HOVEDOPPGAVE I SOSIALØKONOMI
ved Universitetet i Oslo
Sommeren 1992
FORTOLKNING OG GENERALISERING
-EMPIRISME OG RASJONALISME
SOM TRADISJONER INNEN ØKONOMISK METODOLOGI
Arno Mong Daastøl
Utsiktsveien 34
1410 Kolbotn
ph: +47. 66 80 65 23
email: arno@daastol.com
web: http://daastol.com
INNHOLD
KAPITTELOVERSIKT: side 3
EN KORT OVERSIKT OVER OPPGAVEN: side 10
INNLEDNING side 12
KAPITTEL I: RASJONALISMEN side 17 KAPITTEL II: TYSK EMPIRISME: HISTORISMEN side 75
KAPITTEL III: BRITISK EMPIRISME side 95 KAPITTEL IV: REALISTISK VURDERING AV RASJONALISMEN side 155 KAPITTEL V: METODESTRIDEN I NORGE side 208
LITTERATUR side 265
KAPITTEL I
RASJONALISTISK METODETRADISJON
-introspeksjon, formalisme og og aksiomatikk
INNHOLD:
Kort karakteristikk av den filosofiske rasjonalismen s. 9
HISTORISK GJENNOMGANG AV DEN ØKONOMISKE RASJONALISMEN s. 9
De franske rasjonalistiske fysiokrater s. 10
De britiske rasjonalistiske liberalister s. 10
Klassikerne
Smith s. 10
Ricardo s. 12
Malthus s. 13
Senior s. 14
Mill s. 14
Cairnes s. 18
J.N.Keynes s. 18
Nyklassikerne - Marginalistene s. 21
Menger s. 23
Teori vs beskrivelse s. 23 Atomisme og spesialisering s. 26
Organiske analogier s. 29
Walras s. 30 Pareto s. 31
Marshall s. 35
Matematikk s. 38
Positivisme-kritikere
Robbins s. 42
J.M.Keynes s. 43
Moderne østerikere s. 44
Knight og Machlup s. 45
LITTERATUR: s. 46
KAPITTEL II
TYSK EMPIRISME:
DEN HISTORISKE SKOLE
(1800-1920)
EN MORALSK STERK NASJON, DERFOR RO OG ORDEN OG DERFOR:
STABILITET GJENNOM BESKYTTELSE OG REGULERING:
INNHOLD:
1: Innledning s. 2
2: Den materielle eller sosio-politiske bakgrunn. s. 2
3: Den filosofiske bakgrunn. s. 4
4: Det samfunnsvitenskaplige bakgrunnsmiljø s. 6
5: Historismens forløpere s. 9
økonomisk orienterte filosofer s. 9
Burke s. 9
Fichte s. 10
den tyske romantiske skole s. 10
Gentz s. 10
Müller s. 11
"Kamralistiske smithianere" s. 12 List s. 12
6: Den eldre historiske skole. (1840-70) s. 15
Roscher s. 16
Hildebrand s. 18
Knies s. 19
7: Den yngre historiske skole. (1870-1900) s. 20
Schmoller s. 20
generelt om den yngre historiske skole s. 22
mål s. 24
metode s. 26
en nærmere metodebeskrivelse s. 27
vitenskapelige lover s. 28
egoisme s. 29
atomisme s. 30
abstraksjon s. 31
monografier og samlende historie s. 32
metodenstreit s. 33
8: Den yngste historiske skole. (1900-1918) s. 35
Sombart s. 35
Spiethof s. 36
Weber s. 36
9: Marx -for kontrastens skyld s. 38
10: Logisk oversikt i resonnement s. 39
11: Vurderinger s. 44 faglig innflytelse s. 44
vurderinger av det teoretiske bidrag s. 46
bare overflatisk empiri? s. 48
litt positive vurderinger s. 49
12: Egen vurdering og kritikk av historismen s. 52
13: Appendiks:
Georgescu-Roegen om årsak og logisk følge s. 57
14: Litteratur s. 58
KAPITTEL III
BRITISK EMPIRISME
INNHOLD:
Kort om det historiske forløp s. 2
Kort om beveggrunn og begrunnelse s. 3
1 : Beveggrunner: Etikk og egeninteresse s. 4
1A: Etikk: Personer s. 4
1B: Næringsliv s. 4
2 : Begrunnelser: Etikk og metode s. 5
2A: Etikk s. 5
2B: Vitenskapsteori/metode s. 6
August Comte og positivismen s. 7
Evolusjonær teori s. 7
Britisk historismes praktiske politikk: Stabilitet s. 8
Historismens og sosiologiens
paralelle politiske utvikling s. 10
Ulike politiske mål og metoder s. 12
Etikk og skikk og bruk s. 14
Grundigst: briter eller tyskere s. 15
Betydningen av britenes historisme s. 16
Appendiks om teknologisk lederskap og liberalisme s. 18
Appendiks om Malthus`s theory of gluts s. 19
Litteratur s. 20
KAPITTEL IV
REALISTISK VURDERING AV RASJONALISMEN
INNHOLD
Inspirasjonskilder 2
DEL I: FORUTSETNINGER OG NORMATIV TENKNING
Tankehistoriske forutsetninger 3Individualismen 6
Rasjonalismens normative grunnlag 9
Rasjonalismens A-moral: Nominalistisk grunnlag 12
DEL II: INTERSUBJEKTIVITET OG ERFARINGSKILDER
Historistisk relativisme vserkjennelsesteoretisk relativisme 13
Intersubjektivitet -en nominalistisk umulighet 14
Intersubjektivitet og metode 16
Rasjonalismens primære kunnskapskilde:
Formell tenkning: Introspeksjon 18
Rasjonalismens sekundære kunnskapskilde: sanseerfaring 19
Nærmere om introspeksjon = Generelle intrykk 20 DEL III: FORMALISMENS GRUNNLAG Instrumentalismens forutsetning: Nominalismen 22
Abstraksjon vs Historisk relativisme 24
Formalismens tilsynelatende grunnlag: tankeøkonomisering 27
Formalismens grunnlag: nominalismen: 28
Atomistisk generalisering: Nominalistisk grunnlag 30
Matematikken 32
Modell-tenkning 35
Abstraksjonens konsekvenser 38
Analogienes rolle 40
Likevekt og stabilitet som forutsetning 41 Uformell produksjon som forutsetning 43
Konkurransens- og markedets legitime grenser 44
Nominalisme-tenkning kan ikke forklare teknisk endring 48 Klassikernes forhold til tenkningen 49
Tenkningens sentrale stilling 54
Mentalitet som forutsetning 55
Kommunikasjon som forutsetning 57
Det sentrale for metoden: Valg av -mål og -oppgave 59
Ulike vitenskaps/menneskesyn som grunnlag for valget- 60 Utviklingen av forskerens personlighet 62
Sammenfattning 64
Appendiks: Schumpeter 65
Appendiks: Heraklit og Aristoteles 67
Appendiks 3: Hjalmar Hegges beskrivelse av personlighet 68
Litteratur 69
KAPITTEL V
METODESTRIDEN I NORGE
1830-1930INNHOLD:
Innledning s. 2
Viktigste personer s. 2
Sosialøkonomiens oppgave
-det politiske mål s. 3
Schweigaard s. 3
Jæger s. 4
Synet på sosialøkonomi som vitenskap
-forholdet til jus s. 5
1700-tallets økonomer s. 6
Schweigaard s. 6
Aschehoug s. 7
Det statsøkonomiske studiet som eksempel s. 8 Sak og vurdering s. 10
Schweigaard s. 10
Aschehoug s. 11
Hertzberg s. 11
Jæger s. 12
Aarum og Jæger s. 13
Nyklassisk teori s. 14
Metode s. 14
Schweigaard s. 15
-den rettshistoriske skole s. 17
Aschehoug s. 19 Hertzberg s. 26
Historismens beveggrunner s. 26
Matematikkens betydning s. 27
-Marginalismen s. 27 Aarum s. 28
Kostnadsteori s. 29
Jæger s. 30
Sosialpolitikk s. 35
Hertzberg s. 36
Jæger og andre økonomer etter århundreskiftet s. 36
Aarum og Jæger s. 38
-organisk kulturstat og kollektive behov s. 39
Næringspolitikk s. 42
Schweigaard s. 42
Aarum og Jæger s. 44
Handelspolitikk s. 46
Schweigaard s. 46
Generelt s. 47 Proteksjonisme s. 48
En vurdering av den norske tradisjon 1830-1930 s. 51
Appendiks om Schweigaards syn på sak og vurdering s. 54
Litteratur s. 55
EN KORT BESKRIVELSE AV HOVEDOPPGAVEN I SOSIALØKONOMI
"Fortolkning og generalisering
-empirisme og rasjonalisme som tradisjoner innen økonomisk metodologi."
Om sammenhengen mellom
ulike menneskesyn, forskningsmetoder og næringspolitikk.
Oppgaven tar for seg de i stor grad "dannende" årene i internasjonal sosialøkonomi fra 1750 av og inntil 1930 da de prinsipielle skillelinjene i økonomisk tenkning framsto klarere enn idag. Jeg har lagt særlig vekt på årene 1850-1930 da den dominerende fransk-britiske skole blir møtt av en tysk (og senere amerikansk -og japansk) opposisjon. Jeg arumenterer for at dette har sin bakgrunn i disse landenes særegne tilstand og dermed særegne interesser som leder dem til en annen økonomisk politikk enn den økonomiske vitenskaps moderland; England. Jeg har tatt for meg den sosialøkonomiske tenkning i England, Tyskland og Norge i hele dette tidsrom og revurderer den norske tradisjon betydelig i forhold til "oppleste sannheter".
Oppgaven er tildels orientert mot praktisk sosial- og næringspolitikk, men er i høyere grad et forsøk på å utrede de tenkemessige antakelser som ligger bak de ulike standpunktene. For å bringe klarhet i dette har jeg tatt utgangspunkt i de to viktigste stridigheter omkring filosofisk metodologi i tiden 12-1800 tallet; universaliestriden og epistemestriden. Disse danner grunnlaget for ulike forståelser av tenkningens karakter, og dermed for forståelsen av vitenskapens karakter. De danner dermed grunnlaget for ulike menneske-/ virkelighets-/ samfunns- / og økonomi-forståelser. Jeg har plassert de tre hovedretninger i de siste hundreårs økonomiske metode-stridigheter (britisk rasjonalisme, tysk historisk empirisme og positivisme) i forhold til disse to filosofiske metodestridigheter, og hevder at den eneste logisk konsistente retning er den tyske retning.
I oppgaven har jeg forsøkt å forstå og videreutvikle argumentasjonen til denne tyske empiriske tenkningen som var i opposisjon til den britiske rasjonalismen. Den kritiserte britene for å generalisere for mye ut fra et spekulativt og i beste fall snevert empirisk grunnlag. I tråd med dette kritiserte tyskerne også den overdrevne formalisme- og modell-tenkningen innen tradisjonell økonomisk tenkning, og hevdet at den derved overså ikke-formaliserbare forhold av stor betydning for økonomien som f.eks.: de nasjonalt ulike institusjonelle og juridiske forhold -som f.eks. påvirker kontraktsmoral og arbeidsmoral, dessuten den uformelle produksjonen (bl.a. omsorg i familien) som jo danner grunnlaget for den mer formelle og dermed lettere målbare produksjonen i stat og marked. Videre overså den formalistiske tenkningen utdannelse og den kreative tenknings betydning -og dermed betydningen av historisk oppbygd kompetanse materialisert i teknologi som stadig nyskapes. Den tyske retning oppvurderte dermed de mentale faktorers (tenkningens og moralens) rolle i samfunnet og økonomien, og argumenterte for at tillit og kompetanse gjennom praktisk basert intuisjon er grunnleggende for økonomisk- og samfunnsmessig framgang såvel som for forståelsen av denne.
Denne såkalte metodestriden innen sosialøkonomi ligger til grunn for den ulike sosial- og næringspolitikk som på slutten av forrige århundre ble ført særlig rendyrket i henholdvis England og Tyskland/USA som var henholdvis en synkende og to stigende stjerner på den økonomiske himmel. Tradisjonelt er disse pulike typer økonomisk politikk blitt kalt henholdsvis liberalistisk- og merkantilistisk økonomisk politikk. Vi kan finne en paralell i dagens næringspolitikk der tildels Norge og Japan i stor grad ville utgjøre hver sine ytterpunkter, og hvor mellomposisjoner ville være USA, EF. En beskrivelse av landenes sosialpolitiske tradisjoner på bedriftnivå, lokalt og nasjonalt ville bli mer innviklet, men berøres i stor grad av næringspolitikken. Dette ser en klart ved følgende korte karakteristikk av disse to ulike hovedtradisjoner:
Den liberalistiske rasjonalismen:
Velstand gjennom materiell vekst, derfor effektivitet gjennom mobilitet og derfor frihandel.
Den merkantilistiske empirismen:
En moralsk sterk nasjon gjennom stabilitet og derfor beskyttelse og regulering.
Merkantilismen var også sterkt opptatt av materiell velstand, men mente at moral og sosial stabilitet var forutsetninger for denne, og følgelig at liberalismens politikk underminerte den materielle velstand på lengre sikt. Moral var likevel hovedbegrunnelsen for næringspolitikk blant annet i den forstand at en viss grad av velstand trygget et moralsk nivå og derfor var ønskelig.
Jeg berører videre så vidt naturens rolle i økonomien og søker å forklare den rasjonalistiske tradisjonens ignorans av den ubehandlede naturen som blant annet et utslag av den manglende evne til å kunne innlemme naturen i et formalistisk tenkesett. Dette fordi en innen den dominerende økonomiske tenkning er fiksert på prissetting som jo vanskelig lar seg gjennomføre med ubehandlet natur. Jeg har med andre ord behandlet naturens rolle i tråd med innfallsvinkelen i resten av oppgaven, der jeg søker å vise formalismens manglende evne til å fatte den sosiale dimensjons rolle for økonomien, og omvendt økonomiens betydning for det sosiale. Tilsvarende har formalismen ikke evnet å forstå naturens (økologiens) betydning for økonomien, eller økonomiens betydning for naturen (økologien). Men ettersom økologien tildels lar seg beskrive formalistisk om enn på et overflatisk vis, og dette i stigende grad blir gjort, har jeg konsentrert min kraft på å få fram det sosiale- og spesielt det mentale grunnlag for økonomien som må vedlikeholdes om den skal fungere til det felles beste.
Som sammenfattning av kritikken kan en si at den formalistiske metodetradisjon innen sosialøkonomi medfører at mange forhold regnes som eksterne i forhold til de faktorer en kan regne med innenfor modellene. Et resultat av denne tenkemåten er at den derfor heller ikke ikke evner å internalisere disse eksternalitetene. Dette er formalismens hovedproblem, -på det økologiske område, og særlig på det sosiale område..
Mine inspirasjonskilder -foruten det historiske materialet og da spesielt den tyske historismen, har særlig vært matematikeren og økonomen Georgescu-Roegen, høyt respektert av Nobelprisvinneren Haavelmo samt "grønne" og "institusjonelle" økonomer. Dessuten har jeg lært mye av filosofer og økonomer innen den antroposofiske skole.
INNLEDNING
AVGRENSNING
Avgrensningen av denne oppgave til årene 1750 - 1930 er som for oppgaven generellt begrunnet med min begrensede arbeidskapasitet, men også med at disse årene er mest interessante metodologisk sett idet det nettopp i disse årene i Norge såvel som i utlandet eksisterer mer rendyrkede forskjellige metoder som senere i stor grad er blitt grunnlag for de metoder som anvendes idag, men som nå forefinnes i mer "oppblandet" forfattning.
Jeg skal legge vekt på de elementer som er av størst interesse for en belysning av forholdet mellom de to hovedretninger innen sosialøkonomien før og ved århundre-skiftet; mål og middel; dvs menneskelige/politiske mål og forskningsmetoden.
FILOSOFISKE PARALELLER
En gjennomgang av økonomisk metode avslører ulike tradisjoner som har sine paralelle betraktninger innen filosofisk metode dvs det som vanligvis benevnes epistemologi eller erkjennelsesteori. Vi skal særlig se på to stridigheter innen filosofisk metode som har sin paralell innen økonomisk teori.
Den mest kjente strid foregikk startet med renessansen, og dreide seg om hva som er gode veier til innsikt og kunnskap; tenkning eller sansning. Ensidig dyrket kalles de derav følgende tradisjoner for henholdsvis rasjonalisme og empirisme. Rasjonalismen har sin paralell innen økonomisk teori i den klassisk-nyklassisk teori. Empirismen har sin paralell i den historistiske (og senere i den institusjona-listiske) retning innen sosialøkonomi. Empirismen er også representert med positivismen som var en mindre betydningsfull retning som i stor grad ble forvekslet med historismen, spesielt i England, og senere i amerikansk institusjonalisme. Denne retning utviklet seg senere til økonometrien som i stor grad har dominert etterkrigstidens økonomiske teori.
Den eldre og i stor grad oversette, men dypereliggende filosofiske strid kalt universalie-striden, foregikk i senmiddelalderen og hadde sine ytterligheter i nominalismen og realismen. Rasjonalismen og positivismen var i stor grad tradisjoner innenfor den etterhvert nærmest enerådende nominalismen. For å finne røttene til disse ulike tradisjonene kan vi trekke klare tråder helt tilbake til tidlig antikk tidsalder og middelalderen da prinsippene var klarere tegnet. Det virker sikkert søkt å trekke linjer så langt tilbake, men det er forbausende å se hvordan disse forståelses-prinsipper ligger til grunn for dagens metodestridigheter og derfor kan lære oss noe om den metodestridighet vi skal orientere oss mot; striden mellom rasjonalister og empirister innen økonomisk teori; i mer normal språkdrakt den klassisk-nyklassiske tradisjon fram til 1930-årene og den historistiske tradisjon.
METODE OG POLITIKK
Vi skal dermed i denne oppgaven gjøre et førsøk på å finne en eventuell sammenheng mellom økonomers virkelighets-oppfattning, deres oppfattning av politisk mål for økonomien, sosial-økonomiens oppgave og dens middel: metoden. Det vil bli argumentert for at menneskesynet eller som en del av dette og mer spesifikt; forståelsen av tenkningens karakter virker svært ledende for forståelsen av vitenskapens karakter generelt, og økonomisk vitenskap likeså.
Vi skal se i følgende kapitler se nærmere på den metode-striden som utspant seg hovedsaklig i førti år etter 1875. Kort fortalt så dreide seg om følgende: på et dypere plan om ulike menneske-, samfunns-, økonomi- og vitenskapssyn:
Hva er vi og hva vil vi med oss selv og økonomien.
Som en følge av ulike syn på dette oppfattet en sosial-økonomiens oppgave ulikt, og forbundet med dette og på et mer åpenbart vis dreiet metodestriden seg om hva som er en korrekt forskningsmetode: skulle aksiomer som deduktiv "vitenskaplig" aktivitet skulle ta utgangspunkt i dannes ved indre eller ytre erfaring, altså ved introspeksjon eller ved "sanseerfaring", noe fortegnet oppstilt som deduktiv vs induktiv metode eller som rasjonalisme vs empirisme. Kort sagt kan en si at motsatt rasjonalistene så ville historistene la empirien korrigere aksiomene og en var heller ikke så formalistisk orientert.
I forskningspraksis førte dette til en fokusering på henholdsvis prissetting og allokering med henblikk på økonomisk effektivitet og -vekst for rasjonalistenes del. For historistenes del fokuserte en på den brede utvikling og endring av nasjonale økonomier og industrier med særlig blikk på fellesskapets brede almenvel og derav følgende prioritering av ikke bare vekst men også etikk, og dermed stabilitet og større utjevning i formue og inntekt.
EN KAPITTEL-OVERSIKT
KAPITTEL 1:
I første kapittel skal jeg forsøke å gjengi synspunkter innen den dominerende europeiske tradisjon i akademisk sosialøkonomi i 250 år, fra ca.1776 til 1930 åra; den nominalistisk pregede rasjonalismen. Denne har sitt utgangspunkt i hva allerede Demokrit og Platon innså; at sansning ikke gir sikker kunnskap. En starter derfor med introspektiv etablering av aksiomer som en så deduserer sluttninger om den økonomiske verden utfra. Disse jamføres så med erfaring for å verifisere hvor mye andre faktorer forstyrrer resultatet og viser dermed i hvilken grad teoriene er anvendelige. Jeg skal også referere Mengers og Pretos kritikk mot historistene og kommentere denne. En kritikk av rasjonalismen blir utelatt til kapittel IV. Omtalen av klassikerne i kapittel I er i stor grad basert på Mark Blaugs bok "Methodology of Economics", Cambridge U.P. 1980.KAPITTEL 2 & 3:
I andre og tredje kapittel skal jeg forsøke å gjengi bakgrunnen for og synspunkter innen den empirisk orienterte tradisjon; historismen. Historismen var en reaksjon på rasjonalismen og blomstret særlig opp for rundt 150 år siden, men døde hen i Europa rundt første verdenskrig. En reagerte her på utslagene av rasjonalismen som en oppfattet som uetiske og lite anvendelige for nasjoner som ikke var tekniske ledere innen internasjonal handel. En kritiserte rasjonalismen for manglende bakkekontakt og dogmatisk generalisering på grunnlag av denne sviktende empiri. Kritikk av historismen fra ulikt rasjonalistisk hold vil også bli referert og kommentert. Jeg vil dessuten se på hvordan det teoretiske utgangspunkt i etiske spørsmål farger den praktiske politikk.Andre kapittel vil ta for seg den tyske varianten. Tredje kapittel vil ta for seg den mindre kjente engelske varianten av historismen og se på ulikheter mellom tysk og engelsk historisme. Disse har stort sett sin grunn i ulik filosofisk tradisjon som medførte at engelsk historisme er blandet med positivisme -en mer abstrakt og formelt orientert empirisme -en generaliserende empirisme, som derfor står nærmere rasjonalismen.
Den tyske historismen -er en realistisk empirisme som går tilbake til Aristoteles fortolkende empirisme, og i like stor grad kan kalles en realistisk rasjonalisme eller rett og slett realisme idet den i høyere grad enn de andre retninger tar begge kunnskapskilder (tenkning og sansning) alvorlig. Imidlertid definerte den seg i motsetning til sin tids dominerende rasjonalistiske tradisjon og oppfattet seg derfor som empiristisk. Derfor skal vi her følge denne tradisjon og fortsatt kalle den empirisk orientert.
Et særtegnende trekk ved denne retning er at den er orientert endring og derfor probematiserer stabilitet. Dette gir nærhet til historisk metode. Dessuten er den orientert mot institusjoner som den ser som konvensjoner som må fortolkes. Dette gir nærhet til antropologisk metode. Historismen er også orientert mot aktørenes og samfunnets virkelighetsforståelse for handling. Dette gir nærhet til filosofi.
KAPITTEL 4:
Etter at kritikken av rasjonalismen fra historismen dermed er kommet fram skal jeg forsøke å fordype kritikken i samme retning. I kapittel fire vil jeg derfor forsøke meg på en vurdering av noe av det filosofiske grunnlaget for rasjonalismen, og særlig forsøke å se sammenhengene med de nevnte to største filosofiske stridene i historien; universalie- og epistemologi-striden innen henholdvis senmiddelalderen og renessansen altså peroden 12-1700 tallet da grunnlaget for industrialismen og kapitalismen ble lagt både tankemessig og materielt.Jeg vil i denne anledning søke å gi et prinsipporientert konsentrat av den rasjonalistiske metodologiske tenkemåte slik den har kommet fram gjennom de økonomiske tenkere vi så på i første kapittel.
Jeg skal særlig forsøke hvordan den nominalistiske virkelighetsforståelsen er den grunnleggende og farger mange svært viktige sider av denne rasjonalistiske tradisjonen i økonomisk tenkning og spesielt ligger til grunn for den oppfattning en har av vitenskaplighet og metode som instrumentalistisk, atomistisk, rasjonalistisk, individualistisk, generaliserende, isolerende, abstraherende og formaliserende og at dette tildels er en helhet, -en pakke liksom historismen er det. Imidlertid finnes det også inkonsistens ettersom rasjonalismens introspektive metode springer ut av en realistisk vurdering. Denne inkonsistens er delvis overvunnet ved sammensmeltningen med positivismen fra 30-årene, men dette ligger utenfor den tidsperiode jeg skal vurdere.
Den generaliserende tendens har vært den dominerende i de siste 500 år, og det er derfor av interesse å se om den alternative fortolkende tradisjon kan ha noe å tilby forsøk på å forstå økonomiske fenomen. Ettersom det er en for de fleste uvant tenkemåte, også for meg, skal jeg prøve å utvikle denne tenkemåte fra bunnen av ved i kapittel IV, å ta utgangspunkt i tenkningens karakter. Vi skal derfor kritisere den generaliserende tendens, hovedsaklig den rasjonalistiske ortodoksien utfra fortolknings-tradisjonen; historismen med sitt grunnlag i realismen.
Jeg skal forsøke å vise at ikke bare har vurderingen av erfaringskildene, men også formalismen sin bakgrunn i forståelsen av tenkningens karakter eller i universalie-debatten. I likhet med Hegel vil denne oppgaven derfor i stor grad fokusere på tenkningens karakter og oppvurdere den i dens uformelle intuitive form. Vi skal se på dens funksjon både i forståelse av økonomiske fenomen, og på dens rolle som del av økonomiske fenomen. Tilsvarende vil vi se på den formelle tenknings fallgruber, -i motsetning til det som er det vanlige.
Ettersom et slikt utgangspunkt i tenkningens karakter og dermed universalie-debatten er typisk for historismens største inspirator -Hegel, så har denne vurderingen av rasjonalismen et historistisk preg. Jeg vil underveis også -i mindre grad, se på noen praktiske konsekvenser av slik nominalistisk tenkning.
KAPITTEL 5
: Avsluttningsvis skal jeg i kapittel fem se på nogenlunde samtidige reaksjoner på denne metodestriden i Norge mellom 1830 og 1930. Jeg skal som før særlig se på sammenheng mellom synet på sosialøkonomiens oppgave, sak og vurdering, metode og utslag i praktisk politikk. Vi skal da se at norsk tradisjon i hele perioden har en moderat historistisk preget praktisk politikk, men metodologisk går fra moderat historisme til en halvhjertet rasjonalisme. Dermed går en også fra en konsistent teoribyggning til en mer sprikende teori når en sammenholder teoribyggningen som helhet. Omtalen av den norske tradisjon er i stor grad basert på Trond Bergh og Tore Jørgen Hanischs bok "Vitenskap og politikk", Aschehoug, Oslo 1984.DE ULIKE TRADISJONER OG DERES BAKGRUNN
Vi står i hovedsak overfor to forskjellige virkelighets-oppfattninger den ene preget av et nominalistisk syn og den andre av et realistisk syn. Dette danner grunnlag for to ulike vitenskapsforståelser, henholdsvis den nomotetiske- og den ideografiske- som også kan beskrives som henholdsvis generaliserende- og fortolkende vitenskapsforståelse. Den første er splittet i to; generaliserende rasjonalisme og generaliserende empirisme, mens den siste utgjøres av den fortolkende empirisme. Disse retningene er representert av henholdvis den ortodokse-, positivistiske- og historistiske skole i sosialøkonomi. Jeg hevder at den første er inkonsistent, den andre er delvis konsistent og den tredje konsistent i filosofisk forstand.
OM GJENTAKELSER I FRAMSTILLINGEN
Visse poeng i de følgende kapitler vil bli gjentatt i andre kapitler fordi framstilling av en tradisjon blir klarere når den kontrasteres med en motsatt tradisjon. Dette gjelder følgelig også denne motsatte tradisjon. Noe gjentakelse er dermed nødvendig for helhetens skyld, men kan jo være av det gode for hukommelsens skyld også.
OM ULIK NAVNGIVING OG TILSVARENDE FORVIRRING
De ulike tradisjonene har i ulike tidsperioder og av ulike personer fåttforskjellige navn. De overensstemmer stort sett, men viser til ulike aspekter ved tradisjonene. For å avhjelpe den forvirring som lett oppstår når kjært barn får mange navn skal jeg gi en opplisting av disse.
Hovedstrømmen innen sosialøkonomi i det aktuelle tidsrom fram til 1930 kalles ortodoks og omfatter klassikerne og nyklassikerne. Den kalles også ofte liberalistisk utfra dens grunnleggende samfunnssyn og politikk. Jeg har utfra et epistemologisk synspunkt kalt den for rasjonalistisk, og av og til i forsøk på å være mer presis for nominalistisk rasjonalistisk og generaliserende rasjonalisme.
Den opposisjonelle, men ubetydelige retning som skulle overta butikken etter 1930 er positivismen fra Comte. Den har jeg i epistemologisk henseende kalt snever empiristisk eller mer presist nominalistisk empirisme og generaliserende empirisme.
Historismen i en rendyrket form, det vil si skarpet atskilt fra den forrige retning, har jeg tilsvarende kalt for empirisk rett og slett, eller utvidet empirisme eller mer presist for realistisk empiris,me og fortolkende empirisme.
Dette tror jeg dekker alle brukte betegnelser.
NB!!! : Alle understrekninger er foretatt av meg.
KAPITTEL I
RASJONALISTISK METODETRADISJON
-introspeksjon, formalisme og og aksiomatikk
INNHOLD:
Kort karakteristikk av den filosofiske rasjonalismen s. 9
HISTORISK GJENNOMGANG AV DEN ØKONOMISKE RASJONALISMEN s. 9
De franske rasjonalistiske fysiokrater s. 10
De britiske rasjonalistiske liberalister s. 10
Klassikerne
Smith s. 10
Ricardo s. 12
Malthus s. 13
Senior s. 14
Mill s. 14
Cairnes s. 18
J.N.Keynes s. 18
Nyklassikerne - Marginalistene s. 21
Menger s. 23
Teori vs beskrivelse s. 23 Atomisme og spesialisering s. 26
Organiske analogier s. 29
Walras s. 30 Pareto s. 31
Marshall s. 35
Matematikk s. 38
Positivisme-kritikere
Robbins s. 42
J.M.Keynes s. 43
Moderne østerikere s. 44
Knight og Machlup s. 45
LITTERATUR: s. 46
Jeg vil i dette kapitlet gi en generell kronologisk gjennomgang av den rasjonalistiske tradisjon innen økonomisk tenkning fram til annen verdenskrig. Jeg vil legge særlig vekt på John Stuart Mill, John Neville Keynes, (+ marginalismen), Carl Menger, Vilfredo Pareto og Alfred Marshall fordi disse er blant de mer interessante metodologisk sett med sin store vekt på en nyansert metodelære. Særlig Menger og Pareto kritiserte historismen, og derfor passer det bra å kommentere deres tanker litt grundigere når en skal finne fram til skillelinjene innen metodologi. De vil dermed danne et forspill til neste kapittel om historismen.
KORT KARAKTERISTIKK AV DEN FILOSOFISKE RASJONALISMEN
For å få et bedømmelsesgrunnlag for den rasjonalistiske retning innen sosialøkonomi skal jeg først kort beskrive den filosofiske rasjonalismen eller rasjonalistiske erkjennelsesteori i dens før-Kantianske form siden det er den som formet rasjonalismen inne økonomisk tenkning.
Rasjonalismen hevder muligheten av å oppnå kunnskap om virkeligheten alene ved hjelp av fornuften. Dens foregangsmenn Descartes, Spinoza og Leibniz hevdet at viten idéelt sett utgjør et enhetlig, altomfattende system der et lite antall selvinnlysende sannheter logisk medfører alt annet som kan kalles viten. Forutsetningen er at vi har en (medfødt) evne til umiddelbart og ufeilbarlig å fatte, erkjenne disse sannheter, og at vi dessuten er istand til å foreta fornuftssluttninger som er gyldige. Rasjonalismen hevder også at bevistheten omfatter begerper eller ideer som ikke er utledet av erfaringen, men som den bruker til å strukturere erfaringen med. Matematikk var mønstereksemplet på slik sikker og strukturerende viten.
En forestiller seg altså visse grunnleggende ideer som medfødte eller som vi kan intuitivt fatte uten behov for sanseerfaring. Opprinnelsen til dette er bl.a. Platons forestillinger om erkjennelsen av de ytterste ideer som bevissthetens erindring av tidligere livs erfaring.
En tenker seg i rasjonalismen naturen mekanistisk og forenkler, abstraherer derved vekk de kvalitative egenskaper i naturen som lukt, farge, smak, følelse og så videre. Disse er subjektive og uvirkelige. Tilbake står utelukkende de kvantitative egenskaper som er målbare i tid og rom og lar seg innpasse i matematiske uttrykk. (Debatten om disse såkalte sekundære- vs de primære sanseegenskaper dreier seg om sanseerfaringenes subjektivitet vs objektivitet, der rasjonalistene med Galiei, Descartes og Spinoza hevdet de sekundæres- subjektivitet mens empiristene med Berkeley og Hume hevdet begges subjektivitet.)
Kritikken blir at rasjonalismen fremhever de abstrakte ideer adskilt fra sanselige ting og på bekostning av dem, og slik fremmedgjør mennesket fra naturen ved å tenke naturen abstrahert i enkle og fattige begreper på mekanistisk vis. Denne kritikken beskriver også godt den kritikken som blir rasjonalismen innen økonomisk tenkning til del.
Innen samfunnsteori kan en dessuten si at rasjonalismen generellt har inntatt en normativ holdning; utfra visse ideelle grunnprinsipp gjelder det å utlede følgeriktig ytterligere viten om hvordan samfunnets innretning bør være. Denne normative tendens preger i høy grad også den rasjonalistisk pregete økonomiske tenkning motsatt hva den selv hevder. Den rasjonalistiske metode er også normativ på en annen måte ved at den tar utgangspunkt i enkeltaktøren: Dette utgangspunkt i enkeltaktøren og den påfølgende fokusering på handlingsmotivasjon er tilsynelatende utslag av kristen etikk og leder til den introspektive metode. Som vi skal se ligger forklaringen i forståelsen av tenkningen. Vi kan derfor si at epistemologien så langt jeg kan se gir oss det endelige utgangspunkt for økonomisk teori.
HISTORISK GJENNOMGANG AV DEN ØKONOMISKE RASJONALISMEN
DE FRANSKE RASJONALISTISKE FYSIOKRATER
De franske fysiokrater danner forløperen til den britiske liberalismen og er mest konsekvent fulgt av de mest ekstreme britiske rasjonalister som Senior. De mest skoledannende av disse rasjonalistene er de Tracy og Condillac. Inspirert av opplysningsfilosofien som sto særlig sterkt i Frankrike og dessuten av rasjonalismens grunnlegger René Descartes dannet de en formalistisk skole som senere fikk sin oppfølger i den matematiske Lausanne-skolen med Léon Walras og Vilfredo Pareto. Disse skal vi komme nærmere tilbake til i slutten av dette kapitlet.
Til dette kommer det at "Folkets store Masse sto lavt i Oplysning og Selvagtelse. De høiere Samfunslags Dannelse var enten klassisk eller fransk. Den herskende Philosophi var kosmopolitisk. Den Forestilling, at der gaves en for alle Folk og alle Tider fælles Naturret, havde ingen Plads for den Tanke at ethvert Folk egentlig burde danne en særskilt Stat med sin egen Styrelse og sine eiendommelige institutioner. Ogsaa Frihandelssystemet var i sin Grundtanke fiendtligt mod alle økonomiske Skranker mellem Nationene." Med denne internasjonale stemning var det åpenbart at en rasjonalistisk og liberalistisk sosialøkonomi hadde alle muligheter i verden til å få annerkjennelse.
DE BRITISKE RASJONALISTISKE LIBERALISTER
ADAM SMITH
Hverken Smith, Ricardo og Malthus utrykker ikke sine metodesyn eksplisitt, muligens fordi de anså dem som innlysende. Adam Smith anvender imidlertid svært ulike ressonementer; komparativ statikk i de første kapitler av "Wealth" og skotsk historisk metode i resten av boken samt i "Sentiments" -med økonomisk stadieteori hvor samtiden blir en blanding av foregående sådanne.
Smiths vitenskapsteori fra 1750 "Philosophical Enquiries", beskriver den Newtonske metode der en fastlegger ""certain principles, primary or proved, in the beginning, from whence we account for the several phenomena, connecting all together by the same chain." Given the pivotal role of sympathy for other human beeings in The Theory of Moral Sentiments and that of self-intersted behaviour in The Wealth of Nations, both of these books must be regarded as deliberate attempts to apply this Newtonian method first to ethics and then to economics."
Som vi skal komme til etterhvert er det bemerkelsesverdig at en her uttalt skiller etikk og økonomi som om de virkelig var mulige å skille. For mange forholder det seg jo snarere slik at det knapt finnes noe mer etisk infisert studieobjekt enn nettopp økonomi ettersom det har med makt og fordeling å gjøre. Å etablere dette skillet må bero på en annerledes og spesiell oppfattning av hva etikk og økonomi er.
Smith så imidlertid på vitenskapelige teorier som "imaginary machines" (som Popper) og nekter -på konvensjonalistisk vis utypisk for tiden, å se Newtons mekanikk som "sannheten". Aschehoug mener at han ikke så på lover som mer enn relativt gyldige, At hans induktive holdning står i sterk kontrast til Ricardos deduktive har derfor blitt trukket fram av flere økonomer siden, bl.a. av Leslie, O`Brien og dessuten av Blaug, som skriver at Smiths bruk av komparativ statikk vanligvis assosieres med Ricardo.
Det synes som om Blaug ikke har helt klart for seg hva Smith egentlig mener (noe kanskje Smith heller ikke viste). For eksempel hevder Blaug også at Marshall og Smith brukte mer empiri enn normalt innen den metodetradisjonen de regnes til. Smith hadde altså tatt opp i seg begge teori-tradisjoner, men senere rendyrket Ricardo det deduktive element. Ut fra et empirisk ståsted kan en si at dette førte til en beklagelig misforståelse: Smiths enorme status ble overført til hans etterfølgere som i stor grad glemte hans induktive, institusjonelle og historiske side. Dette førte til at flere enn "legitimt" tok parti for klassikerne mot de senere historister som sto i opposisjon til den klassiske rasjonalismen.
Imidlertid kan en utfra Smiths beskrivelse av den Newtonske metode, karakterisere dette i prinsippet som rasjonalistisk vitenskaps-forståelse og dermed i strid med den induktive holdningen Blaug, O`Brien, Aschehoug og Leslie tillegger Smith. Schumpeter skriver da også i en fotnote: "This is so important as to justify repetition: Smith`s work looks less "abstract" because it includes so much factual information that the specialized later works on economic theory did not include - but left for other specialized works to provide. But where he does not move within the orbit of economic theory, his reasoning is not less abstract than say, Ricardo`s. With the latter, "abstractness" shows more because he confines himself to topics of an "abstract" nature, and does not provide illustrative foliage, but that is all." At Smith bruker historisk metode som illustrasjon illustreres blant annet av at de kapitler som er preget av denne metode følger etter kapitlene med komparativ statikk.
DAVID RICARDO
Ricardos metodologi må en også lese mellom linjene annet enn i brevvekslingen med Malthus om metode. Han rendyrket -"imagined strong cases" som skulle belyse prinsipper i økonomien. Hans hang til å anvende disse høyst abstrakte modeller direkte på virkelighetens kompleksitet er "the Ricardian Vice". Han anså mange av økonomiens konklusjoner for å være "as certain as the principles of gravitation" og at økonomi er en vitenskap ikke pga sin metode men pga sikkerheten i dens konklusjoner.
Hans arbeide fra 1823 ble særlig i begynnelsen lite lest, men fikk umiddelbar innflytelse fordi det var som manna for opposisjonens krav og fordi nøkkelpersoner leste ham. Hans innflytelse varte i et halvt århundre i hvilket han dominerte britisk sosial-økonomi, -hvilket forøvrig Keynes så som en ulykke. Hans apell videre "lå i hans evne til å holde fast ved et vidt spekter av betydelige problem med en enkel analytisk modell som omfattet bare noen få strategiske variable og som etter noen enkle håndgrep ga dramatiske sluttninger av en klart praktisk natur. Kort sagt så var han den første til å mestre kunsten som senere ga Keynes suksess."
I hans skrifter finner vi få personer av kjøtt og blod, men desto flere marionetter i et sosialt, euklidsk, geometrisk dukke-teater som spiller roller og følger "atferdslover". Denne prinsipielle måten å tenke på finner vi igjen hos Marx.
Tilsvarende hans forhold til den deduktive metode så forsto han økonomiske lover strengere enn Smith og Malthus, og men tillegger dem ikke betydning annet enn som "Principles".
Som streng teoretiker og systematiker ligger Ricardo langt foran Smith, men Smith har langt flere håndgripelige alminneliggjøringer (vesentlige generaliseringer).
Smith overgår når det gjelder tanker om allokering av knappe ressuser, vekst og utvikling. Snarere enn å skape et verk av konkrete reultater så skapte Ricardo derimot selve den økonomiske teknikk, den spesielle tenke-metoden som fungerer som en analysemotor. Han skapte et abstraksjons-verktøy som avkler hverdagen dens utallige små avledninger slik at den underliggende mekanisme ligger naken og blir forstått.
Kort sagt kan en si at Ricardo kjennetegnes av sin systematiske logikk mens Smith og senere Malthus kjennetegnes ved sin sterke intuitive innsikt. Når Ricardos spådommer slo feil, var det hovedsaklig fordi han hadde en for mekanistisk materialistisk virkelighets-oppfattning.
THOMAS ROBERT MALTHUS
Malthus skepsis til Ricardos metodologi og hang til å vektlegge langtids virkninger hadde intet praktisk utslag, og han tenkte metodologisk likedan hevder Blaug.
Malthus har imidlertid æren for å innføre prinsippet om den avtakende avkastning, -og kritikken av Say`s lov eller sparings- og overproduksjonsproblemet, i den såkalte klassiske skole. Dessuten hevder Roll at han ser mer historisk relativt på de økonomiske lover, og denne historistiske og empiristiske tendensen blir sterkt utdypet med hans etterfølger i professor-stillingen Richard Jones. Aschehoug hevder at han ser økonomiske lover som tendenser. Dessuten trakk han i langt større grad inn etterpørsel i forklaring av prisdannelsen.
Totalt kan vi derfor si at Malthus ikke er et opplagt medlem av den rasjonalistiske skole, og i stor grad kritiserte denne. Hans empirisk orienterte kritikk ble i ettertid bare en understrømning i britisk sosialøkonomi, og fikk, ifølge Roll, ikke vind i seilene før med J.M.Keynes.
SENIOR
I den kommende periode ble gyldigheten av det ricardianske system intenst diskutert, og hans elever James Mill og John Mcculloch identifiserte det med økonomisk teori. John Stuart Mill og Senior så behovet for å formulere prinsipper som styrte undersøkelsene til de politiske økonomene.
Senior hevder som den første skillet mellom sikker (positive) vitenskap og den normative økonomiske kunst.
Han gir også den første eksplisitte formulering av at vitenskapelig økonomi "rests essentially on "a very few general conclusions, which are the result of observation, or consciousness, and which almost every man, as soon as he hears them, admits, as familiar to his thoughts," from which conclusions are then drawn that hold true only in the absense of "particular disturbing causes"."
JOHN STUART MILL
Den tidlige Mill var preget av sin far James Mill og dermed av sin oppdragelser innen det deduktive forestilling av økonomisk teori. Den eldre Mill -som bl.a. er preget av Comtes positivisme, er mindre kjent, men ble en stor inspirator for den britiske historisme spesielt da av hovedmannen Leslie.
Mill er mer oppmerksom på bekreftelses-problemet enn Senior, men karakteriserer økonomi i tysk- og Seniors stil som en "mental science" som er opptatt av menneskelige motiver og handlingsmåter i det økonomiske liv. Begrepet "Economic Man" ble født i den følgende passasje: Politisk økonomi "makes entire abstraction of every other human passion or motive; except those which may be regarded as perpetually antagonizing priciples to the desire of wealth, namely, aversion to labour, and the desire of the present enjoyment of costly indulgences. ...Economy consideres mankind as occupied solely in aquiring and consuming wealth; and aimes at showing what is the course of action ... checked by the two perpetual countermotives ...
Not that any political economist was ever so absurd as to suppose that mankind are really thus constituted, but because this is the mode in which science must necessarily proceed. When an effect depends upon a concurrence of causes, those causes must be studied one at a time, and their laws separately investigated, ... Only in a few of the most striking cases (such as the principle of population) are these corrections (impulser av andre slag) interpolated into the expositions of Politcal Economy itself, the strictness of purely scientific arrangement beeing thereby somewhat departed from, for the sake of practical utility."
Dette siste er jo en innrømmelse fra Mill av at den rasjonalistiske metode ikke er helt vanntett som prinsipp.
I Mills versjon abstraherer politisk økonomi først pengemotivert handling og dernest handling motivert av impulser av andre slag.
Hans teori er om "fictional man" som han fremhever bare dreier seg om en side av menneskelig handling. Derfor tillater han som nevnt den Ricardianske grunnsten, nemlig den Malthusianske befolkningslæres "natural passion to procreation" og hva dette innebærer av "irrational passion", selv om dette i høy grad strider mot den Smithske tendens "to exert himself in bettering his condition" og det dette innebærer av syn på mennesket som kalkulerende økonomisk agent. Imidlertid forholder hverken Senior eller Mill "Economic Man" til ikke-monetære arbeidsmotiver slik Smith gjorde, og forenklet dermed spørsmålet om Economic Man`s motiver og hvilke argument som skal inngå i nyttefunksjonen.
Som vi ser er både Mill og Smith opptatt av en forestilling av det økonomiske menneske som et biologisk vesen enten det nå gjelder å forbedre sine materielle vilkår gjennom handel og produksjon eller det gjelder å forverre dem ved å avle barn -som motsatt hva mange økonomer inklusive Balug tror, er rasjonelt i økonomisk forstand når en betrakter barns funksjon som "pensjonskasse". Det etiske individ har for dem intet med økonomi å gjøre.
J.S.Mill karakteriserer politisk økonomi som "essentially an abstract science" som anvender "the method apriori" i kontrast til en aposteriorisk metode: "By the method a posteriori we mean that which requires, as the basis of its conclusions, not experience merely, but specific experience. By the method a priori we mean (what has commonly been meant) reasoning from an assumed hypothesis"
Blaug kommenterer Mill slik: "The hypothesis of economic man therefore is grouded on a kind of experience, namely introspection and the observation of fellow men, but it is not derived from specific observations or concrete events. Since the hypothesis is an assumption, it might be totally "without foundation in fact," and in this sense it may be said that "The conclusions of Political Economy, consequently, like those of geometry, are only true, as the common phrase is, in the abstract, that is, they are only true under certain suppositions"(pp.325-326). Thus by the science of political economy, Mill means a body of deductive analysis, resting on assumed psychological premises, and abstracting, even in respect of these premises, from all noneconomic aspects of human behaviour." Blaug (65) siterer igjen Mill: ""When the principles of political economy are to be applied to a particular case, then it is necessary to take into account all the individual circumstances of that case; ... called disturbing causes. ... The disturbing causes have their laws, ..and ... the disturbance may be predicted a priori," (sic!!!, AMD) It is because of these disturbing causes that "the mere political economist, he who has studied no science but Political Economy, if he attempt to apply his science to practice, will fail". Pga vanskeligheten med å gjennomføre kontrollerte eksperimenter er den blandede induktiv-deduktive metode a priori den eneste "legitimate mode of philosophical investigation in the moral sciences".
Dette siste virker jo underlig på bakgrunn av at introspeksjon og a priori tenkning kan gi oss viten både om hypotese og forstyrrende årsaker. Mill innrømmer altså nok en gang den rasjonalistiske metodes utilstrekkelighet.
Den spesielt induktive metode a posteriori kommer ifølge Mill til sin rett "not as a means of discovering truth, but of verifying it" ved å vise oss de forstyrrende forhold som gjør at teorien ikke gir korrekte prediksjoner, men avviker fra faktiske forhold. Disse avvik viser ikke at teorien er feil og må avvises, men bare at den er "insufficent"
Slik er disse økonomiske lover ikke helt bestemte, men ettersom forstyrrende forhold opptrer i virkeligheten er de bare tendens-lover. Ceteris paribus betingelsen i moderne økonomi henviser til dette forhold at loven holder -så lenge ikke forstyrrende forhold kompliserer fenomenet- -ceteris paribus. I naturvitenskapene har hjelpehypoteser samme funksjonen. I samfunnsvitenskapene fungerer ceteris paribus betingelsen som et slag kallenavn for alt ukjent, og hvis dette spesifiseres så er dette i stor grad bare mulig i kvalitative former. Problemet ifølge Blaug (67), er at vi liksom i naturvitenskapene må begrense bruken av hjelpehypoteser likeledes i samfunnsvitenskapene må begrense betydningen av ceteris paribus betingelsen for å oppnå en prediksjon som dermed ikke er tom og dermed lar seg falsifisere.
I Mills bok "System of Logic" priser han induktiv logikk i vitenskap og matematikk, og nedvurderer deduktiv logikk ("ratiocination") og dermed tiltro til intuisjon eller Kants syntetiske apriori påstander. Imidlertid mener han induktiv logikk er gagnløs i "moral sciences": Hans fire induktive metoder; samsvar, forskjell, rest og samvariasjon kan ikke anvendes i de sosiale vitenskaper fordi så mange krefter samvirker her, sammenblandingen av ulike virkninger og umuligheten i å foreta kontrollerte eksperimenter.
Her må en isteden må bruke 1) abstrakt geometrisk-, 2) fysisk konkret deduktiv- eller 3) historisk omvendt-deduktiv metode. Av disse er den første bare anvendelig ved enkeltstående årsaker, den tredje søker å etablere historiske lover basert på universelle lover om den menneskelige natur, mens den andre praktiseres i politisk økonomi og astronomi. Hans lovprisning av induktiv metode for naturvitenskapene og anbefaling av deduktiv metode for sosialvitenskapene samtidig med hans forsvar for metodologisk monisme og positiv (imots. til normativ) analyse er god grunn til å gjøre enhver forvirret om hans syn på sosialvitenskapenes filosofi. Etterfølgerne påpeker ikke denne motsetning, men William Whewell og Stanley Jevons hevdet den hypotetisk deduktive forklaringsmodell i direkte motsetning til Mill. Whewell inspireres av Kant istedetfor Hume, og Jevons hevdet mot Mill at induksjon ikke var en logisk sluttningsform, men bare var "the marriage between hypothesis and experiment".
Selv om statistiske bevis i løpet av 1830-40 årene hadde falsifisert de viktigste Ricardianske forutsigelser mener Blaug at Mill likevel forfektet kritikkløst det Ricardianske system ved hjelp av immuniserende strategier som å tømme teoriene for innhold ved hjelp av ceteris paribus betingelsen. Ricardos tendens-påstander var ment som betingede forutsigelser, og hans holdning var ikke verifikasjonistisk. Blaug hevder at Mill overtok, men klargjorde Ricardos metodologi, dermed går han åpenbart i surr når han så påstår at Mill ikke er prediksjonist, men verifikasjonist, -i motsetning til Ricardo...
Blaug konkuderer at "Mill, sammen med alle økonomer i den klassiske tradisjon baserte seg grunnleggende på antakelsene i sin vurdering av gyldighet, mens moderne økonomer, som vi skal se baserer seg på prediksjoner." Deres overforenklede antakelser ledet nødvendigvis til overforenklede forutsigelser. Deres prøving var av teorienes anvendelighet og gikk aldri på teorienes gyldighet som var sanne a priori pga antakelsenes karakter.
Motsatt Blaug skriver Schumpeter følgende om Mill: "Several critics have held that Mill`s position in the latter differed from that he had taken in the essay. This is a misunderstanding. The essay deals with the methodological aspects of "political economy" in the sense of economic theory. The passages in the Logic deal with the methodology of a much wider sector og the social sciences, mainly with what is called economic sociology in this book. The epistemological situations in the two fields differ substantially, and there is no contradiction of prescribing "deductive" methods for the one and "inductive" (or "inverse deductive") methods for the other. The chief reason for this is that economic theory, owing to its quantitative character, admits of systematic elaboration to a much greater extent than does the analytic aparatus of any other social science."
Denne uttalelsen fra Schumpeter avslører muligens Mill og i hvertfall Schumpetermed hensyn til hva de ser som fagets formål. Økonomisk vekst og effektivitet kan delvis kvantifiseres, mens det med velvære og moralsk standard stiller seg annerledes.
JOHN ELLIOT CAIRNES
50-60 år etter Ricardo var Cairnes enda mer påståelig enn Mill i at økonomiske teorier ikke kan tilbakevises ved en enkel sammenlikning av deres implikasjoner og fakta. (men ifølge Hammond derimot legger han mer vekt på empiri enn Mill) Økonomi er for ham en hypotetisk deduktiv vitenskap hvis konklusjoner "will correspond with facts only in the absense of disturbing causes, which is in other words, to say that they represent not positive but hypothetical truths".
Det er intet hypotetisk med premissene i politisk økonomi, fordi disse er basert på "indubitable facts of human nature and the world" slik at en har en fordel sammenliknet med de fysiske vitenskaper i og med at "The economist starts with a knowledge of ultimate causes" og derfor "can conduct thought experiments in his mind" såvel som fysiske eksperiment. Det hypotetiske i politisk økonomi ligger i at forutsigelser alltid er betingede idet de er underlagt ceteris paribus betingelsen slik at de er tendens påstander.
Økonomiske lover kan derfor bare tilbakevises ved å vise at antakelsene er urealistiske, eller ved å vise logisk inkonsistens. Feilslåtte forutsigelser kan ifølge Cairnes (og forøvrig Popper) ikke tilbakevise en teori, særlig ettersom bare kvalitative forutsigelser er mulig i økonomi. Slik hevdet Cairnes -mot deler av historistene og delvis mot Mill (den eldre), en mer kritisk holdning til bruken av statistikk altså tildels en mer anti-positivistisk holdning.
Hos Senior, den tidlige Mill og Cairnes er verifikasjon ikke en prøving av en teoris sannhetsstatus, men det er en fastlegging av anvendelses-grensene til åpenbart sanne teorier. Avvik mellom fakta og teori avslører "støy" -forstyrrende forhold og dermed i hvilken grad teorien har vært feil anvendt, men teorien selv er fremdeles sann.
JOHN NEVILLE KEYNES
J.N.Keynes søker å gjøre denne tradisjonen mer akseptabel overfor kritikken fra den tyske historiske skolen for eksempel Schmoller, ved å peke på at selv à priori metoden begynner og slutter med empirisk observasjon. Induksjon har hos J.N.Keynes en dobbelmening idet "inductive determination of premisses" involverer en annen art logisk operasjon en "the inductive verification of conclusions".
Blaug tviler på at O`Briens kontrastering av den deduktive skolen med en annen induktivistisk representert ved Hume, Smith, Say og McCulloch vil tåle kritisk granskning, og Smiths generelle tanker om metode såvel som Schumpeter utsagn om dette støtter Blaug her. En annen sak er at økonomer slik Schumpeter påpeker, i sin praksis kan ta større hensyn til empiri enn den tradisjonen de eksplisitt tilslutter seg, slik som for eksempel Smith og Marshall.
J.N.Keynes oppsummerer den deduktive skolen i fem teser:
1) Skille mellom positiv vitenskap og normativ kunst.
2) Økonomisk forhold kan kan i en viss grad isoleres fra andre sosiale fenomen.
3) Som startpunkt er induktiv metode upassende.
4) Den rette prosedyre er den a prioriske: start med få og uunnværlige fakta om den menneskelige natur sett i sammenheng med fysiske egenskaper til jorda og mennesket.
5) Economic Man er en abstraksjon slik at "political economy is a science of tendencies only, not of matters of facts."
Dessuten kan en 6. tese tilføyes pga Mill, Cairnes og Bagehots arbeid:
6) Sammenlikning med observerte fakta er en prøving av de deduktivt etablerte konklusjonene og muliggjør en etablering av grensene for anvendelsen av dem.
Hans oppsummering av den historiske skolens standpunkt er enda mer kortfattet: Den har et "ethical, realistic and inductive view" og benekter alle disse tesene til Senior-Mill-Cairnes tradisjonen, og er dessuten mer positivt innstillt til statlig innblanding i økonomien. Grunnstriden i denne Methodenstreit er ifølge Blaug om hva som er det viktigste og mest interessante studieområde; prissetting og allokering eller den brede utvikling og endring av nasjonale økonomier og industrier.
Blaug har forsåvidt rett i dette, men han gir her uttrykk mer for konsekvensene enn av motivene bak metode-striden. Han har lagt lite vekt på denne metode-striden i sin bok om metodologiens historie på tross av at det ettter manges mening er den grundigste og mest vesentligste metodedebatt som har forekommet innen økonomisk teori, og det har han følgelig blitt kritisert grundig for i flere anmeldelser.
Blaug kritiserer (i karakteristisk Popperiansk- og empirisk orientert ånd) at spørsmålet om: manglende interpersonlig prøvbarhet av introspeksjon gjorde den uegnet som en empirisk startpunkt for økonomiske resonnement, aldri dukket opp hos J.N.Keynes eller i denne tradisjonen. Heller ikke brydde en seg om å prøve loven om avtakende avkastning slik tyske agronomer og von Thünen hadde gjort. Likevel kan en ikke si at de klassiske økonomer tok sine antakelser ut av lufta uten å kreve realisme.
J.N.Keynes liksom den klassiske og nyklassiske tradisjon ser Economic Man som en abstraksjon av "real man" ikke av "fictional man". Mill så dette som en forenkling, mens Senior lå nærmere det moderne syn i sitt syn på dette som bare en påstand om rasjonalitet, -en antakelse om betinget maksimerings-atferd. Cairnes fulgte Mill. Siden den gang har Economic Man blitt karakterisert som henholdsvis et aksiom, en a priori sannhet, en selv-innlysende påstand, en brukbar forestilling, en ideal-type, en forståelses konstruksjon, et ubestridelig erfaringsfaktum, og en typisk menneskelig atferdsmønster under kapitalismen. Jevons ser economic man som det virkelige og hele mennesket.
J.N.Keynes hevder sterkt Economic Mans realisme idet egoisme dominerer altruisme under nåværende forhold. Grunnantakelsene i økonomi er ikke tilfeldige og har ikke "som om" karakter. Han hadde altså et realistisk ontologisk forhold til teori: Selv om en forstiller seg krefter som virker under forenklede forhold, så er de likevel sanne krefter som dominerer i den økonomiske verden hevder han. Til forsvar for dette viser han bare til kausal empirisme slik at avvik fra Economic Man bare er unntak fra regelen. Selv om han med Mill hevder at vi bare kan vurdere realismen i antakelsene ved å verifisere forutsigelsene så mener Blaug at han vrir seg unna ved å si "we may have independent grounds for believing that our premisses correspond with the facts ... indispite of the fact that there is difficulty in obtaining explisit verification" og vi må ikke "consider theories overthrown, because instances of their operation are not patent to observation"
Sannsynligvis inspirert av Marshall hevder han at økonomisk teori ikke kan forvente å gi direkte forutsigelser, men snarere er en "engine of analysis" som skal brukes i samband med detalj-undersøkelse av passende "forstyrrende årsaker".
Ifølge Blaug viser han likevel ikke til en eneste bruk av statistiske prøver for å løse økonomiske kontroverser, slik at en står tilbake med det inntrykk at siden antakelsene generellt er sanne så er forutsigelsene det generellt også. Og når de ikke er det vil en sømfaring av fakta alltid vise noen (ad hoc) forstyrrende forhold eller "støy" som får bære skylden for avviket. Vi ser dermed at til syvende og sist er den "formidlende" rolle J.N.Keynes har blitt tillagt ikke reell; også han er en ekte rasjonalist i og med sin tiltro til introspektiv aksiomatikk og deduksjon uten den tiltro til empiri som for eksempel den norske rasjonalisten Jæger innrømmer.
MARGINALISTENE:
Marginalismen tilførte økonomisk tenkning to vesentlige elementer; en subjektivistisk vending i verditeorien med økt vekt på etterspørsel istedetfor den tidligere ensidige vekt på produksjonskostnader. Dernest gjorde en rendyrking av det "økonomiske motiv" det mulig å skille mellom ren teori og anvendelse av teorien. Dette førte til en ytterligere formalisering av økonomisk teori.
Dette skillet som skulle gjøre økonomisk teori mer "vitenskapelig" iom større verdifrihet var ironisk nok nettopp ikke verdifri pga sin ensidige fokusering på en type u-etisk og sterkt verdiladet handlingsmotivasjon, og nettopp denne ensidighet gjorde denne type teori mindre empirisk basert og istedet normativ -og som indikert direkte u-etisk normativ.
Bo Gustafson skriver følgende om overgangen fra klassikerne: "Skillnaderna mellan den klassiska -för att inte tala om den marxistiska- och den marginalistiska teorin kunde inte vara större. Trots likheter på många punkter rörde det sig i själva verket om två olika sätt att betrakta den ökonomiska verkligheten. Klassikerna och Marx var väsentligen upptagna av att blottlegga den ekonomiska verklighetens struktur och dynamisk, medan marginalisterna väsentligen undersökte betingelserna för individernas rationella handlande på det ekonomiska området. Klassikernas och Marx`s teori gjorde verkligen skäl för det gamla namnet "politisk ekonomi" medan marginalisternas teorier skulle kunne kallas" rationell handlingsteori"." Og vi kan tilføye: normativ.
Mjøseth skriver at "Kjernen i den "marginalistiske revolusjon" var å erstatte det klassiske "objektive" verdibegrepet med grensenytte-begrepet. Andre elementer hos klassikerne søkte man imidlertid å videreføre, ... Begrepet om et nettoprodukt og om fordelingen av dette mister karakteren av et problem, mens det for klassikerne hadde vært et fundamentalt problem." Imidlertid blir akkumulasjons-problemet en erstattning for fordelingsproblemet; større kake istedenfor likere delt kake: Pareto(effektivitets)løsningen.
Forklaringen på oppkomsten av denne retning har mange fasetter som bl.a. Mjøseth, Gustafson og også F.Sejersted beskriver. Om dette skal vi bare nevne at verdilæren hos klassikerne var blitt politisk betent, -og ble videreført av radikale ricardianere som for eksempel Marx. Vi skal her istedet konsentrere oss om metode-spørsmålene.
På dette området utgjør ikke marginalismen tilsynelatende noen revolusjon, men er som Mjøseth skriver en videreføring av klassikerne, for eksempel tok Marshall helt etter Mills metodelære ifølge noen beskrivelser. Dette er vel grunnen til at Blaug knapt har nevnt marginalistene i sin metodebok, men stort sett har nøyd seg med rasjonalismen (klassikerne) og positivismen (økonometrien).
Imidlertid legger den subjektivistiske vendingen og det skarpere skillet mellom teori og praktisk økonomi grunnen for en sterk økning i abstraksjon og deduksjon, -både kvalitativ og kvantitativ, spesielt av konsumteorien. Marginalismen hadde "multiple methodological consequences. The main proposition -the striving for maximation of preferences (profit in the capitalist enterprise, utility in the household)- had been generalized, and provided the foundation for an artificial theoretical construction, built up by deduction. Economics was finally identified with a general theory of efficient execution (i.e. praxiology) in the works of two eminent contemporary representatives of the subjectivist school.": Lionel Robbins og Ludvig von Mises. "In both cases, economics is the "formal logic of rational choice" of economic agents. The implisit assumption is that the general market equilibrium occurs spontaneously out of the unrestricted endevours of individuals to maximize their preferences.
There was no empirical foundation of this pattern of economic thinking, current among academic economists before the great depresion, but it was nevertheless confronted with reality. The masses of the unemployed and the idle productive facilities during the depression made many economists realize that major economic problems had beeen excluded from orthodox theory, and that their micro-instruments of the "logic of choice" were completely inadequate to tackle the problems society then faced. The Keynes revolution emerged...." Denne økte vekt på deduksjon var mulig gjennom
Marginalismen innebærer altså ingen metodologisk revolusjon, men en kraftig forsterkning av formaliseringen av denne vitenskapen. Som nevnt en tendens som har vært tilstede allerede fra før Smith av, videre med Ricardo og ikke minst med Senior og Cairnes. Ettersom tiden går blir en altså seg stadig mer bevisst sitt teoretiske ståsted og prinsipp. Dette avtvinger flere steder en reaksjon som dog til slutt gir tapt; historismen, spesielt i Tyskland.
På den annen side opponerte også økonomer innen "mainstream" mot formaliserings-tendensen; for eksempel Mill og Cairnes mot Jevons ytterligere formalisering -i form av kvantifisering (matematisering og bruk av statistikk), av fagets metode (se Schabas 1985). Den franske matematisk orienterte skole i særdeleshet med Walras, Pareto sto for en ytterligere formalisering i tradisjonen fra Descartes.
Blant marginalistene fikk kvantifiseringen delvis motbør av Mengers og Marshall etterfølgere i Böhm-Bawerk, den ny-østerikske skolen med von Mises og Hayek, samt Knight, Robbins og Keynes.(se Blaug)
Denne matematiske tradisjon med aner hos bl.a. Gossen og Cournot (1838) annerkjente knapt Menger og faktisk heller ikke Jevons som vitenskaplige idet deres matematiske evner sto langt tilbake for de franske.
CARL MENGER:
Mengers syn på sosialøkonomi er rasjonalistisk. I tråd med denne tradisjonen er empiri bare et tillegg til teoriens kjerne som er basert på introspeksjon, og handlings-teorien er derfor normativ. Videre er vitenskaplig aktivitet analyserende i tradisjonen fra Descartes; dvs at en tar utgangspunkt i virkelighetens enkleste elementer. Menger mente at sosialøkonomi som andre vitenskaper skal generalisere og derfor abstrahere. Han så intet metodologisk skille mellom human og naturfag på dette område. Han mente derfor at teori ikke skulle være beskrivende for enkelt-tilfeller slik som historie.
TEORI VS HISTORISK BESKRIVELSE
Hanisch skriver følgende om Mengers stilling i metodestriden: "Menger sto her i en noe paradoksal situsjon. Han hadde selv i sin Gründsätze rettet skarp kritikk mot klassikerne, men nå finner han på en rekke punkter å måtte forsvare dem mot (hva han oppfatter som) misforståelser og uetterretteligheter hos historikerne. ... Menger forsøkte ikke i særlig grad å redusere historikernes betydning. Tverimot understreker han gang på gang at de har utført en uvurderlig vitenskaplig innsats. Innvendingen mot dem er at de ikke skjønner forskjellen mellom økonomisk historieskrivning og teoretisk økonomi, mer generelt mellom historie på den ene siden og teori på den andre.": mellom det individuelle konkrete og det almene. Han mener at "De historiske vitenskapene har som oppgave å beskrive, og forklare utviklingen av enkelte mennesker, institusjoner, nasjoner etc. De teoretiske vitenskaper derimot abstraherer fra det spesifikke for å finne fellestrekkene eller typene. Menger betrakter betydningen av det konkrete og det individuelle som selvinnlysende, men bruker en del tid på å forklare hvorfor det også er viktig å studere typene. Han sier herunder at teori i høy grad er viktig for forståelsen av det konkrete."
Det virker som om Menger her forestiller seg økonomisk teori helt paralellt med teori i naturvitenskapene, og ikke spør seg om det er noen forskjell, videre at historie er teori anvendt på virkeligheten; ettersom historisk vitenskap skal forklare utviklingen av det enkelte og -som nevnt, samtidig at "teori i høy grad er viktig for forståelsen av det konkrete.". Når Menger hevdet at abstraksjon er en sentral del av vitenskapelig praksis, så er det også viktig å skjelne mellom ulike typer abstraksjon. Hva en abstraherer eller reduserer virkeligheten til i teorien, avhenger sentralt av hva en ser som det vesentlige i virkeligheten.
Daniel Fusfeld kommer inn på det samme tema når han skriver om die Methodenstreit:
"In addition to economic method, academic freedom and the role of the state were at issue.
On the basic issue of the place of theory and empirical studies in economics, Menger and Schmoller agreed that both were necessary. They disagreed, however, on the emphasis to be placed on each and their role in the development of conclusions. Menger argued that "pure" economics based on assumptions of wide and perhabs univeral generality, could be developed through correct logical analysis to arrive at conclusions of equally broad applicability and usefulness. Propositions based on empirical data, however, would be correct only for the limited data on which they were based. Since empirical data were always partial, as well as bounded by time and space, the conclusions drawn from them must be both problematic and of limited generality. Correct and general propositions could be derived through rigorous logic from assumption not bounded by time, space or special circumstance, however.
Empirical studies entered Menger`s method in two ways. First they could be used to verify or illustrate the results of theoretic inquiry. Second they were necessary when theoretic principles were applied to specific instances or policy problems. Empirical studies were required to define the situation to which theoretic principles were applied, and to delimit the applicability of the conclusions. Data acted as a bridge between the principles of pure economics and the policy problems of applied economics. Indeed, Menger warned against application of pure theory to applied problems without thorough empirical studies.
Schmoller also advocated use of both empirical studies and theory, but in a different combination." (se avsnitt om S.)
Mengers forhold til empiri er slik ganske typisk rasjonalistisk i at empiri aldri er kjernen i undersøkelsen, men bare et tillegg som skal verifisere, illustrere eller vise anvendbarheten av hva en har kommet fram til gjennom introspeksjon.
Willy Meyer utdyper Mengers forståelse av teori i en artikkel i Methodus, der han hevder at mens klassikerne anså at sine antakelser om maksimerende individer bare gjaldt de kapitalistiske institusjoner "so that the propositions could not hold true for other historical epochs. Menger had the vision of a general economic theory whose validity is independent of space and time. The basic elements of this theory had to be exact types and exact relations. ... empirical knowledge is unable to provide an understanding of basic factors and mechanisms in the economy. As in the natural sciences one has to look for universal laws in order to explain the observable phenomena. Put in a modern language: Menger defended economic theory against the demand for realism in economics by pointing to the essential goal of science: the explanation of all important and interesting observations on the basis of universal laws which -as it stands- usually refer to unobservable (or badly observable) parts of reality. But what are the relationship of Menger`s exact types and exact relations to reality? Are these types and relations realistic descriptions of economic reality? And if not: How is it possible to explain the factual behaviour of economic agents and economic systems with "unreal" economic models. Menger`s solution of this methodological problem is not quite satisfactory. ... if economics is to have any explanatory power at all, then one cannot defend the methodological rule -as Menger seems to do- that empirical observations can never disprove a theoretical statement." Dermed er han helt på tvers av den vitenskaplige tradisjon fra Aristoteles av. Meyer vurderer så forskjellige tolkninger av Mengers teorier: 1: en logisk konsistent teori om en fantasiverden er ubrukelig. 2: teorien som idealtype utelukker lovformulering. 3: teorien som beskrivelse av en ideal-situasjon gir oss derimot en forklaring i prinsippet.
Imidlertid antar han forhold som ikke overensstemmer med en strikt naturvitenskaplig fortolkning av hans metode. "Menger assumes strict interested and economically efficient (rational) behaviour on the side of the actors involved (exact type of economic action). This assumption is not a (natural) law of behaviour as Menger correctly observed. Therefore the deductions of economic theory cannot claim the status of (factual) laws of the economy, but are (normative) laws of the economy (Gesetze der Wirtschaftlichkeit). As it not possible to explain empirical events by normative laws (or rules of conduct) alone, i.e. without a law that explains why the actors follow those normative rules, Menger`s theory is useles (or incomplete) for the explanation of economic events."
Men vi har ifølge Meyer to muligheter idag: 1: akseptere at Menger feilet i å vise at økonomi kan være eksakt som naturvitenskap og dermed akseptere Weber: "economic theory as the most advanced outcome of the method of ideal types in social science; (2) to aknowledge that economic theory is incomplete; we do need at least additonal hypotheses that state under which conditions" en kan vente seg at aktørene oppfører seg ifølge "the "laws of economy". The modern theory of rational choice and the modern theory of property rights are steps in this direction but are yet insufficient for an adequate explanation of the bewildering facts of the economy. Anyway, anyone who follows Menger`s goal cannot but accept my interpretation."
Om vi ikke aksepterer skillet mellom human- og natur-vitenskap og derfor ikke følger Weber, så er vi altså ifølge Meyer nødt til å gjøre teorien mer realistisk.......
I tillegg til hans metodologi om eksakt økonomisk teori forslo Menger et grunnlag en ikke-funksjonalistisk institusjonsteori. -Ideer han fikk fra den rettshistoriske skolen med Savigny og Eichhorn som forøvrig er hovedinspirasjonskilden til den historiske skole.
Avsluttningsvis hevder Meyer at "The fact that due to the complexities of social life we can get, in practice, only explanations in principle does not reduce the fruitfulnes of this program for social science because there is no acceptable alternative." For å komme til en slik konklusjon må Meyer åpenbart ha akseptert Mengers mål for vitenskaplighet, slik at for eksempel historismens og institusjonalismens mindre eksakte og mer relativistiske former ikke tiltaler.
ATOMISME OG SPESIALISERING
Menger oppfatter historismen som en metodologisk okkupasjon og landsfordrivelse av analystiske enkeltvitenskaper til fordel for en syntetisk beskrivende virksomhet:
Mjøseth skriver følgende: "Det avgjørende ankepunkt mot den historiske skolen var at den visket ut skillelinjene mellom de forskjellige samfunnsvitenskapene ved å opphøye deskriptiv eller i høyden induktiv økonomisk historie til fundamentet for all samfunnsvitenskap. En undersøkelse av skillelinjene måtte derfor være grunnlaget for en kritikk av den historiske skolen, og det var dette Menger forsøkte seg på i sine Untersuchungen fra 1883.
Ifølge Menger har hver vitenskap sitt spesielle vitenskapelige "Ziel" eller oppgave. Sett i forhold til den teoretiske økonomiske vitenskapen skal historie og statistikk bare være hjelpemidler med beskrivende oppgaver. Atskilt fra dette finnes det også "praktiske" avdelinger av vitenskapene, disse skal gi "Grundsätze" og "maksimer" for praktiske inngrep i økonomien, statshusholdningen, finansene osv.
-Schmoller og den historiske skole blander alt dette sammen. Menger understreker at han setter pris på den historiske skolens innsats som historikere. Det er først når de hevder å bedrive "økonomi" at de må kritiseres: deres "feiltakelse" er troen på at historiens beskrivende oppgaver også er den teoretiske økonomiens oppgave. ... Enhver eksakt vitenskap må ifølge Menger benytte seg av "isolasjon" for å få fram virkelighetens "enkleste elementer". Det isolerte, nyttemaksimerende individ er det "enkleste" element ved fenomenenes "økonomiske side", og på dette plan formuleres økonomiens lover (om grensenytte, osv.), bl.a. på basis av psykologiens lover om individuelle behov og motivasjoner. Den økonomiske vitenskapen gir ingen fullstendig beskrivelse av virkeligheten, det får man ifølge Menger bare dersom man bringer sammen alle de "eksakte vitenskapenes" kunnskap om lovene i alle ting. Menger synes altså å anse "concrete empirical phenomena as being composed of elements belonging to different spheres or realms each of which is governed by laws of its own."
Til forskjell fra dette hevder Schmoller at det er umulig å skille menneskets nyttemaksimerende streben fra andre handlingsmotiver, f.eks. slike som følger av dets forhold til staten, retten og religionen. Schmoller angriper Menger for å terpe på en kunstig vitenskapelig arbeidsdeling. Mennesket må gripes i sin helhet og derfor motsetter Schmoller seg et skille mellom deskriptiv og teoretisk vitenskap. ....
Metodestriden markerte altså både et sammenstøt mellom forskjellige virkelighetsoppfattninger, og en uenighet om hvilken retning en reform av den politiske økonomien burde ta. Den historiske skole mener at eneste gangbare vei er en nærmere utforskning av den økonomiske historien, en forsert akkumulasjon av historisk og statistisk materiale. Menger avviste dette som "historisk-statistisk Kleinmalerei".
Her er det flere forhold å peke på:
At det enkleste element skulle være det nyttemaksimerende individ basert på behov og motivasjon gir oss et inntrykk av hva Menger ser som det sentrale i mennesket og dermed det økonomiske system. Vi står overfor et sensualistisk individ løsrevet fra sine sosiale- og ikke minst meningsfyllte omgivelser. Uten at en PRIMÆRT (sic!!!) trekker inn kultur, moral og kommunikasjon står en i sannhet tilbake med et svært så innskrenket forståelse av menneske og økonomi som vil gi vidt forskjellige konklusjoner på atskillige felter som for eksempel innen metode og praktisk politikk.
Vi står dessuten overfor en spesiell forståelse av hva vitenskapelig aktivitet er. Liksom Pareto (se under) og den rasjonalistiske tradisjon fra Descartes, men ikke Kant, forestiller en seg dette som analytisk og ikke syntetiserende virksomhet. Istedet for å finne sammenhenger i virkeligheten skal en finne de enkleste elementer virkeligheten består av. Det dreier seg derfor om to ulike syn på det vi tidligere var inne på: intuisjonen som vitenskapens grunnlag. Den tidlige rasjonalismen hadde et formalistisk syn, mens alternativet er et mer åpent, spontant og "flytende" oppfattning av intuisjonen der en ser helheten som det rette objekt for intuisjonen istedet for de elementære deler. Dette skal vi komme tilbake til.
Sitatet fra Thomas Burger peker dermed også på at en atomistisk samfunnsforståelse ligger til grunn for oppfattningen av arbeidsdelingen mellom de enkelte fagvitenskapene. Jeg repeterer noen påstander: historistenes ""feiltakelse" er troen på at historiens beskrivende oppgaver også er den teoretiske økonomiens oppgave. ... Enhver eksakt vitenskap må ifølge Menger benytte seg av "isolasjon" for å få fram virkelighetens "enkleste elementer" "den økonomiske vitenskapen gir ingen fullstendig beskrivelse av virkeligheten, det får man ifølge Menger bare dersom man bringer sammen alle de "eksakte vitenskapenes" kunnskap om lovene i alle ting."
Som nevnt under (i kommentar til Pareto) kan en spørre seg når dette skal skje? Det er jo nettopp denne samføringen av ulike beveggrunner, motiv som er det store problemet i økonomi, men det unngår Menger å ta stilling til ettersom han vil skyte det ut i det fjerne. Han gjør det med andre ord farlig lett for seg og sin disiplin. Roscher behandlet dette problemet 50 år tidligere: "The abstraction ... must pass as an indispenable stage in the preparatory labors of political economists. ... But it should never be lost sight of, that such a one is only an abstraction after all, for which, not only in the transition to practice, but even in finished theory, we must turn to the infinite variety of real life (Principles,pp.104-105)." Liksom mange rasjonalister så skjelner imidlertid Roscher og Hildebrand mellom teori og politisk anvendt teori.
Hanisch skriver at "Menger på sin side er utpreget sarkastisk overfor de historiske økonomer som tar avstand fra naturlover i sosialvitenskapene, men som selv "nicht nur Entwiclungsgesetze annerkennen, sonderen denselben bisweilen sogar den Character von "Naturgesetzen" vindiciren", som altså selv fremsetter utviklingslover med naturvitenskaplig status." Denne kritikken fra Menger dekker ikke alle historistene, og spesielt ikke de mer rendyrkede historistene ettersom for eksempel Knies har den samme kritikken av Hildebrand. Kritikken passer derimot godt på Comte og positivismen, og dermed ser vi en generell tendens som vi også skal finne bl.a. hos Jæger i Norge til ikke å evne å skille mellom historisme og positivisme.
ORGANISKE ANALOGIER
"Menger bruker også mye tid på å forklare svakhetene ved å bruke ved å bruke biologiske analogier i sosialvitenskapene, spesielt tendensen til å sammenlikne et samfunn med en organisme. Utviklingen av et samfunn blir til en viss grad styrt, f.eks. gjennom lover. Den biologiske utvikling er derimot et resultat av blinde krefter. En organisme består av elementer som nærmest mekanisk underordner seg helheten. Individene i et menneskelig samfunn handler ganske annerledes uavhengig og bevisst, ofte på tvers av felleskapets interesser."
Som Hanisch referer til i beskrivelsen av historistenes eget syn, så kritiserer ikke historistene bare bruk av mekanistiske naturvitenskaplige metoder og -analogier, men også "biologiske eller organiske forbilder." som i Hanischs sitat fra Schmollers Grundriss(s.107) som riktignok spesielt retter seg mot sosialdarwinistiske tilløp: "den bei Pflantzen und Tieren beobachteten Kampf".
Likevel, organiske analogier kan tildels forsvares om en bruker dem forsiktig: Analogier er modeller for forestillings-kraften som skal hjelpe oss til å se trekk ved studieobjektet vi ellers er blinde for. Det område modellen tas fra må ha disse trekkene klart anskuelige om modell-overføringen skal ha noe poeng. Som enhver forklaring så gjør slike modell-betraktninger noe ukjent til noe kjent ved på en stilltiende og dulgt måte å peke på likheter mellom de to områder som modellen tas fra og som modellen anvendes på. Derfor må en være varsom når en velger det område en henter analogiene fra fordi det virker, og er ment å virke ledende for tanken enten det nå gjelder maskinell mekanikk eller organiske funksjoner.
Et sentralt trekk ved en organisme er at dens ulike deler utfører funksjoner som helheten ikke kan være foruten og som den derfor må besørge. Dette innebærer ikke at en i organisk teori har "elementer som nærmest mekanisk underordner seg helheten" slik Menger ifølge Hanisch påstår. Istedet innebærer det at helheten og delene pålegges visse restriksjoner for å opprettholde sin eksistens, i motsatt fall opphører denne. Et annet aspekt er også at i en organisme er helheten er mer enn summen av delene, idet de ulike delene summert ikke bare er en tilfeldig ansamling, men faktisk kan utgjøre en fungerende helhet med helt andre egenskaper enn noen av delene hver for seg kunne gitt inntrykk av, -de enkelte deler og helheten er gjensidige formål og midler som ikke er selvstendige fra hverandre.
Menger søker derimot å vurdere samfunnet ut fra å se de enkelte delene isolert, uavhengig av hverandre, mens historistene bestrider at dette er mulig om en skal forstå samfunnet. De hevder nettopp som Hanisch referer at klassikerne "syntes å overse at intet fenomen er et økonomisk fenomen alene. For å forstå det som skjer må man alltid ta i betraktning andre forhold som f.eks. moralske, religiøse og politiske aspekter. De overså fremfor alt mente en at helheten er mer enn summen av delene at en nasjon er mer enn summen av individene."
Historistene karakteriserte klassikerne og Mengers metode som mekanistisk bl.a. pga dens forbilde i den Newtonske mekanikk. Dette kan ved litt ettertanke synes fremmed å se mekanikk, maskiner som enkle idag, men betegnelsen må forstås på bakgrunn av dens opprinnelse i den tidlige industrialismen med dens primitive teknologi.
Til sist må det nevnes at det forekommer noe underlig med Mengers kritikk av organiske analogier som jo faktisk aldri kan bli noe annet enn bilder, heuristiske forestillingsmåter, mens han selv i høyere grad anvender seg av en formalistisk begrenset logikk i sin metode som nettopp gjør betegnelsen "mekanistisk" og "resultat av blinde krefter" passende. Så formalistisk er den at den munner ut i og også forutsetter en materialistisk, sensualistisk forståelse av sitt studieobjekt.
WALRAS:
Walras står klarere enn de fleste i den rasjonalistiske tradisjon. Schumpeter skriver at Walras "had no choice but to simplify heroically. Thus he posulated at first that the quantities of productive service that enter into the unit of every product (coefficients of production) are constant technological data; that there is no such thing as fixed cost; that all the firma in an industry produce the same kind of product, by the same method, in equal quantities; that the productive process takes no time; that problems of location can be neglected"
Bo Gustafson kommenterer dette slik: "Det är inget fel med abstraktioner i vetenskap. Tvärtom är den successiva abstraktionens metod oundgänglig i nationalekonomin. Men det bör erkännas, att Marx` abstraktioner aldrig var så "heroiska" som Walras`! I ett brev til Pantaleoni 1892 erkände också Pareto, att den allmänna jämviktsteorin inte dög till att lösa ett enda praktiskt problem."
PARETO:
Pareto tilhørte den rasjonalistiske og matematiske skolen i Lausanne der han overtok Walras` professorat. Han kritiserte den historiske skolen noe i ettertid. Han refereres slik av Hanisch: " "Human actions display certain uniformities and it is thanks to this property alone that they can be made the subject of a scientific study. These uniformities have another name. They are called laws.." Han understreker også at slike regelmessigheter er en forutsetning for enhver beskrivelse. Et hvilket som helst fenomen har uendelig mange aspekter, men når vi beskriver det tar vi bare med det som vi oppfatter som vesentlig. ... Siden vi ikke kan gi et fenomen en fullstendig beskrivelse, kan vi heller ikke kjenne det til bunns. ... Våre teorier om fenomenene er derfor bare approksimasjoner. ... Det er derfor ingen innvending mot en "lov" at den gir rom for unntak. ... En teori i naturvitenskapene såvel som i samfunnsvitenskapene antas bare å gjelde under bestemte
forutsetninger (f.eks. friksjonsfri bevegelse). I det enkelte tilfelle vil det alltid være et mer eller mindre åpent spørsmål om forutsetningene kan sies å være oppfylt.
Mange har avvist teoretisk sosialøkonomi fordi som det heter "Homo oeconomicus" ikke finnes i virkeligheten. Man kunne like gjerne understreker både Menger og Pareto, ta avstand fra fysikk og kjemi fordi de opererer med abstraksjoner som frisksjonsfri bevegelse eller "rent" vann. Ved slike begreper kan vi imidlertid gi en approksimasjon av første (eller andre) orden.
Når vi f.eks. studerer økonomi løsrevet fra religion eller morallære eller politikk betyr ikke dette at vi nedvurderer disse fenomener. "In studying A separately from B we implicitly submit to an absolute necessity of the human mind.....
When we return to the concrete from the abstract, the parts which had been separated in order to study them better must be united again. Science is essencially analytic, practice is essentially synthetic." I økonomisk analyse kan vi ofte nøye oss med rent økonomiske abstraksjoner, men hvis vi ønsker å bruke teorien til noe praktisk bør vi også ta hensyn til moralske, religiøse og politiske konsekvenser. "The economist for example who in commending a law takes into considerations only economic effects, is not much of a theorist"."
Historikerene hadde spesielt kritisert dogmet om "Der Privategoismus". Mennesket slik vi kjenner det sa de, har også mange andre motiver som f.eks. samfunnsplikt, rettsfølelse og nestekjærlighet. Menger kunne her fremheve at egennytte er så viktig i økonomisk sammenheng at det fortjener en meget grundig analytisk behandling. I mange tilfelle kan vi uten vesentlig feil se bort fra andre motiver. Vi kan dessuten uten større vanskelighet bygge inn andre motiver i teorien hvis dette synes påkrevet.
Her er det på tide å kommentere litt:
For det første er det, -som Roll påpeker, en vesentlig forskjell mellom natur- og samfunnsvitenskap: avvik innen naturvitenskap kan forutsis og beregnes, -som for eksempel friksjon, ikke så i samfunnsfag. (Som nevnt er Mill ikke enig i dette.)
For det andre: når Pareto påstår at vitenskapens essens er analytisk kolliderer han ihvertfall med Kant: "Han bestente fornuften som en "systematisk" evne, som en streben efter enhed og sammenhæng." Denne oppfattning har vi kommentert i kapitlet om Menger.
For det tredje er det historistenes mening at; de moralske og psykiske meningsbærende verdiladde forhold som en ser bort fra, er de sentrale ved mennesket: rasjonalistene baserte seg nettopp ikke på de vesentligste egenskaper når de for eksempel så mennesket som egoistisk alene; andre forhold er grunnleggende for samfunn og økonomi.
For det fjerde: Hvis økonomen først skal ta såkalt ikke-økonomiske forhold i betraktning når teorien skal anvendes i praksis, så må han stå særdeles dårlig rustet til oppgaven ettersom han hittil bare har lært seg til å tenke innenfor disse snevre rammer. Innen den rasjonalistiske tradisjon tenker en seg imidlertid valigvis at den såkalt "rene" teorien skal ha et mellomledd i "praktisk" eller "anvendt" teori på sin vei til praksis. Her kan en ta hensyn til andre faktorer enn de en har regnet med i den rene teorien.
For det femte: Det virkelig vanskelige som derfor en økonomisk vitenskap nettopp burde ta i tu med er hvordan de ulike motiver, egenkjærlige såvel som nestekjærlige syntetiseres og bringer andre resultater enn de hver for seg ville gjort. Bl.a. som en del av disse andre motiver står institusjonenes rolle i økonomien, -fx lover omkring rettferd. Derfor bør praktisk teori dominere aktiviteten mer enn kalkulasjoner innen ren teori. Imidlertid har finesser innen den tekniske kalkulasjon en tendens til å ta overhånd innen den rasjonalistiske tradisjon slik at en i stor grad forskusler den mulighet en har til å få et bredt perspektiv på økonomiske fenomen.
Etter min mening er den kritikken som fremsettes av Menger og Pareto i stor grad banal, og om den hadde truffet riktig ville historistene vært usedvanlig slett skolert i vitenskaps-teori. Dette er lite trolig ettersom Tyskland i det aktuelle tidsrom var ledende i Europa intellektuelt og filosofisk. Økonomene ville neppe tålt å stille seg på tvers av denne massive påvirkning. Som vi skal komme tilbake til hadde en andre typer betraktninger omkring vitenskaplighet enn hva som var dominerende i det øvrige Europa. Særlig utslagsgivende var det skillet den tyske idealismen hadde opprettet mellom human- og naturvitenskaper på bakgrunn av en ikke-materialistisk forståelse av mennesket.
"Hverken Menger eller Pareto nøydde seg med å forsvare teori og teoretisk økonomi. De kom også med mange kritiske kommentarer til den "historiske metode". Pareto sier f.eks. at det å studere opprinnelsen til visse økonomiske fenomener kan være interessant, men det er en misforståelse å tro at slike studier viser hvordan økonomien fungerer idag. "To know how property was constituted in prehistoric times is of no help in understanding the role of property in modern societies.""
Det kan innvendes at ved å gå tilbake til et fenomens opprinnelse kan en lære meget om de prinsipielle funksjoner et fenomen har og som en gang sto klart fram, men som har blitt forvansket, mer komplisert og dermed tåkelagt gjennom ettertiden. Denne prosessen forteller en om de krefter som virker i samfunnet.
Men om det bare var slik oldtidshistorie historistene var opptatt av, så kan en lett si seg enig, men historistene arbeidet jo også med den umiddelbare historie, og sett i dette lys blir Paretos kritikk tildels uredelig.
"Både Menger og Pareto har mye negativt å si om forsøkene på å redusere nasjonaløkonomien til "dogmehistorie", en historie som skal nøye seg med å "forstå" teoriene på bakgrunn av den sosiale situasjon de ble fremsatt i. En økonomisk teori, enhver vitenskaplig teori overhodet, må (først og fremst) bedømmes i forhold til de empiriske forhold den pretenderer å gjelde. Spørsmålet om hvilke samfunnsmessige forhold som fikk opphavsmannen til å fremsette teorien er irrelevant for dens sannhetsverdi."
Om dette var hele bildet, så måtte en i stor grad si seg enig, men det er neppe hele bildet vi her har fått presentert.
Å framstille det som om dette var alt historistene var opptatt av er ganske grovt, og likner den fortegnelse av historistenes virke vi så under Paretos beskrivelse av dem som opptatt bare av prehistoriske forhold. Atskillige historister har tvertimot fx kritisert liberalistisk næringspolitikk for å være industrifiendtlig, og hevdet at den merkantilistiske politikk var mere egnet. Dette er jo nettopp å la være å relativisere, idet en sammenlikner politikk på tvers av ulike tidsepoker.
Det kan dessuten innvendes at hvilke forhold som påvirket dannelsen av teorien, -den sosialpsykologiske side av forskningssituasjonen jo har interesse i seg selv. Men det stikker dypere enn det: På en måte kan en si at det kunnskapsosiologiske er irrelevant for teoriens sannhetsverdi, men det kan likevel ha interesse.
Historistene mente en teori var historisk begrenset til tid og rom, og evt. bare var gyldig, hadde sannhetsverdi innenfor denne ramme. At de i tillegg var opptatt av å studere forskerens forståelsesramme eller -horisont atså av kunnskapsosiologiske forhold bør telle positivt for en vurdering av deres vitenskaplige holdning: En vitenskap som ikke er selvkritisk kan neppe tas alvorlig.
De sosiale fenomen som teorien er myntet på påvirker teoretikerens mer ubevisste tanker, og omvendt påvirker samfunnsmessige tankemåter (som også økonomisk teori er en del av), de samfunnsformasjoner som studeres,-for eksempel lovverk, institusjoner og andre konvensjoner og regler i samfunnet. Ikke bare det; disse tankebaner er faktisk en vesentlig og grunnleggende del av studieobjektet slik at økonomisk teori i stor grad faktisk er en mentalitetsvitenskap (sic.!) slik J.S.Mill hevdet. Også på det området hvor naturen setter økologiske grenser for økonomien er mentalitetens rolle stor.
Når økonomisk teori slik er en mentalitetsvitenskap må en vurdering av tidligere teorier ikke ses adskilt av den generelle samfunnsmentalitet denne teori er en del av. Gjør en dette risikerer en å overse poeng som kan vise hvor en selv er dogmatisk etteraper av tidligere økonomisk og generell tankegang. Tar en derimot slik mentalitetshistorie alvorlig kan en få innblikk i hvordan en selv kan forholde seg ytterligere kritisk til sin egen teori og forståelse av samfunnsfenomen. I sum: Paretos kritikk virker nok en gang overflatisk og fortegnende.
Økonomer har stort sett forbigått i taushet det faktum at Pareto tok et oppgjør med økonomisk teori og hevdet at de fleste handlinger var irrasjonelle i økonomisk (snever egoistisk) forstand. Derfor hevdet han da også, som nevnt ovenfor, at "den allmänna jämviktsteorin inte dög till att lösa ett enda praktiskt problem."
ALFRED MARSHALL:
Ifølge flere betraktere så tok Marshall helt etter Mills metodelære. Schumpeters påstand om at "In fact all the really valid points in the latter`s (Marshall, AMD) methodological credo could have been copied out from Mill. Dette er kanskje grunnen til at Blaug knapt har nevnt Marshall i sin metodebok annet enn for eksempel å skrive at han og J.N.Keynes søkte å forsone metodefraksjonene. Også Ronald Coase som referer Pigou hevder at Marshall "would have nothing to do with the controversies. ... There was work for all and he welcomed all." "Marshall`s live and let live attitude.. is mirrored by another assesement of the Methodenstreit, ...Schumpeter wrote that "the quarrel was about prescedence and relative importance and might have been settled by allowing every type of work to find the place to which its weight entitled it."(1954,p.814)"
Denne vurdering av Marshall -typisk for Schumpeter, har trolig sin grunn i en fokusering på Marshalls praksis. Hammond er derimot hovedsaklig orientert mot Marshalls metodologiske program-erklæringer:
Hammond hevder at denne undervurdering av metodologiske synspunkter hos Marshall er særlig uheldig i Marshall tilfelle "because for Marshall theory was method.":
"an important element of the marginal revolution was a change in the distinction between theoretical and applied economics. J.S.Mill was prototypical of the pre-marginal revolution economics in making a sharp distintion between the science of political economy and the art of applying economic theory. The science concerns man`s pursuit of wealth, ...other parts of human nature ... non-economic "disturbing causes" must be accounted for by anyone who would apply economic theory... Testing or verifying economic theory is problematical in Mill`s view because in actual behavior the economic causes are invariably tied up with disturbing (i.e. non-economic) causes." Cairnes syn var stort sett som Mills, men med litt mer vekt på empiri. Jevons endret dette ettersom han mente nytte-teorien ville bli verifisert slik at "economic man" var virkelig og hele mennesket. "This belief broadened the scope of scientific economics and correspondingly diminished the importance of non-economic disturbing causes." skriver Hammond.
For Marshall var der ingen dogmer i betydningen universelle påstander om økonomisk politikk ettersom økonomisk teori snarere var en analytisk holdning -en metode. Marshall ble påvirket av den tyske idealismen til å utvikle en dialektisk metode som ingen av sidene i Metodestriden kunne like hevder Hammond. Hans benektelse av evige definisjoner, og av isolasjon av økonomiske motiv såvel som vekt på observasjon av atferd, institusjoner og vaner brakte han nær de moderate historistene. Hammonds beskrivelse bestrider Blaugs påstand om at J.N.Keynes og Marshall hevder at økonomisk teori er en "engine of analysis" som skal brukes i samband med detalj-undersøkelse av passende "forstyrrende årsaker", ettersom han jo nettopp ville trekke disse inn i analysen.
"according to Marshall economic theory is an aid in the discovery of "concrete truth", but there is no economic dogma. ...concrete truth is drawn from the world through perception and explained analyticly. But the facts, and thus the truths vary from one time and place to another. Marshall thought that human nature was among the facts that are time and place specific. He thought that economic conditions would influence character in ways that economists should account for. So for Marshall the truths arrived at though economic analysis are concrete but they are not universal. This is an important part of Marshall`s vision of economic methodology -one that sets him apart from Jevons and from deductivists who rely heavily on introspection for insights into human nature."
Men Marshall gikk også mot de ekstreme historistene: "..Marshall reserved an essential role for analysis, for the search for and use of that which bind particulars together.
For Marshall scientific economics was a search for causes and,.. ... Induction and deduction were required for both explanation and for prediction." Disse synspunkter rammer ikke den seriøse historismen med sin aksept av deduksjonens rolle og nettopp vekt på årsak og sammenheng som en ønsket å studere i hva en oppfattet som en dypere og bredere måte enn i rasjonalismen.
Marshall gikk imidlertid mot historistene generelt idet "Marshall`s universal engine for the discovery of concrete truth (i.e. his theory) was the equilibrium theory of demand and supply. ... Marshall characterized his effort as an economist as one of ""real"-ising the results of abstract quantitative reasoning..."(Pigou,1956 p.371, and Whitaker, 1975, p. 83). Like Jevons, Marshall thought that realistic economics dealt with "man as he is: not with an abstract or "economic man"; but with the man of flesh and blood" (1962, p.22). But contrary to Jevons, Marshall did not think that "economic man" is all there is to flesh and blood man."
"Theory alone does not yield concrete truths about the world; this is possible only with theory informed by and applied to perceptual facts. "Induction, aided by analysis and deduction, brings together appropriate classes of facts, arranges them, analyses them and infers from them general statements or laws" (1962,p.664). Marshall ruled out "long trains of deductive reasoning" on the basis that reality was so complicated that factors omitted from the analysis would vitiate the results. His emphasis on the use of facts and his devaluation of formal proofs could be characterized as a call for broad but thin analysis, ... In this regard Marshall wrote that "the function then of analysis and deduction is not to forge a few long chains of reasoning, but to forge rightly many short chains and single connecting links"(1962,p.638).
But Marshall also ruled out any non-analytical, straight-forward appeal to facts. He was favorably inclined toward Wagner and other moderates of the German historical school, but he disapproved of the extreme version of historicism." Han hevdet mot disse at bare fornuften anvendt på fakta kan fortelle oss om åraksforhold, "facts by themselves are silent", -slik også Hume ordla seg. Denne kritikken passer best på "den del av historismen som var positivistisk orientert" i tråd med Comtes vekt på statistikk og derfor sto i sterk opposisjon til den egentlige historisme med fx Knies og Schmoller.
"Induction and deduction were required for both explanation and for prediction. Indeed Marshall protested against those who would clain that one or the other was more important to economics that in practice one never used one mental process without the other.
Han mente at lover i økonomien bare var "statements of tendencies og var den første til å anvende ceteris paribus betingelsen i økonomisk teori. Han trodde at en med tiden ville økonomi bli istand til å frigjøre seg fra denne cet.par. betingelsen slik at en kunne vurdere mange faktorer på en gang. "He viewed immature econoics as similar to mechanics and foresaw mature ecnomics as like biology." Likefullt betraktet han vitenskaplige metoder på linje med dagligdagse forklaringer.
MATEMATIKK
"The real distinction between the scientific enterprise and ordinary conversation is not one of logic or of structure, but simply care about details. ... Marshall saw mathematics (differential calculus) as a terse language conducive to precise statements, but saw the substance of mathematical science as the same as the everyday nontechnical explanation..."
Marshalls syn på måling som det særpregede ved økonomisk metode stred generelt mot historistenes syn, selv om mange av dem for eksempel brukte statistikk i stor grad, men dog ikke la ensidig vekt på det kvantifiserbare eller konstruerte modeller. Marshalls vekt på at metoden var matematisk og dermed vekt på målbarhet stred mot historistene i den grad såkalt (økonomiske- og ikke-økonomiske) faktorer ikke lot seg måle, da kunne Marshall naturlig nok ikke trekke dem inn i den primære (kvantitative) teoretiske analysen, -men antakelig heller vurdere dem etterpå som justeringer i praksis. Vi skal se under at Georgescu-Roegen har et mer moderat framstilling av Marshalls syn på kvantifisering.
Historistene insisterte tverimot på å trekke dem inn i denne primære analyse fordi synbare og dermed målbare forhold ikke alltid er de viktigste. På sett og vis hadde de Marshall med seg i dette "mot ham selv" idet han også anså at "Much of economist` work is to search for hidden causes and hidden effects; not infrequently, Marshall thought, these are more important than the more obvious."
Forskjellen mellom Marshall og historistene med hensyn til de kvalitative faktorer, synes altså å være en ulik vurdering av på hvilket steg i analysen de skal komme inn, -først eller sist. Kvantifisering er et resultat av andre vurderinger innen metode, som for eksempel individualistisk eller kollektiv metode, eller av hvilke handlingsmotiver som er sterkest. Imidlertid er kvantitative metoder ofte vurdert som mer vitenskapelige. Derfor er muligheten for å kunne kvantifisere en vesentlig begrunnelse for å vurdere disse andre forhold slik at en kan bruke kvantitative metoder. Slik blir kvantifisering ikke bare et resultat, men en "årsak".
Flere ledende økonomer i den rasjonalistiske leir har imidlertid hatt modererende holdninger til kvantifisering. Matematiker-økonomen Nicolas Georgescu-Roegen nevner flere i sin inngående kritikk av kvantitative metoder i økonomisk teori, og gir et litt annet bilde av Marshall enn Hammond:
Som Knut Wicksell sier er rollen til arithmomorfiske modeller: " "to facilitate the argument, clarify the results, and so guard against possible faults of reasoning- that is all", "The point of course goes back to Marshall who, moreover, practised it by relegating his mathematical similes to the back of his Principles." En ser ut fra dette at kvantifisering var et pedagogisk, heuristisk hjelpemiddel, men ettersom nøkkelbegrep i økonomisk teori -som behov og forventning, ikke egner seg for kvantifisering og kjernen i teorien derfor er dialektiske begrep.
"The obvious conclusion is that if economics is to be a science not only of "observable" quantities but also of man, it must rely extensively on dialectical reasoning. Perhabs this is what Marshall meant by "delicacy and sensitivity of touch." But in the same breath he added that the economic science "should not be invertibrate ... (but) have a firm backbone of careful reasoning and analysis." It is highly significant that Marshall did not say "exact reasoning." For dialectical reasoning