Einar Maseng: Utsikt over de nordeuropeiske lands utenrikspolitikk i de siste århundrer

Kapittel 2 — Frisinnet i Norden velger nøytraliteten som sitt utenrikspolitiske program.

Bjørnson

I de kampfylte århundreder som ligger nærmest bak oss, har det vært gjort mange tiltak, og det fra de forskjelligste staters side, for å føre det som man har kalt nøytralitetspolitikk.

Under de store sjøkrigene på 1600-tallet, 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet hadde man de såkalte nøytralitetsforbund, som var vepnede# forbund av nøytrale stater for å sikre disses eksportvarer — datidens strategiske råstoffer — avsetning på fordelaktigst mulige vilkår. I disse forbund kunne det inngå ikke alene mindre stater, men også enkelte store som hadde felles handelsinteresser med dem, som Russland. Nøytralitetsforbundene var et forsøk fra Nord-Europas side på å bryte maktpolitikken som førtes fra Vestens side. Da deres taktikk nødvendigvis ble å sette makt mot makt og derved å hevde kontrollen over visse strategiske nøkkelpunkter, spesielt inngangen til Østersjøen, kom de selv til å få karakteren av kampforbund.

Under de nasjonale rørslers kampperiode på 1800-tallet, ble spørsmålet om de mindre staters evne til å føre en egen politikk brennende. Karl Johan som regent i Sverige og Norge ble banebrytende ved den energi han satte inn, at hans land skulle stå utenfor stormaktenes konflikter på hans tid. (Se del II, kap. 2.)

Da Krimkrigen kom, la Russland en stor vekt på, at Østersjøstatene forble utenfor Stormaktenes kamp. Dette stemte også med Prøissens og Danmarks ønsker. I det sistnevnte landet, hvor helstatsmennene da rådet, var man ivrig for nøytraliteten. I en intern dansk uttalelse av utenriksministeren, Bluhme, het det. «Vår politikk forutsetter den størst mulige passivitet; hovedformålet for den blir å være så lite bemerket og så lite fremtredende som mulig, intet å forsøke som ikke sikkert kan gjennomføres, og ved siden herav så lite som mulig ved aktive forholdsregler å gjøre Danmarks geografiske forhold generende for noen av de krigførende parter. Kun på denne måte vil det være den Kgl. regjering muligå fri seg fra ethvert skinn av tilregnelig partiskhet og å sikre seg mot reklamasjoner.»

Helt annerledes innstillet var det Bernadotteske styre (Oscar I) — som vi har sett tidligere. Russland anerkjente dog, ennskjønt meget mot sin vilje, Sveriges og Norges erklæringer ved Krimkrigens begynnelse. England, hvis krigsskip under denne krigen seilte fritt inn og ut av Østersjøen, gikk så langt i sitt krav på velvilje fra Nordens side, at det anmodet Danmark om a stenge Øresund for russiske krigsskip. Den danske helstatsorienterte regjeringen nektet det.

Da man langt senere en gang — 1908 — i London var redd for at Danmark, mer eller mindre i forståelse med Tyskland, ville lukke innfarten i Østersjøen,[3] noterte Edward Grey: It is awkward that we have once asked for the Straits to be closed: it is fortunate that we were refused. We must in the future stand upon the ground that closing would prectically constitute, on Denmarks part, an to one or other of the belligerants. Grey sluttet seg til det som en av embetsmennene i Foreign Office hadde skrevet, at «the Straits are likely to be kept open, so far as Denmark or Sweden are concerned, so long as there are power strong enough actively to resent, and to punish such breach of neutrality. — Vi vender, etter dette blikk fremover i tiden, tilbake til mitten av 1800-tallet.

Da Tyskland i 1864 berøvet Danmark Holsten og Slesvig, og dermed gjorde et betraktelig skritt mot nord og mot Beltene, fikk spørsmålet om kontrollen med Østersjøinngangen aktualitet: Kunne Danmarks territorium ved en permanent nøytralisering bli gjort ukrenkelig, ville — mente man på sjømaktshold — faren for fremtidig inngrep fra tysk side være avverget og den frie passasjen for sjømakten være sikret. Spørsmålet reistes av den engelske utenriksminsteren John Russel. I den vanskelige situasjon, hvorunder freden mellom Danmark og de tyske makter skulle sluttes, var Danmarks oppmerksombet imidlertid helt opptatt av Slesvig. Det foretok derfor intet for nøytraliseringen av Sundene. — I årene etter krigen ble det overveiet om utsiktene til å gjenvinne Nordslesvig skulle bli bedre, om Danmark ble en nøytral stat og således rykket ut av stormaktspolitikkens spill. Da håpet om Nordslesvigs overføring til Danmark i 1679 brast, ble nøytraliseringsspørsmålet lagt hen.

I siste fjerdel av 1800-tallet begynte det, ved siden av den fra alle tider så velkjente interessepolitikken, å komme opp en folkerørsle, særlig innen de mindre stater i Europa, for nøytralitetsidéen ut fra et allment ideologisk syn. De store staters krasse maktpolitikk brakte de små stater til å spørre seg: Kunne ikke vi stå utenfor dette? En av de viktigste talsmenn for denne rørslen ble Bjørnstjerne Bjørnson. Alle folk, skrev han i et brev til Christiania Arbeidersamfunn, har en rett til å innrette seg som de selv ønsket. Over alle civiliserte land, hadde det ordnet seg to store partier. Det ene parti rustet for å erobre eller for å verge gamle erobringer. Det annet parti krevet, at folkene i fred skulle få avgjøre, hvorledes de ville ha det.

Noe av det første vi måtte arbeide for, var å få avskaffet den praksis, at krigførende land tok hva de trengte hos ikkekrigførende!

Det som Bjørnson proklamerte var folkenes selvbestemmelsesrett: Vi måtte få satt gjennom, at krigen innskrenket seg til de folk som den angikk! Fra 1889 gikk Bjørnson med hele sin personlighet inn for denne saken. På 100-årsdagen etter Bastillens fall (14. juli 1889) oppfordret han arbeiderne, , til å gå inn for den. Arbeiderne og vi andre måtte stille oss litt større mål enn hittil!

Året 1889 ble et merkeår ved tre viktige tiltak, som da ble gjort, alle i Paris:

1) Avholdelsen av den 2. verdensfredskongressen under forsete av den franske filosofen Passy.

2) Opprettelsen av den Interparlamentariske Unionen.

3) Proklamasjonen av den 2. Arbeider-Internasjonalen.

— alle tre, som man håpet, løftestenger for nøytralitets- d.v.s. fredsprogrammet.

Viljen hos de oppvåknende folk leder oss inn på veier, vi aldri har vært på, skrev Bjørnson i 1890, og her måtte de små folk gå foran! De store sitter med altfor meget urettferdig land! De små land skal vise sin tro, så få# vi seier! Fredssaken som et krav på nøytralitet var Venstres største sak! — Bjørnson talte om som en slags ny religion. Den rett som folkene hadde til å vere utenfor de kriger, som startes av maktpolitikerne (d.v.s. de politikere som setter makten i rettferdighetens sted), var en hellig rett!

Denne store sak, sa han videre, var et grunnlag, på hvilket arbeidere og bønder kunne forenes. Man hadde kunstig ledet oppmerksomheten bort fra det faktum, at hæren hadde vært et middel i overklassens hender til å trykke underklassen ned. Når det tales om å nedlegge armeene, møtes man som oftest av den innvending, at det ville være en fare innadtil mere enn utadtil. Og der kommer sannheten fram! Det er overklassen som vil ha garantier mot underklassen!

Til en begynnelse hadde Bjørnson en slik tro på sitt programs virkekraft, at han sa: Alene lufttrykket av folkenes fredsvilje vil holde krigsplanene nede! Hærene vil minskes av seg selv! Om vi la våpnene ned og sa: Kom og gjør oss mer fortred! De gjorde det ikke. Da forløste vi noe stort hos menneskene!

Men etter hvert ble han mer realistisk, bl.a. under inntrykket av trusselen fra Sverige mot Norge i 1890-årene. Han kom til det, at det for små nasjoner gjaldt å være forberedt på å verge seg, altså underbygge sin vilje til å være i fred med et militært forsvar. De stater, som ville være nøytrale, måtte slutte forsvarsforbund — for å kunne opprettholde denne sin nøytralitet.

Da Christoffer Bruun i et oppsiktsvekkende foredrag i Christiania Forsvarsforening 1. mai 1894 vendte seg mot de fredsforkjempere, som trodde at alminnelig avvepning ville føre til verdensfred, og som ville vende det venstre kinn til, når de fikk et slag på det høyre, sluttet Bjørnson seg til den retning blant fredsvennene som holdt på at når et folk angripes, så inntrer nødvergeretten. Bjørnson gikk altså inn på den samme linjen som Bruun. Han brukte uttrykket om den andre fredsretningen.

På forsvars-synspunktet la Bjørnson etter hvert så meget vekt, at han for de nøytralitetsforbund av mindre stater, som han brakte i forslag, fremla overslag over de nøytrale soner mellom de rivaliserende stormakter som på den måten kunne oppstå, og over de eventuelle styrker av den samlede forbundshæren, som kunne settes inn for det felles forsvar av de nøytrale land.

Den nøytralitetsdoktrin og den ideologi, som det her er redegjort for, var ikke diktert av politiske hensiktsmessighetshensyn. Den hadde sitt utspring i 1700-tallets opplysning. filosofi, i den Franske Revolusjons I følge dem var nasjonalitetene noe hellig, som ikke måtte krenkes! De hadde en, så å si, av goddommen gitt rett til leve! Det besto, i virkeligheten, en harmoni mellom de enkelte nasjonaliteters aspirasjoner! Dette harmonisynspunktet spillet en stor rolle. Direkte ut av dette sprang programmet: frihandel og fred. Tidens guder var dens menn - Cobden, Bright, Victor Hugo o.s.v.

I den mellemfolkelige politikken kunne det også pekes på visse håndfaste resultater:

De stater, som hadde forenet seg for å verge Vesten mot det, som man trodde, halvbarbariske Østen under Krimkrigen, enedes umiddelbart etter krigens slutt på Paris-kongressen i 1856 om å anerkjenne nøytrale staters rettigheter under andre staters krig i en utstrekning som man inntil da ikke hadde sett. — For den liberale ideologien ble nasjonenes rett til å bestemme over sine anliggender et naturlig komplement til borgernes selvbestemmelsesrett innen de enkelte land, som den fant sitt uttrykk i det parlamentariske system. De Venstre-partier, som i 1870- og 1880-årene marsjerte opp i de nordiske land, betraktet jo også parlamentarismen som noe i retning av en guddommelig institusjon.

Men ikke lenge etter Krimkrigens slutt, hadde man i 1864 opplevet Danmarks ved det, som mange trodde, liberale Prøissen. Danmark kunne riktignok antagelig ha oppnådd en politisk grense mot Tyskland noenlunde ved sproggrensen, om det ikke var blitt villedet ved enkelte engelske politikeres uttalelser, som danskene i sin Eiderdanske innstilling, bygget for meget på. — For den engelske regjeringen talte maktpolitiske hensyn mot å motarbeide det Bismarckske Tyskland. Englands regjering fryktet på denne tiden det Napoleonske Frankrikes omveltningsideer for Polen og Nord-Europa. Frankrike var på dette tidspunktet ennå den ledende landmakten. Det hadde lykkedes det å samle Italia! England ville ikke ha noe samlet Norden. Dets styre hadde alltid, bakerst i sin hjerne, tanken på at innfarten til Østersjøen ikke måtte stenges for dets flåter. For den nordiske allmenheten var denne sammenhengen skjult i 1864. — Englands styre hadde ikke så meget imot at Frankrike ble slått i 1870.

Men etter det store tyske rikes opprettelse, kom det nye maktpolitiske problemer: Liberalismens periode ute i Europa begynte å helde mot sin slutt. Atmosfæren ble hårdere mellom de store maktene, også av den grunn at det i 1856 og 1878 slagne og ydmygede Russland higet etter revansje. Den kapprustningens periode som til slutt skulle føre til de to verdenskrigene, tok til.

En rekke viktige omstendigheter bevirket, at de store makter fikk en overlegenhet over de små, som man i de foregående århundrer ikke hadde kjent. Den nå oppstående storindustrien hos de ledende makter og disses uteneuropeiske ervervelser med deres uhyre ressurser, satte stormaktene i stand til å utnytte den alminnelige verneplikten til å organisere millionhærer langt større enn Napoleon I’s. Tidligere hadde det alene vært den engelske handels- og sjøfartsnasjonen, som hadde kunnet utnytte kreditapparatets muligheter til å finansiere de store militære kraftutfoldelser, og det hadde vært Englands overlegenhet over Frankrike på dette punktet som lenge hadde gitt Napoleons-krigene deres preg, selv om det var de militære disposisjoner som til slutt (i 1814) hadde gjort utslaget. 1800-tallets rivende kommersielle utvikling satte snart alle større stater i stand til å oppta de engelske finansieringsmetodene. — Den relative underlegenhet, som de små stater, på grunn av denne utviklingen kom i, ga dem, forholdsvis snart, en følelse av hjelpesløshet overfor de store. De så det nå, langt mer enn før, som en nødvendighet å holde seg utenfor de militære kraftprøvene. Det kjentes som et livsspørsmål for de små nasjoner å holde fast ved den doktrin om nasjonenes rett til å være i fred, som var oppstått med liberalismen. Denne doktrin fikk ikke gå til grunne sammen med liberalismen! Et par småstater var allerede tidlig på 1800-tallet blitt anerkjent som stedsevarende nøytrale av de store makter. Også i de andre småstatene begynte den fra gammelt av så høyt skattede utenrikspolitiske handlefriheten å bli betraktet som mindre tillokkende, om enn konservative kretser i disse land fremdeles holdt sterkt på den.

I nesten alle de mindre stater ble det strid mellom en konservativ retning som holdt på den gamle læren at overfor de fra stormakter truende farer fikk man søke bistand hos en vennligsinnet stormakt, og en radikal, folkelig betonet retning, som fant en slik partitagen hasardiøs, og som så den konsekvente nøytralitetspolitikken som redningen for de små nasjoner. Forfekterne avdenne hevdet, at de små stater i Vest- og NordEuropa, — hvis politiske grenser nå, på enkelte relativt uviktige unntagelser nær, falt sammen med nasjonalitetesgrensene, — kunne betraktes som konsolidert. De burde derfor ikke være utsatt for oppslukning av stormakter!

Den fare som truet disse mindre stater lå i noe annet, nemlig i det at de kunne være til nytte for stormakter under disses innbyrdes kamper som oppmarsj — og baseområder eller som forsyningsområder. Det var noe som stormaktene gjennom alle tider hadde lagt an på, å benytte mindre land som hjelpere for sin politikk. Denne siden av deres politikk og krigføring hadde i virkeligheten vært mer betydningsfull enn de små stater selv hadde vært oppmerksom på. — Det gjaldt for stormakten å overbevise vedkommende småstat om at denne truedes med oppsluking fra et visst hold, men at stormakten var villig til å yde den hjelp som trengtes! Med de mektige overtalelsesmidler som de store — takket være sine finansielle midler — rådet over, hadde de ofte lykkedes med denne taktikken.

Da de mindre stater i siste fjerdedel av 1800-tallet fikk stor sympati for nøytralitetspolitikken, begynte de å bli kritisk overfor den stormaktsoropaganda som utpekte den og den stat som og som aggressør. Dette ble ofte gjort i en egoistisk hensikt. Det som ble faren for småstatene var, at de under propaganda-presset fra en stormakt ble fristet til i sin nøytralitetspolitikk å helde over til denne siden. Hvis den andre siden så mente å ha grunn til mistanke om, at vedkommende småstat ville gi etter for påtrykningen, måtte den kjenne seg oppfordret til å gripe inn mot trusselen, som heri lå, ved et preventivt tiltak.

Nøytralitetspolitikken stillet således småstatene en dobbelt oppgave: For det første måtte de avstå fra å søke sikkerhet for sin beståen ved hjelp av allianse med stormakter. De kunne ikke engang ha en sådan politikk som et alternativ bakom sin alliansefrie politikk. Dernest måtte den nøytralitetspolitikk som de adopterte, føres så overbevisende upartisk, at begge stormaktsparter i konfliktstider stolte på ærligheten av småstatens vilje til upartiskhet. Denne motstandsviljen til begge sider var nøytralitetspolitikkens viktigste poeng.

Svenskene betraktet under det meste av 1800-tallet Russland som , som de gjennom århundrede hadde slåss med. De ofret ikke noen større tanke på, at den russiske fremstøten mot den svenske stormakten ved 1700-tallets begynnelse hadde vært et naturlig motdrag mot Sverlges imperialistiske politikk på 1500-tallet og 1600-tallet for å hindre russerne fra å få adgang til Østersjøen. Heller ikke tenkte svenskene så meget på, at når Finland gikk tapt ved 1800-tallets begynnelse, hadde dette meget av sin forklaring i det, at Finland den gang var blitt skjøvet fra Sverige og henimot Russland dels av den Napoleonske politikken, som ville bortlede Russlands oppmerksomhet fra dets sydvestfront, dels av finske overklassekretser, og dels av Sveriges eget aristokrati, innen hvilket de mektigste grunpene betraktet det som hovedsaken, at Sveriges daværende kongelige styre ble svekket.

Den Bernadotteske politikken under Oscar I og Karl XV hadde til program åpent samarbeid med Vesten. Men i 1880-årene begynte Tyskland å betraktes av Oscar II som de to skandinaviske lands bundsforvant mot Russland. Kongens ideal var et skandinavisk-germansk forbund med Englands tilslutning. Heri fikk han støtte hos innflytelsesrike kretser i Sverige. Russlands ekspansjon betraktedes her som et naturfenomen, som før eller senere måtte resultere i et utbrudd. Kongen talte om Østens truende styrtflod, om den ungdommelige og kraftfulle slaviske rases fortsatte folkevandring mot vest, om de dunkle og farlige krefter, som rørte seg i det veldige slaviske folkedypet.

Imidlertid drøftet Kongen og hans meningsfeller sjelden eller aldri spørsmålet, om den russike ekspansjonen nødvendigvis måtte gå mot den skandinaviske halvøy. Den sydslaviske verden, Donau- og Balkanområdet og Middelhavet øvet dog tydelig en spesiell dragning på den slaviske hovedmakten Russland. Den sydvendte innretningen av dennes ekspansjon var, ved en historisk betraktning, temmelig slående. Mangt og meget måtte i virkeligheten tyde på, at hovedretningen var mot den Persiske Bukten og mot Middelhavet og at Russlands nordvestfront kunne bli uberørt.

Men endog Oscar II’s hårde kritiker i de utenrikspolitiske anliggender Adolf Hedin hevdet, at Russland ved 1800-tallets begynnelse så langt fra var blitt skjøvet av yttre# krefter inn i Finland, at dette, tvert imot, hadde vært Russlands egen, overlagte plan, ennvidere at Russland i mitten av 1800-tallet, på Krimkrigens tid, hadde arbeidet for å trenge fram mot den skandinaviske Kalotten. Derimot var Adolf Hedin etter hvert blitt klar over, at Russlands ekspansjon etter år 1900 ikke gikk mot nordvest, men mot øst. Mange historiske forhold, som nå er kjent, befant seg ved 1800-tallets slutt ennå i det skjulte.

Adolf Hedins åndsfelle i Norden, Bjørnson, var med hensyn til bedømmelsen av retningen av Russlands ekspansjon temmelig forsiktig. Den propagandainnsats som England hadde gjort i forbindelse med Krimkrigen for å vise at Russland truet #Finmark, hadde ikke vært helt uten virkning på Bjørnson. I 1864 hadde han ment, at England, nok for sent, ville få se følgen av at det ikke da hjalp Danmark. Når Russland nå tar våre Nordlande, hvad vistnok allerede er avtalt, så vil England få grunn til å angre!

Men meget hurtig hadde Bjørnson vendt seg fra denne tankegangen: La oss dog slutte — sa han nå — med å taIe om krig med Russland! Bjørnson begynner nå å tro på det russiske folk. I 1866 skrev han: Prøissen er verre enn Russland, som foruten å eie et forsonende svermeri, eier oppgaver til den annen kant og i det indre. I 1869 karakteriserer han russerne slik: De er et godmodig hjertefolk! — Hvad har det ikke vært for en dum tro, at russerne var en flokk halvvilde, man førte i kamp likesom hester og som levde, kjempet og døde uten tanker og følelser, blott på Tsarens bud. Kan så store ting utrettes av slaver og dyr? — Dette nye på det russiske folk preget Bjørnsons innstilling ut gjennom hele striden mellom Norge og Sverige.

I 1880-årene skrev han: Krigsfrykten (d.v.s. frykten for Russland) er mer enn en arvet følelse; den er en arvet institusjon, en grunnleggende statsinstitusjon. Men han var ikke født med denne frykt! Faren som truet oss fra Russland skulle særlig gjelde de nordlige egne, hvor Russland skulle ønske havner, transportveier og . Han trodde ikke noe på dette. Hvis det var Russlands rikeste provinser, som søkte en så lang vei til havet, fordi de ikke kunne vere utestengt av isen i vinterhalvåret, da kunne han til nød ha forstått krigsfrykten. Selv en med måtte vel til slutt forstå, at denne veien hverken ble kortere eller billigere for Russland! Men krigsfrykten hadde to trumfer til på hånden, nemlig at Russland snart orlogshavn ved Nordsjøen; og så den annen og sværeste, at kolossen endog hele Skandinavien! Et løst øye på kartet skal vise dette. Ja, så løse øyne har nå ikke jeg! Hvis Russland brøt seg vei til Nordsjøen med sin flåte, ville straks England, Tyskland og Frankrike reagere. Og før russerne var bedre konsolidert både i sitt eget land og Asia, før de var sikre i Bosporus, ville de ikke kunne tenke på et så alvorlig foretak. Dessuten kunne det kanskje tenkes, at de som styrte i Russland var forstandig nok til å overveie spørsmålet: Når er Russland sterkest, enten som det nå er, eller når det legger seg åpent mot Nordsjøen?

I 1887 hadde Bjørnson i den europeiske pressen en artikkel , hvori han skrev: Russland har arbeidet seg fram i løpet av knappe to hundre år til å bli den stat, som nå bestemmer krig og fred i Europa. — Hva er det da Russland vil? Det vil — sies det — forene Europa og Asia til en stat, likesom amerikanerne har gjort i Amerika! Det vil ete om seg, til det har slukt alt, og så vil det skape , som skal bli varigere enn den første. Og det er ikke usannsynlig at russerne klarte det. En kjempes drømmer og planer har den lykke i seg, at de sjelden troes; så naturlige de er for hans krefter og ungdom, så unaturlig kolossale synes de for oss eldre; og denne vantro blir ofte et vilkår for deres seier! — Men, skriver Bjørnson nå, Russland bytter ikke bort en uangripelig vestgrense bak den Botnikske is og de finske ødemarker og de fredsommelige naboer foran; det bytter ikke dette bort med en uendelig lang grense, åpen mot Nordsjøen; det begår ikke en slik dumhet, så lenge det har vågsomme oppgaver annetsteds og England imot seg. — Bjørnson vil, med dette, ha sagt at det ikke er Unionen og svenskene Norge kan takke for at det så lenge har levet i fred. Det skyldes mer vårt lands beliggenhet og det, at Russlands ekspansjonstrang er gått i sydvestlig retning mot sydslavene, Balkan og Middelhavet. I 1888 vender han seg atter mot det norske Høyrepartis tale om, at hvis unionen oppløses, kommer russerne og eter oss. For det første er russerne, som mennesker, et begavet, offervilligt folk, stortenkende. Deres planer er verdensplaner; de vil gi Europa og Asia den evige fred ved å samle dem! — Bjørnson peker ved forskjellige leiligheter på, at Russlands ekspansjon mot sydvest har sammenheng med slaviske folkeslags betrengte stilling innen de tyrkiske og habsburgske riker.

Den sympatiske bedømmelsen av Russland hindret ikke Bjørnson fra å se på stormaktene i sin alminnelighet med kalde øyne. Egoismen var i storpolitikken dydernes dyd. Hver gang den går ut over et av de små folk, har stormaktene gjerne en talemåte ved hånden. Undertiden gidder de ikke engang bruke den! Før hadde de en hellig formel for sin rett til å gripe inn hos andre folk. Den het "den europeiske likevekt", og den ble misbrukt så lenge, at den ikke hang sammen lenger. Nå har de funnet en ny. Den heter "Verdensfreden". Ingen må engste "verdensfreden". Den er stormaktenes egen dyrebare eiendom, gjemt på et hellig sted, hvortil alle stormakter har hver sin nøkkel. Men den nye formel gir ikke større trygghet enn den gamle, navnlig da ikke for de små folk. Det eneste de små stater kan gjøre er å søke å få de store til å respektere andres nøytralitet. De nordiske lands nasjonalforsamlinger var de rette til å gå i spissen, og han hadde adskillige forventninger til den Interparlamentariske Unionen.

Den engelske politikken bedømte han strengere enn den russiske. I Gladstone så han riktignok en representant for den som han håpet på mellom landene, — føreren for den politikk som gikk ut på å hjelpe de små. Etter Gladstones avgang i 1893 skrev han: Jeg samler i hop en harme — over Englands utenriks- især kolonialpolitikk. Han bruker uttrykk som: Dette verdens råeste hykleri, det troløseste røverpakk, som tror, at lov og rett er til for alle andre, men ikke for dem! Englenderne skriker opp overurettferdighet og gyselighet, men innkasserer alle tyvekoster, og er fremme alle steder for å kreve sin del! Dette hyklerfolk, med henderne i alle andre folks lommer, holder et kunstig hat opprett mellom italienere, franskmenn og spaniere for å være herre i Middelhavet, der de intet har å gjøre. Det er englenderne, som er den største hindring for verdensfreden, som for ærlig politikk i det hele! Det var alene kortere stunder, at Bjørnson så litt lysere på engelsk utenrikspolitikk. Vi må imidlertid erindre, at han i lange tider bodde i Frankrike og Tyskland. Han kunne ikke være ufølsom for det som her tenktes. — Men den svenske venstrehøvdingen Adolf Hedin har i sine taler og skrifter liknende utbrudd. De små nasjoners nøytralitetsvilje før og omkring år 1900 begrunnedes for en ikke liten del i den ledende sjømaktens maktpolitikk. Ordet får i Bjørnsons tale samme odiøse klang som . I en stor tale til deltagerne i den Interparlamentariske kongress i Christiania i 1899 sa han: En fremragende politiker, sønn av en stor statsmann hadde uttalt i fullt Parlament: Men fredens venner ville si: Før rikene styres efter moralens lover, før uredelighet og løgn blir unødvendig for kunsten å styre mennesker, blir det aldrig ende på krigen!

— — —

Bjørnson så det mer og mer som sin oppgave å protestere mot den norsk-svenske utenrikspolitikken. Oscar II mottok den nye tiltrådte keiser Wilhelm II som sin gjest i Stockholm i 1888 og i Christiania i 1890. Keiseren hadde da, i forbindelse med Bismarcks fall, adoptert den såkaldte , som var klar anti-russisk og som siktet på en allianse mellom Tyskland og England. Dette siste land trengte også, ennå mer enn før, Tyskland til hjelp mot det Russland, som på denne tiden gikk fram på mange asiatiske fronter, som var ømme for den britiske verdensmakten. Oscar II sa for seg den konstellasdonen som var hans ideal: Tyskland + England mot Russland. Når Frankrike, som så lenge hadde vært betraktet som den ledende landmakten, var slått ut som sådan, trengte Sverige og Norge, etter vår konges oppfatning, et fast forhold til den nye ledende landmakten Tyskland, den eneste stat som kunne gjøre en innsats på den nordre delen av Europas landfront mot Russland.[4] Når England også kom med, ved Tysklands side,[5] kunne Norden kjenne seg trygg! Og England søkte, som vi vet, likesom Tyskland, både i 1880årene og i 1890-årene, å holde den norsk svenske unionen sammen, overfor den truende , som det het.

Omkring år 1890 økedes på den skandinaviske halvøyen mistroen mot Petersburg sterkt. Særlig innen.nordiske konservative kretser fikk man for seg, at Russland forberedte noen ting oppe i nord. I sin bok om Den svenske utenrikspolitikks historie 1872-1914 har Folke Lindberg bekreftet det, som man nå i adskillig tid har forstått, at den nevnte mistroen hadde alene et svakt grunnlag; han mener, at den vesentlig var en refleks-virkning av den tyskrussiske spenningen. Denne ble sterk i Wilhelm II’s 5-6 første regjeringsår. På denne tiden utkom i Sverige i flere opplag de bekjente brosjyrer av Douglas og Bjørlin, som ledet til Sveriges forsvarsreform av 1892. Det var frykten for å komme under det , som drev fram reformen. Den i 1890 begynnende russifiseringsaksjon i Finland, som skulle komme til å pågå inntil århundredskiftet var passert, gjorde ikke lite til å dra den norsk-svenske polltikken inn på tanken om en allianse med Tyskland. Jernbanebyggingen i Nord-Finland llkeså.

De opplysninger, som langt senere er fremkommet om Russlands adferd i de forskjellige randområder på dets europeiske grenser under Russlands høyst aktive asiatiske politikk i 1890-årene og fremover mot konflikten med Japan, som begynte 1902-03, viser at Russland i denne tiden alene hadde defensive hensikter pa rikets vestlige grenser. Det ville konsolidere og sikre disse. — Det var innen kretsen av Russlands ledere to meninger om hva som var den beste politikken i de europeiske randområdene: Den hårde hånd eller den myke hånd. Men det var ikke på noe hold tanke på fremstøt mot nord-vest, slik som mange nordmenn og ennå flere svensker trodde, mer eller mindre påvirket av en tysk propaganda, som var like lite underbygget som liknende engelsk propaganda i Norden i sambånd# med Krimkrigen og den russisk-tyrkiske krigen 1876-8.

Mange liberale hos oss trodde, at det var de russiske militaristene, som hadde tatt makten, og at Finlands underkuelse var en like stor hjertesorg for Tsaren som for alle fredens forkjempere.

Et produkt av den patriotiske engstelsen på vår halvøy, var Sveriges forsvarsreform no. 2, den av 1901. Lindberg taler om på 1890-tallet. Den dermed skapte innstillingen i Sverige varte lenge. Under den 1. verdenskrigen kunne de høyere samfunnsklassene i Sverige regnes som kompakt tyskvennlige.

I andre samfunnsklasser var man i hele den tiden vi betrakter, redd for samrøre med Tyskland. På mange hold anet man, skriver Lindberg, dulgte og farlige sammenheng bakom Oscar II’s ostentative tyskvennlighet. I 1889 søkte man i riksdagens 2. kammer — riktignok forgjeves — å få interpellert utenriksministeren om, hvorvidt det var sluttet noen hemmelig avtale med Tyskland. Aksjonen støttedes av omkring 70 riksdagsmenn av det gamle lantmannapartiet. Den utgikk altså fra bondehold, som mente, at man ikke hadde tilstrekkelige garantier mot en eventyrlig utenrikspolitikk. Da riksdagen en gang drøftet jernbaneforslaget Luleå-Ofoten, og det var blitt skremt med Russland, sa en taler: Vi husker, noen hver av oss, hvordan vi som barn ble skremt med busen i Petersburg. Men nå har man, som jeg håper, sluttet med å skremme den oppvoksende ungdommen. Det ligger nær å tro, at de, som det gjør, er barn på nytt!

Ingen har sterkere enn Bjørnson talt mot en politikk med allianse med en stormakt mot en annen stormakt, som man med alle propagandaens midler søker å fremstille som en dødelig fare. — I stormaktenes kamp blander vi oss ikke inn, skrev han. Vi vil ingen allianse med Tyskland! Det er sakens kjerne! Overfor dem, som påsto at Russland ville ha en krigshavn på den norske kysten mot England, skrev han i 1890: I de første menneskealdre skjer det ikke!

Under valgkampene i 1890-årene gdorde det norske Høyre det til et stort nummer, at Bjørnson og hans meningsfeller fikk flere og flere venner i Russland. Bjørnson, Ullman o.s.v. leflet med Russland for å få en velvillig holdning, når unionen skulle sprenges eller etter at den var sprengt! Også mange i Sverige mente å se et samarbeid mellom den russiske utenriksledelsen og det norske Venstre. Det så ut til — ble det sagt — at Sverige var det eneste land i Norden, som var klar over faren fra den halvasiatiske stormakt, som var all kulturs og folkefrihets verste motstander i Europa.

Da det i 1895 hadde vært på bristegrensen mellom Norge og Sverige, skrev Bjørnson i de følgende årene en rekke artikler i utenlandske tidsskrifter og blad, samtidig som han holdt flere foredrag i Norge.

I en tysk krig med Russland, sa han, ville det for Tyskland være en stor vinding, at Skandinavien holdt 2 á 300.000 russiske tropper fast i Finland. Men ville det være en vinning for Skandinavien? Truer Russland Skandinavien? Kan det være mulig, at Russland, som mot nord har den tryggeste grense noe rike kan ønske seg med to små nøytrale folk foran seg, vil forlate denne trygge stilling og skyte grensen fram til Nordsjøen, legge den åpen for England?

Skulle vi to spurver kaste oss inn i en kraftprøve mellom keiserørnene? På allianseplaner går Norge aldri inn! Før sprenges unionen! Hvor umulig må ikke de små folks liv bli, når de skal sveve i en evig krigsfare! Når de skal føle, at de store stater ser på dem som på så og så mange soldater i en alliansetraktat, — at de store stater gjør en liten stats beliggenhet til moment i en krigsplan, aldeles blinde for hva folket for resten er. —Vår (Norges) politikk skal ligge i den anerkjente nøytralitet og i voldgiftstraktatene! De små stater må melde seg ut av krigen! De små stater, som er de sterkest truede, har den misjon å søke å finne et sikkerhetsvern sterkere enn kanonenes. Det offisielle Sverige kan nå ikke tilgi oss, at vi vil ha selvbestemmelse over den utenrikske politikken ved siden av Sverige, ja rent ut avskaffe denne gjennom anerkjente nøytralitetsforbund.

Vi stunder inderlig til den tid, da grensefolkene i de mindre land som ligger ved de stores grenser, selv må få råde sin skjebne; det er, at nasjonaliteten (med sprog o.s.v.) må bli et fritt åndelig spørsmål og ikke et politisk. Dersom Kongen (Oscar II) vil delta i det europeiske politiske sjakkspillet, da er jeg fullkommen enig i, at dertil må han ha sin felles utenriksminister. Jeg vet ikke hvor mange av Dere kan spille sjakk. I som kan det, vet at det pleier først og fremst å gå ut over bønderne!

Bjørnson vender seg spesielt mot den svenske utenriksminister Douglas, som i en bekjent brosjyre hadde fremholdt nødvendigheten av å komme med i trippelalliansen. På eventyr vil vi ikke vere med, skriver Bjørnson. Norges mål er å få en av stormaktene anerkjent nøytralitet! Nordmennenes håp om fremgang i dette setter de til de svenske fredsvenner, ennvidere til våre store naboer, først og fremst til Russland, at det vil imøtekomme vårt inderlige ønske. — Skal vi (Norge og Sverige) fra hverandre, må vi — dette er et enstemmig norsk ønske —vente til det kan skje i fred, etter felles overenskomst. Jeg for min del tror ikke på noen adskillelse. Men jeg er sikker på, at unionens beståen og lykke vil for en vesentlig del bero på, om det times oss å oppnå en nøytralitet, godkjent av stormaktene. — Svenskene krever, at vi skal bli ett sverd ført av en hånd. Men vi oppgir aldri arbeidet for å få vårt eget utenriksstyre. Med egen utenriksminister mener vi: Ingen Storpolitikk! I intet annet ser vi trygghet! Nettopp det som Kongen ser garantien i, deri ser vi faren! Vårt mål går videre. Vi vil prøve å få alle de små nasjoner til det samme. Vi vil prøve om noen eller alle tilsammen kan danne et lite nøytralitetsforbund. Kan dette oppnåes, så er tiden kommen til å innby de store nasjoner til å gjøre nøytralitetsgarantiene effektivere enn de nå er. M.a.o.: Vårt lille folk har den ergjerrighet å ville gå foran med denne store saken uten hvilken de små nasjoners dager vil være talte.

Da det i mitten# av 1880-årene, sier Bjørnson, truet med krig mellom Russland og England, spurte utenriksdepartementet i Stockholm London, om England under en sådan krig ville respektere Norges og Sveriges nøgtralitet, eller om det så seg nødsaget til å besette visse punkter innen deres område. Foreign Office lot svare, at det siste neppe kunne unngås. Forskrekket spurte Stockholm i Petersburg, hva Russland i så fall ville gjøre. Rykke inn i Sverige og ta seg betalt for skaden, var svaret. Altså, sier Bjørnson: Storbritannia og Russland kommer i krig om et stykke land i det sydlige Asien, og derfor skal to små, absolutt nøytrale folk i det nordlige Europa overfalles og mishandles!

Bjørnson peker på muligheten av krigens ustanselige gang under noen ledelse, inntil det på kloden bare sto igjen et par bulldogger, som ved havet var hindret fra å rive hverandre i stykker.

De små stater, som vil ha sin nøytralitet trygget, må bli enig om en henvendelse til de store. Min vurdering av den humanitetsbevegelse, som nettopp nå bølger gjennom Russland, skulle være såre villfarende, hvis de små nasjoners livssak, innlagt i et sådant ønske ble avslått. Kan de små bare forene seg om å kreve absolutt nøytralitet, så vil den ikke kunne nektes dem!

Bjørnsons skandinaviske ide var nå et forsvarsforbund av tre selvstendige folk. Det skulle ikke være et utfordrende krigsforbund, men et innledende et større. De stater som ville være nøytrale måtte slutte forsvarsforbund for å kunne opprettholde denne sin nøytralitet. Om disse forbund stadig ble større, ville de nøytrale bli stadig sikrere. Når 30 millioner mennesker forenet i et nøytralitetsforbund forlangte å få det anerkjent av de store, kunne det vanskelig nektes! Det var sådanne forsvarsforbund for nøytraliteten, som skulle bringe krigen ut av verden! Da den interparlamentariske kongress holdtes i Christiania i 1899, sa Bjørnson i sin tale til møtedeltagerne, at nordmennenes høyeste ønske var et nøytralitetsforbund av små stater.

For Norge var det særlig viktig å ha et forbund med Sverige til felles forsvar mot aggressive stormakter. Om vi begge kunne holde et sådant , så vi begge var selvstendige innenfor rammen av det, så ville vi få andre likesinnede stater til å følge vårt eksempel. Bjørnsons drøm var et stort germansk forbund på sådant grunnlag! Danmarks forening med oss vinnes alene ved at vi holder oss ranke i ryggen!

Bjørnson mente i 1890-årene, at den norske politikken i unionssaken (Skarnes-linjen) var unødig voldsom og ikke egnet til å innlede den fredens og hjertelagets politikk, som var den som Norge burde legge an på å gjøre propaganda for i Sverige. Han brøt, sa han, med . Danmarks nasjonale spørsmål: å gjenvinne Nordslesvig hadde han, i sin tid, villet søke løst ved hjelp av godviljens politikk overfor Tyskland.

Det svenske Høyres tillitsfulle tro fra omkring 1890 til 1914, at Sverige kunne regne med Tyskland som beskytter mot Russland var alt annet enn solid underbygget. Under denne perioden på ikke mindre enn 25 år, var det tider, da Tyskland sto skarpt overfor Russland; situasjonen var da, at Tyskland var på Englands side i motsetningen mellom Østen og Vesten. Dette var situasjonen etter Oscar II’s ønske: Nordens plass var på Vestens side, og med Tyskland og England til støtte for oss, kunne vi i Norden være trygge! Men denne stormakts-konstellasjonen vedvarte aldri lenge. Det var perioder, da Tyskland samarbeidet ganske bra med østmakten, og da dets forhold til England var alt annet enn hjertelig. Og det var perioder, da Tyskland ivrig anstrengte seg for å vinne Russlands vennskap. En konstellasjon, som hersket under en stor del av den nevnte 25 års perioden var, at Tyskland førte en balansepolitikk mellom Østen og Vesten. Fra Bismarcks fall til 1914 var Tyskland uten noen stabil og klartenkt politikk. Det var stadig på søken etter en sådan, uten å finne den.

Utenriksledelsen i Stockholm var vel ogsA oppmerksom herpå. Det var umulig for den å være blind for det, at når Tyskland ivrlg søkte Russlands vennskap, kunne ikke de nordiske land regne noe større på Tysklands støtte. Samtidig var det klart, at når Russland engasjerte seg i den Fjerne Østen, var dette i og for seg en lettelse for de nordiske land. Men det at og den store Østmakten forenedes i et felles motsetningsforhold til England var ingen for Norden gunstig situasjon.

Uansett forholdet mellom maktene kjente det konservative Sverige, inklusive kongen, et naturlig ideologisk sambånd# med Tyskland og en ulyst, for ikke å si en skrekk overfor den slaviske verden, som den svenske ledende klassen holdt for å være både revolusjonær og tyrannisk. — Opinionen i Norge overfor Russland var langt mer uhildet. Kanskje ennå mer uhildret sto visse svenske venstrekretser. Adolf Hedin og mange med ham så . De ble imidlertid stadig nedstemt av det Høyre som, uten noe nærmere #kjenskap til Storpolitikkens skiftende konstellasjoner, hadde levet seg inn i en tro, at Tyskland var den klippe på hvilken de nordgermanske folk kunne bygge. Den borgerlige opinionen i Tyskland bidro til villfarelsen. Da Russland for den sto som busemannen, var det naturlig for den, at den så på det borgerlige Sverige som den naturlige forbundsfellen for det borgerlige Tyskland.

I den tiden de norsk-svenske konsulatforhandlinger sto på utviklet stillingen mellom stormaktene seg slik, at Tyskland ikke kunne være noen støtte for de nordiske land mot Russland. Men dette land var nettopp da så opptatt, at heller ingen fare fra dets side forelå for Norden. Kong Gustav, som var langt mer realist enn faren, var oppmerksom på dette forholdet, at de to nærmeste stormaktene hadde nok med sine egne anliggender. Den vending som konsulatforhandlingene, for oss uventet, tok, var vel ikke uten forbindelse hermed.

Ved den russisk-Japanske krigs begynnelse i 1903-04 sto flere av de mindre nasjoner foran det samme valg, som de skulle bli stilt overfor ved begynnelsen av den engelsk-tyske krigen i 1939-40: Valget mellom nøytralitetspolitikk og alliansepolitikk. I Norge ville flertallspartiet Venstre før og etter århundredskiftet 1900 ikke vite av noen annen utenrikspolitikk enn nøytralitetspolitikken, mens i Sverige den ledende klassen ville holde muligheter åpne til samarbeid med stormakter. Hadde denne siste retningen da kunnet sette sin vilje gjennom, ville unionen røket. Når Norge så redningen i det å holde seg helt utenfor de store makters strid, kunne det vanskelig være forenet med et land, hvis ledelse betraktet stormaktsstøtte som noe, som kunne være nødvendig for Nordens beståen. Det måtte da lett oppstå situasjoner, da det større land forlangte å bestemme unionens felles yttre politikk. Bjørnson hadde, helt riktig, sett Norges utenrikspolitikk i sammenheng med det store dilemma: Alliansepolitikk eller nøytralitetspolitikk.

Da den siste verdenskrigen begynte hadde Norge sin og vegret da å sette sitt nøytralitetsforsvar inn mot de stormakter som det hadde sympati for. Det viste seg da, at den nøytralitetspolitikk, som Bjørnson så sterkt hadde gjort seg til talsmann for, ikke var blitt tilstrekkelig innforlivet i nordmennenes tankegang. — Nygårdsvolds regjering kunne foreta sitt brudd med en utenrikspolitikk, som store deler av det norske folk allerede i noen tid hadde betraktet som den selvfølgelige for Norge — takket være den prestisje som arbeiderparti-regjeringen i 1930-årene hadde vunnet ved at den hadde klart å overvlone arbeidsløshetskrisen. —

Det norske bondevenstre, hvis ærefulle lodd det hadde vært å føre nøytralitetens og, dermed, den nasjonale selvstendighets sak, hadde i mellomkrigsperioden måttet overlate ledelsen av landet til representantene for handels- og industrikapitalen og for den i omsetning og industri beskjeftigede arbeiderstanden. Dermed var Norge gått inn i en ny historisk epoke. Denne omlegging av landets utenrikspolitikk, for en stor del, på nye hender, fikk — som vi vet — alvorlige konsekvenser for landet.

— — —

For Bjørnson, som gjennom hele sitt liv bibeholdt den skandinaviske innstillingen, hadde ikke målet vært å gjøre Norge enerådig for enerådighetens skyld. Om det kunne oppnås norsk-svensk-samarbeid om den riktige utenrikspolitikken for de beslektede små nasjoner, var det innbyrdes samarbeid mellom dem, d.v.s. det unionelle samholdet, i Bjørnsons øyne, intet onde. Tvertimot.

Når det her er referert så meget av Bjørnsons utenrikspolitiske propaganda i de par siste ti-årene før 1905, er det, fordi det var denne propagandaen mot den i Stockholm formentlig førte utenrikspolitikken,[6] som brøt unionen. Alene enhet hos de to stater i det utenrikspolitiske synet kunne ha bevart den norsk-svenske unionen for noen lengre tid.

Det at opplosningen av den kom så hurtig, skyldtes for en ikke liten del uheldet med konsulatforhandlingene. Disse måtte briste, når partene hadde hver sin idé med dem. En utenrikspolitisk omstendighet virket også: At England i 1902 brøt med sin gjennom flere årtier fulgte politikk — å søke samarbeid i en eller annen form med Tyskland mot russisk ekspansjon. Når England la om hele sitt utenrikspolitiske system, var det uungåelig, at det endret sitt syn på den norsk-svenske unionens hensiktsmessighet.

Hadde England, i forbund med Tyskland, fortsatt å betrakte unionen på den Skandinaviske halvøy som en nyttig ting for forholdet mellom Østen og Vesten, ville dens oppløsning være blitt utsatt, og det kanskje ikke så lite.

Når det gjelder spørsmålet om sammenhengen mellom den norsksvenske unionens oppløsning og omleggingen av de store makters forhold til hverandre, må en ikke la seg villede av den omstendigheten, at den engelske utenriksledelsen nettopp i mai 1905 fant tidspunktet for en ny-ordning i Norden ubeleilig for seg. Situasjonen mellom de tre makter Tyskland, Frankrike og England var i det øyeblikk sådan, at en eksplosjon hvert øyeblikk kunne inntreffe (Se herom et senere kapitel). Admiralitet og Foreign Office var redd for, at den tyske flåten skulle benytte seg av den i Norden inntrufne komplikasjonen til å gjøre et kupp der. Særlig var de urolig for at Tyskland skulle finne på noe med Østersjøinngangen, som kunne krysse Englands planer.

Det var den unionsvennlige Bjørnsons propaganda mot det av sterke svenske kretser hyldede samarbeidet med Stormakter som hadde spolert unionen Men da det et par årtier etter at unionen var ute av verden (i 1939-40) oppsto en stor mellomfolkelig konflikt, forlot Norge nøytraliteten for å gå inn i striden, — mens Sverige med største energi satte seg imot enhver deltagelse i stormakts-striden.

Kapittel 3 — Sveriges Bjørnson: Adolf Hedin — Norges og Sveriges utenrikspolitikk i årtiene før 1905

Også Sverige hadde sin venstrehøvding. Hans navn var Adolf Hedin. På den svenske riksdagen i 1890, foreslo denne, at Sverige skulle erklære seg stedsevarende nøytralt og søke å få de to andre nordiske land til å gjøre det samme.

Sveriges stilling mellom Tyskland og Russland, uttalte han, var nå slik, at den alminnelige opinionen i Russland betraktet Sverige med mistro, som sannsynlig fiende, mens opinionen i Tyskland mente seg å ha rett til å regne med Sverige som alliert i en kommende krig mellom de to stormaktene, På den tiden (det var straks etter Bismarcks tilbaketreden) var den tyske utenriksledelsen nærmest pI Englands side i dettes tradisjonelle rivalisering med Østmakten,

Når de to stormaktene ved Østersdøen så på Sverige på denne måten, så innebar dette, sa Hedin, den største fare for landet. En offisiell erklæring fra svensk side ville, hvor oppriktig den enn var, ikke formå å forandre oppfatninger, som hadde festet rot hos de store nasjoner, således at de her var blitt en slags folketro. Fredserklæringer var blitt så vanlig fra alle regjeringers side, at de betraktedes som en betydningsløs diplomatisk skikk! — Det var nødvendig, at folkemeningen i Sverige ble brakt til uttrykk på en så overbevisende måte, at ingen som var i god tro, kunne ha noen tvil eller mistanke om den. Dette var så meget mer maktpåliggende, som konstitusjonelle garantier for ledelsen av utenrikspolitikken i Sverige var svake, en kunne frykte, at regjeringens ukontrollerte politikk kunne — i strid med en fredeligsinnet, men taus folkevilje — føre landet ut i forviklinger og krig. Vi vet det, sa Hedin, men utlandet vet det ikke, at det svenske folks uendelig overveiende flertall intet høyere ønske har enn en på fredens bevarelse rettet nøytralitetspolitikk! Dette folkeønske måtte kunne komme fram som en felles meningsyttring av regjering og folkerepresentasjon! En sådan erklæring om prinsipiell og permanent nøytralitet, var for de små nøytrale stater den naturlige vldereutvikling av de erklæringer om tilfellig nøytralitet, som det, inntil da, hadde vært brukelig, at de fremkom med, når krig oppsto i deres nærhet.

Tidspunktet var beleilig For Sverige hadde nettopp nå, etter en lang periode av lammende menings- og interessemotsetninger, vedtatt en moderne hærordning (bestemt til å tre i kraft i 1901). Det kunne ikke nå lenger sies, at Sverige gjorde anspråk på en forsvarsløs nøytralitet, på nøytralitetens fordeler, uten eie vilje og evne til å oppfylle dens forpliktelser!

Vi ser således, at Sveriges venstreparti i årene før den norsksvenske unionens oppløsning, ville føre Sverige inn på en utenrikspolitisk linje liknende den som det norske venstre krevet for Norges vedkommende. Hermed ville et betydningsfullt biprodukt være vunnet: Når det på begge sider av Kjølen fulgtes samme utenrikspolitiske linje, behøvet ikke spørsmålet om de utenrikske anliggenders behandling føre til noe skisma mellom landene!

I tiden før og etter arhundredskiftet 1900, holdt Hedin og de andre venstrelederne ofte fram for de nordiske folk det sveitsiske eksemplet, som han skildret fra 30-årskrigens tid av. Da stormakten Sverige dengang opptrådte i Tyskland, brukte den overfor sveitserne påtrykning og lokkelser for å få dem med og fremkalte hermed motsatte innvirkninger på sveitserne fra den Tyske Keisers side Den svenske uviljen mot dem, som foretrakk fred frenfor å tjene Sveriges politiske planer, var stor. For å tvinge sveitserne inn i krigen, brøt Gustav Horn med vold deres nøytralitet. Den svenske politikken utnyttet — på samme måten som stormaktene skulle komme til å gjøre det under de storekrigene på 1800- og 1900-tallene — ideologiske motsetninger innen det sveitsiske folket, dengang særlig motsetningen mellom protestanter og katolikker. I Zürich ble det protestantiske pro-svenske krigspartiet også voldsomt. Et antall av de sveitsiske kantoner, holdt imidlertid hårdnakket på nøytraliteten, og det lykkedes deres fredsmeglende virksomhet å holde Edsforbundet sammen og utenfor de store makters krig.

Også på den Franske Revolusjonens og Napoleon I's tid ble Sveits’ nøytralitet utsatt for en hård påkjenning. I den største delen av Edsforbundet var det dengang aristokratiet som styrte. Den herskende mening sto derfor på den gamle samfunnsordnings og Bourbonernes side. De sveitsiske myndigheter så gjennom fingrene med en krenkning av Sveits’ nøytralitet, når den fant sted til fordel for England og dets forbundne på fastlandet. — Da Frankrike fikk overtaket i den europeiske styrkeprøven, fikk den franske retningen i Sveits makten der og sviktet nå landets nøytralitet til fordel for Bonapartismen. Da de konservative stormakter så, under sine operasjoner mot Napoleon i 1813 benyttet seg av sveitsisk område, rettferdiggjorde de dette med, at Sveits i en rekke av år hadde latt seg dominere av Frankrike Det kunne derfor ikke påberope seg en nøytralitet. Hadde det ikke vært det — sa de mot Napoleon allierte stormakter — skulle de ha gitt avkall på de militære fordeler ved å krenke Sveits. «Thi — sa de — selv den minste stat får ikke, så lenge den treffer uavhengige beslutninger, ved vold begrenses i valget av sine politiske handlinger, og hvis den under en krig mellom mektige naboer har erklært sitt område for nøytralt, skulle enhver krenkning av dette være en rettsstridig handling.» — De allierte makters marsj over sveitsisk område skjedde mot Alexander I’s vilje.

Da det kom til Wienerkongressen 1815, var sveitserne blitt kurert. De innså, at den eneste sunde politikk for dem var nøytraliteten. Samtlige stormakter erkjente også i 1815, at Sveits’ nøytralitet og ukrenkelighet av enhver fremmed innflytelse hørte til . — Det at det deretter hadde lykkedes det lille landet gjennom hele resten av 1800-tallet under den , som Hedin kalte den — med held å #gjennemføre nøytralitetspolitikken, sto for den svenske venstre-høvdingen som et kraftig argument for hans syn.

Etter 1815 hadde kriger raset ved Sveits’ grenser i 1848-9, i 1859, i 1866 og i 1870. — Skulle det være en liten stat verdig, spurte en sveitsisk historiker da, å delta i de mektiges krigsspill, i hvilke den deg kun kan spille rollen av håndlanger, og pådro seg den ene parts hat og den annens ikke mindre farlige beskyttelse?

Hedin kunne støtte seg til en imponerende rekke av folkerettslærde bl.a. russeren Martens, som var knyttet til Russlands utenriksdepartement og som satt inne med en spesiell høy autoritet. Alle folkerettslærde hadde fremholdt viktigheten av for det første at småstatene erklærte seg permanent nøytrale, for det annet at de, som sådanne, sluttet seg sammen til forbund (fredsforbund eller nøytralitetsforbund).

Hovedbetydningen herav — sa Hedin — var, at når en mindre stat erklærte seg prinsipielt og permanent nøytral, vennedes stormaktene til å betrakte dens nøytralitet som en av den mellemfolkelige politikks faste punkter. De nøytrale burde da kunne være sikre på, at ingen av stormaktene hadde å kreve bistand, og ingen av dem å frykte for, at hans motstander regnet med hverken godvillig eller tiltvungen allianse med den som nøytral erklærte staten. De ville vite, at det nøytrale lands forsvarskraft udelukkende var til for, mot hvem det være måtte å verne en absolutt upartisk nøytralitet. På denne måten ville man kunne avskjære alle fremmede beregninger og intriger og bortrydde all grunn til frykt hos den ene stridende parten for alliansepolitikk fra vedkommende småstats side, og forhåpninger og krav derom hos den andre stridende parten.

Hedin fremholdt sterkt, at om man innskrenket seg til å proklamere nøytraliteten, når en stormaktskrig bryter ut, altså alene tilfeldig, vil det nøytrale landet ikke avskjære alle fremmede beregninger og intriger. Forsikringen av små land om fredelig sinnelag og nøytralitet lar alltid, så lenge nøytraliteten er tilfeldig erklært først ved en krigs utbrudd, rum# for formodninger om at den før eller senere kan ombyttes med et samarbeid med en av de krigførende parter. Så lenge en liten stats nøytralitet ikke er proklamert som en uryggelig grunnsetning, tas denne stat med i regningen i de store rivalers allianseplaner og blir gjenstand for lokkelser, påtrykninger og truseler. Det gjelder for de små stater, jo før jo heller, med en til hele verden vendt allmenn folkemenings hele kraft, å rykke masken bort under planer som regner med bl.a. de skandinaviske stater som faktorer i et krigsspill. Den på forhånd som grunnsetning proklamerte nøytraliteten skal under freden avverge påtrykninger og lokkelser og all slags snedig propaganda. Og når en stormaktskrig står for døren, skal ingen kjenne seg fristet, idet han vitterligen ikke er truet, til ved et plutselig overfall å lamslå eller uskadeliggjøre oss! Den permanente nøytraliteten har en evne til å forebygge utenlandsk innblanding, som den tilfellig erklærte nøytralitetten ikke har.

Allianseforhold mellom en liten stat og en stormakt karakteriserer Hedin på samme måten som Sigurd Ibsen gjorde det på unionsoppløsningens tid — som et protektorat Det er tydelig, sier Hedin, at om ikke protektoratet straks skal fremtre åpent som et sådant, får det iklædes formen av et forsvarsforbund som tilsynelatende, på papiret, opprettholder vår selvstendighet og likestillethet med den mektige forbundsparten — La oss tenke oss, sier han, en tysk-svensk defensivallianse som forplikter de allierte til under de og de forutsetninger å ile til hverandres bistand mot et angrep. Hva er vel da vår opptreden som alliert med den makt (Tyskland) som krever oppfyldelsen av var allianseplikt, hva er den i realiteten annet enn et angrep på Frankrike eller Russland, hvilke land ikke har angrepet oss, ikke utmanet oss eller truet oss? De som roper på forbund tilråder således Sverige å berede seg til et selvvillet (självmant), ikke framtvunget angrep, foranlediget av et forbund, vi selv har søkt. Gud bevare oss fra å lytte til sådanne råd!

Hvis de små stater stoler på andre enn seg selv, så er de dømt til undergang. Hvis de går inn for de universelle oppgaver i sivilisasjonens tjeneste, viser de dermed, en rett til å leve, som er en makt selv overfor stormaktenes. — Derfor ingen lakeitjeneste hos disse, intet tiggeri om et forbund, som er unaturlig, om en beskyttelse som fordrer slaveri!

Hedin la en hovedvekt på det nøytrale lands forsvar: For de makter som kommer til å føre krig i vår nærhet, skal det velordnede svenske forsvaret utgjøre en sikkerhet for, at de skandinaviske stater ikke, som følge av et svakt forsvar, skal la seg formå til å bli alliert med eller bistå den ene parten. Den prinsipielt erklærte nøytraliteten skal være en garanti for at de skandinaviske stater ikke skal gripe til våpen i annet øyemed enn opprettholdelsen av nøytraliteten eller avvergning av et angrep. Hvis vi lar noen av stormaktene tro, at vi holder på vår krigspolitiske handlefrihet, må vi være forberedt på at de, til vår ulykke, foretrekker å forekomme en fiende fremfor å forekommes av ham. Vi må ikke gi noen stormakt den minste grunn til å tvile på, at nøytraliteten vil bli opprettholdt med våpenmakt mot den av de krigførende som skulle ville, til sin fordel og til motpartens skade, tiltvinge seg noen begunstigelse, noen direkte eller indikrekte bistand, bemektige seg et støttepunkt på den nøytrales område for slne operasjoner eller liknende.

En hjertesak var det for Hedin og hans liberale partlfeller, at moderniseringen av landets forsvar ledsagedes av en indre reformpolitikk på grunnlag av alle samfunnsmedlemmers like rett. Derved ville alles følelser og tanker, alles viljer og interesser sammenføres i en stor nasjonal tankegangs mektige strøm! Da ville ikke forsvaret bli et omliggende bare for fagmennene. Det ville bli det mest omfattende av alle statens anliggender, — en universell folkeinteresse! Forsvaret ville vokse seg sterkt med hver lov som ryddet bort en urettferdighet, med hvert tiltak som lettet de smås byrder, som styrket følelsen for hver og ens medansvarlighet for det heles vel.

— — —

Da Hedin i årtiene før de to store verdenskrigene, sa de små stater truet av oppseilende konflikter, falt det naturlig for ham å henvise til de rettssynspunkter, ved hjelp av hvilke disse mindre stater i de forgangne århundreder hadde søkt å hevde sine naturlige eksportinteresser — et emne som i nærværende arbeide oftere er berørt. Den veltalenhet, hvormed Hedin da utviklet 1800-talls-liberalismens ideologi, virket også besnærende i store kretser. Så meget sterkere ble derfor reaksjonen, da verdenskrigenes realisme brøt inn over Europa.

De skandinaviske staters anstrengelser, kamper og oppofrelser fra 1600-tallet av for utviklingen av den internasjonale rettstilstand hørte — sa Hedin — til deres ærefulleste tradisjoner og minner. Det var visselig så — innrømmet han — at de nordiske stater derved hadde strevet for sine næringsinteresser, sin eksport, men de hadde også forsvart menneskelige rettigheter.

Hollandske og engelske folkerettsforfattere (de typiske lærde) hadde lenge Iært, at en krigførende makt har rett til å betrakte alle medlemmer av en fiendtlig stat som fiender. Men krigen, sa Hedin, er ikke et forhold mellom personer og personer, men et forhold mellom stat og stat. De enkelte statsborgere er derfor ikke fiender annet enn tilfeldigvis, ikke som personer, ikke engang som statsborgere, men kun som soldater. Det var Jean Jacques Rousseau og den kontinentale opplysningsfilosofien, som hadde brudt veien for dette liberale syn!

Det brutaleste uttrykk for den engelske voldspolitikk, som nektet alle andre folk enhver fredsrett, når England førte krig, skriver seg — sier Hedin videre — fra et øyeblikk, da England hadde største behov for Russlands bistand, men allikevel vegret å gi etter en håsmonn i sin mot Russlands eksport rettede sjørøverpolitikk. (Vi henviser herom til det som tidligere er fortalt om Englands og Russlands forhandlinger, førenn det sistnevnte landet sluttet seg til den såkalte 3. koalisjon mot Napoleon i 1805.) — Som ventelig var, forholdt England seg ennå mer hårdnakket i 1813, da de allierte forberedte seg på det endelige oppgjøret med de franskes keiser. England la nå ingen større vekt på de territoriale ordninger på fastlandet. Det punktet på hvilket den engelske regjering umulig kunne vise noen ettergivenhet var rettighetene til sjøs! Om dette spørsmål reistes i hensikt å skape et system av positiv lovgivning, ville England aldri samtykke heri og heller ikke sende representanter til en kongress for behandlingen derav! England var i dette øyeblikk situasjonens herre.

Spørsmålet måtte derfor hvile, til Krimkrigen skulle sluttes. Nå, i midten av 1800-tallet under Liberalismens kortvarige epoke, hadde folkeretten et hatt et øyeblikks triumf! Resultatet var blitt den berømte sjørettsdeklarasjonen datert Paris 16/4 1856. I denne, skrev Hedin, seiret de prinsipper, som gjennom århundrer var blitt forfektet av de nordiske nøytralitetsforbund og for hvilke Norge og Danmark hadde kjempet kampen på Køpenhavns hred i 1801 og for hvilke England seks år etterpå tok hevn ved Kjøpenhavns bombardement og den norsk-danske flåtes bortførelse! — Frankrike minnet i 1856 England om den viktige andel som Russland hadde hatt i nøytralitetsforbundene til forsvar for de nøytrales rettigheter. De liberale lands kamp nå i Krimkrigen mot Russland ville — sa Frankrike — tape sin mening, hvis de skulle holde fast ved det tradisjonelle hårde engelske regime for nøytrale lands sjøhandel. — Da så vel England som Frankrlke på Krimkrigens tid la en særlig vekt på å stå som hele den vestlige sivilisasjonens forsvarere mot det slaviske Østen, fant England det rettest å la seg tale med. På Pariserkongressen (i 1856) lot England endog sin representant brennemerke den av England gjennom århundrer førte politikk; han betegnet kaperiet som et organisert og legalisert sjørøveri. , utropte Hedin «når man erindrer seg, at England firti år tidligere, da koalisjonen beseiret Napoleon, erklærte seg i fredens interesse villig til alle eftergifter, uten en: Det skulle aldri la sin sjørett underkastes diskusjon ved en kongress og gjøre den til gjenstand for underhandling!»

Om retten til slutt (i 1856) seiret over voldet, så var fortjenesten og æren av dette fremskrittet i høyere grad de skandinaviske staters enn noen annens.»*[SIT over avsnitt, slik i manus]

Dette ble skrevet av Hedin 15 år før den 1. verdenskrigen.

Opplysningsfilosofene hadde på sin tid våget den påstand at likesom det ikke var de individuelle voldsmenn, som skulle skrive samfunnenes indre lov, bør det heller ikke være de kollektive voldsmenn som skrev den internasjonale lov. Men ennå var, desverre — skriver Hedin — overmakten kolossal hos dem, som med makt opphøyet voldets grunnsetninger til den regel, fra hvilken de innrømmet de fredelige folk noen unntagelser.

På Boerkrigens tid var Hedin en fanatisk talsmann for liberale ideer. I de siste 40-50 år var, skrev han da, de store staters maktpolitikk blitt stadig hårdere. , skrev han høsten 1899,

Russeren Martens’ innlegg på denne tiden (1903) til fordel for Danmarks og hele den politisk selvstendige skandinaviske nasjonalitetens prinsipielle, permanente nøytralitet ga dog Hedin noe håp om en vendig av stormaktspolitikken til det bedre. Det at en så bekjent stormaktspersonlighet som Martens erkjente, at de små nasjoner hadde en historisk misjon, og først og fremst den å virke for aktelse for retten og for rettferdighetens herredømme i de internasjonale forhold, måtte virke sterkt på Nordens frisinnede. — utbrøt Hedin — .

Hva skulle de liberale talsmenn for sivilisasjonen skrevet, om de hadde opplevet den 2. verdenskrigs Area bombardements med deres systematiske massakrering av sivilbefolkningen og represaliene igjen herfor?

Omkring århundredskiftet 1800 var det manges tanker, at nøytraliseringen av mindre stater var et forberedende skritt til en virkelig internasjonal rettsordning.

sa Hedin, «hvori fremtidslykke kan være innesluttet for 10 millioner mennesker, om hvilke man sier, uten selvgodhet og overmot, at de utgjør en åndelig stormakt, ikke blott intellektuelt, men også moralsk. Thi de har, især Danmark, vært rettens talsmenn mot den fysiske overmakten, mot det rå voldet.»

Hva de skandinaviske statenes, især Danmarks, kamp for retten har vært, det er innskrevet i den alminnelige historien,»* skrev han.

— — —

Den fredsstiftende innflytelsen av et stadig større antall permanent nøytrale stater hadde vært et hovedemne for de interparlamentariske konferanser i 1890-årene. Disse hadde også arbeidet for å få slått fast, som en grunnsetning i folkeretten, at når en eller flere stater ved en deklarasjon ga til kjenne for de øvrige stater, at de hadde antatt den permanente nøytralitetens prinsipp, var det disse sist nevnte staters plikt å bevare meddelelsen med et tilsagn om at de ville respektere den således deklarerte nøytralitet.

Rett til nøytralitet, sas det, tilkommer enhver selvstendig stat; den utgjør en bestanddel eller umiddelbar følge av dens suverenitet. Nøytralitet er blott det negative uttrykk for enhvers rett til, under krig mellom andre, å bli fast ved fredsordningen og fullføre dennes oppgaver. Vi skal ikke, sa Hedin, søke en godkjennelse — og dermed, mer eller mindre tydelig, forutsette at denne kan vegres oss. Vi har en rettighet å gjøre gjeldende og kan fordre at den skal respekteres. Intet skritt, sa han, bør tas, som lar seg tyde som tvil om vær egen ubestridelige rett. En ansøkning innebærer en fare, da dens innvilgelse kan gjøres avhengig av vilkår.

Av stormakts-innblanding har vi i tldens løp hatt tilstrekkelig til at vi ikke, selv, skal åpne døren for en sådan! Hedin hadde herved i tankene flere kjente tilfeller av forsøk fra stormakters side på 1700-tallet og 1800-tallet på å øve innflytelse på de nordiske staters indrepolitikk og via denne på deres yttre politikk. Maktene hadde hatt nøye rede på hvilke grupper og hvilke personer innen de mindre stater som hadde sympati for eller stillet seg velvillig til den eller den stormakt,og brukte mange slags midler for å bringe sine venner og sympatisører til makten innen de land, som de ville gjøre til redskap for seg.

Alt som smakte av stormaktsgaranti for et lite lands nøytralitet og også for dets integritet var det viktig å unngå! Sveits hadde riktignok i 1815 fått en garanti av visse stormakter. Men da Norge og Sverige i 1817 hadde tiltrådt maktenes deklarasjon ang. Sveits’ nøytralitet og integritet, hadde vår regjering kun uttalt, at den det sveitsiske territoriums integritet.

Garantien er stum, skrev Hedin, når egeninteressen hos vedkommende ikke taler med. Om denne hever sin røst, er den overflødig. Det ulykksalige papir, som heter , var selvsagt verdiløst, når garantistene, England eller Frankrike, søkte vennskap med Russland. Men traktaten kunne tjene som formelt påskudd for en innblanding av garantistene til vår skade, i tilfelle av en stormaktskrig! Alliansepolitikken var for dem, som ikke eier en tilstrekkelig lang skje til å spise med djevelen, d.v.s. til å gi seg i lag med de stormektige, en eventyrpolitikk! Sveits hadde på 1800-tallet vært utsatt for flere på trusler støttede intervensjonsforsøk siktende bl.a. på å oppnå en reform av landets indre regime.

For Hedin var det en begivenhet av første orden, som han skrev, at russeren Martens, som han regnet som en av samtidens fremste politiske tenkere, gikk inn for Nordens nøytralitet. Allerede i mange år, skrev i Martens i slutten av 1903, har ideen om de skandinaviske staters nøytralisering vært oss (russerne) kjær. Så tidlig som i 1889 hadde han for denne ide, hva Danmark angikk, vunnet den oppriktigste sympati innen de høyeste guvernementale sfærer i Russland! Mens man før ville betrakte en liten stats permanente nøytralitet som en gave av stormaktene, måtte den, skrev Martens, nå erkjennes å være en rett, som en stat gjør gjeldende! Den prinsipielle og permanente nøytralitet var i Martens øyne noe helt annet enn den tilfeldig erklærte nøytralitet. Dette hadde vist seg tydelig i de tilfeller på 1800-tallet, da det lille Sveits hadde pådratt seg mektige naboers vrede, eller når krigførende makters operasjoner fant sted i Sveits’ nabolag. Sveits’ privilegerte stilling hadde fått hevd! Martens hadde en rekke formuleringer, som i høyeste grad måtte glede nøytralitetsforkjemperne. Således bl.a. denne Ved siden av en varig fredstilstand for den nøytrale staten, skaper den et

Det at Belgia og Luksemburg var blitt nøytralisert ved internasjonale avtaler, hadde fremkalt den uriktige forestilling, skrev Martens, at ikke en stat eller en gruppe av stater skulle kunne, av eget initiativ erklære seg permanent nøytrale med all den rettsvirkning som deri ligger. Den samme uomtvistelige rett som Danmark hadde hertil, tilkom Sverige og Norge, likesom disse kunne forene seg med Danmark for å beskytte sin permanente nøytralitet. En erklæring i denne form hadde rett til den samme respekt som om den var garantert av de store makter. Ingen annen forpliktelse innebares i disse unilaterale nøytralitetsbeslutninger enn at vedkommende stat selv respekterte de forpliktelser som flyter av nøytraliteten, således — når denne er permanent — alltid å avholde seg fra den ikke blande seg inn i andres anliggender, ikke på noen måte gjøre andre nasjoner tjenester, som kan kompromittere deres fullstendige upartiskhet og absolutte nøytralitet.

Kapittel 4 — Nøytralitetsspørsmålets stilling i nordisk politikk under den norsk-svenske unionens siste år. Hedins svanesang

Da Hedin og Martens og mange med dem ved vårt århundredes begynnelse forkynte sin tro, forberedtes, i stillhet, den kampgrupperingen for de store kriger, som skulle føre til en knapt nok tidligere sett krenkelse av de mindre staters selvstendighet: Overgrep, innblanding i deres indre anliggende; pågående propaganda og alle slags manøvrer for å nyttiggjøre seg dem, eller for å dra dem inn som hjelpestater. Den snedighet som stormakter har utfoldet i å nyttiggjøre ideologiske motsetninger, til å bringe ledelsen innen de mindre land på hender som måtte være dem gunstige, den såkalte psykologiske krigføringen, ja den likefremme vold, som for dette formål er anvendt, ved siden, selvfølgelig, av økonomisk påtrykning eller økonomiske lokkemidler — er emner, som ennå langtfra, er blitt belyst som de fortjener.

For mange, som har opplevet dette, kjennes det som en historiens ironi at en av de mest kjente russiske rettslærde i 1903-04 tilkjente de små nasjoner en historisk misjon, og fremst den å virke for aktelsen for rettens herredømme og betegnet det som det første skritt på denne vei, at de små staters permanente nøytralitet ble slått fast.

De stormakter, som ville skaffe seg Russland til alliert, så imidlertid med tilfredshet på, at Nordens frisinnede dyrket russisk frisinn og fremhevet dette i motsetning til tysk ånd. Hedin pekte på Treitschke som det tyske motstykket til Martens.

Med all sin begeistring for denne,var Adolf Hedin realist nok til å se det effektive militære forsvaret som en nødvendig betingelse for nøytralitetspolitikken. De to store krigene vi har opplevet har også gjort det klart, at skulle denne politikken ha noen sjanser til å lykkes krevdes det tre ting: 1) et tidsmessig forsvar, 2) en ukuelig nøytralitetsvilje og 3) gunstige naturvilkår og geografiske forhold for det nøytrale landet. På 1800-tallet var frisinnet i Norden også, i det store og hele, kommet til klarhet over denne situasjonen. I Norge var Bondevenstre blitt partiet for nøytralitet og forsvar. Da den økonomiske utviklingen i 1920- og 1930-årene hadde splittet de norske bønderne på flere partier og således gjort dem maktesløse, var Norges ulykkestime snart nær.

Johan Sverdrup hadde i 1883 dannet en omfattende 3/4 av representantene, som enstemmig uttalte, at Nordens forhold og beliggenhet gjorde det naturlig å arbeide for nøytralisering. Nøytralitetstilhengerne pekte på faren for, at Norden ble dratt inn i motsetningsforholdet Tyskland-Russland. Sambåndet# mellom permanent nøytralitet og kraftig forsvar understrekedes.

I 1898 bekjente den Steenske regjeringen seg klart til den anerkjente permanente nøytraliteten og til prinsippet om ikke-innblanding i stormaktenes mellemværender. Etter sin beliggenhet måtte Norge være interessert for denne politikken! Det kunne heller ikke vere tvil om, at denne også var Sveriges interesse, så at de to riker kunne enes om å samvirke derom! Den norske regjeringen tilrådet, at man på den forestående store internasjonale konferansen (Haag 1899) søkte å oppnå anerkjennelse av Norges og Sveriges permanente nøytralitet. I ministerielt statsråd i Stockholm uttalte utenriksministeren imidlertid, at spørsmålet lå utenfor Haag-konferansens program.

På den interparlamentariske Unions konferanse i Christiania i 1899 fremholdt Steen, at Norges og Sveriges beliggenhet syntes å utpeke dem som fremtidig permanent nøytrale stater. Bjørnson sa i sin tale ved avslutningen, at det norske folks varmeste ønske var, at alle små stater skulle slutte seg sammen i et nøytralitetsforbund.

Våren 1902 debattertes spørsmålet på den svenske riksdagen. Det las derunder fram engelske uttalelser, som viste, at et lite land ikke fra noen stormakt kunne erholde tilsagn om respekt for nøytraliteten, uten at vedkommende makt hadde en interesse derav, eller at det lille landet på en eller annen mite betalte derfor. Det var tydelig, at gjennemførelsen# av en nøytralitetspolitikk berodde på to ting: dels på den nytte som stormakter hadde av å bruke vedkommende land, dels på de omkostninger som det ville føre med seg for dem å bryte det nøytralt innstillede landets motstandsvilje.

Blant alle de forslag, som i årene omkring århundredskiftet fremkom i den svenske riksdagen, var det intet som i og utenfor Sverige vakte en slik oppmerksomhet som det Hedinske nøytralitetsforslaget. Tilhengerne av det understreket meget sterkt, at det hadde en skandinavisk innebyrd. Det ville, derved at det krevet en sammenslutning av de tre skandinaviske rikene i nøytralitetsøyemed, skaffe en langt større sikkerhet enn en nøytralitet, som alene ble forkyndt av Norge og Sverrige i et visst krigstilfelle!

Svensk utenriksminister ved århundredskiftet, var Douglas, som før sin utnevnelse til stillingen hadde forfattet det kjente skriftet: Da han her hadde hevdet, at det var Sveriges plikt å stille opp som Tysklands hjelpestat, var det naturlig, at han advarte mot, at Sverige fraskrev seg sin handlefrihet uten derfor å erholde noe som var til praktisk nytte — som han uttrykte seg. — Innen den konservative tysk-sympatiserende majoriteten i 2. kammer, synes det, desuten, å ha vært noen uvilje mot den skandinaviske tendensen i Hedins forslag: .

Da spenningen i tiden etter Bismarcks tilbaketreden, altså i 1890-årene, mellom Tyskland og Russland ofte hadde vært stor, hadde den russiske pressen ikke sa sjelden skrevet, at Sverige ikke kunne forsone seg med tapet av Finland, og at det i den anledning søkte forbund med Tyskland. — Det var, sa Hedin, en absolutt plikt mot oss selv og mot Russland, så vel som mot Tyskland, som regner med muligheten av at vi skal opptre som dets allierte i den krig som Europa ulykkeligvis ventet, å la alle vite, at vi vil føre en freds- og nøytralitetspolitikk, og det i forhold til alle andre makter

Blant Hedins partifeller uttalte en, at i alle de tilfeller han kom til å tale med tysker om de skandinaviske rikene og Tyskland, fikk han høre det betegnet som noe aldeles klart og gitt. at Tyskland i en krig med Russland kunne regne på en sikker og trofast allianse med de Forenede Rikene. Sverige måtte nå, uttalte en annen av venstres førere, gjøre seg klart, hvilken politikk var den riktige for et lite land — alliansepolitikken eller den politikken, at man lever for seg selv. Det lå i sakens natur, at det store landet, med hvilket det lille allierte seg, i virkeligheten ser med ringeakt ned på dette, at det blir tilbøyelig til å stille store fordringer til det og til å betrakte det som en vasall. Det lille landet blir lett i fredstid jollen i slepetau, i krig bonden på sjakkbrettet, og ved fredsslutningen alt for lett en skillemynt som gis og tas under vekslingen. Har det lille landet en strategisk viktig beliggenhet, vil det, under en krig, kunne få betyoning for stormaktene —. Et lite land som ville være nøytralt, måtte ikke være likegyldig for slike meningsyttringer i utlandet, som utbredte falske forestillinger om vår tilslutning til et visst hold, og derved vakte den tanken på det motsatte holdet, at det var ingen røk uten ild.

Den konservative hovedtaleren på Riksdagen mot Hedins forslag uttalte, at han for tiden ikke kunne være med på tanken om en permanent nøytralitet erklært av alle de tre nordiske land; men han måtte erkjenne, at tanken var stor; han håpet, at den måtte kunne virkeliggjøres i fremtiden. Han miskjente ikke den gode saken og den ærlige hensikten hos Hedin, når denne fremla det som man kunne kalle hans politiske testamente til Sveriges folk!

Også nøytralitetsspørsmålets betydning for unionen berørtes på Riksdagen. En av venstretalerne sa: Jeg vet intet tiltak i dette land, som til den grad skulle bidra til å utjevne forholdet til vart broderfolk og minske den misste ming og mistro som den etter hvert er blitt oppjaget, som det at vår utenriksledelse løftet den nye fanen: Nøytralitets- og fredsfanen. Innen Norge og Danmark holdt nøytralitetstanken på å arbeide seg fram, mens den svenske utenriksledelsen hittil desverre har stått meget kald og uforstående i dette anliggende! En annen representant pekte på betydningen av, at Sveriges politikk, likesom Norges ble innrettet på freden; dermed behøvde det ikke lenger være noen misstemning mellom de Forenede Riker på de to sider av Kjølen!

2. Kammerdebatten i mai 1902 sluttet med at Bedins forslag ble nedstemt av Kamrets konservative flertall. Stemmeretten til 2. Kammer var på denne tiden begrenset ved en census. En av venstres ledere uttalte, uten at det ble motsagt: Til hvilken side sympatiene i Sverige går derom er jeg for min del ikke i ringeste uvisshet!

I Norge hadde Stortinget i sin mitte nylig nedsatt den såkalte nøytralitets-komitéen. I sin innstilling av 20. mai 1902, altså et par uker etter at den svenske riksdagen hadde hatt sin nettopp refererte debatt, uttalte komitéen bl.a.: Vårt lands beliggenhet og det norske folks hele forhold gjør en #gjennemført fredspolitikk til en uavviselig oppgave. Det er selvinnlysende, at alle våre bestrepelser må gå ut på å sikre oss mot å komme opp i internasjonale forviklinger og å bevare vår nøytralitet under mulig oppstående kriger. Ved en nøytralitetserklæring vil det på den utvetydigste og ettertrykkeligste legges for dagen, at staten vil holde seg utenfor de oppstitte forviklinger. Et land som hadde erklært seg stedseværende nøytralt, unngikk ikke de militære byrder, der krevdes til opprettholdelse av dets selvstendighet og nøytralitet. Komitéen pekte herved på sveitsernes kamp: Denne kamps mål hadde vært anerkjent rett til å få leve i fred.

En garanti for nøytraliteten fra visse makters side uttalte komitéen seg klart imot. Men av stor betydning, sa komitéen, var det som de interparlamentariske konferanser i 1895 og 1897 hadde krevet, at maktene pliktet å godkjenne et lands erklærte permanente nøytralitet. Komiteen betrakter det som nødvendig, at en stats nøytralitetserklæring får de interesserte makters uttrykkelige eller stilltiende samtykke. En bestemt uttalt vilje, sier komitéen, om for fremtiden å ville avholde seg fra enhver som helst innblanding i andres krigerske forviklinger vil, under demokratiets vekst, få større vekt med hver dag som går, og kan mer og mer gjøre regning på imøtekommenhet fra andre makters side. Man tør gå ut fra, at forsøk på å begrense kommende kriger ved nøytralitetserklæringer, vil bli møtt med så sterk sympati fra den tenkende allmenhets side, at også landenes regjeringer vil yde den sin tilslutning. De nordiske lands stedsevarende nøytralitet må vistnok antas å være i hele Europas interesse. (Vi finner således hos den norske komitéen den samme optimismen m.h.t. godkjennelsen av en erklært nøytralitet som hos Hedin og det svenske Venstre i sin alminnelighet.)

I anledning av at det V. nordiske fredsmøte i Skien 1901 hadde uttalt seg for, at de tre nordiske riker, i anerkjennelse av hverandres suverenitet, snarest sluttet et nøytralitetsforbund, altså handlet , uttalte Stortingskomitéen, at den ikke for nærværende ville drøfte hvorvidt et sådant forbund burde søkes stiftet samtidig med at Norge og Sverige i tilfelle ble erklert stedseværende nøytrale. Tanken var tiltalende, men jo mer sammensatt den oppgave er, som man stiller seg, desto vanskeligere blir dens gjennemførelse. Hvis Danmark besluttet seg for permanent nøytralitet, ville det være av stor betydning, om de tre nordiske lands erklæringer etter forutgående overenskomst utstedtes samtidig og såvidt mulig enslydende.

I et bilag til innstillingen sier Stortingskomitéen. at novembertraktaten av 1855 vel ikke nå lenger kunne sies å ha praktisk gyldighet. Norges og Sveriges naverende stilling må antas å være fullstendig nøytral, ubundet av traktater til noen side. I 1885 hadde både England og Russland spurt om Norge og Sverige kunne og ville hindre motparten i å besette viktige havner. Krigsfaren gled over; men det er vel sannsynlig, sies det i dokumentet, at om de to stormakter ved denne leilighet hadde ment med full trygghet å kunne regne på vir nøytralitet, ville de ikke ha tenkt på krigerske forholdsregler for å berøve motparten en mulig fordel innenfor vare landområder. Her ville en prinsipiell erklært nøytralitet ha ydet oss vårt beste vern!

Allerede 24. mai 1902 vedtok Stortinget enstemmig nøytralitetskomitéens innstilling, at Stortinget skulle anmode regjeringen om, så snart den matte finne tidspunktet beleilig, å oppta til forhandling spørsmålet om Norges og Sveriges stedsevarende# nøytralitet. Statsministeren, Blehr, erklærte, at regjeringen ville gjøre hva den kunne i saken. Horst, som hadde vært nøytralitetskomitéens formann, uttalte, at det fra mange hold het, at de små staters tid var omme. De skulle ha utspillet sin rolle. Men det lød — sa han — også sterke røster i motsatt retning. Det het også, at de små staters rett til å leve, rett til å eksistere lå spesielt deri, at de muligens, forholdsvis, var i stand til å yde et stort tillegg til den hele menneskehets livskapital. Bernt Hansen uttalte, at nøytralitetsprinsippet nå var anerkjent som grunnlaget for den norske stats politikk. Norge og Sverige ville hermed ikke fraskrive seg noen annen rett enn den, for små folk især, så farlige adgang til å delta i den utenrikske politikk som krigførende. Han understreket, at Norge ikke måtte forhandle om anerkjennelse av vår nøytralitet, uten at det ble bragt på det klare, at sådan anerkjennelse ikke ga noen rett til innblanding i Norge

Men 18. januar 1902, altså 4 uker tidligere, var i sammensatt norsk og svensk statsråd den konsulatkomité blitt besluttet, som skulle utrede spørsmålet om egne konsuler for hvert av de Forenede Riker. Dermed innlededes oppløsningen av deres forening.

Da Norge etter unionsoppløsningen ville legge vårt lands utenrikspolitikk på nøytralitetens grunn, henvendte det seg, som vi vet, til de fire interesserte stormakter for å få en erklæring fra dem om at de ville respektere vår nøytralitet. England nektet, som bekjent, og Norge kom derved i en pinlig stilllng, som det ville vært spart for om det hadde innskrenket seg til en nøytralitetserklæring etter Hedins ideer. — Norge ba også om, og fikk, en garanti av maktene sin integritet. Vi vet, hvordan dette siste skadet Norges forhold til Sverige. Under den stormaktskrig som kom i 1914, noen år etterat den norske integritettraktaten var blitt opprettet, skulle et nordisk nøytralitetsforbund kunne vært nyttig, da Entente-gruppen hadde bruk for vårt land, såvel som for Danmark, for sin krigføring mot Tyskland. Heldet ville imidlertid, at Entente-planen om et tiltak mot Østersjøen, på grunn av krigens gang, ikke kunne settes i verk. Integritetsgarantien fikk ingen betydning, da den til slutt seirende Entente-gruppen ikke hadde noe motiv for en varig krenkning av Norges territorium. Hadde centralmakt-gruppen seiret, ville integritetsgarantien heller ingen praktisk betydning hatt. For hadde denne gruppen hatt interesse av å bryte vår integritet, ville det ikke ha eksistert noen makt som kunne hindret den deri.

— — —

Etter dette glimt inn i tiden etter unionsoppløsningen, fortsetter vi skildringen av utviklingen under unionens siste år.

Noe av det viktigste ved nøytralitetspolitikken var, i Hedins øyne, den virkning som den, etter hans mening, ville få på de unionelle forhold. Når flere mindre stater adopterte denne politikken, ville de, naturlig, søke nærmere sammen, i god forståelse!

Når Norge og Sverige begge gikk til å erklære seg permanent nøytrale, ville dermed — uttalte han — grunnlaget være gitt for løsningen av den langvarige unionelle tvisten, for oppnåelsen av den *endrektighet mellom de to folk på halvøya, som skulle bli den kraftigste forsvarsforanstaltning for dem, som kunne tenkes. Om begge land valgte den samme *yttre politkk, d.v.s. nøytralitetspolitikken, så ville dermed spørsmålet om behandlingen i de to land av de utenrikske anliggender bli uendelig forenklet. Når de to land var enig i hovedprinsippet for deres forhold til utenlandske makter, og således enhver årsak til mistro med hensyn til det annet unionslands forhold til disse makter var bortryddet, skulle man ikke behøve å frykte for, at de utenrikske detaljspørsmål som vedrørte den kulturelle og økonomiske samvirken med utlandet, skulle føre til uløselige konflikter mellom Norge og Sverige. Man næret dengang alminnelig den optimisme, at den stadig voksende åndelige og materielle samferdsel mellom verdens folkeslag skulle føre disse nærmere sammen, Ja, kanskje til slutt resultere i En Verden.

Hedin minnet om de greske staters splidaktighet, da de var stillet overfor den persiske stormakten I stedet for å forene oss mot våre perser, skrev han, gjør vi det vi kan for å få gjort skam på det kjente kongeord fra skandinavismens tid: .

Å eliminere den vanskelighet, som ligger i et divergerende syn på de to folks forhold til den store politikk — ved et felles valg av permanent nøytralitet — og konsentrere oppmerksomheten på den åndelige og materielle samferdsel mellom nasjonene — det er den vei til fred mellom de forenede svenske og norske folk, som jeg har villet anvise, uttalte han. De norske og svenske politikere har forpasset mange anledninger, da de hadde kunnet komme til en ordning. Jeg våger

Hans interesse for forsvaret er karakteristisk for hans hele stilling. gjennemføringen av den svenske forsvarsordningen av 1901, Sveriges første på helt moderne prinsipper byggede hærordning, foregikk i tiden fram til 1914 hånd i hånd med en omformning av det svenske samfunn, fra et styre av en utpreget overklasse til et folkelig styre.

Folkelig forsvar helt bygget på alminnelig verneplikt, gjennemgripende sosial reform i landet og permanent nøytralitet proklamert samtidig som Norge gjorde det — disse saker forenet seg for det svenske Venstre til en enhet.

Det Bostrømske regime i de første årene etter århundredskiftet dannet en overgang mellom to, sosialt sett, forskjellige tidsaldre Dette styre var dog, som det fremgår av riksdebattent ikke modent for å oppgi hverken den tilvante behandlingsmåten for de Forenede Rikers utenrikske anliggender eller den utenrikspolitiske handlefrthet, som den tracisjonelle tenkningen i Sverige hadde vennet seg til å se som noe viktig. Mellom disse to spørsmål: 1) metoden for ledelsen av utenrikspolitikken og 2) overgangen til en politikk bygget på nøytralitet — besto det en sammenheng.

Når det ene landet ikke ville velge nøytralitetens system, kunne heller ikke det andre gjøre det. De Forenede Riker forutsattes jo å ha felles krig og fred. Altså: I tillegg til de andre faktorer, som dro mot unionell utskiftning, kom en ny faktor: kravet i Norge om permanent nøytralitet.

Som det er pekt på i kapitel 2 foran: Når det ene landet ville bygge på nøytralitet, og det andre landet ikke ville fraskrive seg retten til å samvirke også med andre stater enn Norge, måtte Unionen briste.

Hvor uenig Bostrøm og Lagerheim enn viste seg å være i spørsmålet om Konsulatsaken, har interessen for denne sak hos dem begge nok i det vesentlige hatt samme motiv: å vinne tid.

Hedin som, like så lite som Lagerheim, fant det rasjonelt å skille konsulatvesenet fra diplomatiet, kjente en stor glede over konsulatforhandlingene, av den grunn at de skapte en forsonlighet mellom de to folk, som det kunne bygges noe på for fremtiden. Fra det øyeblikk, skrev han i begynnelsen av 1905, da jeg og mange andre, især i Norge, antok at nå var grunnlaget ferdig, på hvilket man, uten krangel og bråk, skulle få konsulatspørsmålet løst, har det vært et forhold mellom nordmenn og svensker, en tiltro, et vennskap og en glede når de traff hverandre, så at noe liknende, meg vitterlig, aldri er forekommet under hele unionstiden, og i allfall aldri i de 45 år som jeg har fulgt de unionelle forhold. Han hadde begynt med statholder-saken i 1859.

Hedins tanker gikk ofte tilbake til den tid, da han begynte sitt virke, til mitten* av 1800-tallet, til skandinavismens tid. Han kunne ikke rive seg løs fra den tanken, som dengang deltes av så mange, at den skandinaviske folkestammen var bestemt for en særskilt og viktig oppgave i fremtiden. Han siterer med henførelse et ord fra den tid: .

Hedins unionelle program hadde vært en felles utenriksminister ansvarlig overfor begge lands folkerepresentasjoner. Etter hvert hadde han, om en noe motstrepende* akseptert tanken om eget utenriksstyre for hvert av de to land. Han hadde vist til Uppsala-professoren Rydins skrift fra Skandinavismens tid (1863): , hvori denne autoritet hadde uttalt, at Norge hadde en ubestridelig rett til egen norsk utenriksminister, eget norsk utenriksdepartement og egne norske sendemenn. Hedin var, sa han, likesom Rydin, av den mening at dette ville være stridende mot foreningens interesse. Men nordmennene hadde lov til å ha en avvikende mening, og svenskene kunne ikke hindre nordmennene fra å gjøre deres lovlige rett gjeldende! Det er på høye tid, hadde Hedin skrevet allerede i 1892, at man i Sverige innser og på alle hold bekvemmer seg til å erkjenne dette forhold.

Ved igangsettelsen av konsulatforhandlingene kom utenriksvesenets ordning til å oppta sindene så sterkt, at nøytralitetssaken ble stillet til side — som man mente: foreløblg. Da bruddet i konsulatforhandlingene kom høsten 1904, ble all interesse samlet om unionens skjebne.

Denne begivenheten og den stemning av fientlighet, som den skapte, skar av en utvikling som var i gang, og som gikk i retning av nordisk samarbeid for nøytralitetens forsvar.

— — —

I det fem-år som fulgte på den livlige nøytralitetsdebatten, som er skildret i de siste kapitler, d.v.s. femAret 1903-08, skjedde det meget, som oppfordret de nordiske folk ti1 å dra seg nærmere hverandre og forlite seg på sine egne samlede krefter.

Det danske Sønderjylland utsattes for et trykk av Tyskland, ikke mindre pinlig enn det russiske trykket i Finland Denne situasjonen sammen med bevegelser på åndslivets område, fremkalte under de første årene av det nye århundredet noe av en ny-skandinavisme.[7] skrev Hedin da til et dansk blad. Våre mektige naboer tålte ikke noe nordisk tiltak, ble det sagt. Hen overmakten og voldet betydde ikke alt i forholdet mellom folk og folk!

En ennå langt sterkere oppfordring til å besinne seg på Nordens oppgaver var den ny-grupperingen av de store makter, som var innledet med Englands nye politikk fra 1902 av. I den tiden Russland og Tyskland sto for oss i Norden som motpoler med England på Tysklands side[8] var det ikke sa helt unaturlig, at man i Norden søkte en tilknytning til Berlin. Men når England nå ikke lenger så Russland som sin motstander, men Tyskland som sådan, og England satte seg til mål å få i stand en tremakts-entente (England, Frankrike, Russland) mot Mittens rike, kunne det ikke lenger være noen fornuftig idé for nordboene å bygge på Berlin. Da Tyskland i 1904-06, for å krysse Englands planer, søkte å dra til seg Russland, måtte det synes likefrem urimelig, om de tysksinnede kretsene i Stockholm skulle fortsette sitt strev for å få Tysklands støtte. Den motsetningen mellom norske nøytralitetsinteresser og svenske alliansetendenser, som vi har sett, oppløste seg således av seg selv. Det var ikke lenger noen strid mellom norske og svenske utenrikspolitiske synsmåter.

Omgrupperingen av stormaktene betydde langt ifra noen lettelse i Nordens stilling. Heller det motsatte, Ved den oppståtte motsetningen mellom flåtemaktene England og Tyskland var de nordiske farvannene kommen i en meget utsatt stilling. Storebelt hadde etterfulgt Gottland som det strategiske nøkkelpunktet i Norden. Dermed var passasjen Skagerakk-Kattegat i retning mot de danske farvann blitt en faresone. Situasjonen syntes like frem å kreve, at de nordiske stater samarbeidet og støttet hverandre. Da England i den maritime kappestriden var den aktive parten, ivrig for å komme sin motstander inn på livet, var det ikke minst mot England, at nordiske land nå måtte være på vakt — som det viste seg under Norges forhandlinger med maktene i 1906-08. Norge kunne her hatt nytte av Sverige. Paradoksalt nok, var det nettopp på dette tidspunktet d.v.s. 1904-05, at forholdet mellom de to ble spesielt kritisk.

Om man tenkte seg, at Danmark, for å møte en for hele Norden høyst kritisk situasjon, forenet seg med de to andre nordiske land, ville det utvilsomt komme til å beholde sin danske utenriksminister, sitt danske utenriksdepartement og sine danske sendemenn! Man kan derfor forstå, at Hedin, som var si ivrig for trelands-unionen, ikke så det som noen umulighet, at Norge også hadde disse organer. Det måtte la seg gjøre å få i stand samarbeid mellom de nordiske utenriksminstrene og de nordiske sendemennene! Var de tre nasjonene først enig om, at de, for å vinne styrke utad, måtte holde sammen, altså ha krig og fred felles — så var regjeringene tvunget til å forhandle seg fram til et felles standpunkt, når det gjaldt de utenrikske spørsmål. Det avgjørende var, etter Hedins syn, at de viktigere utenrikspolitiske spørsmålene ble behandlet av regjeringene som helhet og ikke av fyrsten eller fyrstene, sammen med et par av deres rådgivere. Det ville i virkeligheten ikke være av så avgjørende betydning, om det fantes en eller to eller tre utenriksministre, blott samarbeidsviljen var for hånden! Han advarte mot å kreve noen norsk-svenske i likhet med de østerriksk-ungarske eller noe unionsparlament i noen form. Enheten måtte tilveiebringes ved at de på parlamentarisk grunnlag dannede nordiske regjeringer lempet seg etter hverandre!

I de siste 40 år, skrev Hedin, hadde i Sverige først bonde- og borgerstanden mot prestene og adelen, siden den nye riksdagens 2. kammer mot dens 1. kammer og mot regjeringen, søkt å reformere den minst fullkomne delen av de svenske grunnlovsstifternes verk av 1809, nemlig bestemmelsene om de utenrikspolitiske spørsmåls behandling. Men hittil forgjeves! Og motstanden, som var blitt gjort, kunne ikke annet enn tydes slik, at det i Sverige var en sterk opinion, eller i hvert tilfelle et overmektig parti, som med hensikt hindret nøytralitetsvennernes anstrengelser for å trygge Norden ved en nøytralitetspolitikk. De svenske grunnlovsparagrafer om ministerielle spørsmål og spesielt om forhandlinger og forbund med fremmede makter utgjorde lokkelser og fristelser både for den som har så frie hender og for dem som vil lokke og friste!

En meget stor del av Hedins offentlige virksomhet var viet arbeidet for sådanne grunnlovsbestemmelser at regjeringene i Sverige og Norge fikk pålagt seg det fulle ansvar for alle avgjørelser som gjaldt rikenes utenrikspolitikk.

Hos den som nå ser tilbake på disse år, reiser det spørsmål seg: Om uheldet (hvis det er tillatt å kalle det sa) med konsultatforhandlingene ikke var hendt og (som Hedin kalte den) mellom Norge og Sverige hadde holdt noen år lenger, ville den da så snart blitt sprengt?

To viktige omstendigheter ville da ha fått tid til å virke: For det første ville demokratiske krefter med et nytt syn på forholdet mellom de to folk ha fått avgjørende del i Sveriges styre; for det annet ville den nye kampgrupperingen av stormaktene, som de brede lag i våre land i 1904 ennå ikke var blitt klar over, og den dermed sammenhengende forsterkede tendensen hos de store til å utnytte de små som hjelpestater, blitt meget tydeligere for begge nasjonene på halvøya. I 1905 oppnådde det svenske Venstre, som vi vet, flertall i 2. kammer. Forutsetningen for en felles utenrikspolitikk av de to skandinaviske land på nøytralitetens grunn var dermed for hånden.

Man kan tenke seg forskjellige alternativer for den videre utviklingen:

1) En ordning med to utenriksministre

2) En ordning med en unionell utenriksminister ansvarlig overfor begge land.

3) Forhandling om opphevelse av riksakten og forsvareforbund i stedet derfor — etter Bjørnsons, Sigurd Ibsens og Hagerups idé.

De to førstnevnte ordningene ville ha kunnet virke tilfredsstillende under den forutsetningen som Hedin la sI stor vekt på,at de utenrikske anliggender ble regjeringsanliggender i begge land, og at den personlige monarken, på dette området, ikke fikk noen annen rolle enn i andre statssaker.

I Habsburg-monarkiet klarte regjeringene i Østerrike og Ungarn å komme til enighet om den utenrikspolitiske kursen for dobbeltmonarkiet. Den i siste hånd bestemmende ble de to lands nasjonalforsamlinger. Disse, i forening med de to regjeringene var, når det dreiet seg om omstridte spørsmål, nodt til å sammenarbeide seg om en beslutning, som den felles utenriksminister så fikk i oppdrag å sette i verk. Det minste av de to land, Ungarn, hadde oftest den største innflytelsen. Ungarerne spillet en stor rolle i den felles utenriksetat og i utenriksdepartementet i Wien.

Vanskeligheten for Habsburg-monarkiet var, at dette var tvunget til å ta sterkt hensyn til Ungarn, hvis madjariske overklasse drev en katastrofe- og utpresningspolitikk, som bl.a. gikk ut over de store slaviske minoritetene i Ungarn og som inviklet Habsburg i internasjonale konflikter, som tok døden på det. Tysk, slavisk og madjarisk innebar motsetninger, som vi i Norden ikke hadde noe sidestykke til.

Under de langt enklere forhold pi deh Skandinaviske halvøy er det stor sannsynlighet for, at et system som det beskrevne skulle blitt arbeidsdyktig, når demokratiet fikk sitt gjennembrudd også øst for Kjølen. Under den 1. verdenskrigen skulle de Forenede Riker hatt en langt sterkere stilling overfor stormaktstrykk, enn den de fikk som to fra hverandre helt skilte småstater.

Da det svenske 2. kammer den 27. juli 1905 skulle avslutte sin debatt om det som var hendt i Norge den 7. juni det år, reiste Hedin seg: — Han pekte så med noen ord på forsvarsforbund og på proklamert permanent nøytralitet for de land som inngikk i sådant og satte seg deretter ned.

Kapittel 5 — Striden om innhavene om Sundene

1. De Tyrkiske Sundene

Den sterke stilling, som Russland under den første delen av 1800-tallet hadde oppnådd ved Sundene i sør — sikret som det var mot fremmede krigsflåters inntrengen i Svartehavet, og med operasjonsfrihet for sine egne flåter i retning av Middelhavet — var etter Krimkrigen blitt fratatt det av Vesten under Englands ledelse.

Det er ikke lett for den, som er ukjent med Syd-Europa, å forstå, hva dette var for en motgang for Russland. Svartehavet er meget større enn Nordsjøen. De elver som fra Russland flyter ned i Svartehavet, hører til Europas største vasdrag og gir utfart for veldige råstoffområder. Om en tenker seg, at Nordsjøen var stengt i nord med en landremse mellom Norge og Skotland, ville Stredet ved Calais få en betydning noe liknende de Tyrkiske streders.

Etter Krimkrigens avgjørelse skulle Stredene i fredstid være stengt for alle staters krigsskip. Når Sundstaten Tyrkia kom i krig, gjaldt ingen innskrenkninger d.v.s. da kunne den engelske flåten tre inn for Tyrkia mot Russland. For dette land var det ikke tillatt å ha hverken krigsflåte eller baser i Svartehavet. Russland hadde intet, hvormed det kunne møte en inntrengende fiendtlig flåte. Russland var helt hindret fra foreta noe mot Tyrkia. Stredeområdet var blitt en beskyttende vold for Englands Middelhavs-posisjon og for Habsburgs Balkan- og Donau-posisjon.

Russlands representant i 1856 på fredskongressen etter krigen sa: Man finner her forklaringen på den russiske regjerings velvilje i den følgende tiden overfor Bismarcks tyske samlingsverk.

I 1870 benyttet Russland seg av situasjonen i Europa til ensidig å oppheve forbudet mot dets opprustning i Svartehavet. England søkte å få en allianse med det seierrike Tyskland, for at disse to makter kunne garantere Tyrkia mot Russland. Men da det var takket være russisk velvilje, at Bismarck hadde kunnet grunne det nye tyske rike, vek han unna, idet han foreslo en konferanse i London, og på denne ble Russlands allerede trufne avgjørelse angående opphevelsen av Svartehavets demilitarisering, godkjent av maktene (1871).

Russland gikk dog ikke til å bygge noen flåte der. Og dette gjorde, at den neste krigen for Stredene, i 1878, mislykkedes for russerne. Hadde de da kunnet bruke Svartehavet for sine tilførsler til den russiske hæren, som var trengt fram til Sundområdet, ville verdenshistorien blitt en annen enn den ble.

Om Russland i 1871 hadde gjenvunnet suvereniteten over sitt eget område ved Svartehavets kyster, forble utfarten gjennom Stredene fremdeles stengt for dets flåter. Og hva angikk Vestens adgang til å komme det tillivs gjennom Stredene, var Russlands stilling endog blitt forverret i 1871. Etter ordningen ved Krimkrigsfreden 1856, kunne ikke den engelske flåten gå inn gjennom dem, så lenge Russland holdt fred med Tyrkia. På den nettopp nevnte London-konferansen i 1871 ble sultanen bemyndiget til å åpne Stredene også i fredstid for krigsskip tilhørende , i tilfelle den Høye Port skulle betraktet det som nødvendig å kalle på hjelp.

På Berlinerkongressen syv år senere (1878) etter den neste russisk-tyrkiske krigen, ble Russlands stilling ytterligere forverret. Som allerede nevnt i kapitlet om kongressen avga nemlig Englands representant Salisbury her en erklæring om, at dets forpliktelser m.h.t. de Tyrkiske Streders lukning ikke gikk lenger enn til å respektere Sultanens uavhengige avgjørelser trufne i overensstemmelse med de eksisterende traktaters ånd. Meningen hermed var, at om England ikke kunne regne Sultanen som uavhengig av Russland, ville det handle som det selv fant nødvendig. — Russlands representant på Berlinerkongressen uttalte i en mot England rettet erklæring, at bestemmelsene om Stredenes lukning var et europeisk prinsipp, og at de eksisterende traktatbestemmelser av 1856 og 1871 derfor fremdeles var bindende for alle parter, ikke bare for Sultanen, men for samtlige stater som hadde undertegnet dem. Bismarck forholdt seg taus.

Da det viste seg, at Russland hadde meget vanskelig for å tilgi ham dette, lovet han i 1880-årene tsaren, at han ville anvende sin innflytelse, om nødvendig ved å anvende visse trusler, for å forhindre Tyrkia fra å gjøre en unntagelse til fordel for en annen makt (England) ved å åpne Stredene for dennes operasjon i Svartehavet, og ikke lenge etter (i 1887) sluttet han med Russland den såkalte reassuranse avtalen, som er utførlig nevnt i Del II av dette verk. I denne avtalen lovet Tyskland å støtte Russland, om dette besatte områder ved stredene for å ha nøkkelen til disse i sin hånd.

Bismarck stillet seg — som vi har sett — til mål å lede Russlands aktivitetstrang henimot Stredene og samtidig å animere England til å holde fast ved sine interesser i stredeområdet. Russlands interesse for å skaffe seg makten enten over Bosporus eller over selve Konstantinopel med Dardanellene,var på denne tiden også livlig. I sine ba Alexander Gud om å få oppleve Russlands besettelse av Stredene og Konstantinopel. Han betegnet det som den russiske utenrikspolitikks hovedmål å erobre Konstantinopel Russland funderte flere ganger på å gå løs. Men oppbyggingen av Svartehavsflåten ble ikke til noe større før henimot århundredskiftet 1900, og da var Russland begynt å se mot den Fjerne Østen, hvor store gevinster lokket.

I situasjonen i Middelhavet inntrådte det en stor forandring med at Frankrike ble alliert med Russland i 1892. En engelsk flåte som opererte i Svartehavet kunne nå risikere å få sine forbindelser avbrutt av den franske Middelhavsflåten. Dette fikk Englands utenrikske ledelse klart for seg i mitten* av 1890-årene. Det var nettopp da et tilløp til en engelsk aksjon mot Svartehavet og, som følge derav stor alarm i Petersburg og forberedelser her for å komme England i forkjøpet. Men da man ble klar over den nye sjømilitære situasjonen som følge av Frankrikes inntreden på Russlands side, mistet de Tyrkiske Stredene sin betydning som innfallsport og trussel mot Russland. Dette bidro meget til at Russland dirigerte sin ekspansjonskraft mot Asia.

For å styrke sin stilling i Ostasia kunne Russland ha interesse av å trekke over dit også flåtekrefter fra Svartehavet. England måtte sette seg derimot. Men det fant snart, at det ikke, av den grunn, behøvde å stenge Stredene for Russlands utfart. For England ville, i tilfelle, ha det i sin makt å holde russernes flåter inne i Middelhavet ved å sperre Gibraltar og Suez for dem.

På den tiden England var slått inn på sin nye utenrikspolitikk: å vinne Russlands samarbeid (1903) hadde de Tyrkiske Stredene således mistet meget av sin karakter som det store nøkkelpunktet i verden. Men langt fra hele sin betydning. For russerne ønsket dem nå åpne for deres utfart. En ettergivenhet i dette anliggende overfor Russland ble et meget viktig middel for England til å vinne dets vennskap, som vi senere skal se.

Englands betydde, at den sjøstrategiske hovedvekten flyttedes nordover, fra Middelhavet og de Tyrkiske Sund til Nordsjøen, de danske Belter og Sund og Østersjøen. Ved siden herav ble det et viktig poeng i Englands politikk å vise Russland tilbake i Østasia, slik at Russlands ekspansive kraft atter kunne bli vendt mot den europeiske landfronten, d.v.s. mot Habsburg.

Stillingen i den Fjerne Østen berodde hovedsakelig på sjøherredømmet der.

Den sjømilitære styrkeprøven med Japan, som Russland ble stillet overfor, tvang dette til å flytte sin Østersjøflåte til Østasia. Det måtte da kjenne sin blottede nordvestfront ved Østersiøen truet av Japans allierte England. Ikke mindre truet av England kjente Tyskland seg, som på denne tiden var gått i gang med å bygge opp en stor krigsflåte, og som i høy grad fryktet for under oppbyggingsperioden å bli angrepet av den dominerende sjømakten England.

Enplands : å vinne Russland måtte således, til en begynnelse, gå gjennom en krise i forholdet mellom disse to land. England viste sitt politiske mesterskap, idet det klarte å overvinne denne krisen og litt etter litt å dra Russland over på sin side, slik at de to land kunne kjempe den 1. verdenskrigen sammen, mot Tyskland.

2. De nordiske Sundene ved begynnelsen av 1900-tallet

Under 1800-tallet hadde man i Norden, i det store og hele, sett England og Russland som motpoler. Sverige, som aldri slapp russe-frykten, betraktet den engelske man-of-war i Østersjøen som en faktor på sin side. Sverige fikk dog ingen hjelp av den i forbindelse med Krimkrigen, slik som det hadde håpet. — I 1864 foretok England heller ikke noe for å støtte Danmark. — Den nye store makten, Tyskland, som oppsto ved Østersjøens kyster, balanserte i Bismarcks tid mellom England og Russland. Men Wilhelm II kom fra 1890 av under innflytelse av tyske kretser, som mente at balansepolitikken måtte føre til Tysklands isolering og fall. Keiseren kunne imidlertid ikke bli enig med seg selv om valget av side. Hadde han en tid vært på den ene siden, svinget han over på den andre.

Auswärtiges Amt, som omkring århundredskiftet så, at begge stormaktssidene nå ivrig søkte Tysklands gunst, var kortsynt nok til å tro, at dette ville måtte fortsette og fant ingen bedre politikk enn den gamle balansepolitikken. Keiseren tvilte imidlertid etter hvert på denne og la adskillig interesse for dagen for de forhandlinger som ved århundredskiftet førtes mellom England og Tyskland. Disse bragte som vi har sett, intet resultat, og da Russland, som nå utfoldet seg i Asia, og som trengte ro og ryggdekning på sin europeiske front, søkte vennskap med de tyske makter, ble det fra 1902-03 av, om enn temmelig meget mot Auswärtiges Amts ønske, en tilnærmelse mellom de to stormakter ved Østersjøen, Tyskland og Russland. — Fra 1898 var den tyske flåten her begynt å bli en faktor, som kunne være til største nytte for Russland, som var tvunget til å trekke flåtekrefter over til Østasia, og som derfor var engstelig for engelske tiltak,* mot Østersjøen.

Østersjøinngangen var nå i Norden blitt det springende punktet, mens Gottland hadde vært det på 1800-tallet. Tyskland,som hadde kyster og havner så nær inngangen, var vel plassert for å foreta en stengning av Østersjøen. De mislykkede allianseforhandlinger omkring år 1900 mellom England og Tyskland skapte en bitterhet mellom disse land. Tyskland var engstelig for, at dets flåtebygging en dag skulle fremkalle en engelsk aksjon mot Østersjøen.

I årene etter århundredskiftet 1900 ønsket England Sund-passasjen åpen, mens Tyskland ønsket den stengt. Hva Russland angikk, hadde tsaren uhder sine besøk i København fått interesse for spørsmålet om Danmarks nøytralisering.

Dette land, skrev russeren Martens i 1903, var vokteren av Sundets og Storebelts porter. Det alene var herre over landet ved de for alle, med like rett, tilgjengelige fartsledene, således at ingen fikk, hverken med det gode eller det onde, hverken med avtale eller med makt, benytte seg av strandstatens territorium!

Dette kunne høres som proklamering av fri passasjerett begge veier gjennom Sund og Belt. — Russland søkte ved århundredskiftet 1800 å skaffe seg good will hos den internasjonale allmenheten som på det tidspunkt var så sterkt interessert for freds- og nøytralitetsrørslen. Fredsmanifestene og tsarens initiativ til den 1. Haagkonferansen vakte forventninger i vide kretser. Det er i denne sammenheng en må se Martens’ skrift. For den russiske utenriksledelsen, til hvilken han hørte, var det på denne tid også viktig, at den russiske Østersjøflåten hadde fri utfart til verdenshavene. Dette russiske kravet lot seg forene med nøytralitetsideen for Danmark. Kravet fra Tyskland, derimot, om innfartens stengning, syntes vanskelig å forene med denne idéen.

For å se klart i disse spørsmålene, må en ta i betraktning noen rent militære forhold. Under den siste delen av 1800tallet hadde det funnet sted en militærteknisk revolusjon, som måtte få betydning for Sund-forholdene.

I seilkrigsskipenes og de korte skuddvidders tid kunne man fra land vanskelig stenge passasjen inn og ut av dette innhav. Krigsflåtene var derfor temmelig suverene i de danske og svenske Sund-farvann. Inntil 1807 hadde sundstaten Danmark, som da var en betydelig sjømakt, hatt et ord med i laget. Senere hadde det ikke hatt noen krigsflåte av betydning; dets kanonbåtsflotiller kunne genere de gjennempasserende, men kunne ikke stenge passasjen for dem. Det var denne situasjonen, som under den største del av 1800-tallet gjorde England til Sundets og Østersjøens herre. Om russerne hadde en flåte, så var dennes baser for langt borte fra Østersjøinngangen til at den kunne møte, i tide, en i hemmelighet forberedt engelsk aksjon. Engelske spekulasjoner på et nordisk Malta eller nordisk Gibraltar på Gottland eller ved Sundet hadde det i løpet av 1800-tallet vært adskillig av. Ved en anledning hadde den engelske flåtesjefen foreslått opprettet en permanent engelsk stasjon på det danske Christiansø ved Bornholm. Men noen nødvendighet for sådanne baser for England hadde det, med datidens militærteknikk, ikke vært. Det at skipenes transportevne nå øket så overordentlig, bidro, en tid lang, til å gjøre de engelske flåter relativt uavhengig av baser.

Om Østersjøens sundstater Sverige og Danmark var ute av stand til å beherske eller gripe inn i gjennempasseringen av sjødefiléene mellom Nordsjøen og Østersjøen, var denne situasjonen ikke uten fordeler for disse land: Når de krigsflåter som passerte gjennom, ikke behøvet å regne med landsidenes maktmidler, behøvet de heller ikke selv forgripe seg på landsidene. Om de under sin innbyrdes rivalisering skulle møtes i Store Belt f.eks., kunne de her avgjøre saken mellom seg uten å behøve, i synderlig grad, å komme inn på dansk sjøterritorium. Selv om Danmarks beliggenhet ved passasjen mellom to hav nok kunne skaffe det visse konflikter med gjennempasserende, så medførte denne beliggenheten dog ikke så store ulemper som man kunne tro. Maktene var interessert i å ha en sundstat som Danmark, som ikke var sterk nok til å beherske ferdselsveien. Paradoksalt nok kunne Danmarks svakhet innebære en viss trygghet for bevarelsen av dets selvstendighet! Hadde det ikke noen krigsmakt, så hadde det heller ikke tatt stilling hverken mot det ene eller den annen stormaktspart, og det så, en tid, ut som Danmark, som følge derav, skulle slippe å bli dratt inn i de stores stridigheter.

Den oppfatningen festet seg derfor, og spesielt innen Danmarks radikale Venstre og Socialdemokrati, at den beste beskyttelse for et land beliggende som Danmarkt var å ligge så stille og så avvepnet som mulig. Og da skuddviddene begynte å øke, tok man lenge ikke konsekvensen herav, men hevdet, i overensstemmelse med tilvante begreper, at Danmark ikke burde legge batterier elter forter, som gjennempasserende orlogsflåter kunne fristes til å angripe og bemektige seg, med den følgen at Danmark ble dratt inn.

Imidlertid var det ikke bare skuddviddene som øket. Den militærtekniske utviklingen gikk raskt: Det skaptes en rekke nye kampmidler, som det sto selv i en mindre stats evne å skaffe seg, og som kunne sette en sund-stat i stand til alvorlig å skade gjennempasserende flåter: Mine-teknikken utvikledes. Torpedoen som kunne skytes ut så vel fra mindre skip som fra land, ble stadig mer effektiv, for ikke å tale om undervannsbåtene. Kampmidler, som kunne anvendes mot de mektigste krigsskip, ble uavladelig mer fullkomne.

Det var uunngåelig, at det danske folkets naturlige instinkt for selvforsvar vekkedes. Opinionen kunne vanskelig forholde seg avvisende overfor kravene på kystbefestninger og batterier til bestrykning av minefelter og liknende. — Meget større var motstanden mot landbefestninger rundt København. Man hevdet, at hvis en storby som denne ble gjort til en sluttet festning inneholdende resurser av alle slags, ville stormakter som ønsket kontrollen over passasjen forbi Sjælland, kjenne seg fristet til å bemektige seg den. Med den i sin besittelse ville de kunne dominere forbindelsen mellom Nordsjøen og Østersjøen! Men også tanken om Københavns befestning på landfrontene fant terreng hos danskene. Etter hvert utstyrte Danmark seg med de nye avvergelsesmidler for å sikre sine kyster og sine viktigste sentre.

Samtidig med at militærteknikken revolusjonertes, bygde det Tyske Rike sine marinebaser tett inn på de danske farvann.

Mens de stater inne i Østersjøen som sjømaktenes flåter før hadde øvet press på — Russland, Polen, Danzig, Prøissen — hadde ligget så langt fra inngangen at de hadde hatt vanskelig for å gripe inn mot Sundstatene og påvirke disses opptreden, var nå det tyske riket med sine kyster i Slesvig, Holsten, Mecklenburg og Pommern rykket like inn på Ostersjøinngangen og hadde nær denne fått den store krigshavnen i Kiel, hvor det til enhver tid lå rede hurtig bevegelige eskadrer.

Regelen om at krigførendes flåter skulle kunne passere når de under passasjen avholdt seg fra enhver krigshandling, dannet ikke lenger noen beskyttelse for Sundstatene. For når de engelske flåter seilte inn i Storebelt, kunne de tyske, takket være de moderne efterretningsmidler, lett møte dem der. Dansk territorium ville dermed, på grunn av våpnenes sterkt økede rekkevidde, bli krigsskueplass, og Danmark bli utsatt for det som derav fulgte. Man ble nå klar over, at fremmede krigsflåter i gjennemseilingsområdet innebar en alvorlig trussel mot det nøytrale landets nasjonale sikkerhet, særlig ved de landgangstropper som de medførte. — Tyskerne kunne komme fram før engelskmennene og sperre innfarten fra vest med miner eller på annen måte, hva der ville kunne fremkalle militære motåtgjerder fra engelsk slde. Det er fullt forståelig det som den danske representanten i Berlin, den senere utenriksminister Erik Scavenius, sa til den engelske representant der (16/5-07): Tyskland føler, at det kan minesperre de trange delene av Beltene og således lukke dem i krigstid. De kan derfor tenke Dem, hvilken stadig årsak til mulige ulykker for oss dette anliggende er. Det er noe som til enhver tid hviler over oss! Om tyskerne ikke klarte å stenge innfarten for engelsk mennene, så var ikke dermed Sundstatenes bekymringer over. Da ville de antagelig bli ennå større. Hvordan skulle den vestlige sjømaktens flåter i Østersjøen kunne være sikre på sine forbindelser med hjemlandet, og på å ha sin rettretvei fri gjennom det danske defiléet bak dem, om de ikke hadde hadde dette beskyttet ved egne anlegg på land?

Et viktig moment, som innvirket på sund-spørsmålet var krigsskipenes sterkt økede dypgående. Øresund var, der det er smalest, mindre enn 3 natiske mil bredt. Storebelt var over alt bredere enn 6 mil, men på et par steder måtte skip som stakk mer enn 12 fot dypt, passere på et par mils avstand fra land. — Ennskjønt farledene inn i Østersjøen således gikk på dansk eller svensk sjøterritorium, hadde man på grunulag av en i adskillig tid anvendt praksis, vennet seg til å betrakte dem som åpne for gjennemfart av krigførendes flåter. Men etter hvert ble det en tendens tll å betrakte spesielt det danske sjøterritorium i Storebelt som dansk militært område. Det var vanskelig akseptere fremmede krigsskips fri seiling gjennom sådant område.

Under en riksdagsdebatt om Danmarks forsvarsordning uttalte den danske regjeringssjefen, at det under en krig nå neppe ville gå som under Krimkrigen og den fransk-tyske krigen, da den ene av partene var den andre så absolutt overlegen på sjøen, at det ikke kunne tenkes noen alvorlig kamp om passasjen inn i Østersjøen. Det var dengang ikke stor fristelse til å krenke Sund-statens nøytralitet. Men nå ville de interesserte makter under deres operasjoner være i høy grad fristet til å benytte ikke bare Danmarks sjø — men også dets landterritorium på forskjellige måter. Faren derfor økedes ytterligere ved hele den måte hvorpå krigsflåtene nå til dags fungerte. De trengte stadig forsyninger, hyppige reparasjoner o.s.v — i ganske annen grad enn de gammeldagse skip. Derfor ble det i høy grad ønskelig for dem, når de opererte langt fra sitt hjemland, å skaffe seg midlertidige baser i nærhet av deres operasjonsfelt. Det måtte et nøytralt land av all makt søke å hindre!

De danske myndigheter var begynt å innse, at Danmark, i stedet for å la tyskerne gjøre seg til herrer over de danske farvann og kyster, selv fikk gjøre dette og berede seg på, i tilfelle, å stenge farledene. Begrepene i Danmark om hvorledes en nøytralitetspolitikk skulle være, forandret seg radikalt. I stedet for den passive nøytraliteten, som man før tillempet, kom en aktiv nøytralitet: Forsvar mot forsøk fra fremmede makters side på å utnytte dansk sjøterritorium for deres operasjoner Skulle det hindres, at fremmede flåters kappløp mot Beltet førte til sammenstøt her, med skytning som rakk langt inn over dansk land, måtte danskene holde dem fra livet!

For de fremmede makter, som ville sende flåter gjennom de danske sjødefiléene, var det således skapt en ny situasjon: Mens disse flåter tidligere ikke hadde behøvd å bekymre seg om landsidenes maktmidler, var de nå tvunget dertil. Alene bevisstheten om, at den staten som satt inne med høyhetsretten over passeringsområdet hadde militære anlegg til bestrykning av det måtte av flåter, som ikke hørte hjemme i Østersjøen, kjennes som en ubehagelig innskrenkning i den tilvante handlefriheten, som en betydelig risiko — helt annerledes enn det hadde vært i de gode gamle dager. — Tendensen hos de nøytrale småstater gikk i retning av å erklære viktige områder på deres sjøterritorium for å være

En innpasserende flåtes risiko for å få retrettveien avskåret ble så stor, at den vanskelig kunne operere i Østersjøen uten å ha sikret seg kontrollen over landsidene. Tyskerne var for nær Storebelt, og de hadde for gode muligheter til å øve trykk på den danske regjeringen!

Anlegg av danske kystbefestninger ved Sundene og av tyske baser nær dem, førte således til, at den tidligere passifistiske nøytralitetspolitikken i Danmark utvikledes til en forsvarspolitikk. Selv om Danmark ikke tok uttrykkelig avstand fra den gamle teori, at en blott og bar gjennempassering av en flåte i det danske sjøterritorium uten krigshandlinger fra dens side var tillatt, måtte de forandrede begreper i praksis lett føre til konflikter mellom en stormakts innpasserende stridskrefter og danske forsvarsanlegg.

Danmarks regjering var oppmerksom på, at det ikke kunne binde seg til den gamle regelen. I en meddelelse av 30/12-1904 fra den danske utenriksminister til England het det, at det i sin alminnelighet kunne betraktes som sannsynlig at Danmark for fremtiden ville grunne sitt nøytralitetssystem på vesentlig de samme prinsipper som under den russisk-japanske krig (fri passasje), med det forbehold, at de danske farvann ikke bruktes som støtte for sjøoperasjoner (that Danish waters are not made a base of naval operations), og at de danske nøytralitetsregler ikke var fastsatt for ubegrenset tid. Denne erklæringen ble av det britiske admiralitet betraktet som utilfredsstillende.

Da den russiske flåten under den japansk-russiske krigen høsten 1904 gikk ut gjennom de danske farvann, var sjansen for at et sammenstøt skulle finne sted liten, men danskene sto ved sine kanoner og de lot danske fartøyer følge russerne. — Under en stor forsvarsdebatt i det danske tinget hevdet ytterste venstre at noe sådant ikke måtte gjenta seg under en eventuell engelsk-tysk krig. Englenderne og tyskerne ville nok be seg fritatt for at vi blandet oss i den slags ting! Vi hadde plikt til å belyse farvannene og å ha lotser tilstede, og det enten maktene førte krig eller ikke! De var offentlige farvann! Vi burde ganske rolig holde oss i skinnet og la de andre gjøre hva de ville med hverandre! Forhindre dem i å benytte vårt land mot hverandre ville vi vanskelig kunne med vårt militærmakt! Vi måtte innskrenke oss til å konstatere rettsbruddet og protestere derimot. Såfremt vi ikke befester København, kan det tilfelle aldri inntre, som regjeringssjefen omtalte, at vi var utsatt for overrumpling. Når det ingen festning er, er det ingenting å overrumple! Nei, la oss holde København åpen! Så favoriserer vi hverken den ene eller den andre!

Men på dette tidspunkt (d.v,s. vinteren 1905) hadde det danske bondevenstre erkjent den nye situasionen. Partiene lenger til venstre, for hvem avrustningen var det politiske trumfkortet, vegret seg ennå derved. Englenderne hadde jo ført Krimkrigen uten å bryte nøytraliteten på noe sted! Hvorfor skulle de nå gjøre det?

Debatten i Danmark i 1904-05 førte etter hvert til en hærordning med sikte på besluttsomt nøytralitetsforsvar.

England som regnet med muligheten av et krigstog til Østersjøen, kunne ikke forstå et sådant, uten at det på en eller annen måte sikret seg kontrollen over Østersjøinngangen. Det kunne derfor ikke akseptere Danmarks nøytralisering, selv ikke i den form, som det i 1881 var gjort med Suezområdet: at krigsskip kunne passere det i krig som i fred, men kun enkeltvis og med visse mellemrum. Med en sådan ordning ved Østersjøinngangen ville tyskerne kunne ødelegge den eng(lske flåten stykkevis.

Det danske venstrepartiet så situasjonen slik: Tyskland ville, om Danmark vedble med den passive nøytralitetspolitikken, sannsynligvis se seg nødt til å skaffe seg herredømmet over gjennemseilingsområdet for å stenge det for England. Men om Danmark gikk over til en klar forsvarspolitikk og skaffet seg midler til å verge seg mot mulige krenkelser fra Vestens side av dets sjøterritorium, d.v.s. gjennemseiling med det som dertil hørte, ville Tyskland kunne

holde seg avventende, i tillit til at Danmark formadde å verge seg.

Om Vesten så gikk til en offensiv mot Østersjøen og gikk i gang med å rydde vekk danske forsvarsanlegg og de av danske batterier og forter forsvarte sperringer, ville Tyskland antagelig bistå Danmark. Hvis dette da fortsatte motstanden mot Vestmaktene, kunne det ikke unngås at Danske militære krefter kom til å kjempe side om side med tyske. Danmark ville dermed bli deltager i stormaktskrigen. Selv om det var tydelig, at denne Danmarks inndragning i kampen mot Vest, skyldtes Vesten selv, og selv om akseptering av en hjelp, etter at man er angrepet, ikke fra det nøytrale lands side er noe brudd på dets nøytralitet, ville den oppstitte situasjonen kjennes pinlig av det danske folket. Det kunne derfor tenkes, at Danmark, etter en tid, inntok og overlot stormaktene å utkjempe deres kamp på dansk område.

Den for Danmark mest tiltalende løsning av problemet var, at det satte seg i så god forsvarsstand, at det med egne midler kunne stenge passasjen mot enhver som ville forcere den! Det ble regjeringen J. C. Christensens store oppgave å finne en løsning på Danmarks forsvarsproblem.

— — —

Martens hadde i 1903 skrevet: Om den ene parten i en stormaktskrig skulle søke å rykke til seg nøklene til Østerajøen ved et overfall på Danmark, da ville det, hvis Danmarks prinsipielle permanente nøytralitet var erklært og erkjent, være en plikt til opprettholdelsen og beskyttelsen av Danmarks rett, at en annen makt ilte til dets bistand mot overfallet!

En permanent nøytralisering av Danmark på den måten, at passeringen eller stengningen berodde på sundstatens vilje, skulle etter Martens oppfatning, gjøre det mulig for Østersjøstormakten Russland å bistå Danmark i å holde vestmaktene borte fra dets farvann og kyster, overhodet å tre i samarbeid med Danmark. Martens hadde minnet England om den store interessen dette land hadde lagt for dagen for Belgias ukrenkelighet, da krigen begynte i 1870, på grunn av den frykt man da hadde i London for at Frankrike skulle gjøre bruk av Belgia for sin krigføring. —

Martens kraftige appell til Danmark, til dets historie, dets interesser og dets fredsvilje er fullt forklarlig. — I tilfelle av krig, skrev han, vil de makter som har den største interesse i Østersjøen og som aldri kunne tillate at Danmark ble erobret eller at man med vold rev fra det nøkkelen til dette hav, sikkert ile med å gi det permanent nøytrale Danmark leur générense et efficace protection. Det er sannsynlig, skrev han, at det ved Østersjøens bredder vil finnes en makt, som følger det eksempel som England ga ved Nordsjøens kyster i 1870! D.v.s. Englands interesse for Belgia dengang.

I sin appell til Danmark kunne Martens bygge på dette lands tradisjonelle samarbeid med Russland gjennom et par århundreder, til henimot 1864, da det danske nasjonal-liberale partiets politikk som vi vet slo inn på helt andre veier enn Russland ønsket. Den russiske folkeretts-mannen ble lyrisk, da han talte om den verdenshistoriske misjon, som var tilfalt det lille, men samtidig så høytsteende kulturlandet ved porten til Østersjøen. — Danmark var imidlertid på den tid, da Martens skrev (1903), ennå ikke vunnet for noen aktiv nøytralitetspolitikk hn sådan ble adoptert av regjeringen J. C. Christensen først i 1907.

Da Russland etter sitt nederlag overfor japan i 1905 ikke lenger hadde noen flåte i Østersjøen, ble det ennå viktigere for det, at denne ble stengt for Vesten. Russland ble i dette spørsmålet temmelig sterkt solidarisk med Tyskland.

— — —

Da Løvland i november 1906 begynte sine traktatforhandlinger med maktene, var et av hans hovedmål å betrygge den norske sørkysten, som var hans hjemstavn. Han så, at den lå ved adkomstveien vestenfra til Sundene, nettopp der, hvor sjømakten kunne ha bruk for støttepunkter, og at den derfor var verdifull for Vestens eventuelle operasjoner mot Østersjøen. Det var således et samband mellom Norges nøytralitet og de andre nordiske lands nøytralitet. Nøytralitetsforbund av nøytrale stater, særlig sådanne som geografisk og folkelig sto hverandre nær, var også noe som lenge hadde vært en yndlingstanke for alle frisinnede i de nordiske land.

Stormaktenes stilling til de nordiske lands ønsker om å få sin nøytralitet anerkjent, ble noe annerledes enn man hadde tenkt seg.

Det viste seg, at begge Østersjøstormaktene — Tyskland så vel som Russland — gjerne se Norges nøytralitet anerkjent. Derimot ville de, da Norges forhandlinger med maktene pågikk, ikke anerkjenne sundstatene Danmarks og Sveriges nøytralitet. — Dette kan synes underlig, thi det var nettopp Russland og Tyskland som fra 1903 av i flere år hadde vært interessert for å få en beskyttelse mot at England trengte inn i Østersjøen. Forhandlingene derom hadde imidlertid i 1906-07 ennå ikke ført til det ønskede resultat, d.v.s. en sådan utformning av Danmarks nøytralitet, at Østersjøen stengtes for Vestens sjømakt. I 1906-07 da Norges traktatforhandlinger foregikk, holdt Russland og Tyskland det ennå for meget tvilsomt, om Danmark hadde viljen og evnen til å forsvare Sund og Belt mot England. De ønsket derfor på de: tidspunkt å ha muligheten til selv å gjøre dette. De kunne derved bli nødt til å gjøre bruk av dansk territorium og var derfor imot en nøytralisering av Danmark.

Englands syn ble i 1907, at det ikke ville anerkjenne Norges nøytralitet og — etter en del betenkning — heller ikke sundstatene Danmarks og Sveriges. Løvlands forbehold,. med henblikk på et nordisk nøytralitetsforbund kunne England ikke se seg tjent med, for jo sterkere Norden ble, des mer tilbøyelig kunne den (Norden) bli til, for Nordens egen sikkerhets skyld, å skaffe seg en militær kontroll over Sundområdet og til, eventuelt, å stenge passasjen. — Når spørsmålet om en anerkjennelse av sundstatenes nøytralitet ble tatt opp, kunne det kanskje også bli spørsmål om en internasjonal nøytralisering, hvorved det kunne bli stipulert visse innskrenkninger i krigsskips passering av farledene, således at England ikke kunne utnytte sin maritime overlegenhet.

Frankrike delte Englands frykt, for at en nøytralisering av sundstatene skulle føre til en lukning av sundeene eller en vanskeliggjørelse av innpasseringen.

Det oppsto således to stormaktsgrupper: Vestmaktene og Østersjømaktene. Begge var uvillig til å anerkjenne sundstatenes autonomt erklærte nøytralitet eller å medvirke til ordningen, som innebar en nordisk solidaritet ennskjønt de to stormaktsgruppene hadde diametralt motsatte hensikter med sundene, la de begge vekt på å beholde sin handlefrihet med hensyn til dem. Den reelle motsetningen mellom dem kom tydelig fram i deres forskjellige stilling til Norges nøytralitet. —

Det som her er sagt om sundspørsmålet i 1903-07 er alene et resume eller et overblikk, som vil bli utfylt i senere kapitler. Dette gjelder særlig Danmarks stilling, som i løpet av den nevnte perioden undergikk en betydningsfull forandring. Da Danmark våren 1907 gjorde det klart for Tyskland, at det ville tillempe sin nøytralitetspolitikk, slik at det forsvarte Østersjøinngangen, la Tyskland i den følgende tiden an på å komme i et sådant forhold til Sundstaten Danmark, at den, i tilfelle, kunne støtte dennes nøytralitetsforsvar, Tyskland ble således nå ikke lenger motstander av Danmarks nøytralitet.

Når Danmark så på sin nøytralitet på denne nye måten, skulle inndhavsmaktene Tyskland og Russland altså kunne akseptere den og derfor oppgi sin motstand mot Løvlands skandinaviske klausul. Men de norske traktatforhandlingene var våren 1907 i realiteten avsluttet. Allerede 4. mai 1907 hadde den norske regjeringen det klart for seg, at den ville akseptere ikke alene den av England fordrede sløyfningen av Norges nøytralitets anerkjennelse, men også sløyfningen av den såkalte skandinaviske klausulen

Tidlig på høsten 1907 tok den russiske utenriksminister Isvolsky med stor energi opp spørsmålet om Østersjøens stengning. Han ville få i stand en overenskomst derom mellom alle Østersjøstatene, altså ikke alene mellom de to store, men også mellom disse og Sverige og Danmark. Dettsistnevnte lands nye holdning som følge av Christensens nye politikk (Danmarks vepnede nøytralitetspolitikk) kunne regnes som en gunstig omstendighet. Disse forhandlinger, som i høy grad skulle komme til å berøre de store makters innbyrdes forhold, vil få sitt eget kapitel.

Østersjø-stormaktenes interesser av Sundene var defensiv. Tyskland la ingen større vekt på dem som utfallsport, da det, takket være Nord-Østersjø-Kanalen, kunne gå ut i Nordsjøen direkte fra sine egne baser ved Elben-munningen, og Russland ble allerede i 1904 uten noen slagflåte i Østersjøen.

Hverken Russland eller Tyskland har noen gang gjort noe tiltak for å bemektige seg støttepunkter på den norske kysten for å operere ut fra den mot vestmsktene. Tyskland har nok sikkert hatt det under overveielse under sin glanstid som sjømiliter makt omkring den 1. verdenskrigen. Men det nådde aldri opp til en sådan maritim styrke, at det fant det hensiktsmessig å skride dertil. Ikke så sjelden fremholdt tyske marineledere, at Tyske eskadrer i Norge kunne bli innesperret i de norske fjordene.

Okkupasjonen i 1940 betraktet den tyske ledelsen som nødvendig for å forhindre, at Norge ble brukt av Vestmaktenes krigføring. Tyskland var redd for, at når England hadde gjort seg til herre over de nordiske kyster og farvann, ville trykket på Tysklands nordfront bli så sterkt, at dette land vanskelig kunne fortsette krigen.

Kapittel 6 — Det britiske Admiralitets syn på Sundspørsmålene.

Englands sjømakt, som i annen halvdel av 1800-tallet hadde hatt en litt svakere periode, var i årene etter århundredeskiftet 1900 nådd opp til et høydepunkt, ikke minst takket være den radikale omorganisering, som admiral John Fisher gjennemførte.

Fisher har i sine og like etter den 1. verdenskrigen, fortalt, at det var hos tyske militære han hadde fått idéen til den krigsmetode mot Tyskland, som Fisher skulle bli en så kraftig forkjemper for. Det var spesielt den ansette tyske general Schwarzkopf, som hadde inspirert ham. Denne hadde vært Tysklands representant på fredskonferansen i Haag 1899, mens Fisher her hadde vært Englands. På dette tidspunktet var forholdet mellom de to land ennå godt. Man regnet da i vide kretser i begge land med et fremtidig samarbeid.

Fishers sprog og stil gir så meget av mannen, at det skulle bety en sterk svekkelse av skildringen å oversette ham.

Schwarzkopf — skriver Fisher — expatiated* on the rôle of the British Army — how the absolute supremacy of the British Navy gave the British army such inordinate power far beyond its numerical strenght, because 200.000 embarked in transports, and God only knowing where they might be put ashore, was a weapon of enormous influence, and capable of deadly blows. Schwarzkopf at that time (1899) was thinking of the Cotintin Peninsula (en fransk halvøy hvor en tysk landgang — i tilfelle av en ny tysk-fransk krig — var påtenkt, altså i ryggen av den franske hæren.)

Da spenningen mellom England og Tyskland oppsto, tenkte Fisher seg en «landing 90 miles from Berlin on that 14 miles of sandy beach in Pommerania impossible of defence against a battle fleet sweeping with devastating shells the flat country for miles, like a mower's scythe — no fortifications are able to withstand projectiles of 2450 lbs. — Denne tanken om en landsetning av mobile britiske tropper på den Pommerske kysten blir Fisher ikke trett av å fremholde.

19/11 1903 skrev han: The regular British army should be regarded as a projectile to be fired by the Navy! The Navy embarks it and lands it where it can do most mischief. My German Military colleages at the Hague Conference told me this comporatively small military force would have the effect of demobilizing half a million men, who would thus be taken away from the other frontiers. They never know where the devil the brutes are going to land. Consequently, instead of our military manoeuvres being on Salisbury Plain we should be deploying ourselves in joint naval and military manoeuvres, embarking 50.000 men at Portsmouth and landing them at Milford Haven.

Da Fisher tiltrådte som First Sea Lord i 1904, var det blitt hans , at England skulle tiltvinge seg gjennemfarten i de danske sund og belter og kaste i land sin landhær på den tyske Østersjøkysten. Derfor burde, fremholdt han stadig, debarkering og embarkering av tropper bli en hovedsak under de militære øvelser!

Ved en anledning skrev han: I happen to know the Germans are in the d.—d. uncertainty if when and where a hundred thousand troops embarked in transports and kept might land! N.B. There’s a lovely spot only 90 miles from Berlin. Anyhow they would demobilize about a million German soldiers!

Fishers innflytelse berodde i ikke liten grad derpå, at han var Edward VII’s første adjutant, og at han derfor når som helst kunne få adgang til Kongen. Et av mine viktigste slagord, skriver han, i mine samtaler med Kongen var:

Om general French sier Fisher: He is an enthusiastic and out-and-out believer in joint Naval and Military operations as the proper species of maneuvress for this Nation. Fisher gikk sa langt, athan helt enkelt ville smelte sammen hj hæren og flåten. In March 1904 he submitted the idea of the Army and Navy being incorporated in one great service. There is no going aloft now — a ship can be manned by soldiers with equal efficiency as by sailers.

Om den radikale natur av hans ideer og om hensynsløsheten i hans temperament er det tallrike vitnesbyrd i hans bøker.

I et tilbakeblikk forfattet under den 1. krigen skriver han: All were against me in 1904, da jeg begynte min omkalfatring av flåten, — when the navy was turned inside out — ships, officers, men. A New Heaven and a New Earth! 160 ships put on the scrap. ——— They squirmed when I concentrated 88% of the British Fleet in the North Sea, and this concentration was only found out by accident and so published to the ignorant world by Admiral Mahan in an article in . And they squirmed me now (under den 1. krigen) when I say at one stroke the war could be ended. It could be!

I en rapport til Kongen skrev han: No one knows except perhaps Yourself that unless I had arranged to get the whole force of public opinion to back up the Naval Revolution, it would have been simply impossible to have carried it through successfully, for the vested interests against me were enormous and the whole force of Naval opinion was dead against me.

I tiden omkring 1907-08, da spørsmålet om de nordiske staters nøytralitet under en storkrig var mest brennende, var Englands sjømilitære overlegenhet på det høyeste. Fisher: In may 1907 England had seven ready for battle, and Germany had not one. var den nye typen av slagskip han hadde introdusert. Den skilte seg radikalt fra den daværende standard-typen ved at Dreadnoughtene fikk et enhetsartilleri av svært kaliber, som kunne skyte de eksisterende slagskipene i senk på store distanser, innen disse overhode kunne åpne ilden. På denne tiden skrev Fisher: I was closeted for two hours lately with a great foreign ambassador,[9] who quoted great names to me as being in agreement with him, that never in the History of the world was the Britisk* Nation (as at the present moment) surpassed in power! And therefor*, we could do what we liked! Fisher siterer et brev fra lord Esher (Sjøministeren): In January, 1906, King Edward sent me (Esher) to see Mr. Beit (en kjent finansmann på den tiden) who had been recently received by the German Emperor at Potsdam. The Emperor said to Beit that Fisher held, hadde Keiseren sagt, that because the British Fleet was in perfekt order, and the German Fleet was not ready, England should provoke war. — The Emperor: «He (Fisher) thinks it is the hour for an attack, and I am not blaming him. I quite understand his point of view; but we too are prepared — Fisher can, no doubt, land 100.000 men in Schleswig-Holstein — it would not be difficult, and the British Navy has reconnoitred the coast of Denmark with this object during the cruise of the Fleet.[10] But Fisher forgets that it will be for me to deal with the 100.000 men when they are landed.»

Fisher: The German Emperor told another friend of mine the real spot. It was not Schleswig-Holstein — that was only a feint to be turned into a realty against the Kiel Canal if things went well. No, the real spot was the Pomerian coast, under a hundred miles from Berlin, where a Russian army landed in the time of Frederick the Great. Frederick felt it was the end and sent for a bottle of poison, but he didn't take it, as the Russian Empress died that night and peace came.

Wilhelm hadde sagt til Beit, that he knew of Fisher’s ideas as regards the Baltic being Germany’s vulnerable spot.

Den tyske keiser (7/10-07) til en engelsk finansmann: I admire Fisher. I say nothing against him. If I were in his place I should do all that he has done (in concentrating the British Navy against Germany) and I should do all that I know he has it in his mind to do. Isvolsky, the Russian Minister of Foreign Affairs, holds the same opinion.

Fisher i et tilbakeblikk i 1908. I approached His Majesty (Edward VII) and quoted certain sayings of Mr. Pitt about dealing with the probable enemy before he got too strong. It is admitted that it was not quite a gentlemanly sort of thing for Nelson to go and destroy the Danish fleet at Copenhagen without notice, but — it seemed to me simply a sagacious act on England’s ~ to seize the German Fleet when it was so very easy of *acomplishment in the manner I sketched out to his Majesty — (Derefter kommer en skildring av Tysklands sjømilitære svakhet på denne tiden (1907-08). Such, therefor*, was the time of stress and unreadiness in Germany that made it peculiarly timely to repeat Nelson’s Copenhagen. Alas we had no Pitt, no Bismarck, no Gambetta! And,consequently came those terrible years of war (han mener den 1. verdenskrigen) with millions massacred and maimed and many millions more of their kith and kin with pierced hearts and bereft of all that was mortal for their joy. Fisher i 1916 om Nelson: Any fool can obey orders! But it required a Nelson to — disregard the order to retire at Copenhagen.

Da den 1. verdenskrigen var kommet igang, ble det et kardinalspørsmål for England, om dette nå skulle sette i verk den strategien, som Fisher i årene 1904-09, tross sine anstrengelser, ikke hadde fått anledning til å prøve. Hans strategiske syn hadde i den siste tid før 1914 fått en konkurrent i et helt annet syn, som propagertes av meget innflytelsesrike kretser: England var tvunget til å opprette en tallrik landhær og sette denne inn ved siden av den franske mot tyskerne på den tyske vestfronten!

Det ble en stor strid om dette fundamentale spørsmålet. Fishers venn, den kjente sjøstrategiske forfatteren Julian Corbett leverte høsten 1914 en betenkning, hvori han trakk en paralell mellom den nå pågående krigen og Syvårskrigen. Fredrik II visste fra første øyeblikk av, at det svake punktet for Prøissen var nordfronten. Han visste, at et kraftig støt fra Østersjøkysten når som helst kunne lamme hans slagkraft mot de fiendtlige landfrontene, og det var hans redsel for, at Russland skulle foreta en landstigning, som fikk ham til å presse England, som han var alliert med, til å sette inn flåtekrefter i Østersjøen, tilstrekkelig til å avverge faren. Det politiske trykket, som England var utsatt for fra Frankrike fra det øyeblikk krigsoperasjonene begynte høsten 1914 var, som vi vet så sterkt, at den engelske regjeringen gikk i gang med å skape en ny, stor landhær. Fisher argumenterte, fanatisk, derimot: England måtte vokte seg for å slå inn på denne veien! England måtte bruke det våpen, som det hadde: Dets vidunderli* ——— tallmessig begrensede, men høyst effektive hæren, som England fra gammel tid av hadde, gjøre underverker! Han var derfor sterkt imot, at flåten skulle settes inn mot Dardanellene, hvor den etter hans overbevisning uten større nytte ville komme til å lide store tap. Han fastholdt fanatisk sin ide: Forcering av inngangen til Østersjøen og landsetning her av engelske og russiske tropper (for disse siste hadde han største respekt) på et sted så nær Berlin som mulig, eller på stadig nye steder. Med utrolig energi fikk han i hast bygget et stort antall skip innrettet for denne operasjonen. Churchill var på hans side i dette og finansministeren Lloyd George ga dem midlene. Om Churchills stilling til Fisher vitner et notat av den sistnevnte fra 1908: He (Churchill) said his penchant for me (Fisher) was that I painted with a big brush! And was violent!

Fisher sparer ikke på sin kritikk av de engelske politikere og militære, som ville organisere en stor landhær for den franske fronten: — I simply tremble at the consequences of the British Readcoats are to be Planted on the Vosges Frontière (meaning the dread of Conscription and a huge Army for Continental warfare).

I et av sine angrep på de engelske lederne under den 1. krigen skriver han — — Those political and professional associates, who instead of using the unparalelled British Navy of the moment as a colossal weapon for landing Russian Armies in Pomerania and Schleswig-Holstein, aided by the calm and tideless waters of the Baltic were led astray to follow the road that led to conscription and an Army of Four Million Soldiers, while the Navy was described in the House of Commons as . Fisher hånte dem, som mente, that cutting off the enemy’s big toe in the East (Svartehavet) was better than stabbing him to the heart in the West; and that the Dardanelles was better than the Baltic, and that Gallipoli knocked spots off the Kiel Canal. Han brennemerket det, som han kalte the crippling of our economic resources by endeavering to swell ourselves out like the frog in Æsop’s Fables (skape en stor landhær) and become a great continental Power -forgetting the Heaven-sent gift of an incomparable Navy dating from the time of Alfred the Great and God’s providing a breakwater 600 miles long (the British islands) in front of the German Coast to stop the German access to the ocean, and thus by easy blockade killing him from the Sea as he was killed eventually. Alas! What happened? Mr. Churchill was behind no one both in his enthusiasme* for the Baltic project, and also in his belief that the decisive theatre of the war was beyond doubt in Northern waters; and both he and Mr. Lloyd George, the chanceller of the Exchequer, magnificently responded to the idea of constructing a great Armada of 612 vessels to be rapidly built — mostly in a few weeks and only a few extending over a few months — to carry out the great purpose; and I prepared my own selv* with my own hands alone, to preserve secrecy, all the arrangements for landing three great armies at different places — two of them being feints that could be turned into a reality. Also I made all the preparations, shortly before these expeditions were to start, to practise them embarking at Stokes Bay, so that those who were going to work the Russian Armies would be practised in the art, having seen the experiment conducted on a scale of twelve inches to the foot with 50.000 men. — — —.

Om en av de spesialbyggede skipstyper for Østersjøen skriver Fisher: The (and all her breed) was not built for Salvoes! [*OBS! SJEKK MS, 6,s.9] They were built for Berlin, and that’s why they drew so little water and were built so fragile, so as to weight as little as possible, and so go faster. — Om en annen skipstype som ikke nådde å bli virkeliggjort, skriver han bl.a.: The shells of the fired from her twenty-inch guns would each have weighed over two tons. Imagine two tons being hurled by each of these guns to a height above the summit of the Matterhorn, or any other mountain You like to take, and bursting on its reaching the ground far out og human sight, but yet with exact accuracy as to where it should fall, causing in its explosion a crater somewhat like that of Vesuvia, or Mount Etna, and consequently You can easily imagine the German Army fleeing for its life from Pomerania to Berlin.

I remember that at the War Counsil held on January 28th 1915 11.30 a.m. Mr. Churchill announced, that the real purpose of the Navy was to obtain access to the Baltic, and he illustrated that there were three naval phases. The first phase was the clearing of the outer seas; and that had been accomplished. The second phase was the clearing of the North Sea. And the third phase was the clearing of the Baltic. Mr. Churchill laid stress on the importance of this latter operation, because Germany always had been and still was very much afraid of being attacked in the Baltic.

I de følgende måneder fant den mislykkede aksjon mot de tyrkiske streder sted.

On May 14th 1915, the War Councel made it clear to me, that the great projects in Northern waters, which I had in view in laying down the Armada of new vessels, were at an end, and the further drain on our Naval resources foreshadowed that evening (skipssenkninger i Dardanellene) convinced me, that I could no longer countenance the Dardanelles operation, and the next day I resigned. — Sambandet mellom Stredene i syd og Stredene i nord ble sterkt demonstrert ved dette hi ~t.~ri ck.*

Kapittel 7 — Danmarks forsvarsproblem inntil 1904

Neppe i noe annet land har forsvarsspørsmålet gjennom tidene, beveget sinnene som i Danmark. Dette var i sin tid et mektig rike, som strakte seg fra Island og Vesterhavsøyene i vest til henimot det nåværende Leningrad i øst, fra Vardøhus i nord til langt ned i Tyskland i syd. Det behersket hermed et råvareområde av største betydning for verdenshandelen. Intet under derfor, at de mest pågående handels-makter i verden søkte å svekke og sønderrive Danmark — at Hansaen rev fra det herredømmet i Østersjøen og sprengte Sverige ut av det nordiske fellesskapet, og at Hansaens arvtagere av sjøherredømmet i Nordeuropa, de vestlige sjømaktene, først støttet Stockholm mot Nordens centrum ved Öresund og derefter, gjennom et par århundrer la an på å svekke ikke bare Danmark, men begge de to nordiske statene, ved å spille dem ut mot hverandre. Nesten like stor vekt, som styret ved Themsen la på å holde sammen England, Skotland og Irland, la det på å holde fra hverandre Sverige, Norge og Danmark. Den ukloke måten, på hvilken de nordiske statene manøvrerte mellom stormaktene under den Napoleonske kampperioden førte til en ytterligere svekkelse av begge de to politiske tyngdepunktene i Norden, Stockholm og Kjøpenhavn, men mest av det sistnevnte ved at Norge skiltes helt ut av sambandet med Danmark.

De kamper, som dengang ble ført, godtgjorde imidlertid, at danskene ikke savnet hverken kampmot eller seighet, og da den nasjonale bevegelsen grep de europeiske folk ved mitten av 1800-tallet, skjedde dette i Danmark på en særlig kraftig måte. Enhver, som studerer de første slesvigske krigene, ma bli betiatt av den offervilje og den dødsforakt, som danskene her la for dagen. En kraftig nasjonalromantisk stemning løftet folket og ga det ledende partiet i landet, det nasjonal:liberale partiet, den idéen å vinne for nordisk ånd og folkesambånd det Sydslesvig, som i de siste århundrer, som følge av det tyske elements store betydning innen monarkiet, var blitt tysksinnet. Den rådende nasjonale opinionen i Danmark håpet, at denne folkelige oppgaven skulle samle hele Norden. De dansker som ville, at man skulle akseptere forslaget om deling av SønderJylland ved sproggrensen som i tidens løp var oppstått, ble hindret fra å komme til orde.

På det rent militere området fant nasjonalromantikken sitt uttrykk deri, at , Dannevirke, som ligger når Slesvigs sydgrense, skulle verges mot tysk pågang. Den danske hæren inntok, da den siste Slesvigske krigen kom i 1864, Dannevirke-stillingen av politiske eller ideologiske grunner.

Denne danske krigsplan kunne, som vi har sett i del II av dette verk, ikke gjennemføres. Hæren måtte — uforståelig så vel for den selv som for nasjonen — i stor hast trekkes tilbake. Man må beundre, at dens moral — til tross for at de to andre nordiske folk forholdt seg passive, og at danskene ikke hadde våpen som kunne måle seg med motstanderens — kunne bibeholdes på det nærmeste urokket, sålede at den danske hærem nå kunne levere et meget respektabelt forsvar i de såkalte flankestillingene ved Dybbøl—Als og Fredericia-Fyen, — det forsvar som den danske offiser og forfatter Fr. Rist har gitt en så uforglemmelig skildring av i . Noen av Tysklands mest kjente hærførere har uttalt, at den motstand, som den tyske hæren møtte i 1866 og 1870, sto langt tilbake for Danmarks utholdende forsvar i 1864. Som allerede nevnt i et tidligere kapitel, var en krigføring på grunnlag av de nevnte flankestillingene, en helt igjennem sund tanke. Ulykken var blott, at disse stillingene, på grunn av Dannevirke-tankens makt over folkefantasien, var blitt forberedt alene på en høyst utilfredsstillende måte. For å sette den viktigste av flankestillingene - Dybbølstillingen i stand, hadde ingeniørene forlangt 4 millioner kroner; de hadde fått alene et par hundre tusen. Sakkyndigheten fikk liten plass ved slden av begeistringen!

Når man tenker på det virkelig seige forsvaret som ble levert i de simple jordskansene på Dybbølbanken, må man tro, at hvis Danmark haddy anvendt det arbeide, som var nedlagt på , Dannevirke [*SJEKK M ORIG], på de nevnte flankestillingene og planlagt hele sin krigføring på disse, ville danskene hatt fast fot på Sønderjyllands jord, da de våren 1864 gikk til Londonkonferansen, og i så fall ville forhandlingene her ha forløpet annerledes enn de gjorde. Så lenge Danmark hadde sjøherredømmet i Østersjøen, ga flankestillingene det en strategisk sterk posisjon mot en sydfra kommende angriper.

Etter 1864 var slagordet hos de danske nasjonalliberale: Vi må forberede oss til neste gang! Da krigen i 1870 begynte, sattes avdelingene i marsj mot grensen. Men Danmark hadde det held, at franskmennene led sine første nederlag så snart, at Danmark ikke, forinnen det skjedde, fikk tid til å slutte seg til dem. Den tenkte franske ekspedisjonen med landgangstropper til Østersjøen ble aldri av.

Etter det tyske rikets dannelse, tapte Danmark sjøherredømmet i Østersjøens farvann. Den danske hær kunne ikke mer konsentreres i retning mot Sønderjylland. Sjælland med gjennemseilingsfarvannene vest og øst for det ble det strategiske hovedavsnittet, Danmarks naturlige festning, hvor landets forsvarsmidler i det vesentlige måtte søkes samlet. Det konservative partiet, som nå fikk landets styre, ville befeste Kjøpenhavn så vel mot landsiden som mot sjøsiden og sikre byen mot bombardement og overrumpling. Minnene fra 1801 og 1807 fortrengte minnet fra 1864. Den katastrofen som hadde overgått Danmarks rike ved 1800-tallets inngang, da en fremmed makt, England, overrumple og bombardere hovedstaden hadde sprengt alt forsvar, viste seg ikke å være glemt av danskene. England hadde i 1807 landsatt tropper — for en del tyske — nord for Kjøpenhavn og dermed hurtig avgjort saken. Det erkjendtes i 1880-årene og fremover av alle danske, som hadde satt seg inn i historien, at regjeringen i 1807 hadde begått en utilgivelig feil ved ikke å organisere Sjællands forsvar. Hæren hadde den, dengang, som bekjent hatt i Jylland.

Men samtidig med at denne erkjennelsen brøt gjennom hos de regjerende i den siste femteparten av 1800-tallet, kom de brede lag av det danske folk under et helt annet inntrykk, nemlig av stormaktenes sterkt stigende relative overlegenhet over de små stater. Disse siste fikk holde seg utenfor de stores rivalisering! Sammen med liberalismen kom det en optimistisk tro på, at når småstater hadde proklamert en bestemt vilje til å holde seg utenfor de stores rivalisering, hadde de dermed en rett til hos de store stater å få sin nøytralitet erkjent. I Sverige og Norge var denne optimismen dog ikke sterkere enn at nøytralitetsmennenes flertall ville styrke nøytralitetspolitikken med et så vidt mulig sterkt forsvar. — Det er ikke vanskelig å forklare seg, at de brede lag av det danske folk — etter de skuffelser det ganske nylig hadde hatt med sitt forsvar mot en stormakt — kom til å spørre: Hva kan det nytte? sa J. C. Christensen engang i et tilbakeblikk, Det danske Venstre kom, med sin skepsis overfor forsvarstanken, tydelig inn på en noe annen vei enn den broderpartiene i de to andre nordiske land valgte.

Det danske Høyre som var et hårdnakket parti, satte imidlertid gjennom sin befestning av Kjøpenhavn på, tross av det folkevalgte tings flertallsmening, ved hjelp av de såkalte provisorier: De tok pengene, uten at de var bevilget — samme fremgangsmåten som de prøissiske høyrepartiene hadde anvendt under Bismarcks ledelse i dennes første tid. Når vedkommende regjering efterpå kan gjennemføre en seierrik krig, blir sidant glemt. I Danmark måtte Estrups og Bahnsons politikk i en tid, da folkelighet og frisinn fikk en stadig økende prestisje, fremkalle et riktig raseri. Det ble etter hvert en folketro, at den befestning av Kjøpenhavn var landsskadelig. Venstres krav om nedsettelse av militærutgiftene brakte i 1880 og 1890-årene Venstre til stor seier. — Høyre, som hittil hadde begrunnet sine militere krav med at Danmark måtte , gikk nå over til å hevde at Danmark behøvde forsvaret for å underbygge sin nøytralitet.

Det nye som skjedde i dansk politikk i slutten av 1890- årene var, at en del av bondevenstre, under inntrykket av den stigende spenningen mellom stormaktene, også begynte å tenke, at nøytralitetspolitikken kunne behøve en støtte i et nøytralitetsforsvar. Men J. C. Christensen hadde vanskelig for å slippe sin lyse tro. Så sent som i 1899 sa han: Vi kan nemlig ikke verge vår nøytralitet, og vi må gjøre oss klart at det kan ikke nytte. — Vår nøytralitet kan bli krenket av en oss ganske overlegen makt, og selv om vi så har opprustet av all vår evne, ja endogså over vår evne, vil det dog ikke være mulig for oss noensinne å avvise en sådan krenkelse av vår nøytralitet — eller slå et sadant angrep tilbake. Nei, hva vi kan gjøre og også bør gjøre er, at vi må kunne konstatere vår nøytralitet og det rettsbrudd, som finner sted, når en fremmed makt krenker vår nøytralitet. For øvrig er det intet annet for oss, som et lite land, å gjøre enn å appellere til de øvrige makter, som dog til syvende og sist ikke kan stå seg ved at uretten skal gå for rett overfor et lite land. Vi må altså innrette oss på å kunne konstatere et rettsbrudd, hvilket vil si, at et dansk forsvarsvesen må være i stand til å hindre at en fremmed makt med en håndfull folk eller med et enkelt skip kan komme og slå oss til jorden.»

I slutten av året 1900 fremholdt han det dog som noe beklagelig, at Høyre — på grunn av sitt forhold til landets brede befolkning — var ute av stand til å gjøre noe for forsvarssaken. Høyre hadde sett ned på den store venstre-befolkningen i landet som på folk, der i virkeligheten ikke tilhørte samme rase man selv tilhørte, som på en paria-kaste!

Danmark befant seg nå like foran sitt store politiske systemskifte. Ove Rode skrev i om Christensen:

Sommeren 1901 fant Systemskiftet sted, og høsten samme år fikk den danske hæren nytt feltskyts (omtrent samtidig som den norske hær fikk det ved Georg Stangs initiativ). Noen måneder senere nedsattes i Danmark en kommisjon av parlamentarikere som, etter hva Christensen åpent sa, skulle se å finne en forsvarsordning til opprettholdelsen av Danmarks nøytralitet. Han talte nå om at et forsvar skulle kunne koste blod.

I 1903-04 utskiltes det fra venstrepartiet et radikalt byparti med P. Munch, Rode og Zahle som ledere. Skillet mellom Christensens hovedsakelige bondevenstre og dette nye partiet i de sociale spørsmålene var ikke sa betydelig, at det skulle ha fremkalt en ny partidannelse,hvis det ikke hadde vært det militære spørsmålet. Et forlik mellom Christensen og de radikale i dette var nå ikke mulig. Snart gikk de radikale i allianse med socialdemokratene. Sammen hevdet disse to partier, at aIt dansk militærvesen hvilte på en løgn, den løgn nemlig, at Danmark kunne forsvare seg. Dets militære avmakt trådte stadig mer innlysende fram! — Dertil sa det Christen’ske Venstre nå: Utviklingen har tvertimot gått i den retning, at en ekspedisjon mot Danmark med et tilstrekkelig antall landgangstropper var blitt et høyst betraktelig foretagende som en hvilken som helst makt, som var i en utmattende strid med en noenlunde jevnsterk motstander, ville ha ganske vanskelig for å avse krefter til.

Det var på Christensens vegne, at den kjente danske offiser, Lütken, i 1902-03 førte sine forhandlinger med Moltke, som vil bli nærmere omtalt. Målet var å overbevise Tyskland om Danmarks ubetingede vilje til nøytralitet.

Det danske venstre slo i årene før 1905 inn på den samme kursen som broderpartiene i de to andre nordiske land hadde adoptert: Nøytralitetsforsvaret.

Kapittel 8 — Østersjøproblemene ved den russisk-japanske krigs begynnelse*

Da Tyskland ved begynnelsen av 1900-tallet ikke behøvde være redd for sin østgrense mot Russland, øvet det et sterkt militært trykk på Frankrike. Det ble derfor viktig for den nylig opprettede Vest-Ententen å skape en så sterk trussel som mulig mot Tysklands nordfront d.v.s. mot dets sjøfront.

I den engelske strategien hadde de kombinerte operasjoner gjennom lange tider spillet en viktig rolle. John Fisher mente, som vi har sett, at en landgangsstyrke, som kunne skytes, så å si, inn over en kyst av en overlegen flåte, kunne gjøre underverker.

Også Russlands politikk på denne tiden bygget i høy grad på et sjømilitert moment: Det så seg tvunget til å sende sin Østersjøflåte den lange og vanskelige veien til Østasia.

Kunne England i ro se på, at den gjorde sin utreise gjennom de nordiske Sundene og ut på verdenshavene for å møte Englands allierte Japan?

Skulle Englands sluttelige mål: å dra Russland over til seg lykkes, måtte russerne i Manschuria stoppes av japanerne. Forutsetningen herfor var, at disse var i stand til å beseire den utsendte russiske flåten. Og det var det, som man i London regnet som sannsynlig. Man betraktet det her som håpløst for en flåte, etter en så lang reise med alene tilfeldig basering å ta opp kampen med en motstander, som befandt seg i slne egne farvann, og som hadde alle sitt lands ressurser nær for hånden. —

For Englands stilling i Nord-Europa var det en stor fordel, at russerne her ribbet seg selv for all flåtemakt. — I Syd-Europa stillet det seg annerledes: England satte seg bestemt imot, at den russiske Svartehavsflåten gikk til Stlllehavet. For Englands planer med Russland var det — som vi senere skal se — en forutsetning, at russerne hadde en flåtemakt som kunne brukes i de tyrkiske Stredene

Skulle Englands plan: å vinne Russland og lede dettes tanker mot Stredene i Syden og mot Habsburg og Tyskland — lykkes, måtte den ikke gjennemskues av russerne. I det øyeblikk det gikk opp for disse, at det var Englands plan å gjøre Russland svakt for derved å kunne dra det til seg og gjøre det til et instrument for sin politikk: å holde Tyskland nede, — i samme øyeblikk var Englands politikk mislykket.

Man kan lett sette seg inn i hva russerne kjente ved tanken på at deres baltiske flåte skulle passere gjennom Sund og belt, Kattegatt og Skagerakk — farvann som den engelske flåten alltid hadde betraktet som sin drilling ground og battle ground, for å bruke et av John Fishers yndlingsuttrykk. Da den russiske flåten dampet ut gjennom denne passasjen, sto besetningene ved sine kanoner; en kan forstå at de en mørk natt kunne ta fiskefartøyer for tornedobåter.

Ententemaktenes diplomati gjorde et mesterstykke ved hurtig å få dempet den uro i Vesten, som fremkaltes av beskytningen av fiskerne.

— — —

Den tyske keiser hadde, tidligere enn sine utenrikspolitiske rådgivere, teften av, hva den nye engelske politikken gikk ut på, nemlig å få i stand den grupperingen, som så ofte hadde vært Bismarcks mareritt: England, Frankrike, Russland.

Vi har i tidligere kapitler sett, at Russland oftere hadde søkt å vinne Tysklands samarbeid. Men Auswärtiges Amt hadde, under inntrykket av den russiske panslavistiske presses ofte hensynsløse angrep på Tyskland og den russiske militære oppmarsjen på Tysklands østgrense, vært derimot. Ausw. Amt hadde i et utall av promemoriar vist umuligheten av keiserens idé om tysk-russisk samarbeid, og hadde gang på gang fått ham fra den og over i en helt motsatt politikk.

Da det engelsk-japanske forbundet var blitt sluttet i 1902, hadde Russland skjønt, at det ville bli en kamp om Korea-stredet, som tsaren betraktet som et nytt Bosporus. Keiser Wilhelm så de muligheter til å få et forbund med Russland, som herved åpnet seg for Tyskland. Under en samtale som den russiske sendemannen i Berlin 29. mars 1903 hadde med Wilhelm II, hadde denne slått på, at man, likesom i 1780 og 1800 måtte ha et forbund av de : Danmark, Sverige, Norge, Russland og Tyskland til beskyttelse av Østersjøen. — Dette ville være en god ide, mente sendemannen, men vanskelig å arrangere. spurte keiseren. Dertil svarte den russiske sendemannen: Ser De, Deres Majestet, denne Delcasse, har, mellom oss sagt, en baktanke: Han vil arrangere seg med England på vår bekostning. Situasjonen minner meg om stillingen i 1854 foran Krimkrigen.»

Bülow advarte imidlertid keiseren mot å ta noe initiativ i retning av tysk-russisk samarbeid, da Tyskland, derved, ville trekke på seg Englands forbitrelse og en motstøt fra dets side. Keiseren som nettopp da skulle avlegge et besøk i Kjøpenhavn (2.-5. april 1903) holdt her også stille med saken.

3. april 1903 noterte Bülow med en for ham karakteristisk formulering: Wir können meo voto die Dinge gar nicht pomadig genug nehmen. 16. april 1903 skrev han: Når Tyskland som kystvokter i Østersjøen dekker Russlands rygg, vil russerne med tørre føtter kunne besette et hvilket som helst område mellom Skutari og Korea. Tyskland, derimot, som for sin utfoldelse er henvist til havet, vil her, på grunn av sin bistand til Russland, ha å møte angelsaksenes uvilje. Han advarte skarpt mot enhver tanke på et kontinentalforbund i Katharinas ånd.

14. juli 1903 sa den russiske sendemannen under en konferanse i Ausw. Amt, at Russland, i tilfelle det kom til en konflikt i Østasia, håpet på et samarbeid med Tyskland. Ennå aldri før har jag sett sendemannen så engstelig og bekymret, noterte den tyske statssekretæren. Men vi må behandle dette punkt med den største forsiktighet! Keiseren har allerede på møter med tsaren i Danzig i 1901 og i Reval i 1902 antydet, at Tyskland, i tilfelle Russland angripes i Østen, vil dekke dets rygg (i Europa)!

4. november 1903 innberettet den allerede nevnte dansk utsending til Tyskland, avdelingssjef i krigsministsriet L. C. F. Lütken, at den tyske generalstab og ennå mer den tyske admiralstab beskjeftiget seg sterkt med danske forhold, særlig Danmarks medvirkning under engelsk angrep på Nord-Østersjøkanalen. Tyskland ville, i tilfelle av fiendtlige aksjoner mot dets sjøfront, få mange av sine stridsmidler trukket bort fra sine landgrenser! Kunne Tyskland ikke stole på en virkelig dansk nøytralitet, måtte det straks ved en stor krigs begynnelse gripe inn (uttrykket hadde vært anvendt) for å hindre at Danmark ble brukt av Tysklands fiender imot det !

Samme dag (14/11-03) hadde den tyske keiseren et møte med tsaren i Wiesbaden. Forut for dette hadde Bülow instruert keiseren, om hvordan han best skulle forebygge at tsaren kom med noe samarbeidsforslag. Hvis han allikevel det gjorde, skulle keiseren avparere det ved, at han som forutbetingelse krevet en anerkjennelse fra Russlands allierte Frankrikes side av ElsassLothringens innforlivelse i Tyskland. Dette var en utvei som Ausw. A. også før hadde brukt for å tilbakevise allianseforslag fra russisk side. Tyskerne gikk nemlig ut fra, at ingen fransk regjering kunne gi en sådan anerkjennelse.

Arrogansen hos Bülow berodde på hans overdrevne forestillinger om Tysklands muligheter. Han hadde like før møtet notert: Hva den Fjerne Östen angår, ville alene den svakeste mistanke om at Tyskland står på Russlands side, lamme enhver motstand fra Japans så vel som fra Englands side og gjøre landmaktene til herrer i Asia.

Det kunne imidlertid ikke unngåes, at når Tyskland for sitt eget vedkommende behøvde en dekning ved Sund og belt og Russland, for å fullføre sin krigsføring mot den Fjerne Østen, også behøvde en dekning i Østersjøen, ble det en solidaritet i disse to staters naval policy overfor England. Grunnlaget var gitt for et politisk samarbeid mellom dem.

Etter det tyske referatet fra det nevnte Wiesbadenmøtet brakte tsaren, som ofte hadde vært sin bestefars, Christian IX’s gjest på Fredensborg på Sjælland, på bane spørsmålet om Danmarks permanente nøytralitet.

Nettopp i november 1903 var det, at Prof. Martens hadde sin artikkel om emnet i Revue des deux Mondes. Den viste at Russland var på veien bort fra den hittil av dette hyldede passive utenrikspolitikken for Danmark henimot en aktiv nøytralitetspolitikk for de danske Sund, d.v.s. praktisk talt en dansk sperring av dem for sjømaktens flåter, ooprettet i forståelse med de to Østersjø-stormaktene. Martens hadde henvist til Roskilde-traktaten av 1658, hvormed Danmark-Norge og Sverige (Karl X Gustav) forpliktet seg til ikke å slippe fremmede nasjoners krigsskip inn i Østersjøen og til avtalene av 1759, 1760 og 1780 mellom Danmark-Norge, Sverige og Russland av samme innhold. England som i 1780 sto i sin hårde krig med Frankrike og de etter selvstendighet higende amerikanske koloniene, hadde også, for denne krigs varighet måttet akseptere Katharinas prinsipper. Det var da Katharina offentliggjorde sin berømte deklarasjon om nasjonenes rettigheter og . England hadde riktignok kalt denne , noe som også skulle komme til å bekreftes, da det i 1807 bombarderte og ydmyket Kjøpenhavn.

Martens trakk i sin artikkel (1903) en #paralell mellom Kjøpenhavn og Konstantinopel: Etter Tilsit (1807) hadde Napoleon vært villig til å overlate til Russland visse Balkanland, men da det ble spørsmål om Konstantinopel, hadde han satt fingeren på dennes plass på kartet og med høytidelighet sagt: Constantinople Non! Jamais! C’est l’empire du monde! — Etter Martens mening inntok Kjøpenhavn en liknende posisjon i Nord som Konstantinopel i syd. Alexander I hadde også, likesom nesten alle andre statssjefer, protestert energisk i anledning av i 1807. Etter Russlands syn den gang var Østersjøen et lukket hav for utenforliggende staters flåter. England hadde dertil svart at det aldri hadde erkjent Østersjøens nøytralisering på den måten, at den var stengt for krigsskip tilhørende utenforværende stater.

Da Martens skrev sin artikkel høsten 1903, var stillingen den, at Russland aktet å sende sin Østersjøflåte til Østasia. Det lå da nær for russerne å se på spørsmålet om utfarten på en annen måte enn på spørsmålet av innfarten. Danmark fikk ikke bruke sin nøkkel til å stenge utfarten og holde Russlands flåtemakt, innestengt, slik som sjømakten England hadde gjort det i Svartehavet en tid på 1800-tallet! Når det gjaldt innfarten i Østersjøen, måtte Danmark ha adgang til, når det kjente seg truet, å utstede gjennemfartsforbund! Mot une attaque malveillante ou un audacieus coup de main gjaldt

det, skrev Martens, å ha en beskyttelse! De store Østersjømakter forutsattes å skulle bistå hermed. Martens skrev mange vakre ord om den lille tapre danske nasjon, til hvem naturen og historien gjennom århundrer hadde betrodd nøkkelen til Østersjø-porten.

Denne appellen til danskenes selvoppholdelsesvilje kom i et øyeblikk, da disse begynte å se nye politiske muligheter for seg.

I de første årene etter 1864 hadde de militære lederne i Danmark tenkt på det danske forsvaret som et vern mot tysk angrep. Men i 1890-årene var tyske militære forfattere begynt å fremholde, at om det ble en nøytralisering av Danmark, ville dette innebære, at Danmark, i en europeisk krig, ville sperre de danske stredene for fremmede lands flåter. Dette ville være en stor fordel for Tyskland, som dermed ville slippe å få engelske flåter i Østersjøen! Bismarck var nå gått av som rikskansler. Men i sitt blad fremholdt han, at Danmark burde gå til en nøytralisering.

Etter århundredskiftet 1900 begynte danskene å se, at Tyskland nok kunne være interessert i å ha et nøytralt Danmark som en beskyttelse mot den av offensiv ånd så sterkt besjælede engelske flåtemakten. Den kjendte danske fredsvenn Fr. Bayer mente, at Tyskland endog kunne være mer interessert i et nøytralt Danmark enn i et med Tyskland alliert Danmark.

— — —

Da tsaren på keisernes nettopp nevnte møte i Wiesbaden 5. november 1903 tok opp spørsmålet om nøytralitet for Danmark, brakte Wilhelm II straks drøftelsen inn på spørsmålet om innfarten i Østersjøen. Det kunne ikke bli noen nøytralitet for Danmark, sa han, med mindre dette land var i stand til militært å tvinge maktene, altså også England, til å respektere den. Det var et spørsmål om Danmark var i stand dertil. Hvis altså — fortsatte keiseren — en stormakt, som hadde strid med Russland, ville inn i Østersjøen, så ville ikke denne kunne sperres av Danmark. Under brudd på dets nøytralitet ville sund og belter bli forcert og Kronstadt, Libau o.s.v. truet. Etter det tyske notatet sa tsaren: «Det har Nelson gjort allerede for hundre år siden, og engelskmennene eller amerikanerne vil sikkert gjøre det om igjen. Hvis danskene — slik som det nå ligger til -ikke kan sikre ukrenkeligheten av deres farvann, må de overdra til oss to, som er i fare på grunn av denne tingenes tilstand, å gjøre det for dem, slik at vi kan hindre enhver fiende fra å komme inn i belter og sund, idet vi (de to makter, Rusland og Tyskland) støtter oss på de danske forter og Kjøpenhavn som operasjonsbaser, i stedet for at vi venter inntil agressøren har nådd den åpne Østersjøen og har satt seg i besittelse av Kjøpenhavn og utfartene derfra. Tsaren mente, at dette spørsmålet vel best ved første leilighet burde drøftes med Kongen av Danmark.

Det er mulig, at keiser Wilhelm, i dette referatet, som er satt opp av ham, i ikke sa liten utstrekning, har lagt sine egne tanker og yttringer i tsarens munn. Når en minnes hvilken sterk engstelse tsarens forfedre hadde hatt for den engelske flåten, og nå særlig fra 1870 av, er det imidlertid vel trolig, at tsaren har vist forståelse for keiserens synspunkt — at de engelske flåter burde holdes ute av Østersjøen. Det som var det ideale fra russisk synspunkt: utfarten fri, innfarten stengt, — hadde Russland under sin historie i lange perioder klart å opprettholde for Svartehavet. Denne i de russiske statsmenns øyne så gyldne tid var først opphørt, da Russlands nederlag overfor Vesten begynte omkring mitten av 1800-tallet (Krimkrigen).

Bülow, som hadde et annet syn enn keiseren, noterte noen dager etterpå,at en rett og slett avvisning fra Tysklands side av det danske nøytraliseringsønske, som ofte var blitt fremført for keiseren av den danske konges bror, prins Hans, ville utsette den tyske politikken for alle slags mistanker. Det var bedre diplomati å ta spørsmålet opp til drøftelse. Skulle de to Østersjømaktene ville ta forsvaret av Østersjø-inngangen i sine egne hender, ville dette neppe være etter Danmarks smak — og derfor snart falle bort! Dessuten: Wenn Deutschland dem Angreifer den Eingang in die Ostsee untersagt, so macht es damit die Feinde Ruslands zu den seinigen. Dette ville Bülow unngå.

Wilhelm tok imidlertid saken i sin egen hånd, idet han 15/12-03 telegrafisk spurte tsaren, om han skulle ta opp spørsmålet med Christian IX, som nettopp nå ventedes til Berlin. Tsaren telegraferte omgående: I think the visit of the King an excellent occasion for You to find out his opinion on the question of Denmarks neutrality. — Samme dag, som samtalen mellom Wilhelm II og Christian IX fant sted (17/12-03), telegraferte den førstnevnte til tsaren: Conversation with King of Denmark most satisfactory. He perfectly understood the seriousness of the question and the vital importance for Russia to have a well quarded rear, if involved in complications in the East. He openly owed the impossibility for Denmark to uphold the neutrality against any superios naval power, or the safequarding of Danish waters against overhelming fleets — — — It was to be an agreement secretly made between the three Sovereigns through any instrument they like to draw up by their representatives; that in the case of war Denmark was to immediately declare its neutrality, and that we two declare our firm intention to guarantee it, and if necessary to help to deftnd it by force. — Etter dette referatet skulle det således ikke være noen forhåndsbesettelse av dansk territorium ved Østersjømaktene.

Samtidig hermed sendte Christian IX til den danske statsminister sin beretning (satt opp samme dag som jernbanereisen fant sted) om den samtalen på 3/4 time han den 17/12 1903 hadde hatt med heiser Wilhelm II om den utenrikske situasjonen, som keiseren, i følge Christian IX, hadde oppfattet således: En krig mellom Russland og Japan var unnngåelig og nær forestsende; det var all grunn til å frykte at England — eller England og de Forenede Stater — ville benytte den gunstige leilighet til å kaste seg over Russland, og et nær forestående engelsk (eller engelsk amerikansk) angrep på den russiske Østersjøflåte og de russiske Østersjøhavner var derfor å befrykte. Keiseren uttalte, at han hadde forhandlet med keiseren av Russland om spørsmålet, og at resultatet av denne forhandling, hvis innhold keiseren av Russland hadde anmodet den tyske keiser om å medele Kongen av Danmark, var følgende:

Tyskland ville under ovennevnte eventualitet støtte Russland ved å hindre den engelske (engelsk-amerikanske) flåte å utføre et sådant angrep. Stedet hvor det lettest kunne — og alene skulle — søkes forhindret, var de danske farvann, navnlig da Beltene og Öresund. Keiseren var klar over, at Danmark alene ikke ville kunne motstå et angrep av den ene av — eller begge — de nevnte stormakter, der sannsynligvis ville gå forut for en aksjon gjennom våre farvann, og underrettet derfor H.M. Kongen om at den tyske flåte ville overta avsperringen av våre farvann, mens Tyskland til gjengjeld forlangte, at Danmark erklærte seg nøytralt og, etter evne, gjorde seg rede til å forsvare sin nøytralitet.

Som bekjent er det sjelden, at en forhandling refereres av de to deltagende parter på nøyaktig samme måten. Forskjellen mellom de to referater, som her er citert, er imidlertid forholdsvis liten. Forhandlingenes springende og vanskelige punkt var, om det kunne treffes et samarbeids-arrangement mellom sund-statene og en eller begge Østersjøstormaktene, uten at Danmark opphørte å være et nøytralt land. Etter det tyske referatet, som sendtes til tsaren, å dømme har keiseren innsett nødvendigheten herav: Danmark skulle proklamere sin nøytralitet og forsvare den med de midler det hadde. Alene i det tilfelle det viste seg nødvendig skulle Østersjømaktene, i henhold til en på forhånd avsluttet hemmelig traktat, — Den danske konges referat av togsamtalen med keiseren kan leses på samme måten. Men det kan også leses slik, at de deltagende stater på forhånd gikk ut fra, at Danmark ikke ville kunne klare oppgaven, og at det derfor skulle oppnås enighet mellom dem om, at så snart fare for engelsk inntrengen forelå, skulle den tyske flåten forene seg med de danske krefter om den oppgaven å sperre innfartsledene.

Tsaren uttalte allerede 20/12-03 i et brev til Wilhelm II sin store tilfredshet over utsikten til å få i stand en avtale om nøytraliseringen av Danmark og avsperring av Østersjøen. Tsaren skrev her, at hverken han eller utenriksministeren Lamdorff hadde trodd, at Kongen av Danmark sa lett og hurtig skulle kunne vinnes for projektet. Tsaren ba om at Bülow skulle utarbeide et utkast til nøytralitetsavtalen og derefter forelegge det for Russland og Danmark. Bülow skrev imidlertid 23/12-03 engstelig til sine sendemenn i London og Washington: Tysklands medvirkning ved nøytraliseringen av Østersjøen og forsvaret av dens tilganger kunne kanskje av de angelsaksiske makter bli betraktet og behandlet mindre som en sikring av de tyske Østersjøkyster enn som understøttelse av det russiske kystforsvar. Den tyske sendemannen i London svarte: Hvis vi lukker Østersjøen for den engelske flåten, har jeg ikke den ringeste tvil om at det her i England vil bli oppfattet som en vilkårlig partitagen for Russland mot England, og at den derved fremkalte opphisselse i første linje vil bli rettet ikke mot Russland, men mot Tyskland. — Den tyske sendemannen i Washington skrev, at det påtenkte tysk-russiske samarbeidet m.h.t. Østersjøen ville vekke mishag i Amerika. Roosevelts politikk glkk ut på samhold mellom de teutonske makter mot de romanske og særlig mot de slaviske. Etter den amerikanske regjeringens oppfatning er Russland en nasjon uten ære, en nasjon hvis ord ingen verdi har!

Holstein mente, at Tyskland på grunn av sin medvirkning til opprettelsen av en sto overfor en alvorlig krigsfare. Tyskland kunne nå vente seg samme slags engelske politikk som den som Salisbury i 1855 anvendte overfor Russland. Nå eller senere ville Tyskland ha å ta imot den tyngste støten av et engelsk angrep satt igang for bibehold av Englands herredømme over havene! Tyskland burde ikke, slik som tsaren hadde bedt det om, påta seg å utarbeide et utkast til Østersjøavtale. Dette burde overlates til Danmark, som kunne antas ikke å være noe videre begeistret for saken. På den måten kunne Tyskland kanskje slippe fra det hele! Bülow sluttet seg straks hertil.

Men det var på ingen måte keiser Wilhelms oppfatning. Dette danske nøytralitetsspørsmålet, noterte han 27/12-03, må vi drive med all kraft, som et hovedsakelig i russisk interesse liggende spørsmål. I virkeligheten er det et livsspørsmål for oss. Det betyr en fordobling av vår kraft i en krig, om vi kan støtte oss på Danmark! Thi det kan ikke nektes, at England, i all stillhet, arbeidet med høytrykk for å isolere oss utenrikscolitisk. Vi skal efterhånden isoleres for så å ombringes med et par kølleslag. Und das ist ohne Dänemark leicht — — Vi har siden 1897 aldri latt Russland i tvil om, at vi vil dekke dets rygg i Europa, i tilfelle dets politikk i Asia skulle føre til at det der innvikles i krig. Vår (Tysklands) hensikt dermed er å lette vår østgrense for det fryktelige trykk av de russiske hærmasser der. Russland har nå tatt Port Arthur og i tillit til oss tatt sin flåte eller betydelige deler derav bort fra Østersjøen og altså der prisgitt seg oss. På møter med tsaren i 1901 og i 1902 er disse våre forsikringer blitt gjentatt med det resultat at hele russiske divisjoner er blitt flyttet fra Polen til Østasia. Altså: Hvorledes vi står til russerne vet man akkurat. Heri vil saken med Kjøpenhavn ikke bringe noen forandring. Da tsaren selv legger den største vekt på, at avtaler om garantering av den danske nøytralitet opprettes, er det ingen grunn til å tro at han eller hans regjering vil røbe dem.

Wilhelm II holdt fast ved at, når tsaren hadde bedt om at Bülow skulle at utarbeide et utkast til nøytralitetsprojekt for Danmark, så måtte det gjøres.

Det viste seg, at Keiseren ikke kunne overvinne motstanden innen det tyske byråkratiet. Han ble av dette, så å si, tvunget til å henstille til tsaren å sette seg i forbindelse med den danske kongen (6/1-04). Spørsmålet ble således henskutt til denne. Og man kunne regne med, at Christian IX, som på denne tiden (vinteren 1904) var omgitt av menn mistenksomme overfor Tyskland, ville finne det best at saken ble stillet i bero.

Da jeg — het det i keiserens nå utterdigede brev til tsaren — skiltes (17/12-03) i Berlin fra den gode, gamle bestefar, Kongen, hadde jeg inntrykket av, at saken beskjeftiget hans sinn, og at han grunnet på, hvorledes han skulle finne den form, som best tjente hans land. Som grunnlag for var samtale brukte jeg noen danske avisartikler om Danmarks nøytralitet. Da deres betraktninger synes å ha vakt en god del oppmerksomhet i Danmark, vedlegger jeg et kort sammendrag av dem, som en hjelp til å vise deg (tsaren) arten av de vanskeligheter, som kongen (Christian IX) syntes å forutse og befrykte fra sitt folks side. Det vil herav vere klart, at kongen, som den mest interesserte i sakens utfall, utvilsomt, fremfor noen annen, er berettiget til å uttale seg og til å få sitt syn formulert av noen som har hans fulle tillit. Det har derfor slått meg, at det neste skritt hensiktsmessig ville være, om du (Tsaren) skrev til din bestefar, for å få ham til å sende forslagene til oss, så snart som de har fått en for ham akseptabel form. — — —I betraktning av 1864-årets begivenheter er det klart, at danskene ennå ser litt skjevt til oss, og derfor vil de betrakte et spørsmål, som gjelder deres skjebne, med mer velvilje, hvis det kommer fra deg, som er så nær i slekt med Kongen.

Til Christian IX skrev keiser Wilhelm, at han hadde underrettet tsaren om deres samtale i Berlin 17/12-03, og at tsaren hadde vært meget glad for, at den danske kongen hadde stillet seg så forståelsesfuldt til hans (tsarens) henstillinger. Det ville nå være av stor interesse for den russiske monarken å få vite, hvordan man fra dansk standpunkt så på spørsmålet, og tsaren ville vistnok, i det øyemed, tre personlig i forbindelse med kongen. Imidlertid var det tsarens bestemte ønske, at alt ble strengt hemmelig, for at ikke skulle oppfatte det som en mot seg rettet aksjon, mens det jo dog hovedsakelig skjedde i Danmarks interesse, med henblikk på dets sikkerhet.

Christian IX svarte 26/2-04, at i den urolige tid, man nå trådte inn i (krigen i Østasia var begynt 7/2-04), tjente keiserens synspunkter ham til stor beroligelse. Han ville, i den sammenheng, nå meddele, hvilke foranstaltninger, som den danske regjering hadde tatt: Kjøpenhavns sjøbefestninger var blitt forsterket, og mobiliseringen av forskjellige troppeforband var blitt forberedt, således at spesielt Sjælland var blitt bedre gardert mot et coup de main. Viktige skritt var således tatt for nøytralitetens opprettholdelse. Da disse foranstaltninger, i henhold til vår drøftelse i Berlin, vil være i beste overensstemmelse med dine (keiserens) ønsker og bidra til det som er vårt felles mål, nemlig bevarelsen av freden i våre inntil hverandre grensende farvann, ba kongen om at Wilhelm II ville gi ham del i hans syn på stillingen .

Keiseren takket varmt for denne meddelelsen og uttalte, at han fant det fuldt forståelig, at Danmark traff foranstaltninger for å opprettholde sin nøytralitet. Dermed sluttet korrespondansen mellom fyrstene om denne saken. Tsaren berørte den på flere måneder overhodet ikke. — Men i januar 1904 berettet at Tyskland, som lønn for en avsperring av Østersjøen, hadde fått løfte av Russland om å få seg tildelt den kinesiske Provinsen Petchili.

Det som de styrende kretsene i Kjøpenhavn (Venstre) på dette tidspunktet (vinteren 1904) var interessert for, var en nøytralitet for Danmark på den måten, at det skulle være fri forbindelse mellom Vesten og Østersjøen. Ved en sådan ville Danmark, etter hva man mente, kunne stå utenfor de stores stridigheter. Det skulle da i Storebelt være absolutt frihet for passasje for krigførende så vel som for nøytrale. Skulle krigførende makter forsøke å sperre Beltet, måtte Danmark gjøre det som sto i dets makt for å hindre det. Den danske statsminister Deuntzer betraktet det som helt uforenlig med en dansk nøytralitet, at Tyskland under en krig stasjonerte en flåte i danske farvann for der å utføre krigsoperasjoner. Å lukke sundene kunne det ikke være tale om! Østersjøen måtte betraktes som en del av det åpne hav!

Det synes som danskene også har gitt London et vink om de tysk-russiske sonderingene. Den tyske sendemann i Kjøpenhavn innberettet noen tid senere, at han fra palitelig kilde visste, at den danske regjering foran utbruddet av den russisk-japanske krigen (som begynte 7/2-06) hadde forespurt i London, hvilken tid det ville ta for den engelske flåten å nå de danske farvann.

I løpet av 190h ble den engelske slagflåten omtrent helt konsentrert i de nordeuropeiske farvann. Det var et varsko til Østersjømaktene om å avholde seg fra ethvert eksperiment i forbindelse med de Nordiske Sund. Foreign Office gikk på denne tiden ut fra, at Danmark fremdeles fulgte den passive nøytralitetspolitikken som det lange hadde praktisert. De engelske flåtemyndigheter regnet nå denne som gunstig for seg.

— — —

Den i Danmark styrende venstreregjeringen var stadig på utkikk etter en mulighet til å få Danmark formelig erklært nøytralt på den måten, at passasjen i Beltene var fri i krig som i fred. Russland var imidlertid den eneste av maktene, som viste seg å være stemt derfor. England ga aldri danskene noe svar. En intern uttalelse som dengang ble avgitt av Admiralitetet er imidlertid nå kjent. Den lyder så: Hvis Beltene ikke er åpne for krigførende skips gjennemfart, vil Østersjøen være like så utilgjengelig som Svartehavet. Storebelts nøytralitet og gjennemfartsfrihet bør opprettholdes. Dette Belts bredde er mindre enn 6 engelske mil på et par punkter. Skip der passerer kan ikke unngå å komme innenfor 3-mils-grensen på den ene eller den andre siden. En eventuell britisk godkjennelse av Beltenes nøytralitet måtte derfor gis kun på den betingelse, at den fri passasje ikke skal hindres. — Dette standpunktet av Admiralitetet stemte med den da sittende danske venstreregjeringens (Deuntzers) syn, at Storebelt, med unntagelse av de områder som var danske territorialfarvann, kunne benyttes som krigsskueplass av kjempende flåter. — Man gikk i England ut fra, at de engelske flåter ville komme til å møte tyske styrker i gjennemfartsområdet. Fisher regnet med at han nok skulle klare den situasjonen.

Den danske regjerings innflydelsesrikeste medlem J. C. Christensen hadde imidlertid allerede i novembsr 1903 hatt sin utsending Lütken — i Berlin for å få vite, hvordan Tyskland under en stormaktskrig ville se på Danmarks stilling.

— — —

De i dette kaoitel diskuterte spørsmål er av interesse også for bedømmelsen av det som hendte i Norge i 1940. Man kan tenke seg at Norge da hadde truffet en avtale med England, som alene inneholdt, at hvis Norge ble angrepet av Tyskland, skulle det ta imot hjelp av England. En sådan politikk fra Norges side ville neppe noen nordmann på den tiden betraktet som unøytral, og den ville ha fridd oss fra den ulykken å bli dratt inn i krigen. For det lå våren 1940 ikke i Tysklands interesse å angripe Norge.

England hadde i 1940 imidlertid ingen interesse av en sådan norsk-engelsk avtale som her nevnt. Det traff forberedelser til et vestmakt-angrep på Norge (og Sverige), idet det samtidig provoserte tyskerne til en aggresjon mot Norge, for at England, i Norges øyne, kunne stå som det land, som kom et nøytralt, overfalt land til hjelp. Norges stilling i 1940 var således en helt annen enn Danmarks stilling i 1903-09. I 1940 la England ikke synderlig skjul på, at det vile kunne komme til å benytte norsk territorium for å komme Öststatene tillivs, altså bruke Norge for en offensiv operasjon, mens den tyske stormakten fra 1903 og fremover til den 1. verdenskrigen på sin nordfront hadde udelukkende det defensive mål å beskytte seg mot engelsk pågang.

En norsk eftergivenhet i 1940 overfor England i Norges nøytralitets-spørsmål måtte ha til følge, at Norge ble utsatt for en preventiv tysk aksjon og dermed dratt inn i en krig som det kunne ha unngått ved å nekte å tolerere et engelsk foretagende i Norge.

Et dansk samarbeid, derimot, med Tyskland ved Sundene opptatt etter at England var gått til storms mot en front, som så vel for Danmark som for Tyskland var en defensiv front, kunne ikke kompromittere den danske regjeringen. Denne ville ikke, derved, ha dratt Danmark inn i en krig, som det, ved å opptre på en annen mate, kunne unngått. Thi når England angrep danske forsvarsanordninger på dansk sjøområde, så var Danmark, dermed, i krig, og mange av de danske lederne på den tiden betraktet det som en større ulykke for Danmark å komme i krig med Tyskland enn å komme i krig med England.

Da den russiske flåten i oktober 1904 passerte de danske sund for straks derefter å komme ut for uheldet på Dogger Bank, ble keiser Wilhelm redd for engelsk tiltak mot Danmarks sjøområde og tenkte sterkt på en preventiv tysk aksjon. Det var med nød, at han lot seg berolige av sine rådgivere.

— — —

I januar 1905 førte forsvarsspørsmålet, som allerede nevnt, til en spaltning av det store venstrepartiet i Danmark. Den radikale fløyen gikk ut og dannet et nytt parti: Det radikale Venstre. De gjenværende, som tellet ikke mindre enn 60 mann, overtok makten i landet med J. C. Christensen som regjeringssjef. Som regjeringsgrunnlag oppstilledes et forsvar, som kunne sette Danmark i stand til selv å beherske sine farvann. Danmark måtte skaffe seg et mobilt og fast forsvar ved og i Storebelt tilstrekkelig til å gjøre fremmede makter betenkelige ved å føye Danmark til deres fienders tall! Flåten skulle utvides. — På denne måten skulle nøytraliteten kunne gjøres akseptabel for Tyskland. Danmark måtte, politisk, nærme seg til Tyskland! Den nye utenriksminister Raben møttes i dette med J. C. Christensen, som var temmelig åpenhjertig i sine uttalelser. De to menns politikk stemte godt med keiser Wilhelms sterke ønske om et forbund eller en forståelse med Danmark for, ved et sådant, å forhindre et overfall på Kiel og Østersjøhavnens. Når Auswärtiges Amt motarbeidet keiseren i dette, var det, fordi det var redd for, at denne politikken ville animere dem som ønsket et franskrussisk-engelsk 3-makts-forbund.

Sommeren 1905, altså straks etter den russiske flåtes tilintetgjørelse i Tshushima-stredet, var engstelsen i Tyskland for landets nordfront spesielt stor.[11].Alle tyske ledere betraktet nå en fredelig forståelse med Danmark som meget ønskelig. Wilhelm II telegraferte til Bülow: .[12] Det var nå, at keiseren møtte tsaren på Bjørkø, hvor den famøse Bjørkø-traktaten ble satt opp. Under arbeidet hermed kom Danmark oftere på tale. Tsaren ønsket, etter keiserens referat, en ordning, slik at vi begge (Russland og Tyskland) kunne garantere kong Christian hans territoriale integritet, for derved å kunne være sikre på, at vi i krigstilfelle kunne føre forsvaret nord for Beltene. Ellers ville Danmark yde den fra vest kommende makten en fortreffelig basis for hans operasjoner mot våre kyster. I følge keiserens referat lovet denne, at han i Kjøpenhavn skulle søke å finne ut hva man der forestillet seg ved nøytralitet. -

Etter påtrykk av Bülow, gjorde keiseren i Kjøpenhavn ikke noe forsøk på å pavirke danskene. Den tyske representanten i Danmark skrev imidlertid til Berlin, at Danmark mer og mer gjennemtrengtes av nødvendigheten av å stille seg vennlig til Tyskland og gjøre seg fortrolig med den tanke, i tilfelle av krigerske konflikter, under press av en douce violence å måtte trede over på vår side. Av hensyn til England hadde keiseren overfor tsaren ikke berørt spørsmålet og hadde derunder handlet i forståelse med Isvolsky, som nå var russisk minister i Kjøpenhavn. Isvolsky hadde — skrev keiseren til tsaren — forklart, at den danske utenriksminister og en del innflytelsesrike personer var nådd til den overbevisning, at danskene — i tilfelle av krig og overhengende fare for angrep i Østersjøen fra England — forventet, at Russland og Tyskland øyeblikkelig ville ta skritt for å vareta deres egne interesser ved å besette Danmark og holde det okkupert, mens krigen varte. Da dette på en gang ville være en borgen for så vel territoriets som dynastiets og rikets fremtidige tilværelse, finner danskene seg langsomt til rette med dette. Da dette — skrev keiseren til tsaren — nettopp er, hva du har ønsket, — fant jeg det bedre ikke å berøre emnet overfor danskene. — I indre tyske dokumenter fra denne tiden fremholdes det også stadig, at Tyskland ikke kunne finne seg i at døren til Østersjøen falt i fiendens hånd. Og det ble antatt, at Danmark selv med tiden ville komme til den overbevisning, at dets egen interesse i krigstilfelle henviste det til å stille seg på Tysklands og eventuelt Russlands side. — I verdenspressen så man det slik at de to keiserne i Bjørkø hadde avtalt, at Østersjøen skulle gjøres til et mare clausum. Danmark var i ferd med å dras inn i en storpolitisk kombinasjon med brodd mot England! Dette foretok sommeren 1905 en stor flåtedemonstrasjon i Østersjøen. I Kjøpenhavnske forretningskretser slo man på den tiden på, at Danmark burde søke opptagelse i det britiske statssamfund. Dette fant støtte hos Georg Brandes. Det vakte gjenklang i den britiske pressen. Det var nå en nokså alminnelig oppfatning i Danmark, at på grunn av Russlands nederlag, var Tysklands makt øket i Danmarks umiddelbare nærhet.

Det skulle, som vi vet, vise seg, at Tyskland og Russland ikke fant hverandre. Men inntil videre betraktet de ledende danske politikere et godt forhold til Tyskland som helt nødvendig. Den danske statsministeren så det slik, at Danmark burde kunne avvise et engelsk angrep, for derved å unngå at Tyskland erklærte Danmark krig. Blott Tyskland var sikker på, at Danmark kunne holde England stangen, ville Danmark kunne bevare sin nøytralitet! I desember 1905 ble J.C. Christensens militærpolitiske tillitsmann kaptein Lütken departementssjef i Krigsministeriets militære departement.

Da den 1. verdenskrigen begynte i august 1914, la danskene, som vi vet, straks ut minesperringer i Sundene. Det var den engelske ledelsens hensikt å gå angrepsvis tilverks på dem, ennskjønt det ikke var minste antydning fra dansk side, at Danmark ville unnlate å sette seg til motverge. England hadde i 1915, før det led sine store tap ved Dardanellene, langt mer krefter å avse mot centralmaktens nordfront enn det skulle få vinteren og våren 1940. Det skyldtes alene Dardanellene, at John Fishers og Churchills aksjon mot de nordiske Sund under den 1. verdenskrigen ikke ble satt i verk. Var det gått etter den engelske ledelsens hode, ville Danmark kommet med i krig, som ikke på noen måte ville vært selvforskyldt. Den daværende danske regjeringen hevdet, at noen nøytralitet for Danmark kunne det ikke bli, med mindre Østersjøinngangen stengtes av Danmark. En sådan stengning var således, fremholdt den danske regjeringen, et nødvendig ledd i landets nøytralitstspolitikk. Var sperringen ikke blitt foretatt av Danmark, ville Tyskland ha besørget den, og dermed måtte Danmark temmelig snart kommet inn i krigen, enten på engelsk eller på tysk side.

Det viste seg, da den 1. verdenskrigen kom,at tyskerne foretrakk, at danskene stengte Sundene, fremfor at de selv skulle gjøre det. Poenget for Tyskland var, at dettes nordfront forble uantastet. Det var omkring 1905 redd for denne, på samme måten som det ble det i 1939-40. Når dette beskyttelsesbehov ble tilfredsstillet, hadde ikke tyskerne noe ønske i retning av å beherske det nøytrale landet Danmark. De hadde bruk nok for sine krefter på andre fronter. Innsparing av krefter har alltid vært et hovedsynspunkt i strategien.

For å få Russland til å slippe alle planer om samarbeid med Tyskland om Østersjøstengning, hadde England et middel, nemlig å erklære, at om Russland forsøkte å stenge for innfart i Østersjøen, ville England stenge for utfart derfra, noe som det utvilsomt hadde tilstrekkelig krefter til å utføre. Men en engelsk nekteIse av å la den russiske Østersjøflåten gå til Østasia ville ha betydd krig mellom England og Russland — noe som helt ville ha umuliggjort Englands nye utenrikspolitiske program med dettes langtids-planer overfor Russland. Londons trussel om sperring av utfart fra Østersjøen var derfor bluff. Den virket imidlertid på Russland, som jo i 1903-04 var helt uvitende om England planer om en ny utenrikspolitisk konstellasjon i verden. -Tsaren lot spørsmålet om samarbeid med Tyskland om Østersjøpolitikken stille i bero for denne gangen. Da Russland forberedte seg på den store forflytningen av dets Østersjøflåte til Østasia, fant man det i Petersburg best å vente-'med å ta opp med Danmark spørsmålet om Østersjøstengningen. — Men når Russland ble uten sjøstridskrefter i Østersjøen, ville spørsmålet måtte tas opp!

Kapittel 12 — Drakampen om Russland. Björkö-politikkens nederlag

Da England i 1901 hadde fått i stand sin avtale med Japan, søkte det på mange måter å styrke dette land militært, slik at den japanske fronten ble sterk nok;til at Russland ble kastet tilbake fra den. The Anglo-Japanese treaty rendered a Russo-Japanese conflict more likely, skriver J.P. Gooch.

Men det engelske diplomatiet satte seg samtidig til mål å vinne det russiske for seg. Strevet herfor gikk side om side med arbeidet for en engelsk-fransk forståelse. Da denne ble oppnådd i 1904, kunne Foregn Office via Paris innvirke på Petersburg. Ad denne veien skulle England virkelig også i 1907 oppnå politisk samarbeid med Russland. Men det holdt hårdt. Flere ganger så det håpløst ut. Edward VII, som var en mer enn jevnbyrdig konkurrent til Wilhelm II, ble særlig brukt for å vinne russiske hoffkretser og diplomater. De tap som japanerne tilføyet russerne i 1904 og 1905 var dog lenge mer veltalende enn kongen.

England, som i lange tider hadde stått så skarpt mot Russland og Frankrike, skulle — tross alt — om ikke så lenge, komme til å forene disse to stater med seg i en imponerende 3 makts-Entente mot centralmaktene og, dermed, gjennemføre en av de merkeligste sceneforandringer, som verdenspolitikken kan oppvise.

22. nov. 1903 hadde Hardinge sagt til den russiske sendemannen, at ennskjønt Englands politikk i Asia hadde alene status quo til mål, hadde den russiske regjeringen uavlatelig trådt oss på tærne og ført en mot oss aggressiv politikk i Kina, Persia og Afganistan. Til tross for at vi alltid hadde rådet Japan til måtehold, hadde den russiske regjeringen sendt oss noter, which were peremptory in tone and almost discourteous in its terms. — — — Vi ventet, sa Hardinge, at Russland ville oppfylle sine løfter med hensyn til the open door i Manchuria. Med hensyn til Persia hadde Englands standpunkt, sa Hardinge, i lang tid vært ikke å tillate noen spesielle privilegier for noen fremmed makt ved den Persiske Golf. England hadde spesielle avtaler med de innfødte sjefer her ned. England kunne heller ikke godta russisk fremherskende innflytelse i der østlige delen av Persia som grenset til Afganistan og India!

Siden århundredskiftet hadde det gamle spørsmålet vært grundig diskuterte i London, om det skulle være mulig å få Russland med på en deling av Persia i en russisk innflytelsessfære i nord og en engelsk i syd og sydøst. Hermed ville for England to ting være oppnådd: For det første at perserne ble avskåret fra å spille de to stormaktene ut mot hverandre. For det annet at Russland ble avskåret fra å nå fram til den Persiske Bukten.

Russland hadde ikke villet høre på noe forslag om en sådan oppdeling av Persia. I en russisk regjeringskonferanse, fra hvilken det foreligger et internt russisk referat, sa den russiske utenriksminister, at delingsideen hadde møtt motstand i den russiske offentlige opinionen, og også innen regjeringskretsene hadde den overbevisningen vært herskende, at Persia måtte komme fullstendig under russisk innflytelse. Russland måtte presse seg fram til den Persiske Golfen! — noe som ville nødvendiggjøre bygningen av en trans-persisk jernbane og en befestet endestasjon ved Golfen.

Et par dager etter Hardinges nevnte samtale i 1903 med den russiske sendemannen sa Lantsdowne til denne, at han ikke så noen grunn til, at England skulle vegre å anerkjenne, at Russlands posisjon som nabostat ga det en viss preferansestilling i Nordpersia. England ville heller ikke nekte Russland kommersielle lettelser i Sydpersia og ved Golfen. Som bekjendt hadde Russland selv forbudt Persia å bygge jernbaner for ti år fremover, og så lenge det forbud besto, kunne det ikke bli spørsmål om noen linje ned gjennom Persia til Golfen. Skulle det bli aktuelt, forutsatte utenriksministeren, at England ville bli konsultert, og at man kunne enes om en ordning, således at England fikk kontrollen over den søndre delen av linjen og jernbaneanleggene ved kysten. Lansdowne skjerpet Hardinges uttalelser om den østlige delen av Persia (Provinsen Seistan). Skjønt denne provinsen lå på den russiske siden av det ørkenstrøk, som dannet det naturlige skille mellom russisk og engelsk innflytelse, England should expect the Russian Government to recognize that this province was entirely under British influence.

I samme samtale sa den engelske utenriksministeren, at England ventet at Russland på den mest bindende måte, anerkjente Afghanistan

Med hensyn til Tibet ventet den engelske utenriksministeren, at Russland, på grunn av dette lands (Tibet) geografiske posisjon, erkjendte, at det også var innen den britiske sfæren, og at Russland ville forplikte seg til ikke å sende representanter dit.

I besittelse som England var av det japanske trumfkortet, kunne det således føre et fast sprog overfor Russland. Dette hadde, som Witte ofte fremholdt, i tiden før den østasiatiske krigs utbrudd våget seg for langt fram i den Fjerne Østen. Med høyst mangelfulle forbindelser med hjemlandet sto dets styrker, der borte i en vanskelig stilling overfor en opprustet makt (Japan), som hadde alle sine ressurser nær for hånden og i beredskap. — Det russiske diplomatiet, som så sin situasjons svakheter, besvarte de refererte engelske påstøtningene med å forsikre, at det satte den største pris på Englands ønske om en forståelse mellom de to makter angående deres interesser i Asia.

Det nærmeste mål, som England søkte å oppnå, var å fjerne det trykk, som det kjente fra den russiske kolossen på den lange grenselinjen mellom dem helt fra Kamtchatka til Suez. Men dette ville ikke hjelpe så meget, hvis England skulle fortsette å stå som vaktposten mot Russland ved Bospurus. Skulle den latente konflikten mellom de to verdensrikene opphøre, heter det i flere av de interne Foreign Office-notater i denne tiden, måtte denne sperrestillingen ved Bosporus oppgis.

Når de farlige friksjonene mellom England og Russland var bragt til opphør, ville Russland ikke kjenne den samme oppfordringen som hittil, til å søke samarbeid med Tyskland. Men det var, etter Londons mening, likefullt meget som dro Russland og Tyskland henimot hverandre. Det viktigste noenget for det britiske diplomatiet var å forhindre en russisk-tysk allianse.

Den krets av høyt bevegede menn, som på denne tiden ledet det britiske diplomatiet, hadde fått sitt syn formet under den utenrikske krise-perioden, som England hadde gjennemgått før og omkring århundredskiftet. De hadde lidt under isolasjonens mareritt og kjente det slik, at først når den russiske maktutfoldelsen ble vendt mot Tyskland, kunne England være rolig. Hvis ikke Russland ble dratt over mot England, ville det bli dratt over til Tyskland England bli isolert!

Disse menns syn er uttrykt i det som den mest fremskudte av dem, Charles Hardinge, sa til Grey, da denne i slutten av 1905 avløste Landsdowne som utenriksminister: Hvis Frankrike blir latt i stikken, vil et agreement eller en allianse mellom Frankrike, Tyskland og Russland snart være et faktum. — Grey hadde tjent under Rosebery på en tid, da England hadde stått særlig skarpt overfor Russland og Frankrike. Han kjente den «very disagreeable experience of having to rely upon Germany for support, that was rarely forthcoming; Han hadde derfor ingen vanskelighet ved å slutte seg til de ledende Foreign Office-menns oppfatning og til den politikken, som disse hadde slått inn på fra 1902 av: Å skape en gruppering i verden, som sikret en for England fordelaktig Balance of Power, og fremfor alt å hindre et forbund av de tre store fastlandsmaktene.

I tiden 1908-1914 skulle det bli perioder, da en stor del av Englands da regjerende liberale parti ikke ville vite av noen Entente med det reaksjonære Russland; denne retningen mente, at når England hadde bilagt stridsspørsmålene med Russland, fikk det være nok; man burde gjøre det samme overfor Tyskland. England kunne leve fredelig mellom dem begge!

Men den krets, som gjorde Englands utenrikspolitikk i tiden 1903-O8, så det i disse år som sitt mål å danne en tremakts-entente med Frankrike — Russland. Dens tankegang var, at den beskytterrolle ved Bosporus og ved Balkan, som England oppga, ville Tyskland, på grunn av sine interesser innen det tyrkiske rike, måtte overta, og derved ville Tyskland få Russland til motstander. I 1903 hadde Serbia atter begynt å reise hodet mot Habsburg. Den i ti år sovende russisk-østerrikske motsetningen kunne beregnes å ville våkne — og dermed også den russisk-tyske motsetningen. Forutsatt at det allerede var tilveiebragt en forbindelse over Kanalen mellom London og Paris, ville dermed den åpne siden i trekanten, London-Paris-Petersburg sluttes!

Den utfartsveien for Russland som det for England nå gjaldt å stoppe, var altså ikke lenger de Tyrkiske Streder. Det var den Persiske Golfen. Oppgaven for England ble å få Russland til å avstå fra denne sistnevnte utfartsveien mot å få, iallfall, en utsikt til åpning av de Tyrkiske Stredene.

Den østerrikske utenriksminster Aehrenthal sa, mens han ennå var sendemann i Petersburg, at overfor Englands strev for å oppnå en avtale med Russland, måtte de tyske makter gjøre alt for å holde Russland fast i den overbevisningen, at utfarten gjennom den Persiske Bukt var nødvendig for det. På den måten ville en engelsk-russisk forståelse best kunne forhindres! Aehrenthal var intelligent nok til å innse, hva betydning det ville hatt for de tyske makter, om Tyskland var gitt inn på russernes forslag omkring århundredskiftet om et tysk-russisk samarbeid i området Lilleasia-Mesopotamia den Persiske Bukt.

Under de engelsk-russiske forhandlinger, som fant sted før utbruddet av krigen i Østasia, nevnte Foreign Office intet til russerne om de Tyrkiske Stredene. For den engelske offentlige opinionen vedble Konstantinopel ennå en tid å vere den posisjon, som England aldri kunne tillate en annen makt å sette seg i besittelse av. Og i det russiske folks bevissthet beholdt Konstantinopel ubeskåret sin betydning til 1914 og siden til denne dag, av den grunn at den Persiske Bukt hele tiden var uoppnåelig for Russland.

Da krigen mellom Japan og Russland brøt ut i begynnelsen av 1904, sa den russiske sendemann til Landsdowne, at de samtaler mellom dem, som hadde funnet sted i slutten av 1903 nå neppe med noen fordel kunne fortsettes. Dette avholdt dog ikke Edward VII fra snart efterpå, d.v.s. da den engelsk-franske ententen var oppnådd i april 1904, å si til Isvolsky, som da var russisk sendemann i Kjøpenhavn, at når man nå, ved gjensidig godvilje, hadde funnet løsning på den langvarige engelsk-franske striden, så burde et ennå viktigere resultat kunne oppnåes, nemlig en forståelse mellom England og Russland. I de samme dager hadde den engelske Kongen og Hardinge, som øyensynlig i høy grad har bestemt hans syn og handlinger, en sammenkomst. De var enig at og at

4. mai 1904, altså 3 måneder etter utbruddet av krigen i Östen, sa den russiske utenriksminister til den engelske sendemannen, at på basis av de forsikringer, som var gitt Russland, ville dette overmåte gjerne komme til en så fullstendig forståelse som mulig i alle spørsmål som interesserte de to regjeringer, så snart som krigens avslutning bød en anledning til å begynne forhandlinger derom, forutsatt, selvfølgelig at Englands holdning under krisen i det Fjerne Østen fortsatte å være i overensstemmelse med de forsikringer som England hadde gitt.

England avventet vaktsomt utviklingen av den japansk-russiske krigen for å gjenoppta forhandlingene med Russland, når det psykologiske øyeblikket var inne. Hardinge sendtes som sendemann til Petersburg.

Da motgangene for Russland begynte i Østasia, viste det russiske diplomatiet sin vante smidighet. Den russiske utenriksminister sa til Hardinge, at ennskjønt den offentlige opinionen i Russland så med stor misstro på Englands opptreden i forbindelse med krigen, var han personlig av den oppfatning, at den engelsk-japanske alliansen ikke var bragt i stand i den tanken å oppmuntre Japan til krig mot Russland. Hvis det viste seg, at England under den pågående krigen opptrådte vennlig og nøytraltt var det all grunn til å håpe, at en sådan holdning ville berede grunnen for more friendly relations.

Japans krigføring berodde, som vi vet, helt på den uforstyrrede forbindelsen mellom krigsskueplassen i Manchuria og det japanske hjemlandet. Japanerne var derfor meget nervøs for at noen effektive krigsskip som Russland hadde i Svartehavet, skulle slutte seg til den russiske Østersjøflåten, som var bestemt for Østasia. Den japanske regjering krevet av den engelske, at den skulle ta åtgjerder til å forhindre det. Under innflytelse av stemningen i England og i Parlamentet, som var opphitset, uttalte den engelske regjeringen også, at om en russisk eskadre gikk ut gjennom de Tyrkiske Streder for å angripe vår allierte, ville vi bli nødt til å møte den by adequate measures which might render a collision inevitable. Formuleringen var, som man vil se, noe svevende, og noen bindende forpliktelse overfor Japan var den engelske regjeringen forsiktig nok til ikke å påta seg.

Den tyske utenriksledelsen viste under den første delen av den japansk-russiske krigen ingen forsiktighet Keiseren, som nå hadde gjort seg mer uavhengig av Bülow, drev gjennom at Russland skulle støttes på alle måter. Han gikk så langt, at han oppfordret tsaren til å la Svartehavsflåten gå ut, og han ga endog råd om måten, på hvilken tyrkerne skulle kunne overraskes. Når man tar i betraktning den tillit og beundring, som Tyskland, med sine storstilede økonomiske tiltak i Tyrkia, hadde oppnådd hos sultanen, og den vekt som Tyskland la på å ha vunnet denne nøkkelstillingen, vil man forstå, hvilken iver den tyske ledelsen på denne tid var belivet av, for å få en allianse med Russland

Da Doggerbank-affæren inntraff i oktober 1904, gjorde så vel den engelske som den franske regjeringen sitt beste for å få den utjevnet. Som vi har sett i kapitel 10 viste den tyske regjeringen seg ute av stand til å utnytte den store forhandlingsvennlighet, som den russiske regjeringen nå la for dagen overfor Tyskland. Den viste, så å si, fra seg det forslag til en tysk-russisk allianse som den russiske regjeringen (tsaren) fremsatte 29. oktober 1904. Sekap. 9.

Den oppmerksomhet, som de tyske lederne ut over vinteren 1905 viste det militært fremgangsrike Japan, og Tysklands aksion på den samme tiden for å krysse Frankrikes Marokkopolitikk, skaffet nå, for første gang, siden England hadde adoptert sin nye politikk, lovende vilkår for Englands diplomati overfor Russland.

Den russiske utenriksminister sa 29. mai 1905 til Hardinge, at England nok ville forstå, hvilke intense anstrengelser det fra visse interesserte hold ble gjort for å så strid mellom Russland og England, men at han håpet, at de to regjeringer skulle lykkes med å krysse sådanne planer og that at the end of this miserable war a solution would be found for all the questions at issue between the two Governments, in the same manner that a friendly arrangement had been come to between England and France.

Knapt nok en uke etter dette led Russland i Korea-stredet det store nederlaget som Hardinge håpet skulle føre til en for den engelske politikks planer gunstig fred i Østasia. Han kunne i de samme dagene innberette til London, at Tysklands press på Frankrike i Marokko-spørsmålet like etter russernes nederlag ved Mukden vinteren 1905 hadde såret russerne dypt. For russerne se det ut, som tyskerne, etter Russlands militære motganger, ikke lenger betraktet dets støtte til Frankrike som effektiv i Europa. Avskjedigelsen nå i Paris (6/6-05) av Delcassé, som i Russland betraktedes som den fransk-russiske allianses hjørnesten, regnes her, skrev Hardinge, som et resultat av Tysklands politikk: å vise Frankrike og verden, at denne alliansen var verdiløs. These incidents, combined with the restless spirit and feverish energi of the German Emperor, have impressed the Emperor (tsaren) with the conviction of how little the friendship of Germany is to be relied on. Denne situasjonsbedømmelsen var, som vi vil forstå, i ikke så liten grad skapt av den engelske sendemannens ønsker. (Se kap. 10 om Marokkokrisen!)

Trygg kjenner han seg heller ikke. For han slutter sin innberetning således: It must not however be supposed that a coolness with Germany would be of any but a temporary and platonic character, for a friendly Germany is now more than ever essential to Russia’s needs, and she has been, and probably will be for many years, the only power of whom Russia is really afraid. — Edward II noterte på denne rapporten:

Da Wilhelm II en måneds tid etter dette foreslo tsaren å knytte forhandlingstråden, som var klippet av mellom dem for et halvt år siden, viste det seg også — som vi har sett (kap. 11) — at tsaren straks var villig dertil. (Björkö-forhandlingene).

Den 5. september 1905 sluttedes freden mellom Russland og Japan. I den anledning ga den engelske sendemann i Petersburg et overblikk over de engelsk-russiske forbindelser, slik som de hadde artet seg under de mange alvorlige incidents, som var inntruffet under krigen, og som ved mer enn en anledning hadde spendt forholdet mellom .Russland og England til nær bristsingsgrensen. I hele denne perioden hadde ambassadens posisjon vært vanskelig p.g.a. den chauvinistiske presses bitre fiendskap mot England og alt som var engelsk. Etter hvert var den offentlige opinion imidlertid blitt noe rimeligere, skrev den engelske sendemannen. Den engelske regjerings loyalitet mot den franske på forsommeren 1905 i forbindelse med Marokko-krisen har hatt sin virkning. I de siste 6 måneder er stemningen mot oss blitt bedre. Det militære og chauvinistiske partiet her har lykkeligvis ved krigens gang fått et sjokk, som det sannsynligvis aldri vil overvinne. Fremtidens parti her, det liberale, vil antagelig for lang tid fremover bli opptatt med spørsmål vedrørende den konstitusjonelle utvikling i landet.

På dette tidspunktet — begynnelsen av september 1905 — hadde det engelske diplomatiet allerede sikret seg fornyelsen av det engelsk-japanske forbundet av 1901. — I første omgang måtte denne fornyelsen vekke forbitring hos russerne mot England. Det store spørsmålet var, om den maktposisjon, som forbundet med Japan sikret England vis a vis Russland, efterhanden skulle vise seg å virke slik på dette, at den russiske ledelsen fant det fornuftigst å stå seg godt med England, særlig med hensyn til de asiatiske spørsmålene. I så tilfelle ville England ha gjort et viktig skritt mot sitt mål: å lede Russlands dynamisme i en ny, for Englands maktstilling ufarlig retning. Den engelsk-japanske traktats fornyelse er et lærerikt kapitel. Den 17. mai 1905, altså en stund før Tsushima-slaget, hadde Landsdowne sagt til den japanske sendemannen, at England ikke alene ville fornye traktaten, men styrke denne i to henseender: Mens den gamle traktaten hadde stipulert militær hjelp til den kontraherende parten, først når denne kom i krig med to makter, ville England nå ha avtalt en sådan hjelp, se snart en av traktat-partene ble uprovosert angrepet, altså selv om ingen fler blandet seg inn. Dessuten burde Japan — som motydelse mot at England stillet alle sine sjømilitære ressurser til Japans forføyning, selv om dette hadde bare en motstander — forplikte seg til å bistå England så vel tillands som tilsjøs, der hvor det trengte det, dog alene innen visse geografiske grenser.

Hvis Japan nå vant en fullstendig seier over Russland, sa den engelske utenriksministeren, ville dette, så snart det hadde overvunnet sjokket, sikkert stille seg til mål å fornye sitt angrep på Japan med en sådan styrke as to crush her completely out of existence. Hvis Russland tok opp en sådan politikk, kunne Landsdowne ikke se, hvorledes noen anstrengelse fra Japans side kunne sette det i stand til å klare en så ulike kamp. Et forsøk herpå ville ødelegge det og kunne bare slutte på en måte. Faren herfor ville imidlertid bli fullstendig fjernet ved en japansk allianse med England av den art, at det ble helt klart, at Russland ville ha å regne med Englands og Japans forenede flåter. Med en slik utsikt fremfor seg, ville Russland nesten sikkert vende sin oppmerksomhet mot andre trakter Det ville da ikke være så unaturlig, om England ventet seg visse fordeler som kompenserte de tilleggsforpliktelser, som England var villig til å overta, — særlig en hjelp av japanske landtropper.

Den japanske regjeringen betraktet alliansen med England som så viktig, at den nesten øyeblikkelig enstemmig godtok det engelske forslags prinsipp.

Forhandlingene varte henved 4 måneder. Den engelske generalstaben frarådet prosjektet. Men regjeringen satte det gjennom Hovedpoenget i traktatteksten var, at når Japan kom i krig ved at Russland forgrep seg f.eks. på Korea, og når India ble utsatt for fare ved at Russland forgrep seg på land som grenset inn til India, ville Japan, henholdsvis England, ha rett til assistanse av den andre traktatparten England krevet, at Japan erkjendte dets rett til i de områder som grenset til India (som Persia, Afganistan,Tibet) å ta slike forholdsregler som det måtte finne nødvendig for å sikre sine interesser i disse områder. — Japanerne bestred ikke England denne retten og vegret seg heller ikke ved å assistere England, om dette — som følge av sin utøvelse av den nevnte retten — ble innvilget i krig. Dog likte de ikke den vidtgående formuleringen. — Engelskmennene fikk sin vilje, om enn traktat-teksten ble litt avpusset for ikke å virke skremmende på den offentlige opinionen i Japan. Dette gikk med på å betrakte som fullstendig legitime alle forholdsregler som den i engelsk regjering måtte treffe i områder liggende nærheten av India, forutsatt at disse forholdsregler av England ansees som nødvendige for sikringen av * Tn is -^~ Japan ville m.a.o, betrakte slike engelske tiltak som ikke-provokatoriske; det ville ikke betrakte dem som opphevende den militære bistandsplikten.

England hadde under sin historie hatt erfaring for, hvor vanskelig det var med den uklarhet, som uttrykket alltid vil å være beheftet med. England hadde opplevet, at en alliert hadde nektet bistand, fordi den mente, at England hadde innviklet seg i fiendtligheter ved egne forholdsregler av provokatoriske natur — at England m.a.o. hadde vært aggressøren.

Når en vet, hvilke anstrengelser Russland hadde gjort for å skaffe seg innflytelse i land, som lå nær India, særlig i Persia og Afghanistan, og hvilket spendt forhold det, av den grunn, i lang tid hadde vært mellom Russland og England, vil en forstå, at det som England oppnådde hos Japan var betydelig.

Bistands-artikkelen i traktaten sa, at bistand skulle ydes, hvis en av partene ble utsatt for angrep, uansett hvor dette forekom (wherever arising). Den britiske utenriksminister fikk av den japanske underhandler fastslått, at bistanden skulle ydes, selv om den annen makts konflikt var oppstått i en helt annen del av verden. Japan skulle således bistå England i India, om England kom i strid med Russland om Østersjøinngangen. England erkjente til gjengjeld uttrykkelig Japans rett til å gjøre Korea til sitt protektorat.

Et eiendommelig, men tankevekkende forhold var det, at England sto relativt sterkere og Japan relativt svakere ved fornyelsen enn ved den opprinnelige opprettelsen av traktaten, ennskjønt Japan i mellemtiden hadde ført en seierrik krig, mens England ikke hadde reist et våpen.

Da traktaten ble offentliggjort i slutten av september 1905, understreket England overfor Russland dens defensive karakter: den ville virke, kun når en av traktatpartene ble uprovosert angrepet. England var, sa det, villig til å samarbeide med Russland til den civiliserte verdens gode, og pekte på, at det allerede var i gang hermed i Balkanområdet (reformer i Makedonia). Overfor de franske statsmenn, som fryktet for, at Russland ville kjenne seg ille berørt av den engelske japanske traktaten, hevdet de engelske, at traktaten kunne være et middel til å få Russland til å kjenne seg trett av politiske eventyr, til å søke nærmere til de to vestmaktene og til i den europeiske politikken å legge sin vekt inn på deres side.

De engelske statsmenn skulle få rett. Men russernes første reaksjon var ikke gunstig for dem. Russerne, heter det i en engelsk rapport, skjulte ikke sitt dårlige humør over, at den russiske trusselen om invasjon av India fremtidig ville være nytteløs. Det Danokles-sverd som Russland hittil hadde holdt over England, var falt ut av dets hender! Dog var det liberale russiske organer, som skrev, at den nye engelsk-japanske avtalen forhåpentlig ville vise det unyttige i videre eventyr i Asia, og at Russland fra nå av ville gå inn for indre reformer og for de nærliggende problemer som ventet på det i den Nære Østen (Balkan) og Europa. Det var panslavismen som reiste hodet. Den slo således delvis til den beregningen, som det engelske diplomatiet hadde gjort, at når det gikk galt for russerne i det Fjerne Østen, mot hvilken de var blitt animert av tyskerne til å ga, ville en betydelig del av den russiske opinionen kjenne en forbitrelse mot tyskerne og en viss sympati for samarbeid med Vesten, hvis vennskap Russland, etter sitt nederlag, mer enn før, kunne trenge overfor de tyske makter.

Vi har sett, at Witte under sin hjemreise fra fredsforhandlingene med Japan var sterkt irritert over fornyelsen av det engelsk-japanske forbundet, og at han i slutten av september 1905 i Paris og Berlin hadde uttalt seg sterkt for et kontinentalforbund mot sjømaktene. Han hadde heller ikke lagt noe skjul på dette, da han kom hjem til Petersburg.

I vestmaktkretsene her regnet man nå Witte som absolutt tysk i sine sympatier og som et farlig element for fremtiden. Hardinge skrev 1. oktober 1905: Count Witte takes credit to himself for the solution of the difference for the Germany and France relating to Marokko and advocates establishment of close relations between these two countries. Count Witte who was previously an open opponent of German influence in Russian policy, has returned to St. Petersburg as an enthusiastic admirer of the German Emperor and a warm adherent of a policy of rapprochement with Germany. — Overfor den franske sendemannen i Petersburg hadde Witte fremholdt, at det var absolutt nødvendig, at maktene ga et svar på den engelsk-japanske avtalen, at denne ble møtt med en fransk-russisk-tysk koalisjon, og at han hadde virket for dette i Berlin, hvor han hadde funnet at Tyskland holdt sterkt på den fransk-russiske alliansen.

Hardinge søkte å berolige sin franske kollega med, at Russland, ved samarbeid med Tyskland, ikke kunne vinne noe i den fjerne Østen hvor Tyskland var maktesløs, mens Russlands interesser og aspirasjoner i den Nære Østen (Konstantinopel og Balkan) nødvendigvis måtte bli lidende i tilfelle av en tysk-russisk allianse.

Den russiske utenriksminister Lamsdorff sa til Hardinge, at England nå med sin Japan-politikk hadde endret hele situasjonen. Det hadde i de asiatiske anliggender tvunget de andre interesserte makter under sin og Japans vilje! Den ting, at traktaten tok sikte på Russland, kunne ikke benektes; særlig satte det ondt blod i de russiske regjeringskretsene, at England dro Japan inn som en maktfaktor i Persia og landene i Mellemøsten, England hadde i Asia repetert den politikk, som det hadde ført i Afrika (Ægypten, Boerrepublikkene o.s.v.) og hadde gitt hele verden et slikt sjokk, at det ble nødvendig en gang for alle, å gjøre slutt på slike fremgangsmåter! Midlet dertil ville være å danne en koalisjon som motvekt til den engelsk-japanske gruppen!

Hardinge skrev til Landsdowne, at den russiske utenriksministeren var kommet nokså meget under Wittes innflytelse. Det ubehag, som kjendtes i Petersburg, skyldtes bevisstheten om, at det offensive våpen, som Russland med så meget strev og omkostninger hadde skaffet seg for bruk i Centralasia, hadde mistet sin egg. Dette viste, skrev Hardinge, verdien av den nye, utvidede engelsk-japarske traktaten! — Den franske sendemannen mente, at den russiske utenriksminister, tross den tale han nå førte, ikke hadde noe videre lyst på et forbund med Tyskland. Et sådant kunne — fryktet han — komme til å vise seg skadelig for Russlands allianse med Frankrike, som England holdt fast ved sin side. Spørsmålet var dog, om den russiske utenriksministeren var sterk nok til å motstå det press som de to keiserne kunne legge på ham.

21. oktober 1905 rapporterte Hardinge, at Frankrikes bestemte vegring ved å være tredjemann i et russisk-tysk forbund og dets bestemte vilje å holde fast ved England, hadde hatt en gunstig virkning på Englands fiender i Petersburg, and I am reliably informed, that the idea of any combination with Germany has now been definitely dropped. Dette var nok ikke så langt fra sannheten. Den russiske utenriksledelsen kjente situasjonens trykk: I Asia hadde Russland nå en mektig og fast sluttet koalisjon mot seg. Med den makt, som England-Japan hadde overfor det slagne og av indre uro lidende Russland, ville det være rådeligst å komme til fredelige avtaler med disse makter! I den russiske hovedstaden trodde mange, at Japan rustet til en ny krig. Det gjaldt å få England til å innvirke på Japan i fredelig retning! Grey, som før jul 1905 skulle efterfølge Landsdowne, sa også til den russiske sendemannen, at i Asia ville det kanskje bli lettere for England å komme til forståelse med Russland, enn det hadde vært — en temmelig uforblommet henvisning til at dette land fikk ta konsekvensen av sitt nederlag.

I Europa sto Russlands gamle allierte Frankrike nå fast ved Englands side, Frankrike erklærte åpent, at for det kunne det ikke være tale om å gå inn i en gruppering med Tyskland og Russland, etter den behandling Frankrike hadde vært utsatt for fra Tysklands side, Tysklands udiplomatiske og ukloke opptreden overfor Frankrike i Marokko-spørsmålet og Englands energiske stillingtagen derunder for Frankrike viste nå sine følger!

Hvis Russland lot Frankrike gli fra seg, ville det få mot seg den gamle , som det alltid hadde hatt stor respekt for, med Tyskland som en usikker tunge på vekten, eller rettere sagt: Russland ville få forsterket med Japan. Overfor den sjømakt, som denne gruppen ville disponere, ville Tyskland stå svakt. Respekten for flåtemakten var på denne tiden sterk på alle hold. Og for finansmakten var respekten ikke mindre. Hvorledes skulle Russland klare seg uten tilførsel av finansmidler fra noen av vestmaktene?

Like så meget som av de her nevnte realpolitiske momenter bestemtes stemningen i Petersburg kanskje av Tysklands udiplomatiske behandling av tsarens alliansetilbud høsten 1904 og av dets kulde overfor Russland etter dettes store nederlag (Mukden) vinteren 1905. Særlig utenriksministeren Lamsdorff hadde pinlige minner herom. Det skulle ikke bedre Berlins sjanser i Petersburg, at tyskerne sommeren 1905, da den tysk-russiske allianseideen ble gjenopptatt, la an på å virke direkte på tsaren og ikke la skjul på sin avsky for Lamsdorff.

Vestmaktenes diplomati i Petersburg arbeidet effektivt. Hardinge minnet russerne om, at Russlands og Tysklands interesser i den Nære Orient var i direkte konflikt med hverandre. Den franske ambassaden hadde mange muligheter til gjennom pressen å påvirke stemningen i Petersburg. Panslavismen, som under Russlands asiatiske periode i hadde tapt vinden i sine seil, så disse nå atter fylles. Serbernes pågåenhet overfor Habsburg øket. Det ligger i slavenes ufortrødne og samtidig, smidige folkelynne, at når de har motgang på et hold vender de seg snart med nytt mot, i en ny retning.

Sjefen for det asiatiske departement i det russiske utenriksdepartement Hartwig, som Hardinge regnet som den russiske utenriksministers høyre hånd, hadde allerede tidligere på høsten 1905 sagt til denne, at i den Nære Østen behøvet det ikke å være noen motsetning mellom England og Russland. Vestmaktene kunne la Russland få frie hender i den strid, som nå foresto med de tyske makter om Bosporus! Han traff her nettopp det som var Hardinge’s egen tanke.

Den engelske utenriksminister lot gjennom franske kanaler si til russerne: Med hensyn til den Nære Orient (Balkan og Tyrkia) får russerne fortelle oss, hva de ønsker!

Panslavismen hadde alltid vært levende innen de liberale, reformvennlige kretsene i Russland. Disse hadde fått ny kraft ved den sterke gjæring i riket i forbindelse med dets nederlag. For liberalene var England med dets parlamentariske styre idealet, mens de betraktet det konservative Tysklands innflytelse hos tsaren som en ulykke for Russland. I en engelsk rapport fra Russland på denne tiden het det: «Det reaksjonære partiet som har dirigert pressen her i mange år, har gjort alt, som var i dets makt, for å gjøre England upopulært. Nå forsymede dem russiske allmenheten med mengder av pamfletter; som er meget vel avfattet for populær konsumsjon og som peker på Englands storhet og hvorledes denne helt og holdent beror på dets frie institusjoner. Hvis dette syn trenger gjennom, vil vi snart ha et mere vennskapelig forhold mellom de to folk.» Propagandaen for England som frihetens hjem hjalp meget til å gjennemføre den store omlegningen av den engelske utenrikspolitikken, som ble foretatt, etter at Englands traktatforhandlinger med Tyskland hadde vist seg fruktesløse. Det virket ikke ugunstig på det engelsk-russiske forholdet, at det liberale partiet snart kom til makten i England.

Mellom propaganda og finanskraft var sambandet nært. Hardinge fremholdt overfor London, at et engelsk lån til Russland nå ville ha stor virkning, Paris og Londons finans nektet absolutt å gi et Russland, som var ledd i et fast landsforbund, de midler som Russland på grund av sine indre-politiske forhold så sterkt behøvet. Witte sa ved årsskiftet til 1906 til de engelske diplomater i Petersburg, at det som Russland hadde trengt under krigen mot østen var en sterk militær venn på sin vestgrense. Dette behov hadde Tyskland fyldt, men det som Russland nå trengte var støtte av en stor liberal og kommersiell makt. Englands sympati ville, hvis den ble lagt for dagen på en åpen og tydelig måte, være den aller største tjeneste for det parti i landet som atter ville bringe Russland i orden! Tyskland kunne i den nåværende situasjon gi en fingerlengdes hjelp, England kunne gi en armlengdes! Hvis England ville vise Russland et sådant åpent og tydelig tegn på sympati — har. mente lån — ville han personlig påta seg på en varig måte å ordne alle vanskeligheter mellom de to land i en traktats form. — Da han hadde en rotfestet motvilje mot alle mellemværender mellom diplomater, ville han ikke blande den russiske utenriksminister inn i saken, sa han.

De engelske diplomater tenkte ved seg selv, at det ville være en umåtelig lettelse for Witte, om han kunne komme i Duma’en med et lån i lommen, som ville gjøre ham uavhengig av representantenes meninger. På den andre siden ville de radikale partier forbitres ved et slikt lån, som ville være ensbetydende med en åpen støtteerklæring for deres motstandere. De jødiske bankierer var også, skrev den engelske serdemann, bestemt på ikke å hjelpe Russland nettopp i den nåværende situasjonen. Om det nå kom til engelsk-russiske forhandlinger om en politisk avtale, ville Russland ennå ikke være moden for å gjøre de alvorlige konsesjoner, som det gjelder, skrev han. Det syntes, som om Russland ennå betrakter Persia som sitt forutbestemte bytte. Det er for tidlig å gi fra oss de trumfer vi har!

Tross sin skuffelse, forble Witte på sin nye linje. Han kan med rette tilregne seg æren av å ha gjort en ende på Björköpolitikken og ha overvunnet, eller iallfall svekket de russiske styrende kretsers motvilje mot en deling av Persia i en engelsk interessesfære i syd og sydøst og en russisk interessesfære i nord. Slik deling betydde, at Russland, iallfall foreløbig, oppga sitt mål å få utfarten over den Persiske Bukten.

Russlands holdning på Marokko-konferansen 16/1-7/4 1906 pekte i retning av forstselser med Vestmaktene. I et internt memordandum skrev Grey 20/2-06 bl.a.: The door is being kept open by us for a rapprochement with Russia. An entente between Russia, France and ourselves would be absolutely secure.

Var Tyskland, slik som mange tyske ledere ville, i 1905 gått til en militær avgjørelse, ville dette vært en krass politikk, men en i betraktning av tidens tankegang, forståelig politikk. Frankrike ville blitt slått, og tyskerne ville ha besatt den delen av fastlandet som vendte mot England.

Den politikken å irritere Vestmaktene og kanskje ennå mer Russland — slik som Tyskland gjorde med sin Marokko-aksjon, som ikke var ment som alvor tilbunds — var en opplagt uintelligent politikk.

Wilhelm II hadde vært sterkt imot en militær aksjon. Om det var riktig det som han mente, at Frankrike kunne ha vært vunnet, vet vi ikke. Det var dengang vid. franske kretser, som ikke hadde overvunnet den i fransk tradisjon så dypt forankrede anti-engelske innstillingen. Tysklands sluttelige nederlag overfor England-Frankrike i Marokko-spørsmålet, gjorde den overfor Tyskland revansjelystne franske nasjonalismen til en langt sterkere faktor enn før.

Bülow, som hadde vist seg uduelig som utenrikspolitisk leder, talte senere ved enhver anledning om, at Tyskland hadde hatt rett til å vente seg noe annet av Russland, etter den støtte Tyskland hadde gitt dette under dets krig med Englands allierte Japan.

I januar 1906, altså på den tiden, da Marokko-konferansen begynte sitt arbeid, ga Russland et vink om, at alt skulle kunne ordnes mellom det og England, om dette var imøtekommende i spørsmålet om det tyrkiske streder. Hardinge var nå flyttet til Foreign Office som understatssekretær og efterfulgtes i Petersburg av Nicolson, som helt delte hans idèer.

Kapittel 13 — Isvolsky mellom Tyskland og England 1906-07

Da Marokko-konferansen sluttet våren 1906, sto de to vestmaktene, England og Frankrike, temmelig skarpt mot Tyskland. Og etter hvert skulle de klare å dra Russland til seg og dermed skape en tre-lands-gruppe, som innringet Tyskland

Noen lett sak å få til var dette dog ikke.

Den russiske regjeringen hadde latt Björkö-avtalen med Tyskland falle, fordi den fant det uklokt, slik som de russiske forhold lå til, å gjøre seg England til fiende. Men ennå var det et åpent spørsmål, hvorledes forholdet mellom de to gamle motstanderne: Russland og England skulle arte seg. Med det som var hendt, var Russland blitt svakere og England sterkere.

For England var det viktig, at forståelsen (Ententen) med Russland fikk et sådant innhold, at England styrket sin front der, hvor denne ennå var svak overfor Russland. Skulle gamle tvistemål, som England hadde med Russland, forbli åpne, ville forståelsen mellom dem ikke kunne få noen holdbarhet.

Lamsdorff, som hadde stått som Russlands utenriksminster under dets fremmarsj i Asia og under dets nederlag der, ombyttedes en stund etter Marokko-konferansens slutt med Isvolsky, som var en idérikere og mer målbevisst personlighet

I april 1906 ble spørsmålet om Russland diskutert i fire timer av Foreign Office folk på en middag med regjeringspartiets spisser Asquith, Grey, Morley og Haldane, som lovet den nye sendemannen i Petersburg, Nicolson Det var ikke noen lett oppgave, han hadde fått.

, noterer Nicolson, Ennskjønt de herskende i Russland ikke ville gå fullt inn for Tyskland, hadde de, mente Nicolson, en sterk motvilje mot Storbritannia og dyp mistanke til dets politikk og dets hensikter. De mente, at Japan aldri skulle ha våget å gå på Russland, om det ikke var blitt oppmuntret av sin engelske allierte. De oppfattet de tilnærmelser, som England gjorde, som arvefiendens forsøk på å vinne konsesjoner fra et Russland, som var redusert ved nederlag og undergravet ved revolusjoner.

Den tyske sendemannen i Petersburg bedømte i 1906 innstillingen her overfor Tyskland på en meget bitter måte.

Undank und rlochmut, so sehr ihnen auch der berechtigende Boden entzogen ist, sind nach wie vor Hauptcharakterzüge des Russen, skriver han, straks før utenriksministerskiftet i Petersburg. La dette var skjedd, ble hans tone riktignok betydelig forandret.

Den nye engelske sendemannen i Russland merket straks den forandring, som var skjedd med skiftet av russisk utenriksminister. I da not fell sure, that M. Isvolsky will not take the German Ambassador into his confidence, as our negociations (de engelskrussiske) proceed. Litt senere sa han: Though I do not believe, that M. Isvolsky had in any way tied his hands in Berlin, I feel sure, that he always keeps an eye fixed on that quarter and is attentive to any sign which might be given him from the Banks of the Spree.

Det at den nye russiske utenriksminister ville opptre mer aktivt og arbeide sa med England og så med Tyskland, ettersom det passet ham, og etter behov brukte en av dem mot den andre, kjentes av den krets av diplomater, som hadde ledelsen innen den britiske utenrikstjenesten, som et tilbakeskritt fra stillingen i Lamsdorffs siste tid.

Isvolsky var en ærgjerrig mann, fast bestemt på å sette merker etter seg. dan innsa, at han kunne ikke gjøre dette mot opinionen; han måtte gjøre det med den. Han tilegnet seg derfor det syn, som var blitt almennelig i Petersburg på dette tidspunktet, at når det var gått så ille med Russland, var det, fordi dette hadde forsømt sine nærmeste oppgaver til fordel for fjerne og eventyrlige mål. — Den nærmeste oppgaven var den slaviske samlingen! For nesten alle russiske aviser, skrev den østerrikske sendemann i 1906, var den slavofile verdensanskuelsen den fundamentale, for ikke å si den eneste dogme. Den ledende russiske avis Novoje Vremja, som den engelske sendemann ennå i 1905 betegnet som utpreget engelskfiendtlig, bønnfalt et år senere innstendig utenriksledelsen om å oppgi ententen med Østerrike (den av 1897) for istedet å gå sammen med England. Tyskland var gjenstand for stadige angrep av de fleste russiske hovedstadsavisene, som betegnet dette land som absolutismens faste borg, hvis monark ved reaksjonære råd til sin venn tsaren søkte å hindre frihetsbevegelsen i Russland. Den russiske pressen skrev åpent, at i den håpet å se Russland ved Englands side på Balkan, for med dets hjelp, og uten å bry seg om Habsburg, å løse de nasjonale spørsmål der. Den russiske sendemann i London hadde allerede en god stund før Isvolsky's tiltredelse anbefalt en engelskrussisk avtale om Stredene.

Den nye utenriksminster hadde ikke sittet i sitt embete mer enn 3-4 måneder før han, ved muntlige konferanser og utvekslede betenkninger med sine rådgivere, temmelig tydelig anga sitt program: Det nærmeste mål måtte være å få en revisjon av Stredebestemmelsene, så russiske krigsskip fikk eneretten til gjennemfart. Hertil trengtes, fremfor alt, Englands velvilje. Denne kunne vinnes ved russiske innrømmelser i Afganistan og Persia. For å få de tyske makters samtykke, måtte man gi også disse visse fordeler. Men England var den av de interesserte parter, som Russland først måtte henvende seg til. Dettes hjelp kunne også brukes til å skyve Habsburg noe tilbake på Balkan, hvor det hadde vunnet adskillig terreng under Russlands periode. -

De russiske militære myndigheter stillet seg litt kritisk til disse ideer. De ville nødig gi noe fra seg i Centralasia, og de så ugjerne arrangementer med England, som kunne irritere Tyskland. Den russiske generalstabssjefen meddelte høsten 1906 den franske militærattacheen, at den russiske hær aller tidligst kunne være operasjonsdyktig 1909-10. Isvolsky beroliget de russiske militære autoriteter med, at han selvfølgeIig ville sørge for det aller beste forhold til Tyskland. I anledning av de militæres betenkeligheter m.h.t. Centralasia sa Isvolsky, at de ikke syntes å ha lært noe av krigen med Japan og ikke glemt noe av sine drømmer om Seistan, den Persiske Golfen og det Indiske Ocean. -

I hovedsaken syntes Russlands ønske om å vinne England å stemme sammen med dettes ønske om å vinne Russland.

Isvolsky glemte dog ikke at Russland hadde to innhav. Derav fantes et i nord (Østersjøen), og det hadde i de siste årene spillet en stor rolle for Russlands og de andre Østersjøstatenes politikk.

De centrale og østligere delene av riket hadde riktignok gjennom en lang periode fått en økende betydning, — noe som hadde funnet sitt uttrykk ol.a. i det, at Rikets hovedstad var flyttet fra den Finske Viken et stykke innover i landmassen.

Men uØstersjøen og de til den sognende indre vannsystemene spillet etter århundredskiftet 1900 ennå en meget viktig rolle. Russland hadde etter århundredskiftet 1900 ennå en meget resoektinngytende flste, og det var i tiden etter krigen med Japan dets agt å gjenoppbygge den.

I dette nordiske innhavet hadde Vestens store sjømakt England i 1906 betydelige interesser i forbindelse med dens maritime motsetning til Østersjømakten Tyskland. Et engelsk herredømme over Østersjøen passet imidlertid på ingen måte Russlands politikk Isvolsky som tiltrådte 12. mai 1906, fremla allerede i juni en betenkning for tsaren om nødvendigheten av en avskaffelse av den bestemmelsen fra Krimkrigens tid, som forbød Russland å bygge festninger på Åland, og som England den gang hadde gjennemdrevet. Denne øygruppen, den Finske Viken og Sundene dannet et kompleks av spørsmål av høyeste interesse for Russland, som her hadde England mot seg og Tyskland med seg — noe som med største tydelighet viste seg under Norges forhandlinger med maktene i 1906-7 og fram ti1 sommeren 1908. Tsaren som fra århundredskiftet 1900 til og med 1905 hadde stått i intim forbindelse med den tyske monarken nettopp angående Østersjøspørsmålene, hadde i Isvolsky fått en utenriksminister, som under sitt virke som sendemann i Kjøpenhavn og ved sin spesielle forbindelse med tsarens danskfødte moder, enkekeiserinnen, var blitt en ekspert på disse spørsmål.

Den nye utenriksministers operasjonsplan forutså, som det vil forståes, en fremrykning på to linjer: På den ene, sydvestlinjen mot Balkan, ville han gå hånd i hånd med England uten, herved, å trodse de tyske makter eller krenke disses livsinteresser. På den andre — nordvestlinjen — ville han gå hånd i hend spesielt med Tyskland og, derved, best mulig, overvinne den sjømakt-motstand, som det måtte regnes med. Mellom operasjonene på disse to linjer var det en gjensidig forbindelse: Hvis det lykkedes å komme til tilfredsstillende resultater for Russland og England i de anliggender som gjaldt Bosporus og den Persiske Golfen, ville det bli lettere å ordne de Østersjøspørsmelene, i hvilke Russlands og Englands interesser kryssedes. Og kom det i Norden til et, også for Tyskland gunstig samarbeid, om Åland, Sundene o.s.v., ville det bli så meget lettere å vinne Tysklands, og dermed Habsburgs, velvilje i spørsmålet om de tyrkiske Stredene. En fikk ikke glemme, hvem det var som hadde stengt Stredene for Russland: Disraeli og — en tid Bismarck! Selv om Englands løsning nå var viktigst, var Tysklands nødvendig, ja uomgjengelig.

Tysklands aspirasjoner i Mesopotamia og i Tyrkia overhodet var et vanskelig punkt. Imøtekommenhet overfor Tyskland var her nødvendig, om dettes medvirkning skulle oppnåes på de andre punkter, hvor den trengtes.

Om russisk-engelsk enighet i det Tyrkiske Stredespørsmålet oppnåddes, kunne en ikke vente, at de tyske makter, uten videre, ville strø sand herpå; en sådan enighet måtte tvertimot beregnes å ville vekke deres uvilje eller ulyst. Det at Russland skulle gjøre innrømmelser til England i Afganistan og Persia kunne Isvolsky ikke skjule for tyskerne, men det som Russland, til gjengjeld, skulle ha av England (Stredeåpningen) måtte han være forsiktig med å røbe for tyskerne for tidlig. Ennå forsiktigere måtte Isvolsky være med å røbe for England det samarbeid med Tyskland, som han planla i de nordiske spørsmålene, og den gjensidige tysk-russiske imøtekommenhet på forskjellige områder, som han håpet skulle flyte derav. Den russiske utenriksminister sto foran en meget vanskelig oppgave: å forhandle parallelt med Vesten og Mittens riker, uten at noen av disse visste noe nøyere om hans mellemværende med den andre.

Det vil av det, som her er nevnt, være klart, at Isvolsky ved sin start som utenriksminister på ingen måte hadde til hensikt å la seg oppta som tredjemann i en tremakts-gruppering mot de tyske makter; like så lite som han ville gå inn i et tre-keiser-forbund mot Vesten. Han hadde ingen tanke på å la seg bruke. Han ville tvertimot, bruke de andre for gjennemførelsen av en politikk, som i hans øyne var konstruktiv. Hans mål var ikke en allmenn samarbeidsavtale med England, slik som Foreign Office ønsket. Man kan si det på denne måten: Isvolsky ville oppnå visse fordeler for Russland ved å imøtekomme England i Persia og Afganistan, og visse fordeler for Russland ved å imøtekomme Tyskland ved Öresund og ved Eufrat. Dertil kom Habsburg, hvis velvilje han også trengte. Det ble spørsmål om å imøtekomme dette m.h.t. Bosnia. Dette siste punktet var riktignok ytterst vanskelig. Thi opinionen i Russland var nettopp stemt for å trykke Habsburg tilbake på Balkan.

Så svakt som Russland sto, militært, på denne tiden overfor Tyskland, kunne Isvolsky ikke uten en stor risiko marsjere over i den engelsk-franske leiren. Maktsituasjonen tilsa ham å samarbeide i noenlunde like grad med England og Tyskland. Hans forhandlingsprogram var vel avpasset herfor. På den veldige fronten, fra Afganistans fjeld til Nordsjøens utmunning i Atlanterhavet, som hans forhandlingsprogram dekket, var det forutsatt en rekke nyordninger som, foruten å være gunstige for Russland, innebar fordeler for England og de tyske makter — fordeler som balanserte hverandre så vidt bra, at ingen av partene kunne sies å være kommet til kort.

— — —

Den nye russiske utEnriksminster så, at begge de to andre søkte et fast forhold til Russland, og fant, at den naturlige politikken for dette land da måtte være å utnytte Russlands handlefrihet d.v.s. den mulighet det hadde — når en av partene gjorde for store vanskeligheter i en sak som Russland hadde tatt opp — til å få den fremmet ved hjelp av den andre parten, Isvolsky mente, at når England og Tyskland sto mot hverandre, var den situasjonen kommet som Danilevsky[14] og Dostovjevsky hadde forutsett, nemlig at Russland burde føre sin egen politikk og utnytte de motsetningene,som var oppstått mellom de andre .

Under hele den imperialistiske perioden på 1800-tallet, hadde alle brukt omtrent den samme metoden, nemlig å spille konkurrentene ut mot hverandre for derved å vinne mest mulig for seg selv.

Omkring det siste århundredskiftet var imidlertid så vel England som Russland kommet til den erkjennelsen, at metoden med utnyttelsen av de andres innbyrdes stridende interesser ikke lenger var så fordelaktig De hadde da under de første år av 1900-tallet begge — så vel England som Russland — med stor iver søkt om allianse med centralmakter. Denne hadde imidlertid, under Bülows ledelse, avvist dem, i tillit til at balansepolitikken fremdeles var den beste, at Tyskland likesom i Bismarcks tid, stadig kunne bruke de andre for sine formål.

Den ledende klikken i Foreign Office, fast overbevist, som den nå var, om at ble ikke Tyskland isolert, ville England bli isolert, — var da med energi gått inn for den politikken som vi i det foregående har kaldt Englands kurs: å få dannet en 3-makts entente mot Tyskland. Og da dette land så, at England var lykkedes med det som Auswärtiges Amt hadde holdt for en umulighet, nemlig å dra Frankrike til seg, var styret i Berlin, spesielt Wilhelm II, etter overvinnelse av mange hemninger, kommet til det synet, at ble ikke England nå isolert, ville Tyskland bli det. Dette lands anstrengelser for å vinne en allianse med Russland var imidlertid, som vi har sett, kommet for sent og ble heller ikke gjort med tilstrekkelig målbevissthet. Den russiske alliansen glippet for Wilhelm II. Tyskland ble nødt til å falle tilbake på sin tidligere sjansepolitikk. Etter en del surmuleri sokte det i 1906-7 å komme til et såvidt mulig godt forhold til Russland.

Isvolsky som hadde vært en oppmerksom iakttager av den av stormaktene siden århundredskiftet førte politikken, og som hadde sett Tyskland lure seg selv med sin balansering, dro ikke den konsekvensen derav, som man kunne ventet seg, at det for Russland nå var best å søke et fast forhold. Han har ment, at han ikke risikerte å komme ut for den malheur, som var passert først England og så Tyskland, fordi det nå ikke lenger fantes noen mulighet for at disse to forenedes mot Russland. Når dette lands vennskap nå ble søkt av dem begge, kunne det med trygghet dra nytte av de interessemotsetninger som fantes mellom dem!

Den nye leder av Russlands utenrikspolitikk så rikets svakhet. han ville derfor bort rydde friksjonsmulighetene overfor England. Men han ville ikke, dermed, skape friksjon med de tyske makter. Han ville oppreise Russland — skaffe det en sterkere stilling ved Svartehavet og ved Østersjøen, ikke ved hjelp av maktutfoldelse — noe som Russland ne hadde vanskelig for — men ved hjelp av den diplomatiske metoden, ved å utnytte den ombeiling fra to hold, fra England og fra Tyskland, som Russland var gjenstand for.

Vi som har opplevet verdenskrigene vet, hva det var, som gjorde denne politikken ugjennemførlig: Når Russlands ledere, på liknende måte som roreign Office, vendte seg mot Europa og de uløste oppgavene der, måtte dette føre til sammenstøt med de tyske maktene. Russland kunne samarbeide med disse, når det gjaldt Østersjøen og vel også med hensyn til de Tyrkiske Sundene men når det gjaldt de sydslaviske landene og slavenes folkesak, var et russisk sammenstøt med de tyske maktene, før eller senere, uunngåelig.

Isvolsky holdt engelskmennene lenge i uvisshet, om han ville gå til et oppgjør med dem om de asiatiske spørsmålene, eller om han, i stedet, ville søke nærmere samarbeid med tyskerne. Ved den taktikken bragte han England til stadig tydeligere å by fram den ydelsen, det hadde i beredskap for å få stillet forholdet til Russland på ny basis: herredømmet over de tyrkiske gjennemfartsledene.

Den mulighet, som Tyskland måtte regne med, og som det måtte søke å avverge — at Isvolsky ikke alene ville enes med England om en modus vivende i forskjellige asiatiske områder, men gå til et generelt politisk samarbeid med det — bragte tyskerne til å yde Russland støtte i Svartehavsog Østersjøspørsmålene, altså de nordiske spørsmålene. I samband med Norges skilsmisse fra Sverige var det i Norden kommet opp flere anliggender, som berørte Russlands nordvestfront. De viktigste var: Norges nøytralitet og integritet, de dansk-svenske gjennemfartsledene, og i den forbindelse særlig Danmarks stilling, samt Ålandsspørsmålet.

Allerede på våren 1906 (28/3-06) hadde Hardinge sagt til Russlands representant, at selv med hensyn til Dardanellene we should be glad to consider any proposal that Russia might submit — Våren og sommeren dette året var Englands iver stor. Under Björköperioden året før hadde det hatt en flåte i Østersjøen. Det ville også i 1906 vise sin sjømakt der og spesielt la flåten anløpe Kronstadt. Men dette passet ikke Russland. Den russiske regjeringen ba London avstå derfra.

Det ble nå en stilstand i forhandlingene i sammenheng med den sterke skjerpningen av den indrepolitiske stillingen i Russland på sommeren 1906: Oppløsningen av Duma’en i anledning av hvilken Englands liberale førsteminister Cambell Bannerman utbrast: La Douma est morte. Vive la Douma! Straks derefter det fryktelige attentatet hos Stolypin.

Høsten 1906 hadde Nicolson inntrykk av at Isvolsky møtte megen motstand, særlig hos det såkalte i Russland, under sitt arbeid for en overenskomst med England. Dette land hadde, skrev Nicolson 7/11-06, i Asia ikke meget det kunne by Russland. Overfor Frankrike hadde England hatt noe substantielt å gi avkall på, nemlig sin posisjon i Marokko. Frankrike var villig til å gi noe verdifullt til gjengjeld derfor. Men i Persia, Afganistan og Tibet hadde England intet å overlate til Russland for å vinne dets imøtekommenhet. Jeg tror, slutter Nicolson sitt brev, at vi får tenke på å gjøre noen innrømmelser i den Nære Östen. Vi må være forberedt på,at Isvolsky vil be oss om å støtte, eller iallfall ikke sette oss i mot, at Russland oppnår noen forandringer i visse traktatbestemmelser, som hindrer og innskrenker dets handlefrthet.

Når England skulle utnytte Russlands nederlag i Østasia til å lamme eller vanskeliggjøre russernes aktivitet i det for England ømtålige området ved Afganistan og Persia og samtdig vinne Russlands medarbeiderskap i Europa mot de tyske maktene, måtte det her ha noe substantielt å tilby Russland. Det som det engelske diplomatiet tilbø var heller ingen småting: Det var intet mindre enn en oppgivelse av den russisk-fiendtlige politikken, som England hadde ført ved de Tyrkiske Streder siden før frimkrigen. Her kommer det spesielt tydelig fram, at Englands betydde en kraftig omlegging av dets utenrikspolitikk. Dermed var riktignok ikke sagt, at russerne skulle få Stredene og oppnå sitt sekelgamle mål Beregningen var at tyskerne skulle stoppe dem, at motsetningen mellom den germanske og den slaviske rasen skulle bli til alvor igjen England ville da bli avlastet for trykket fra den slaviske verden. Dette var pointet i Englands kurs.

En ukes tid etter at Nicolson hadde gjort den nettopp nevnte forestillingen, satte Hardinge (16. nov. 1906) innen Foreign Office opp et viktig memorandum, som konkluderte med at det var mulig for England å gjøre en viktig innrømmelse til Russland m.h.t. Dardanellene.

Grey sendte dette memorandum til Nicolson og skrev derved bl.a.: Jeg forstår Isvolsky sa, at han vil ha et quid pro quo, med hvilket han kan overvinne det russiske militærpartis motstand, eller i det minste overbevise tsaren om, at militærpartiets motstand er uforstandig. Hvis det er tilgangen til den Persiske Bukten, får saken henvises til London for drøftelse. Men jeg tror ikke noe helt arrangement med Russland kan bli gjort, uten at det innbefatter også den Nære Orient (Tyrkia). Det er motsetningen her, som har vært den virkelige grunnen til fiendskapet og rivingene mellom Russland og oss. — — — Jeg mener, at en forandring i den retning, som Russland ønsker, ville være tilstedelig.

Ikke lenge etter dette sa Russlands representant i London, at den offentlige opinion i Russland nå begynte å kreve, at de engelsk-russiske forhandlingene også skulle omfatte den Nære Orients spørsmål, navnlig Dardanellene. Det franske diplomatiet fremholdt, at om ikke russerne ble stimulert fra London ville de miste interessen for forhandlingene med England.

Ennskjønt den engelske opinionen ennå langt fra var vunnet derfor, mente Foreign Office, at Dardanellenes åpning måtte brukes, at denne innrømmelsen var spesielt viktig for å nå det som var så ønskelig: å lede Russlands energiutfoldelse i retning mot de tyske makter. Tyrkia ville betrakte åpningen som et dødsstøt for seg, og ville komme til å påkalle Tysklands hjelp. Dette som nå hadde så store interesser i Konstantinopel, Bagdadbanen o.s.v. ville vanskelig kunne vegre å gi den. Det måtte legge seg i veien for Russlands ønsker!

En utvikling, hvorved Russland og Tyskland ble satt opp mot hverandre, var imidlertid det som Isvolsky ville unngå. Hans idé var, at når Dardaneller-gjennemfarten var akseptert av England, skulle de tyske makter vinnes for denne saken ved forhandlinger. Herunder ville han benytte de nordiske spørsmålene, som for Russland og Tyskland var et felles terreng, og i hvilke han, fra sin sendemannstid i Kjøpenhavn, visste at han hadde store muligheter til å samarbeide med Tyskland. Og dernest Bagdadbane-spørsmålet han mente å kunne vise Tyskland verdifull imøtekommenhet også i dette anliggende.

For sin Svartehavspolitikk hadde Russland, som vi har sett i tidligere kapitler, alltid søkt å vinne de tyske makters hjelp, og hadde også fått den — i trekeiser-avtalen og den bekjente reassuranse-avtalen. Bismarcks ofte citerte ord, at , kunne ennå regnes for å gjelde. Vanskeligheten lå hos Habsburg. Dette hadde så ofte hevdet, at kunne Russland fritt gå gjennom Stredene med sine krigsskip, ville det være uinnskrenket herre i Konstantinopel. Tyrkia ville dermed miste sin frie adgang til å konsentrere den tyrkiske armeen på nordsiden av stredene mot de slaviske Balkanfolk. Det ville da ikke vare lenge, før de sydslaviske land gjorde seg fri av Tyrkia, for derefter å rive til seg Donaumonarkiets slaviske provinser!

Alene Tyskland kunne overvinne Habsburgs motstand mot stredeåpningen.

1. februar 1907 fremkom Isvolsky, som nå sa noenlunde visste hva London hadde i sinde, i en regjeringskonferanse i St Petersburg, med forslag om å akseptere dels Englands forslag om en deling av Persia i interesse-sfærer, og slik at den viktige provinsen Seistan gikk inn i den engelske sfæren, dels Tysklands Bagdadbane-bygging og dermed sammenhengende virksomhet i Mittøsten. De siste års begivenheter hadde vist, sa Isvolsky, umuligheten for Russland av å presse seg fram til den Persiske Golfen, og at alt måtte unngås som kunne føre til konflikt med England. Det beste middel herfor var å godta det engeiske delingsforslaget for Persia. Denne saken og Bagdadbane-byggingen sto i nær sammenheng.

En avtale med England kunne føre til det ventede resultatet, alene om det ikke ble reist noen innvendinger mot avtalen fra Tyskland, som hadde interesser i Persia. Jeg har derfor, sa Isvolsky, latt tyskerne forstå, at Russland ikke ville påta seg noen forpliktelse overfor England, uten på forhånd å være kommet til en fullstendig forståelse med Tyskland. Det ville være nødvendig å fastslå våre gjensidige interesser (d.v.s. Russlands og Tysklands). Basis derfor utgjøres av Bagdadbane-fortagendet, som Russland hittil har søkt å hindre ved alle mulige midler, stolende på.Frankrikes og Englands støtte. Regjeringsrådet måtte avgjøre, om det var til fordel for Russland å oppgi denne politikken. — Samtlige tilstedeværende aksepterte så vel de persiske interesse-sfærer som Bagdadbanen, idet de fremhevet, betydningen av kompenserende fordeler fra Englands og Tyskland side. Dardanellene er ikke nevnt i referatet, men har sikkert utgjort bakgrunnen til drøftelsene. Heller ikke de nordiske spørsmålene ble nevnt på. møtet, skjønt de på denne tiden sterkt beskjeftiget Isvolsky.

Karakteren av Isvolskys politikk: parallelt politisk arbeid overfor England og Tyskland, fremgår med tydelighet av dette viktige møtets forhandlinger.

I februar 1907 gikk de engelsk-russiske forhandlinger fremad, men Isvolsky viste dog fremdeles forsiktighet. Han var redd for at Afganistan, som hittil hadde vært betraktet som en buffertstat mellom Russland og England, skulle bli gjort til et engelsk protektorat, slik som Beluchistan allerede var det

Men især å la den russiske utenriksminister på denne tiden for dagen engstelse for at Tysklands interesser skulle bli gått for nær.

Englands tanke hadde vært, at når den engelske og den russiske regjering var kommet til en forståelse, skulle de, hver for seg, bringe den persiske regjering til å forplikte seg til ikke å gi noen tredje stat noen slags konsesjoner i de to sonene. Isvolsky fremholdt at dette ville være å lukke døren for alle andre i Persia, og at man da ville stå overfor en liknende situasjon, som den som var oppstått i Marokko, hvor tysk foretagsomhet var blitt stengt ute Det var nødvendig å ta hensyn til Tyskland og spesielt stille seg velvillig overfor dets Bagdadbane-politikk.

I mars 1907 besluttet Grey seg til å tale tydeligere med russerne i Dardaneller-spørsmålet, slik som det nærmere vil bli vist i et senere kapitel, og derefter gikk det glatt med forhandlingene.

Dette ennskjønt den engelske sendemann i Teheran advarte Grey for de følger, avtalen kunne få for Englands forhold til det persiske folk. Disse advarsler fortjener å refereres, da de gir et innblikk i det maktspill som de driver, og hvori de er brikker.

Det persiske folk, ville, skrev sendemannen, betrakte avtalen som en deling av Persia. The two Governments (den engelske og den russiske), skrev han, arrogate to themselves the right of maintaining order in the Shah's dominions and also of acquiring exclusive concessions in certain provinces, which become a sort of special preserve. In view of the strong current of public opinion which now prevails and which is hostile to any foreign concession, or any species of foreign control, the publication of an agreement of such a nature as this cannot fail to produce a very strong impression. Any foreign country, not directly concerned in the Anglo-Russian agreement (f.eks. Tyskland) would undoubtedly be able to reap considerable advantage from the odium,which would certainly accrue to the contracting parties. It will be urged by those hostile to the influence of Russia and England here — of whom there are many — that the two Empires have agreed together to connive at the acquisition of the widest possible rights by England and Russia, mutually abandoning to one another the exclusive privelege of exploiting by for the largest and richest part of the Persian Empire. — — It is reason to fear that the public opinion here will be all the more bitter against England in propostion to the hopes, which have been centred in her, and the belief in her friendly sentiments and sympathy, which have so long prevailed, especially among the popular classe, who have looked to the Liberal Government of England to protect them against the encroachments of Russian autocracy, — Russia has given us a seat in the saddle, fortsatte sendemannen, but she sits in the front and holds the bridle. If Russia as is the case, is notoriously hostile to the patriotic movement in Persia, and if You make an agreement with Russia, the simple people here will take for granted that in your heart you think as Russia does. — — — You must be prepared to pay the cost, and as far as I can judge, part of the price is a great loss of popularity here which may react unfavourably on Your position in other Mohamedan Countries. It will also increase the power and prestige of Germany.

Grey skrev til sendemannen, at hvis England skulle fortsette sin gsmle politikk å søke å støtte Persia mot russisk pågang, ville det, før eller senere, måtte møte Russland med våpen. Høyere hensyn krevet nå, at England gikk hånd i hånd med Russland. Our acreement with Russia may annoy Persia, who has lived on the enmity between us and Russia, but we cannot keep up a quarrel with Russia in order to curry favour with the Persians, skrev Grey i en påtegning.

Like før den engelsk-russiske avtalen om Persia undertegnedes i august 1907, måtte Grey overfor Isvolsky fire på et punkt som er opplysende med hensyn til den idé som inspirerte den russiske utenriksministers politikk i 1906-08. Punktet vil bli omtalt i et senere kapitel.

De vanskeligheter, som reistes fra svake staters side, var underordnede i forhold til de vanskeligheter de store stater hadde seg imellem. — Isvolskys politikk var så komplisert, at det skulle et stort held til for at den skulle lykkes.

Han erklærte i 1907 overfor de tyske statsmenn, at han ville et bredt samarbeid med centralmaktene i Björkös ånd. Av de forhandlinger, som hadde vært ført mellom Russland og Tyskland i 1903-05, visste han, at man i Berlin la den største vekt på å verne Østersjøen mot Englands inntrengen. Den politikk, som Isvolsky, hermed, bekjente seg til overfor Berlin, kunne selvsagt ikke vinne Englands billigelse. Det var derfor viktig for den russiske utenriksminster, at de russisk-tyske forhandlingene om de nordiske spørsmålene ble holdt hemmelig, til Russland hadde oppnådd den for det så viktige Stredeåpningen.

Isvolskys paralellforhandlinger med England og Tyskland frembø den åpenbare vanskeligheten, at om England kom under vær med at Russland samarbeidet med Tyskland mot det i Norden, ville England føle dette som en troløshet. Det ville kjenne seg moralsk løst fra de forpliktelser, det hadde påtatt seg og de løfter som det hadde gitt Russland.

Hvis det hele var gått i lås, ville Russland ha vunnet meget: Det ville ha fått en for seg gunstig løsning med hensyn til de to innhav: Svartehavet og Østersjøen — noe som det hadde arbeidet for gjennom århundrer.

Men paralellforhandlingene gikk ikke i lås.

For England var de Tyrkiske Sundene for å trekke Russland over til Vestmaktene. Men England hadde ingen interesse av at Tyskland så derefter bragte Dardanellerspørsmålet i orden for Russland ved at også Tyskland ga sitt samtykke. Det engelske dipiomatiet hadde ingen interesse av at Russland erholdt Dardanellene av Tysklands hånd. Det som Vestmaktene siktet på var tvertimot å lede Russlands maktutfoldelse mot de tyske makter således at disse og Russland ble steende mot hverandre.

Englands villighet til å gå med på de Tyrkiske Streders åpning for Russland hadde således til forutsetning, at Tyskland ville motsette seg den. Så det derimot ut til at om England innvilget, ville også Tyskland gjøre det, måtte man være forberedt på, at England på en eller annen måte ville søke å komme fra sitt løfte, i tilfelle det allerede hadde gitt det. Ellers ville resultatet bli, at Tyskland vant Russlands good will i likeså høy grad som England, kanskje i høyere.

Det var denne situasjonen som oppsto i 1908, da Isvolsky hadde oppnådd Habsburgs velvilje i Stredespørsmålet mot Russlands innvilgelse av Bosnias formelle innforlivelse i Donaumonarkiet; det var å formode at dette ville trekke etter seg også Tysklands velvilje. Da den russiske Utenriksministeren sa henvendte seg til London for å få innløst det her givne løfte, vred Foreign Office seg unna. Det var det nødt til. Det ville ellers ha mistet sitt mål: å dra Russland over til seg. England hadde riktignok på dette tidspunktet fått i orden med Russland den efterlengtede Asia-avtalen. Men denne ville blitt uten den tilsiktede politiske betydningen.

— — —

Man har så ofte betegnet Bismarcks fall og keiser Wilhelms som vendepunktet, som førte til verdenskatastrofen i 1914. Det ble med det nye regime i Berlin i 1891 (Bismarcks fall) slutt med Tysklands rolle som stabilisator! Dets mer og mer pokkende krav på «plassen i solen måtte vekke uro hos de andre makter og etter hvert føre til et sammenstøt! Men det som Tyskland krevde i Wilhelm II's tid, var ikke så meget mer enn det som det hadde krevd i Bismarcks tid, at disse krav i seg selv skulle ha totalt forandret situasjonen. Alle makter fortsatte sin økonomiske og koloniale ekspansjon, og vestmaktene og Russland med betydelig større territoriale gevinster enn Tyskland.

Straks før sin avgang som Frankrikes utenriksminsiter (1905) kunne Delcassé med stolthet peke på de kolonier som Frankrike hadde vunnet siden 1880. Det var en imponerende rekke: Kongo, Tunis, Sudan, Annam, Tonkin, le Laos, Madagaskar, Ginea og mange flere. — Alt dette var imidlertid vunnet, for en vesentlig del, takket være Tysklands støtte; dette ville heller ha franskmennene i Asia eller Afrika enn ved Rhinen. Også Russlands støtte hadde vært verdifull. Det var landmaktene som hadde satt Frankrike i stand til å gå så vidt hardt fram mot England i de afrikanske spørsmålene.

Marokko skulle Frankrike, som vi vet, vinne ved en handel med England.

Tyskland hadde ikke gjort noe for å utnytte til sin fordel Englands vanskeligheter i Sydafrika eller dets langvarige og bitre konflikt med Frankrike om Nilområdet. Og heller ikke noe for å krysse Englands interesser i Asia.

Tysklands Bagdadbane-politikk kunne, i betraktning av de interesser som andre makter hadde i alle verdensdeler, ikke regnes som urimelig fordringsfull. Tyskland hadde fra begynnelsen av foreslått England delaktighet i foretagendet, og den engelske regjeringen hadde vært stemt herfor. Men de engelske skipsfartsinteresser på Eufrat, som ville bli ruinert av en jernbane, satte igang en revolt i City under patriotiske, antityske slagord. Planen om engelsk deltagelse falt derfor gjennom til den engelske regjerings store beklagelse. Først den storpolitiske omsvingningen i verden 1903 gjorde England til en motstander av Tysklands Bagdadbane-politikk.

Når en tremakts-gruppering av England, Frankrike og Russland kunne gjennemføres i de følgende årene, og det endog av menn som nylig hadde arbeidet etter helt andre linjer, så skyldtes dette Tysklands tilbakeholdenhet overfor alle de muligheter, som bø seg for det, til å få en allianse med England eller med Russland. — Tremakts-forståelsen som kom i stand før den 1. verdenskrigen, var et resultat av Tysklands negative holdning overfor alliansetanken.

Sammenhengen med, at Europa drev mot det store sammenstøtet må søkes ad en annen vei.

Russland var under sine fremstøt mot Balkan og Svartehavsutgangen gang på gang blitt vist tilbake, hovedsakelig av England som hadde lagt an på å gjøre denne fronten til en front mot Østen. Herved hadde England kunnet regne særlig med Habsburg, men i ikke så liten grad også med Tyskland.

Tsar-styret merket etter hvert, at det trengte hjelpere.

I den mellem-perioden av et kvart århundredes varighet, da Russlands ekspansjon gikk den Fjerne Østen, kunne Tyskland være vel så nyttig for de russiske interesser som Frankrike. Men i det øyeblikk Russland atter vendte seg mot Balkan, måtte ethvert russisk-tysk samarbeid bli problematisk. Kunne Russland og Habsburg nå ikke formå seg til noen deling av Balkan, ville panslavenes slagord om bli den bitre virkeligheten. Og da ville Russland få bruk for Vesten mot .

Det at det omkring århundredskifet 1900 ikke ble noe forbund mellom England og Tyskland, betydde et vendepunkt. Her la Tyskland feilgrep, sett ut fra dets eget synspunkt.

Kapittel 14 — Den norsk-svenske unionens oppløsning 1905. De nordiske lands dermed sammenhengende forhandlinger med stormakten

Kronprins Gustav, som våren 1905 var Norges og Sveriges regent, regnet på denne tiden med, at unionen mellom de to land snart ville opphøre.

Større splittelse i Norden betydde mindre motstandskraft mot de store makters foretagender. Englands frykt for tyske tiltak mot Sundene øket på denne tiden, og Tysklands frykt for engelske tiltak mot Norskekysten og Sundene likeså. England måtte akte seg vel for, i sin politikk, å gi Stockholm det inntrykket, at sjømakten kunne ha fordeler ved unionsoppløsningen. Sverige ville da kunne la seg dra inn i det mest vidgående samarbeid med Tyskland i Østersjø- og Sundspørsmålene.

29. mars 1905 talte Nansen med den engelske utenriksminister Landsdowne, som så samme dag skrev til Stockholm for å bedyre Englands vennskapelige interesse for sa vel Sverige som Norge. En opplosning av unionen kunne lede til alvorlige internasjonale forviklinger! Nansen hadde fryktet innblanding av Tyskland.

28. april 1905 sa Landsdowne til den franske sendemannen i London, at skismaet mellom Norge og Sverige kunne fremkalle et inngrep av Hermed mentes et tysk inngrep mot Sundene og adkomstveien til disse gjennom Skagerakk, hvorved England ville kunne berøves dets viktigste maktmiddel mot Tyskland (muligheten til inntrengen i Østersjøen og aksjon mot den tyske nordfronten).

Landsdowne mente, at Russland måtte tas på råd i et spørsmål, som i høyeste grad berørte dets sikkerhet og frihet i Østersjøen,som han uttrykte seg. — Som vi vet, hadde Russland på detts tidspunktet hele sin flåte i den Fjerne Östen og kjente seg derfor, helt naturlig, i Europa utrygg for nettopp England. Ut over sommeren 1905 var russerne, som vi har sett, i Björkö rede til, så å si, ethvert samarbeid med tyskerne mot den engelske sjømakten, som de betraktet som den, der egentlig beseiret dem i Tsushima-stredet.

Da kronprins Gustav overfor England hevdet at Novembertraktaten av 1855 fremdeles besto, sa den engelske utenriksminister: any other power were to occupy a port on the Norwegian coast, British interests would be seriously affected, and we should do all in our power to avoid such a contingency. — Da det var høyst tvilsomt — sa Landsdowne — om traktaten av 1855 kunne betraktes som gjeldende etter den nordiske skilsmissen, ville England gjøre sitt ytterste får å få i stand et nytt arrangement. Men dette burde ikke sikte på spesielt Russland. Dette land burde være deltaker i avtalen!

Vi vet, at det som den norske utenriksministeren særlig var redd for, var et inngrep av Vstens sjømakt mot vår kyst.

Hva tyskerne angikk, regnet Løvland med, at det, som det var om å gjøre for dem, var sperringen av Sundene, og at de, som den underlegne parten til sjøs, ikke ville kunne hevde seg på den norske kysten. Foretok de seg noe her, ville de risikere å bli stengt inne av sin sterke og pågående motstander — at Englands tale om faren for tysk anfall på den norske kysten var st slags -diplomati og ikke realitet.

Når England omkring år 1905 så sterkt eftertraktet samarbeid med Russland, måtte dette hos mange i Norden fremkalle utrygghet overfor Englands politikk.

Overfor Russland og de andre Østersjøstatene pekte London på, at Tyskland la an på å vinne nøkkelområdene omkring Østersjøinngangen og utnytte disse områdene mot dem.

England kunne ikke beherske Sundene uten å ha noe slags støttepunkter i farvannene nord for dem, (d.v.s. i Skagerakk). Ja, uten baser i denne delen av Nordsjøen var det ikke så særlig meget, som den engelske flåten kunne utrette ved Sundene. Det er lett å forstå, at John Fisher gjorde alt for å opprettholde den oppfatningen, at tyskerne ville besette Norskekysten.

England kjente seg på forsommeren 1905 i en alvorlig utenrikspolitisk krise. Tyskland satte som vi har sett nettopp nå et hardt press på Frankrike, med det mål å dra dette bort fra England og skape et overveldende forbund av landstater mot det. — Den engelske regjeringen henvendte seg i mai 1905, på den mest inntrengende måte til de franske kretser, på hvilke den ennå kunne stole, og fremholdt den krise, som var iferd med å oppstå for den vestlige verden. Den hadde de alvorligste grunner, sa den, til å frykte tysk inngrep i Norden. I dette øyeblikk, da russerne og tyskerne satt og forhandlet i Björkö, måtte England gjøre alt for å hindre Russland fra å gli over på den tyske siden og fra å enes med Tyskland i Østersjø- og Sundspørsmålet! Man måtte, ble det shrevet fra London, straks rådslå for å kunne stoppe den, som måtte ville blande seg inn i Norges anliggender, d.v.s. Tyskland! Men i disse dagene var det, at russerne led nederlaget ved Tsushima, og 6. juni 1905 ble Delcassé tvunget til å gå ut av den franske regjeringen, som nå var innstillet på samarbeid med Tyskland. (se Del III kap. 10)

3. juni 1905 var kronprins Gustav i Berlin for å drøfte garantispørsmålet. Bülow aksepterte tanken på en tysk medvirkning ved siden av Russland og Vestmaktene i den av Sverige ønskede nye garanti-traktaten. Da kronprins Gustav like etter 7. juni personlig meddelte dette i London ved et besøk der,gjorde man her ingen innvending.

Da motivet for den norsk-svenske unionens opprettelse og beståen alltid hadde vært, at den trengtes for at landene kunne hevde seg overfor farer utenfra, ga England sin forsikring om at de, i så henseende ikke skulle komme i en uheldigere stilling ved at de unionelle bånd mellom dem ble overskåret.

I den skrivelsen av 15. juni, som kronprins Gustav fikk av Landsdowne, og som var godkjent av Edward VII og premierministeren, pektes det på, at Norges og Sveriges innbyrdes forbindelse måtte ordnes. Det press som England, i dette øyebllkk, la på Sverige for å få det til å akseptere unionsoppløsningen sans phrase var så sterkt, at kronprinsen på denne selvsamme 15. juni sendte ikke mindre enn fire telegrammer til Stockholm med anmodning derom — det ene mer inntrengende enn det andre.

Snart kom imidlertid Karlstad. Her oppnåddes det enighet om, at det ikke vedkom Sverige, om Norge søkte internasjonal anerkjennelse for sin del av den nøytrale sonen.

Den norske regjeringen hadde, da den eftersom den svenske fordringen om grensefestningenes demolering lidt et alvorlig prestisjetap i nordmennenes øyne. For å gjenvinne sitt ansikt, pekte regleringskretsen på den nøytrale sonen. Den var bedre enn festningene! Og den skulle vi få stormaktsgaranti på! Norge gikk derfor straks i gang med hos stormaktene å søke garanti for sin integritet og for den nøytrale sones ukrenkelighet.

Under Norges bestrebelse på å vinne sikkerhet, kom det det tilgode, at det eksisterte en eldre garantitraktat (Novembertraktaten) som måtte revideres — av den grunn at alle stormakter ønsket det. Så lenge den besto i sin gamle skikkelse, var nord-skandinavia plassert i den engelske sjømaktens maktsfære. For Russland, som så lenge hadde vært vâr for sin nordvest-front, og som nettopp nå sto i en kamp med en med England alliert makt — Japan, var det et nasjonalt mål å få vekk den reminisens fra den forhatte tid, som Novembertraktaten var. Høsten og vinteren 1905-06 la Russland for dagen adskillig uro for at Novembertraktaten skulle bli fornyet uforandret for Norge, og at dette land skulle varig forankres i Englands innflytelsessfere. Da så vel England som Tyskland og Frankrike på denne tiden søkte Russlands vennskap, måtte de berolige dette land og gå inn for en revidert garantiavtale for de skandinaviske stater. Den nye utenriksminister, som Russland skulle få på våren 1906, Isvolsky, hadde, som vi vet, et ærgjerrig orogram så vel for Nord-Europa som for Syd-Europa.

En opphevelse rett og slett av Novembertraktaten var vel det, som Russland fra først av helst hadde sett. Men da det åpnet seg en mulighet for Russland til selv å bli garantist, ble Isvolsky ivrig for en revisjon, som ville gi Russland en mulighet, som det lenge ikke hadde hatt, til å få et ord med i Nordens anliggender. — Isvolsky så nå også gjenvinningen av suvereniteten over Åland, som var gått tapt ved Krimkrigen, som et viktig mål for Russland.

En opphevelse uten videre av Novembertraktaten passet heller ikke den engelske politikken, som trengte et middel til å holde sin nye motstander Tyskland borte fra Norden. For London var Novembertraktaten en god ting, da den — etter en omformning for å imøtekomme Russlands behov — kunne bli en beskyttelse for den skandinaviske halvøy mot tilgrep søndenfra, fra Tyskland. Det engelske diplomatis oppgave ble å skaffe Norden det som den ville ha, og på en sådan måte, at det ikke støtte Russland, men heller var behagelig for dette. — Det ikke minst kinkige var å stille begge de to skandinaviske land tilfreds, når det ene av dem ville ha beskyttelse mot det andre. England gjorde høsten 1905 overfor Norge løfter, som det senere skulle bli vanskelig for det å innfri, men som det ikke kunne komme fra.

Da Novembertraktaten hverken kunne las uforandret eller oppheves, ble det spørsmål om en . Løvland så klart betydningen av det kort som Norge hadde: (Se Omang. s. 224) Å oppgi denne traktat som verdiløs ville være en skjebnesvanger feil! (s. 67).[15]

Da forhandlingene var kommet i gang, la Norge for dagen stor iver. Allerede 3. oktober 1905 fikk Nansen en lengre samtale med Landsdowne og understatssekretæren i Foreign Office om en omdannelse av garantitraktaten av 1855 til en tidsmessig garantitraktat for Norge, inklusive den nøytrale sonen, og gjeldende overfor alle stater, altså også overfor Sverige. Å få sikret sonen var noe som Nansen, etter oppdrag av sin regjering, på denne tiden stadig fremholdt ønskeligheten av.

Under forhandlingene mellom Landsdowne[16] og ham, spurte den engelske utenriksminister, om vi kunne gi noen erklæring om vår regjeringsform, og særlig om det var utsikt til den ordning, som tidligere hadde vært på bane, og som England for sitt vedkommenae hadde sett på med meget vennlige øyne, nemlig at prins Carl kunne velges til Norges konge. Nansen sa, at det i Norge var dem som mente, at landets sikkerhet ikke lenger krevet øyeblikkelig valg av konge. Man hadde derfor i Norge reist det spørsmål, om ikke regjeringsformens endelige fastslåen kunne utstå til valgene 1906 og jeg spurte, innberettet Nansen, om et midlertidig statsoverhode kunne vente øyeblikkelig anerkjennelse fra Englands side. Landsdowne svarte nølende, at en sådan midlertidig regjering alene kunne få en midlertidig anerkjennelse, mens en konge selvfølgelig straks ville bli anerkjent. Den engelske utenriksminister tilføyet, at hans forutsetning var, at vi var kommet overens med Sverige, og at med mentes prins Carl av Danmark. Jeg forsto, skrev Nansen, hans uttalelse i denne forbindelse derhen, at så lenge vi hadde midlertidige tilstander kunne vi ikke regne på å få bindende traktater opprettet. Jeg brakte derefter, fortsetter Nansen, Novembertraktaten på bane, og resultatet av vår samtale derom var, at valget av prins Carl av Danmark til norsk konge ville være en vesentlig hjelp for oss i dette anliggende. Ved dette valg ville, i det hele, Storbritannias sympatier for Norge i vesentlig grad styrkes, og vi måtte kunne regne på å få Novembertraktaten fornyet i en utvidet form, således at den kom til å gjelde en garanti av Norges absolutte integritet like overfor alle makter.

Nansen skrev, at han fant det å være sin plikt å omtale, at den agitasjon, som hjemme var reist for republikk allerede på det tidspunkt, da han talte med Landsdowne (de første dager av oktober 1905), hadde gjort et for oss uheldig inntrykk.

Michelsen refererte på et møte et brev til ham fra Landsdowne av 16. okt. 1905. Denne skrev bl.a.: «Jeg er glad ved å høre, at saken går jevnt fremad i Norge, og i den retning vi alle ønsker. — Et snarlig valg av prins Carl av Danmark ville utvilsomt bli av øyeblikkelig og vesentlig fordel for Norge. Det vil utvilsomt bli overordentlig vel mottatt her i England, hvor det vil styrke de vennskapelige følelser, med hvilke vi alle betrakter Deres folk, og jeg tviler ikke på, at det vil lette en eventuell fornyelse av Novembertraktaten. — — — Intet kan efter min formening mer bidra til å gjøre den offentlige mening i England stemt fil fordel for en fornyelse, enn den underretning, at et vennskapelig og permanent oppgjør har funnet sted (med Sverige) og under hvilket den norske trone vil bli overtatt av en prins så nær beslektet med vårt kongehus som prins Carl av Danmark. Den nøyaktige form under hvilken en ny garanti av Novembertraktaten (!) måtte kunne ordnes, vil naturligvis kreve en meget inngånde og omhyggelig overveielse. Og det vil jeg våge å si, at det ikke vil være tilrådelig å reise dette spørsmål under den provisoriske tilstand.»

Michelsen nevnte i det hemmelige stortingsmøtet 19. oktober 1905 til slutt, at Tyskland sommeren 1905 hadde fremholdt overfor ham, at prins Carls kandidatur ville kunne vanskeliggjøre det fortsatte gode forhold mellom Norge og Tyskland, fordi prinsen var gift med en engelsk prinsesse; dette familieforhold kunne befryktes å ville lede til en intimere forbindelse mellom Storbritannia og Norge, enn det for tyske interesser kunne ansees ønskelig. Herpå hadde Michelsen bl.a. svart, at Norge ikke hadde noe høyere ønske enn å være utenfor alt som het utenrikspolitikk, og at i det parlamentariske Norge kunne man ikke godt tenke seg muligheten av, at en prinsesses familieforhold ville få noen som helst innflytelse på landets utenrikspolitikk. Straks etter fikk Michelsen en meddelelse om, at den tyske utenriksledelse, etter nærmere overveielse, ikke lengere hadde noen innvending mot prins Carls kandidatur.

Norges behov i tiden etter Karlstad for en garanti var et moment, som kunne nyttiggjøres av dem, som ønsket en bestemt regieringsform i Norge og et bestemt dyrasti her.

Da garantiavtalen for Norge senere begynte å ta form, viste det seg, at den for den engelske utenrikspolitikken innebar ulemper, som den høsten 1905 ikke hadde regnet med. Norge hadde imidlertid efterkommet det, som var blitt betegnet som det nødvendige og tilstrekkelige vilkåret for en garanti.

Under forhandlingenes gang la Løvland ikke skjul på, at for Norge var det hovedsaken å få en garanti for sin ukrenkelighet.[17] Det annet punkt i forhandlingsprogrammet stormaktenes anerkjennelse av Norges nøytralitet — kom med først under de overveielser, som fant sted i vårt utenriksdepartement i løpet av 1906. Det var i tidens medfør, som Løvland sa, at man da fant å burde ta med dette spørsmålet. Det lykkedes imidlertid ikke.

Hva en isolert svensk pågang på Norge angikk, kunne man riktignok regne med, at en sådan ville stride mot en eller flere stormakters interesser, men ikke mot alles. Det ga Tyskland tydelig vink om.

Da Sverige fremholdt overfor Norge, at integritetstraktaten kun hadde betydning overfor Sverige, sa Løvland, at den først og fremst var rettet mot erobringsriker, altså mot stormaktene selv, f.eks. mot Russland og England, og den ga de andre garantimakter rett og plikt til å bistå Norge, om en av dem krenket dets integritet. Det kan imidlertid være liten tvil om, at for utenriksministeren lå traktatens verdi hovedsakelig deri, at den sikret Norge mot Sverige.

Tonen mellom de tidligere broderland skjerpedes, som det vil minnes, etter som traktatforhendlingene trakk seg i lengden. Høsten 1907 (18/9-07) erindret Løvland den svenske sendemannen om Karlstad-forhandlingene og det som Sverige her hadde krevet og får, nemlig sløyfing av de norske festningene. Det var noe enestående at et land gikk med på et sådant krav!

Hermed falt det et klart lys over begivenhetenes sammenheng: 1) Michelsen opphevet unionen på en måte, som svenskene fant fornærmende mot seg. 2) Sverige tvang gjennom en fordring: grensefestningenes sløyfing, som nordmennene betraktet som en krenkelse mot seg. 3) Norge skaffet seg mot Sverige en stormaktsgaranti, som irriterte og satte ondt blod øst for grensen.

Da nordmennene og svenskene minnet hverandre om denne begivenhetenes sammenlenkning, fikk den siste fasen av Norges traktatforhandlirger karakteren av en fortsettelse av unionspolitikken før 1905.

Vi skal, etter dette, gå tilbake til høsten 1905.

— — —

Etter Norges oktoberforhandlinger i 1905 med England, hengikk det et fuldt år, innen det fremla for maktene forslag til Løvland og hans departementspersonale trengte tid for å gjøre seg fortrolig med det for dem så nye emne. — I det lange tidsrom Oscar II hadde vært Norges konge (33 år) hadde utenrikspolitikken i hovedsaken vært gjort av ham personlig og av de kretser i Stockholm, som omga ham. Av bevarede dagbøker og annet materiale fra den tiden fremgår det, at den norske statsrådsavdeling i ganske stor utstrekning ble tatt med på råd; men dens innflytelse på utenrikspolitikken synes ikke å ha vært betydelig. Under krisen i 1864 hadde Fredrik Stang, som vi har sett, latt seg bruke av de svenske stormennene.

Da ideen om de mindre lands nøytralitet og uavhengige stilling utenfor stormaktspolitikken ble populær i slutten av 1800-tallet, ble en anseelig krets av politikere sterkt lnteressert for dette centrale utenrikspolitiske anliggendet. Men mange av dem så på nøytralitetspolitikken som en velkommen utvei for et land til ikke å ha noen utenrikspolitikk.

Blandt de nordmenn, som før unionsoppløsningen hadde hatt praktisk befatning med utenrikspolitiske anliggender, var Sigurd Ibsen den betydeligste; dernest Fritz Wedel-Jarlsberg.

Ibsen var, som bekjendt, blitt satt utenfor, fordi han, som sin svigerfar Bjørnson hadde vært mot Michelsens metode for oppløsningen av unionen. Ibsens høyst innsiktsfulle kollega i den regjeringen som Michelsen hadde styrtet før unionsoppløsningen, Hagerup, var blitt plasert i Kjøpenhavn, som fikk liten betydning for våre forhandlinger med stormaktene. Den danske regjeringen (J.C. Christensen) la vekt på å holde seg utenfor dem.

Korrespondansen mellom departementet og våre sendemenn, etter at den norske regjeringen 8.-10. nov. 1906 hadde fremlagt sitt program, tyder på, at forhånds-kontakten med våre faste utsendinger ikke hadde vært sterk.

Et brev fra Prebensen våren 1906 (17/4-06) viser, at det har vært et sendemannsmøte, hvori denne usedvanlig klarsynte embetsmann har yttret store betenkeligheter ved, at traktatsaken . Han fryktet farlig stormaktsinnblanding. Da han i mitten av november 1906 hadde mottatt departementets instruksjoner for forhandlingene, uttalte han den samme frykt: at maktene ville kunne kreve stadig innseende med våre utenrikske affærer; han foreslo en viss endring for å forebygge dette. Vi burde i det lengste sslv sørge for å hevde vår nøytralitet og vår uavhengighet!

Når forberedelsen av forhcndlingene, som det således synes, i hovadsaken bls gjort av Løvland personlig og hans medarbeidera i selve depa-tem3ntet, måtte de personlige kvalifikasloner hos de mer.n som her behandlet spørsmålet, nemlig Scheel, Wollebæk og Ræstad, ha sin store betydning. De to førstnevnte var trenede departementsfolk i besittelse av de gode egenskaper, som kjennetegnet den norske embetsmannen av den gamle skolen. Når det gjaldt de mere formelle poenger var de sikre nok. Men det som det, denne gangen, var spørsmål om, nemlig de store staters maktpolitikk og deres utnyttelse av de mindre stater for denne politikken, var fremmed terreng for dem. Den tredje av de nevnte, Ræstad, var en mann av en annen type. Han hadde en omfattende historisk-politisk viten og et åpent blikk for de politiske momenter ved en sak. Men han var meget ung — ikke stort mer enn 25 år og derfor uerfaren i offentlige anliggenders praktiske behandling. Av denne grunn, og fordi hans type var en så helt annen enn den man var vant til å finne i våre departementer, kunne samarbeidet mellom ham og hans foresatte embetsmenn vanskelig få noen tillitsfull og friksjonsfri karakter. Direkte samarbeid mellom den unge sekretæren og departementets sjef var ikke belastet av disse vanskeligheter, men kunne, selvsagt, ikke falle i de høyere embetsmenns smak. Ikke lenge etter at Løvland sluttet som utenriksminister, gikk Ræstad ut av utenriksetaten; han fant seg ikke til rette der. — Det var således langt fra noe sammenarbeidet , som Løvland haide til sin bistand. Man kunne ikke om noen av hans medhjelpere si, som det en gang ble sagt om en mann i vår historie, at

Et hovedqunkt, når man skulle forberede traktat-arbeidet, var det, om Norge skulle holde seg til det, som det fra først av hadde stillet seg som mål — nemlig å få en stormaktsgaranti for dets stilling som uavhengig stat inklusive den nøytrale sonen langs svenskegrensen, — eller om det også skulle søke å få med noe, som for landets Venstre lenge hadde vært en stor sak, nemlig en anerkjennelse av Norges nøytrale stilling mellom maktene. Av dokumentene ser det ut, som Løvland ville stille seg en så vidt mulig begrenset forhandlingsonpgave — konsentrere seg på det nærmeste mål: å sikre den nylig vundne fulle uavhengigheten spesielt overfor den stat, fra hvilken den var blitt vristet — Sverige. Våren 1906 omtalte Løvland alene integritetsspørsmålet for sendemennene, og så sent som i slutten av august 1906 har han i sine notater om programmet[18] ikke medtatt noe om nøytraliteten. Da våre ministre 8. november 1906 fikk sine instruksjoner om å henvende seg til de respektive regjeringer, sas det imidlertid, at permanent nøytralitet skulle søkes anerkjendt av maktene. Løvland hadde det inntrykket, at det i England og Tyskland var en ulyst til å anerkjenne Norges havner som nøytrale under den store sjøkrig, som de syntes å regne med. Det er heller ikke umulig, at han fra Danmark har hørt litt om dette lands forgjeves anstrengelser i 1903-06 for å få stormaktenes anerkjenr.else av dets nøytralitet.

Det har sin interesse å merke seg, at i det traktatutkast, som Løvland nå (nov.1906) sendte ministrene, inneholdtes det om nøytraliteten kun, at denne skulle erklæres fra Norges side. Det forlangtes ingen erkjennelse av den fra stormaktenes side. Da dette var i samklang med det synspunkt som Prebensen spesielt hadde hevdet, at Norge i det lengste selv måtte sørge for sin nøytralitet, kan det muligens tas som tegn på, at det har vært visse meningsdivergenser blandt dem, som arbeidet med spørsmålet.

Ræstad hadde tidligere, med rette, fremholdt, at når punktet om Norges nøytralitet stilledes i spissen i traktatutkastet, var dermed hovedvekten lagt på dette. Etter hvert ble det også så, at Norge klart krevet en stormaktserkjennelse av nøytraliteten. Det var faren for stormaktsutnyttelse som Norge, fremfor alt, måtte beskytte seg mot! Det gjaldt for Norge å holde seg utenfor de storse stridigheter ! Lykkedes det, da skulle det heller ikke være noen fare for dets integritet! — Russland som i 1906-07 ønsket et nøytralt Norge, pekte overfor London, som ut på våren 1907 nektet å medvirke hertil, meget klart på dette, at en kunne ikke garantere integriteten av et land, som hadde frihet til å gå inn i en hvilken som helst kombinasjon og risiko.

Ræstad var oppmerksom på, at Sverige fryktet for, at det, over Norge, ville bli adgang for fremmede innflytelser til å gjøre seg gjeldende på den skandinaviske halvøy, — ja at Sverige ville kunne oppfatte en norsk traktat med stormaktene som like frem rettet mot seg, eller kanskje spesielt mot seg. I en betenkning av 5. mai 1906, altså et halvt år førenn forhandlingene begynte, hadde Ræstad pekt på, at den da påtenkte garantitraktaten som intet inneholdt om nøytraliteten, ikke ville gi noen sikkerhet for at Norge ville bli holdt utenfor mulige europeiske konflikter. Og om de fire stormakter falt i to grupper, var det gitt, at en integritetstraktat som den tenkte, ikke ville gi mer enn en problematisk sikkerhet overfor Stormakter. — Av hensyn til naboskapet med Sverige anbefalte det seg å overveie, hvorledes en avløsningstraktat som den påtenkte kunne tenkes å ville innvirke på forholdet mellom Sverige og Norge. Det ville være å foretrekke at Norge og Sverige i traktatsaken hadde kunnet opptrede samtidig og på like linje. Da Sverige ikke nå ville slutte noe med stormaktene,[19] var det et spørsmål, om det ikke kunne anbefale seg å la forhardlingene om en avløsningstraktat utstå inntil videre. Kanskje kunne Sverige, etter noen tid, gå inn på tanken sammen med Norge å søke stormaktenes medvirkning til en stedsevarende nøytralitet for de to skandinaviske land!

Det er verd å merke seg den interessen, som Ræstad på dette tidspunkt ennå hadde for nøytralitetsidéen. Da den 1. verdenskrigen begynte i 1914, skulle han si seg helt løs fra denne ideen.

For det slektledd av frisinnede, som Løvland tilhørte, sto det, at små land holdt seg helt utenfor stormaktenes rivalisering, som en stor sak. I Sverige omfattedes nøytraliteten, som vi har sett, med største varme av bonde-venstre, så vel som av det mer bybetonte frisinnede partiet. I Danmark gjorde J. C. Christensen i disse årene den på et solid forsvar baserte nøytraliteten til det danske bonde-venstres store sak. Det Norske Stortinget hadde i de siste årene før 1905 gang etter gang uttalt seg for, at spørsmålet om Norges og Sveriges permanente nøytralitet ble opptatt til forhandling, så snart tiden måtte befinnes beleilig. Løvlands partivenner Carl Berner, Ullmann, Horst o.s.v. og overhodet de Venstre-kretser som hadde fått sin første vekkelse hos Grundtvig, var særlig varme for saken. Det hadde også alltid vært fremholdt av nøytralitetssakens venner, at en aksjon for den burde gjøres samtidig av de nordiske land. Bjørnsons og Adolf Hedins kraftige appeller om nordisk nøytralitetsforbund hadde vakt vid gjenklang. Det var ikke blott en frase, når ledende nordmenn før og omkring 1905 så ofte talte om, at når hvert nordisk folk sto trygt på sin grunn, ville samarbeidet mellom dem bli godt og tillitsfullt. Det falt seg, eiendommelig nok, slik at unionsonpløsningen kom på en tid, da samhørighetskjenslen hadde en oppflakken i Norden. Man talte i årene etter århundredskiftet om en ny-skandinaisme. I den sammenheng må en se Bjørnsons stilling i 1905.

Da Løvland ikke var i den stilling, at han — som Ræstad henstillet om — kunne vente, lot han seg gli inn på det andre alternativet som forela: en norsk nøytralitetstraktat kombinert med integritets-sikring. Og hadde denne planen, som innebar, at Norges traktatbestrebelser, i første linje, rettet seg mot det mål å holde landet utenfor de stores strid, kunnet lykkelig gjennemføres, er det ikke så liten sannsynlighet for, at tilspissningen i vårt forhold til Sverige, som side i 1907, ville kunnet unngås.

skrev Løvland nå. Men han betonet i den efterfølgende tiden, at integritetssikringen var hovedsaken.[20]

Det viste seg etter hvert, at hvor meget Norge enn ønsket å gå sin egen vei, uavhengig av hva Sverige gjorde, lot det seg ikke unngå, at de to lands politikk gjensidig påvirket hverandre. Vogt som bygget sitt håp om at bedre naboforhold på halvøya på det svenske Venstre, skrev 14/11-06 , at hvis Norge forpliktet seg til å være nøytralt under alle eventualiteter, om Sverige angripes, ville det være et hardt slag for Sveriges frisinnede. Hos andre svensker, skrev Vogt, ville en sådan norsk politikk gi støtte til det allerede nå på spredte hold oppdukkende program: Sveriges forberedelse til sin

Løvland svarte straks, at han alltid hadde tenkt seg å innta i nøytralitetserklæringen forbehold om frihet til å komme Sverige til hjelp. — fortsatte han, Sverige var for tiden ikke stemt for noe sådant. Imidlertid tenkte han seg, skrev han, at vi i den eventuelle nøytralitetsavtalen med stormaktene uttrykkelig forbeholdt Norge frihet til å inngå avtaler med Sverige og Danmark, eller med en av dem, til felles vern om rikenes nøytralitet og territoriale ukrenkelighet.

— — —

Dermed kom det famøse nordiske nøytralitetsforbeholdet inn i var politikk 10. desember 1906 sendte Løvland det til maktene. 27. november hadde Sverige erklært, at det ville sette pris på, at Norge, eventuelt, tok det nevnte forbeholdet. Men samtidig hadde Sverige besluttet å meddele England, at det selv ikke ønsket noen erkjennelse av eller garanti for sin nøytralitet. En sådan innskrenkning i landets handlefrihet ville være uforenelig med Sveriges historie og tradisjoner!

Den svenske regjerings ulyst til å avgi en erklæring om nøytralitet, var en skuffelse for det engelske diplomatiet, som fryktet for at, Sverige en dag ville kunne gå med Tyskland. Foreign Office hadde på denne tiden også andre grunner til å få gjort Norden så nøytral som muulig. I så henseende frembød Danmark, gjennom hvis farvann en engelsk flåte måtte gå for å komme inn i Østersjøen, en spesiell interesse. Foreign Office gikk på samme tid ut fra, at et nøytralt Danmark ville la den engelske flåten passere forbi sine øyer, slik som deres praksis i adskillig tid hadde vært. Tyskland måtte følgelig, om det ville stenge farledene for England, benytte seg av dansk territorium. En nøytralisering av Danmark og dets farleder ville altså være en beskyttelse mot Tyskland! Foreign Office holdt på denne tiden heller ikke en basis i .Norge for å være nødvendig for den engelske flåtes operasjoner. England hadde, sas det, absolutt intet å innvende mot å anerkjenne Norges nøytralitet. Det var Englands ønske, at Norge fikk denne anerkjent også av Tyskland! England hadde ingen interesse av å søke baser for sine operasjoner så langt nord som i Norge! Det var heller andre, som hadde interesse derav!

Våre traktatforhandlingers sterkt skiftende gang berodde på den omkastningen i Englands syn på de nordiske sundstatenes, særlig Danmarks nøytralitetspolitikk, som det britiske admiralitetet nå snart skulle bevirke.

— — —

I London hadde man meget tidlig vært redd for, at når det ble sikringstraktat alene for Norge, ville denne i Sverige kunne bli oppfattet som en garanti for Norge mot det andre skandinaviske landet. Dermed ville den i Sverige bestående bitterhet kunne økes og rettes også mot England, som man mistenkte for å være den, som drev hele den norske politikken (!) Man fikk akte seg, så det ikke fikk utseende av, at Norges uavhengighet, mer eller mindre, — var et produkt av britisk politikk!

Overfor London holdt Nansen imidlertid ikke tilbake det argument, at den engelske regjeringen høsten 1905 hadde holdt garantitraktaten fram som en av de fordeler, som prins Carl som konge ville bringe Norge. Og den 5. desember 1906 erklærte den engelske utenriksminister, at England, uansett Sveriges holdning, var villig til å forhandle med Norge om traktat, etter de av Løvland angitte linjer.

Det så altså før jul 1906 lovende ut med vår traktat. Nansen trodde, at det var England meget om å gjøre å få den i stand. I Foreign Office syntes man å mene, at en nøytralitet for Norge ville komme Tyskland høyst på tvers; tyske diplomater uttalte seg også ofte slik, at man kunne tro dette.

Men allerede ved juletid 1906 tok det til å mørkne på Løvlands vei. Det engelske diplomatiet begynte, åpenbart under påvirkning av Admiralitetets folk, å spørre seg, om ikke sundstatenes spesielt Danmarks nøytralitet kunne føre til, at det ble umulig for England å komme inn i Østersjøen. Den militærtekniske utviklingen kunne bevirke, at Dsnmarks, likesom andre småstaters nøytralitetsforsvar, fikk en aktivere karakter enn før, slik at gjennemfartsledene til Østersjøen ble stengt for fremmede flåter. Et nøytralitetsforbund av Danmark med de andre skandinaviske stater ville kunne fremme en utvikling i den retningen!

20/12-06 rapporterte den engelske sendemannen i Petersburg til London en samtale han hadde hatt med Wedel Jarlsberg: Om sundstatenes nøytralitet ble erkjent av maktene, ville dette, etter den norske sendemanns oppfatning, innebære en stengning av Østersjøen. Wedel Jarlsberg rapporterte samtidig til Oslo, at den engelske sendemann til ham hadde uttalt, at forbeholdet om et skandinavisk nøytralitetsforbund reiste politiske spørsmål av uberegnelige følger: umuligheten for England av å komme inn i Østersjøen. Han undret, hvem der kunne ha inngitt oss tanken til dette forbehold.

Ledende embetsmenn i Foreign Office noterte dertil, at en nøytralisering av sundstatene ingenlunde med nødvendighet medførte et sådant resultat. Det fantes forskjellige systemer for passasjen mellom to hav. De pekte på analogien mcd Suez-kanalen og den frie gjennemfart der. Det var klart, notertes det, at når det ble spørsmål om å erkjenne Danmarks og/eller Sveriges nøytralitet, måtte England ha 28. desember 1906 har Edward Grey i en påtegning skrevet: I et internt dokument i Foreign Office av samme datum, uttales det, at maktenes forskjellige syn på spørsmålet om Østersjøens lukning må innvirke på deres stilling til det av Norge foreslåtte skandinaviske forbeholdet. Grey har dertil notert, at under forutsetning av en ordning som for Suez-kanalen, vil det vere bedre Jo større område nøytraliteten onfatter. Han er således da, under den nevnte forutsetningen, for en hel nordisk nøytralisering.

Det franske utenriksdepartement på sin side var så redd for at en nøytralisering av alle tre skandinaviske land skulle resultere i Østersjøens lukning, at det trodde at den skandinaviske klausulen skyldtes tysk innflytelse.

Foreign Office skjønte på nyåret 1907, at den skandinaviske klausulen ikke ville bli akseptert av maktene,og at det kunne la Russland og Frankrike avlive den. It would be preferable, sies det i et internt engelsk notat, that the objection should come from the other powers. Foreign Office godtok det russiske forslaget til traktattekst,[21] hvori den skandinaviske klausulen ikke var inntatt. I et notat av 24. januar 1907 skriver Edward Grey riktignok, at hvis Sverige måtte ønske å ha en mulighet til senere å få samme ordning som Norge, burde døren holdes åpen for det. Men det skal vi ikke nevne noe om nå, sier han. Ti noen kunne reise det spørsmål, om det samme skulle gjøres for Danmark, og det would be awkward and would raise the Great Belt question. I slutten av januar 1907 er således hos den engelske utenriksministeren den tanken begynt å komme opp, at det for England kunne ha sine farer å røre ved spørsmålet om en nøytralisering av Danmark og Sverige. 1. februar 1907 uttalte han i et brev til Admiralitetet, at det ikke ville være ønskelig å reise spørsmålet om Baltenes frihet.

I de første dagene av mars 1907 innsendte den engelske marineattache i Berlin, kommandør Dumas, en utførlig redegjørelse angående den militære situasjonen ved innløpet til Østersjøen. Det er et brennende spørsmål for England, skriver han, å sikre seg innfarten. I would submit that our every aim and effort should be directed to keeping the great Belt and Sound open for Warship traffic at all times. Han oppregner de interesserte stater og sier så: While it may be important to all the rest to provide for the closing of these entrances, to England alone is it of importance that they should always remain open. Da de engelske krigsskip og store kryssere hadde for stort dypgående til å gå gjennom Øresund, var det innfarten gjennom Storebelt som det egentlig gjaldt. Men fra det nærliggende Kiel ville det for tyskerne være lett å lukke Storebelt, om vi ikke gjennom den andre innfartsporten, d.v.s. gjennom Øresund, kunne gå inn med mindre farttøyer og stoppe det tyske sperringstiltaket mot Storebelt ved å ta det i flanken østenfra. En dag vil vi kunne finne, at Danmark i samforstand med Sverige har bestemt at ingen fremmede krigsskip skal passere inn gjennom Sundet og truffet foranstaltninger i det øyemed. Sverige hadde så meget sterkere motiv til å bistå hermed, som de betraktet Tyskland som den eneste effektive beskytter mot russisk angrep. Marineattacheen konkluderer med at England snarest bør søke å komme til en forståelse med Danmark og Sverige om, at disse skulle holde ikke bare Storebelt, men også Øresund åpne for krigførende staters flåter.

Da kommandør Dumas var en mann med betydelig autoritet, ga hans betraktninger embetsmennene i Foreign Office adskillig å tenke på. De fant det imidlertid ikke tilrådelig å gjøre noen henvendelser til Sundstatene om åpne sund. Edward Grey personlig slutter seg hertil. — Det var, mente Foreign Office, all sannsynlighet for at Danmark mer og mer kom til å believe in the identity of German and Danish aims. Følgelig måtte en vente, at enhver forholdsregel tatt i fremtiden av Danmark for å gjennemføre dettes nøytralitet i tilfelle av krig, ville tas med sikte på Tysklands motstander. Foruten av Denmarks eget sikkerhetsbehov kunne dets politikk altså bli bestemt av hensynet til Tyskland.

I et internt memorandum satt opp i Foreign Office på den samme tiden, sies det: It is certainly contrary to well established and universally recognized principles of international law to close arms of the sea open at either end, and more than 6 miles wide, anywhere, and particularly in such a position as is occupied by the Belts and the Sound. It would equally conflict with international usage, if any Power were to forbid foreign belligerent Warships to navigate its territorial waters so long as such waters are not actually used for belligerent purposes.

Dette var de engelske diplomatenes syn etter gjennemgåelsen av deres dossier’er. Men de engelske sjømilitære, som hadde blikket rettet mindre på presedensene enn på de reale forandringer som etter hvert var inntrådt i situnsjonen, delte ikke Foreign Gffice's optimisme.

Foreign Office ble etter hvert klar over, at det ingen avtaler eksisisterte, som stipulerte fri gjennemfart i Sundene. Noe annet holdepunkt herfor enn at det i adskillig tid hadde vært gas det ikke.[22]

Det er tydelig, at det vinteren 1907 i London ble nær kontakt mellom den utenrikske og den militere ledelsen. Edw. Grey hadde flere konferanser, navnlig med Sir John Fisher og Lord Tweedmouth (Admiralitetet). Ved å sette seg inn i de reale forhold innså utenriksministeren, at en ordning ved innløpet til Østersjøen av samme slag som den,der var etablert for Suez-kanalen, ville være ugunstig for Englands naval policy. For når krigsskip ble tillatt å passere alene i små porsjoner (only in driblets), ville de bli ødelagt av motstanderen eltersom de kom ut i åpen sjø syd for de trange løpene. Enhver ordning ville være verdiløs, om ikke Tyskland sluttet seg til den, og når spørsmålet ble reist, ville Tyskland sannsynligvis komme med analogien til Suez-kanalen in order to defeat our purpose.

Den frie passasjes system etter mønster av Suez-kanalordningen måtte også av en annen grunn stille seg ugunstig for sjømakten: Til dette system hørte det med, at områdene omkring passasjen demilitariseres under internasjonal kontroll. Om ingen klarte å stenge innfarten for den engelske flåten, og denne gjennemførte en operasjon i Østersjøen, ville den, på grunn av sundområdenes demilitarisering, være forhindret fra å sikre på en effektiv måte flåtens forbindelser balkut til hjemlandet forbi de danske og svenske kyster, med mindre den krenket interntsjonal avtale.

Da en nøytralisering, så vel etter stengningsprinsippet som etter den frie passasjes prinsipp (Suez-oroningen), ville være en hindring for Englands naval policy, ble England en motstander av Sundstatenes anerkjente nøytralitet. Som følge av den krigstekniske utviklingen hadde altså Storbritannia helt skiftet syn på nøytraliseringsspørsmålet for Sundstatene. Og likeså for Norge. Under operasjonene mot Sundet kunne England få bruk for norsk område. — Englands diplomatiske oppgave ble å finne en plausibel begrunnelse for denne viktige skiftring i landets politikk. Situasjonen m.h.t. Sundene fikk forbli, som den hittil hadde vært! (Grey, 11. mars 1907).

England, som synes på et forbausende tidlig stadium å ha fått noen rede på de hemmelige dansk-tyske forhandlinger, betraktet nå ikke lenger nøytralitet for Danmark som en hindring for, at dette land samarbeidet med Tyskland i sundspærsmålet. Danmark kunne gå til stengning og forsvar. Og Sverige kunne gå med! Det som det ikke var lykkedes de nordiske land å få istand i Napoleonstiden, et samlet nordisk nøytralitetsvern kunne bli til virkelighet!

I den følgende tiden ble det den engelske utenriksministerens politikk to keep us free from any international entanglement, so that in time of war we should be free to do what we pleased in the Straits at our own risk.

Overfor England fremholdt Løvland beroligende, at en dansk nøytralitetserklæring utvilsomt måtte erklære Storebelt for åpent hav for ikke å gjøre Østersjøen til Mare Clausum

Men de engelske myndigheter kom til det resultat, at når innløpene til Østersjøen på grunn av dansk og tysk interesse ble sperret under en kommende sjøkrig, — hva enten det nå skjedde ved danskene eller ved tyskerne — måtte England bryte sperringen, og herfor trengte det baser nord for Østersjøinngangen. Da det var lettere å overvinne norsk enn svensk motstand, måtte basene opprettes i Syd-Norge.

— — —

England erklærte 16. januar 1907, at det var vanskelig å innrømme Norge rett til et nøytralitetsforbund med de andre nordiske land, så lenge disse ikke selv var erklært nøytrale. Da Sverige bestemt hadde erklært, at det ikke ville ha noen nøytralitet, var dette en nærliggende måte for England å avslå Løvlands skandinaviske forbehold på.

Den norske utenriksminister på sin side fremholdt, at de tre nordiske folk ved beiiggenhet, folkeslektskap og tusen års historie utgjorde en nærstillet særlig gruppe av nasjonalstater. Han var imidlertid villig til å erstatte den skandinaviske klausulen med en noteveksling om, at det ikke skulle ansees som stridende med traktatens forutsetninger, at Norge traff avtaler med de andre nordiske land om felles forsvar.

Overfor Russlands og Englands motstand var alt forgjeves. Interessant er en rapport fra den tyske sendemann i Oslo til Berlin av 30. januar 1907 om en samtale med Løvland. Denne uttalte, at det var å vente, at Danmark, likesom Sverige om ikke så lenge ville gå igang med sin nøytralisering, om Norge gikk foran. Sverige ville litt etter litt få et folkestyre, og da ville det også innse at nøytraliseringen var den eneste sunde politikk for landet. Et nøytralitetsforbund av de tre land ville så oppstå. — Norge, hadde Løvland sagt til den tyske sendemannen, ville holde det for en illoyalitet mot stammebeslektede og likestillede skandinaviske folk, om det alene for seg for all fremtid satte seg i sikkerhet, uten å tenke på dem.

I Berlin var man på dette tidspunkt[23] ufølsom for sådanne betraktninger. Man gikk der ennå ut fra, at nøytralisering av Sundstatene ville bety frihet for den engelske flåten til å gå inn i Østersjøen. Vinteren 1907 sies det i en instruksjon til den tyske sendemannen.* England måtte ikke tro at dets innflytelse i Norge er urokkelig!

Løvland anmodet den franske regjering om å anvende sin innflytelse for å få den engelske til å imøtekomme Norge. Men i et notat i det franske utenriksdepartement sies det, at saken ikke har den betydning for Frankrike, at det vil øve noe påtrykk, når England mener, det er i dets interesse å vinne tid eller endog å la nøytraliteterkjennelsen for Norge falle. Vi bør så meget mer avstå fra påvirkning av England, som det er meget mulig, at dette er urolig for Danmark, og hva det angår står hevrken Frankrikes eller Russlands interesse i motsetning til Englands!

Noe senere rapporterte den franske sendemann, at man i Kristiania begynte å tro, at Englands motstand ikke skyldtes noen hensikt fra dettes side å bruke Norge i en krig. England var simpelthen blitt narret av Sverige til å vise seg avvisende overfor Norge i nøytralitetsspørsmalet Sverige hadde tenkt, at når maktene ble foreslått å garantere integriteten for et land, som bibeholdt sin fulle utenrikspolitiske handlefrihet, ville de finne at dette var for meget forlangt, — at da enten Russland eller Tyskland eller Frankrike ville vegre medvirkning, og at dermed de norske traktatforhandlingene definitivt ville strande, hvilket var Sveriges ønske.

Denne machiavelliske plan fra svensk side var mislykket, skrev den franske sendemannen noe senere, fordi Frankrike fulgte Englands politikk. Han tilføyet: Det var ganske riktig så, at når England strøk nøytraliteten, imøtekom det derved et ønske fra Sverige. Men den svenske regjeringen hadde fremsatt dette ønske etter tilråding av England gjennom dettes sendemann i Stockholm. Det var denne som hadde overbevist den svenske regjeringen om, at den burde fremsette et sådant forlangende overfor England; ved å gjøre det, kunne Sverige regne på engelsk velvilje! -

I et etter den norske traktats istandbringelse oppsatt internt norsk dokument av januar 1908, bestemt alene for de norske sendemenn, har Løvland personlig notert, at Sverige hadde fått England til å sløyfe nøytraliteten i den norske traktaten, or at det derom fantes en engelsk meddelelse, som var i Løvlands besittelse.

Hva spill det enn måtte være ført i det dunkle, er det sikkert, at Sverige i begynnelsen av mai 1907 uttalte seg mot en integritetstraktat for Norge, når dettes nøytralitet ikke samtidig ble fastslått ved en stormaktserkjennelse av den. Norge ville kunne gå sammen med en annen stat i angrep på Sverige sjøveien, mens Sverige på grunn av Norges integritetsbeskyttelse ville være ute av stand til å gå over den norske grensen. Dette fremgår av en innberetning tilLondon fra den engelske sendemann i Stockholm av 7. mai 1907.

Den norske reaksjonen må ha vært pinlig for Englands, og navnlig for den engelske kongen, i betraktning av dennes medvirkning ved unionsoppløsningen. Inntrykket på opinionen siktes svekket ved erklæringer og uttalelser i den retning, at Englands politikk var å få de tre nordiske rikene til å følge samme utenrikspolitiske linje og danne et på erkjent nøytralitet bygget forsvarsforbund; man at Sverige og Danmark ingen interesse hadde derav. Den svenske sendemann i London innberettet i slutten av juni 1907, at således så Edward VII på saken. — I en rapport av 8. juli 1907 nevner den svenske London-sendemannen en ytring til ham av den engelske utenriksminister, om at det skandinaviske Norden for ham var et samlet, uoppløselig geografisk begrep, hvorfor dens utenrikspolitikk burde være ensartet! En logisk følge ble da fra begynnelsen av ringe interesse i London for alene et nøytralt Norge!

Den svenske sendemannen i Kristiania, Günther, har i sine (1923) skrevet, at da England viste seg uvillig til å erkjenne Norges nøytralitet, hadde Løvland ikke så meget imot å la denne saken falle, fordi det jo under alle omstendigheter var umulig å drive gjennom den skandinaviske klausulen. — Det gjaldt for Løvland å få Sverige til å innse, at det ikke var Norges skyld, men maktenes, og først og fremst Englands skyld, at vår traktat nå fikk det utseende, som støtte svenskene så meget.

I mai-juni 1907 så det ut som våre forhandlinger var kjørt fast; våre utsendinger hos stormaktene, foreslo at vi skulle se tiden an og avvente utviklingen. Løvland for hvem det var maktpåliggende å få en sikringstraktat, besluttet seg da til å oppgi det standpunkt, at en nøytralitet uten skandinavisk forbehold var uantakelig. I samråd med Prebensen fikk han i mitten av juni Russland[24] til å fremsette for de andre makter et forslag om erkjent og garantert nøytralitet og integritet uten noe forbehold (det såkaldte 2. russiske traktatutkast). Løvland. håpet å få saken i orden, innen Stortinget tok ferie.

— — —

Samtidig med at Russland, etter avtale med Norge, overleverte det nevnte forslaget til England, sendte det til dette en note med forespørsel om den engelske regjeringen hadde noe å innvende mot Russlands befestning av Ålandsøyene. Det festningsforbud, som var kommet istand etter Krimkrigen var —fremholdt Isvolsky — en hindring for at likevekten kunne bli gjenopprettet i Østersjøen. En kunne spørre seg, sa han, idet han henspeilet på Englands interesse av å komme til en forståelse med Russland, om denne situasjon, som var så gunstig for visse andre makter, stemte med Englands og Frankrikes hensikter. Den russiske utenriksminister, som på forhånd hadde sikret seg Tysklamds støtte for sin nordiske politikk, argumenterte således overfor Vestmaktene med at en forandring i Ålands status var nødvendig for å hode Tyskland stangen!

For England, som nå ønsket å stå seg vel både med Russland og Sverige, var Russlands fremstøt for Åland et meget kinkig anliggende. Men i det norske spørsmålet kunne den russiske aksjonen gi England et nytt argument mot nøytraliseringen.

1. juli sa Edward Grey til Nansen, at Norges traktat måtte ta tid, da den skandinavisk-russiske stillingen var blitt forandret ved at Russland ønsket å få bort det bånd, som var lagt på det i samband med Novembertraktaten og Krimkrigens nederlag d.v.s. Festningsforbudet for Åland. Grey betraktet det som uheldig å oppheve Novembertraktaten og slutte traktat for Norge alene, uten samtidig å treffe bestemmelse i Østersjøspørsmålet d.v.s i spørsmålet om innplasseringen i denne sjøen. — Etter konferanse med Kongen og Michelsen svarte Løvland straks, at når det i forbindelse med det norske traktatspørsmålet reistes også Østersjøspørsmål og spørsmål om bibehold av Novembertraktaten, så stred dette mot alle forutsetninger for samtalene med Landsdowne i 1905. Dertil sa Grey, at Ålandstraktaten av 1856 sto i nøye sammenheng med Novembertraktaten av 1855. Hvis disse to ble oppgitt uten at ny avtale om Status quo i Skandinavia og Østersjøen var kommet i stand, ville Sverige være i Russlands vold! Det var også riktig, at svenskene betraktet festningsforbudet for Åland som er viktig bestanddel av den Status quo, som Novembertraktaten garanterte.

Sverige kom saledes på to måter inn i billedet. På den ene siden skulle maktene, spesielt vestmaktene, gi Norge beskyttelse mot Sverige. På den andre siden skulle vestmaktene yde Sverige beskyttelse mot Russland.

3. juli sa Nansen til den tyske sendemann i London, i følge dennes innberetning til Berlin, at han ikke trodde, at England ville bringe Norges forhandlinger til strande av den grunn, at det ville holde seg muligheten åpen til å bruke norske havner. Han trodde at England var blitt mistroisk ved der iver Russland la for dagen for det nordiske traktatspørsmålet, og at England, før det bifalt den norske traktaten, ville forhandle om Østersjøen og der få en ordning etter sine interesser. — Nansen var således overfor Tyskland betydelig forsiktigere enn Løvland hadde vært. Nansen, hadde overhodet ikke megen tillit til Tysland. (Da Nansen 9. november 1906 hadde fremlagt Norges traktatforslag for Edw. Grey, hadde han sagt til denne, at av de fire maktene som kom i betraktning som garantister, betraktet han Tyskland som den eneste tvilsomme makten).

11. juli 1907 så Grey til den tyske sendemannen, at han hadde betenkeligheter ved å undertegne den norske traktaten på grunn av den uro som var oppstått i Sverige i anledning av Russlands Ålands-planer. — I følge meddelelser, som Berlin fikk fra Stockholm, hadde Grey til den svenske sendemannen i London sagt, at det nok ville vare lenge, innen England tok standpunkt til den norsle nøytraliteten. Det var mulig, at det overhodet ikke ville urdertegne nøytralitetsavtalen.

10. Juli 1907 sa Norges representant i Paris (Bryn) til den franske utenriksminister, at han nesten like fra begynnelsen hadde fåttt det inntrykk at England nødig så den norske traktaten komme i stand. Han formodet at Englands tanke var å få i stand en spesiell nærmelse mellom Norge og England. Men ingen kunne vite, om dette ville lykkes. Vistnok var England nå den nasjon, som Norge sto nærmest; men sympatien for Tyskland tiltok år for år, og man kunne ikke være sikker på at vi i et givet øyeblikk i fremtiden ville ta Englands parti. Det var derfor, sa Bryn, i ethvert fall i Frankrikes interesse å se de norske forhandlingene ført til et resultat.

Det russiske utenriksdepartement, som på sine henvendelser i London om dets norske traktatforslag kun hadde fått dunkle og svevende talemåter, rådet Norge til å gripe til det gule fif å la en avis komme med en notis om, at nøytralitetstraktaten nå, etter sigende, skulle komme i stand uten Englands medvirkning. En sådan notis ville, etter russernes mening, ha en magisk virkning i England. Det var lett å forstå, tilføyet den norske representant i sin. rapport hjem, at Englands ikke-medvirkning ved traktatens avslutning langtfra ville være russerne ubehagelig.

I er rapport ga Nansen en livlig skildring av Hardinges arbeid mot hans fordring på undertegning av England. Grey selv krympet seg under min fremstilling av traktatsakens historie og dens sannsynlige følger! 11. juli sa Grey rent ut til Nansen, at England ikke ville anerkjenne Norges nøytralitet. Derimot ville det gå med på en ren integritetstraktat. Dette akseptertes 17. juli 1907 av Norge.

På dette tidspunktet hadde Russland gitt tilkjenne, at det ville henlegge Ålands-saken. Hermed ville den russiske utenriksminister, bl.a. gjøre det umulig for.England å begrunne sin politikk i det norske spørsmålet med den russiske Ålands-aksjon.

Den formelen som England til stadighet brukte for å avslå Norges nøytralisering, nemlig at det ikke kunne erkjenne Norges nøytralitet, med mindre også de andre nordiske land ble nøytralisert, var mistenkelig i Isvolskys øyne. Denne engelske betoningen av, at det gjerne så en nøytralisering av hele Norden, så han som er, bekreftelse på sin mistanke om, at England for sundstatene ville ha en nøytralisering etter den frie passasjes prinsipp Hermed ville sjømakten sikre seg innflytelse på Østersjøens anliggender. Isvolsky så alt dette som mottrekk mot hans egen planlagte Østersjøpolitikk, som forsøk fra Englands side på å benytte det norske spørsmålet til å få en ordning for Østersjøen, som England ble deltager i.

Til den tyske sendemann uttalte Isvolsky i følge sendemannens rapport av 13. juli 1907, at England, ved å koble sammen forskjellige sporsmål, som ikke hørte sammen, og under masken av hensyntagen til Sverige, ville skaffe seg innflytelse, sete og stemmer i Østersjøspørsmålene. Denne engelske bestrebelsen, som gikk mot Russlands og de andre Østersjøstaters interesser, måtte man fra første øyeblikk av ta standpunkt mot! I dette øyemed ville han (Isvolsky) gjøre det offer å gi avkall på Ålandsspørsmålets ordning og derved berøve England grunnlag for Englands innblanding i Østersjøspørsmålene og for videre forhaling av det norske spørsmålet Herom var maktene allerede underrettet (det skjedde 13 juli 1907).

Man kunne tenke seg, at den russiske utenriksministeren, som for sin politiske plan for Svartehavsinngangen behøvet Englands velvilje, ville la Ålandsspørsmålet hvile. Men det var på ingen måte meningen. Det var hans akt å løse dette spørsmålet (Svartehavsspørsmålet) uten Englands medvirkning, i samarbeid med Tyskland.[25]

17. juli 1907 meddelte Isvolsky Berlin at spørsmålet om forhandlinger om Åland nå også for England var bortfalt, men at dette likevel ville ha nøytraliteten strøket i den norske traktaten. Isvolsky ville gå med herpå om Tyskland ikke hadde noen betenkeligheter. Det som det kom an på for Isvolsky, telegraferte den tyske sendemannen, er, at de norske forhnadlinger hurtigst mulig kommer til en avslutning, for at England kan bli berøvet enhver mulighet til å blande seg inn i Østersjøspørsmålene.

Også Isvolsky var på det rene med det, at Englands motstand mot Norges nøytralisering sto i forbindelse med dets ønske om, eventuelt temporært, å benytte norsk område under krig uten derved å gjøre seg skyldig i formelt traktatbrudd. Han mente imidlertid, innberettet den tyske sendemannen, at denne eventualiteten kunne vi (Russland og Tyskland) ikke skaffe ut av verden. Vi kunne intet vinne ved nå å forhindre opprettelsen av en traktat, som i det minste beskyttet Norges integritet, og hvis snarlige avslutning hindret inntrengen av fremmede innflytelser i Østersjøen. Isvolsky mente, at når den norske traktaten var perfekt, kunne Russland og Tyskland vennskapeligst foreslå for Norge, at dette spontant erklærte sin permanente nøytralitet. Når denne ble anerkjent av Russland og Tyskland og vel også av Frankrike — han trodde at han uten vanskelighet skulle kunne oppnå dette i Paris — så ville der skapes en tilstand som England måtte ta hensyn til: Det kunne neppe vegre sin anerkjennelse uten å kompromittere seg.

Sommeren 1907 sa Løvland også til en av de fremmede sendemenn i Kristiania, at når integritetstraktaten var undertegnet, ville han gjøre en notifikasjon til alle makter, — selv til Kina, hadde han sagt — i hvilken Norge erklærte sin permanente nøytralitet.

18. juli sa Hardinge til den tyske sendemann, i følge dennes referat: Om Sverige ble angrepet av Russland, ville en norsk nøytralitet forhindre at Skandinavia samlet motsattte seg angrepet. Sverige var allerede blitt svekket ved at Norge hadde skilt seg fra det; følelsen i Sverige av svakhet og hjelpeløshet ville økes, om Norge nøytralisertes. — Hardinge hadde alltid, sa han, hatt en følelse av at det ville være et forrederi (betrayel) mot Sverige, om Norges internasjonale stilling ble slik, at det under ingen omstendigheter kunne bli en faktor til sløtte for Sverige.

Allerede 25. juli l907 inntrådte det en ny situasjon: Englands represntant i Oslc spurte Løvland, om ikke Norge kunne nøye seg med å få et tilsagn om at dets integritet skulle respekteres i stedet for en garanti for den. Løvland svarte straks at en sådan integritetstraktat ville være verdiløs. Traktatsaken fikk da heller falle!

Etter dette hengikk det tre måneder med forgjcves press fra maktenes side (dog ikke fra Russlad) på. Norge for å få dette til å godta Sveriges ønske on å tre inn i traktaten på stormaktenes side som garantist for Norge. Først 2. nov. 1907 ble traktaten med stormaktsgaranti for Norge undertegnet i Christiania.

I februar 1908 sa Løvland, i følge rapport fra den franske sendemann av 15/2-08, at han hadde frafalt sin tanke å notifisere overfor alle makter Norges permanente nøytralitet. Han var tilfreds med den traktaten, som maktene hadde sluttet med Norge, og hadde ikke til hensikt å tale om nøytralitet før om noen1 år. — Én norsk personlighet som den franske sendemannen hadde talt med, hadde ment, at dette var av hensyn til England, som betraktet nøytraliteten som en hindring for sine planer. Den franske sendemannen, som hadde kunnet konstatere, at England nå nesten hadde gjenvunnet den innflytelse i Norge, som det ved sin holdning hadde tapt, hadde det inntrykk, at den norske regjering ville unngå å gå imot Englands ønsker, om det ikke var en alvorlig grunn dertil.

Kapittel 15 — Stormaktene og de nordiske spørsmålene 1905-08.

Omslaget i Danmarks nøytralitetspolitikk under J. C. Christensen (1906-07)

Norges forhandlinger med stormaktene var begynt i november 1906 og avsluttet sommeren 1907, altsåpå en tid, da de nordiske spørsålene sto i forgrunnen av de store makters interesser. Tyskland arbeidet energisk på å bli en stormakt i stand til i Nordsjøen å ta det opp med den engelske. Hvordan ville England møte denne situasjonen? En kunne tenke seg to muligheter: 1) at England bygget opp rundt Tyskand en sådan konstellasjon av makter, at Tyskland, tross sin flåtestyrke, ble nødt til å holde fred. 2) At England, som etter John Fishers reorganisasjon av flåten i 1904-06 hadde en knusende overlegenhet over den tyske, ødela denne, innen den nådde å vokse ut. Den førstnevnte politikken hadde England tatt opp allerede fra 1902 av. Men ingen kunne vite, om ikke det andre alternativet ble aktuelt.

For nedkjempingen av den tyske flåten i Nordsjøen var Englands geografiske posisjon så fordelaktig, at det ikke behøvde å forgripe seg på nøytrale land ved Nordsjøen. England klarte seg med de baser, som det hadde på sitt eget territorium, spesielt i Skotland, hvilke det nå bygget kraftig ut. Når Englands tidligere høyst vitale konkurrenter på sjøen, hollenderne og franskmennene, hadde ligget under for det, hadde dette for en vesentlig del berodd på Englands naturlige, overordentlig gunstige beliggenhet i sjøstrategisk henseende.

Tyskerne var fullt oppmerksom på sin underlegenhet, som tvang dem til forsiktighet. Englands oppgave ble derfor å komme dem tillivs i deres havner og indre farvann. Særlig i Østersjøen, hvor Tyskland var sårbarest. Sjøoperasjoner og landoperasjoner her måtte gå hånd i hånd. Det gjaldt ved et press på Østersjøkysten, som ikke befant seg så langt fra Berlin, å binde så store tyske landstyrker, at ikke den franske hæren ble kastet overende og Kanalkysten overfor England besatt av tyskerne.

Passasjen inn i Østersjøen gjennom Skagerak-Kattegattbeltene foregikk på en lang strekning med nordisk land på begge sider. Dette var det, som bragte Norden inn i det storpolitiske spillet — at veien til Östersjøen gikk, så å si, gjennom en Nordisk gate. Da Løvland begynte sine forhandlinger med stormaktene, regnet han med engelsk interesse for visse avsnitt av Sørlandskysten. Etter som forhandlingene skred fremad, så han den stadig klarere.

De små lands sikring ved hjelp av en høytidelig erklært permanent nøytralitet var, som vi har sett, blitt en merkesak for alt frisinn i Norden. For det store venstrepartiet i Norge var det denne saken, som det, først og fremst, gjaldt å få ordnet, når Norge som et fullt uavhengig land skulle tre i forrbindelse med de makter som omga Norden. Det at denne oppgaven, med hvilken George skulle begynne sitt nye liv, mislykkedes for partiet, måtte få en stor betydning for dets fremtid. Dette føltes av mange allerede den gangen.

Da Norges traktat, etter mange om og men, undertegnedes høsten 1907, søkte den norske utenriksministeren å presentere den som et godt resultat for Norge. Men den møtte her straks amper kritikk fra mange hold, og den som i sitt indre var minst tilfreds med den, var kanskje Løvland selv.

— — —

Heldet kom i 1916 til å stå Norge bi, således at det under krigen, som da kom, ikke ble noen engelsk aksjon mot Skagerak-Kattegat-Østersjøen. Dette berodde for en vesentlig del på det, at Russland før krigens utbrudd var kommet med som tredjemann i den engelsk-franske Ententen. Det mål, som Russland spesielt tok sikte på, lå i syden. Det var de tyrkiske Sund og Svartehavs-passasjen. I Norden ønsket Russland status quo. Det hadde ikke noen lyst til å se det vestlige sjømakter opptre for meget i Østersjøen.

Dette ville det vel allikevel fått oppleve, om ikke krigens gang hadde villet, at den engelske flåten led sa store tap ved aksjonen mot Dardanellene, at aksjonen mot Østersjøen måtte stilles i bero. — Den 1. verdenskrigen ble avgjort på Vestfronten ved Amerikas innsats der av friske landtropper.

Etter dette blikk på 1914-18, vender vi tilbake til stillingen, som den var straks etter skilsmisssn mellom Norge og Sverige.

Vi har i forrige kapitel sett, at Russlands nye utenriksminster Isvolsky i 1906 adopterte den politikken å arbeide med de to andre på den tiden, England og Tyskland parallelt, for å oppnå — som han kalte den — for Russland pa dets nordvestfront i Norden og på dets sydvestfront i det Tyrkiske Rike (Balkan).

Når Russland i 1906 så vestover mot de store hav, var det nå den forskjell mellom nordvest og sydvest, at fra Nordsjøen, hvor England hadde konsentrert sine maritime krefter, var det sjømilitære presset fra sjømakt-holdet meget sterkere enn ved Bosporus, hvor England, på grunn av den alliansen Russland hadde fått med Frankrike, ikke lenger kunne opptre med noen overveldende kraft mot den store østmakten og heller ikke lenger ønsket å gjøre dette.

I det nordlige Innhavet var Russland i 1906 stillet overfor en defensiv oppgave, mens det ved de Tyrkiske Sund var på utkikk, etter en mulighet, til å gjenvinne der posisjon som det i visse tidligere perioder hadde innehatt: Trygghet mot tiltak utenfra og operasjonsfrihet for det selv i retning av Middelhavet.

Med hensyn til Østersjøen satte den russiske utenriksministeren seg nå det samme mål som på den russisk-japanske krigs tid: Å udelukke Vesten fra dette havs anliggender.

Vi har sett, at tiltak for et tysk-russiske samarbeid var blitt gjort ikke mindre enn tre ganger i tiden etter at Russlands forhold til Japan var blitt for alvor spendt:

1. gang omkring årsskiftet 1903-04

2. gang høsten 1904.

3. gang sommeren 1905.

Alle tre gangene var samarbeidstanken blitt tatt opp av de to landmaktene i anledning av, at de kjente seg usikre for sine sjøfronter i Europa. Russland sto i tiden 1903-5 i en hård kamp med front mot øst of følte et behov for sikring mot Europa. Dets sydligste front søktes gardert ved et intimt samarbeid med Donaumonarkiet. Dets mittre og nordlige vestfront søktes dekket ved et samarbeid med Habsburgs allierte Tyskland.

Russlands og Tysklands interesser i de skandinaviske anliggender lå slik, at de forholdsvis lett kunne komme til et felles program. Begge ønsket, i motsetning til England, et Norge med anerkjendt nøytralitet. Isvolsky skjønte imidlertid, at det her gjaldt et spørsmål, hvor England hadde vanskelig for å gi etter på sitt syn, og at det ikkee ville lønne seg for Russland, for hvilket andre ting var viktigere, å ta opp noen disput med sjømakten i dette anliggende. Han sa seg vel også, at nøytralitets-anerkjennelse i den norske traktaten neppe heller ville hindre England fra å ta seg selv til rette i Norge og der straffe seg baser, om dets naval policy krevet det. Den russiske utenriksminister satte derfor intet inn på spørsmålet om erkjennelsen av Norges nøytralitet. Tyskland fulgte Russland. For det som var hovedsaken for Tyskland, nemlig dets sikkerhet i Østersjøen, var nøytrlaiseringen av Norge mindre viktig enn et samarbeid mellom Tyskland og Russland i Sund-spørsmålet og Østersjølukningen. At Russland var villig til å gi hånd i hånd med det i disse siste spørsmålene, var for Tyskland en meget viktig sak.

Ingen av de fire stormakter, som Norge i 1906-07 forhahandlet med, ville ville nå heller gi noen anerkjennelse av sundstatene Danmarks og Sveriges nøytralitet. Alle ønsket de handlefrihet, når det gjaldt Sundene — så vel de stater som tenkte å gå inn i Østersjøen, som de som tenkte seg nødvendigheten av å hindre andre deri. De dokumenter, som nå er kjent, viser oss makternes interesser tydelig nok. Da den norske regjeringen fremsatte sitt traktatforslag, tok Russland nesten øyeblikkelig standpunkt mot Løvlands forbehold om Norges samarbeid imot Løvlands forbehold om Norges samarbeid med Sundstatene for en felles nordisk nøytral politikk. De andre stormaktene gjorde derefter det samme.

ForRusslands nordiske politikk hadde det lenge vært et hovedsynspunkt, at Norden ikke kunne konsolideres ved noe slags forbund av de nordiske land. Russland var engstelig for, at en nordiske grupper skulle la seg utnytte enten av vestmaktene, som det skjedde under Krimkrigen på Oscar I’s tid, eller av Tyskland, noe som det var tegn til på Oscar II’s tid, — ja endog for at en nordisk gruppe skulle kunne utnytte noen av de større maktene mot Russland. At den svensk-norske unionen ble oppløst, så det russiske diplomatiet som et skritt i den riktige retningen. Det gjorde, hva det kunne, for å trygge Norges separatistiske stilling like overfor Sverige. Det ledet under våre traktatforhandlinger maktenes motstand mot Løvlands nordiske nøytralitetsforbunds-politikk. Det søkte å trekke nytte av ny-ordningen i Norden for å skaffe seg en militærposisjon på Åland, noe som det var blitt berøvet retten til etter Krimkrigen.

Om det ble en samlet nøytralisering av Norden, kunne det, i den forbindelse, også bli spørsmål om en internasjonalisering av Nordens farleder, og da enten etter det frie system eller etter det lukkede.

Ble gjennemfarten fri for krigsskip i fred som i krig, når de blott ikke begikk noen krigshandling i passeringsområdet, og dette område dertil kanskje ble demilitarlsert, ville dette komme meget på tverke for Russland, som det lenge hadde gjort det ved de Tyrkiske Sund.[26]

Ble de Nordiske Sund internasjonalisert etter det lukkede systemet, ville disse bli d.v.s. lukket for fremmede krigsskips passasje i begge retninger i krig som i fred og til sikkerhet herfor kanskje befestet. Denne ordningen var heller ikke sympatisk for russerne, som alltid har handlet på lang sikt. De hadde nylig under sin krig med Japan hatt bruk for fri utfart, og de så fram til den dag, da de atter ble sterke nok til å gå ut på verdenshavene. Det var alene innpasseringen i Østersjøen for fremmede flåter som de ville ha stengt.

Russerne kunne heller ikke være trygg for, at et lukket regime ville bli respektert av utenfor varende sterke sjømakter. De så det, alt i alt, som en hovedsak ikke å være hemmet av internasjonale ordninger. Gjennempasseringen burde være en sak, som helt lå under sundstatenes suverenitet. Men i sin politikk like overfor disse ville Russland ikke være bundet av noen anerkjendt nøytralitet.

Tysklands syn på spørsmålet om en nøytralisering eller en internasjonalisering av Sundene var i 1906 identisk med Russlands. De to Østersjøstatene ønsket seg et Danmark som, på grunn av Østersjømaktenes nærhet, kjente det som den hensiktsmessigste politikken for seg å sperre sundene for innfart i tilfelle av et fredsbrudd.

Hva angikk Englands stilling til en internasjonalisering av de nordiske sund, kunne admiralitetet selvsagt ikke akseptere nøytraliserte sund etter det lukkede prinsippet. Men det ville heller ikke ha dem etter det frie eller åpne systemet. Det var nemlig redd for, at det i en avtale herom ville bli fastsatt visse grenser for den innpasserende krigsskipstonnagen, og også en bestemmelse liknende den som var kommet inn i Suez-kanal-avtalen om at krigsskip skulle passere enkeltvis og med bestemte minimums-mellemrum. Med en sådan ordning ville tyskerne kunne senke de fra Kattegatt kommende engelske skipene ett for ett. Det ville nemlig ikke, under dette åpne system, i den søndre delen av Storebelt finnes danske forter, som kunne hindre tyskerne fra å legge Beltet under ild.

Det britiske admiralitetet, og da særlig John Fisher personlig ønsket ikke å bli hemmet ved noen slags avtaler som medførte begrensninger i dets handlefrihet. Det stolte på egen makt og styrke. Det ligger i sakens natur, at flåtelederne stoler mest på seg selv. De har sine planer for å vinne spillet og ser med uvilje på alle legale hemninger. Når det dreier seg om et nøkkelpunkt, som sundpassasjen, som alle flåtelederes blikk dras mot, vil handlefriheten stå for den som en hovedsak. Det gjaldt nå ikke mindre de tyske enn de engelske. Den tyske generalstabssjef Moltke sa 28/3-07 til Lütken, at de vanskelige forhold i Beltene ville gi den tyske flåten en særlig sjanse.

Det som fra den store politikks synspunkt var det viktigste i Løvlands forslag til avtale med stormaktene, nemlig anerkjennelsen av Norges nøytralitet og det dertil knyttede forbehodet for et mulig nordisk nøytralitetsforbund, var således falt til jorden: Englands uttalelse, at det nok gjerne skulle sett Norge nøytralt, om samtlige nordiske land, altså også Danmark, var blitt det, var en diplomatisk formulering, for å unngå, at England ble stående som den der gjorde den vakre norske forhåpningen om nøytralitet til intet. — Hva landmaktene angikk, oppnådde Isvolsky under de norske forhandlingene Tysklands samarbeid på alle punkter i sitt program. En nordisr gruppedannelse, som var Russland så lite sympatisk, kunne Tyskland, i sin alminnelighet, ikke hatt så meget imot, da det største og presumtivt ledende nordiske landet, Sverige, kunne formodes å ville stille seg velvillig til Tyskland. Men når det med en nordisk gruppedannelse siktedes ikke på en tilnærmelse til Tyskland, men tvertimot på et i forhold til stormaktene, altså også til Tyskland, mer uavhengig Norden, kunne den ikke ligge i Tysklands interesse.

Den av russerne ønskede friheten til å befeste Åland, kunne Tyskland på ingen måte se som en fordel for seg. Men også i dette spørsmålet gikk den tyske utenriksledelsen, nesten til slutten, hånd i hånd med den russiske. Isvolsky regnet riktig, når han tenkte, at ideen om et samarbeid mellom Østersjøens to stormakter om en sikring av dette innhav mot Vesten ville virke tillokkende på Berlin, som heri ville kunne se et bevis for, at det ikke var lykkes London og Paris å isolere Tyskland.

Men fra sommeren 1907 av, da de norske forhandlingene i realiteten var avsluttet, og Isvolsky så gikk i gang med sin egentlige Østersjøpoitikk, kunne en merke, at Tyskland ikke lenger gikk helhjertet inn for denne. Tysklands utenrikspolitikk kom nå inn i en periode av usikkerhet og rådvillhet.

— — —

J. C. Christensen, som straks for krigen begynte i Østasia hadde fått i stand de tidligere nevnte sonderingene i Tyskland, hadde i begynnelsen av 1906 flere samtaler med den danske kongen Fredrik VIII om Danmarks stilling under en kommende krig. Den 9. februar 1906 lovet kongen å tale så vel med Wilhelm II som med Edvard VII og muligheten for ved en traktat å få Danmarks nøytralitet sikret under en krig og Danmarks territorium bevart ukrenket — altså det samme som Løvland skulle komme til å søke for Norge i november 1906. Etter at slike samtaler hadde funnet sted, meddelte den danske kongen, at sådanne traktater ikke kunne oppnås. — Lütken gjenopptok så kontaktene med Moltke 18. februar 1906. Denne uttalte da bl. a.: Tillater Danmark England å benytte dets territorium, eller yder det kun en fingert og utilstrekkelig motstand, ja, så er det min overbevisning, at Danmarks siste time er slått. De bør treffe foranstaltning til å sperre Storebelt ved Sprogø. Vi vil ikke bryte Deres nøytralitet. Kan De holde Dem englenderne fra livet, så kan De måskje bli utenfor det hele; men det må vi forlange! Da Lütken bemerket, at om en dansk tilnærmelse til Tyskland skulle forsøkes, ville den gå lettest, når Norge og Sverige gikk med, svarte generalen: Vi ønsker intet heller enn en skandinavisk-tysk tilnærmelse. Dersom Danmark vil innlede saken, er vi rede til å arbeide hånd i hånd med Dem. — Lütken noterte, at samtalen den 18/2-1906 var preget av, at situasjonen på tysk side kjentes som meget spendt. Det var på Marokko-konferansens kritiske tid.

Hovedinntrykket av de uoffisielle forhandlingene som førtes er, at Tyskland kraftig oppfordret Danmark til å verge sin nøytralitet, men at det i 1906 ennå ikke hadde noen tro på, at dette ville bli gjort. Ennvidere at Danmark var redd for en preventiv inngripen av Tyskland, forinnen englenderne hadde forgrepet seg på dansk område. Denne frykt på dansk side kommer tydelig fram i et forslag til instruks for Lütken satt opp i det danske utenriksdepartement sommeren 1906. Det heter her bl.a.: Danmark er fast bestemt på, med de til dets rådighet stående midler, å forsøke på å forhindre at en makt, med hvilken det ikke har truffet noen forutgående overenskomst, besetter dets territorium; men det mener også å kunne fordre av en tredje makt (Tyskland) at denne, så lenge det lykkes Danmark å holde seg fri fra fremmed invasjon, vil respektere dets nøytralitet og ikke overskride dets grenser.

Da Moltke 2. juli 1906 fikk opplest for seg den danske forhandlers instruks, erklærte han seg fullt tilfreds med den danske regjerings standpunkt. Han insisterte meget sterkt og gjentagende på, at Danmark måtte innrette seg på å forsvare sin nøytralitet for det tilfelle, at England forsøkte å bryte den. Så Tyskland at Danmark gjorde det, ville det respektere dets nøytralitet, og dersom England angrep dansk territorium for å tvinge Danmark ut av nøytraliteten, ville Tyskland hjelpe Danmark. Men det stadig tilbakevendende i Moltkes uttalelser — rapporterte Lütken — var: Moltke nevnte — rapporterer Lütken — i denne sammenheng, at i Kjøpenhavns forsvareløse tilstand lå en alvorlig fare for oss; thi vi kunne, selv med den beste vilje mot Tyskland, bli tvunget av England ved frykten for et bombardement av Kjøpenhavn, og trodde Tyskland, at Danmark ville bøye seg for trusler fra engelske side, måtte det behandle oss som fiende. Gjort oppmerksom på, at det første skritt vi ville foreta var en forsterkning av sjøbefestningene, erlærte han, at dette var et skritt som ville bli gunstig opptatt ev den tyske regjering, da det navnlig hadde den betydning å kunne holde oss englenderne fra livet. — Generalen redet oss pa det mest inntrengende til start å bringe våre militære forhold i orden, og spurte meg, om jeg hadde noe håp om, at vår riksdag gikk med dertil, hva han syntes å tvile noe på. — (Lütken noterte, at Moltke regnet med et sammenbrudd av tsardømmet og en avsettelse av tsaren.)

Dagen etter, altså 3. ju1i 1906, sa Moltke, at han måtte tale en gang til med den danske utsending. Det lå jo, sa han, ikke så meget i forsikringen om å ville hevde nøytraliteten. Det kunne også bety, at Danmark, om nøytraliteten ble brutt, lot seg gli ad England til. Det var nå også gått opp for ham, at vi hadde den troen, at vi kunne bli nøytrale under et sammenstøt mellom Tyskland og England. Han ville da rent ut si meg, (Lütken) at noen erklæring om å respektere vår nøytralitet ville de ikke gi. Så snart de anså krig med England for sikker, ville de stille oss et ultimatum — venn eller fiende — en mellomting kunne de ikke tåle. Det ville være den største feil som Danmark kunne gjøre, om det inntok en tvilsom eller ubesluttsom holdning. Under er krig med England var det en livssak for Tyskland å sperre Storebelt, og dertil behøvde det dansk territorium, og de aktet også å benytte det; men dermed var drømmenøytralitet brutt, og vi sto overfor valget. Han anså Kjøpenhavns sjøbefestnings forsterkning som en livssak for Danmark. Men vi burde skynne oss!

I anledning av at det på dansk militært hold ble antydet, at Kjøbenhavns landbefestning var vendt mot Tyskland og derfor ilde satt av dette, understreket Moltke, at Tyskland ikke hadde noe imot befestninger ved Kjøpenhavn. Etter som drøftelsene skred fremad, understreket den tyske generalstabssjefen mer og mer Sjællandsavsnittets og Storebelts betydning.

Fra den danske general A. Kühnel, som inntil nylig hadde vært dansk generalstabssjef, foreligger det en betenkning fra eftersommeren 1906, som betegner et noe annet syn enn Lütkens. Kühnel framholder det samme, som John Fisher så sterkt hevdet, at en alliert landsetning på Tysklands nordfront ville være særskilt virksom i Østersjøen, hvor den kunne tres hele den tyske Østersjøkysten fra den danske til den russiske grensen, og hvor den ville kunne binde meget store tyske styrker — Moltke syntes å forutsette, sier Kühnel videre, at den tyske oppfatningen — at det er en nøytralitetsplikt for Danmark å sperre Storebelt — er anerkjent av oss. At en sådan sperring vil bringe oss i krig med England er imidlertid innlysende. At Kjøpenhavn ikke sikres mot bombardement men tvertimot utsettes derfor ved at vi sperrer Beltet, er like så åpenbart. Likesom det stiller seg mer enn tvilsomt, om man ved sperrigsforanstaltninger vil kunne hindre en engelsk kampflåtes inntrengen i Øresund, således må man også ha for øyet, at en sperring av Storebelt, når den ikke er iverksatt ved permanente, svart bestykkede forter vistnok rett hurtig, om enn ikke uten tap, vil kunne forseres av der overlegne engelske flåten. Måskje vil en engelsk flåtes meget tidlige opptreden i våre farvann ganske umuliggjøre sperringen og dermed den avtalte samvirken mellom Danmark og Tyskland. — Forplikter England seg til, så snart det er utsikt til krig, å sende en tilstrekkelig flåtestyrke til Østersjøen, synes Danmark å ha en mulighet for å bli utenfor krigen. — Vil vi holde oss åpent, etter omstendighetene, å kunne ta parti for Tyskland eller England, kan det nåes ved å legge sperreforter inn i Langelandsbeltet (den sydligste del av passasjen mellom Sjælland og Fyen) så sydlig som dette overhodet lar seg sperre. Da kan man, hvis parti tas for Tyskland, sperre beltet av mot England. Hvis, omvendt, parti tas for England, kan man hindre Tyskland i å sperre Beltet i en nordligere linje og derved altså holde det åpent. Kühnel var klar over, at Englands interesse var hurtig ved en krigs utbrudd å forcere Sundene for så å føre krigen inn i Østersjøen.

Det er tydelig, at general Kühnel representerer det eldre, tradisjonelle synet, at Danmark skulle kunne holde sig utenfor en krig ved å erklære seg nøytralt, forsvare sine øyer og sine havneinnganger og la de fremmedes krigsflåter gå inn og ut av Sund og Belter som de lystet. Lütken representerer en nyere oppfatning, at krigsteknikkens utvikling hadde gjort denne bekvemme politikken uavvendelig. Kühnel var i politisk henseende engelsk-orientert og fant et samarbeid med Tyskland betenkelig. Han så den store britiske flåtedemonstrasjonen, som var gjort i Norden i august 1905, som en advarskel mot å bygge på russisk-tysk samarbeid (Bjørkø).

Den danske marinen var allerledes innstilt. Den uttalte i 1906 bl.a.: Tysklands voksende makt på sjøen har forandret forholdene. Den danske forsvarsplan, der støttet seg til vestmaktenes interesser i et selvstendig Danmark og derfor tilstrepte å gjøre det mulig for disse makter å hevde seg på det danske territorium, er nå i ingen henseende egnet til å betrygge landets sikkerhet. Danmark ligger nå innenfor Tysklands, men utenfor Englands direkte maktområde. — Da Tyskland er den eneste av de interesserte makter, med hvis interesser Danmarks nøytralitet kan forenes, og for hvilken den kan ha noen nytte, og da denne storstat tillike er den eneste, der alltid har det i sin makt uten egentlige ofre å bryte den danske nøytralitet, må Tyskland være den makt, hos hvilken den danske stat må søke støtte for sine bestrebelser for, så vidt mulig, å unngå konflikter. Den betingelse Tyskland måtte ventes å ville stille var, at Danmark var i stand til virksomt å imøtegå overgrep fra Englands side i alle landsdeler. — I tilfelle av er engelsk krenkelse av Danmarks nøytralitet ville Tyskland automatisk bli Danmarks allierte. Med det danske forsvarets styrke vokser utsikten til, at vestmaktene unnlater å angripe dansk territorium. Heri ligger den eneste sjanse Danmark har for å bevare sin nøytralitet — sa marinestaben.

Ved bedømmelser av J. C. Christensens politikk på denne tiden (sommeren 1906), må det erindres, at spørsmålet om gjenforeningen med Nordslesvig da spillet en viktig rolle for ham. — Hvor interessert de ledende i Kjøpenhavn var for å oppnå innrømmelser av Tyskland, hadde de dog stadig store betenkeligheter ved å gå videre med de tyske forhandlinger.

Men den 20. november 1906 sa den danske utenriksminister til statssekretæren i det tyske utenriksdepartementet, at Danmarks nøyeste tilslutning til Tyskland var den eneste riktige politikken for hans land. Utenriksministeren forsikret, at den danske kongen var av samme oppfatning.

I et notat av 23. november 1906 har J. C. Christensen sammenfattet hovedpunktene i noen samtaler, som den danske kongen (Fredrik VIII) hadde hatt med Moltke: Om en egentlig nøytralitet trodde Moltke ikke det kunne bli tale, da han bestemt fryktet for, at fra vår (dansk) side kunne den ikke hevdes.

Det var på denne tiden, at Norges forhanilinger ned stormaktene begynte. Situasjonen mellm Danmark og Tyskland var da altså slik, at Tyskland ikke ventet seg noe annet fra Sundstatens side enn en passiv holdning, og at det derfor holdt seg rede til å gripe inn preventivt d.v.s. på et sådant tidspunkt, at det kunne verge det danske territorium, mot sjømakten.

Ved begynnelsen av vårt århundred var den alminnelige stemningen ute ii det danske folket ikke god mot Tyskland. Danskenes tanker gikk ennå stadig til dem . Det lite smidige preussiske byrpkratiet, som styrte det dansktalende Sønderjylland, bidro ikke til å læke det ennå åpne såret fra 1864. Den folkelige Grundtvigske vekkelsen, som ennå var ved fullt høyvande, holdt det danske folket våkent for de nasjonale verdier og på vakt mot tyskhet i alle former. Til Vesten så danskene med sympati, — også til England; dette lands holdning i 1864, som nærmest hadde vært til støtte for de tyske makters politikk, var lite kjent hos danskene.

Det var derfor ikke så underlig, at man i Tyskland, nokså alminnelig, gikk ut fra, at Danmark ikke ville verge Østersjøinngangen mot en engelsk offensiv; det mentes å savne både evnen og viljen dertil. Men den tyske flåtesjefen v. Tirpitz har i sine erindringer skrevet, at han for sitt vedkommende ville ha vært parat til, i forbindelse med en marine- og handelsavtale med Danmark, å bringe territoriale ofre, som igjen kunne gjøre de danske følelser overfor Tyskland vennligere.

The Times hadde 6/3 1907 en artikkel, hvorefter Wilhelm II hadde planer om å gjøre östersjøen til et lukket hav, og at keiseren håpet å sikre en beskyttelse av den tyske kysten. Det taltes i artikkelen om Danmark som et tysk satrapi.

Den konservative Kjøbenhavneravisen Vort Land skrev våren 1937 noen artikler, som mentes inspirert av den kjente oberst N. P. Jansen. Det het her bl.a.:

Slik som den europeiske situasjonen er i øyeblikket, er utbyttet av en tilslutning til Tyskland tvilsom, og kan farene derved er sikre. Det engelske forsvarsvesen i Nordsjøen er siden admiral Fishers omorganisasjon av flåten sterkere enn noensinne. England vil og kan opprettholde alle europeiske farvanns nøytralitet under engelske auspicier, og det vil heller ikke lade seg lukke ude av Østersjøen. Hvis vi sammen med Tyskland søkte å.gjøre Østersjøen til et lukket hav for engelske skip, ville englenderne gjøre deres land til et lukket land for dansk smør og flesk.

De opplysninger som den danske regjeringen hadde fått i løpet av 1906, bragte den til våren 1907 å fatte en viktig beslutning: Den ville overbevise Tyskland om, at Danmark, hvis et fremstøt kom vestfra, ikke ville la seg gli over på engelsk side.

Fredrik VIII så det som en hovedsak å skaffe et tryggere forhold til Tyskland både under hensyn til den truende verdenssituasjonen og for sønderjydernes skyld. Det ble på våren 1907 uforbeholdent og på en måte, som var egnet til å gjøre inntrykk, lovet Tyskland, at Danmark ikke ville tillate noen fremmed makt å benytte landets sjø- eller land-territorium, men verge sin nøytralitet. 28. og 29. mars 1907 pointerte Lütken overfor Moltke, «at hos alle ansvarlige danske statsmenn gjorde den overbevisningen seg nå sterkt gjeldende, at Danmark under ingen omstendighet burde stå ved siden av Tysklands motstandere, og at dersom opprettholdelsen av Danmarks nøytralitet måtte vise seg umulig under en tysk-engelsk krig, ville vi gå med Tyskland.»

Med denne uttalelsen var det sikkert ikke ment, at om Tyskland under en tysk-engelsk konflikt var den første av de to parter, som krenket Danmark, ville dette land unnlate å forsvare seg mot Tyskland, men gå med det i krigen. Det som var ment med Lütkens uttalelse var alene det, at om Danmark ble dratt inn i krig ved en engelsk pågang, og det ikke med egne krefter maktet å vise den tilbake, ville det ikke skifte front, men fortsette sin forsvarskamp og derunder ta mot hjelp av Tyskland.

Det må erindres, at på denne tiden (19O7) sto J. P. Christensen for den store venstrebefolkningen ut over landet som en folkets fører. Det var i kraft derav, at han formådde å lede sitt parti på en ny vei. På sommeren 1907 kom også betraktningen, slik som Christemsen ville ha den, fra den forsvarskommisjonen.

Noen tilnærmelse av Danmark til Tyskland således at det, allerede forinden en krig brøt ut, ble et politisk samarbeid mellom de to land, skjedde ikke. Ordet ble nok benyttet under samtalene i forbindelse med omtalen av det tyske regime i Nordslesvig. Men Tyskland gjorde i dette spørsmålet ingen forslag som kunne være noen lokkelse for Danmark. I sin offisielle holdning passet Danmark nøye på, at dets holdning var den samme til begge kanter. Det foreligger, sa utenriksministeren, intet som helst om, at faren for oss under en krig snarere skulle komme fra den ene siden enn fra. den annen.

Under de siste konferanser mellom Lütken og Moltke, hvilke synes å være avsluttet nå sommeren 1907, understreket den sistnevnte, at han ønsket, at Danmark selv skulle anstrenge seg og gjøre det fornødne, så at Tyskland kunne føle seg trygg mot nord. Han var dog klar over, sa han, at Danmark måtte anstrenge seg vesentlig mer enn det hittil hadde gjort. — — — Har ville poengtere, og han kunne ikke gjøre det inntrengende nok, at Danmark burde skynde seg meget. Krigen med England kunne flomme når som helst. Han ville i fortrolighet si, at Tyskland i en nær fremtid ville nyarmere sine kystbatterier like fra Memel til Elbenmunningen. — — — Krigen la i luften. — — — Danmarks beliggenhet var en sådan at Tyskland måtte kunne stole på det. Et engelsk angrep på Kjøpenhavns sjøfestning fra nord ville medføre, at den tyske flåten støtte fram fra Storebelt, i ryggen på den engelske flåten.

Våren 1907 bragte Vort Land en meddelelse om, at det mellom høyere danske officerer og general Moltke var blitt en militær konvensjon. Meddelelsen ble dementert, men gikk sin runde i engelsk og fransk presse.

— — —

I tiden fra 1907 til 1914 forholdt Tyskland seg temmelig tilbakeholdende overfor Danmark. Det var i Berlin stadig kretser, som regnet med at Danmark, om det ble anmodet derom av Tyskland, ville sperre Østersjøinngangen for Vesten. Men den tyske utenriksledelsen var i 19O7-08 kommet inn i en periode av svakhet og rådvillhet, slik at Tyskland nå en tid ble, praktisk talt, uten noen Østersjøpolitikk. Dette forhold vil bli nærmere utredet i kapitel 16* som gir en oversikt over Russlands og Tysklands mellemværender på Isvolskys tid. Det kom da i Auswärtiges Amt til makten en retning, som var rede til å erkjenne Østersjøen som et åpent hav. På det grunnlag kom de såkalte Østersjø- og Nordsjøavtalene i stand (19O8).

Disse ble dog i London ikke tillagt noen større betydning. Hardinge skrev til Nicolson, at hvis Tyskland skulle forsøke å lukke Sundene, skulle vi betrakte oss som absolutt fri til å gjøre, hva vi har lyst til, ja endog ignorere Norges integritet hvis vi har bruk for en flåtebase på den norske kysten. Av disse grunner er overenskomstene neppe det papir verd, de er skrevet på! Vi vet jo nemlig, at Tyskland har gjort forberedelser til å invadere Danmark i tilfelle av en krig mot oss

England fikk i november 1907 keiser Wilhelm til å avlegge et besøk i London, hvor han ble sterkt påvirket i engelsk retning. (Dette møtet ble arrangert for å vinne Tyskland for en engelsk-vennlig politikk i den Nære Østen (Bagdadbaner).

Og da Edward VII våren 1908 avla besøk i Danmark gjorde han sitt beste for å villede de danske politikerne og skremme dem. En oversendelse av den engelske flåten til de danske farvann var en farlig sak — sa han — og kunne ikke ventes, i hvert fall ikke i krigens første fase! Danmark kunne ikke regne med aktiv hjelp fra England så hurtig, at en besettelse av Danmark kunne forhindres '

I juni 1908 møttes den engelske kongen og tsaren i Reval. Russerne erklærte da, at det måtte være et hovedpunkt i de to lands politikk, at Beltene og Østersjøen holdtes åpne. John Fisher, som var med Edward VII, danset med tsarens søster, storfyrstinnen Olga!

Den omkostning i Russlands politikk som var skjedd, hadde sin årsak i den mangel på forståelse, som Isvolsky hadde møtt hos tyskerne, og som vil bli skildret i kapitel 16.*

Denne nye stilling av maktene til hverandre kunne ikke bli uten innflytelse på danskene. Under makternes forhandlinger om Nordsjø- og Østersjødeklarasjonene,[27] var mange i Danmark blitt engstelig for å gå med på noe, som kunne tolkes som utestengning av England fra Ostersjøen.

Christensen sto dog, indrepolitisk, så sterkt at han, i det store og hele, kunne holde Danmark fast på sin kurs. Da han høsten 1908 gikk av som regjeringssjef, var hans stilling som Venstrepartiets leder fremdeles urokket, og takket være det, kunne han under den nå tiltrekkende moderate venstreregjeringen Neergaard fortsatt holde Danmark fast på nøytralitetslinjen.

— — —

Innen vi går over til Neergaards reorganisasjon av det danske forsvaret, vil leserne kanskje ønske å få vite litt om hvordan. den danske venstrehøvdingen klarte situasjonen da den 1. verdenskrigen kom og endte med Vestmaktenes seier.

Da J. C. Christensen etter den 1. verdenskrigen ble angrepet for sin holdning overfor Tyskland under sin statsministertid of spesielt for den nevnte erklæringer av 1907, fremholdt han, at instruksen for Lütken navnlig gikk ut nå, at han skulle overbevise Moltke om, at Danmark ville en virkelig nøytralitet med derav flytende følger, og at Danmark ville sette pris på det, om Tyskland offentlig ville uttale, at det ville respektere denne nøytralitet, så lenge den ikke var krenket fra den annen side. Lütkens etter Christensens mening for vidtgående uttalelse til Moltke, oppfattet han som en vel kraftig understrekning av vår vilje til ikke å komme i krig med Tyskland, hvilket i alle tilfeller ville bli ganske ødeleggende for oss. Lütkens forhandlinger har sikkert, sa Christensen, vært vårt land til stor nytte, da de har overbevist Tyskland om, at det under en kommende krig ikke hadde noe å frykte av oss. Forut for 1901 var den alminnelige oppfatningen i Tyskland den motsatte. — — — Jeg tviler om, at noen for alvor kan ønske at disse samtaler ikke skulle ha funnet sted, thi det er min overbevisning at de, mer enn noe annet, har vært medvirkende til at vårt land ikke ble inndratt i krigen slik som Belgia. Hadde oppfatningen i Tyskland vårt den samme i 1914 som i 1901, hadde vi sikkert ikke unngått en fryktelig skjebne. Vi, på vår side, så at Tyskland ikke ville respektere vår nøytralitet, med mindre vi gjorde noe alvorlig for å bevare den, og det var denne klarhet, som bragte oss til å gjennemføre forsvarsordningen av 1909.

Christensen henviste også til det, som Lütken hadde skrevet i sine efterlatte erindringer: «At det lykkedes å bevare Tysklands velvilje overfor Danmark, uten på noen måte å binde landet, er i virkeligheten en politisk ydelse av første rang, nådd ved trofast og klokt samarbeid mellem Kong Fredrik og J. C. Christensen med tilslutning av grev Raben (utenriksministeren), og her ligger hovedgrunnen til, at vi har fått lov til å være nøytrale under verdenskrigen.»

Det er en selvfølge, sa Christensen til slutt i 1919, at man også undersøkte på engelsk side. Vi fikk den bestemte oppfatning at land like så lite som Tyskland, kunne tenke seg, at Danmark kunne få sin nøytralitet anerkjendt i en traktat. Den gamle populære talen, at om et land oppfyllte visse folkerettslige forpliktelser, kunne det være trygt, var forfengelig tale.

Leserne vil være oppmerksom på, at da disse tilbakeskuende betraktninger fremkom etter den 1. verdenskrigen, var det av betydning for Danmark å ha Englands velvilje. Christensens stilling var derfor ikke lett. Men hans radikale motstandere, som før verdenskrigen hadde møtt hans forsvarsreform med tversikre uttalelser om, at den europeiske krigsfare var sterkt avtagende, sto jo heller ikke så sterkt.

Den nøytralitetserklæringen, som Danmark under den radikale regjeringen avga i august 1914 ved den 1. verdenskrigs utbrudd, lå på samme linjen som erklæringene av 1907, selv om den var noe mer avpasset enn Zahles erklæring sa, at Danmark ikke slutte seg til Tysklands motstandere. I augustdagene 1914 la regjeringen (Zahle) etter å være oppfordret dertil av Tyskland, sperringer i Sund og Belt, og J. C. Christensen opprustede forsvarsapparatet klar til bruk. Det danske sjøterritorium erklærte å være .

Til tross for, at den passifistiske nøytralitetspolitikken var blitt en viktig del av de danske radikales livsanskuelse, handlet den radikale regjeringen således i den Christensen’ske regjeringens ånd. England hadde, om det skulle gå inn i Østersjøen, måttet angripe Danmark. Begge erklæringer (den av 1907 og den av 1914) kan sies å ha holdt den mulighet åpen, at Danmark, etter en tysk inngripen til dets støtte, la ned våpnene, altså gikk over til en passiv nøytralitet. Det sannsynlige er vel dog, at en engelsk pågang mot de danske linjer ville ha vakt sådanne følelser hos det danske folket, at dette hadde fortsatt sitt forsvar, selv om det, under dette, var blitt et visst samband med det tyske,sikkert under samtidig sterk fremheven av, at Danmark ikke oppfattet seg eller ville bli oppfattet som parthaver i stormaktskrigen. Da Tyskland, i det tenkte tilfellet, intet fiendtlig hadde foretatt seg mot Danmark, mens sjømakten jo hadde gjort dette, er det lite sannsynlig, at Danmark ville valgt den politikken å skifte front og vende våpnene mot Tyskland, selv om dette nok hadde passet en stor del av folket best.

Det som hadde bragt de danske regjeringer til i årene før verdenskrigen å skifte politikk, var det faktiske forholdet. som ingen kunne se bort fra, at Tysklands baser lå så nær spesielt Storebelt, at tyskerne i en håndvenning kunne sperre dette ved hjelp av miner og også, til opprettholdelse av minefeltene, anlegge batterier på danske øyer. Dette ville være Danmarks øyeblikkelige inndragning i krigen.

Når en sådan foranstaltning ble tatt av det nøytrale landet selv, ville sjømakten si seg selv, at de danske sperringene, i tilfelle, ville være lettere å rydde bort enn tyske sperringer. En sondering, som Danmark foretok i England, viste, at dette tok saken med forholdsvis ro. Det hadde, selvsagt, heller ingen interesse av å røbe sine planer. — Uten precedenser var det danske tiltaket ikke. Tyrkerne hadde i sine Streder undertiden gjort det samme.

Den sperringen, som Sund-staten etablerte, måtte, selvsagt, gjelde for begge krigførende, og i så tilfelle kunne det hevdes, at der ikke stred mot nøytraliteten, selv om den, på grunn av de faktiske forhold, var mest til gunst for Østersjømakten og mest til avbrekk for de vestlige sjømakten. Når sperringen virket begge veier, medførte den jo for Østersjømakten den ulempe, at passasjen ikke kunne tjene som utfallsport eller som retrettvei for tyste foretagender mot Nordsjøen og verdenshavene.

Da Churchill etter den 1. verdenskrigen åpenbarte den plan, han og admiral John Fisher hadde hatt under krigen — og for hvilken meget store forberedelser var truffet — for inntrengen i Östersjøen, viste det seg, at et hovedpunkt hadde vært, at de nordiske landene skulle dras inn på de alliertes side.

Kapittel 16 — Russisk-engelsk avtale om Svartehavet og den Persiske Viken 1906-08. Forgjeves russisk-tyske forhandlinger.

Fra slutten av 1906 til langt ut i året 1908 foregikk det, på samme tid, forhandlinger om Norden og forhandlinger om Syden. Mens utgangspunktet for de nordiske forhandlingene hadde vært garantitraktaten for Norge og Sverige opprettet i november 1855 under Krimkrigen og Konvensjonen av 1856 etter dens slutt om Åland, ble utgangspunktet for forhandlingene om Syden fredstraktaten av 1856 etter Krimkrigen (Parisertraktaten) og fredstraktaten av 1878 etter den russisk-tyrkiske krigen (Berliner-traktaten). Allerede dette så å si felles utgangspunktet viser sammenhengen mellom Norden og Syden.

Til Parisertraktaten av 1856 var det blitt knyttet en konvensjon av samme datum, hvorved de tyrkiske sund ble stengt for utfart av den russiske flåten. Denne innestengningen kom til å vare like til den 1. verdenskrigen og ennå lenger.

På den andre siden var det ved den nevnte konvensjonen av 1856 samt ved senere avtaler i London av 1871 og 1878 truffet ordninger, slik at fremmede sjømakter kunne gå inn i Svartehavet, om de fant, at deres interesser krevet det. Om England i noe tilfelle hadde holdt det for nødvendig, ville det utvilsomt ha gått inn gjennom Stredene under henvisning spesielt til London-avtalen av 1871[28] og dets egen erklæring av 1878. Og England ville ha gjort dette, uten hensyn til hva sultanen hadde sagt. For hvis han hadde sagt nei, ville den engelske regjeringen ha betraktet hans nektelse som en ikke uavhengig avgjørelse.

Under de forsøk, som flere ganger ble gjort i 1880-årene og 1890-årene på å få i stand et samarbeid mellom Russland og de tyske makter, søkte Russland å få disse siste til å «erkjenne den europeiske og gjensidig bindende karakter av Prinsippet om de tyrkiske streders lukning og til å forplikte seg til å anvende sin innflytelse, om nødvendig ved å gripe til visse trusler, for å forhindre Tyrkia fra å gjøre unntagelse til fordel for en annen makt, d.v.s. England, ved å åpne stredene for dennes krigsoperasjoner i Svartehavet.»

Bismarck søkte, som vi har sett, til en viss grad, å imøtekomme dette Russlands ønske.

Det hendte da heller ikke noe, førenn situasjonen undergikk en endring ved at England i 1903 besluttet seg til på en eller annen måte å vinne Russlands vennskap. Den engelske regjeringen forela da, som allerede nevnt, for the Commitee of Imperial Defence spørsmålet om, hva innvirkning det ville ha på maktbalansen i Middelhavet, om Russland, ved en besettelse av Konstantinopel, fikk fri utfart fra Svartehavet, mens Sundene forble lukket for andre makter. Komiteens enstemmige svar herpå ble, at mens Russland utvilsomt ville erholde fordeler derved, ville dette dog ikke på noen vesentlig måte forandre den strategiske situasjonen i Middelhavet.

Straks deretter kom Russland i krig med Japan. Russland som i tredve år hadde ønsket Stredene stengt, ønsket nå selv å føre en eskadre ut gjennom dem.

Under trykket, ikke minst av den offentlige mening i England, som fryktet for følgene, om Japan skulle bli liggende under for Russland, sa den engelske regjering til Japan, at England utvilsomt ville betrakte passeringen av den russiske Svartehavsflåten ut gjennom Dardanellene som en alvorlig krenkning av Russlands traktat-forpliktelser overfor oss og andre, although I (den engelske utenriksmisteren) could not undertake to say what action we might think it necessary to take by way of response. Japanerne presset på England for å få en mer positiv uttalelse. Men Landsdowne gikk ikke lenger enn å si noe i den retning, at in case of Russia’s violation of the Dardanelles Treaties, Great Britain would not sit by quietly.

Da Russland var blitt slått av Japan, og de tidligere begynte engelsk-russiske forhandlinger om en forståelse mellom London og Petersburg atter ble opptatt av den engelske regjering, skjedde det påtrykninger angående Stredenes åpning så vel fra russerne selv som fra disses venner franskmennene og, ikke minst, fra engelske diplomater, som betraktet Russlands vennskap som absolutt nødvendig for England. Og allerede 28. mars 1906, altså ca. 6 uker for Isvolsky ble utenriksminister, meddelte Hardinge Russlands representant, at selv med hensyn til Dardanellene we should be glad to consider any proposals that Russia might submit.

Det egentlige vendepunktet i dette spørsmål kom dog først på høsten 1906, da Hardinge den 16. nov. 1906 innen Foreign Office satte opp det memorandum, som vi allerede har nevnt i kap. 13. Etter å ha gitt en historisk oversikt, skrev han her, at for å stimulere Russlands forhandlingsvilje overfor England, kunne man love det støtte til hos maktene å oppnå en forandret praktisering av London-avtalen av 1571, så denne ble i Russlands favør.

Russerne,skrev Hardinge i sitt memorandum, ville være i en bedre posisjon enn andre makter for å øve trykk på sultanen, så, at han ga deres flåter lov til å passere, men ikke andre lands. — Mens England i 1871 hadde krevet mulighet til innfart gjennom Stredene for å kunne sikre Tyrkia mot Russland' henvistes altså nå Russland til å utnytte den maktstilling det hadde som Tyrkias mektige nabo til å oppnå passasje for sine eskadrer, noe som etter de flestes mening ville redusere Tyrkia til et russisk storfyrstendømme. — Det var imidlertid mulig, skrev Hardinge, at Russland ikke var tilfreds med den av ham antydede ordning, men ville ha det helt klart fastslått, at gjennemfartsretten skulle gis deres skip, men ikke andre staters.

28. november 1906 sa Hardinge, som nå var såkalt permanent understatssekretær, til Russlands representant, that we would be very glad to consider any proposals which the Russian government might submit to us.

Den russiske utenriksminister visste nå, hvordan landet lå, og fikk, som allerede nevnt, 1. februar 1907, sine regjeringskollegers godkjennelse av hovedpunktet i den avtale, som England ønsket, nemlig delingen av Persia i interessesfærer, og således at den viktige Provinsen Seistan, som etter de geografiske forhold nærmest skulle ha hørt til den russiske sfæren, inngikk i den ergelske. 19. februar 1997 meddelte Isvolsky Nicolson, at han hadde fatt en sådan bemyndigelse. 15. mars 1907 sa den russiske sendemann til Grey, at de Tyrkiske Streders åpning for Russland ville sikre et lykkelig resultat av Englands forhandlinger med Russland. Adgangen til Konstantinopel kunne være fri for alle makter; men for Russland var det essentiellt, at inngangen fra Marmarahavet til Svartehavet gjennom Bosporus-stredet forble stengt for fremmede makter. (Krigsskip fra Vesten skulle saledes ha rett til å gå gjennom Dardanellene inn i Marmarahavet og her fram til Konstantinopel, men ikke lenger.) Med hensyn til gjennomfarten for russiske krigsskip, ønsket Russland rett til å treffe ordninger med Tyrkia herom.

Grey sa, at han under traktatforhandlingene med Russland hele tiden hadde kjent det slik, at et godt forhold til Russland betydde, at vår gamle politikk å lukke Stredene for det og kaste vår politiske vekt inn mot det ved alle internasjonale konferanser, måtte oppgis. Det var denne gamle politikk som, etter hans oppfatning, hadde vært roten til vanskelighetene mellom de to stater gjennom generasjonen. For England og Russland nå å ordne sine vanskeligheter i Asia, for så efterpå å befinne seg i motsetning til hverandre i en annen viktig sak, ville være å forspille det, som måtte vinnes ved forhandlingene om de asiatiske spørsmålene.

Det ville imidlertid være vanskelig for oss, fortsatte han, å sette opp noe angående Stredene i form av en avtale, og det ville være unødvendig for ham å tale med førsteministeren, før han kunne si noe definitivt. Det var en risiko for, at hvis det ble kjent, at vi hadde gått med på Stredenes åpning for russerne, men lukning for oss selv, ville det bli en storm innen opinionen i England.

Fire dager etterpå, 19. mars 1907, ble samtalen fortsatt. Grey ba da den russiske regjering tenke på et par punkter, som talte for ikke nå å kreve en definitiv forpliktelse fra engelsk side: Visse viktige grupper av den engelske offentlige opinionen ville kunne stille seg meget kritisk. Underhuset ville uten tvil akseptere det, som regjeringen foreslo. Men det ville være bedre å foreslå noe, som ikke satte partilidenskapene i bevegelse. — Tyskland som hadde vist en del nervøsitet i anledning av forhandlingene mellom England og Russland, var blitt beroliget, sa Grey, med at forhandlingene angikk Indias grenser og derfor ikke berørte Tyskland eller på noen måte rettedes mot Tyskland. Skulle vi nå i vår avtale ta inn en artikkel om Dardanellene og Bosporus, ville det bli nødvendig på forhånd å meddele Tyskland, at den opprinnelige rammen for forhandlingene var blitt utvidet. Ellers ville jeg kunne bebreides, at jeg med hensikt hadde villedet Tysklands representant. Overhodet ville andre makter kunne si, at vi bak deres rygg hadde silt å ordne et viktig internasjonalt spørsmål. Uansett disse hensyn, var den engelske regjeringen villig til å diskutere det Tyrkiske Strede-spørsmålet med Russland, sa Grey. — En ukes tid efterpå besøkte en russisk eskadre England. En del av besetningene ble invitert til en gallaforestiling i London, hvor Grey, John Fisher og 1. admiralitetslord Tweedmouth deltok.

Isvolsky sa på den samme tiden til Nicolson, at samtalene i London med Grey dannet er viktig vendepunkt i forholdet mellom de to 1and. De var en historisk begivenhet. Ennskjønt saken var av den art, at den måtte overveies nøye, spesielt med hensyn til fremgangsmåten og tidspunktet for handling, var han — sa han — overordentlig glad for Greys stilling til den. Isvolsky delte helt og holdent det syn, at skulle det påtenkte arrangementet mellom Russland og England bli av noen varig betydning, måtte det settes i forbindelse med Stredespørsmålet. — Jeg har sjelden sett Isvolsky så fornøyd og tilfreds, sluttet sendemannen sin rapport til Grey. Den engelske regjerings alvorlige ønske å stille forholdet mellom de to land på en helt igjennom tilfredsstillende basis vil, — det er jeg overbevist om, skrev Nicolson — ha en god virkning på våre forhandlingers videre gang. Sendemannen mente, at det kunne trenges for, som han skrev: I do not disguise from myself that the relations between German and Russian Courts and Governments are at the present moment exceedingly intimate and cordial, and that the influence of the French Embassy has of late correspondinly declined. Sendemannen setter sin lit til de motsetninger, som måtte oppstå mellom Russland og de tyske makter, på grunn av, at Russland nå begynte å se mot Europa og særlig mot Tyrkia. I have little doubt that it is the present aim of the Russian government to remodel their policy, in the Far and the Middle East, and to husband their resources and keep their hands free for recovering their position as a European power. Etter den Japanske krig hadde Russlands asiatiske politikk nødvendigvis undergått en klar forandring: Fra å være en aggressiv til å bli en defensiv, skrev han.

Forholdene syntes således å ligge vel tilrette for Isvolskys politikk: å spille de to andre ut mot hverandre.

14. april 1907 meddelte Isvolsky den engelske regjering, at han hadde underrettet tsaren om Englands syn på Stredespørsmålet. Det var med den største glede, at Russland hadde konstatert, at de eksisterende bestemmelser ikke lengre fastholdtes av England, — at den engelske utenriksminister ikke har reist prinsipielle innvendinger mot et forslag, hvorefter de russiske krigsskip skulle ha eksklusiv rett til å passere Stredene i begge retninger, mens de andre makters sjøstridskrefter ikke skulle kunne gå inn i Svartehavet. Den russiske regjering var enig i, at det ikke ville være opportunt å treffe et sosialt arrangement angående Stredene under de nå pågående forhandlingene, som kun hadde til formål å regulere de svevende spørsmål i Asia — slik som det allerede var meddelt andre makter. Den russiske regjering forbeholdt seg å reise spørsmålet om. en ny-ordning for de tyrkiske streder på et mer beleilig tidspunkt. Vi håper, heter det, at når det tidspunkt inntrer, vil resultatet av våre nå pågående forhandlinger allerede ha gjort sin velgjørende virkning, således at opposisjonen innen en del av den engelske offentlighet mot en nyordning da ikke lenger vil ha noen betydning.

På dette russiske dokumentet gjorde den parlamentariske understatssekretæren for de utenrikske anliggender Fitzmaurice følgende påtegning: Jeg synes, at den russiske regjering på en unfair måte tar til inntekt for seg de uttrykk (are taking a most unfair advantage of the expressions) som ble brukt av Grey under hans samtale med den russiske sendemannen og ennå mer Greys judicious silence med hensyn til visse punkter. Et forsøk gjøres på å utlegge Greys uttalelser som et samtykke til eksklusiv rett for russiske krigsskip til ut- og innpassering og til forbud mot andre krigsskips passering inn i Svartehavet. Det er også antydet, at vi skulle være med i en slags taushets-sammensvergelse til skade for andre makter, som har rett til å bli tatt med på råd: spesielt Østerrike-Ungarn, av hensyn til Donau og Romania. Jeg håper, at et klart og kraftig caveat straks vil bli nedlagt mot det russiske utenriksdepartements sprog og mot dets covert insinuations.

Grey gjorde det ikke. I sitt svar av 27. april 1907 til Russland gjorde han ingen endring i det som han før hadde uttalt til det. Hvis de eneglsk-russiske forhandlingene fikk et tilfredsstillende resultat, og de to land kom til å stå på god fot med hverandre i Asia, ville virkningen derav på den britiske offentlige opinionen i høy grad lette en diskusjon om Stredene.

Ut over våren og forsommeren 1407 holdt Isvolsky ennå det engelske diplomatiet i usikkerhet, om det skulle oppnå sin asiatiske avtale med Russland. Isvolsky er redd for, skrev Nicolson til Hardinge 19. juni 1907, at vi vil legge en ring rundt Tyskland. Han vil ikke bli dratt inn i noen kombinasjon eller sette sitt navn under noen avtale, som etter hans oppfatning er rettet, om enn kun indirekte, mot Tyskland. — Da England under forhandlingene kom inn på et punkt som berørte Tyskland, M. Isvolsky thought we were leading him on to delicate and dangerous ground, and he shrank from taking any step in the direction we had indicated.

Imidlertid holdtes det i slutten av april 1907 i Petersburg en regjeringskonferanse, med deltagelse av militæretatens spisser, i hvilken den planlagte avtalen om Persia etc. enstemmig godkjentes.

Isvolsky uttalte 27. juni 1907, at den russiske regjering med den største glede konstaterte, at den engelske regjerings syn i store linjer falt sammen med den russiske regjerings. Denne samstemmighet (identité de vue), sa han, fremgikk også av den kjensgjerning, at heller ikke den russiske regjering ønsket å bli betraktet som allerede nå bundet til en bestemt formel for Strede‑spørsmålets Iøsning. Men den håpet, at når tiden ble inne til å forelegge et bestemt forslag for den britiske regjering, ville den hos denne møte en velvillig mottagelse.

Betegnende for stillingen etter den stedfundne meningsutvekslingen er den påtegningen, som Grey gjorde på den siste russiske meddlelsen:

I think there is nothing in the Russian memorandum to take exception to as placing a wrong cronstruction on anything in ours.

Den 30. august 1907 undertegnedes den engelsk-russiske avtalen om Persia, som inntil videre stoppet russerne på deres marsj mot den Persiske Viken.

Men England hadde ikke oppnådd alt, hva det ville. Hardinge fremholdt for Grey, at, slik som soneinndelingen i Persia skulle bli,[29] ville intet hindre Russland fra å bygge en rent kommersiell jernbane ned til den Persiske Vikens nordende, som ville befinne seg i den nøytrale sonen. Og tyskerne ville ha den samme rett til å gjøre det; ‑ altså å føre sin Bagdadbane forbi det tyrkiske Basra fram til persisk område ved Golfens bund (Abadan). Vi ville ikke, slik som vi hadde gjort hittil, sa han, kunne motarbeide dem heri. For å møte denne situasjonen, burde det i den engelsk‑russiske avtalen tas inn en bestemmelse om Storbritannias spesielle interesse av bibehold av status quo i den Persiske Viken. — Nicolson ble instruert om å kreve en sådan passus inntatt, for at avtalen, når den ble kunngjort i England, skulle bli mottatt med good will også av det konservative partiet. — Isvolsky sa straks, at han hadde den største tvil, om den russiske regjeringen ville kunne godta bestemmelsen. Saker angikk ikke bare England og Russland. Den Persiske Viken, til hvilken det grenset også andre stater enn Persia (Tyrkia hadde vestsiden av den), var et omstridt område. Det kunne ikke nektes Tyrkia og Tyskland — sa Isvolsky — å vægre å anerkjenne Englands krav på en eksklusiv stilling her nede. Avtalen ville, om det engelske ønske ble imøtekommet, komme til å gå utenfor den rammen, som de to forhandlende parter fra først av hadde trukket opp, og som de, inntil nå, samvittighetsfullt hadde respektert! Den foreslåtte bestemmelsen ville ha en langtrekkende virkning, sa Isvolsky; han kunne ikke overse dens konsekvenser. Slik avtalen nå forelå til underskrift, hadde den som hovedsakelig mål å rydde bort alle friksjonsmuligheter mellom de to makter (Russland og England). Den refererte seg derfor også alene til deres respektive grenser. Isvolsky beklaget, at England nå reiste et delikat og viktig spørsmål, som sto i forbindelse med mangt og meget, hvorom det var strid. Han kunne bare peke på Bagdadbanen og det tyrkiske Koweitområdet. England måtte tenke på, hva dets innkast kunne føre til!

Det var farlig nå å trekke forhandlingene ut. Man måtte huske på, at Russland hadde en mektig nabo (Tyskland), alert og watchful, som hadde interesser i Persia og sitt blikk på nettopp det område, som England nå, i vår avtale, uttrykkelig ville henlede oppmerksombeten på, og det på en måte som ikke kunne annet enn fremkalle mistanker og utilfredshet!

Nicolson ble klar over, at Isvolsky will not run the risk of impairing in the slightest degree the good relations between Russia and Germany. Men samtidig var det tydelig, at Isvolsky var overordentlig ivrig for snarest å få sin avtale med England i orden. On this point I have not seen him during the progress of our discussions so emphatic and so eager. It was evident to me that either in home circles or outside something had occurred which had impressed on him the urgent necessity of losing no further time. Nicolson, som betraktet forståelsen med Russland som helt nødvendig for England, henstillet inntrengende til Grey å la punktet falle. It would be most regrettable if an opportunity which may never recur should be lost. Grey telegraferte til Nicolson, at hvis punktet slippes, vil vi sikkert bli spurt i Parlamentet, om hvorledes England står i den Persiske Viken. You should therefore press for mention of Gulf in the Agreement.

Tross alle anstrengelser av den britiske sendemannen og alle forslag fra hans side om en smidigere formulering, sto Isvolsky fast. Spørsmålet ble forelagt de viktigste medlemmer av den engelske regjeringen, som i juli 1907 besluttet at man, for ikke å miste Persia‑avtalen med Russ]and, skulle la kravet falle. Den indiske regjering beklaget dette: Den russiske hårdnakkethet sammen med rykter om, at den Persiske Nasjonalforsamling ville gi konsesjon på en sidelinje til Bagdadbanen utgående fra byen Bagdad til Nord‑Persia, tydet på, sa den Indiske regjering, at det fantes en hemmelig forståelse med Tyskland i hensikt å undergrave Englands posisjon i Golfen og i Mesopotamia! — I begynnelsen av juli underrettet Isvolsky Bülow om det forsøk, som England hadde gjort, og om den avvisning, som var blitt det til del.

Tyrkias overordentlig viktige stilling for de store makter vil forståes, når man minnes, at dette omkring århundredskiftet 1900 innehadde Konstantinopel, vestsiden av den Persiske Bukten og Suez, hvilket det, på tross av Englands stilling i Egypten, ikke, formelt, ville gi avkall på; dertil overhøyheten over viktige områder nær Dorau‑munningen. ‑ Når den på denne tiden oppadstignde sentraleuropeiske stormakten Tyskland, med den tyrkiske sultans varmeste billigelse, var gått i gang med å gjøre Tyrkia til en moderne stat og, politisk, alliere seg med den, måtte det, hermed, for England og Russland oppstå en situasjon, som krevet den største aktsomhet.

Det russiske rike med sin store landmasse har, når det skulle ut på havene, alltid hatt mange vanskeligheter å overvinne. De viktigste utfarter har vært: 1) Hvitehavet‑Barentshavet, 2) Østersjøen‑Kattegatt, 3) Svartehavet‑Egeerhavet, 4) Den Persiske Bukten, 5) Det Japanske Hav ‑ Koreastredet. — De makter som har arbeidet på å holde den russiske kolossen nede, har satt inn sine maktmidler i disse avsnittene og spesielt i de trange defileer, som den russiske trafikken måtte passere gjennom. Isvolsky som hadde tjenestgjort som diplomat i Tyrkia, Japan og Danmark, hadde i lang tid hatt dette problemet for Russland inn på livet. —

Edward Grey sier noen tid etter Persia‑avtalens inngåelse i et brev til en av sine sendemann: England hadde ved mange tidligere vært virksom for å vanskellggjøre Russlands bestrebelser først utfart i Middelhavet og så i Stillehavet (Koreastredet). Dette hadde, sier han, skapt megen uvilje i Russland mot oss. Nå var det lykkedes oss anledninger å bortrydde denne uviljen, og det har vært meg meget om å gjøre å ikke gjenopplive den i samband med den utfart, som jeg har forstått Russland legger en betydelig vekt på: Den Persiske Bukten.

De russiske dokumenter viser imidlertid, at når det gjaldt Persia, var tilfredsheten på russisk side langtfra fullkommen. Ved avtalen om Persia etc. var det lykkedes England å få i stand en sone-deling av Persia: En engelsk sone i syd som omfattet bl.a. nordsiden av Ormuz‑stredet og som derved ga England herredømmet over utfart og innfart, om en russisk sone i nord, som omfattet den persiske hovedstaden Teheran og for øvrig hele Nord‑Persia; mellom disse to soner var det en såkalt nøytral sone, som dekket omtrent en tredjedel av landet.

Russland hadde alltid vært imot en slik inndeling av Persia med en sydlig engelsk‑behersket sone som holdt russerne borte fra den Persiske Bukt og muliggjorde fremmed kontroll med deres forbindelse med verdenshavene. Russlands mål hadde tvertimot lenge vært å komme ned til Golfen og dermed vinne den frie forbindelsen med det Arabiske hav.

Isvolsky hadde vunnet sine kollegers bifall til delingsavlaler for Persia, ved å henvise, på den ene siden til at Russlands tidligere politikk i Persia var uutførbar etter nederlaget mot Japan, på den andre siden, til at en god forståelse med England ville åpne store muligheter for Russlands utfart ad den vei, som det tradisjonelt hadde betraktet som den viktigste: veien gjennom de Tyrkiske Streder.

Den med England diskuterte sone‑inndelingen hadde sin betydning også med henblikk på Tyskland. Dette land med sin Bagdad‑bane og sin virksomhet i tilknytning til denne var en faktor som avbalanserte Storbritannia i Mellem‑Østen. Når engelsk og tysk innflytelse her holdt hinannen stangen, ville det være gode sjanser til at Russland kunne hevde seg som en respektingytende tredjemann i denne delen av verden! Isvolsky hadde til Tyskland avgitt en forklaring om, at ingen deling i interessesfærer ville bli avtalt uten på forhånd å være godtatt av den tyske regjering.

Da Bagdadbanen ville komme til på er meget lang strekning, å gå parallelt med og nær Nord‑Persias vestgrense, ville den kunne trekke til seg, og dermed over til tysk foretaksomhet, en del av Nord‑Persias handel, som Russland i det store og hele hadde behersket. Som følge derav hadde den russiske regjering hittil vært en motstander av Bagdadbanen. Denne motstand burde oppgis, mente Isvolsky. Russland burde komme til en forståelse med , som han kalte Tyskland, om en gjensidig avgrensning av våre interesser. Ved samarbeid med Tyskland og godtagelsen av dettes for hele Østen så viktige baneanlegg, ville forhindre, at England fikk en for sterk fortrinnsstilling i Midt-Østen. Det var en kjent sak, at den tyrkiske regjering så med frykt på Englands beherskende stilling ved den Persiske Viken; det var ikke minst derfor, at Tyrkia hadde gitt Tyskland konsesjonen på Bagdadbanen, som pekte mot den Persiske Bukts innerste, nordligste punkt Basra, og som derfor kunne beregnes i adskillig grad å ville svekke Englands posisjon i Mitt‑Östen.

Den russiske regjering hadde også erklært seg enig med Isvolsky i, at motstanden mot Bagdadbanen ble oppgitt, — riktignok på den betingelsen, at det ikke ble noen sidelinjer fra denne banen inn i Nord- og Mellempersia; det måtte hindres at tyske og annen vesteuropeisk industrieksport trengte inn i denne Russlands naturlige økonomiske interessesfære!

Allerede da Isvolsky etter sin utnevnelse i 1906 hadde tatt den første kontakten med Berlin, hadde han her nevnt dette sitt program, som nå var blitt godtatt av hans regjering med det forbehold, at Russlands gjennom århundrer erhvervede posisjon i Nordpersia ikke måtte bringes i fare ved tyske tiltak, tyske konsesjoner etc. der. Om det svar han fikk av Tyskland, foreligger det et tysk notat, etter hvilket Isvolsky måtte regne med tysk samtykke i hans syn på spørsmålet om bi-baner fra Bagdad-banen.

England hadde, i den tiden det regnet ned muligheten av en allianse men Tyskland, nærmest oppmuntret dette land til å arbeide i Tyrkia og til å gå fram her med sitt banebygge. Da tanken om engelsk samarbeid med Tyskland fra 1902-03 av måtte oppgis, ble den engelske regjeringen (Landsdowne som utenriksminister) ivrig for, at engelsk kapital skulle gå inn i foretagendet, sammen med fransk, således at det fikk en internasjonal karakter. Forsøk herpå strandet imidlertid den gang på vanskeligheter i London, hvor de selskaper, som drev trafikken på Eufrat og Tigris, var imot Bagdadbanen.

Den liberale engelske regjeringen, som tiltrådte i slutten av 1905, kom snart inn på den tanken, at den sydligste del av Bagdadbanen, altså den som nærmet seg den Persiske Bukten, burde komme helt under engelsk kontroll. Den krets i Foreign Office, som så verdens redning i en trippelentente, mente at dette var en plan, som Frankrike og Russland skulle kunne støtte. Men Frankrike, hvis finans var viktig i denne saken, hadde i mai 1906 fremholdt, at det ville være vanskelig å få i stand en sådan eksklusiv ordning til fordel for England for en del av banen; den ville ikke stemme med den alminnelige karakter av et internasjonalt foretagende i Foreign Office innså nå også, at en engelsk ene-kontroll over den sydligste delen ville skape vanskeligheter med Russland. Grey var ivrig for at dette land på er eller annen måte matte få del i banen. Isvolsky svarte imidlertid ikke noe større på de engelske henvendelser. Da han under en samtale i Auswärtiges Amt streifet Englands ønske om banens oppdelig i seksjoner, og tyskerne avviste denne tanken, fordi den ville bety Englands makt over den siste delen og dermed over den hele banen, tok har. dette til etterretning.

Under de engelsk-russiske forhandlinger om Persia våren 1907 sa der russiske utenriksminister, at Russland hadde oppgitt sin gamle motstand mot Bagdadbanen, og at det ville ta opp den sak med Tyskland. Foreign Office gikk da i løpet av 1907 tilbake til sitt standpunkt, at den sydligste delen av banen, mellom Bagdad og den Persiske Bukt should be our share of the business. — Til Petersburg ble det skrevet: His Majesty’s Government consider that British participation can only be arranged, if Great Britain secures the construction and control of the railway from a point north of Bagdad to the Persian Gulf. — Det tilføyedes: The predominant position of British trade would justify the concession to British contractors of such habour works as might be required at Bagdad, Basra and Kuweit. Her hadde England, avtaler med mange sheiker og arabiske høvdinger, slik at det besatt en slags kontroll over hele kystområdet.

Isvolsky bemerket, at dette engelske standpunktet forekom ham temmelig vidtgående. Han meddelte intet om de forhandlinger han selv drev med Berlin om Bagdadbanen. Frankrikes representant (Cambon) sa, at Russland aldri ville gå med på Englands forslag.

Sommeren 1907 tok Isvolsky, som vi vet, opp forhandlinger med Tyskland om Østersjø-spørsmålene (Swinemünde-møtet). Han ville, sa han, et bredt samarbeid med Tyskland i Bjørkøs ånd for å innskrenke Englands muligheter til å gjøre seg gjeldende i Østersjøen.

Foreign Office, som har sett den analogi, som besto mellom Østersjøfarvannene og den Persiske Viken,[30] og som var uttrykk for, hva som måtte være hendt i Swinemünde i begynnelsen av august 1907, hvor de russiske og tyske lederne hadde hatt viktige forhandlinger, bestemte seg ut på høsten til å gjøre et forsøk på å innvirke direkte på den tyske keiser og spille på dennes svakhet for sjarmen ved det engelske hoff og hos det engelske aristokratiet. Edward VII oppsøkte keiseren på Fastlandet og inviterte ham til London. Man talte nå her om en svingning av Englands politikk henimot Tyskland. Det var tegn til, skrev den tyske sendemannen, at England ville søke en alminnelig forståelse med Tyskland. Det kunne være, føyet han til, at Isvolskys Østersjøforhandlinger spillet en rolle derved! Bare Edward VII og Grey fremholdt, at et tysk besøk nå i England hadde de beste utsikter til å få nyttige følger. Keiseren kom da i november 1907 og ble sterkt fetert. Den tyske utenriksministeren (Schön) skrev etter møtet, at de britiske statsmenn hadde vist, at de ville gjøre behovet til et avgjørende vendepunkt i forholdet mellom de to land. Grey hadde gjentagende ganger varmt trykket hans hånd og forsikret, at han var lykkelig over, at det var skapt en ny atmosfære mellom de to nasjoner. Det var ikke tvil om, noterte den tyske utenriksministeren, at engelskmennene nå mente det alvorlig med sitt ønske om å komme på oppriktig vennskapelig fot med oss.

Under samtalene kom Mitt-Østen i forgrunnen. Den tyske London-sendemann hadde på forhånd innberettet, at man i England håpet, at keiseren med noen ord ville bringe denne saken på bane. Keiseren hadde da på innberetningen notert: Nei! Nei! Tyskland hadde nylig med Tyrkia sluttet en tilleggsavtale, som sikret den fortsatte byggingen på Bagdadbanen. Alt tegnet på det beste! Men da keiseren kom over, viste det seg, som det hadde gjort flere ganger for, at Vilhelm lå under for den kurtisen, som han ble gjenstand for hinsides Kanalen.

Da han kom i tale med Grey, varte det ikke lenge før Keiseren begynte å utbrede seg om banebyggingen og vanningsanleggene i Tyrkia. Det var hans oppfatning, at Tyskland skulle gjøre det i Mesopotamia, som England hadde gjort i Egypt! Under de videre drøftelser ble keiseren, etter de engelske referatene, mer og mer entusiastisk, og til slutt sa han, , d.v.s. sluttstrekningen og banens avsluttning ved den Persiske Bukt. Grey noterte, at den tyske utenriksministeren (Schön), som var til stede, Dette bekreftes av Wilhelms samtidige telegram til Bülow, som var hjemme i Berlin, i hvilket det het: Ich glaube, dass Engländer jeden Widerstand aufgeben wenn wir ihnen Ausmündung der Bahn am Persischen Meerbusen als ein Thor überlassen.» Schöns referat av keiserens uttalelser er ikke så kategorisk:

Under forhandlingenes gang hadde Grey sagt, at han måtte meddele sakens stilling til Russland; den videre diskusjon måtte foregå under deltagelse av dette land samt av Frankrike. Keiseren hadde da vært uforsiktig nok til å si, at det var bra og vel for Tyskland å diskutere saken åpent med en makt, med hvilken det sto på så god fot, som det sto med England, men at hans folk sikkert ville ha innvendinger mot å ha pourparlers med Frankrike og Russland. Schön måtte da etter møtet meddele Grey, at hele spørsmålet, etter Isvolskys initiativ, hadde vært drøftet inngående men Russland, og at dette og Tyskland hadde vært fullstendig enige; de ville allerede ha hatt en undertegnet avtale om Bagdadbanen, om ikke Isvolsky i september 1907 hadde måttet avreise fra Petersburg.

Foreign Office skjønte nå, at Isvolsky hadde samarbeidet i ganske stor utstrekning med Tyskland, og at det ikke var ham imot, at det tyske banebygget og den tyske foretagsomheten ved Golfen nøytraliserte Englands posisjon her eller gjorde den mindre eksklusiv, blott Russland slapp å få bibaner fra Bagdadbanen trukket opp i Nordpersia. Den russiske sendemann i London var av Isvolsky blitt holdt helt i uvitenhet om de russisk-tyske forhandlingene. De russiske diplomater i London satte opp meget ulykkelige ansikter, da de fikk rede på det hele av de engelske.

At Tyskland, etter de forhandlinger som Isvolsky i fortrolighet hadde ført med det, hadde vist seg villig til å gi den sydligste del av banen med anleggene ved dens terminus ved havet til England, har sikkert gjort et betydelig inntrykk på den russiske utenriksminister.

Men at England, hvis politiske hovedlinje det i flere år hadde vært å få Russland med i en tre-stats-entente mot Tyskland, var gått så langt i sin samarbeidsvilje overfor Tyskland, som det var skjedd i London — og spesielt med hensyn til Mitt-Østens anliggender, måtte også gjøre et pinlig inntrykk på den russiske utenriksministeren. Wilhelm synes, som Grey noterte, å ha vært ready og perhaps desirous å slutte avtale à deux med England. Men det er likeså tydelig, at man på engelsk side hadde lagt for dagen en sterk forhandlingsvillighet i spørsmål, som tenderte til å sette Russland utenfor Mitt-Østens viktigste anliggender. Man tar neppe feil, når man går ut fra, at det var den store finansen, som hadde hatt sin finger med i spillet.

Man kunne i Petersburg ikke være i tvil om, at England ville gripe det tyske tilbudet med begge hender, — at Tyrkia ville bli delt i en tysk interessesfære og en engelsk interessesfære, på liknende måte som Persia i 1907 var blitt delt mellom England og Russland.

Jeg kunne tydelig se, skrev Nicolson til Grey, at han (Isvolsky) var much annoyed, og at han var under inntrykket av, at vi ville komme til et arrangement med Tyskland over hodet på Russland. Jeg forstår godt, skriver sendemannen videre, at det ville være en umådelig vinning for oss å få oss overlatt av Tyskland dettes rettigheter m.h.t. strekningen Bagdad — Den Persiske Viken, og dets samtykke til at denne strekningen skal bli et praktisk talt eksklusivt engelsk foretagende. Men Isvolsky sa: — Det syntes, fortsatte Nicolson, som han tenkte, at det agn som ble holdt ut for oss, var så fristende, at vi var rede til å se bort fra alle våre tidligere erklæringer. Det kan oppstå hos ham en mistillit til oss, en mistillit, som Tyskland ville glede seg over, da det derved lettere ville løsne Russland fra oss. Isvolskys opptreden overfor meg var kald. — Det tyske tilbud kan, så verdifullt det utvilsomt er for oss, vise seg å være den første rift i det instrument, på hvilket vi (England og Russland) har smilt så harmoniøst sammen!

Det vil av alt dette fremgå, at det vanskelig kunne bli noen harmoni mellom Englands og Russlands bestrebelser og politikk i Mitt-Østen. '

Var det i 1907 blitt et ærlig og loyalt samarbeid mellom Tyskland og Russland i Mitt-Østens anliggender, kan man tenke seg en utvikling, hvorved Russlands oppmerksomhet var blitt ledet så sterkt mot sydøsten, at dets etter hvert uimotståelige dragning mot Balkan og Mellemeuropa aldri var oppstått. Tysklands negative og lite forståelsesfulle reaksjon på Russlands appell om samarbeid i Mitt-Østen førte til, at den slaviske verdens hele energi vendte seg mot vest. Russland ble skjøvet i armene på vestmaktene.

En kan ikke fortenke det engelske diplomatiet i, at det hjalp til hermed, ja at det gjorde det, som sto i dets makt, for å forhindre russisk-tysk samarbeid av alvorligere art. Når det var tilløp dertil, og London så lokket på Berlin, var den tyske ledelsen snar til å komme og til å vende Petersburg ryggen. Det ble i det begynnende 1900-tallet klart, at , Tyskland, i løpet av 1800-tallet var blitt, ideologisk sett, fremmed for Østens stormakt. Ennskjønt Petersburg fra Wiener-kongressen og gjennom hele det siste århundre hadde hatt en viktig hånd med i nesten alle Central-europas anliggender, var tyskernes åndsforbindelser mer og mer gått vestover. Den mentale motsetningen mellom den slaviske og den germanske verden var blitt utdypet. De tyske lederne og diplomatene kjente seg meget mer hjemme i London enn i Petersburg. Dette kunne vestmaktenes politikk — da Englands og Tysklands flåtekonkurranse fra 1902 av satte disse to land, politisk opp mot hverandre — utnytte. Fra 1907 av får de tyske diplomatens mistenksomhet overfor russerne en resten patologisk karakter. Den hadde sitt motstykke i den russiske presses ubeherskede hets mot Tyskland i den samme tiden.

Etter 1906 og Isvolskys tiltredelse hadde Tysklands politikk kun en sjanse: å utnytte den omstendighet, at Russland ennå ikke hadde valgt mellom London og Berlin — at del var viktige områder, hvor Petersburg hadde interesse av å samarbeide med Tyskland mer eller mindre mot England, likesom det var områder, hvor Petersburg kunne se seg mer tjent med å samarbeide med England; mer eller mindre mot Tyskland. Hvis dette sistnevnte land lot være å ta vare på de muligheter som her fantes, ville Russland gå inn i den av Foreign Office tilstrepte trippelententen. Og hvis Berlin for sterkt viste Petersburg den kolde skulder, ville denne ententen kunne bli til på en natt.

Kapittel 17 — Danmarks forsvarspolitikk før og under den 1. verdenskrigen. En sammenlikning med Norges forsvarspolitikk under (og efter) den 2. verdenskrigen

Da J. C. Christensen sto ved sitt mål, og Danmark hadde fått en ny utenrikspolitikk og en ny forsvarspolitikk, rammede han av noe, som kunne kalles en tordenkile: Albertikatastrofen (1908). Han måtte tre tilbake for en ny venstre-regjering: Neergaard. Denne la i 1909 fram forslag til et betydelig forsterket forsvar.

Neergaard var ikke forpliktet av noen uttalelse til ledende tyske personligheter og sto derfor i en friere stilling overfor Tyskland, enn den Christensen hadde fått i sin siste tid som regjeringssjef. Da Neergaard i 19O9 fremla sitt forsvarsforslag ble det gjort klart, sterkere enn i Christensen tid, at Danmark ville føre en likelig nøytralitetspolitikk. Dansk nøytralitet skulle forsvares, også hvis Tyskland var den angripende parten. Neergaard la stor vekt på, at Danmarks befestninger ble utbygget på en sådan måte, at Danmark av utlandet ble betraktet som et fullt ut nøytralt sindet land og behandlet som sådant. En av grunnene, til at Køpenhavn nå også ville få en fortifikatorisk forsterkning mot landsiden, var hensynet til England. John Fisher sa også til den danske sendemann i London, at de nye danske forsvarsforslag var blitt lest og diskutert med den største interesse av den engelske marinen. Forslagene var etter hans mening aldeles fortreffelige. Han lot tydelig forstå, med hvilken tilfredshet de var blitt hilst i England. Men Moltke hilste også Køpenhavns forsterkede befestninger med glede. Jo sterkere Kjøpenhavn er, skrev han, desto sannsynligere blir en tredje slekts (Englands) landgang på dansk territorium, og så lenge en sådan ikke finner sted, vil vi ikke ha noen interesse i å krenke den danske nøytralitet.

I 1909 tørnet de habsburgske og de russiske interesser hårdt sammen. I en orientering for den danske sendemann i Berlin, skrev den danske regjering da: Vi vil, om England ikke har krenket vår nøytralitet, ikke kunne gå inn i en allianse med Tyskland. Et forslag derom fra tysk side ville bli møtt med motstand av Danmark. Annerledes stiller saken seg derimot, hvis vår nøytralitet blir bevisst krenket av vestmaktene. Opinionen ville da forstå, at vi hadde den forpliktelse å verge oss og ville da ganske naturlig kun ha den utvei å slutte seg til Tyskland. Regjeringen Neergaard ville således strekke seg meget langt for å unngå å komme i krig med Tyskland, men hvis Tyskland ville foreslå en allianse, eventuelt under press, før England måtte ha krenket dansk nøytralitet, ville Danmark gjøre motstand. — Det her refererte standpunkt lå ikke så svært langt fra det, som hadde vært hevdet av Lütken og Christensen. Disse gikk imidlertid ut fra, at Danmark ville bli latt i fred av Tyskland under en eventuell tysk-engelsk krig, såfremt Danmark avgjort og bestemt beredte seg på å imøtegå en engelsk voldførelse.

Da Neergaard fremla sitt forslag til forsvarets ordning, pekte han på det nye syn på nøytraliteten, som de små nasjoner var nådd til. De hadde lenge hatt den forestillingen, at når et land hadde satt seg i stand med et til dets ressurser svarende forsvar og dermed oppfyldt de plikter, som folkerettslig kunne stilles til det, så kunne det gjøre krav på anerkjennelse fra andre makter av dets nøytralitet. Det hadde erholdt en slags rett til å stå utenfor de stores strider. Man hadde erholdt en slags rett til å stå utenfor de stores strider. Man hadde talt om Dette formale synet på nøytraliteten hadde man imidlertid, sa Neergaard, nå oppegitt i de andre mindre land, også i de andre skandinaviske land.

I Sverige hadde den nye venstresjefen Karl Starf fulgt den gamle venstrehøvdingen Adolf Hedins ide, at en nøytralitet uten maktmidler bak den var et bedrag. Men i Danmark var de lengst til venstre stående partier, det radikale og det Socialdemokratiske, blitt sittende fast i den gamle villfarelsen!

Ingen av de andre mindre stater er ved sin beliggenhet så utsatt som Danmark, sa ministersjefen. For Norge og Sverige var risikoen betydelig mindre. «Siden Tyskland er blitt en sjømakt av så høy rang, at det kan legge selv de sterkeste av sine motstandere hindringer i veien for en fremtrengen til Østersjøen — thi det er den alminnelige mening blandt de sakkyndige at det kan Tyskland — er sannsynligheten for at de danske farvann vil kunne bli skueplass for alvorlige kamper rykke oss i meget betenkelig grad nær.» — På grunn av den tekniske utviklingen trenger en kampflåte nå sikre baser på sin operasjonslinje. At Vestens sjømakt oppretter sådanne på vårt territorium må vi, av all makt søke å hindre, så vi kan bli spart for et preventivt inngrep fra Tyskland. Forholdene i de senere år er blitt like så forskjellige fra før, som det er forskjell mellom forholdene i Kina og i Danmark!

Den del av Danmark, som fristet stormaktene sterkest var, av mange grunner, Sjælland. Derfor vil vi, sa Neergaard, samle hovedmassen av forsvarsstyrken på Sjælland, forsterke Kjøpenhavns befestning og sikre forbindelsen mellom Sjælland og byene syd for dette ved faste anlegg. Den moderne teknikk ga også en liten stat effektive midler i hende (miner, torpedoer, undervannsbåter o.s.v.) Den mobile hæren ville bli øket med 8 bataljoner, hvorved dens hovedvåpen, infanteriet, ville komme til å telle 52 bataljoner med en første utdannelsestid av 6 måneder. Til sammenlikning kan nevnes, at den norske hæren etter sin nye ordning etter unionsoppløsningen, den beste som. den noensinde har hatt, fikk 48 bataljoner, mens infanteriets første utdannelsestid aldri nådde over 3 måneder.

Danmarks forsvar frembød, sa Neergaard, på denne tiden en spesiell vanskelighet: Ennå i 64 kunne Danmark, med det herredømmme det hadde til sjøs, forholdsvis lett samlet hele nasjonens vernekraft på ett punkt. Det var nå så vidt prekært å krysse Storebelt, at man måtte innrette en østhær og en vesthær. På Sjælland skulle det, etter Venstreregjeringens plan, legges ikke mindre enn 36 bataljoner og ca. 20 feltbatterier. 11 mill. kr skulle anvendes på Kjøpenhavns sjøbefestning, slik at byen skulle være beskyttet mot en flåtes bombardement.

Ved siden av Kjøpenhavn skulle det, til støtte for den betraktelig forsterkede marinen, anlegges en flåtebasis ved Sydsjælland, som lå meget gunstig til for hevdelsen av kontrollen over Storebelt. Det var her, sa forsvarsministeren, ikke hensikten å hindre fremmede krigsskips blott og bare gjennemseiling av beltet; men dette ble dog i 1914 helt sperret.

For å beskytte hovedstaden mot overrumpling og for å sikre hærens mobilisering og sammendragning på Sjælland, skulle det nordenfor og sødenfor Kjøpenhavn anlegges to kraftige såkalte fløyforter. Derved ville landsetning av fremmede tropper ikke kunne foretas nærmere Kjøpenhavn enn ved Helsingør og Kjøge, mens den i 1907 jo hadde kunnet foretas straks nord for hovedstaden. Forsvarskommisjonen, innen hvilken motstanderne av Kjøbenhavns landbefestning var i flertall, hadde hatt den tanken, at Kjøpenhavns landside hovedsakelig skulle forsvares av den mobile hær. Men regjeringen hadde funnet, sa statsministeren at for å frigjøre hæren for virkelig mobile operasjoner mot landstegne tropper måtte det på hovedstadens landfront anlegges en rekke forberedte fremskutte stillinger i en bue 4,5 mil lang til et kostende av 10 mill. kroner. Det ville, sa Neergaard, bli et fast forsvar av noe liknende art som de Georg Stangske sperrestilllinger på adgangsveien til den norske hovedstaden.

Det var blandt militære en kjent sak, at sjøbefestninger, som ble inntatt, som regel falt på grunn av angrep fra landsiden. Regjeringen mente derfor, at uten landfront kunne det ikke bli noe virkelig nøytralitet. For at Danmarks stilling kunne bli oppfattet som det den var: i sannhet nøytral og uten holdning til noen av sidene, måtte man, foruten sjøbefestningen, som jo nærmest vendte mot en fra Skagerakk kommende flåte, ha en forberedt landfront, slik som foreslått. Samtlige anskaffelser og anlegg skulle koste 31,5 mill. kroner + de nevnte 10,5 mill. kroner til landfronten. Ministeren sluttet med å si:

Når man står på den plass, hvor jeg i de siste måneder har stått, ser man mangt og meget som før var skjult for ens øyne. Jeg ser det nå, og det vil jeg si åpent og klart, som en absolutt betingelse for landets betryggelse utadtil, at dets nøytralitetsvern styrkes.

Det danske venstres omsvingning i forsvarsspørsmålet fremgår derav, at av partiets to mest fremskutte menn, fremla den ene (Neergaard) som regjeringssjef forslaget til nyordning, mens den andre (J.C. Christensen) som partiets sjef var sakens ordfører i Tinget. Den sistnevnte understreket det som den førstnevnte hadde sagt: At den politiske stillingen rundt om Danmark var blitt vanskeligere i de siste årene. Vi måtte innrette vårt militærvesen slik, at Tyskland har tillit til, at det ikke blir påført krig med støtte av vårt område eller våre anlegninger. Forsvaret måtte altså gis en sådan styrke, at Tysklands motstandere ikke fant seg tjent med å søke å komme Tyskland tillivs med støtte av dansk område '

Man måtte koste på det som var nødvendig for å beherske gjennemseilingsfarvannene, sa ministeren. Nøytralitetsforsvaret måtte gis en sådan styrke, at de av sin kamp opptagne store makter fant seg best tjent med å la Danmark i fred.

Christensen fremhevet med styrke betydningen av de danske øyers beliggenhet. Når stormakt sto mot stormakt, og det for en av dem var spørsmål om å tvinge det nøytrale landet til medvirkning, ville det tilskudd i militær kraft, som dette landet (Danmark) kastet inn, kunne bli avgjørende for hele maktbalansen og således bestemme begivenhetenes gang!

En stormakt, som befinner seg i et for den kritisk øyeblikk, hvor den har alle sine krefter behov overfor sin hovedmotstander, vil ha vanskelig for å avdele den styrke, som skal til for å bryte motstanden hos et land, som setter alt inn på å verge sin nøytralitet.

Man kunne kanskje ha ventet, at dette sistnevnte momentet, som ikke så sjelden hadde vært av betydning for små nøytrale land, hadde fått mindre å bety, etterhvert som makten i verden konsentrertes hos de store. Industrialismens gjennembrudd etter den Napoleonske kampperioden hadde gjort de mindre stater svakere overfor de store. I våre dager var industrialismen kommet til et ennå større gjennembrudd og hadde muliggjort massehærer, som man ikke hadde sett siden mongolenes invasjon av Europa.

Så viktig som denne utviklingen har vært, har den dag ennu ikke kunnet gjøre småstatene betydningsløse, som brikker i maktspillet. Dette fikk vi klare nok bevis for under den siste storkrigen mellom Tyskland og Europas øvrige stormakter. Ennå den dag i dag legger maktene megen vekt på å innrullere mindre stater i deres kampsystem.

Det har i så henseende sin interesse å gjenkalle i erindringen situasjonen, som den var for de nordiske statene, etter at den 2. verdenskrigen var kommet igang i slutten av 1939 og begynnelsen av 1940.

For Bismarck og Wilhelm hadde det vært et mareritt, at Vesten og Östen skulle forene seg og innringe centralmaktene. Hitler, hvis anseelse ikke var stor innen de gamle lederkretsene i Tyskland (av Hindenburg kaltes han alminnelig: der oesterreichische Cefreiter), hadde imidlertid fullbragt det under, at Tyskland var kommet til en styrkeprøve med Vestmaktene uten, derved å pådra seg Østmaktens fiendskap. Russland, som betraktet Hitler som en fiende av det privatkapitalistiske system — hva han også var — så med en slags velvilje på det i krig med Vesten stående Stor-Tyskland. Russland hadde i sin daværende vanskelige indre situasjon ingen lyst på å delta i en stor krig og aller minst i Vestkapitalismens krig mot det av temmelig radikale ideer inspirerte Tyskland.

Når man har fulgt den europeiske politikken gjennom de tidligere generasjonene, spesielt fra panslavismens gjennembrudd på mitten av 1800-tallet, vil man forstå, hvilken alvorlig situasjon det hermed var skapt for lederne i London og Paris. Det var en situasjon som berettiget til endog desperate tiltak. Man var dog i Vesten, spesielt i det, utenrikspolitisk, så forfarne Foreign Office, langtfra innstillet på noen slags resignasjon. Når Centralmakten ikke kunne settes under press fra Østen av, måtte man søke å gjøre det fra Norden og Syden av! Som alltid, når situasjonen ble kritisk for Sjømakten, satte man i London sitt håp til at den britiske flåten nok skulle redde den.

Denne flåte-trusselen og faren for, at Tyskland skulle tape Nordens råstoffer og bli utsatt for angrep på den sårbare tyske kystfronten, tvang Berlin til etter hvert å avse en ikke så rent ubetydelig del av sine stridskrefter mot Norden. Om det ikke var lykkedes vestmaktene, således som de tidligere hadde klart det, å vinne en venn øst for centralmakten og dermed klemme Tyskland mellom Vesten og Østen, så kunne de iallfall fra Norden av — takket være sin overlegne flåtemakt — true Centralmakten. Men lett for London og Paris å få i stand en operasjon fra Norden av mot Tyskland var det ikke. Thi det skortet Vesten på landtropper. Så hprdt som deres hærer i Frankrike var presset av tyskerne, var de hindret fraå avdele større styrker til Norden for sin operasjon her.

Dette var vår sjanse: Hadde Norge i likhet med Sverige, i 1940 fastholdt sin tradisjonelle nøytralitet og beredt seg på å forsvare denne mot vestmaktaksjonen over Norden med de krefter, som Norge kunne oppbyde, ville man i London og Paris måttet avstå fra derne aksjonen — og Norge og Danmark ville forblitt nøytrale likesom i den 1. verdenskrigen. Ennå sikrere på å kunne stå utenfor som nøytrale, ville vi vært, om et norsk-svensk-dansk samarbeid var blitt ordnet. Norge og Danmark ville da kunre forblitt uantastet — på samme måten som det lykkedes Sverige å gjøre det.

For å binde mest mulig av Tysklands krefter i Norden, søkte vestmaktene å få nordmennene til en slags underjordisk krig mot tyskerne, på liknende måte som England i sin tid hadde gjort i Spania for å holde Napoleons krefter bundet der. Welligston personlig hadde riktignok vært imot denne form for krigføring. Den førte, som vi vet, til tragiske tilstander.

At de folk, som naturlig skulle ha samarbeidet — det norske og det svenske — ble sprengt fra hverandre, fikk alvorlige følger. Med erfaringene fra 1940-45 for øyet, er det forståelig, at Sverige har fastholdt den vepnede nøytralitetsDolitikken som den rette.

Med det styrkeforhold, som det vinteren 1940 besto mellom centralmaktens og vestmaktenes landmilitære ressurser, hadde det ikke behøvs mer enn en moderat innsats av norsk nøytralitetsvern for å fastholde Norges nøytrale posisjon mellom maktene.

Men Nygårdsvoll var sterkt under inntrykket av Vestens makt. De norske hjemmestyrkene, som var uten kjennskap til det spill, som de store makter drev, var i okkupasjonstiden inspirert av en patriotisme som fortjener den største beundring.

Vi vender, etter dette blikk på 1940, tilbake til situasjonen ved de Nordiske Sund for 1914.

Da den 1. verdenskrigen kom i 1914, vek England tilbake for* tiltak mot den Nordiske sundstatens nøytralitetsforsvar. Men dette var alene takket være for oss spesielt gunstige omstendigheter. Den mann som dengang sto i spissen for den engelske flåten hadde en stor tro på muligheten av en forsering av Storebelt og bare en liten tro på at den ville lykkes ved Dardanellene. Politiske hensyn tvang ham i 1915 til å gå mot de sistnevnte.

Om John Fisher hadde fått prøve det av Christensen og Neergaard framkjempede forsvaret, er. det, etter det vi nå vet, vel sannsynlig, at dette hadde heftet engelskmennene så meget, at de, når den tyske inngripen kom, ikke hadde kunnet forsere Beltet. Det ville sannsynligvis være gått som ved Dardanellene i 1915, hvor tyskerne støttet tyrkerne så meget, at de kunne stoope forsøket på forcering. Men Fischer ville i Storebelt nok heller ikke vært uten sjanser.

Forsvarsmotstanderne i det danske folketinget forkyndte overfor Christensens og Neergaards forsvarspolitikk at de hadde ikke den minste tro på, at det kunne komne til noen kamp mellom England og Tyskland.

Mange hadde tenkt seg, at Christensens i 1909 skulle sluttet seg til den Neergaardske forsvarsproposisjonen i dens helhet. Man* ville han ha kunnet bringe forsvarsforslaget gjennom uten reduksjoner. Men Christensen var ikke trygg herpå. Han som sikrere enn noen annen følte, hvor langt man kunne få de brede lag med på den sterke svingning i forsvarssaken, som førerne hadde gjort, våget ikke å gå med på den fremskutte forberedte landfronten, som vi i det foregående har omtalt. Venstres gamle dypt forankrede uvilje mot Kjøpenhavns landbefestning satt fast i folket. Hadde Alberti-katastrofen ikke hendt og Christensen ubeskåret sittet inne med den overordentlige autoritet, som han hadde forut for den begivenhet, ville han nok ha gått inn også for landfronten, som jo ikke krevet noe stort utlegg. Den tidligere anlagte, men i 1909 umoderne blitte landfronten hadde kostet tre ganger så meget. Landet kunne kreve av regjeringen, sa Neergaard, ikke at den forsiktig prøvet seg fram, hvor langt isen kunne bære, hvor meget den kunne få sitt parti med til, — der tvertimot at regjeringen krevet det som saklig sett, trengtes. — Men for Venstres fører (Christensen) var det den politiske stlllingen i landet, som var det avgjørende. — Hvor vanskelig det enn var for ham å finne argumenter mot en samlet sakkyndighet og mot mange av hans beste partifeller, strittet han, sta, imot. Ordet landfestning var i Venstres dypere rekker blitt odiøst. Under sakens behandling syntes partisjefenå være blitt mer og mer redd for det poeng: Ga man etter for hærens krav på dette punkt, så ville det hete: Høyre har fått rett! Høyre har seiret! Dette kunne, politisk sett, bli en farlig realisme! Det var, kan man si, straffen for Estrups provisorier, som nå kom.

Da regjeringen, som jo også besto av venstremenn på en unntagelse nær, sto sammen med Nergaard, behøvde partisjefen, Christensen, hele sin overordentlige taktiske evne for å avverge et brudd. Før den definitive 3. behandling, fant sted i folketinget, ble det utskrevet valg.

Sosialdemokratene beholdt sitt antall mandater. Men det radikale parti gikk fram på Venstres bekostning. Hermed ble riktigheten av Christensens politiske beregniner bevist. Den fremskutte landfronten var, som han nå sa, forlatt av alle. — Men den store forsterkning av forsvaret som helhet og den utgiftsøkning, som besluttedes høsten 1909, efterat en ny venstreregjering med Christensen som forsvarsminister og Neergaard som finansminister, var dannet, viste dog på avgjørende måte, at Danmark hadde fått en ny forsvarspolitikk: Nøytraliteten skulle ikke bare konstateres, den skulle forsvares!

Om den ordning, som kom i stand, sa Neergard: Det er ikke tvil om, at den skaper et forsvar, som vi kan være bekjent av, og som kan holde i farens stund. Den gjør det danske forsvar virkelig brukbart. Det vesentligste er vunnet! Han viste til samfølelsen hos alle av Venstre overfor dem, som var prinsipielt uenig med det i betraktningen av den hele forsvarssak.

Når det framskutte forsvaret for Kjøpenhavns landfront ble pruttet bort, må det merkes, at forsvaret av hovedstaden på landsiden dog, i virrkeligheten, ble styrket ikke så lite. Først, ved økningen av den mobile hæren på Sjælland, dernest ved anlegget av de nevnte to nye fløy — forter nord og syd for byen, samt ved forsterkningen av et allerede eksisterende fort.[31]

Christensen fremholdt det uheldige i, at de som i det hele og store hadde en felles oppfatning av forsvarets oppgave (nøytralitetens hårdnakkede forsvar) skulle strides, til nytte for de negative retninger på forsvarets område. — Begge venstreførerne var klar over at forsvarsspørsmålet i Danmark fremfor alt, var et utenrikspolitisk spørsmål. — Det var et håp ytterst på venstresiden, at det av Christensen og Neergaard førte Venstre skulle deles i to leire: De og de . Det gikk ikke i oppfyllelse.

Imidlertid kunne ingen være blind for at venstreledernes nye forsvarspolitikk — deres utroskap mot de gamle venstreidealene om avvepning — hadde svekket det danske Venstrepartiets (Bondepartiets) stilling innen det danske folket. Allerede ved valgene i 1903 begynte tilbakegangen. Ved de følgende valg gikk det videre nedover, mens partiene lenger til venstre — det radikale parti og det socialistiske parti — styrkedes. Det samme fenomen skulle man få se i de andre nordiske land, riktignok på et noe senere tidspunkt av utviklingen. Når Venstre i Danmark i 1909 kunne gjennemføre den store forsvarsreformen, var det, fordi det var mellempartiet mellom de to fløypartier som ikke hadde noe felles. Høyre var ute av stand til å få stemmeflerhet for sitt forslag, men det kunne gi sine stemmer til mellempartiets program. Tross sin tilbakegang kunne det i mitten av samfundet stående venstre-partiet bestemme utviklingen.

To-tre år etter dette fikk partiene lengst til venstre, de radikale og socialistene flertall i tinget og regjeringsansvaret i landet. Allikevel — eller kanskje rettere: nettopp derfor — gjorde de det forsvar som fantes klart til bruk, og under innflytelse av Fredrik VIII og sakkyndigheten sperret de i 1914, som allerede nevnt, etter Tysklands oppfordring dertil, gjennomfartsledene.

Christensen hadde i mellemtiden vært grundig hatet av Høyre for sin, som man mente, av taktisk-politiske grunner foretatte bremsning av forsvarsutbyggingen i 1909. Og likeså hatet hadde han vært av det ytterste Venstre, for at Venstremennene i så stor utstrekning over til Bondevenstre hadde han imidlertid beholdt sin ledende stilling.

Det er betegnenede for de hensyn, som politikerne tvinges til å ta, at da partienes ledere i 1914 skulle ta standpunkt til spørsmålet om sperringstiltak mot England, forholdt Christensen, som i dette spørsmål hadde bestemt utviklingen, og som i hele forsvarssaken hadde vært den avgjørende personligheten, seg taus. Han nevnte heller intet om sine forhandlinger med Tyskland før forsvarsreformen av 1909. Delvis kan vel dette forklares ved at hans politiske motstandere, ytterste venstre så vel som Høyre, så ofte hadde angrepet ham for mangel på nøytralitet. Han fant det iallfall best ikke å eksponere seg. Det bidro selvsagt ikke til å forbedre hans stilling, da papirene i 1919 ble lagt på bordet i samband med det allerede nevnte kommisjonsarbeidet. Den politisk-taktiske siden ved en sak hadde Christensen alltid et åpent blikk for. I 1909 hadde han hånet dem, som stolte på, at det ikke kom til krig mellom England og Tyskland. Før fredsbruddet i 1914 sa han, at kun den blinde eller den som ikke ville se, kunne tvile på, at en varig verdensfred mellom statene nærmet seg. Da krigen kom, forholdt han seg taus. I 1919, da hans motstandere behersket den politiske situasjonen, måtte han tale, men hans overordentlige smidighet fornektet seg ikke. I rekken at danske statsmenn har han en anseelig plass.

Forholdene til de to stormaktspartene hadde spillet en stor rolle ved opprettelsen av den danske forsvarsordningen av 1909. Statsminister Neergaard var i debatten da blitt sterkt presset i anledning av sine uttalelser om de utenlandske maktens syn på Danmark. Han hadde bl. a. sagt: «Jeg nærer, etter alt hva jeg har erfart som minister, en fullkommen sikker overbevisning om, at Kjøpenhavns beskyttelse mot overrumpling også fra landsiden er nødvendig, for at vi av utlandet kunne bli ansette for en fullt ut nøytral sinnet stat og bli behandlet som en sådan.» — — . En av opposisionens ledere hadde spurt: Men statsministeren svarte bare: Jeg kunne, hvis jeg ville, si noe, men jeg vil ikke.» Meget av det som jeg har erfart er av en sådan intim og fortrolig art, at det ikke kan røbes.» Christensen var på et folkemøte blitt beveget til å si: Man vil nok kunne forstå, at jeg og andre politikere har talt med fremmede diplomater, men hva disse har sagt til oss kan jeg ikke stå her og si!

Statsminister Neergaard hadde så sterkt fremholdt, at forsvarsordningen måtte være uten heldning til noen av sidene, og henvist så kraftig til utlandets forlangende i så henseende, at man måtte få det inntrykket at England, som kjente sjøfestningen rettet mot seg, hadde krevet en landfestning mot tysk landgang på Sjælland. Den kjente militære medarbeider i Times Repington oppmuntret i en artikkel Danmark til å gjøre Sjælland til et sterkt befestet centrum. Danmark kunne ikke, skrev han, gjøre fordring på alene å kunne motstå en stormakts angrep. Men et til alle sider, også landsiden motstandskraftig Kjøpenhavn ville kunne motstå et plutselig angrep og derved vinne tid, inntil vennskapelige makter kunne komme til hjelp. — Den engelske forfatteren, som vel har tenkt seg, at Tyskland for å foregripe en engelsk trussel mot Østersjøen, skulle kunne gå til aksjon mot Danmark, la, likesom England overhodet, en særskilt vekt på den landfronten, som kunne betraktes som rettet mot Tyskland.

England, som har spesialisert seg på den diplomatiske behandlingen av mindre stater skikket til å tjene som hjelpestater, har — av hensyn til den nøytrale opinionen — aldri hatt lyst til direkte å krenke mindre stater. Det har derfor lagt særskilt vekt på å provosere sin motstander til å gjøre det første tilgrepet mot vedkommende nøytrale stat. Det var i Englands øyne viktig, at den danske landfronten kunne holde, til den engelske hjelpen kom.

Christensen så, etter sin intime føling med tyske militære, saken slik, at det for Danmark fornemmelig gjaldt å være så sterk på sjøfronten, at Tyskland kunne avholde seg fra noen preventiv inngripen, at at Tyskland ikke lot seg provosere dertil. I så fall skulle Danmark kunne bli latt uantastet og bli spart for den store ulykken å bli angrepet av den ene stormakt og støttet av den andre.

Av Folketingets medlemmer var det mange, som så Tyskland — nå som før — som den aggressive overfor Danmark. Bønderne hadde sin beste avtager i England.

Denne utenrikspolitiske bakgrunnen til dissensen mellom de to danske Venstre-førerne i landfront-spørsmålet kom glimtvis fram under debatten. Men til noe brudd mellom den førte den ikke. Begge de to førerne la vekt på å gi landet og velgerne det inntrykket, at de var enig i det vesentligste. Det Christensen’ske Venstre og det Neergaardske moderate venstre hadde i flere år arbeidet godt sammen og i fellesskap løst store oppgaver. Selv Alberti-krisen hadde ikke kunnet svekke dette samarbeid. Det var fra den alminnelige politikks synspunkt viktig, at det ikke ble brudt ved at de moderate gikk sammen med Høyre til en gruppe: .

Den passifistiske siden i Folketinget erklærte, at den ikke trodde et ord av de mange mer eller mindre dulgte hentydninger som ble gjort om utlandets krav med hensyn til ordningen av Danmarks forsvar. På den andre siden sammenholdt en av tingets medlemmer sundstaten Danmark med sundstaten Tyrkia. Det var ikke for sin egen skyld, at Tyrkia så lenge var blitt opprettholdt! Det var for at Vestens sjømakt, gjennom dens sund, når som helst hadde kunnet gå Russland på livet. Taleren underforsto, at England hadde en analog interesse i Norden. Det fortrød nå bittert, at det i 1864 hadde medvirket til at Tyskland fikk Kielerhavn!

Vi ser således at en situasjon liknende den, som Norge kom i, i 1940, hadde vært grundig diskutert i et av Nordens parlamenter før 1914.

Den danske historiker Troels Fink, som i 1959 i sin bok Spillet om dansk nøytralitet 1905-1909 spesielt har behandlet den her skildrede perioden, har betegnet forskjellen mellom de to venstreledernes syn på forsvarsspørsmålet således: Christensen ville til syvende og sist stille seg på Tysklands side, hvis nøytraliteten ikke kunne opprettholdes. Neergaard, derimot, mente, at et uprovosert tysk angrep måtte møtes med motstand.

Lütken har ved en anledning gitt en treffende definisjon av Chrisiensens syn, nemlig således: Danmark skulle under en eventuell tysk-engelsk krig las i fred av Tyskland, under den*

* Einar Maseng ga ut følgende to bøker midt på 1960-tallet: Einar Maseng, Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer, [Del 1], Oslo: Tanum 1964, 323 ss. Einar Maseng, Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer, [Del 2: Nasjonalismens århundre 1800-tallet], Oslo 1967, 290 ss. — Dette manuskriptet er det aldri utgitte tredje bind. Det må være skrevet på slutten av 1960-tallet. Det ble oppbevart av hans datter, Karen Kantner og overlevert Jon Bingen på NUPI på slutten av 1980-tallet og deretter plassert i Riksarkivets håndskriftssamling. — Herværende versjon er scannet fra et maskinskrevet manus og derpå gjennomgått av Lars Mjøset (2000-2001). Dette er en første utskrift, og det er fortsatt en rekke trykkfeil og mangler oppstått i forbindelse med scanningen.

[1] Det var ikke bare i Østasia at England kjente et ubehagelig trykk av Russland, men kanskje ennå mer ved den Persiske Viken, som England betraktet som et ytterst viktig nøkkelområde. [OBS! kan evnt. settes inn i teksten.]

[2] Den siste anledningen skulle komme under krigen, som snart brøt ut mellom Rusland og Japan. Da ble det virkelig gjort forsøk fra tysk side, men på en så lite behndig måte at det mislyktes.

[3] Vi kommer i senere kapitler tilbake til dette.

[4] De militære i Norden så Tyskland som det store forbilledet. Tysklands uniformer osv. ble likeså gjeve som angelsaksiske er blitt det etter 1945. Den danske hær tok dog aldri på seg pikkel-huen.

[5] ANM: EM har angitt note her, men den finnes ikke i manus!

[6] Ble det sluttet no [SJEKK MANUS**] med Tyskland? (Lindberg)

* [*ANFTEGN alene i ms.]

[7] De ældre av oss vil ennå minnes Sophus Bugges tale i det Norske Studentersamfund i 1903 [*HER MANGLER 4-5 ORD ELLER MER]

[8] Noe riktig innsyn i hvordan de store makter sto til hverandre hadde man ikke. Men da England så tydelig sto mot Russland, og opinionen i Tyskland var så sterkt russisk-fiendtlig, gikk man ut fra, at konstellasjonen var som her nevnt.

* [SJKEKK MS, 5, 6]

[9] Det hadde vært en lenger krysning sommeren 1905.

[10] Man kunne tenke seg, at det var Hardinge, som var sjel og hjerte med ham.

* [**MANGLER NOE HER? SJEKK MS -NEDERST s.6, kap.6]

* [*OBS SJEKK MS 6, s. 9]

* Forfatteren har i dette kapittel, trukket en paralel mellom de som hendte i Norden ved den russisk-japanske krigs begynnelse i februar 1904 og det som hendte der i 1940.

[11] Da Delcasse ble styrtet sommeren 1905, lot han forstå, at han av England hadde fått positivt engelsk løfte om hjelp mot Tyskland.

[12] Lütken sier i et brev hjem, at når han for tyskerne nevnte muligheten for en tilnærmelse mellom Danmark og Tyskland, vakte dette de tyske lederes levende interesse. Så snart det minste av denne mading ble lagt ut, ble det snappet rett ubehersket etter den i tyske ledende militære og politiske kretser, skrev Lütken.

* SJEKK ORGINALMANUS

* TRYKKFEIL FOR Det??

[13] Etter Wilhelm II’s referat skal tsaren senere ha sagt til ham: The French behaved like scoundrels to me, by order of England; my Ally left me in the lurch.

* Trykkfeil for bestrebelse.

* Står slik i manus: internasjonal konferanse?

* LINJE MANGLER: KAP 10, s. 13, sjekk originalen.

* Kap. 12, s. 12: slutten av nederste linje, må sjekke med Jon.

[14] Se del II.

[15] [LM: Obs! sjekk om dette er sitater fra en bok av Reidar Omang, antakelig 1955-59 Norsk utenrikstjeneste, bd.1, Grunnleggende år.]

[16] Skiftet mellom Landsdown og Grey fant først sted i desember 1905, da Campbell-Bannermans liberale regjering tiltrådte.

[17] Omang 99,148,171.

[18] Omang, s. 81.

[19] Da unionen var oppløst, var folkestemningen i Sverige en sådan, at kronprins Gustavs før omtalte garantiplan måtte skrinlegges.

[20] Omang, s.101.

[21] Det såkalte 1. russiske traktatutkast, fremlagt 22/1-1907.

[22] Det er ikke å undre seg over, at det var så. England hadde nemlig, så lang tid vært så overlegen i de Nordiske farvannene, at det ikke behøvde noen rettslige garantier til sikring av gjennemfarten.

[23] Se de tidligere kapitler om Danmarks nøytralitets- og forsvarspolitikk.

* Overgang her må sjekkes med manus.

[24] Dette konfererte på forhånd med Tyksland.

[25] [Note forsvunnet i ms. Sjekk med Jon B.]

[26] Etter den 1. verdenskrigen, da Russland var svakt, gjorde det alt for, at suvereniteten over Stredeområdet skulle bli gjengitt Tyrkia. England satte seg imot det, idet det sa: Russland vil gjøre Svartehavet til en russisk innsjø med Tyrkia som vokter av den! Det frie regime ble, som vi vet, da fastslått.

* I ms. står det kap. 15, men vi er i kap. 15, og i kap. 16 (neste) er kap-nummeret rettet fra 15 til 16. Ergo, referansen å være til kap. 16.

* [Samme poeng som forrige stjernenote]

[27] [Fotnote som har forsvunnet i vår kopi, sjekk med Jon Bs original!]

[28] Det heter i denne avtalen (London-avtalen av 1871) bl.a. Med hensyn til Englands adgang til å gå inn i Stredene for å beskytte Tyrkia skal prinsippet om Dardanellene; og Bosporus’ lukning, således som det var blitt fastsatt ved konvensjonen av 1856, opprettholdes med bemyndigelse fra sultanen til å åpne de nevnte Streder for krigsskip tilhørende vennligsinnede og allierte makter, i tilfelle den Høye Port skulle betrakte det som nødvendig for å sikre gjennemføringen av bestemmelsene i fredstraktaten i Paris av 1856, d.v.s. av de bestemmelser, som, i denne traktaten ble truffet til beskyttelse av Tyrkia mot Russland. — Meningen med dette tillegget av 1871 hadde vårt, at Tyrkia, i tilfelle av behov, skulle la Englands krigsskip komme seg til hjelp. England sto dengang som Tyrkias erklærte beskytter mot Russland.

[29] Det skulle være en russisk sone i nord og en engelsk i syd samt en mellemliggende sone. Hva den Persiske Vikens østlige bredd angikk, skulle den yttre del høre til den engelske, men dens indre del til den sonen. Stredet ved Hormuz hørte til den engelske sonen. Basra ved nordspissen av den Persiske Bukt lå på tyrkisk område. Men det litt østenfor Basra liggende Abadan befant seg i Persias nøytrale sone.

[30] At det fantes en analogi kom ofte fram. På det tyskrussiske møtet i Swinemünde henviste Isvolsky overfor Bülow til de alminnelige synspunkter som ledet hans politikk m.h.t. Persia.

* Tillegg i ms, tre bokstaver, a2o? [noe?] vanskelig å tolke!

* Her mangler en linje i kopien av ms, kap. 17, s. 9 nederst!

[31] Den danske forsvarsordning, som kom i stand for den 1. verdenskrigen, forutså ikke noe tysk angrep på og besettelse av selve Danmark. Man hadde før 1914 ikke fantasi nok til å tenke seg, at England skulle ville søke å komme Tyskland tillivs ved hjelp av en operasjon omfattende så å si hele Norden, og at Tyskland, som folge derav, skulle bli tvunget til en operasjon, så ugunstig for det selv, som besettelsen av Norge opp til Ishavet — noe som krevet en sikret tysk forbinlelseslinje med Norge over Danmark og Kattegatt,altså en besettelse av Danmark.

* [MS BRYTER AV HER, RESTERENDE SIDER BURDE FINNES I STATSARKIVET]