens de ortodokse ville fremme effektivitet med hensyn på materiell vekst, så er Schweigaard og historistene opptatt av det etiske grunnlag for dette og vil derfor fremme stabilitet for å sikre veksten på lang sikt. Hvordan B&H kan komme med de overnevnte sitat og samtidig kalle ham en liberalist synes nok litt underlig, men er mer forståelig når en som Hanisch i Sosialøkonomen 6/83 tar i betraktning at han var med på å avvikle adskillige merkantilistisk begrunnede handels-hindringer som for eksempel kjøpmannsstads-privilegiene som i sin tid igjen var en nødvendighet for eksempel for å få økonomien sentralisert slik at visse nødvendige funksjoner for handel og vandel kunne la seg etablere og dessuten for å få handelen under statlig kontroll. Hans karakteristikk av merkantilismens resultat som "unaturlige industrianlegg som den ville fremtvinge" taler for seg. Åpenbart hadde Schweigaard sett seg lei på merkantilismens utskeielser liksom han ikke hadde noe til overs for liberalismens utskeielser.
Det synes som om Schweigaard her trer fram som en typisk representant for den norske praktisk orienterte sindighet uten trang til ytterligheter i noen retning, men likevel synes det som om han står nærmere historistene enn de liberalistiske klassikerne i sin type vektlegging av moral og produktiv evne, og av statens ansvar for dette med en aktiv sosialpolitikk og -industripolitikk.
Aarum og Jæger
I finansteorien hadde Jæger som nevnt knyttet sine beskattningsregler til evneprinsippet og det like store offer. Denne teorien ville lede til at en skar vekk alle store inntekter og dermed ville kapitalakkumulasjonen lide. For å hindre at næringslivet ble knekket av et "fordærverlig skattetrykk" kunne derfor ikke teorien føres konsekvent ut i livet. Således skulle skattesatsene for inntektene være omvendt proporsjonale med den samfunnsmessige betydning av de behovene som ble tilfredstilt. Særlig Aarum ville derfor beskatte luksus hardt. "Jobbetidens-" og krigsårenes spekulasjonsprofitt samt forsatt synlig nød og fattigdom førte nok til dette synspunktet, og farget tilvarende synet på arveskatten: "Ingen rikdom, het det, er mer skadelig enn "den man fødes til", mens derimot " den selververvede rikdom er langt mer gavnlig baade for individ og samfund".
Finanslærens synspunkter på beskattning bygde på forestillinger om rettferd som ble konkretisert som større likhet i nytte- og behovstilfredstillelse. Jæger og Aarum så samfunnsmessig nytte ut fra en vurdering av de ulike tiltakenes og institusjonenes hensiktmessighet. Derfor slo Aarum fast at "eiendomsretten kan i virkeligheten ikke begrundes paa anden maate end ved sociale hensigts-mæssighetsgrunde". Den private eiendomsretts berettigelse lå derfor i at den eventuelt fremmet det almene vel, og var ingen naturlig eller absolutt rett for den enkelte. Likevel kunne ikke Aarum tenke seg å beskjære denne retten i noen særlig grad fordi han mente at offentlig drift egnet seg best "hvor vedkommende foretagende har betydning ikke bare for den nu levende generation, men ogsaa for efterslegten". Også begrunnelsen for å opprettholde denne retten ble altså en hensiktsmessighets-betraktning. Stort sett kan vi si at i betraktningen av eiendomsretten sto en i høyeste grad den historiske skolen nær ettersom eiendomsretten for de ortodokse overhodet ikke var en hensiktsmessighets-betraktning, men mer i retning av en ukrenkelig menneskerettighet.
Aarum kan uten tvil kritiseres for å være noe snever her når han stiller opp så snevre alternativ; enten privat eiendomsrett eller offentlig eiendom i form av statsdrift. Offentlig drift -liksom privat, kan jo ta utallige skikkelser alt etter formål.
Likevel må vi si at denne tidens økonomer ikke nøyde seg med å skape de forutsetningene markedsteorien forutsatte, men som ikke eksisterte. De innså også at noen strukturelle endringer i det økonomiske systemet var både nødvendige og nyttige. Til forskjell fra de ortodokse men i likhet med historistene så derfor Aarum mange tekniske og finansielle fordeler ved stordrift, truster og karteller, forutsatt at tendensene til monopolisering kunne kontrolleres ved at det offentlige sørget for å opprettholde priskonkurransen.
De nye oppgavene som Jæger og Aarum slik tilla det politiske system hadde sin ulempe i politikernes manglende faglige innsikt og i selve det politiske system. Dette dreide seg særlig om tendensen til at politikk degenererte til en kamp mellom særinteresser. "Motsetningene kunne bli så store at det var "ikke ringe fare for at systemet skal falle fra hinanden i en række uensartede bestanddele".
En håpet derfor på anledning til å belære politikerne, og i særdeleshet på anledning å vise hvordan sosialøkonomien kunne virke sosialt harmoniserende ved å "tilby et "ledende alminnelig princip, som gir uttrykk for et fælles overordnet maal". Jæger var også opptatt av mer institusjonelle forhold i denne anledning, som for eksempel "prosedyrene for Stortingets saksbehandling, ... Regjeringen hadde, som Jæger formulerte det, forsømt å sette "det store forbrukende folks økonomiske velferd" i første rekke og i stedet gitt spillerom for "vore næringsdrivendes penge-begjærlighet". Han understreket også "princippet om de offentlige utgifters anvendelse i rette tid". for å stabilisere og dermed mildne konjunturenes sosial utslag, forøvrig en tenkning som går tilbake til århundreskiftet. B&H påpeker at dette sammen med hans organiske statsoppfattning peker i retning av at Jæger snarere hadde en nasjonaløkonomisk- enn en statsøkonomisk tankegang.
B&H mener at Jægers feilaktige ettermæle som snever statsøkonom beror på en overvurdering av hans understrekning av budsjettbalanse og dertil må ses på bakgrunn av landets enorme statsgjeld på tiden, såvel som ut fra de totale nyttevurderinger som typisk nok lå til grunn.
Som i sosialpolitikken er likheten mellom Jæger og historismen igjen slående når det gjelder næringspolitikk; disse kritiserte nettopp liberalismen for dens katastrofale sosiale virkninger, og de ortodokse for den polariserende virkning deres lære hadde ved å ignorere arbeidernes usle kår til fordel særlig for handelsborgerskapet, -men også for å forsyne arbeiderklassen med det intellektuelle våpen arbeidsverdilæren var. Den siste kritikken falt tildels vekk ved Böhm-Bawerks kapitalrenteteori.
HANDELSPOLITIKK
Schweigaard
Når B&H hevder at Schweigaard "var hovedsaklig enig i den liberalistiske økonomiske politikken" så må det være handelspolitikken de har i tankene, ettersom innenriks næringspolitikk som nevnt i stor grad ble forsøkt underlagt en sterk og aktiv stat -ganske ulikt den gjengse liberalistiske tradisjon.
Schweigaard tok i sin vurdering av norsk handelspolitikk utgangspunkt i de rådende forhold i Norge, og fant et land uten industri, men med utstrakt råvareeksport. Han så ingen grunn til å forandre på dette. Den tyske lære -som hos List, anbefalte da frihandel. -En helt annen sak var det om en etterhvert ville bygge opp egen industri, da var beskyttelse påkrevet, og nettopp dette krevet Schweigaard når det gjaldt ny industri liksom de fleste historister og endel ortodokse (Clarke):
Schweigaard sa om dette at det ikke var noe bevis for at et foretagende gikk dårlig hvis det en tid medførte tap, "dersom det med dette offer kunne vinnes enda mer for fremtiden. Dette var kun "En Anvendelse af den Sætning, at det for Nationerne ikke mindre end for Individerne kan være lønnende at betale Lærepenge". Nettopp derfor kunne det være nødvendig med offentlig støtte, i hvert fall til å begynne med"
GENERELT
Handelspolitisk har norsk tradisjon (tilsynelatende) stått nærmere engelsk liberalisme. Dette har selvsagt å gjøre med den i utgangpunktet svake industrialisering og det dermed svake behov for beskyttelse av denne. Utskiping av- og produksjon av råvarer derimot krevde liberale internasjonale handels-politiske ordninger.
B&H skriver om overgangen fra merkantilistisk politikk: "Denne svingningen i liberalistisk retning slo forholdvis tidlig gjennom blant de økonomiske skribentene. ... Interessen for den gryende økonomiske liberalisme kunne tidlig merkes også i det fremvoksende borgerskapet, ... I Norge var det særlig handelspatrisiatet som interesserte seg for de liberalistiske idéer. De så nok at de ville ha mye å tjene på en liberalisering av den økonomiske virksomhet, og slik gikk det også i noen grad mot slutten av århundret." (1700-tallet)
Slik ser vi at også i det tilfelle i praktisk politikk der norske økonomer tar en annen stilling enn de tyske historister, så er dette bare tilsynelatende. Dette skjer med utgangspunkt i den samme metode som historistene; basert på en empirisk vurdering av de norske forhold som var annerledes enn både Tysklands og Englands slik at en liberalistisk handelspolitikk ble hevdet med grunnlag i andre forhold enn i England: En ønsket ingen industrialisering av Norge.
Imidlertid endret opinionen seg og økonomene til dels med denne. På slutten av 1800-tallet gikk tendensen mot større proteksjonisme i Norge men særlig internasjonalt. B&H nevner at økonomene så seg nødt til å gå inn for proteksjonisme også for Norge ettersom frihandelens forutsetninger i internasjonal frihandel stort sett hadde brutt sammen.
Det kan også spekuleres i en annen årsak som særlig har å gjøre med opinionen men også med profesjonen. Det kan tenkes at politikere og økonomer etterhvert ønsket industrialisering av Norge. Og etter som industrialiseringen gikk sin gang i Norge, så ble det etterhvert dannet en ny økonomisk kategori som krevde fordeler for sitt gebet. Mens Norge tidligere hadde råstoffutskipning som krevde frihandel og lite industri å ta vare på, så var det etterhvert nettopp blitt etablert industri som ønsket beskyttelse fra sterkere konkurrenter utenlands. Dette kan ha bidratt til den økende opinion for proteksjonisme.
Totalt har vi derfor at også i handelspolitikken er norske økonomer helt på linje med de tyske økonomer idet de som tyskerne metodologisk tar utgangspunkt i de gitte empiriske forhold. Schweigaards grunner for en liberalistisk politikk er dermed helt på linje med historisk-empirisk tradisjon og det er derfor lett å misforstå når en kaller dette liberalistisk politikk. For at det ikke skal misforstås i retning av å bety rasjonalistisk økonomisk tradisjon bør en derfor kvalsifisere dette ved å påpeke de metodologiske- og empiriske elementene nyss nevnt. Og en burde heller ikke glemme at historister gikk inn for frihandel som strategi i råstoffeksporterende land.
Det B&H skriver om at Schweigaard var forpliktet av frihandelslæren er bemerkelsesverdig. Hvordan skal en oppfatte dette? Er det tale om at Schweigaard var en dogmatiker? I tråd med hans almen empirisk orienterte tendens var det nok snarere slik at han tok standpunktet av empiriske årsaker, og hadde disse vært annerledes, altså om det var ønskelig å industrialisere Norge, kunne han like gjerne endt som proteksjonist.
Forøvrig var også flere historister tilhengere av frihandel, som nevnt Friedrich List i visse tilfelle, men også Henry Maine, Thorold Rogers som argumenterte statistisk, og bemerkelsesverdig nok Cliffe-Leslie som var den engelske historismens farsfigur. Det avgjørende er altså ikke det politiske standpunktet, men hvordan en kommer fram til dette standpunktet metodologisk (empirisk) og med hvilken begrunnelse (almenvellet). Flere økonomer innen den rasjonalistiske leir har tilsvarende vært sterkt kritiske til frihandel, for eksempel Clarke, J.M.Keynes.
Proteksjonisme
Proteksjonisme ble et stadig mer aktuelt tema fra slutten av 1870-åra og vant i styrke helt opp til 1930-åra. Norske økonomer var lite villige til å endre sine forgjengeres skepsis, og var nærmest enstemmige i sin fordømmelse til å begynne med. "Hertzberg og Aschehoug så proteksjonismen som et utslag av de nye dårligere tider. Hertzberg fant årsaken på klassisk vis i partiell overproduksjon som ikke kunne løses ved beskattningsystemet." Aarum mente at det nå var desto større grunn til skepsis mot proteksjonismen ettersom sosial-økonomien nå kunne gi klarere svar på virkningene av en slik politikk.
Ut fra vår tidligere argumentasjon gir det seg da et par spørsmål: Ønsket heller ikke disse økonomer å industrialisere Norge? -eller var de rett og slett liberalister uavhengig av tid og sted?
Når opinionen ikke lot seg rikke i sin økede tilsluttning til proteksjonismen, på tross av denne massive fordømmelse fra økonomene, da tilpasset isteden økonomene seg opinionen til en viss grad. Dette var ikke bare opportunisme, men hadde også saklige grunner: Ved århundreskiftet hadde de innsett at den gjensidigheten som frihandelssystemet forutsatte ikke lenger eksisterte. Og "på 1920-tallet- kom i tillegg en erkjennelse av at spørsmålet om proteksjonisme eller frihandel "ikke bare er av økonomisk natur, men tillike har sider av politisk og national karakter som ligger utenfor det økonomisk-videnskaplige område". Morgenstierne leverte en tolltariff-innstilling i 1922 som fulgte denne linje.
Vi ser dermed at også på det handelspolitiske området så nærmer norsk sosialøkonomi seg etterhvert tysk historisme på flere måte: Først skjedde det i form av annerkjennelse av at det var nødvendig å støtte ny industri, dernest i form av det metodologiske grunnlaget for å hevde frihandel i empiriske forhold, men så til sist også i annerkjennelsen av at de ikke-økonomiske faktorer måtte få telle med i vurderingen av handelspolitikken.
Med den økede annerkjennelsen av disse ikke-økonomiske faktorer ble det også vanskeligere å argumentere for tilsluttning til de rent økonomiske argumenter, -samt å få almen oppsluttning om dette. Blant flere økonomer var det Ingvar Wedervang som var klarest i sin motstand mot denne annerkjennelse av de ikke-økonomiske faktorer; "han var overhodet ikke i tvil om hva beregningene (hans) viste. Tollbeskyttelse avhjalp ikke arbeidsløsheten og styrket ikke næringslivet. Hjemmenæringene var, som Gunnar Jahn hadde påvist, "befolkningsmettet", og det var derfor eksportnæringene som måtte prioriteres. Alt som skadet eksportnæringene, skadet levestandarden. Det skulle komme til å gå et par tiår før denne tankegang for fullt slo igjennom i politikken."
Her kan Wedervang og Jahn ha oversett flere argumenter som de tidligere norske økonomene allerede kan ha tatt hensyn til:
Det behøver ikke være noen motsetning mellom dette og å støtte ny industri ettersom motivet bak dette kan være at denne skal vokse til eksportindustri, og dermed etterhvert danne grunnlag for frihandel på likeverdig grunnlag slik for eksempel List og Schweigaard forespeilte seg.
En mer restriktiv proteksjonisme i retning av Fichtes "geschlossene Handelsstaat" der en søker å sikre seg mot importerte konjunktursvingninger er derimot tilsynelatende på kollisjonskurs med Wedervang og Jahn. Men også her er saken mer kompleks; for det første er et solid hjemmemarked en styrke for en ekportbedrift, og det kan sikres ved proteksjonisme. Idag er den merkantilistiske politikken i Japan og Korea klare indikasjoner på dette. En slik politikk kan imidlertid spre seg og dermed svekke muligheten for eksport.
Dermed er vi ved det andre poenget som de norske økonomene annerkjente før hundreårsskiftet; at frihandel forutsetter gjensidighet, og at et lite land neppe alene kan krysse mot hardt vær i lang tid fordi en mister både hjemme- og eksportmarked. Et tredje poeng som hisoristene framhevet er at levestandard også er avhengig av et sikkert utkomme. Da kan det ha større betydning at den nasjonale økonomien er stabil enn at den over for eksempel en femtiårsperiode gjennomsnittlig -med oppgang og nedgang, har vokst mer en den ville under stabile forhold.
Det fjerde poeng som de norske økonomer etterhvert annerkjente fra historistene er betydningen av de ikke-økonomiske faktorer. Et eksempel på dette er det en idag er opptatt av og som kalles "spin-off"-effekter. Etablering av en beskyttet industri kan på lang sikt lønne seg idet det som Schweigaard sa Kan lønne seg "at betale Lærepenge". For eksempel så kan industrietablering fremme infrastruktur, faglig ekspertise og etablering av underleverandører med tilsvarende spin-off effekter. Disse ikke-økonomiske faktorene lar seg ofte vanskelig tallfeste, og da hjelper det ikke at Ingvar Wedervang og hans etterfølgere "overhodet ikke (var) i tvil om hva beregningene (hans) viste."
Problemet med handelspolitikk som økonomisk politikk generellt er at den ikke lar seg vurdere ut fra økonomiske tallstørrelser alene. Politisk (kulturell) tradisjon er for eksempel en minst like viktig faktor; avvikling av tollbeskyttelse kan bli vanskeliggjort ved at særinteresser har interese av å opprettholde dem, for eksempel fagforeninger eller kapital-interesser som har nytt godt av overveltnings-effekter. Da er det helt essensielt at det finnes et politisk organ som har vilje og makt nok til å hevde fellesskapets interesser, enten dette har en patriarkalsk eller demokratisk form som for eksempel Singapore eller Norge. Uten tvil har moral også en stor betydning for for eksempel korrupsjon i motsetning til felleskapets interesser. Med dagens etterpåklokskap kan vi si at disse kulturellt ulike forhold er mye av grunnen til hvorfor "de små drager" har greid overgangen fra proteksjonisme, mens Argentina har kommet heller dårlig ut av det.
Derfor var jo også for eksempel Jæger så opptatt av de politiske styringsformer og at fellesskapet måtte sikre seg mot særinteressene. Jæger hadde nettopp tatt til seg denne innsikten fra historistene at økonomi er et fenomen en må ha et vidt perspektiv på, for å kunne forstå og handle fornuftig i det empiriske landskap som forefinnes. Og dermed er vi tilbake til metodologi; denne oppmerksomheten omkring ikke-økonomiske faktorer er jo et uttrykk for at en er empirisk orientert! Framfor noe er det jo for eksempel politisk tradisjon som adskiller Norge, Korea og Zambia. Som Georgescu-Roegen sier: "what make this subject not fully amenable to mathematics is the role that cultural propensities play in the economic process. Indeed, if man`s economic actions were independent of his cultural propensities, there would be no way to account for the immense variability of the economic pattern with time and locality.
The well-known conflict between standard economics and all other schools of thought is a striking illustration in point."
Handelspolitikken er svært betydningfull for den totale økonomiske politikk idet en utstrakt liberalisme -for eksempel med hensyn til kapitalbevegelighet, ifølge merkantilistene og historistene gjør det vanskelig å utvikle et mangesidig næringsliv. Handelspolitikk er også tett sammenvevet med indre nærings-politikk som for eksempel støtteordninger, og hvis en ikke visste mer om konkret stillingtagen overfor disse forhold ville det ikke være mulig å karakterisere norske økonomers generelle politiske stillingtaken som liberalistisk eller historistisk på tross av at vi vet de gikk inn for "frihandel"; bak denne betegnelsen kan det skjule seg så mye ulikt.
Imidlertid vet vi som nevnt at for eksempel Schweigaard liksom hans etterfølgere var tilhengere av en aktiv stat også i nærings-politikken, og også på denne bakgrunn vil en karakteristikk av norsk sosialøkonomis politiske holdninger som liberalistisk ville være grunnleggende feil slik liberalisme vanligvis forstås.
Den tyske historisme ligger vesentlig nærmere den norske politikken i motivet; moralsk almenvel framfor ren materiell vekst, i det politiske mål; stabilitet og rettferd, og i økonomisk-politiske midler; styring og regulering med hensyn på dette; omfordeling via skatte- og trygdepolitikk.
Jeg vil derfor konkludere at om norsk sosialøkonomisk tradisjon i årene 1830-1930 delvis erklærte seg innenfor den ortodokse tradisjon, så ligger den i realiteten langt nærmere den tyske tradisjon i praktisk politikk.
EN SAMLET VURDERING AV DEN NORSKE TRADISJON FØR 1930
Som vi har sett ble den metodologiske nyorienteringen etter århundre-skiftet bare halvhjertet gjennomført i Norge. De praktiske konsekvensene av den teoretiske nyorienteringen ble svært små i Norge. Den empiriske og etiske orientering som Schweigaard hadde innført i den historiske skoles ånd forble dominerende:
Fra Schweigaard til Jæger skinner den kristne moralisme klart gjennom; felleskapets vel er "ledestiernen". På tross av all tale om "eksakt metode", om adskillelse av "ren teori" og "anvendt teori" så forble også dette skillet uklart i Norge (hos for eksempel Hertzberg og Jæger). Faget forble også i stor grad empirisk og institusjonelt orientert ved blant annet å legge stor vekt på statistikk og den nasjonalt orienterte finanslære.
På tross av at internasjonale "moteretninger" innen metodologi slo gjennom etter Scweigaard og Aschehoug, så er et gjennomgående trekk ved flere metode"stridigheter" i norsk teoretisk tradisjon lokevel tydelig: en understrekning av harmonisk kontinuitet koblet med den sindige pragmatikerens sans for eklektisisme -praktikerens sans for å velge det passende verktøy til oppgaven helt uavhengig av (mer eller mindre erklærte) teoretiske kjepphester.
En kan kanskje beskrive norsk teoretisk økonomisk tradisjon ved å si at den gjennomsyres av denne praktisk orienterte sindighet uten trang til ytterligheter i noen retning, -en håndverker-ånd. I dette står den nær både den merkantilistiske- og den tidlige historiske skole. -Men en bør også være oppmerksom på at engelsk vitenskapelig tradisjon -på tross av de rasjonalistiske programerkæringer innen sosialøkonomi, også er en svært praktisk orientert tradisjon og sterkt preget av sin empiriske tradisjon med Bacon, Locke, Hume og Mill. Dette fikk etterhvert utslag hos for eksempel J.S.Mill og J.M Keynes og gjør at enhver generalisering må tas med en klype salt.
Totalt sett står norsk sosialøkonomisk tradisjon i årene 1830-1930 altså nærmere den tyske historismen enn den engelske liberalisme. Dette gjelder tidlig metodologi, sosial-, nærings- og handelspolitikk. Den eneste feltet hvor en avviker i særlig grad er metodologi etter Schweigaard, men selv her har en på tross av sin erklærte kjærlighet til engelskmennene så stor empirisk ballast i og med sin vekt på historisk framstilling, statistikk og tysk finansteori, til og med hos de senere marginalistene Einarsen og Jæger, at de her må sies å stå nærmere en empirisk enn en rasjonalistisk tradisjon, selv om de ikke ga slipp på fransk-engelsk vekt på likevekt og matematikk.
En kan jo undres hvorfor nordmennene etterhvert ble eklektikere på denne måte, mens en både i England og Tyskland (og Norge med Schweigaards tradisjon) i høyere grad valgte seg hele pakkeløsninger. For som nevnt så ble de praktiske konsekvensene av den teoretiske nyorienteringen etter århundre-skiftet små i Norge: "Den type etiske orientering som Schweigaard hadde innført i den historiske skoles ånd forble dominerende.
På tross av all tale om adskillelse av "ren teori" og "anvendt teori" så forble også dette skillet uklart i Norge (hos for eksempel Hertzberg og Jæger). Faget forble også i stor grad institusjonelt- eller nasjonalt orientert ved blant annet å legge stor vekt på historisk framstilling, statistikk og tysk finanslære." Videre ble nærings- og handelspolitikk drevet mer etter historistiske linjer enn etter laissez-faire-liberalistiske linjer. Men framfor alt så var sosialpolitikken fjernt fra denne engelske laissez-faire-politikk (som dog engelskmennene selv senere endret).
Er det da likevel slik at metodologi og politikk henger løst sammen? I alle fall er norsk sosialøkonomis historie et interessant eksempel på at disse områdene ikke henger intimt sammen, men kanskje trenger tid på å justere seg til hverandre og at ytre påvirkning på et felt ikke medfører raske endringer på andre felt umiddelbart; det finnes en halv-autonom treghet på hvert område.
Den fransk-engelske tradisjon på den ene side og den tyske og norske tradisjon med Scweigaard på den annen side var integrerte helheter som hadde vokst fram over tid slik at fagets mål og metode ikke sto i særlig motsetning til hverandre. Etterhvert fikk imidlertid den rasjonalistiske skole overtaket med marginalismen, og endret også den norske tradisjon på metode-området, men som vist bare delvis. På det praktisk politiske området slo dette ikke gjennom med en gang, antakelig på grunn av den omtalte treghet. Dessuten var den internasjonale stemning blant økonomer ikke lenger rent laissez-faire liberalistisk idet en hadde tatt mye av den historistiske (og sosialistiske) kritikken inn over seg og fordi en var redde for arbeiderklassens reaksjoner. At det dermed oppstår et skisma i norsk sosialøkonomi mellom metode og praksis med hensyn til deres begrunnelse -for eksempel i menneskesyn kan dermed delvis forklares.
På den annen side bør det forklares for det første hvorfor omslaget til mer rasjonalistiske metoder skjedde, og dessuten hvorfor den rasjonalistiske tradisjon fra Mill av blir mer vennlig stemt overfor sosiale reformer og arbeiderbevegelsen. Til det første: Det er nevnt mange grunner for overgangen fra klassisime til nyklassisisme, hvorav vi har nevnt enkelte i tidligere kapitler; for eksempel trangen til ytterligere formalisering og en mer ufarlig verditeori. Formalisering er nok også en grunn for overgangen i Norge fra institusjonell teori til marginalistisk teori.
Til det siste -om sosiale reformer, kan en si at for eksempel Mill etterhvert ble både mer empirisk og etisk orientert, og at for eksempel marginalistene brukte sin teori slik Bentham og Jæger hadde gjort det, -og Robbins senere skulle; til å forsvare egalitet. Nå er dette med rette kritisert som et brudd mot å blande kortene -det vil si å blande vitenskap og politikk, noe vi har sett rasjonalistene satte seg sterkt imot. Derfor kan en si at rasjonalismen fra Mill av, blir mindre laissez-faire orientert, men også mindre indre teoretisk konsistent. -Rasjonalismens inkonsistens i universalie-striden har vi forøvrig diskutert i kapittel IV.
Det som står grunnfast over hele perioden i Norge er tross alt den etiske og empiriske betoningen i praktisk politikk. Det som endrer seg er hvordan en søker å forstå, forestille seg og framstille, modellere det økonomiske systemet. Her var en eklektiker. På grunn av den norske statistiske tradisjon var det nok nærliggende å ta i bruk kvantitative metoder også når en forsøkte seg på framstillingsoppgaven. Dessuten ble jo -som B&H nevner, den nyklassiske lære oppfattet som en videreføring og bekreftelse av den klassiske lære. Jeg synes Schweigaard og i stor grad også Aschehoug ligger usedvanlig nærme den eldre historiske skole på alle måter, men når deres etterfølgerne søker å kombinere denne empirisk rettede metodologi med nyere teori, så gir det litt underlige utslag.
En liten vri på hva B&H skriver om Schweigaard (s.49) tror jeg er passende beskrivelse av perioden 1830-1930; Sosialøkonomiens oppgave skulle løses ved en orientering mot den dominerende engelske tradisjon, "men like viktig var det å søke forankring i den spesielle norske virkelighet og i de fag som kunne være veivisere til denne virkelighet." Tyskerne hadde det samme utgangspunktet og lå derfor nær den norske tradisjon.
APPENDIKS OM SCHWEIGAARDS SYN PÅ SAK OG VURDERING:
sitert fra B&H:
"Siden enhver vitenskap burde ha sin begrensning, burde det derfor være nødvendig eller hensiktsmessig "at betragte de produktive Potenser afsondrede og under et udelukkende Hensyn til den ene Gjenstand, Nationalrigdommens Forøgelse", mens de moralske spørsmål som blandet seg inn i all menneskelig virksomhet, kunne henvises til den plass der de egentlig hører hjemme, nemlig i etikken.
Denne tankegang, innvendte Schweigaard, "har dog kun liden overbevisende Kraft". Hensikten med slike vitenskapelig avgrensninger var å lette tilegnelsen av sannheten. Hvis de var til hinder for dette overordnede mål, måtte grensene utvides. Han understreket samtidig at hensikten ikke var å gjøre den politiske økonomi til midtpunktet for alle samfunnsvitenskaper, men å forhindre at man "ved Grundbegrebernes Dannelse afviser en Klasse af Betragtninger, hvis Udeladelse leder til uriktige Følgeslutninger" Den grunnsetning som etter Schweigaards oppfattning beherket den politiske økonomi, var at det størst mulige produkt ble oppnådd ved å la de menneskelige bestrebelser følge sin egen retning uden anden Paavirkning end den, der udkræves til Opretholdelsen af den udvortes retslige Orden. Selvinteressen, saaledes sluttes der, er ikke alene den megtigste Drivfjeder, men ogsaa den ufeilbarligste Ledestierne"."
LITTERATUR:
Aschehoug, Torkel H.: Socialøkonomik, En videnskabelig fremstilling av det menneskelige samfunds økonomiske virksomhed, Aschehoug, Kristiania 1920 (1908) del I av I-IV.
Bergh, Trond og Tore J. Hanisch: Vitenskap og Politikk, Aschehoug, Oslo 1984.
Blaug, Mark: The Methodology of Economics, Cambridge U.P., London 1980. (296)
Georgescu-Roegen, Nicholas: The Entropy Law and the Economic Process, Harvard U.P., Cambridge, Mass., 1981 (1971).
Hanisch, Tore Jørgen: Oskar Jægers "Finanslære", De norske sosialøkonomene og den økonomiske politikken før Frisch og Keynes, Sosialøkonomen 2 1979.
Hanisch, Tore Jørgen: Anton Martin Schweigaard, Sosialøkonomen 6 1983.